Den tyske landsbyen Wunsiedel har i årevis vært plaget at nynazister, som hvert år arrangerer en marsj gjennom byen. I tusentall masjerer de svartkledd gjennom gatene før de samles til en høytidelighet ved kirkegården, som inntil 2011 huset graven til Rudolf Hess.

I år ble imidlertid holocaust til lolocaust. Byens innbyggere hadde nemlig, ved hjelp av antirasistorganisasjonen EXIT, på forhånd alliert seg med lokale bedrifter om kampanjen «Rechts gegen Rechts», eller høyreekstremister mot høyreekstremister. For hver meter nazistene tilbakela, donerte bedriftene penger til bekjempelse av høyreekstremisme.

Nynazistene ble gjort oppmerksom på kampanjen straks de entret byen, og måtte dermed enten snu eller bidra til å samle inn penger til motarbeidelse av dem selv. Ved endt dag hadde kampanjen samlet inn 10 000 euro.

Nå gjenstår det å se om nazistene vil møte opp igjen neste år, eller bli hjemme for å unngå at folk Himmler med øynene. Kanskje vil de finne på et pek selv, for å si ”takk fascist!”.

Se video av marsjen her:

The post Video: Tyske nynazister lurt til å samle inn penger for antinazister appeared first on NATT&DAG.

Internett er det ultimate forumet for kjendiser som vil slenge åpenlyst med leppa om hverandre, og i forrige uke havnet Diplo i tommelgemeng med Lorde etter at «Royals»-stjernen synes hans tweet om Taylor Swifts stump var i overkant plump.

For de som gikk glipp: Uroen startet med denne ufølsomme tweeten fra Diplo:

Hvorpå allmektige Lorde øyeblikkelig gikk under beltestedet for å redde Taylors ære:

Lorde have mercy! Major Lazer-sjefen inntok så en klassisk ovenpå-og-ned-holdning:

Nuvel: Etter slemme tweets og penishån ønsker Diplo å minne fansen på at han kan mer enn å bare trolle på nett, og idag re-slapp Major Lazer-sjefen sitt debutalbum Florida via BitTorrent, i en samlet bunt med ekstramateriale som tidligere uutgitte remikser, private bilder, audiostems og e-mails sendt mellom Diplo og Big Dada Records (som opprinnelig ga ut Florida i 2004). Du kan si hva du vil om mr Pentz anno 2015; Sellout, oppskrytt, helt AWESOME - Florida er det hvertfall helt innafor å sette pris på fortsatt. Denne gjeve gavepakken for Diplo-fansen er tilgjengelig nå via BitTorrent - last ned her ($5 for premium-versjonen for de ekstra entusiastiske).

Major Lazer > Major labels: Radiohead-vokalist Thom Yorke ga i forrige måned ut sitt nye soloalbum Tomorrow’s Modern Boxes på samme vis, og skiva ble lastet ned over 100.000 ganger på under et døgn. Aka en ganske grei måte for etablerte artister å tjene inn ekstra slanter på uten pengegriske mellommenn.

The post Diplo re-slipper debutalbumet «Florida» med masse bonusmateriale – helt gratis! appeared first on NATT&DAG.

Nylig hadde En drøm til havs urpremiere på den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen i København. På torsdag inviterer NATT&DAG, i samarbeid med Substans Film, til norsk premiere på Ringen Kino i Oslo (billetter kjøpes her).

«Er dette kunst?», spør en forbipasserende sørlending som i filmen blir vitne til snekring, hamring, saging og filminnspilling. Om katamaranen KYS (Kjærlighet, Ydmykhet, Smerte) begynte som ren båtbygging, har den på nåværende tidspunkt gjennomgått nok kunstneriske transformasjoner og ildprøver til å være godt innenfor institusjonene. Foruten kinofilmen, hvor man får hele historien om hvordan gutta bak prosjektet reiste over det Baltiske hav for å delta på en utstilling de ikke var invitert til, kan man fra torsdag av se utstillingen Knust Kosmos på galleri TM51. Her er de nummererte vrakrestene utstilt – det eneste som er igjen etter at KYS ble sluppet ut fra et helikopter og knust i bakken.

Regissørene Erik Pirolt og Trond Nicholas Perry deltok begge på den kjærlige, ydmyke og smertefulle overfarten til Münster. De kan fortelle oss at prosjektet begynte på skraphaugen for ti år siden. Det som nå har blitt til film, har hele veien vært en hyllest til det uforutsigbare. Med en unik båt reiser tre kunstnere fra Kristiansand til Münster for å hijacke kunstelitens verden.

Hva har vokst fram i løpet av de ti årene fra skraphaug til film?

– I 2004 hadde vi akkurat begynt å bygge båten, som da ble stilt ut på Sørlandets kunstmuseum. Men vi skjønte at vi ville jobbe videre med prosjektet, og det var naturlig å filme det vi gjorde. Det ble en vane, men det var først da vi knuste båten at ideen om å lage en ordentlig film virkelig vokste fram. Det var en så perfekt avslutningsscene. Slutten på båten ble en ny begynnelse.

Dere sier selv at KYS har vokst frem i en blanding av modernisme, søppel og sexfiksering. Hva mener dere med det?

– Det er en typisk modernistisk tankegang at formen følger funksjonen, og båten er snekret sammen av skrot. Men det kan fort bli traust hvis det bare handler om trash og modernisme, så sexfikseringen er vel mer en intern humor vi snek inn. Men vi bruker også sex for å illustrere at ting som har en funksjon er vakre. I filmen forklarer vi det med en dame som er vakker for gutter. Det skal være enkelt å forstå. Skjønner du?

En damer er vakker fordi man får ståpikk og vil pule = funksjon. En båt er vakker fordi man vil seile den = funksjon?

– Akkurat!

K.Y.S står for «kjærlighet», «ydmykhet» og «smerte». Hvorfor ble akkurat dét navnet på båten?

– Først het den bare «K. Y», «Kjærlighet» og «ydmykhet». Det var verktøyene våre for å nå drømmen. Men underveis kom også smerten inn i bildet. Det finnes ingen snarveier til det du vil oppnå, sånn er det for alle. Smerten var der, og vi kunne like gjerne komme den i forkjøpet.

Dere trosser alle anbefalinger og reiser ut på det åpne, baltiske hav med ei hjemmelaget skute. Hvorfor?

– Det er vel fordi vi er modige. Det har vært eventyrlysten som har drevet oss hele veien. Dessuten hadde det jo blitt litt kjipt å trekke seg bare fordi folk sa det ikke kom til å gå. Det er en fastgrodd tenkemåte at det bare finnes én riktig måte å gjøre ting på når det kommer til båtbygging.

Dere var vel litt redde underveis?

– Å ja, det var mektig å kjenne på havet. Det var spesielt tre ganger vi ikke var særlig høye i hatten. Første gangen var da vi gikk på et skjær utenfor svenskekysten. Vi hadde ikke skjønt hvordan kartet fungerte, og var langt fra land. Andre gangen var vi ute på Nordsjøen. Båten hadde en maksfart på 6 knop, og selv tidevannet gikk fortere enn oss. Strømmen fra tidevannet var så sterk at vi ikke hadde noe annet valg enn å følge med den ut på det åpne havet for å komme oss inn igjen. Vi var heldige og hadde bølgene i ryggen. Siste gangen var på det Baltiske hav. Da var bølgene så store at vi letta fra vannflaten. Motoren gikk opp i lufta, og da brukte vi mye mer bensin. Vi gikk nesten tomme, men det gikk akkurat.

Omsider ankommer dere Münster, hvor dere har bestemt dere for å kapre en av verdens største kunstutstillinger, Sculpturprojecte Münster. Dere ikke er invitert?

– Nei, vi skulle vi vinne den kunstscenen i Münster. Men der var det ingen som ventet på oss, og kuratorene ville ikke ha noe med oss å gjøre. Vi møtte rett og slett veggen. Men i stedet kom det masse vanlige folk som var kjempeinteresserte. Det var jo mye gøyere, viste det seg.

Det er kanskje vanlige folk man vil imponere uansett?

– Ja, det at man har laget noe som berører, lå litt i kortene fra begynnelsen av. Vi hadde jo bygget båten utendørs, i en slags arbeidsleir, og fått tilbakemeldinger fra folk rundt oss hele veien.

