Som et prisverdig tiltak på 8. mars intervjuet NRK en gjeng norske samtidsforfattere om deres forhold til bruken av ordet «hen» – det kjønnsnøytrale pronomenet som noen av oss allerede bruker med den største selvfølge. Responsen varierte fra lunken til negativ, med Hanne Ørstavik som den mest ekstreme: I nærmest ubegripelig uvitenhet fastslår Hanne Ørstavik bastant at «verden er kjønnet i han og hun».

«Hen» kan brukes for å uttrykke kjønnsnøytralitet, for å slippe å skrive «han/hun» eller bare «han eller «hun» i hypotetiske situasjoner, der kjønn ikke spiller noen rolle. «Hen» brukes også av folk som ikke nødvendigvis vil definere seg innenfor tokjønnsnormen – som hverken er «han» eller «hun».

Det er forsåvidt greit å mislike et ord, eller å være skeptisk til innføring av denne typen ord i seg selv. Men det er vanskelig å ikke tolke en persons absolutte motstand mot «hen» som en mangel på respekt for folk som er annerledes fra en selv. Det finnes mennesker som har en annen kjønnsidentitet enn mann eller kvinne. Tydeligvis er det mange som har vanskelig for å akseptere dette.

Om det var noen man skulle forvente at var åpne for erfaringer som skiller seg ut, og som nyanserer eller stiller spørsmålstegn ved de etablerte kategoriene i samfunnet, er det skjønnlitterære forfattere. Derfor er det så skuffende hvordan flere av forfatterne NRK snakker med reagerer.

Hanne Østravik er på ingen måte alene i sin ignoranse. Trude Marstein, som den rene og frie kunstneren hun er, erklærer stolt at hun «skyr politikk og propaganda og budskap» når hun skriver. Det Marstein ikke skjønner, er at det ikke handler om å skrive politiske bøker med budskap, men om å åpne for erfaringer som er andre enn ens egne. Det er selsomt å høre en skjønnlitterær forfatter omtale slike erfaringer som «propaganda». Og det er uredelig å gjemme sine fordommer og sin utilstrekkelighet som forfatter bak store ord om kunstens frihet fra politikk og budskap.

«Hun skal få lov til å mene at hun vil at menn skal være menn og kvinner skal være kvinner. Men det gjør hennes litterære betraktninger om kjønn fullstendig uinteressante.

Dette skjønner Geir Gulliksen, som er langt mer nyansert enn Marstein: «Akkurat nå er ordet [hen] så polemisk ladet at jeg ikke vil føle meg fri når jeg bruker det. Men det finnes andre måter å unngå fordommer rundt kjønn på i skrivingen», mener Gulliksen. Også Maria Kjos Fonn skjønner at det ikke dreier seg om propaganda, og er åpen for å skrive om mennesker med ubestemt eller problematisk eller lekent forhold til egen kjønnsidentitet.

Rune Christiansen derimot, mener «hen» er et uttrykk for overflatiske sammenslåinger, nøytraliseringer eller utviskinger av forskjeller, konflikter og samfunnsmessige skjevheter, som er undergravende mer enn de er kjønnspolitisk avklarende eller kunstnerisk berikende. Det skulle være interessant å høre mer om hva han mener med dette, ettersom det ikke gir noen som helst mening.

Men aller verst er altså Hanne Ørstavik. Hun mener det er «tilsynelatende forenklende å bruke hen, men det er ikke enkelt å være i verden». Dette er noe mennesker som definerer seg som annet enn mann eller kvinne helt sikkert ikke vet fra før. Heldigvis har de Ørstavik som kan fortelle dem at det ikke er enkelt å være i verden! Fullstendig uvitende om sine egne priviligerier får hun seg også til å si at hun ikke tenker på at hun er kvinne når hun er i sitt indre liv: «Jeg bare er». Til slutt erklærer hun at det ikke finnes noe tredje kjønn. At transpersoner og andre kjønnsidentiteter finnes blir tilsynelatende for mye for Ørstavik. Hun skal få lov til å mene at hun vil at menn skal være menn og kvinner skal være kvinner. Men det gjør hennes litterære betraktninger om kjønn fullstendig uinteressante.

Det er ingen som skal tvinge noen til å skrive om spesifikke temaer, eller å bruke ord de ikke har lyst til. Men hvis alle forfattere bare skal skrive ut fra sine egne erfaringer og sin egen livssituasjon – hvis alle skal være Knausgård –  da blir norsk samtidslitteratur enda mer uutholdelig enn den allerede er.

The post Kommentar: – Hanne Ørstavik takler ikke at transpersoner finnes appeared first on NATT&DAG.

« THE MUSIC IS DIFFERENT here. The vibrations are different. Not like planet earth», tenker Sun Ra høyt, iført et glitrende faraokostyme, i introen til filmen Space is the Place fra 1974.

Planet earth sound of guns, anger, frustration. There was no one to talk to on planet earth who’d understand. We set up a colony of black people here. See what they could do on a planet all of their own, without any white people there. They could drink in the beauty of this planet. Would affect their vibrations … for the better of course. ‘Nother place in the universe up on the different stars.

Selv om uttrykket ikke ble innført før 1994, la jazzkomponisten Sun Ra grunnlaget for det musikalske aspektet av afrofuturismen på midten av 50-tallet i Chicago. Han hevdet å være en alien fra planeten Saturn, og blånektet for tilknytning til sin tidligere identitet helt til sin død i 1993. Gjennom alt fra ragtime til swing til bebop, og med afrikansk urkultur mikset med romalder-tematikk, rørte Sun Ra ved politiske temaer som affekterer svarte med afrikansk opphav verden over.

Afrofuturismen innebærer et ideal om at også mennesker med afrikansk opphav skal kunne se, lese og høre om seg selv i filmer, musikk og bøker, og at det skal finnes et afrokulturelt rom også i den fjerne fremtiden.

Også det legendariske funkkollektivet Parliament-Funkadelic med George Clinton i spissen spilte en markant rolle i den musikalske tilnærmingen til afrofuturismen, med blant annet Mothership Connection og The Clones of Dr. Funkenstein. Senere har hip hop tatt stafettpinnen, og bidratt til stor spredning og utvikling av den afrofuturistiske estetikken. Tenk bare på presentasjonen til artister som Outkast, Missy Elliot og Janelle Monáe, for ikke å snakke om enda mer outrerte eksempler som Deltron 3030 og RZA som Bobby Digital. Men afrofuturismen omfatter mye mer enn musikk.

Kjernen i konseptet bunter sammen vitenskap, teknologi, historiefortolkning, science fiction og nyreligiøsitet i en løs sammenslutning der målsetningen er å utvikle og sprenge grensene for den tradisjonelle svarte virkelighetsforståelsen – en motreaksjon til rasistisk behandling av afrikansk kultur og vestlig forståelse av afrikansk (og vestlig) historie.

Afrofuturismen innebærer et ideal om at også mennesker med afrikansk opphav skal kunne se, lese og høre om seg selv i filmer, musikk og bøker, og at det skal finnes et afrokulturelt rom også i den fjerne fremtiden.

Alle store biennaler med respekt for seg selv har et såkalt satellittprogram, som med litt løsere snipp foregår i og rundt selve hovedprogrammet. Og hva er vel da bedre enn å inkludere byens stolte kunstakademi og en skokk studentspirer? Med et så spennende utgangspunkt som afrofuturismen er dette garantert å bli verdt noen besøk. Akademiet flesker også til med en serie foredrag, filmvisninger, DJ-sets og mye annet snadder!​

Få det med deg:

We Hold This Myth To Be Potential
Investigations into Afrofuturism
Trondheim Kunstakademi 11. – 19. Mars

The post Meta.Morf: Fremtiden er afrofuturistisk appeared first on NATT&DAG.

 Du sa på telefonen i stad at du avlyste et intervju med Dagbladet for å slippe å svare på spørsmål om hvordan det var å kysse Susanne Sundfør. Hvordan var det å kysse Susanne Sundfør, a?


– Det var et nuss, ikke et ordentlig kyss.

​ Det var litt mer enn det.
– Det var i hvert fall ikke klining. Men jeg husker ikke så mye av det.
​
 Du har tvangskysset hele NATT&DAG-redaksjonen også, bortsett fra de nye praktikantene fra Westerdals. Hva legger du i begrepet «andre folks intimsfære»?

– Det er noe som glipper ganske lett for meg. Det eksisterer vel nesten ikke. Jeg er veldig glad ofte.
​
 Synes ikke resten av bandet det er irriterende at du alltid skal ha all oppmerksomheten?

– Nei, det er mange om det beinet der, ass.
​
 De står i bakgrunnen og ler og hauser deg opp, som kids som har en venn med ADHD.


– Haha! Ja, de gjør jo det. Men jeg har ikke ADHD. Jeg ble testet for det da jeg var liten, så jeg vet at jeg ikke har det.
​
 Hva tenker du om at Beglomeg har blitt allemannseie nå?

– Det blir vi aldri, mann! Raymond har blitt allemannseie. Og det er på tide.
​
 Feigt å ikke vise tissen, ass!


– Ja, men jeg føler at jeg har vist tissen så mye at folk er lei.
​
 Du er jo alltid naken ellers. Er du naturalist eller blotter?


– Jeg er ingen av delene. Men hvis jeg føler at ingenting annet nytter, så blir det siste utvei for moro. Jeg ler alltid hvis jeg ser en bar rumpe på et sted hvor det ikke sømmer seg.

«Spellemannprisen betyr ikke noe som helst

 Pikk eller pung?

– Kombinasjonen, hvor du klemmer pungen sånn at det ser ut som et ansikt, med pikken som en nese.
​
 Kan du noen andre penistriks?

– Husker vi gjorde mye bomba på ungdomskolen.
​
 Hva er det?

– At man klemmer ytterst på forhuden mens man tisser, så den blåser seg opp som en ballong.
​
 Hva med å gjemme pikken inni pungskinnet, som et sneglehus?


– Ja, det er også bra.
​
 Eller å bare gjemme alt sammen mellom beina.

– Jeg har egentlig sluttet med sånt selv. Men jeg vil alltid verdsette det hvis noen andre gjør det, ute på byen eller noe sånt, det ønsker jeg velkommen. Men hvis en konsert har vært middelmådig så kan det være greit å moone som et siste forsøk på å redde det. Eller hvis det har gått skikkelig bra, for å toppe kaka …

Se Raymond bli henta i sesongfinalen av Du er henta!

​
 Er du utestengt fra noen utesteder i Oslo om dagen?

– Jeg tror ikke det. Men jeg har alltid likt å bli holdt i tøylene. Strengt reglement, liksom. Hvis ikke finnes det ikke noe rett eller galt.
​
 Du må ha noen å plage?

– Ja, jeg har vært i Berlin noen ganger …
​
 Woooow, kult!


– … og der er det alt for fritt. Det er ikke noe vits i å være i Berlin.
​
 Fordi du ikke får kjeft der?​

 Det er ikke vits å sitte og rimme folk på Berghain hvis du ikke kan bli kasta ut for det, liksom?

– Jeg husker jeg har tenkt den tanken én gang, da jeg var på et sted der jeg danset på bardisken i en tangatruse og røyka en joint. Og bartenderen bare står og jobber liksom og strekker seg mot meg og bare «kan jeg få et trekk?». Da tenkte jeg «dette går ikke».
​
 Så du er ute etter å provosere, rett og slett?


– Jeg synes ikke det er så interessant heller.
​
 Du bare klarer ikke holde deg?

– Nei.
​
 Alle elsker tilsynelatende Raymond etter Spellemann, men det er vel noen som hater deg og?
 Du er jo jævlig irriterende.


– Ja, og jeg blir ofte irritert av meg selv også.
​
 Vi hørte at ikke alle var så fornøyde med hvordan du delte ut prisen for årets danseband?


– Nei, i hvert fall ikke et av banda. Da vi kom tilbake etter å ha fått prisen hadde bordet vårt vært ubevoktet ganske lenge. Og så kom han ene fyren bort og spurte kanskje fem-seks ganger om jeg kunne ta en slurk av drikken hans, som var et vinglass som luktet litt daff cola blandet med noe veldig sterkt. «Jeg skal ikke ha en slurk av det glasset ditt» liksom og de bare «Jo jo, ta en slurk, ta en slurk!» på en jævlig truende måte.
​
 Så du mener at et av dansebanda prøvde å forgifte dere?


– Ja. Kanskje det bare var hjembrent, men det kan ha vært GHB. GHB er danseband-dopet. De er jo gærne. Som jeg sa i talen, de er anarkister, de driter i alt! De har ingen sperrer, de bare kjører på. Men de ble åpenbart fornærma, de kom bort og henvendte seg på en måte som jeg husker fra ungdomsskolen da folk skulle bråke, de skulle liksom ta meg. Da måtte jeg forsvare at jeg liker dansebandmusikk, jeg kommer jo fra en dansebandfamilie og sånn.

LES OGSÅ: Vi feiret natt til første mai på homseklubb med Beglomeg
​
 Du har en veldig karakteristisk måte å snakke og formulere deg på som minner om norsk film og tv fra 80- og 90-tallet. Hva kommer det av?


– Jeg tror bare jeg har sett absurd store mengder med Mot i brøstet og sett mye på Nils Vogt.
​
 Thomas Seltzer har beskrevet deg som «Elling pluss hipsterkapital». Føler du deg truffet?


– Ja. jeg har sett alle Elling-filmene mange ganger. Jeg liker Elling-karakteren. Men Seltzer liker å sette meg litt på plass. Jeg husker han introduserte meg for en kamerat av ham en gang, og sa: «Raymond og jeg har et veldig problematisk forhold». «Nei, det er romantisk» sa jeg da.
​
 Det virker som du får ekstremt hang-ups på enkelte ord å uttrykk, som «fise rundt» og «lekkert, mann!». Hvor mye av dette er Bourdieu og hvor mye er tourettes?

– Det kan være det er et bittelite snev av tourettes. Jeg synes det er vanskelig å holde seg. Jeg synes det nesten er umulig å holde seg i noen settinger. Noen ganger må jeg bare kle av meg, for eksempel.
​
 Men «lekkert, mann!», hvor kommer det fra?


– Jeg forestiller meg at det er noe som ble sagt på Club 7 hvis noen spilte en feit solo.
​
 Skulle du helst levd på 80-tallet?


– Ja, men da var det ikke internett da.
​
 Heller internett enn 80-tallet?

– Internett på 80-tallet, det hadde vært perfekt.
​
 De hadde ARPANET i militæret da.

– Ja, jeg var aldri i militæret. Det angrer jeg litt på.
​
 Hva gjorde du?

– Jeg jobbet et sted som het Institutt for sjeldne diagnoser på Stovner. Det var blant annet noen som hadde en hudsykdom som gjorde at huden vokste så fort at de ikke kunne ha jobb, fordi de måtte bruke 6–7 timer om dagen på å bare skrelle av seg hud med ostehøvel.
​
 Høres ut som et bra møte med Oslo.