«Jeg synes det er flott at folk finner på noe sånn ekstraordinært og bruker fantasien sin», sier ei gammel dame som kommer forbi når dere midtveis i byggeprosessen.

– «…Da har man gleden med seg hele veien». Det er jo så enkelt som dét. Folk elsket den scenen da vi viste filmen i København.

Vel hjemme i Norge ble KYS utstilt utenfor Norsk Maritimt Museum, rett ved siden av Kon Tiki-museet. Hvorfor føltes det feil for dere?

– Da var hele eventyret dødt. Båten bare stod der. Den var blitt et objekt som ikke levde. I seg selv var det gøy at museet ville være med på leken vår. Men Aftenposten hadde en stor artikkel om at folk syntes det var forkastelig at en skraphaug skulle stå utenfor museet. Og da vi møtte sjefen for museet og skulle signere avtalen, skjøv han oss ut av døra med samme håndtrykk som han hilste på. Heldigvis var de ansatte ved museet veldig åpne og så verdien i å stille ut KYS.

I filmen spørres det om ikke dere er galematiaser eller friker som knuser båten fra helikopter og stiller den ut på galleri etterpå?

– Galematias var et slags stempel vi fikk mens vi jobbet med prosjektet. Men det er den friheten vi har. At vi kan være hva vi vil.

En drøm til Havs har norsk premiere på Ringen kino torsdag kl. 18:30. Les mer om arrangementet her. Fredag kl. 12 har nd.no eksklusiv streamingpremiere på filmen. Den vil da være å finne her.

The post NATT&DAG inviterer til premierevisning: En drøm til havs appeared first on NATT&DAG.

De lærde strides om hvorvidt rapperen Pusha T var bedre under oppsyn av The Neptunes sammen med broren Malice i gruppa The Clipse, eller på egenhånd som soloartist signert til Kanye Wests G.O.O.D. Music-selskap. I fjor høst droppet Pushas My Name Is My Name-album, ledet an av blant annet superlåta «Numbers On the Boards», og 37-åringen er angivelig godt i gang med innspillingen av oppfølgeren, som har fått den foreløpige tittelen King Push.

Herr Terrence Thornton (som mamma kaller’n) skal tilbragt mye tid i studio med Pharrell Williams og Chad Hugo i år, men det er visstnok Kanye som står bak galskapen når første smakebit fra King Push treffer det allmektige internettet i dag.

Låta «Lunch Money» er Pusha på sitt beste, minimal og nedstrippet, go’ gammeldags ræpp. Mer «Numbers On the Boards» og litt mindre «Sweet Serenade», liks. Hør da:

The post Pusha T rapper sint om Nintendo-spill på ny låt signert Kanye West appeared first on NATT&DAG.

The post Eksklusiv streaming-premiere på dokumentaren om søppelbåten appeared first on NATT&DAG.

– DET GÅR OPP og ned som kurompa, det her. Det som kommer lett inn, går lett ut igjen.

Hver onsdag kveld møtes Bjørn og kompisgjengen på Bjerkebanen for å spille på hest. Det har de gjort i over seksti år.

– I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete. Sånn er det, sier Bjørn og henvender seg til kompisene, som nikker bekreftende. Foreløpig har det vært en høyst begredelig kveld på travbanen.

I gjengen ved siden av er heldigvis stemningen noe bedre.

– Jeg vant førti tusen, svarer Steen uaffisert på spørsmålet om hvordan det nylig avsluttede løpet gikk. Sammen med sønnen, som også heter Steen, eier han hesten som kom travende først over målstreken.

– Han tok førti tusen på mandan’ også. Foreløpig en bra uke, konkluderer han.

Over anlegget annonseres det at det er tretti sekunder igjen til neste løp. Et usynlig slør av forventning senker seg over første etasje på Bjerke, og gir de gamle mennene krefter til å karre seg opp av stolene og ut i den flombelyste høstkulda. Der står man noen meter nærmere hestene.

GRORUDDALENS COLOSSEUM
Hesteløp er en eldgammel sport, med røtter tilbake til oldtidens Egypt og antikkens Hellas. I Hellas var hesteløp med vogn en av de mest populære attraksjonene under Olympiaden, og i Romerriket var det en gigantindustri som samlet tusenvis av mennesker. Hvert år ble karnevalet i Roma avsluttet med et spektakulært hesteløp opp Via del Corso.

England fikk på 1600-tallet importert tre hingster som skulle komme til å avle frem den britiske overklassens fremste statussymbol: The Thoroughbred, fullblodshesten. Brukt til dressur, polo, revejakt og, ikke minst «The Sport of Kings»: hesteløp.

Spol noen hundre år frem i tid. I Groruddalens eget Colosseum lukter det sterkt av wienerpølser. Staysman & Lazz spilles på svakt volum over stadionanlegget, mens «kongenes sport» utspiller seg i avlange runder ute på banen. Inne i varmen fylles det ut tippekuponger. Det stirres intenst inn i oddsskjermer. Det spilles på automat, det skravles. Noen bare sitter der. En kvinne – den eneste – leser i en bok. En hest som galopperer, etterfulgt av oppgitt banning. Spredt jubel resonnerer i det underbefolkede lokalet når den beste hesten traver i mål.

– Klart du har lyst til å vinne, men det er det sosiale som er det viktigste. Vi har det moro, vi har det gledelig og vi har det gøyt! Jeg gleder meg til å komme på Bjerke for å ljuge litt med disse gutta hver onsdag, sier Bjørn og forsvinner for å rekke å kjøpe bonger før neste runde.

I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete

For Tor Nesset har det også gått trått for hestene han har satset på, men i likhet med Bjørn tar han nederlaget med knusende ro. Tor har vært på Bjerke før, han har vanka her siden han var barn. Han er fortsatt innom så ofte han kan.

– Det er mest for det sosiale, sier han.

– Jeg har ikke så mye direkte kontakt med miljøet lenger.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jeg vant førti tusen, sier Steen, som sammen med sønnen (hvis navn også er Steen), eier hesten som kom travende først over målstreken

ET LUKKET MILJØ
– Inntrykket er at dette er et miljø dominert av eldre menn, sier Mette Mohn fra Hjelpelinjen, som jobber med å håndtere spillavhengighet i Norge.

Hun beskriver et miljø det er vanskelig å få kontakt med, og hvor miljøets lukkethet gjør spillavhengighet til et problem det er vanskelig å vite omfanget av. Mohr får støtte av Unni Bergsvenkerud fra den frittstående interesseorganisasjonen Spillavhengighet-Norge.

– Det skal holdes internt hvis du har problemer, sier Bergsvenkerud.

– Spillere vil bare snakke om hvor mye de har vunnet, sier Mohn.

– Det er status å spille mye, og det er status å kunne mye om hestene og jockeyene. Det er kunnskap i det, man kan bli god. Man får status, tjener penger og blir sett opp til.

– Spill på hest er i stor grad knyttet til kunn-skap, sier Carl Stenstrøm fra Norsk Rikstoto.

– Det er voksne mennesker som har kontroll på økonomien sin, de begynner å få voksne barn og har ryddige forhold, mener han.

Antallet såkalte problemspillere i Norge ligger i dag på rundt 20 000. Ifølge Stenstrøm er rundt 13 prosent av disse avhengig av hestespill. Tallene for hestespillrelatert kontakt med Hjelpelinjen er så lave som ti til femten innringere i året. I tillegg kommer misforståelsene, de som ringer Hjelpelinjen for å få hjelp til å spille. Mette Mohn forteller at det hender disse innrømmer å ha et problem i løpet av samtalen, og senere oppsøker hjelp.

De få som søker hjelp på eget initiativ er ofte spillere som allerede har mistet kone, hus og jobb før de har våget å ta kontakt. Mohr og Bergsvenkerud fra hjelpeorganisasjonene tror det skyldes at det i miljøet er tabu å innrømme at man har et problem.

– Mange tar ikke kontakt før det er altfor sent. Det har hendt pårørende har tatt kontakt og fortalt at personen det gjelder ikke tør å kontakte noen utenom miljøet, sier Bergsvenkerud.

– Sånn vi har skjønt det er det store mørketall for Rikstoto og hestespill.