Se videointervju med Beglomeg fra Øyanatt:

 Du var med på Uaktuelt med Amir og Odin på VGTV i høst. Har du lyst til å gjøre mer TV?


– Ja, bare ring!
​
 Bor det en liten skuespiller i deg?

– Jeg føler jeg har spilt skuespill hele livet egentlig.
​
 Var musikken egentlig bare en plan B? Fordi du rett og slett ikke er pen nok til å være på tv?

– Ja.
​
 Får satse på radio da.​

 Dere blir jo ikke spilt der heller!


– Espen Thoresen spilte faktisk «Vi lever» på P3 nå, etter at de hadde insinuert at det var narkotika inne i bildet, og at jeg hadde en nevrologisk sykdom.

LES OGSÅ: Raymond intervjuer Michael Rother om katter, krautrock og å ville fjerne seg fra all eksisterende musikk
​
 Admiral P covret «Vi lever» på Hver gang vi møtes. Hvis du skulle vært med på Hver gang vi møtes, hvem ville du hatt rundt bordet?


– Rune Rudberg, Fenris, Susanne Sundfør og …
​
 Wenche Myhre?


– Nei, Wenche har solgt seg. Hun er ferdig. Nå er jeg mer på Maj Britt Andersen.
​
 Så Rudberg, Fenris, Sundfør og Maj Britt Andersen?


– Ikke Maj Britt Andersen. Jaa9.
​
 Jaa9?
​
 Haha!

 Hvem ville du IKKE vært på HGVM med?


– Onkl P, Admiral P og Store P.
​
 Hva med Marcus & Martinus?

– Jeg skulle ta selfie med dem på Spellemannprisen. Så ville de holde mobilen selv, og han ene bare holdt knappen inne, så jeg har sånn 60–70 bilder av meg og dem. Drrrrrrrrrrrrrrr, sa det. Jeg skulle vel ha valgmulighetene åpne til å velge det beste bildet, jeg vet ikke.
​
 Er det sånne folk du skal henge med, nå som du er Spellemann-vinner?

– Spellemannprisen betyr ikke noe som helst. Den er viktig når moren min går på butikken og møter mødrene til folk jeg gikk på skole med, liksom. Det er som å vinne gullmedalje i NM. Men det er ikke det som betyr noe.
​
 Hva er det som betyr noe da?

– Jeg satt på dass og dreit da jeg så en facebookoppdatering fra Gylve Fenris Nagell. Fenris hadde hørt på Eurokrjem, og skrev at det var et paradigmeskifte i norsk musikk. Da reiste jeg meg opp, med bæsj på vei ut av rumpa og ropte på kjæresten min for å fortelle det. Å få en sånn tilbakemelding fra Gylve betyr alt. Da visste jeg at vi hadde levert. Da vi fikk Spellemannpris følte jeg ingenting. Er dette dritpretensiøst?
​
 Ja.

– Jeg lover deg, bæsjen var på vei ut av ræva, og Gylve skrev at Eurokrjem var et paradigmeskifte. Jeg har aldri vært så stolt noensinne.​

The post Smil & Gift møter Beglomeg-Raymond appeared first on NATT&DAG.

– JEG BANKER PÅ en spesiell måte for at de skal forstå at jeg ikke er politi. Politiet har ikke rytme, ikke sant?

Kong Makko Makeba og Larsivelis manager Are «Santiago» Holte Nyberg hamrer løs på en dør bak en bowlinghall i Horten. Bak døren bor produsentduoen Daniel Johansen (Fader Danne Mane) og Marius Palme Reiersen (Kong Makko Makeba) i en slags hybrid mellom studio- og toromsleilighet. Lars Reiersen (Larsiveli) har en madrass stuet inn i et hjørne som en midlertidig boløsning. Over sofaen står byskjoldet til Horten på en IKEA-hylle.

Om noen dager skal Kong Makko Makeba og Larsiveli spille på Rockefeller. I en mail fra arrangørene formanes det at duoen skal fremføre én låt og at den helst bør være litt nostalgisk slik at Tommy Tee blir fornøyd.

– Vi har ikke noe nostalgisk, da, sier Kong Makko Makeba.

– Vi bare spiller «Fingertuppa», svarer Larsiveli.

HØSTEN 2015 SIGNERTE Larsiveli og Kong Makko Makeba en platekontrakt med Oslo Records (Oral Bee, Yoguttene, $ushi & Kobe). I løpet av de siste par årene har brødrene utfordret hiphop-konvensjonene i Norge med bruk av autotune og en melodiøs form for tåkeprat. Der norske rappere tradisjonelt har tatt et mer poppete uttrykk for å nå ut til massene, har Larsiveli og Makko Makeba fusjonert lydene fra Atlanta og vestkysten i USA med skogen i Horten. Brødrene spiller nå utsolgte konserter og jobber sammen om en EP.

«Et par paracet og en halvliter, så kommer jeg tilbake. ​​

Larsiveli er glad for den gryende populariteten, men er også frustrert over å ikke kunne planlegge fremtiden. Han venter på en rettssak for forhold han ikke ønsker å snakke om. Han er tidligere dømt i to rettssaker, men har så langt sluppet unna med bot og samfunnsstraff. Denne gangen bærer det til Nordre Vestfold fengsel.

– Det som er fucked up er at jeg bare må sitte her og vente. Jeg har to kids, ikke sant! Vil jeg at de skal besøke meg? Det er sånne ting jeg tenker, skjønner du hva jeg mener? Jeg har ingen steder å ta de med heller. Jeg er jævlig glad for å få bo her med Marius og Daniel. Men jeg sover på denne madrassen, liksom.

Danne Mane holder seg stort sett i bakgrunnen og skyter inn kommentarer der han får plass. Som produsent og DJ er han tildelt rollen som bakgrunnsskikkelse, selv om han er en essensiell del av lydbildet til Larsiveli og Makko Makeba.

– Vi var vel rundt 15–16 da vi fikk tak i Fruity Loops (FL Studio, software til musikkproduksjon, journ.anm). Men vi har jo laget musikk før det, også, da vi gikk i fjerdeklasse på barneskole, med et program som heter E-jay, forteller Danne Mane.

Lars Reiersen og Marius Palme Reiersen vokste opp i et hus hvor faren spilte gitar og sang Dylan og Eagles. Husets Casio keyboards, gitarer, kassettspillere med opptaksfunksjon og mikrofoner gjorde at brødrene begynte å lage musikk. De rappet inn i kassettspilleren, tegnet sine egne omslag og hørte på Coolio.

Da de oppdaget Wu-Tang, tok mamma Gro med guttene sine på Roskilde i 2004, hvor de også fikk mulighet til å dra til Christiania og posere foran cannabis-planter mens de viste West Coast-gjengtegn iført Fubu-klær. Bildet ble hengt opp på kjøleskapet hjemme.

– Vi tre har hengt sammen siden Lars gikk i barnehagen. Vi hadde et band på barneskolen hvor basstromma var en pappeske fylt med «Gogos», forteller Danne Mane.

– Vi kalte oss «Cola Boys» siden jeg digga Coca-Cola. Senere ble det mye west coast gangster rap. Spesielt Tha Dogg Pound, sier Makko Makeba.

– Jeg husker jeg var ute og lekte i skogen og fektet med pinner eller noe, så kom jeg hjem og fant Makko og Danne som hadde brent beatsa sine på cd og hadde den motivasjonstalen til meg om å satse på musikk. Jeg skjønte ikke helt hva som var greia, men tenkte at dette måtte jeg være med på. Siden har jeg aldri sluttet å skrive, mimrer Larsiveli.

«På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig.

ET SNØDEKKET HORTEN møter oss neste dag. Makko Makeba er på dagjobben sin på en skole i nærheten. Vi møter opp i leiligheten hvor Larsiveli hører på MC Eiht og drikker dagens første øl. Larsiveli og Danne Mane snakker om biler og om hvordan sørstatsrappen fra USA har influert dem fra tidlig av. En rapmusikk preget av landeveier og skog, litt som i Horten.

– Det var en periode vi ikke visste hva vi skulle snakke om. Det var bare fem minutter uten hooks, bare punchlines, liksom. Men så begynte vi å høre mer country rap tunes. Det var da hele den sørstatsbølgen kom – ikke bare Atlanta, men også masse greier fra Houston. Makko spilte mye av det for meg, men jeg skjønte ikke greia da. Men etter hvert kicka vi veldig på det. De kom på en måte fra skog. De trærne de hadde så ut som de vi hadde, sier Larsiveli.

I 2011 begynte Larsiveli å jobbe med en rapper som kalte seg Jesse Green og startet gruppa Greenlight.

– Vi fikk ikke noen beats av de assholesa der (Makko og Danne Mane, journ.anm.). Vi ville rappe på engelsk, men det ville ikke de. Det var med Jesse at arbeidsmoralen kom. Vi satt bare oppe i tolv timer og skrev og hadde det jævla fett.

Det var med dagdriverlåta «Bah La Meg» i 2013 at de begynte å bli lagt merke til innad i hip hop-miljøet. Låta hadde en tydelig west coast-følelse og Lars Vaular ga sin velsignelse på Twitter. Omtrent samtidig begynte de å henge med en ukjent rapper som kalte seg selv Unge Ferrari. Manager Are Santiago var fast bestemt på å få han med i det nyoppstartede plateselskapet «Familien Records». Unge Ferrari ble i stedet plukket opp av selskapet Nora Collective og Jesse Green ble dømt til fengsel for salg av narkotika.

– I hele 2014 lagde jeg nesten ikke musikk. Det var bare drugs og farting rundt, sier Larsiveli.

– Jeg tror jeg lagde én låt og var med på noen features. Det var det. Det er ikke noen hemmelighet at jeg har hatt problemer med rus. Om du gir meg et brett med piller og en flaske sprit, så er jeg i himmelen.

Så ba du om hjelp?

– Jeg dro på avrusning i 2014 og var der i tre uker. De ville at jeg skulle være der i seks måneder, men dama var gravid så jeg ville være med og forberede ting.

«Jeg er jævlig glad for å få bo her. Men jeg sover på en madrass, liksom.

Produsent og romkamerat: Fader Danne Mane

Larsiveli er stadig på telefonen med moren til barna sine. Han skal se den nye Flåklypa-filmen neste dag med eldsteman, og koordinererer flittig under intervjuet. Med signeringen til Oslo Records, kommende EP, flere konserter og ventende dom, føler Lars seg presset. Danne, Makko og Lars deler riktignok arbeidsbyrden og tilbringer stort sett all tiden sin sammen – både bak og utenfor murene. Da Danne Mane havnet i bråk med politiet på en fest i 2014, endte det med at alle tre havnet på glattcelle.

– Jeg prøvde Rivotril (et benzodiazepin for behandling av epilepsi, journ.anm) og alkohol for første og siste gang. Da politiet kom og snakket med meg, er jeg ikke helt sikker på hva som skjedde. Jeg fikk en dom for vold mot offentlig tjenestemann, men jeg ser for meg at han ikke fikk vondt i det hele tatt. Da jeg satt inne fikk jeg navnet «Cop Killa», men jeg er vel den rake motsetningen av det, sier Danne Mane.

– Det er ikke det at jeg skal glorifisere rus, men jeg prøver å bli en bedre far og bedre person, og jeg legger ikke skjul på ting. Når folk spør hvordan det går med meg så tar jeg ikke på en fasade, liksom. Det er det jeg liker med musikk, der kan jeg være ærlig. Du kan fortelle at ting er kjipt og du får god respons på det, mener Larsiveli.

Kong Makko Makeba bryter inn.

– Innholdsmessig så er det ikke det at vi synes det er så jævlig kult det som skjer, men det er en dobbelthet i det. Litt som den «Ja ja»-låta til Sivas. På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig.

Larsiveli reiser seg og lener seg mot en stige som går opp til hemsen til Danne Mane. Humøret hans har avtatt utover kvelden, og med ett ser han plutselig veldig sliten ut.

– Jeg må bare ta 10 minutter på øyet, sier han. Et par paracet og en halvliter, så kommer jeg tilbake.

NATT&DAG BEKLAGER: I papirutgaven av denne saken ble «Cop Killa»-sitatet tilegnet Larsiveli. Det var ikke ham, men derimot Danne Mane som skulle blitt sitert. Sorry! 

The post Larsiveli og Kong Makko Makeba: – På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig appeared first on NATT&DAG.

Ofte havner produksjonen i glemmeboka der man står og konsumerer det ferdige kulturproduktet. I den sammenheng kan man gi Oslos nyåpnede multikulturhus Sentralen, en porsjon honnør. I tillegg til den faktisk fremføringen i form av konserter, oppsetninger og lignende – subsidierer og tilrettelegger de for selve produksjonen. Her får man flust av kontorplasser, saler,  produksjonsrom, møterom og diverse arenaer. I tillegg har de en restaurant/kantine bestående av noen av Norges beste kokker og kunstutsmykkinger av like dyktige samtidskunstnere.

Vi huket tak i produsent og levemann på huset, Per Mejlænder Brynning.

Grattis med vel overstått åpning! Etter hva vi opplevde og leser gikk det tålig bra? Folk virket happy? 

– Takk! Vi startet med en åpningsfest 1. mars der vi testet ut alle scenene og fikk feiret alle som har vært med i prosjektet. Forrige helg åpnet vi huset for publikum med en barnefestival med konserter og aktiviteter for barn og ungdom. Fullt hus alle dager med til sammen 4000 besøkende, og alt funket som det skulle. Vi var ganske lettet søndag kveld for å si det sånn.

Har du noen flauser, skandaler eller morsom sladder til oss? 

– Kvelden før åpningsfesten ble brannalarmen utløst av en brent pizza i restauranten. Det var veldig greit at det ikke skjedde dagen etter med tusen gjester på besøk. Når de første gjestene sto i foajeen hadde vi fortsatt en lift stående i Marmorsalen med en kar som jobba som et pisket skinn for å bli ferdig med lysriggen i taket. Lysene funket og det gikk ingen alarm, så vi kom jo godt ut av det.

Det er nesten litt vanskelig å få full oversikt, men nøyaktig hvor mange kontorer, øvingslokaler og konsertarenaer besitter dere?

– 350 kontorplasser, to produksjonsrom, 11 møterom,  6 arenaer og muligheter for arrangementer rundt om i husets ulike hjørner og ganger. Den største salen har plass til 800 publikummere, og de fleste av de andre tar ca. 150 personer.

Hva slags folk og hvilket nivå skal inn i huset sånn cirka? 

– Alle som driver å produserer et levende kunstnerisk uttrykk, det være dans, scenekunst, konserter og performancer er velkomne til å leie kontorer eller leie lokaler til produksjon eller fremføring hos oss. Alle kontorplassene er dessverre leid ut, men vi håper alle som vil arrangere noe kontakter oss hvis de tror Sentralen kan passe for det de driver med.