De få som søker hjelp på eget initiativ er ofte spillere som allerede har mistet kone, hus og jobb før de har våget å ta kontakt

WIENERE VS. VINNERE
– Det er veldig tomt her selv om det er gratis å komme inn, påpeker en asiatisk mann med et solid antall FC Barcelona-pins på jakkeslaget.

Turer til Bjerke spanderer han på seg bare en sjelden gang. Han er her mest for å se og lære. Det er også derfor han oppholder seg her i første etasje. Restauranten i andre etasje er for medlemmer med fast bord, forklarer han.

– Da må du må være skikkelig gambler! Skal du være en del av det miljøet er du nødt til å være her hver eneste gang det er løp. Jeg er bare her når jeg har tid og lyst, sier han og tar en slurk av boksen med ferdigblandet Jack Daniels og cola.

– Det er best at vi er her nede. Vi har vår egen kafeteria, vi spiser pølse og lompe. Og kjøper øl, sier han.

En eldre mann i Rema 1000-uniform krøller sammen bongen han nettopp har tapt 216 kroner på.

– Jeg er her når det er kjøring, men det er ikke hele tida, sier han.

Han bruker ikke mer enn han har råd til å tape.

– Når du satser noe er det bare å tenke at det er borte, ikke sant. Gjør man ikke det har man seg selv å takke. Da får man ordne opp i problemene selv. Har du møtt noen på en travbane som går i pluss? spør han retorisk.

Han har åpenbart ikke hørt om Øivind Grøstad.

TRAVKONGEN
Restauranten på Bjerke, stedet mannen med Barcelona-pins fortalte om med ærefrykt, ser ut som noen har kjørt danskebåten i full fart opp Akerselva og vrengt den inn ved Aker sykehus. Lokalet er konstruert som et amfi med panoramautsikt over travbanen. Her oppe i høyden er 0.33-bokser med Jack and Coke byttet ut med halvliterglass, og eimen av wienerpølser er erstattet av en lun fert av kjøttkaker. Yngre menn, et par kvinner og noen familier opptar en brøkdel av de 1200 tilgjengelige plassene. Deres tilstedeværelse gjør demografien en smule mindre homogen enn i underetasjen, men også her er det eldre menn som preger lokalet. Spillerne virker imidlertid mer seriøse enn i første etasje, og jo lenger opp i høyden man beveger seg, jo mer ser det ut som spillerne faktisk jobber, med laptoper og alvorlige miner.

Helt øverst står Øivind Grøstad med kikkerten hevet. Herfra kontrollerer han travimperiet han har brukt et helt liv på å bygge opp. Grøstad har spilt på hest siden han var sju, levd av det siden han var tjue. Han er en av få som har vært alene om å ta V75-potten to ganger, blant annet i 1999, da en sjeleglad Grøstad håvet inn ni millioner kroner mens han satt live i TV2s studio. Han er det nærmeste man kommer en travkjendis i Norge. Det har ikke skjedd av seg selv, ifølge Grøstad.

– Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året, sier han uten å flytte blikket fra hestene som varmer opp nede på banen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I tillegg til å ha drevet travtipstjenesten Travfakta i en årrekke, selger Grøstad ferdigutfylte bonger gjennom Eksperten, en tjeneste han driver for Norsk Rikstoto. Assistert av sine tre langt yngre kompanjonger, omsetter Grøstad bonger for én og en halv million kroner i uka. Selv spiller han ikke så mye lenger.

– Jeg satser på å gå i overskudd med rundt én million netto i året. Det har jeg klart, sier han.

Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året

– Se nå. Se på nummer fem. Han ser veldig bra ut. Hvis den starter bra kommer den til å vinne. Spill på den, så får dere det litt moro, anbefaler han. Vi rekker så vidt å spille for 50 kroner før hest nummer fem kløner til starten og havner langt bak. I mål er den likevel nummer tre, etter å ha tatt igjen voldsomt mot slutten. Vi er litt imponert. Det er ikke Grøstad.

– Det er noe som plager den hesten, mumler han.

LUNSJTRAV
Lyden av en speaker som snakker så raskt at han får den ivrigste auksjonist til å høres ut som kong Harald:

Hest nummer fire, Mr. Nugatti; hest nummer fem, Hall of Hope; hest nummer seks, Let’s Go Crazy; hest nummer syv …

Det er torsdag formiddag på Bjerke, og stemningen er alt annet enn crazy. Av en eller annen grunn starter lunsjtrav klokka 13.37, en referanse de gamle mennene, som nå står ute i regnet og forbanner Mr. Nugattis diskvalifikasjon, neppe tar.

Flere av dem som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass. Roy ved spilleautomatene illustrerer denne trangen til å fare med hvite løgner overfor andre, og muligens også seg selv, presist.

– Jeg er her én gang i måneden, påstår han, før han forteller at det har gått dårlig i dag, men at han vant her i går og i forrige uke.

Som så mange andre vi snakker med kjenner Roy flere som sliter med spillavhengighet, mens han selv hevder å praktisere en streng «spill aldri for mer enn du har råd til å tape»-regel. Hvis han selv skulle komme til å utvikle spilleproblemer hadde han «stramma inn livreima sjøl» tror han. Da han benekter å spille på noe annet enn hest, rykker det til i venninnen som har sittet med ryggen til. «Vi spiller jo på automater?!» hvisker hun forundret mot Roy.

Flere av dem som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass.

I andre enden av lokalet står Geir Hegbart og studerer en brosjyre. Han er innom Bjerke for å hente helgeprogrammet til de andre travbanene.

– Var jo mer her før, nå er jeg opptatt med så mye annet. Jeg synger i kor, har nettopp sunget i Royal Albert Hall, sier Geir, ikke rent lite stolt.

– Jeg har sett mye elendighet her på Bjerke. Folk som har spilt bort både drosjer og hus og kjerringer. Mange vil ikke innse at det er sånn, det er synd. Samme med folk som drikker, de vil ikke vedkjenne seg det. Men det er når man innser problemet og bestemmer seg for å gjøre noe med det, at det hjelper. Ta imot hjelp, oppfordrer Geir.

Selv påstår han å være en utpreget nøktern hestespiller, og hevder, i likhet med de andre vi snakker med på Bjerke, at han aldri spiller for mer enn han har råd til.

– Akkurat der skal jeg rose meg sjøl. Jeg holder det på et lavt nivå sammenliknet med andre, synes det er moro å tippe på hest, men ikke sånn at det utarter seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DEN STORE KUNDEJAKTEN
– Bjerke er ikke som i gamle dager. Før var alle her, fra direktører til uteliggere, forteller Øivind Grøstad.

Selv om han ikke på noe tidspunkt slutter å nistirre på hestene som varmer opp på langsida, er det tydelig at Grøstad blir nostalgisk når han mimrer tilbake til en svunnen tid. En tid da tribunene var fulle av folk som Stampe-Knut og Blomster-Ole.

– Blomster-Ole hadde for vane å stjele blomster fra begravelser hver gang det var løp. Så tok han med seg bukettene og solgte de utafor til han fikk nok å spille for, sier Grøstad.

I dag mener han travsportens største utfordring er å få unge interessert, noe han innrømmer at går heller dårlig.

– I en dataverden har vi kanskje vært for dårlige til å kommunisere hvor gøy det er med hest. Gutta jeg jobber med er jo bare 25, men de elsker det her, de lever og ånder for hest, sier Grøstad og vinker til en forbipasserende som spør hvordan dagen har gått.

De fleste som kommer bort er eldre menn, og som de fleste i miljøet skulle Grøstad ønske det var flere kvinner og unge på travbanen. Norsk travsport og Bjerkes glansdager ligger 20-30 år tilbake i tid, da Rex Rodney var verdensstjerne og restauranten var full hver bidige løpsdag. I dag blir det stadig vanskeligere å tiltrekke seg nye fjes.

Norsk Rikstoto omsetter for 3,65 milliarder i året, men er likevel frenetisk opptatt av å tiltrekke seg nye spillere. I fjor gikk selskapet ni millioner i underskudd, og antallet nordmenn som spiller pengespill minker. I den samme tiårsperioden omsetningen til Norsk Rikstoto økte med én milliard, falt antallet pengespillere i befolkningen fra 81 til 59 prosent. Hvordan skal de få nordmenn til å spille mer på hest?