Vi så Mette Marit på åpningen? Hun har noe med bygget å gjøre, right? Et eller annet hun drev med da hun gikk på BI eller noe? 

– Det stemmer! Mette-Marit skrev oppgave om huset vårt da hun studerte på BI i 2010. Dette var før Sparebankstiftelsen DNB, som eier og finansierer huset, hadde bestemt seg for hva bygningen skulle brukes til. Kronprinsessen skrev oppgave om hvilke muligheter man kunne finne i et slikt hus, og den har vært med i materialet vi har tatt utgangspunkt i når vi har meislet ut hva Sentralen skulle bli.

Hvorfor trenger Oslo dette nå? Hva gjør Sentralen unikt i norsk sammenheng? 

– Da vi bestemte oss for at vi skulle bruke dette huset til det beste for byens kulturliv tok vi oss god tid til å spørre folk, fra alle sjangre og miljøer, hva de ville gjort med en slik bygning. Etter mer enn 200 intervjuer og en haug med utredninger kom det tydelig frem at kulturbyen Oslo trengte et sted der små og store aktører kunne jobbe sammen og lære av hverandre. Noe det også har vært et stort behov for, er fleksibilitet. Et lite danse- eller teaterkompani som tilbringer mesteparten av tiden sin på veien trenger ikke ha en fast kontorplass, derfor tilbyr vi også fleksiplasser der de mindre aktørene kan leie tilgang til et sted å sette seg å jobbe, når de har behov for det.

Blir det noen gang et hedonistisk rave med freaks, lasere og strober å se på Sentralen? Er det innafor? 

– På skrivebordet mitt har jeg en nipsfigur av den greske guden Dionysos; guden for vin, fest og ekstase. Han er en daglig kilde til inspirasjon, men jeg tror ikke det blir noe strobelys og raving i Marmorsalen ved det første.

Onde tunger skal ha det til at det kanskje holder med subsidierte kontorer til kulturmafian i Oslo nå? Kulturhuset og nå dere? Finnes det en potensiell kulturell bakside og metningspunkt i horisonten?

– Det som er spesielt med vårt miljø er at vi har satt de store aktørene som Ultima og Det norske kammerorkester i åpent landskap side om side med små aktører som Det norske jentekor, Fortellerfestivalen og Teater Vildenvei. De etablerte institusjonene ved siden av de som tidligere hadde kontor på Kaffebrenneriet. Det kan høres cheezy ut, men det skaper et levende miljø der folk snakker mer med hverandre. Vi ser det oppstår nye samarbeid på tvers av ulike sjangere. Også må vi jo nevne at dette ikke bare er for kulturmafiaen. I to av de fire kontoretasjene vi leier ut sitter det sosialentreprenører og gründere som jobber med å finne nye løsninger på utfordringer i samfunnet. Noe som er ekstra spennende er å se de samarbeidene som dukker opp mellom kulturaktørene og disse samfunnsinnovatørene.

Ser dere har disket opp med noen av byens mest respekterte kokker. Hva slags mat kan vi spise hos dere og kommer vi og annet blakt rask til å blakka oss ihjæl over en lusen lunsj i pausen? 

– Vi har jo bokstavelig talt et stjernelag til å drive kantina vår. Men i likhet med de andre stedene de driver har SentralenMat en avslappa stemning uten hvite duker på bordet og et prisnivå som også burde gå for fattige kulturpushere. De kjører kortreist mat der de får inn hele slakt og bruker hele dyret. Jeg har spist hos dem hver dag siden de flyttet inn på kjøkkenet og alt jeg har smakt har vært skikkelig digg – og jeg er ennå ikke blakk.

Vet også at noen av byens mer kjente kunstnere har smykket ut bygget? Hvem og hva de gjort?

– Vi plukket ut seks kunstnere; Are Mokkelbost, Jan Christensen, Marius Dahl, Camilla Løw, Hanne Friis og Vanessa Baird. De ble sluppet inn i huset i fjor når det fortsatt var en byggeplass, med beskjed om at de kunne velge seg hvert sitt område og gjøre hva de ville med det. Resultatet har blitt helt fantastisk. Mokkelbost har laget to flotte glassmalerier som henger i vinduene på bakkeplan i restauranten. Hanne Friis laget en tekstilinstallasjon som ser ut som gull som tyter ut av taket i tredje etasje. I Marmorsalen leverte Camilla Løw en lysinstallasjon som ser ut som tre lyn som gnistrer ned fra taket. Jan Christensen og Marius Dahl gikk i partnerskap om et rørsystem i Vinterhagen der rekkverkene i trappa sprer seg ut og slynger seg oppover veggen. I fjerde etasje har Vanessa Baird sittet midt blant anleggsarbeiderne i flere måneder og malt et stort veggmaleri. Kule greier alt sammen, som egentlig er verd et besøk hit i seg selv.

Så, hva skjer hos dere i tiden fremover? Er det noe vi burde få med oss?

– Det skjer utrolig mye forskjellig, og det er vanskelig å plukke ut noen favoritter. Programmet varierer seg fra dødsmetall med Cannibal Corpse 17. april – til Saturday Classics med Håkon Kornstad nå førstkommende lørdag. Sistnevnte er Oslos nye og månedlige konsertscene for kammermusikk. Fokuset er rettet mot yngre profesjonelle musikere som ønsker å nå et nytt publikum. Det kommer til å bli noe for enhver smak, enten man liker babysang, metall eller pling-plong.

The post Hvorfor trenger Oslo det nyåpnede multikulturhuset Sentralen? appeared first on NATT&DAG.

VED FØRSTE ØYEKAST kan kinoaktuelle Love oppleves som i utakt med tiden: en superstilisert film om sex, i en periode der naturlige kropper hylles i media og det etterlyses mindre seksualisering. For regissør Gaspar Noé er imidlertid ikke «naturlig» og «seksualisert» motpoler – i Love filtrerer han realistiske sex-scener gjennom stilisert skjønnhet.

Det norske debattklimaet har lagt beslag på begrepet «naturlig» på en måte som ikke passer en fyrrig, argentinsk filmkunstner som Gaspar Noé. Hans uredde forhold til estetisert, men realistisk seksualitet er befriende. I Love har han valgt seg amatørskuespillere som oppleves som «hverdagslige», men som innehar en distinkt utseendemessig appell, og improviserer i et uttrykk bestående av neonrødt, lyriske klipp og romantisk lyssetting.

Vi liker å tenke på «skjønnhet» og «estetikk» som noe subjektivt, men er det dermed sagt at vi skal slutte å etterstrebe det? Menneskets estetiske sans for det vi synes er vakkert er kanskje banal, men også naturlig og sann. Man trenger ikke verdsette og utvikle denne sansen, men å ikke erkjenne den er like falskt som et sett med provoserende silikonlepper.

LES OGSÅ: Love er en mesterlig banal kjærlighetshistorie badet i snørr, tårer og sperm

Nyåret har tydeligvis blitt tidspunktet der «årets film om sex» lanseres i Norge, jamfør 50 Shades of Grey i fjor og Nymphomaniac året før. Love kommer antakelig ikke til å få like mye oppmerksomhet, for selv om den inneholder flere eksplisitte sex-scener, er den i motsetning til de nevnte mediefavorittene en naiv og romantisk film. Noé har uttalt at han brukte 3D-formatet for å gjøre Love mer intim, og at formålet med de reelle sex-scenene var å skape en følelsesmessig reaksjon hos publikum. Selv omtaler han sin nye film som «sentimental».

«Skillet mellom en profesjonell og erotisk verd-setting av et menneske er ikke alltid så tydelig.

​VOYEURISME OG EROTIKK har alltid vært et sentralt attraksjonselement i filmkunsten. Da den legendariske filmkritikeren David Thomson gjestet Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, snakket han blant annet om hvordan skuespilleres ansikter og kroppsspråk påvirker oss. Han brukte Ine Wilmann i De Nærmeste (2015) som et eksempel; en skuespiller han syntes var vakker, på en måte som – godt eller dårlig – ble forstyrrende for incestdramaet. Thomsons utilslørte beskrivelser av kroppslig tiltrekningskraft er sjeldne i en tid der de fleste mannlige filmkritikere avstår fra å omtale kvinnelige skuespilleres utseende.

Det føles unødvendig å påpeke at dette langt på vei er et klokt valg, da man ellers står i fare for å redusere kvinnelig skuespillerkunst til et spørsmål om hvorvidt personen på lerretet tilfredsstiller et mannlig kritikerblikk. De fleste norske filmvitere kjenner til den hysteriske «rumpefeiden», der særlig Dagbladets anmelder ikke la skjul på sin sjokkartede forakt for Marie Takvams middelaldrende rumpe i Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen (1975). Fokuset på aktørenes utseende kan være negativt ikke bare i vurderingen av film, men også i møtet med teater, dans eller konserter.

LES OGSÅ: Intervju med Gaspar Noé

Men når det kommer til en utøvende kunstners personlighet, hvem kan benekte at utseendet spiller en betydelig rolle? Og hvem kan oppnevne seg til dommer over når tiltrekningskraften bikker over til å handle om sex? David Thomson gikk også på tvers av kjønn i sin vurdering av scene- og filmpersonligheters fysiske karisma; nylig avdøde David Bowie var et eksempel, som en person med skiftende identitet, gjerne knyttet til seksuell legning. Han forførte både menn og kvinner, og utfordret eksisterende seksuelle preferanser – både på scenen og i film.

SÆRLIG I FILM risikerer man å redusere selve verket ved å unnlate en omtale av skuespillernes ansikt eller kropp. Film er ikke hørespill eller litteratur, det er mennesker i fysisk bevegelse. Vår opplevelse av film handler om opplevelsen av å se mennesker, og å la oss henføre av den fysiske tilstedeværelsen – ikke bare det som uttales verbalt.

Skulle man for eksempel snakket om den franske regissøren Eric Rohmers filmer uten å nevne skuespillernes sensualitet, som Rohmer hadde et særegent blikk for, hadde de antakelig fremstått som stive språkkurs-videoer. Eller hva med Claire Denis´ ofte brutale filmer? De hadde ikke utløst den samme, emosjonelle ambivalensen uten hennes følsomme evne til å fange skuespillernes fakter. Det er ikke tilfeldig at mange store regissører har innledet forhold til sine skuespillere; skillet mellom en profesjonell og erotisk verdsetting av et menneske er ikke alltid så tydelig i slike sammenhenger.

Mellom Hollywood-polert sex, kynisk porno og filmer som ikke tør nærme seg seksualitet i det hele tatt, kan filmer som Gaspar Noés Love – i sin feilbarlige banalitet – hjelpe oss å erkjenne at vi fortsatt tiltrekkes av menneskelig skjønnhet. Hva det innebærer bør få lov å være opp til hver enkelt.

The post «Love» er årets film om sex. Lar vi oss forføre, eller har samtiden ødelagt oss? appeared first on NATT&DAG.

ET TANDEMLONGBOARD suste nedover Uelandsgate. Sennep, som stod foran, plantet venstre knebeskytter i asfalten ved Kuba, og brettet gjorde en brå sving mens Ketsjup kjempet med vektoverføringen. Dette var ikke første gang guttene skulle besøke Mathallen. De hadde vært her før, i en butikk med fantastisk utvalg. Den hadde alt fra brød og melk til kjøtt og øl. Øl kunne man riktignok bare kjøpe noen ganger, for Ketsjup opplevde en gang at det ikke var lov til å kjøpe øl, på grunn av noe med tid.

– Butikken heter Reme eller noe, mimret han.

– Ja, Reme, og så et tall bak, sa Sennep.

Ketsjup & Sennep fant fort ut at det var en annen mathall de skulle besøke denne gangen. Øyeblikk senere hadde de funnet frem til Hitchhiker. En karaffel og to vannglass kom på bordet. Glassene var tidsriktige: lave og brede.

– Jeg skjønner meg ikke på disse lave glassene. Hva er poenget, at mer av vannet skal komme i kontakt med luft? spurte Ketsjup syrlig.

– Ja, de minner mer om noen slags nøtteskåler. Det er i alle fall bra at de er gjennomsiktige, da! sa Sennep.

– Bra og bra, fru Blom. Det eneste det er praktisk til er om man er interessert i å kunne se om det er nøtter i skålen fra siden av skålen, eller om man er så lav at hodet er på høyde med skålen, kommenterte Ketsjup.

– Joda, men folk som spiser nøtter på bar har ofte hodet på bordet, og da er det jo faktisk praktisk, konkluderte Sennep.

En tom blikkboks midt på bordet inneholdt alt det vanlige av bestikk, altså kniv og gaffel, men også noen papirpakninger med noe guttene aldri hadde sett før. Ketsjup åpnet en av disse pakkene og betraktet innholdet møysommelig.

– De ser liksom ut som noen slags tre … streker? De er lagd av tre i alle fall, sa han og slo dem mot hverandre som en opptellende trommis.

– De lå sammen med bestikket, da! Kanskje det er meningen at man skal spise med dem? At de er spise…pinner? foreslo Sennep.

LES OGSÅ: Små, islandske burgere på Tommis Burger Joint
​
TUNGER OG TACO, TAKK

Kelneren ankom bordet, og kunne informere om at det dreide seg om noen kinesiske matpinner. I menyen han delte ut til våre to venner kunne de lese om måltider som bar navnene «Los maxi» og «Los mini», noe Sennep – som hadde hatt søramerikansk nanny som barn – kunne sverge på at var meksikanske ord. Med matpinnene i bakhodet la Ketsjup & Sennep to og to sammen, og skjønte at Hitchhiker måtte være en blandingsrestaurant med innslag fra hele verden. Dette fikk de bekreftet da de løftet blikket og så på interiøret: Det bestod blant annet av kinesiske lamper, noen meksikanske flyveblader i tøy, og en jævlig svær hjort.

Sennep lurte på om han skulle velge Laksacurry.

– Æsj, fisk! utbrøt Ketsjup.

– Nei, det er ikke fisk, det er kylling! Laksa er sikkert en type krydder, sa Sennep.

Ketsjup, som hadde hatet fisk fra fødselen av, gikk overraskende nok for glaserte og crispy torsketunger. Sennep måpte forbauset, og Ketsjup måtte oppklare:

– Nei, nei, nei, torsketunge er ikke fisk. Det er tunge! Tunga er jo som regel utenfor munnen, så teknisk sett er den ikke en del av torsken.

Ketsjup snudde seg til kelneren.

– Hva er Friday Taco?

– Det er liksom fredagstaco, svarte kelneren.

– Er den god?

– Ja, jeg synes den absolutt er god.

Ketsjup – som var en hund etter rømme – gikk nå hen og gravde etter detaljer om rettens rømmeratio. Etter noen kjappe forhandlinger hadde han bestilt Friday Taco med ekstra rømme, og en ekstra skål med rømme.