– Rekrutteringen går gjennom kommunikasjon i egne flater, tv og radio, og hos kommisjonærene våre, sier Carl Stenstrøm i Norsk Rikstoto.

Han sier de ikke retter seg inn mot spesifikke kundegrupper. Slik har det ikke alltid vært.

TRAV-HOMSER
«Trav-homser skal redde Bjerke» kunne man lese i VG. Året var 2008, og som et ledd i «Den store kundejakten» – Norsk Rikstotos satsingsprosjekt for å rekruttere kvinner – hadde Bjerkebanen ansatt fire «stilige, urbane homser» til å «fiffe opp travbanens rykte med stil, glitter og masse glamour for å vekke travinteressen hos unge moderne kvinner». «Som vi alle vet er veien til kvinnene gjennom homsene», uttalte informasjonssjef for travsporten Kjell Terje Ringdal til VG. Nysertifisert travhomo og partyfikser Ronnie Ottem inviterte 250 kjendiser på «glam-trav», spørsmålet «Hva kan nysingle Terje Schrøder prestere i ladies race bak hesten Great Garlic Girls?» ble stilt for første og siste gang, og tv-serien «Pimp my sulky» – basert på at de fire homsene skulle trenes opp til å bli kusker og delta i et ordentlig travløp – ble forsøkt laget. Ingen kontrakt ble noensinne underskrevet, og «Pimp my sulky» ble aldri noe mer enn en god idé.

Arven fra 2008, som vil bli husket som året trav-Norge prøvde for hardt, er fremtredende på Bjerke hver onsdag. Som i nok et håpløst forsøk på å tiltrekke seg kvinner, har onsdagskonseptet V76 fått tildelt jentefargen rosa.

– Vi har «Damenes Aften», hvor det sitter 250 damer her og drikker vin og spiller! Da har dem det gøy da, vet du, sier Grøstad.

Mette Mohn fra Hjelpelinjen tror kvinnene vil komme sterkere i fremtiden, som en følge av at markedsføringen er rettet mot dem. Mohn registrerer allerede en økning.

– De er ikke kjempemange, men jeg snakker med flere kvinner enn før.

Arven fra 2008, som vil bli husket som året trav-Norge prøvde for hardt, er fremtredende på Bjerke hver onsdag

IKKE SÅ GÆLI 

– Er det lenge mellom løpene går man bare på automatene, sant?

Helge, en jovial bergenser i brun skinnjakke, kjenner flere som oppsøker automatene i pausene mellom løpene. Men han går ikke med på at det er problematisk. – Avhengig og avhengig. Det er mer det at det må skje noe. De blir rastløse, hevder han.

– Det er opplagt at det er mange her som sliter, men de har ikke lyst til å søke om hjelp, innrømmer Geir, mannen som nylig sang i Royal Albert Hall.

– Mange har dumma seg ut – blitt skilt og sånn fordi de bare tenker på spill. Men de aller fleste klarer dette uten noe problem. Vi har jo vanka her i femti år! Hvis du har ei kjerring du er glad i og barn, så blir du ikke spillegal, vettu. Da har du så mye annet å tenke på.

Grøstad hevder å ikke ha hørt om tilfeller av spillere som har havnet utpå de siste årene.

– I alle spill blir folk avhengig, men skal man lykkes i trav må man være tålmodig. Sitte stille med målet i kikkerten, se hvordan den traver, holde hodet kaldt. Hvis folk ikke har noe annet å drive med og spiller bort pengene sine på hest og har det moro – da er ikke det så gæli, mener Grøstad.

– Hvis du spiller bort mye, er det jo alltids mulig å spille seg opp igjen.

Denne saken ble først publisert i NATT&DAGs Livet er ikke en lek-utgave i november.

The post Hekta på hest: Wienere og tapere på Bjerke travbane appeared first on NATT&DAG.

Det skjer mye moro i hovedstaden denne helgen, for eksempel dette: på lørdag har King Midas invitert alle de liker til en gigantisk feiring.

For å markere at det er ett år siden King Midas’ Spellemann-vinnende comebackplate «Rosso» kom til verden, har SMUG og Vulkan Arena invitert kongene til å spille en ytterst sjelden konsert, samt kuratere resten av programmet. Det har ført til følgende knallsterke lineup: Sandra Kolstad, Beglomeg, DJ Hele Fitta og Emile The Duke, i tillegg til de royale vertene.

– Det var enkelt å plukke ut artistene. Alle sammen er blant våre absolutte favorittartister innen ulike sjangere, men med det til felles at de er aktuelle og tidløse på en gang. Vi er glade for at alle sa «ja», sier vokalist i King Midas, Ando Woltmann.

Facebook-event HER!

Alt du trenger å gjøre er å laste ned NATT&DAG-appen på iPhone eller Android eller herfra, og svare på meget enkle spørsmål. BONUS: Du får Norges beste app, med full oversikt over hva som skjer i byen din og muligheter til å vinne billetter, gjestelisteplasser og evig lykke.

Lykke til!

The post Vinn billetter til King Midas-festival! appeared first on NATT&DAG.

Klikk, klikk, hurra! Det jubles høylydt fra Detroit til kommentarfeltet hos Resident Advisor over nyheten om at techno-gudfaren Juan Atkins straks er aktuell med nytt album under aliaset Model 500. Skiva har fått navnet Digital Solutions og skal gis ut på Atkins’ egen Metroplex-label tidlig til neste år.

Fortsetter under ønskereprise på Model 500s ikoniske «No UFOs» fra 1985:

Med unntak av litt EP-teasing har ikke den 52 år gamle Detroit-produsenten vært aktiv (på plate) under Model 500-aliaset siden albumet Deep Space i 1995 og Mind and Body i ’99. I forbindelse med skiveslippen i januar vil Atkins også legge ut på en aldri så liten liveturné, så det er bare å krysse fingrene for at den norske bookingfiffen allerede er i gang med å legge inn bud.

Digital Solutions slippes på Atkins’ Metroplex-selskap i januar.

The post Juan Atkins er januar-klar med nytt album under aliaset Model 500 appeared first on NATT&DAG.

Først kom EP’en S, etterfulgt av EP’en Z - og gjett hva tredje sett ut i SZAs EP-triologi skal hete? (Du klarer det nok.) Den råflinke 24-åringens Z ble tatt varmt i mot da den droppet i april, og etter et utrettelig turnékjør i hele sommer dukket det forleden dag opp en ny låt fra den St. Louis-fødte, New Jersey-tilflyttede R&B-sangerinnen. Smellvakre «Sobriety» er SZA på sitt beste, og med et toppa produksjonslag (med blant andre Thundercat og Sounwave om bord) er det lite å utsette på første singel ut fra neste EP.

Neo-soul har vel nærmest vært et skjellsord i en årrekke nå, men så lenge det låter sånn cirka som dette er det vel lite å skjelle for:

For mer SZA sjekk ut hennes Soundcloud → her. 

The post Edru, hva da? SZA prøver å overbevise seg selv (og mamma) om at det blir bedre snart appeared first on NATT&DAG.

RAPPORTEN «Helserisiko ved bruk av snus», utført av Folkehelseinstituttet (FHI) etter oppdrag fra Helse- og Omsorgsdepartementet, ble publisert i dag.  Rapporten var ønsket fordi bruken blant unge har økt kraftig, og skal fungere som en oppdatering på ny forskning rundt mulige helseeffekter av snusbruk. Rapporten samler en rekke nyere forskningsrapporter om nikotin og bruk av snus, og til tross for at konklusjonene er vage og språket spekulerende kommer budskapet likevel klart frem: snus er farlig.

Til tross for at konklusjonene er vage og språket spekulerende kommer budskapet likevel klart frem: snus er farlig.

NIKOTIN BLIR igjen holdt frem som en mulig synder, men studier av nikotinets skadelighetsnivå har vist å gi uklare funn. Medisinske nikotinprodukter som plastre og tyggis blir derimot holdt utenfor fokuset i rapporten, og igjen fremstår den rekreasjonelle bruken av nikotin som den store synderen. Bruk av nikotin kan visst oppfordres til så lenge den er medisinsk, altså for å få brukeren til å slutte. Det å bruke nikotin til å kose seg eller slappe av derimot, tilskrives ingen forståelse. Her finnes også klare paralleller til debatten om medisinsk heroin.