Da Ketsjup & Sennep hadde bestilt ferdig, spurte kelneren om de ønsket alle rettene på en gang, eller om han skulle porsjonere dem ut. Tanken på å ha mye mat på bordet samtidig fristet guttene. I tillegg foretrekker Ketsjup alltid kald mat, så de inngikk et kompromiss med kelneren om at alt skulle komme på bordet samtidig, bortsett fra knokeburgeren Ketsjup hadde bestilt, som han gjerne ville ha servert som dessert.

– Ok, da kjører vi tunger og taco, laksa og texmex, og steambun’en til slutt? sa kelneren kjekt.

– Tunger og taco! Det høres helt sykt bra ut, hvinte guttene i ekstase.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep kjører vareheis på Hendrix Ibsen

JÆVLIG MØRE TUNGER

Med ett var guttene omringet av tunger og taco. Ketsjup var straks TOTALT out of character, der han satt og gaflet i seg glaserte torsketunger ved hjelp av matpinnene.

– Jævlig møre tunger! hylte han.

Sennep var ikke mindre entusiastisk.

– Quesadillassene mine ser ut som sånne lefser man kjøpte på ungdomsskolen! Hva het det igjen?

– VESTLANDSLEFSE! skrek guttene i kor.

– Lurer på om det heter Vestlandslefse på vestlandet også, lurte Ketsjup.

Les også: Dyrt øl og vondt vann på Brewdog

HULL I KURVPAPIRET … IGJEN!

– Åh … Det problemet igjen … Det er hull i kurvpapiret …

Ketsjup & Sennep hadde vært utsatt for problemet (hull i kurvpapiret) utallige ganger tidligere, på burger- og tacorestauranter over hele Europa. Hull i kurvpapiret er et moderne fenomen, som oppstår når sauser og dressinger væter det SYLTYNNE papiret som i teorien skal fungere som en hygienebegrunnet hinne mellom mat og kurv.

– Heldigvis er ikke kurven kurvmønstret i bunn, ropte Ketsjup.

– Prøv å ikke dytt tacoen opp til veggene, skrek Sennep.

– Hvis det går hull i papiret langs veggene sliter du!

Ketsjup stirret opp på kameraten sin.

– Da er jeg fucked, sa han stille.

– Er det sjanse for å få papiret i seg, spurte Sennep bekymret.

– Overhengende fare. Det er klare hulldanninger her, her og her, sa Ketsjup mens han pekte ned i kurven med en laserpenn.

Han visste hva som måtte gjøres. Manøveren er høyst risikabel, men Ketsjup hadde ikke noe valg. For å unngå papirspising utførte ketsjup en manøver der han lemper tacoen fra kurven og over på en tallerken. Manøveren var vellykket. Guttene hadde fått seg en støkk, men måltidet kunne fortsette.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Peloton – en kombinert bar, kafé og sykkelverksted

JÆVLIG VÅTE BURGERBRØD

– JÆVLIG våte burgerbrød!

Ketsjup stirret fascinert på den halvspiste knokeburgeren. Brødet så ut som en blanding av svele og julepølse.

– Eller en sånn rekediskos man får på kinesisk restaurant, sa Sennep.

Ketsjup klagde over det dampede brødets uortodokse konsistens, samtidig som han ikke greide å skjule entusiasmen.

– Litt bagelaktig. Mye rekyl i brødverket!

Ketsjup driftet inn og ut av burgertranse. Noen biter inn i burger nummer to våknet han til liv igjen.

– Sennep.

– Ja?

– Nei, det smaker sennep, sa Ketsjup.

– Mye sennep. Kan det være sennep i den sprøstekte løken? Sprøstekt løk smaker egentlig litt sennep, sa Ketsjup.

– Det er fordi du forbinder det med pølse, forklarte Sennep.

– Åja, sa Ketsjup.

The post NATT&DAGs matanmeldere Ketsjup & Sennep besøker Hitchhiker: – Tunger og taco, takk!​​ appeared first on NATT&DAG.

Våren har kommet!

For dere med tilgang til et forstadshjem betyr det at det er på tide å finne frem din slitne «Holmenkollstaffetten 2008»-t-skjorte og shine opp fasaden med et ekstra strøk Jotun 1434 Labrador mens du fremfører mer eller mindre gjennomtenkte vitser med ordet «beise» i seg.

NATT&DAGS Instatirsdag-redaksjon hiver oss inn i oppussingsmiksen og gir dere noen hete dekortips via kontoen @thriftstoreart, som enkelt og greit samler den verste kunsten fra verdens mange bruktbutikker.

Vet du hva som står seg ekstra godt til de nye baderomsflisene? Et maleri av selveste Jesus på Godzilla-størrelse som banker forsiktig på fasaden til FN bygget!

Klarer ikke blokkbokstavene som utgjør ordet «LOVE» å fylle ut hele vinduskarmen? En ku som bortføres av aliens i stilig ramme vil gjøre susen!

Her er det bare fantasien som setter grenser! (Selv om den for all del burde gjøre det).

SE OGSÅ BILDESERIE: Interiørbilder fra Luksusfellen gir en deprimerende innsikt inn i den norske folkesjelen

 

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) tirsdag 08. Mars. 2016 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) mandag 29. Feb.. 2016 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) onsdag 09. Mars. 2016 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) torsdag 04. Feb.. 2016 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) lørdag 16. Jan.. 2016 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) søndag 08. Nov.. 2015 PST

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) tirsdag 22. Sep.. 2015 PDT

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) lørdag 19. Sep.. 2015 PDT

Et bilde publisert av The Best Art. Ever (@thriftstoreart) fredag 19. Juni. 2015 PDT

The post Klarer ikke blokkbokstavene som utgjør ordet «LOVE» å fylle ut hele vinduskarmen? Vi vet råd appeared first on NATT&DAG.

SKILTET, SOM LYDER «usually when you roll something this good it’s illegal», fikk lite oppmerksomhet før det ifølge NRK Hordaland gikk viralt, men takket være eksponering på Reddit har også meningmann oppdaget hva skiltet (trolig) betyr. NRK Hordalands «Er dette reklame for taco – eller narko?»-vinkling på den påfølgende nyhetssaken gir innblikk i en norsk offentlighet som lar seg stresse av alle narkotikareferanser, uansett hvor uskyldige de måtte være.

Daglig tacoleder Brian Kavery svarer avisende på NRKs spørsmål om budskapet er «narkotikaforherligende», et begrep som neppe finnes utenfor skandinavia. NHH-professor Helge Thorbjørnsen mener på sin side at kjedens markedsavdeling (som i en mindre tacobedrift sjeldent er spesielt stor) har vært «litt for kreative». Men vi er nok ikke like enige om at kreativitet bør ha fastsatte rammer. Thorbjørnsen påpeker at budskapet fremstår som at maten er «like god som marihuana». Men hvis marihuana er så fryktelig, bør vel ikke dette være et stort problem.

«I en samtid der ungdom ruser seg mindre og stresser seg mer syke, er det smale ytringsrommet et langt større problem enn steine tacospisere.

NOEN RASKE INTERNETTSØK avslører også at plakaten ser ut til å være samme formulering som den amerikanske kjeden Chipotle brukte i en reklamekampanje for noen år siden, og at ordspillet også brukes av andre amerikanske taco- og burritorelaterte kjeder. At snart halvparten av USAs stater har endret lovene så cannabis i noen form er lovlig, gjør at kampanjen fremstår utdatert, men i Norge, der enhver bruk av cannabis fremdeles er straffbar, er vitsen stadig aktuell.

At cannabis eventuelt er upopulært blant nordmenn er greit nok, men saken blir absurd når Forbrukerombudet kommer på banen og hevder at skiltene trolig er ulovlige. Ifølge Tonje Hovde Skjelbostad i Forbrukerombudet strider skiltene mot allmenne etikk- og moraloppfatninger.  «Det er jo en allmenn oppfatning at narkotika ikke er akseptert», mener Skjelbostad. Men hva med toleransen? At markedsføringslovens § 2 om god markedsføringsskikk her tolkes som et mulig sensurmiddel mot et fleipete ordspill om cannabis er pinlig. At vi samtidig har en globale cannabisbevegelse på fremmarsj, gjør en slik praksis politisk betent.

Siste kilde i NRKs dekning er NNPF, en politiforening som forakter alt som har med narkotika å gjøre. Vet ikke NRK at det finnes mange stemmer som kan mye om cannabis her i landet? Ring dem neste gang.

«Forbrukerombudet bør skamme seg.

HVIS MATEN HOS Los Tacos er «like god som marihuana», og alle nordmenn misliker marihuana, vil heller ikke reklamen ha positiv effekt. Men kundene lar seg tilsynelatende ikke skremme vekk, noe som bekrefter en helt annen situasjon: Cannabis er ikke hatet av folket, og de fleste er klar over at cannabisbruk kan være like behagelig som tacobruk. Men, de samme menneskene ville trolig benektet det om de måtte uttale seg i offentligheten, særlig i posisjon. I en samtid der ungdom ruser seg mindre og stresser seg mer syke, er det smale ytringsrommet et langt større problem enn steine tacospisere.

Igjen fremstår signaleffekten som motivasjon for alle uttalelser i saken: Vi må skjule alt som har med narkotiske stoffer å gjøre, så færrest mulig vil bruke dem. Denne strategien hadde enklere kår før globaliseringen, og fremstår som uhyre gammeldags. Fremfor å benekte norsk cannabiskultur, finnes det også politiske muligheter for å regulere hvilke elementer denne skal inneholde. Om man da tåler noen teite weed-vitser, og ikke truer med å forby dem på moralsk grunnlag. Forbrukerombudet bør skamme seg.

The post En bergensk tacosjappes cannabis-ordspill vekker narkotikaforakt appeared first on NATT&DAG.

Trance er ikke en levende kultur i Norge i dag. Det finnes miljøer for hardstyle, psytrance og house, men den euforiske trancemusikken eksisterer kun som et svart hull i Norges kulturliv. Vil man finne ny musikk, må man enten selv bruke internett, eller sitte på med riktig bil.

Jeg har i det siste tatt meg selv i å automatisk gradere all musikk i forhold til trance, det er måleenheten jeg bruker til å bedømme musikalsk essens. Trance er en målbar sjanger: Man kan måle hvor bra trance-musikk er etter hvor mye endorfiner som oppleves i møte med musikken, på samme måte som man vet hvem man er mest forelsket i etter hvem man har sterkest følelser for.

«Trance er sjangeren hvor den høyeste graden av musikalsk håndverk blir utøvd, trance er alkymi.

Noen har hevdet at denne type musikk er designet for å akkompagnere visse rustilstander, men jeg mener det er mer legitimt å påstå at euforiske stoffer er laget som etterligning av trancemusikk. Hva kom egentlig først, vil noen spørre. Da er det viktig å huske på at trance har røtter i klassisk musikk, symfoni-orkester, italo-dance, pop-musikk, punk og tekno. Det er uansett vår egen hjerne som til syvende og sist skaper disse herlige følelsene, og det er de samme type hjerner som i sin tid oppfant trance.

Trance er sjangeren hvor den høyeste graden av musikalsk håndverk blir utøvd, trance er alkymi. Under kommer mine forslag til å få max ut av en naturlig trance-rus. Ikke alle sangene som nevnes vil klassifiseres som trance av sjanger-politiet, men om man bruker trance som måleenhet og mennesket som juicer, vil de alle score i øverste sjikt på det øverste trancebarometeret. Føler du ingenting? Ifølge en forskningsartikkel publisert i Roskildeavisen i 2010 er det hovedsakelig mennesker med trege nevrotransmittere som reagerer på euforisk musikk. Om du ikke kjenner noe særlig effekt av musikken, kan det altså bety at du har en trygg og stabil psykisk helse.

Skumringstimen:

Den blå timen i vinterhalvåret er den timen i døgnet som er mest fylt av følelser. Desto mørkere tid på året, desto mer angstpregede følelser. Lytt til din egen kropp og kjenn etter hva du tåler. Er dette dagen du kan omforme blåtime-angst til en mer positiv spenning? Sett på noe god musikk når du er på vei til møte/trening/bandøving etter middag.

Underworld – «Born Slippy .NUUX» og Quiltland med «Detach» funker bra i mørket.

Mens du kliner:

Hvis du henger med en person du har god kjærlighets-kjemi med, altså at det kommer mye endorfiner når dere interagerer med hverandre, kan du prøve å sette på en YouTube-playlist med euphoric trance mens dere kysser. Her er det dog veldig viktig at dere slapper av sammen og ikke er flau for noenting, hvis man blir det minste flau kan musikken fort skape en litt pompøs stemning. Men når det funker: W.O.W.

I kjøretøy:

Buss, bil, sykkel og fly. Noe av det beste med trancemusikk er bruken av autofilter, en effekt som gjør at en lydkilde sakte åpner for flere frekvenser og slik gir lyden et ekstra lag av bevegelse. Når man hører på dette samtidig som man selv er i bevegelse, bidrar det til en forøkning av selve livsfølelsen. Livskraften din føles som en timelapse på høy hastighet og du føler endelig at du er på rett sted til rett tid. Prøv Cosmic Gate med «Exploration Of Space» sammen med vinden i ansiktet når du sykler, utsikten ut av flyet, kulheten i en bil eller spenningen på bussen: Hvem er den neste som kommer på? (På tog funker det ikke).

På fredager:

Når det er fredag har man som kjent en kriblende følelse i magen. Den starter som en gryende følelse når man våkner, og oppleves sterkere og sterkere i løpet av dagen. Kaffe er her den ultimate apetittvekkeren for denne typen musikk. Utpå ettermiddagen er det vanlig å få en brennende følelse i magen som mange velger å slukke med alkohol. Trancemusikk fungerer desidert best FØR man begynner å drikke alkohol, som bare bedøver den gøye rus-følelsen og får deg til å glemme alle du var forelsket i tidligere på dagen.

Binary Finary – «1998 (Matt Darey Remix)»

På snowboard:

Er du glad i livet, men har ikke så god motorikk? Bli med vennene dine på snowboardtur likevel, og mens de kjører inn i skogsløypen eller bort på hoppene, har du med deg headphones i lommen og putter på DJ Tiësto – «Theme From Norefjell». Du cruiser nedover bakken, bare bittelitt fortere enn du egentlig tør, mens du kjenner vinden i ansiktet og føler deg takknemlig for at vennene dine ville ha deg med selv om du har litt dårlig motorikk.

«Man kan alltid måle hvor god stemning det er på en fest i forhold til hvor mye et passende soundtrack ligner på trance.

Alene på rommet:

Det er ikke alltid man får til en god trance-rus sammen med andre. Å føle trance sammen med andre kan sammenlignes med å «danse med følelser» og ja, dette er like abstrakt og avansert som det høres ut! Om du skal høre på det sammen med andre, kan det hjelpe at du selv har et sterkt virkelighetsbilde og ikke bryr deg så mye om hva den andre personen føler. Men hva er da vitsen med å høre på det sammen? Dette blir som å onanere på hverandre istedenfor å elske. Er da å høre på trance alene det samme som å onanere, vil du kanskje spørre. Svaret er nei, dette har ingenting med sex å gjøre, dette er bare deg som føler kjærligheten til universet. Sett på Lasgo med «Pray» mens du vanner planter eller sminker deg, og kjenn etter.

På fest:

Er stemningen god nok, så er dette den beste party-musikken. Man kan alltid måle hvor god stemning det er på en fest i forhold til hvor mye et passende soundtrack ligner på trance. Alle vet at de beste festminnene har DJ Mangoo i soundtracket.

Kan man bli avhengig av trance, lurer du kanskje på. Svaret er nei. Man kan nemlig ikke selv bestemme seg for å høre på trance for å få denne lykkerusen, det er trancen som kaller på deg. Det er allerede noe inne i kroppen som av og til er trance og som da krever trance for å forsterke seg selv. Det er altså bare å glede seg til våren kommer og endorfinene atter en gang fylles opp!

Illustrasjon: Vilde Tuv

Vilde Tuv slipper debutalbumet D’meg, som hun selv beskriver som den vanskelige andreplaten, 18. mars.

The post Vilde Tuvs guide til trance – den lyse siden* appeared first on NATT&DAG.

De siste årene har produsenter som Disclosure, Naughty Boy, Shift K3Y og Blonde, og norske Loveless, brakt UK garage tilbake til radio og dansegulv. De kjappe, synkoperte rytmene med catchy melodi og sjelfull vokal later faktisk til å ha et bredere nedslagsfelt, i hvert fall utenfor Storbritannia, på 2010-tallet enn det hadde under storhetstiden rundt år 2000. På den tiden drev faktisk NATT&DAG både klubbkvelder, radioshow og knallhard kampanjejournalistikk for å breake sjangeren i Norge – uten å lykkes i særlig grad. I dag er det imidlertid intet mindre en to populære garage-baserte klubbkvelder i Oslo.

Garagens nye momentum har gitt oppmerksomhet og respekt til David, som sto bak noen av sjangerens største hits og som på mange måter var miljøets ansikt utad, til tross for at mesterverket Born to do it fra 2000 i all hovedsak var et RNB-album med skyhøy pop-appell.

Når NATT&DAG møter Craig David etter at han har holdt show i Oslo, sitter klemmer og high-fives løst. Humøret later til å være på topp. Ikke så rart egentlig: David besøkte Oslo i som del av en utsolgt mini-turne i Europa, er aktuell med både «When the bassline drops» sammen med Big Narstie og «Who am I» sammen med Katy B og Major Lazer, og har fått mer anerkjennelse de siste månedene enn han har de siste ti årene. I tillegg skal han snart gi ut det som på papiret høres ut som et av 2016s mest interessante album.

GARAGE ONEMANBAND

Davids forretningsvirksomhet de siste årene har vært den omreisende klubbkvelden «TS5». Ideen kom fra festene han pleide å ha i sin luksuriøse, grundig Instagram-dokumenterte toppleilighet i Miami, Tower Suite 5 (TS5, ikke sant). Etter flere år med hektisk klubbing ble han lei av å gå ut, og begynte å invitere venner over på lørdagskveldene i stedet. David skaffet seg DJ-oppsett, og tok rollen som DJ i tillegg til vert. Inspirert av den britisk-karibiske DJ-kulturen han vokste opp med, der DJ-en er aktiv på mikrofonen, utviklet han er et særdeles effektivt format der han mikser egne låter sammen med klassiske RNB-, hiphop- og house- og UK garage-bangers, og sper på med vokal oppå.  Etter hvert ble de intime vorspielene til store fester.

Syngende DJ-er er jo et hull i markedet med mye potensiale. Selvfølgelig er det jo ikke alle som mestrer begge deler, men det er så mye man kan gjøre med kombinasjonen miksing av låter og vokal, sier David. I Oslo kjørte han et sett som besto av både Dr. Dre og Justin Bieber, og publikum lot til å respondere svært så positivt på de mange 00-talls klassikerne som utgjør kjernen i showene hans.

– Når jeg ser 17-18-åringer gå bananas til Eves «Who’s that girl» så viser det bare at god musikk er tidløs.

TILBAKE TIL STORHETSTIDEN

Etter Born To Do It, kom andrealbumet Slicker Than Your Average (2002). Det var ikke en flopp, men var langt fra tidløs, og da komiker Leigh Francis harselerte med UK garage-miljøet – med sin makismalistiske, ghetto-fabelaktige estetikk – ved å gjøre David til en av hovedfigurene i sin tv-serie Bo’ Selecta! (hvor han med et gigantisk Craig David-hode i pappmasjé løp omkring og gaulet «Craig David all over your boink!») ble Craig David raskt hele Storbritannias vits.

Craig flyttet til Miami, og viet seg til trening og festing. Et drømmeliv for mange i tjueårene, men i hans tilfelle trolig også en flukt fra det som var vanskelig i musikkbransjen og hjemlandet.

– Jeg verken trener eller fester så mye lenger. Det ble for mye en periode. Jeg kan gå inn på tequila, absolutt, men det er lenge siden sist nå. Jeg prøver å ikke brenne lyset i begge ender, sier 34-åringen.

Han fortsatte å lage musikk i Miami, men forsvant fra den popkulturelle bevisstheten, med unntak av uregelmessig tabloid-dokumentasjon av #sommerkroppen.

RINGEN SLUTTET

I det britiske «urban»-miljøet ble han ikke glemt, og nøt fortsatt stor respekt. Hvor stor var lett å se da han besøkte BBC 1xtras MistaJam-show, antakelig det viktigste radioprogrammet for svart musikk i Storbritannia, i fjor høst. I studio var også grime-rapperen Big Narstie og komikergjengen Kurupt FM, som med TV-serien People just do nothing (om en fiktive piratradiostasjonen), har klart det Leigh Francis mislyktes på: Å lage en parodi på urban britisk ungdomskultur som er mer morsom enn utdritende. Reaksjonen når David synger «Fill me in» med et nytt rap-vers over Jack Ü og Justin Biebers «Where are you now», er ett av fjorårets flotteste YouTube-øyeblikk.

Seansen var symboltung og full av sluttede ringer: Ikke bare er hyllesten fra komitroppen fin å se etter Leigh Francis-ydmykelsen; David blir også behandlet som en legende av en grime-artist med gatekredd så det holder, noe som minner om at den knallharde grimen faktisk ble født ut av ut av UK garage-scenen. Møtet resulterte i at David og Big Narstie lagte «When the bassline drops» sammen, hans første rene garagelåt siden 2002. Snart kommer altså albumet.

– Jeg har skrevet så mange låter nå, og jeg vet hva som skal til for at en låt skal funke. Det blir ikke noe fyllstoff denne gangen. Alle låtene er en singel, sier han.

The post UK garage er tilbake, og det vil gjerne 
Craig David være også appeared first on NATT&DAG.

På Aftenposten.no den 15. mars og i papirutgaven dagen etter kunne man lese om Vladimir Putins møte med den russiske sentralbanksjefen Elvira Nabiullina. Saken var vinklet med teksten «Lysene stod på sent om natten i Kreml. Putin hadde et svært viktig damebesøk».

NATT&DAG har selvfølgelig forståelse for at det er vanskelig å motstå fristelsene når man er journalist og skal skrive sak som handler om penger, krig, russere OG kvinner i maktposisjoner. Men ved å vinkle den russiske sentralbanksjefens møte med presidenten som et «damebesøk» har Aftenposten satt en helt ny standard for sexisme.

Fordi vi i redaksjonen er i det gærne og helsprø påskehjørnet har vi valgt å ta Aftenpostens vinkling på alvor. Som en gave til småkåte lesere med sans for «god klikkjournalistikk» har vi gleden av å avsløre den dampende fortsettelsen på historien som skjuler seg bak Aftenpostens pubertale fasade. Utenriks, uten en tråd. Her er president Putins elleville natt med sentralbanksjef Elvira gjengitt i en erotisk novelle – akkurat slik Aftenposten liker det ;-)

EROTISK NOVELLE BASERT PÅ AFTENPOSTENS KLIKKVINNER: 

Vladimir lå utstrakt på divanen. Denne dagen hadde vært hard. Ordentlig hard. Som en sibirsk vinter. Mediestormen som hadde etterfulgt kunngjøringen av tilbaketrekningen fra Syria hadde tatt på. Vladimir skammet seg. Ingen ordentlige menn trakk seg ut midt i akten. Han ville ikke være Brezjnev, og Syria kunne ikke bli hans Afghanistan. Han trengte midler, og da var det bare én person som kunne skaffe ham det han trengte.

En sort og dyr Mercedes gled forbi de strengt bevoktede sperringene utenfor Kreml. Ved den siste vaktposten lente en soldat seg over til sidemannen og hvisket «det er henne». Det gikk et kaldt gufs nedover ryggen til den andre vakten. Stemmen hans skalv da han hvisket: «Det er vel ikke… den dyktige…. og beinharde….?» «Jo», kom det raskt fra kollegaen. De så på hverandre med uro i blikket. De skjønte at det kom til å bli en lang natt med lysene på i Kreml.

Inne i bilen satt Elvira og tittet ned på de velpleide og langstrakte leggene som endte i et par røde stilletthæler. Han hadde virket opphisset og sint på telefonen, tenkte hun. Et hastemøte hadde han kalt det. Hvorfor så anspent? Privatsjåføren åpnet døren, og de veldige toppene på Kremlen kom til syne. Sentralbanksjef kjente en lett irritasjon. Ville nattens besøk ende som sist? Nei, denne gangen hadde hun en plan som skulle sikre at også hun fikk utbytte av de ekstra arbeidstimene.

«Vladimir!» Han skvatt, selv om han var forberedt. Han angret allerede på at han hadde bedt om et møte. Obama, Kerry, Fabius og NATO-Jens kunne han håndtere, men henne, ville han klare det?

«Et møte midt på natten? Kunne det ikke vente til i morgen?»

Han krympet seg ved synet som nå møtte ham. Jepp, hun var definitivt like vakker som sist. Like forførende frekk, smart, og leppene hennes hadde et blodrødt preg av Sovjet. Men vent. En tanke slo ham. Var hun samtidig sårbar? Hun var en flink pike, det visste han. Vladimir bestemte seg raskt. Denne gangen skulle han ikke la Elvira forlate Kreml uten å bli annektert.

Elvira satte seg på divanen. Vladimir fikk frysninger av å se hvordan rumpeballene hennes lydløst møtte den lilla plysjen.

«Man må knuse noen egg for å lage omelett, Vladimir. La oss innse det. Du har rævkjørt Russlands økonomi.» Han åpnet munnen, men hun la en finger over leppene hans.

«Hysj. Dette er en bil og jeg bestemmer farten».  

Brått husket han gamle dager i KGB. Han pleide å kalle henne «jernkvinnen» – ved et lite blikk kunne hun gjøre lemmet hans til en hammer, eller var det kanskje en sigd? Han husket ikke. Samma kunne det være. Han var for opphisset til å kunne tenke klart.

«Du har vært en slem, slem gutt. Vanlige russere må ut med 20 prosent i lånerente, vi har ikke lenger råd til å teppebombe Syria». Elvira åpnet stresskofferten sin, og tok frem en bunke sakspapirer. Hun gjorde ham gal.

Selv til hastemøter hadde denne kvinnen sakspapirene i orden. Han bet seg i leppene, og flekket tenner. Han kunne ikke styre seg. «Du har begått en forbrytelse, Vovka. Nå er det tid for straff». Hun tok hånden hans og ledet han myndig mot kontorstolen.

«Vi skal gjøre Russland stort igjen, sammen kan vi høste nasjonens hvete» sa hun og la hånden på presidenten. Han rykket til, svelget og ble nervøs.

«Jeg har et pussy riot i trusa, er du sikker på at du vil holde det innesperret?», hvisket hun. Han hadde villet dette så lenge, men nå ble han med ett redd. Hun var så myndig. Han følte seg som en liten gutt i Leningrad, og hun var moren hans, som ga ham kjeft for å ha stjålet sardiner hos kjøpmannen.

Elvira kjente babushkaen hans vokse i hånden.

«Du skal fingre meg, og du skal gjøre det som om du var en liten fløytespiller på den røde plass» kommanderte jernkvinnen. Hun dro ned glidlåsen på blyantskjørtet og lot det skli nedover hoftene mens hun gikk mot divanen. Vladimir diltet etter gjeterkvinnen som et intetanende lam på vei til slaktebenken.

«Hardere! Hardere! Jobb som om du var en journalist i Novaja Gazeta!

Hun var våtere enn Volga, og dypere enn Gulag-massegravene. Han prøvde med både to, tre og fire fingre, men ingen ting så ut til å tilfredstille sentralbanksjefen. Utålmodig dro hun hodet hans ned mot pengepressa. Med tungen stavet Vladimir navnene på alle de store russiske lederne: Peter den store, Katarina, Lenin, Stalin. Det funket, hun stønnet høyere og høyere.

«Jeg erklærer krig mot deg, herr President, angrip meg med den store missilen din, jeg er ikke redd». Vladimir var ikke vond å be. Han stanget henne dypt og inderlig med den veldige kuken. Hun klasket han på baken, og beordret: «Hardere! Hardere! Jobb som om du var en journalist i Novaja Gazeta!».

De lusket seg videre for å leske på isbjørnsteppet.

«Jeg vil at du skal ta meg i plog-stillingen. Ekte russere ploger, Vovka!». Livredd for ikke å fremstå som en ekte russer, lystret han lydig. Nå ga han alt. «Kjør da, mann, kjør!» skrek Elvira.

«Nå kommer jeg snart» ropte Vladimir. Hun himlet med øyene og hadde forventet et mer fruktbart samarbeid.

Rublene i pungen presset på. Stridshodet inntok posisjon. Hun kjente kalashnikoven hans pepre innsiden av uralfjellene hennes. De pustet tungt. Putin smilte som et barn og la seg i armkroken hennes.
Budsjettforhandling hadde vært tilfredsstillende:

Faksimile: Aftenposten 16.3.2016

Etter at NATT&DAG gjorde Aftenposten oppmerksom på den upassende vinklingen har avisen endret overskriften på nett.

The post Aftenposten vinklet en urikssak som en erotisk novelle – NATT&DAG fullførte den appeared first on NATT&DAG.