Betegnelser som «man kan ikke helt utelukke at det finnes en risiko» eller «kan klassifiseres som mulige forstadier til kreft» er så uklare at de kunne beskrevet livet i seg selv.

FHIs rapport inneholder også kritiske bemerkninger til tobakksbransjen, og hvordan deres lobby påvirker forskning på feltet. Dette er en velkjent praksis, men hva med den andre siden av markedet? Anti-tobakksbevegelsen kjemper også for sine interesser, blant annet i den politiske sfæren; I forkant av WHOs siste kritiske rapport om e-sigaretter kom det frem at medisingiganten GlaxoSmithKline jobber aktivt for å sikre at e-sigaretter ikke skal reguleres som et tobakksprodukt, men underlegges samme kriterier som deres Nicorette-produkter. Snus derimot, vil neppe bli sett som en medisin ved det første, selv om tobakksrøykere antakeligvis ville få en helsegevinst om de byttet bort sigarettene.

FHI-RAPPORTEN beskriver økningen i snusbruk blant unge som «epidemilignende». Det er med andre ord ikke et positivt fenomen som beskrives. Statens helseidealer er ensidig nådeløse når de benyttes i betraktning av rekreasjonell rusbruk; Alt nytt som kan være skadelig, skal være beviselig trygt før det kan tillates. Alt vi vet er skadelig skal enten forbys eller belastes med stadig høyere avgifter. Vurderingen er preget av en mangel på sosial toleranse for rusbehov, og bygger på en rusforståelse hvor behov for sanseforandring blir tolket som svakhet. Innledningsvis beskriver rapporten at mye har skjedd når det gjelder forskning på feltet, og at det nå er behov for en oppdatering. Det er i høyeste grad også behov for en oppgradering av sosialvitenskapelig realitetsorientering på rusfeltet.

Nordmenns sosiale adferdsmønstre ser ut til å være vektlagt i offentlige helsevurderinger, og resultatet blir strengere føringer.

For … hvis snus er farlig, bør man heller bruke for eksempel e-sigaretter? Regn ikke med å få et klart svar på slike spørsmål. I sin rapport om e-sigaretter fra 2011 mente FHI blant annet at e-sigaretter ikke var beviselig trygge nok, og i kraft av å være et skadereduserende tiltak skrev instituttet at de var «betenkt over bruken av e-sigaretter som et røykeavvenningsprodukt» fordi de mente produktet vil «opprettholde både nikotinavhengigheten og særlig adferdsmønsteret rundt røyking». Nei, hvem bryr seg om helseforbedring når man er avhengig og har uønsket adferd? Premissene virker en smule uklare.

LES OGSÅ: E-sigg: Forskerne krangler, WHO er skeptiske

NORDMENNS SOSIALE adferdsmønstre ser ut til å være vektlagt i offentlige helsevurderinger, og resultatet blir strengere føringer. Brukere som lurer på hva de nå bør gjøre blir kun servert et eneste forslag: slutt med nikotin. Rapportens forfattere har i denne sammenheng gått glipp av en enorm mulighet til å lede nikotinbrukere i retning av bedre vaner. Hvis målet var å redusere helseplager, er det også betenkelig at symbolpolitiske fraser stadig veier tyngre enn skadereduksjons-idealene. Språkbruken i rapporten opprettholder også tradisjonen om at statlige instanser unngår veletablerte nyanser i budskap som handler om rus.

Brukere som lurer på hva de nå bør gjøre blir kun servert ett eneste forslag: slutt med nikotin. 

Mye kunne vært gjort annerledes. SIRUS-forsker Karl Erik Lund har kritisert sammensetningen av forskergruppen bak rapporten, og viser til at flere av dem er rekruttert fra antitobakksbevegelsen. Han påpeker også at språket i rapporten er spekulativt, og egnet for å skape frykt som det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for. Betegnelser som «man kan ikke helt utelukke at det finnes en risiko» eller «kan klassifiseres som mulige forstadier til kreft» er så uklare at de kunne beskrevet livet i seg selv, og tynner ut de av rapportens poenger som kunne vært nyttige. Snus ser for eksempel ut til å øke risikoen for enkelte former for kreft, og du blir jævla avhengig. Det er da virkelig ille nok, selv om det ikke er nytt.

VANLIGE MENNESKER har et vanlig behov for sanseforandring, med påfølgende behov for veiledning om hvordan man kan leve med forsvarlig rusbruk. Det er et offentlig tabu å hevde at folk bruker rusmidler fordi de faktisk har en ønsket effekt. Uansett så vil snus forbli enormt utbredt, og frem til sosiale realiteter blir tatt med i regnskapet, så vil den manglende offentlige aksepten for at folk liker og vil fortsette med nikotin forbli en kjepp i hjulene for alt forebyggende arbeid. For hvis det eneste rådet brukerne får om nikotin er å slutte med det, vil svaret også ofte være nei.

LES OGSÅ: Rullings forgår – nikotinet består

LES OGSÅ: Storbritannias første tv-reklame for e-sigg får kritikk for å spille på sex

 

The post Ny statlig snus-forskning: du «bør» slutte appeared first on NATT&DAG.

Gulltights og sølvhjelmer, kjoler og skinnhansker, trompeter og trutmunn. Beglomeg har etter hvert gjort seg bemerket med sin androgyne galskap på scener rundt om i landet. Hvilket land? Slangelandet? Neida, Beglomeg er utrolig nok et produkt av Norge, men den kommende debutplata, Eurokrjem, handler om et land der nisselua ikke skygger for lys og lyst.

VIDEO: Vi stappa hele Beglomeg inn på dass og stilte dem betimelige spørsmål.

– Eurokrjem er det nye landet som skal stige opp. Et land vi kan kveile oss i, og et velsmakende land vi kan spise opp sammen med våre søsken, sier Beglomeg.

Høres herlig unorsk ut! Hva handler «The Man (Land of 1,000 Snakes, part 2)» om?

Hvem er vi? Hva står skrevet? 
Satt på jorden av Gud for folkets stump
Levende frenesi med føttene støkk en evig sump
Midt i skrevet.
Mannen står stille, selv i den rasende fart
I det nye landet skal alle valg opphøre,
Og vi skal gjøre det vi helst vil gjøre
I hemmelig hedonisme. I fordums spiritisme. Je.

– Neida, Den handler om den dagen slangene tar over verden. I slangelandet har de igjen vist sin styrke. Predestinert frihet eller slaveri. Blir haven i maven – vårt indre kosmos, sjelens kokos – bare kaos. Ikke vet vi, men vi tror det ikke.

SE OGSÅ: Gla’ekshibisjonistisk backstage-bildeserie fra Beglomeg-release.

I promoteksten stod det «Omslagsfoto Ingrid Pop og Bård Hoksrud (Mannen).» Hva betyr det???

– Je. Hvordan var det? Bildet er tatt av den mannen som holder på å falle. Han som som hele tiden klamrer seg fast og håper på det beste. En langsom bevegelse mot rasende fart. Nei, var bildet av den mannen? Offa!

Offda! Hør låta om Bård Hoksrud i slangelandet her:

Lørdag spiller Beglomeg sammen med King Midas, Sandra Kolstad, Emile the Duke og DJ Hele Fitta på Vulkan. Vinn billetter HER!

The post Ny låt fra Beglomeg: Hemmelig hedonisme i slangelandet appeared first on NATT&DAG.

I 2011 DØDE 12 nordmenn av PMMA-overdoser. Ingen andre land, hverken i Europa eller USA, har rapportert om så mange dødsfall av dette stoffet, ifølge divisjonsdirektør Jørg Mørland ved Folkehelseinstituttet. PMMA er et stoff i amfetaminfamilien med langt høyere risiko for dødsfall enn vanlig amfetamin, og anses for å være et risikabelt og billig rusmiddel. I motsetning til mer tradisjonelle rusmidler kjenner ikke brukeren effekten før noen minutter etter inntak. Årsaken til de norske dødsfallene antas å være at amfetaminbrukere har inntatt PMMA, uten å være klar over hva de har kjøpt. Når en dosering trolig ikke har gitt den vanlige, raske effekten, har de inntatt mer, og overdosert.

DET ER BETENKELIG at slike dødsfall er blitt utbredt i Norge. Er det slik at norske rusbrukere er mindre kritiske enn rusbrukere i andre land? Den restriktive ruspolitikken har ført til fatalistiske og farlige holdninger innenfor de sosialt utstøtte brukergruppene, hvor bruken ofte foregår ukritisk. Metoder som kan gi rusbrukere informasjon om hva de inntar, er ukjente for de fleste. For eksempel kunne enkle test-kits avslørt at stoffet PMMA-ofrene hadde kjøpt ikke var tradisjonell amfetamin. Men i motsetning til amfetamin er ikke test-kits tilgjengelige på gateplan hele døgnet.

TEST-KITS ER små flasker med væskeblandinger som benyttes til å identifisere ulike rusmidler. Med en enkel fargeprøve kan brukere skille enkelte typer rusmidler fra hverandre, noe som kan være nyttig hvis du frykter at du har blitt solgt feil rusmiddel.

Slike test-kits kan gi en lett verifisering av rusmidler, men gir også begrenset informasjon, ved at de sjelden sier noe om kvaliteten eller doseringsmuligheter. Test-systemene kan derfor indikere, men ikke bekrefte, hvilket rusmiddel brukeren har kjøpt. Men illegal rusbruk er i dag en risikabel aktivitet, så litt informasjon er bedre enn ingen.

Test-kits inneholder ingen illegale stoffer, kan enkelt bestilles på Internett og sendes til land i hele verden, og er særlig egnet for å identifisere syntetiske rusmidler som kommer i pulver- eller pilleform. De samme raske reagent-systemene benyttes for øvrig av tollere og politi for å anslå hvilket rusmiddel de har funnet ved beslag.

DET GLOBALE MARKEDET for kjemisk innovasjon er på frammarsj, noe som bidrar til å gjøre det illegale markedet for syntetiske rusmidler stadig mer kaotisk. I september hadde den amerikanske dokumentaren What’s In My Baggie? premiere. Filmen følger et team som tilbyr festivaldeltagere muligheten til å teste rusmidler de har kjøpt. Her avsløres det at svært mange illegale substanser selges under falskt navn, og at nyutviklede kopier av for eksempel MDMA og LSD florerer på amerikanske festivaler. De nye versjonene av rusmidlene har sterke og ukjente bivirkninger, og doseres ofte feil fordi folk ikke vet hva de tar. Slike etterligninger kalles Research Chemicals. Disse har ofte vist seg å være langt dødeligere enn de klassiske rusmidlene, og har mindre kjente navn som PMMA, 4-MTA og Bromo-DragonFLY. De syntetiske rusmidlene er som regel nyutviklede, og ofte lovlige i lang tid fordi de faller utenfor gamle lovforbud som rammer tradisjonelle rusmidler. Bromo-DragonFLY har i likhet med PMMA ført til dødsfall i Norge, blant annet da en 18-åring tok en dødelig overdose på en barnevernsinstitusjon på Trysil i 2007.

«Veldig mange illegale rusmidler selges under falskt navn, og nyutviklede kopier av for eksempel MDMA og LSD florerer på festivaler.»

NORSK RUSKULTUR holder et lavt kunnskapsnivå, og verst av alt er forvirringen på amfetaminmarkedet. En rekke ulike stoffer selges under samme navn. Kloakkmålinger fra Oslo avslørte at metamfetamin, en sterkere variant av tradisjonell amfetamin, har tatt over mesteparten av markedet. Utviklingen var en overraskelse for både politiet og forskere–og trolig også brukerne–som i stor grad ikke ser ut til å bry seg om forskjellen. Dette til tross for at det er svært mange av dem: Kloakkundersøkelsene som ble utført av NIVA utpekte Oslo som Europas Methropol. Funnene fra kloakken peker også mot en utvikling som spørreundersøkelser og andre metoder ikke har klart å avdekke: Nemlig at Oslos amfetaminbruk har blitt mangedoblet fra 2011 til 2013, og at kokainforbruket har økt med over 30 prosent siden 2011.

MANGE RUSBRUKERE ser ut til å ha en sterk, men uberettiget tro på at de selv klarer å bedømme kvaliteten på rusmidlene de bruker. En farlig, men forståelig, strategi. I USA er testing av illegale rusmidler forbudt på festivaler, fordi praksisen bryter med «The Reducing Americans’ Vulnerability to Ecstasy Act» eller RAVE, som forbyr festivalarrangører å oppfordre til illegal rusbruk. Men debatten går, og i oktober åpnet Wales Storbritannias første offentlig finansierte narkotikatesting – en gratis tjeneste som lar brukere teste illegale rusmidler før de tar dem.

Det ser imidlertid ikke ut til at norske myndigheter vil satse på test-kits som et offentlig skadereduserende tiltak i likhet med sprøyteutdeling. Men dersom det er skadene som skal bekjempes, bør kunnskap om slike systemer gjøres lett tilgjengelig for alle rusbrukere. Illegal rusbruk vil alltid inneholde et element av gambling, og enhver som blir med på spillet bør sørge for å holde innsatsen lav.

KVALITETSVURDERING av rusmidler er imidlertid ikke politisk uproblematisk. Toksikologer og andre fagfolk bruker som regel større, mer komplette systemer for nøyaktig testing, men disse er verken bærbare eller kostnadseffektive. En annen utfordring oppstår ved at det utelukkende er kriminelle organisasjoner som forsyner og styrer narkotikamarkedene. Forskningsinstitutter som bedriver slik nøyaktig testing står dermed i fare for å produsere informasjon som hovedsakelig er nyttig for internasjonale narkotikakartell. Resultater om renhetsgrad og lignende kan også bidra til ytterligere manipulering eller utblanding av rusmidler på det svarte markedet. Selv om mange nordmenn bruker illegale rusmidler, vil stoffene aldri være helt rene så lenge myndighetene ikke regulerer dem.

DAGENS RUSPOLITIKK fører ikke bare til utblandede rusmidler og risikofylt bruk, men også til en kaotisk blanding av holdninger innad i ruskulturen. Det gjelder både for misbrukere og rekreasjonelle brukere. Å være kvalitetsbevisst på kulturelle områder er som regel ansett som attraktivt for identitetsbygging, men de samme holdningene finnes ikke når det kommer til rus. De fleste forholder seg nokså ukritiske til MDMA-en de tar på den kredible klubben etter å ha vært på vernissasje. I dag blir en forsvarlig rusbruker ansett som en outsider; en pragmatisk nerd på en fatalistisk arena. Det er synd at rusinformasjon som bidrar til skadereduksjon ikke er utbredt blant de fleste rusbrukere.

Situasjonen vitner om et behov for en mer voksen ruskultur, en som ikke bare tillater, men også legger til rette for, spredning av informasjon som kan begrense skader.

Du kan streame dokumentaren What’s In My Baggie? på whatsinmybaggie.com

The post Kvalitetskontroll: Er MDMA-en du har kjøpt ekte vare? appeared first on NATT&DAG.

I motsetning til hans nå baby-alene-mama Ciara, synes vel folk flest at Future sjelden gjør noe gærnt. I tillegg til å være svorne tilhengere av den Organized Noize-affilierte ATL-sangerens svulstige diskografi, ble vi heller ikke mindre fans etter å ha stirret inn i Future under Øyafestivalen i sommer. Denne uken dukket autotune-connoisseuren opp på Hudson Mohawks b(r)asstunge «Chimes»-remiks, og gjør sedvanlig god figur. I tillegg til fremtidens flotteste gjestes remiksen av noen av nåtidens hotteste, nemlig Travi$ Scott, French Montana og Pusha T.

(Forresten: Ikke glem å sjekke ut den splitter nye Kanye West-produserte låten til Pusha som droppet denne uken)

Apple likte «Chimes»-originalen så godt at de puttet den i sin seneste reklame for Macbook Air. Pusha, Travi$, Future og French likte den så godt at de mekka (formeltro, men go’) remiks. Begge deler ganske hygg for den flittige Lucky Me-luringen HudMo, da.

Hør!

The post Hudson Mohawke slipper b(r)asstung «Chimes»-remiks med Future & Pusha T appeared first on NATT&DAG.