I NÆRHETEN AV Københavns hovedbanegård står Vilde Tuv og låser opp sykkelen. I en måned har hun bodd i den danske hovedstaden, hun må fortsatt spørre folk om veien. Gatene her er lange, syklister truer fra høyre og venstre, luften er stillestående og isende kald; det er lite som minner om Tuvs hjemby, Bergen.​

Det er nok Bergen de fleste forbinder med artisten. Hun er signert på Mikal Tellé-labelen Opplett, og ble lenge omtalt som en av byens best bevarte hemmeligheter. De siste årene har hun imidlertid gitt ut flere singler og spilt på store norske festivaler, og mange har ventet på albumet som utkommer i disse dager. Vilde Tuv er alt annet enn en hemmelighet.

Debutalbumet D’meg, som jeg har fått gleden av å sniklytte til de siste ukene, er akkurat hva jeg hadde håpet det skulle være. Melodiene er monotone og insisterende, men aldri kjedelige. Tekstene er triste, men poengterte og morsomme. Adjektivene er for lengst brukt opp, men er heller ikke tilstrekkelige i forsøket på å beskrive Vilde Tuvs prosjekt. Uttrykket oppleves som usedvanlig identitetssterkt for en platedebutant. Det er mye jeg har lyst til å spørre henne om.

Men først skal vi utforske byen. Vilde sykler med meg på bagasjebrettet. Langs veien gjør vi flere stopp, enten for å varme oss eller for å kjøpe øl. Inne i en dagligvarebutikk legger jeg merke til antrekket hennes: en sølvfarget boblejakke på innsiden av en hvit kåpe.

– Det er egentlig veldig high fashion, men jeg ser ut som en slaur, sier Vilde dagen etter, når jeg antyder at måten hun kler seg på sier noe om musikken.

Det er blitt dag igjen, vi møtes på en kafé i Jægerborggade i Nørrebro. Vilde var ute til halv fire natten før, jeg til halv to. Vi drikker cola, og litt uventet er det temaene mote og selvfremstilling som blir inngangen til samtalen vår.

Du har solgt både Vilde Tuv-tatoveringer, hårstrikker og hatter. Du er opptatt av estetikk? Jeg tenker også på oppsettet på scenen når du opptrer, med de kaleidoskopiske animasjonene som kjører i en halvsirkel bak deg. Er du veldig bevisst på hvordan du presenterer deg selv?

– Det er ikke noe jeg tenker mye på bevisst, men jeg har jo lagt merke til at det er noe i meg som er ganske opptatt av det. Det er som om jeg har et stort senter bak i hjernen som holder på med de tingene.

Vilde Tuv snakker ofte i halve setninger og med lange pauser. Nesten alt hun sier eller påstår, motsier hun senere, gjerne i samme setning.

Du liker å gjøre narr av kategorier og definisjoner?

– Ja, jeg liker godt å gjøre narr av det, det er veldig mye makt i språk og ord. Det er litt tilfeldig hva som blir et ord og hva som går innenfor det ordet, så jeg liker å gjøre narr. Jeg liker å oppløse ting.

For mange unge artister er det gjerne mye prøving og feiling i begynnelsen, men for meg virker det som om du helt fra starten av har hatt en ganske klar visjon for musikken din?

– Jeg er i hvert fall veldig selvsikker på hva jeg liker. Jeg kan tenke: Det hadde vært kult, det hadde vært jævlig tidig. Jeg vet jo at det jeg lager er rart, og det kan gjøre meg usikker. Jeg gjør jo bare det eneste jeg kan.

«Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig.​​

Kan du si noe om din inngang til musikken, når begynte du å komponere dine egne låter? Hva var inspirasjonen for dem?

– Det var da jeg gikk på folkehøgskole som atten- eller nittenåring. På den tiden synes jeg det var mye dårlig norsk musikk, så jeg tenkte at det var lett å lage noe som var bedre. Da lagde jeg veldig rare sanger. Vi var et jenteband på tre personer, hvor blant annet Farao (Kari Jahnsen) spilte trommer. Da brydde jeg meg ikke om tekst i musikk, det interesserte meg ikke. Men så måtte jeg jo ha noen tekster, noe som ble et jævlig stort problem, for det eneste jeg kom på var kjemperare ting.

Hva handlet tekstene om?

– Om skam.

Vi begynner å le høyt begge to.

– En generell livsskam. Skam for å ikke fungere, eller for å ikke ha venner eller kjæreste.

Kan du fortelle om tittelen på albumet – D’meg?

– Navnet er litt tilfeldig. Lars Vaular hadde jo et album som het D’e Glede, og Yoguttene lagde et som het D’Sant. I det siste har det også vært så mye mas om sånne selvbiografiske ting. Folk er blitt så lei av det, også kommer jeg med dette etter at alle er lei. Jeg synes det er så flaut, også gjør jeg et ekstra stort nummer ut av det for at det skal bli mindre flaut.

Der følte jeg at du oppsummerte hele ditt prosjekt.

– Haha, ja.

Hvordan har albumprosessen sett ut for deg? Har du hatt en rutine?

– Platen ble til over mange år. Det har vært en veldig organisk prosess, men jeg har jo jobbet også. Folk har spurt meg: «Vilde, kan ikke du spille der? Du synger så fint.» Så har jeg sagt ja, greit, men det har jo bare vært én sang jeg har laget selv. Så spiller jeg den og en coverlåt. Videre har noen bedt meg om å spille et annet sted, og jeg har gjort ferdig enda en sang. Så har det ballet på seg, og konsertene blir lengre og lengre. Men det begynner med at jeg har en tekst, så spiller jeg den live og hører at den ikke fungerer, og så blir jeg flau. Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye.

LES OGSÅ: Anmeldelse av D’meg

Må du oppleve noe skamfullt da, for at det skal bli bra?

– Nei, ikke for at det skal bli bra. Når det ikke er mer skam igjen, når det er mer fuck you eller punk rock, og det overstyrer skammen, da blir det bra.

«Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game?​​

Er det å skrive sangtekster fortsatt det kjipeste med å være musiker, synes du?

– Nei, det er jo det kuleste, men jeg kan ikke bestemme meg for å sette meg ned og skrive tekster. Jeg har ikke funnet noen metode. Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig. Jeg har også prøvd å skrive dagbok, men det blir helt jævlig.

Som musiker må man ofte tre inn i ulike roller – i ditt tilfelle er du både låtskriver, komponist og dessuten den som opptrer på scenen. Er det noen av disse rollene du er mer komfortabel med enn andre?

– Det henger veldig sammen for meg. Men jeg lager jo alltid sanger fordi jeg har en spillejobb, jeg får ikke spillejobb fordi jeg har laget noe. Så det er kanskje det som kommer først, det å fremføre. Denne platen er jo live-settet mitt, som jeg allerede har satt sammen og fremført lenge, og som nå er spilt inn. Men det er kjedelig å være i studio, for man må gjøre det samme om og om igjen. Man har en visjon om hvordan det skal bli, men så blir det jo ikke sånn.

LES OGSÅ: Vilde Tuvs guide til trance

Dine sceneopptredener oppleves som intense. Du er veldig tilstede når du spiller. Hva tenker du på når du sitter der oppe alene?

– Jeg føler et stort press, det krever mye oppmerksomhet. Jeg føler meg ofte litt dum, fordi jeg står der og er veldig sårbar. Det er kanskje ikke så behagelig for publikum? Av og til tenker jeg at jeg er litt for påtrengende. Men det kan være fint også, jeg kan begynne å grine på scenen hvis jeg føler en connection. Hvis det er lite rom, og jeg har klart å samle menneskene i rommet, slik at de får en felles opplevelse gjennom meg. Da blir jeg veldig rørt.

«Det er så mye som blir bedre når man blir stor» synger du på den nye platen, men også at du som liten ville «bombe hele driten». Hva har forandret seg i ditt eget liv, i takt med at du har blitt eldre?

– Jeg har blitt mer fri og mindre skamfull. Mye er likt også. Jeg bryr meg ikke nødvendigvis så mye om hva andre tenker, men plutselig kan jeg selv synes at jeg ikke er noe bra. Men akkurat den sangen handler mer om å akseptere at mennesker ikke er gode, og at det er greit. At alle gjør så godt de kan. Å akseptere det som er vondt, og tenke at det er gøy allikevel.

Musikken din bærer preg av alt fra svensk visesang, eurotrance og kinesisk folkemusikk. Du har også en mastergrad i litteraturvitenskap. Hva er ditt forhold til inspirasjon?

– Jeg tenker at jeg studerte litteratur ut av den samme interessen som gjør at jeg lager sanger, ikke at litteraturvitenskapen har påvirket musikken. Det er mer en generell interesse i mennesker og natur som er utgangspunktet. Men jeg har vært veldig inspirert av sufipoesi.

Sufipoesi?

– Ja, det er religiøs, iransk 1500-tallspoesi, hvor de dikter om Gud og vin. Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud.

«Jeg har brukt det siste halvåret på å avvikle alle ambisjoner.

Du har tidligere sagt at du får inspirasjon fra Gud. Er du en religiøs person? Hva betyr konseptet Gud for deg?

– Jeg liker å si Gud, men det kan jo bli litt tullete å si. Jeg mener jo bare glede, at universet er glede, one love, at alle kommer fra samme frø. Gud er glede.

Jeg vet at du er glad i selvhjelpsbøker. Iblant synes jeg å se spor av en form for selvhjelpsretorikk i noen av sangtekstene dine. Du skriver mye om magiske krefter og energier, eller det å være i kontakt med luft og naturfenomener. Men hvorfor selvhjelpslitteratur?

– Det er jo fordi jeg prøver å hjelpe meg selv. Til å takle situasjoner. Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game? Den er jo veldig dårlig, men dette er liksom etterfølgelsen av det. Noen er skikkelig teite, men det er et par jeg synes er kule. Jeg liker videoene til RSD Tyler. Etter jeg ble ferdig med masteren for et år siden har jeg ikke lest akademiske eller intellektuelle ting, bare selvhjelp og sånt. Jeg synes det er veldig interessant.

LES OGSÅ: – Dere elsker uplifting trance og dere elsker meg

Oppsøkte du selvhjelpslitteratur og -film fordi du trengte hjelp, eller mer fordi du var fascinert av konseptet?

– Fordi jeg trengte hjelp. Det hjalp også.

Jeg spør henne om å gi eksempler.

– Jeg har lært en del om frigjørelsens kraft. Hvis du går rundt og tenker på en ting, eller en person, og tenker: «Hva kan jeg gjøre, hva burde jeg ha gjort annerledes, jeg er så dum.» Frigjørelsens kraft handler om å endre det tankesettet, til isteden å tenke: «Nå slipper jeg bare denne situasjonen eller denne personen fri, lar den gå til sitt.»
– Jeg sitter på youtube og bruker det som dop. Det gir meg håp.

Hva tror du gjør at du dras mot de motivene og referansene som befolker musikken din?

– Det er jo bare ett uttrykk for hva jeg dras mot i livet generelt og hva jeg synes er interessant. Ofte blir en tekst til fordi jeg har et problem, som jeg finner ut av eller plutselig klarer å sette ord på, så blir det en sang av det.

– Da jeg var liten spilte jeg alltid gitar hvis jeg var lei meg, for å trøste meg selv. Den første sangen på platen («Vilde Tuv») er bare en melodi, jeg gråt og gråt da jeg lagde den. Å spille den ga meg en varm og god følelse.

Er det fordi du kanaliserer ut følelsene ved å lage en melodi? Det blir terapeutisk?

– Jeg får stimulans av melodien. Den melodien var ikke et uttrykk for en følelse jeg hadde, det var en melodi jeg visste at kunne hjelpe meg. En melodi som kunne omforme følelsene mine, som kom utenfra for å trøste meg.

Hun åpner macen som ligger på bordet.

– Jeg har jo skrevet veldig få sanger. Jeg har skrevet kanskje femten, og det har jeg brukt ti år på. Den første sangen på platen trøstet meg da en fyr jeg holdt på med ikke likte meg så godt, da var jeg så lei meg. Jeg hadde nettopp kjøpt en ny synth med arpeggio på. De første sangene på platen er laget i desperasjon for å trøste meg selv, fordi jeg var så lei meg.

«Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud.​​

Vilde gransker sangtitlene som foreløpig ligger skjult for lytterne på SoundCloud-brukeren hennes. Hun begynner å kommentere fortløpende om hun var trist, glad eller om hun kjedet seg da hun lagde dem. Hun sier: Trist, trist, trist, glad, ikke laget selv, kjedet meg, på vei opp fra trist til glad, trist, glad.

– «Mine armer» lagde jeg da jeg satt på kjøkkenbenken til en venninne, og fordi jeg av og til oversetter engelske sangtekster i hodet. Her oversatte jeg deler av «Into my arms» med Nick Cave. Men jeg ville også lage en technosang, så da lagde jeg det og satte det hele sammen. Det er egentlig en vennskapssang, men den handler også om forelskelse. Jeg var glad da jeg skrev den.

– «Tyngdekraften», den sangen handler om at jeg alltid ødelegger for meg selv. Når jeg har bra med penger og mange muligheter, så kommer det frem en satan i meg som sier «nå skal vi gå på fylla i to uker». Så bruker jeg opp alle pengene og ødelegger alt. Jeg er avhengig av smerte og tør ikke å level up. Man kan jo nødvendigvis ikke level up, man er jo fanget i dette universet.

LES OGSÅ: – Dette er egentlig den vanskelige andreplaten

Tror du at du er mer tilbøyelig til å oppsøke visse situasjoner eller psykiske grensetilstander fordi du lager musikk? Har du et sikkerhetsnett?

– Jeg skriver mye mer når jeg er glad. Jeg har lyst til å være så sunn og glad som mulig, for da kan jeg spre glede. Det er ikke sånn at jeg vil lide for kunsten, men jeg vil jo på en måte det allikevel. Man er avhengig av å krasje iblant, sånn at man på veien opp får det fett, da lager man jo ting. Når man får et glimt av håp og er i stand til å gripe det.

I hvilken grad vil du si at musikken din blir skapt i samarbeid med, eller som en respons på, et publikum? Bidrar lytteren med noe?

– Jeg lager musikk for å stimulere meg selv. Samtidig lager jeg det for å vise det frem. Det er en respons på all musikk som har blitt laget, hva jeg føler at mangler, hva som kan gjøres bedre. Det blir til på en veldig organisk måte, jeg føler ikke at jeg har så mye kontroll. Men der det slippes luft gjennom, der blir det til.

Du er kjent for å opptre alene med gitar og basstromme, men på platen kan vi høre flere instrumenter – blant annet blokkfløyte. Hva tenker du om å introdusere flere instrumenter i lydbildet ditt?

– Basstromme er det fineste på trommesettet, jeg synes det er så stygt med cymbaler. Det er kult når det sier dunk dunk dunk; jeg er veldig glad i insisterende, monoton musikk. Jeg gadd ikke at det skulle stå masse gutter bak meg på scenen og spille instrumenter.