I den tilsynelatende utømmelige kategorien «Gamle helter som skuffer» skal vi i dag til John Lydon. Tidligere Sex Pistols- og Public Image Ltd-vokalist (jada, de holder sikkert på fortsatt), nå smørselger, feilslått musikalstjerne og… app-avhengig.

I et ferskt intervju med The Telegraph avslører Lydon at han i løpet av de siste to årene har brukt over 100.000 kroner på apper til iPaden sin.

«Game of War» er gratis, mens «Real Racing» koster tre dollars. Lyndon har altså gått i den såkalte freemium-fella – at man ved hjelp av et tastetrykk betaler for å komme seg videre i spillet. Spillmodellen har kostet mengder av foreldre med ivrige barn verden over dyrt, og ført til at Apple har måttet betale 100 millioner dollar i erstatning til forbrukerombudet, i tillegg til å bedre informasjonen i appene.

Ja, ja, sånn er det vel å være gammel. Eller veldig ung. Eller gammel, men med en frarøvet barndom som nå oppleves gjennom iPad-spill. Huff. La oss mimre tilbake til en tid da mannen var mer opptatt av å være vrang mot talk show-verter enn «Real Racing».

PS: Johnny Rotten bruker imponerende mye penger på app, men han når fortsatt bare app-konge og basketballstjerne Shaquille O’Neal til anklene, som i følge seg selv bruker over tusen dollar i uka på apps.

The post Johnny Rotten har brukt over 100.000 kroner på iPad-apps appeared first on NATT&DAG.

Dank er Norges eneste rendyrkede skateboardmagasin, og har – takket være stilrent design og mer voksent innhold enn hva som er typisk for sjangeren – skilt seg ut og fått oppmerksomhet internasjonalt. Deres første film er heller ikke noen typiske skatefilm. «Perry» er et bestillingsverk fra NOWNESS, videosatsningen til luksusmerket LVMH, altså sammenslåingen av motehuset Louis Vuitton og champagne- og cognac-produsenten Moët Hennessy. Ganske keegt opplegg, med andre ord.

– Vi hadde helt hang up på et bilde av en fyr som gjør en ollie i en naturlig quarterpipe i Stavern, samtidig hadde vi en idé om å gjøre noe som spiller litt på at Oslo er helt tomt om sommeren, sier redaktør Eirik Traavik om ideen til filmen.

Forespørselen lød ganske enkelt «noe som ikke var en vanlig skateboardfilm», eller som NOWNESS beskriver det på sine nettsider: «a new-wave skate film that reflects Traavik‘s desire to experiment with the rules of skateboard media».

Utover en idè om svaberg og sommertom by er «Perry» skrevet av Kasper Häggstrøm, som også har regissert, filmet og klippet.

– Vi hadde jobbet med Kasper før og vi visste at han er helt rå, sier Eirik.

– Da vi spurte om han kunne lage den, foreslo han å bruke hytta hans på Tjøme. Så vi tok utgangspunkt i en enkel film om skatetur dit og lagde et slags narrativ om kompisen ”Perry” som ble ekskludert.

Filmen er tonsatt av André Bratten.

“Perry” by Kasper Häggström – NOWNESS from NOWNESS on Vimeo.

The post Skjærgård, skating og dårlige venner i skatebladet Danks første kortfilm appeared first on NATT&DAG.

Sammen med folk som blant andre Arthur Penn, Peter Bogdanovich og Peter Fonda var han med på å forme et nytt og mer lekent amerikansk filmlandskap, som igjen bante vei for skikkelser som Martin Scorsese og Steven Spielberg. Studioenes tid var utvilsomt forbi, og kreative og fremtidsrettede folk som Nichols var livsnødvendig for at Hollywood i det hele tatt skulle appellere til  et yngre publikum.

Berlin-fødte Nichols’ vei til den amerikanske filmindustriens toppsjikte var på ingen måte noen dans på roser. Som tysk-jødisk var førkrigs-Berlin naturligvis ikke noe blivende sted, og han og familien emigrerte til New York. Veien videre gikk via standup og teaterregi, før Nichols gjorde det som kanskje er tidenes debut som filmregissør, med adapsjonen av Edward Albees Who´s Afraid of Virginia Woolf? i 1966. Filmen gjør den dag i dag massivt inntrykk, og er kanskje den ultimate fremstillingen av et ekteskap på grensen til totalt havari, men som samtidig bunner i en gjensidig kjærlighet. Filmen ble nominert til hele 13 Oscar, og vant 5 av dem. Ekteparet Elisabeth Taylor og Richard Burton er fantastiske i hovedrollene som Martha og George. Taylor vant Oscar for sin rolle, og Burton skulle utvilsomt gjort det også.

Manndomsprøven (originaltittel: The Graduate) fra 1967 trenger egentlig ingen videre introduksjon. En 30 år gammel Dustin Hoffman spiller en 19-årig Berkeley-student med forhold til både mor og datter. Simon & Garfunkel var på soundtracket, og filmen vant et drøss med priser. Nichols var plutselig en stjerneregissør. Neste steg ble filmatiseringen av en hver engelsklærers yndlingsbok: Catch-22. Resultatet ble på ingen måte en katastrofe, men sammenliknet med de to foregående filmene hans ble filmen et stort steg tilbake. Men bare det å våge å ta tak i Joseph Hellers manifestasjon av en antikrigsroman viste modigheten til Nichols som regissør, og med en rolleliste som omfatter navn som Alan Arkin, Orson Welles, Art Garfunkel, Bob Balaban og Martin Balsam har filmen utvilsomt mye severdig ved seg.

Neste steg for Nichols ble det som i dag er et svært undervurdert stykke arbeid. Kjødets lyst (originaltittel: Carnal Knowledge) gjenforente regissøren med musikeren som ville være skuespiller, Art Garfunkel, og er etter undertegnedes mening en av Jack Nicholson absolutt beste rolletolkninger av seg selv. Filmen tar for seg livene til to kamerater fra de deler rom på college, til de som middelaldrende og desillusjonerte møtes igjen. Nicholson vitser, snerrer og puler i vei stor stil, i motsetning til den mer tilbaketrukne sparringspartneren Garfunkel. Allikevel er det kanskje Ann-Margret som er aller best her, som den livstrøtte kjæresten til Nicholson.

Selv om Nichols gjorde unna sin beste periode som ung regissør sent på sekstitallet, er det liten tvil om at også hans senere filmer har sine øyeblikk. Hilsen fra Hollywood (originaltittel: Postcards from the Edge) er basert på Carrie Fishers tanker rundt sitt forhold til sin egen skuespillermor, Debbie Reynolds. Filmen er ikke et mesterverk i noen forstand, men et interessant dypdykk i Hollywoods skyggesider. Wolf fra 1994 er datert til tusen, med navn som James Spader, Michell Pfeiffer og David Hyed Pierce – datidens største navn – på rollelisten. Allikevel skal filmen ha massiv skryt for å caste Jack Nicholson i rollen han var skapt for, som varulv. Det gnistrer av spillet av Nicholson i det han forvandles fra traust forlegger til hemningsløs varulv.

Hvis man ser bort fra den lite vellykkede Charlie Wilson’s War, som ble hans siste film, er den glimrende Closer Nichols svanesang som filmregissør. Nevnes må også TV-serien Angels in America, som er sentrert rundt AIDS-problematikk. Serien er et av tidens flotteste fletteverk av menneskeskjebner, med enorme prestasjoner av folk som Meryl Streep, Al Pacino og Jeffrey Wright.

Mike Nichols er for øvrig en av bare tolv mennesker som har vunnet Oscar, Grammy, Emmy og Tony Award. Kudos!

The post Den legendariske regissøren Mike Nichols er død – vant Emmy, Grammy, Oscar og Tony appeared first on NATT&DAG.

Ahh, MOTE! Moter kommer og går, og det du ser på Fashion Week Monaco speiler ikke nødvendigvis gatemoten., men hvem vil egentlig slenge rundt seg med begrep som «gatemote» eller «high fashion», uansett?

Selv er vi mest tilbøyelig til å bruke ordet «dille», fordi det konnoterer noe lekent og oppfunnet, og fordi det er et anakronistisk ord som egentlig ingen bruker lenger. Akkurat som gatemoten eller det man så på moteuka i Oslo i fjor.