– Jeg vet jo ikke hva jeg vil komme til å lage i fremtiden, men nå lager jeg ting uten instrumenter, jeg bare synger på beats. Det er gøy å spille gitar, det er bare så slitsomt å bære instrumentene. Da jeg begynte som enmannsband synes jeg det var litt fint, bildet av en person som sitter alene på scenen og sliter, som liksom skal spille alt dette på en gang. En stakkars liten og desperat aleneperson, det var liksom så fint. Men nå har jeg brukt opp de sangene, jeg gidder ikke å spille på den trommen i all evighet.

Du har nylig flyttet til København, men mange ser på deg som først og fremst en bergensartist. Hvordan opplever du musikkmiljøet? Føler du deg som en del av et fellesskap, til tross for at du er soloartist?

– Jeg vil helst føle meg som en del av noe. Jeg elsker fellesskap. Men jeg lager ofte ting som et opprør mot noe som er, fordi jeg vil at ting skal bevege seg. Av og til lager man ting for å passe inn, og når man passer inn, lager man ting for å gjøre opprør mot det. Jeg er glad for at jeg har venner som driver med musikk, for å kunne snakke med dem om forskjellige ting.

– Jeg føler meg som en del av et fellesskap i Bergen, men jeg ser ikke nødvendigvis forskjell på hva som er musikkmiljø og andre miljø.

En del folk oppfatter musikken din som ironisk. Selv deler jeg ikke den oppfattelsen, og mener at det er nettopp det inderlige i de enkle tekstene som er din styrke som låtskriver. Allikevel tenker jeg at du gjør narr av noe, det er som om musikken din forsøker å unndra seg forståelse. Er det bevisst?

– Det er lite ironi i tekstene, men jeg gjør narr av følelsene mine for å ikke bli flau. Det gjør at jeg kan forholde meg til dem uten å skamme meg, men det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg forsøker vel å si at hvis du skal være glad i meg, så må du være glad i meg uavhengig om det er kødd eller om det er ekte. Jeg vil ikke at folk skal gå rundt og tro at de er bedre enn andre folk.

«Jeg fikk en anmeldelse en gang, hvor det sto: ’Mye snodig må foregå inne i kraniet til Vilde Tuv.’ Da lo jeg så godt.​​

En liten stund glir samtalen vår ut, og vi begynner å snakke om hiphop som inspirasjonskilde.

– Jeg er jo egentlig en hiphop-jente, men nå har jeg hatt en veldig lang periode hvor jeg ikke har klart å forholde meg til hiphop på cirka ti år, og det er da jeg har lagd musikk. Jeg begynte å reagere på at alle slengte dritt om damer. En stund hørte jeg på politisk korrekt rap, men det var så dårlig at jeg sluttet å høre på det også. Men nå kan jeg endelig høre på rap igjen.

Har du fremdeles et kritisk syn på sjangeren?

– Nå for tiden, når jeg hører på hiphop med for eksempel sexistiske tekster, så prøver jeg å tenke på tingene de sier som en metafor for noe annet, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg former det i hodet slik at ordene betyr noe annet. Så kan man heller be for de folkene som har sexistiske holdninger.

Hun tenker seg om litt.

– Det kan jo være litt dumt også, hvis jeg ikke tar det på alvor. Men hvem er det som er sexistiske nå?

Sommeren 2014 var det jo blant annet en del dramatikk knyttet til Outkast, som mange mente hadde sexistiske sceneopptredener.

– Det synes jeg også var problematisk, for Outkast er jo dritkjedelig. Med de damene, det var jo bare dårlig liksom. Jeg synes de lager veldig kjedelig musikk.

Hvis det er en god artist da, med problematiske holdninger?

– Da tenker jeg bare at den personen ikke har tenkt så mye på de tingene, eller blitt eksponert for motstand mot holdninger de har plukket opp fra miljøet rundt seg. Jeg tror ikke noen mennesker er mer onde enn andre. Jeg har kanskje en tendens til å bli ekstremt relativistisk, at jeg aksepterer alt og alle. Jeg vet ikke om jeg synes at jeg bør gjøre det. Men jeg gjør det. Kanskje det er en personlighetsforstyrrelse.

Vi ler.

– Men hvis det er bra, så er det noe der som er bra. Det henger kanskje sammen, det kommer fra samme sted. Er man et dårlig menneske er det kanskje større sjanse for at man også lager dårlig kunst.

– Knut Hamsun for eksempel, han var jo nazist, men han skrev jo ikke gode bøker? Eller, gjorde han? Jeg synes i hvert fall at han skriver frem noen ufyselige karakterer, og at han gir dem altfor mye sympati til at det blir bra bøker. Bøkene unnskylder de forferdelige folkene altfor mye … Nei, jeg skal ikke snakke om ting jeg ikke har peiling på. Det blir en altfor enkel forklaring, hvis det skulle være sånn at dårlige personer lager dårlig kunst.

Fortell litt om musikkvideoene dine. De er veldig forskjellige, samtidig ganske like. Alle er med deg i hovedrollen, enten du synger, danser eller spiller gitar. Hva var ideene bak disse?

– Jeg har vært veldig inspirert av musikkvideoer fra Peru, med noen gamle damer som er popstjerner. Det er veldig kult, de står og danser mens de viser frem naturen, akkompagnert av musikken. Jeg liker tanken på å være et medium for natur. Jeg synes det er fint å vise mennesker naturen.

Er det noen sanger som ikke er kommet med på albumet? Er det noe du har vært nødt til å gi slipp på?

– Ja, det er vel én sang som egentlig skulle være med, men den var ikke bra nok. Det var en sang hvor jeg prøvde å si sånne fikse, korte setninger. Men det er en veldig fin sang, for jeg synger om trær som vokser sammen til en tunnel, som jeg sykler gjennom. Men den ble veldig dårlig.

Da jeg snakket med deg for noen uker siden ga du uttrykk for at du hatet albumet du har laget?

– Det er bare det at det har tatt ekstremt lang tid. Jeg synes det er bra musikk, men tekstene er så dårlige. Det går fint, jeg har jo satt det sammen til en pakke jeg kan presentere for folk, men det er noe med tekstene, at jeg synger sånne teite ordtak. Det er bare litt corny.

Igjen, er det noe med det spennet mellom inderlighet og ironi som er litt uavklart for deg?

– Det er heller et spenn mellom bra og dårlig musikk. Jeg kunne ønske det var mer ironi.

– Jeg synes jo selv at sangene er litt rare, og så kan jeg bli sliten av det, samtidig vil jeg ikke lage noe kjedelig. Jeg kan bli sliten av å måtte være den personen som må stå for de rare tingene.

Et av de kjipeste ordene jeg vet om i kulturverdenen er «quirky». Det brukes hyppig til å beskrive kunst laget av kvinner, som bøkene og filmene til Miranda July, eller Girls-serien til Lena Dunham. Det fungerer som en veldig effektiv måte å redusere prosjektene på, til noe som bare er søtt og naivt, istedenfor komplekst og utfordrende.

– Jeg fikk en anmeldelse en gang, hvor det sto: «Mye snodig må foregå inne i kraniet til Vilde Tuv.» (Konsertanmeldelse skrevet av Kim Klev i P3 i 2014, med tittelen «Teskjekjerringa». red.anm.) Da lo jeg så godt. Jeg synes jo det er veldig humor, jeg holder på å le meg i hjel av det. Ta for eksempel en av sangene på platen – «Det blåser ingen vinder inni huset» – den sangen gir jo ingen mening. Når jeg synger at «vind er som å drikke en klem», da ler jeg ofte på scenen.

Blir du sint når anmeldere omtaler sangtekstene dine som naive? Går de glipp av ironien?

– Jeg forstår ikke ord som «naiv» og «banal», de ordene har jeg store problemer med. Når folk bruker de ordene tenker jeg at de er idioter. Jeg synes alle andre er naive, som bruker så vanskelige ord. Da innbiller man seg at man er bedre enn andre mennesker.

– Jeg tenker ofte på Sophie Elise. Jeg kan føle at hun er smart, men at hun av og til ordlegger seg dumt. For meg er det en viktig feministisk ting. Det er jo noe jenter kan gjøre, fremstille seg selv som dumme.

Finnes det en makt i det å gjøre seg dummere enn man er?

– Nei, det er det jo bare dumt å gjøre.

Men det er kanskje et overraskelsesmoment der, når hun plutselig fremstår som intelligent og velartikulert, mellom all den polerte selvfremstillingen?

– Ja, men jeg kan føle en modenhet gjennom språket hennes. Det kan også hende at jeg bare synes hun er veldig søt. Hun har en nysgjerrighet, når hun skriver om universet og sånt.

De neste ti minuttene snakker vi om hvor mye vi liker Sophie Elise. Det er et tema som engasjerer, men som ikke nødvendigvis sier så mye om Vilde Tuv som artist.

Hva er det neste for deg? Har du noen ambisjoner for musikken fremover?

– Jeg har brukt det siste halvåret på å avvikle alle ambisjoner. Jeg blir så stresset av dem. De stemte ikke helt overens med min indre glede.

– Jeg synes det er så kjedelig med norsk musikkbransje, det er et kjedelig system. Det er en kultur for at alle skal bli profesjonelle og tjene masse penger på musikken. At jeg spiller konserter med basstromme og gitar, for at det skal være en sånn fuck you-greie, at jeg med det sier «dere er teite og jeg er kul», det er jo morsomt nok. Men da kan jeg ikke legge ut på norgesturné og fortsette i den samme stilen. Da blir det liksom ingen luft i ballongen. Jeg trives best i en opprørsrolle.

Vilde tror det kommer til å ta lang tid før neste plate.

– Nå har jeg jobbet så mye med det her Vilde Tuv-greiene, jeg vet ikke hva som er det neste. Jeg synes ikke det er så fett å synge om sine egne problemer i jeg-form, det gir liksom ikke så god stemning. Det er litt som med selvskading, at man gjør det for å få trøst.

Er det ubehagelig å være så personlig i tekstene?

– Jeg bryr meg ikke om at folk vet for mye om meg. Hvis jeg er flau over noe kan det være deilig å si det høyt, da går det over. Det er som i 8 mile, når Eminem er med i en rap battle. Han vinner fordi han slenger dritt om seg selv, sånn at motstanderen ikke kan ta han på noe.

Hun smiler.

– Derfor får jeg av og til lyst til å fremstille meg selv som dum eller teit. Det er en måte å beskytte meg selv på.

The post Stort intervju med Vilde Tuv: – Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye appeared first on NATT&DAG.

– HVIS MAN GIKK gjennom Torggata for to år siden stod det seks eller sju «team» og solgte dop. Det var basert på akkurat det samme som er grunnlaget for at Burger King kommer hit nå: tilbud og etterspørsel, sier utelivsgründer Runar Eggesvik.
Eggesvik har vært med å starte opp flere steder rundt Youngstorget, og må holdes medansvarlig for at torget nå forbindes mer med shuffleboard og Bulmers enn stripping og bordeller, som preget området midt på 90-tallet.

Det samme har skjedd med Torggata, eller nærmere bestemt den østlige delen av den, som går fra Youngstorget mot Grünerløkka.

Torggata har gått fra å være gata for kvalitetskebab og dårlig dop, et sted man gikk innom på vei hjem fra byen, til å være et sted man går på byen. Som Thon Eiendom, som eier mellom 70 og 75 prosent av gata, selv sier det i en lystig promoteringsvideo: «Torggata har gått fra shady til trendy!»

Starbucks har allerede vært på plass en stund. Og nå kommer altså Burger King.

– Illegal Burger, Munchies og Burger Bar finnes her allerede, vi trenger ikke søppel fra Amerika i tillegg, sier Runar Eggesvik.

Han har selv vært med å starte Peloton, en kombinert bar og sykkelverksted som åpnet for et år siden. Stedet er et av mange som har overtatt lokaler tidligere drevet av innvandrere.

Hvem sin plan er det egentlig som har blitt realisert når Torggata i løpet av få år har forandret seg til det nærmest ugjenkjennelige? Er det byråder for miljø, trivsel eller bilfri livsstil som litt etter litt har gjort kollektiv våt hipsterdrøm til virkelighet? Hvorfor bikker det da over i konsepter som Burger King og Starbucks – konsepter som ingen vil være bekjent av?

«Det som er litt kult med at markedet bestemmer i Oslo, er at markedet ofte velger kule ting.

KOM DU TIL Torggata på jakt etter et kombinert bar og sykkelverksted for fem år siden, måtte du dra hjem igjen med uforrettet sak. Det som derimot fantes, klemt mellom alle kebabsjappene, var en femti kvadratmeter liten klubb. Turkish Delight var ikke gatas første utested – Cafe Sara og Cacadou fantes fra før – men de hadde liksom alltid vært der (Cacadou åpnet i 1880).

Turkish Delight representerte noe nytt. Klubben stengte etter et par år, men da hadde nye utesteder, som den midlertidige suksessen Badstugata, rukket å etablere seg. Dessuten hadde Taco Republica åpnet som taconasjonen Norges første ordentlige tacorestaurant. Uten bordbestilling var ventetiden opp mot to timer for å endelig finne ut av hvordan fredagstacoen smaker i Mexico.

LES OGSÅ: Mens 7-eleven, Deli de Luca og McDonalds får holde døgnåpent, tvinger politiet kebabstedene til å stenge klokken 03.30.

Sommeren 2013 begynte arbeidet med å totalrenovere Torggata, et samarbeidsprosjekt mellom Thon Eiendom og kommunen. Med nytt veidekke, bredere fortau, flere benker og sykkelparkeringer skulle Torggata bli en såkalt miljøprioritert gate, etter nederlandsk modell.

Etter utsettelser som følge av entreprenørkonkurser og et mannevondt og tyskfinansiert veidekke beregnet på tanks, gjenåpnet Torggata endelig i august 2014. Fabian Stang holder tale og Tommy Tee opptrer.

I løpet av 2015 så den florale cocktailbaren Torggata Botaniske (vinner av NATT&DAGs Osloprisen 2015), det kombinerte bar- og sykkelverkstedet Peloton, det franske rotisseriet Rotesserie, vintage gitar-butikken Vintage Gitar og det som føles som en haug av andre steder dagsens lys. Forvandlingen var total.

Trykk på bildet for forsørret versjon.​

I DET STILLE har Olav Thon kjøpt opp mesteparten av eiendommene i Torggata. I dag eier han mellom 70 og 75 prosent av gårdene. Det finnes estetiske føringer for byens utseende, men i praksis er det lite det offentlige skulle ha sagt. Det som endres i Torggata er hovedsakelig et resultat av beslutninger tatt i styrerommet til Thon næringseiendom.

– Det er greit fordi Thon driver med og kan byutvikling bedre enn oss, sier Yngvar Hegrenes.

Han er prosjektleder for «Levende Oslo» – et offentlig-privat samarbeid om å utvikle Oslo sentrum til en «levende, attraktivt og tilgjengelig bykjerne». Prosjektet er basert på at de private skal yte finansielle bidrag til opprustningen av det offentlige rom.