Men hva vet vel jeg, som først og fremst sverger til funksjonelle, enkle klær? Bare at jeg tidvis har vært midt i motesmørøyet i korte perioder de siste årene, som da japanske hiking boots var en greie tidlig 2011, eller da normcore var fett et øyeblikk tidligere i år. 

Det ble til og med skrevet et Normcore-manifest. JEEZ. NATT&DAG gjorde seff det eneste naturlige og fikk seks scäferhunder til å uttale seg om fenomenet, men uansett: Moter er omskiftelige og forgjengelige.

Noen ganger må dog moteskaperne – denne mørke massen som Adam Smith kalte «Den usynlige, men lekkert hanskekledde hånd» – føye seg for funksjonalitetens framprovoseringer. Som når buksefabrikanter som Levis og LEE spekulerer i å lage større lommer på buksene fordi iPhone 6 er så SYKT store. Blir moteukene 2015 det første året vi får se iPhone 6 pocketability?

Uansett, og mer interessant: Andre ganger er grensen mellom funksjonalitet og estetikk visket ut, som i bildene av den ukrainske fotografen Yurko Dyachyshyn, som laget fotoserien «Slavik’s Fashion» om den 55 år gamle uteliggeren Slavik fra Lviv i Ukraina.

Slavik hadde tilsynelatende et massivt lager av klær, og byttet ofte antrekk flere ganger om dagen, delvis av funksjonelle grunner (det kan bli kaldt i Lviv), delvis av estetiske grunner (for å være kul i Lviv). Ifølge Dyachyshyn hadde Slavik et hemmelig sted hvor han gjemte klærne, og alle bildene ble tatt under tilfeldig møter over en to års periode.

NATT&DAG spår at minst en av disse stilene blir 2015s store dille.

Hypp på mer mote? Sjekk ut motememes på fylla, eller NATT&DAGs moteserie om PSTetikk. Ganske funksjonelle greier.

The post Er 55-årige Slavik verdens best kledde uteligger? appeared first on NATT&DAG.

FØRSTE SESONG AV Kampen for Tilværelsen er brakt til ende. Andre sesong er allerede ferdig innspilt, og får premiere i februar 2015. Serien, som stort sett utspiller seg på Ullevål Hageby (og  som har terget på seg beboere som Ketil Rolness), har ikke gått for de store seertallene ved å ty til actionfylte scener, men heller satset på andre faktorer for å tilby en unik seeropplevelse.

Loe: Den viktigste årsaken til at serien har blitt som den har blitt, tror jeg er at Bjørn Olaf, Per og jeg har hatt en ganske klar visjon og møtt folk i NRK-systemet som har vært villige til å bruke mange penger på noe risikabelt som ikke nødvendigvis kom til å trekke de store tilskuerskarene da den ble ferdig, men som på papiret kom til å si noe om Norge i dag, se ordentlig ut, og behandle skuespillere og situasjoner med respekt.

Det har vært en klar vilje til å satse på noe annet enn enda en lettbeint plottbasert historie som er borte og glemt når TV’en er skrudd av, mener manusforfatterne.

Schreiner: Jeg tror det skjedde etter debatten om Erobreren. Den serien ble veldig kritisert. Jeg tror kanskje mange skjønte da at man måtte lage noe nytt og originalt, ikke bare en adaptasjon eller noe som er veldig produsentstyrt.

Johannessen: Når man blir presset inn i TV-produksjon, kan man bli skvist mellom et flertallsdiktatur med konsulenter, produsenter og slikt. Her har vi fått muligheten til å jobbe med manus uten å bli forstyrret.

Skjermdump fra YouTube-kanalen til NRK Beta

Det er liten tvil om at prosjektet har vært lystbetont for trioen som har jobbet tett sammen for å skape et merkelig univers av et knippe uperfekte folk som alle har hver sin last.

Loe: Vi har fått jobbe med regissører og stab som har forstått visjonen, delt den og latt seg begeistre av den. Dette er et superviktig punkt.

Dere hadde et regelregime underveis i skrivingen?

Johannessen: Det var så mange sprikende historier, at vi ble tvunget til å lage dem for å bli enige om én stil eller form, sier Johannessen.

Loe: En av dem var at det ikke var lov med scener som kun skal viderebringe informasjon. Forbudt. Ikke lov med scener som bare skal plante noe som skal kommer.

En annen regel var at hver episode skulle ha én scene som skulle være «påfallende lang». Det skulle merkes.

Loe: Og den skulle gjerne være av en slik karakter at den kan klippes ut, uten at det egentlig gjør noen forskjell, men man skal ikke ha lyst til å klippe den ut fordi den skal være kjempegod. Dette har vi jobbet ut ifra. Vi har naturligvis ikke alltid klart det. Men vi har forsøkt.

Er det de påfallende lange scenene som gir serien en egenart?

Schreiner: Det vi oppnådde med de lange scenene, var jo at pinefulle situasjoner og andre situasjoner blir bedre av å gjøres lange. At man følger dem hele veien.

Johannessen: Man skal være i situasjonen, scenene skulle være interessante steder å være i seg selv.

Loe: Vi har jobbet hardt for å klare å skrive disse scenene. Og de skal heller ikke bare peke frem mot andre scener, som igjen peker videre mot en forvirret og lite pirrende slutt – slik det ofte er.

Johannessen: Vi tenker kanskje ikke så pedagogisk på det, men vi tenker jo at vi vil… plage…folk. I livet kan man jo ikke hoppe ut av ubehagelige scener.

Er Kampen for Tilværelsen en kritikk av det konforme Norge?

Schreiner: Det er jo en skildring av den norske middelklassen…

Johannessen: … men vi har ingen utspekulert plan, altså. Vi lager scener vi synes er gøye, og håper andre liker det samme.

Schreiner: Vi har valgt folk som har kapital nok til å eie og ta ansvar for sine egne liv. Og påstanden er jo dobbel: Man kan latterliggjøre alle de med I-landsproblemer, men vi påstår jo at kampen fortsetter, fysisk, selv om alle de store problemene er løst. Uansett hvor du befinner deg sosialt, uavhengig av økonomi; kampen tar ikke ordentlig slutt.

Loe: Jeg tror vi blant annet forsøker å peke på oss alle og antyde at på samme måte som Tomasz blir pult i rumpa i siste episode i første sesong, puler vi nordmenn verden i rumpa hver eneste dag, med stor glede og selvfølgelighet, samtidig som vi fortsetter å tro at vi er verdens beste i alt og at hvis bare alle gjorde som oss, kom alle problemer til å forsvinne.

Om det skjer i en flau scene på ti minutter, er uvisst – det gjenstår å se hvor freidig metaforbruken blir til neste sesong.

The post Kampen for manusforfattertilværelsen appeared first on NATT&DAG.

Who run the world? Hun må gjerne påstå at det er «girls», men selv jentene vet at det er Beyoncé som styrer sjappa. Uten noen som helst form for promo slapp pop-R&B-dronningen femtealbumet Beyoncé ut av det Blue (heh) i fjor, og med blockbuster-singler som «Drunk In Love» og «XO» ble det brått tyst blant skeptikerne som mente at 33-åringen hadde falt av lasset for godt etter det tidlig-90-talls-R&B-hyllende albumet 4.

I perf timing før jul slipper Bey straks «deluxe-versjonen» av Beyoncé, som inneholder remiksversjoner av låtene du allerede har hørt (deriblant den kjekke «Flawless»-remiksen med Nicki Minaj), samt to nye låter, breiale «7/11» og hakket mykere «Ring Off». Begge låtene dukket opp på nett i går kveld, og VIPS! er videoen til første låt her.

Én ting er musikken, noe annet er fysikken. Som får sin vante mengde fokus i videoen til «7/11», hvor Beyoncé atter en gang gjør sitt for å minne oss om at hun er akkurat som alle andre jenter. Photo Booth-morro på badet, røde plastkopper-vors på kjøkkenet med venninnene, klær slengt overalt og yoga i bestemortrusa. 100% B, helt fritt for CGI.

Relater tungt til Beyoncés jordnære selfie-søndag via den helt vanlige videoen til «7/11» her:

The post Se Beyoncé være 100% Beyoncé i ny musikkvideo fra Beyoncé appeared first on NATT&DAG.