–  I 2006 var for eksempel de fleste gatene dekket med asfalt og betong. Gårdeierne var villige til å bidra med penger for å finansiere brostein, sier Hegrenes.

Han påpeker at byutvkling ikke er noe som skjer av seg selv, og bruker Egertorget, med butikker som Høyer og Mikael Kors, som eksempel.

– Der har investorer kjøpt opp en klynge av eiendom. De har invitert utenlandske eiere av eksklusive klesmerker inn i en eiendomsmiks som passer dem. Dette er en jobb som tar tid, og som krever mye strategisk tenkning.

LES OGSÅ: – Slipp kebaben fri fra myndighetenes åpningstidstyranni

Også Halvor Østerli, sjef for Thon næringseiendom, mener Olav Thon er «drivende flink» på byutvikling.

– Vi har kontakter både i servering, handel og næring. Kommunen sitter ikke på noe tilsvarende nettverk. De eier heller ikke særlig mye, og kan derfor ikke påvirke et område på samme måte som vi kan.

Thon-gruppen var blant hovedaktørene i samarbeidsprosjektet med kommunen om å legge brostein og varmekabler i Torggata rundt 2006. Østerli forteller at Thon lenge har sett på Torggata som et interessant område med potensiale.

– Torggata er hovedåren fra Grünerløkka til sentrum. Det er et høyt antall personer som passerer hver dag, og vi ville få det til å bli et sted hvor folk ønsket å stoppe og tilbringe tid.

NATT&DAG har tidligere skrevet om «kebabdøden i Torggata». Før kunne kebabsjappene holde åpent utover natta til kundetrykket dabbet av. Nå må de stenge dørene 03.30, i tråd med forskriftene. Det har ført til at flere av kebabstedene sliter økonomisk. Flere har også måttet stenge dørene for godt.

«Poenget er at området allerede er gentrifisert.

– DET ER NESTEN bare folk i Torggata fredager og lørdager. Folk som bor på Grunerløkka som går litt frem og tilbake. Ellers er det like dødt som før, sier «Mohammed».

Han vil ikke ha navnet sitt eller navnet på stedet han driver på trykk, i frykt for ikke å få fornyet leiekontrakten.

Mohammed er en av få innvandrere som fortsatt driver serveringssted i Torggata. Før dominerte de gata fullstendig.

– Det er veldig vanskelig nå. Leia gikk plutselig opp nesten 10 000 kroner. Utleieren skylder på brosteinen, at det har blitt så fint. Men det er ikke akkurat Champs-Élysées?

Han har bodd i Oslo i over 30 år, drevet stedet i syv. Nå orker han ikke mer.

– Jeg må jobbe døgnet rundt for å overleve. Får ikke tid til noe annet. Jeg gir det ut året, så gir jeg opp.

Han er bekymret for kjedeforretningene som dukker opp i Torggata.

– Starbucks, Burger King. Det er kjeder med masse penger. Om det koster 150 000 i måneden, så klarer de det. De små kjedene kommer til å bli lagt ned. Det er bare et spørsmål om tid. Om ett eller to år må jeg og alle de andre små butikkene finne noe annet. Dette går ikke, sier han.

En annen innehaver, som heller ikke vil ha navnet sitt på trykk, er også fortvilet.

– Det har gått fra 14 til fire steder på bare noen år! Thon liker ikke kebabsjapper, sier han.

Østerli legger ikke skjul på at Thon har foretatt bevisste utskiftninger av leietakerne i området. Men det var på bakgrunn av at man hadde for mange like konsepter tett sentrert i et område.

– Vi har latt være å fornye kontrakter når de eksisterende leiekontraktene utløp. Vi har fått inn nye serveringskonsepter som har blitt veldig etablerte. Ta Crowbar, for eksempel. Det har vært kjempepopulært fra dag én. Det samme gjelder uavhengige nisjebutikker som Vintage Guitar og Hevn. Dette er butikker du ikke finner overalt.

«Det er nok av burgere i Torggata

DA DET BLE kjent at grønnsakshandelen Sultan i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka må legge ned til fordel for Espresso House, var det mange som reagerte sterkt. Det ble nedlagt blomster utenfor butikken, og oppropet «Nei til Snik-Espresso House-iseringen i Oslo!» har i skrivende stund 2171 underskrifter.

– Jeg tenker at den beste måten å holde kjedene unna på er ved å gjøre noe selv, sier Jan Vardøen, restaurantgründer og innehaver av steder som Villa Paradiso, The Nighthawk Diner og Grünerløkka Brygghus. Til Aftenposten sa Vardøen at det var en «trist dag» da han mottok nyheten om Sultan-nedleggelsen.

Selv om Vardøen eier en kjede av restauranter er han opptatt av å gjøre sine serveringssteder så sympatiske som mulig. Han mener også at hans tilstedeværelse på Grünerløkka sender signaler til de virkelig store kjedene om at de bør holde seg unna.

– Hele poenget med kjeder som Espresso House er at det er monopolspill for voksne. De investerer tungt i starten, og når de har kommet opp i hundre filialer så selger de hele greia. Det er kortsiktig og innbringende. Det er det motsatte av lokalsamfunn.

– DET ER FORT gjort å bli blind for egen rolle i dette, sier Aleksander Bern, stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Han mener det positive ved byfornyelse som Vardøen driver med, er at området virker mer dynamisk og levende.

– Det fremstår tryggere og mer attraktivt, men spørsmålet er for hvem. For mainstream middelklasse oppfattes det mer attraktivt. På den andre siden blir det sosiale miljøet som eksisterte i området ødelagt. Folk får sine liv litt forstyrret, eller ødelagt, av denne prosessen. Og gruppene som blir utsatt for dette, er de som gjerne stiller svakere i utgangspunktet.

Mener du at Vardøen og de andre hvite, kjøpesterke folka som flyttet til Grünerløkka da det var kult og som nå raser i sosiale medier selv har skyld i Sultans død?

– At folk kritiserer kjedene som kommer, blir en autentisitetsdebatt. Poenget er at området allerede er gentrifisert. Det er en prosess som går flere runder. Man hadde den samme debatten da Deli de Luca og sånn kom til Grünerløkka for ti år siden, sier Bern.

RUNAR EGGESVIK DRIVER gjennom prosjektbyrået Trøbbelskyter byutvikling på konsulentnivå. Åpner det et nytt utested rundt Torggata eller på Tøyen, gjerne med konsept, er oddsen lav for at Trøbbelskyter har hatt en finger med i spillet. For eksempel ble de nylig spurt av Aschehoug om å hjelpe dem med å åpne en bokbar. Ikke noe problem, Trøbbelskyter fikser bokbarbiffen!

Har ikke aktører som Vardøen og Trøbbelskyter bidratt til utviklingen som nå sørger for at kjedene kommer?

– Å si at enkeltpersoners entreprenørskap har skylden, er å snu det på hodet. I alle byer, fra Sandnessjøen til Haugesund, er det kjedene som eier sentrum. Heldigvis er det ikke sånn i Oslo. Ta en tur i Karenslyst allé (Gate på Skøyen, journ. anm.), så kan du se hvor spennende dét er. Men jeg har ikke hørt den innfallsvinkelen før, og synes den er interessant. Hvis man bidrar til å gjøre et området attraktivt, så vil penga komme etter.

Er ikke det definisjonen på gentrifisering?

– Jo, det er jo det. All morsom byutvikling starter med billig husleie, også i Oslo.

– Markedet bestemmer, dessverre. Men det som er litt kult med at markedet bestemmer i Oslo, er at markedet ofte velger kule ting. Det er en grunn til at Munchies starter i Fredrikstad nå.

Hvorfor er Burger King så ille?

– Det handler om en forsimpling av en gate som er bygd opp over tid. Olav Thon skal ha skryt for å ha latt entreprenørene satse. Det er ikke Innovasjon Norge som har skapt det her, det er unge folk. Så kommer Burger King og skummer fløten.

– Fortjener Torggata en Burger King? Jeg synes ikke det. Fortjener Grunerløkka en Espresso House? Kanskje.

Hvorfor det?

– Fordi Espresso House er et bra møtested. Det er trygt og stabilt for småbarnsfamilier. Og det trengs på Grünerløkka, fordi det er mange småbarnsfamilier som bor der. Men det er nok av burgere i Torggata, vi trenger ikke en pappburger i tillegg.

– Folk prater om at alt var bedre før. Ta Grünerløkka, allerede på 90-tallet var det blitt for hipt. Å klage på at ting har blitt bedre er noe hvite mennesker gjør. Enten var de for unge eller for dopa når andre mennesker var ute og skapte noe.

Karl Fredrik Tangen er samfunnsgeograf og lærer på Markedshøyskolen i Oslo. Han bodde selv i Torggata tidlig på 90-tallet.

– Da var det røffere. En sentrumsgate med asiatisk preg. Sørøstasia og vietnam. Cacadou! Tøyen og Grønland mer pakistanske, mens bakgatene afrikanske.

Tangen mener det å gremmes over Burger King er en form for proteksjonisme, drevet frem av en elite som liksom har oppdaget noe.

– Hvis du ikke stemte Rødt så kan du ikke sutre over Sultan. Kapitalismen og det folk vil jobber jo ikke sammen på den måten.

The post Kjedelig utvikling? Espresso House overtar for Grünerløkkas mest kjente matbutikk, og Burger King åpner i Torggata appeared first on NATT&DAG.

«FOR TI SEKUNDER siden var jeg lykkelig // men / glemte // å screenshotte», står det, svart på hvitt, på Instagram. 204 likes. «I et annet liv / ringte jeg / tilbake». 164 likes. Alexander Fallo (31) og Hedda Lilleng (35) skriver inderlig, romantisk og dyster poesi, som folk alltid har gjort. Men i motsetning til den klassiske poeten, som romantiseres som en lyssky Tor Ulven-skikkelse, som ved sjeldne mellomrom trer ut av skyggene for å utgi sine nye dikt, publiserer @alexanderfallo og @heddalilleng dikt nesten daglig. Til sammen har de 6500 følgere som daglig leser, liker og deler poesien deres på Instagram, tall forlagene kan se langt etter når de utgir diktsamlinger.

– Det er jo veldig patetisk å være en fyr som har blitt dumpet og skriver om det på Instagram. Karakteren i kontoen min er vel som Drake i «Hotline Bling», bare i diktform, sier Fallo. Han har holdt på med Instagram-poesi i tre år, og publiserer flere dikt daglig.

– Det er ikke sånn at alle diktene er kjempebra, de står ikke alene som dikt i en bok, men på Instagram funker de kanskje. De blir også skrevet som snapshots, der og da, uten redigering. Jeg vet jo hva som funker, hva som får likes. Det er de korte, korte tingene som treffer en nerve. Men jeg spekulerer ikke i det.

Hedda Lilleng begynte med å legge ut gamle dikt for å teste om det kunne gi gjenklang.

– Instagram, fremfor en annen some-plattform, var interessant nettopp fordi den er bildebasert. Jeg opplever det visuelle ved en tekst som en viktig dimensjon.

I likhet med Fallo har hun også dannet seg et klart bilde av hva som genererer likes. Men hun forsøker, sier hun, å ikke være kynisk.

– Hadde jeg vært spekulativ, er det mange tekster jeg har skrevet som jeg kunne lagt ut for å få flere følgere – og motsatt andre tekster jeg burde latt være å legge ut, fordi jeg på forhånd vet at de kan oppleves utilgjengelige og kanskje kan støte noen lesere bort.

«For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn ’Home Is Where Your Heart Is’-skiltene moren min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt.

PÅ TWITTER går du for å finne absurd og ironisk humor, sies det. Men hos både Lilleng og Fallo på Instagram er det inderligheten som råder. Scroller man gjennom profilene deres finner man utallige tilbakemeldinger som «… sukk, så vakkert< 3», «fint!», «smertefullt» og «du har inspirert meg til å skrive min egen poesi». Hva er egentlig dette? Skal alle plutselig bli poeter fordi de har følelser og notat-app på telefonen? Kan ikke fenomenet betegnes som tumblr life quotes for en ny generasjon?

– For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn «Home Is Where Your Heart Is»-skiltene moren min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt, sier Thomas Espevik. Han er redaktør i litteraturtidsskriftet Kamilla, og var tidlig oppmerksom på fenomenet.

LES OGSÅ: – Patricia Lockwood kom helt fra hovedkontoret til Weird Twitter for å besøke litteraturfestivalen Kapittel

– Med fare for å høres kjip ut, tror jeg mange av de som skriver disse diktene skriver om personlige ting som har en emosjonell verdi for den som skriver. Da føles naturligvis diktet både godt, sterkt og ekte, men som en utenforstående leser, som får et dikt i fleisen i Instagram-feeden min, skal det jo noe til for at jeg virkelig stopper opp.

For hvor mye oppmerksomhet vier egentlig folk et dikt som står mellom japansk prikkekunst og it-jenter i Adidas-slippers?

– Jeg vil tro at de fleste sveiper ganske fort forbi, slik man gjør med de aller fleste bildene på Instagram, sier Espevik.

– For min egen del synes jeg det er et godt avbrekk. Men jeg er opptatt av å sile ut hvem jeg følger, så det ikke bare blir mer overfladisk snakk. Og det er klart at insta-poesien følger noen andre regler for umiddelbarhet og tilgjengelighet, som er mindre relevant for tradisjonell poesi, mener Lilleng.

– Hvordan diktene presenteres, hva de kommer før og etter, er jo forskjellig for alle, siden ingen følger de samme. Det har også noe å si for eksempel når på døgnet man leser dem. Man leser litteratur på internett på en helt annen måte enn i bok, sier Fallo.​

INTERNETT-LITTERATUR har vært en greie lenge. Steve Roggenbuck (28) er en eksentrisk, amerikansk poet og videokunstner som eksperimenterer med poesi på nye plattformer, og som også jobber for å bryte ned skillet mellom litteratur og humor. Han er sett over 1,5 millioner ganger på internett, og deltok på festivalen Oslo Poesifilm i februar.

Steve Roggenbuck (28) er en eksentrisk, amerikansk poet og videokunstner.

– Jeg husker da jeg gikk på et master of fine arts-program i poesi, og la frem et dikt som egentlig bare var internetthumor. Da sa læreren: «Det kan du spare til bloggen din». Det føltes veldig nedlatende, og det var tydelig at hun misforstod potensialet som ligger i blogging. Da skjønte jeg hvor utdatert de tradisjonelle poesi-institusjonene var, og dette gjorde at jeg fikk lyst til å være en «internett-poet», eller «internett-forfatter», nesten bare på trass. Walt Whitman kalte seg selv «An American Bard». Jeg kaller meg selv «An Internet Bard». Jeg bryr meg ikke så mye om hjemlandet mitt USA, jeg bryr meg om hjemlandet mitt Internett, sier Roggenbuck.

– Å ta inn internett i litteraturen er helt selvsagt, jeg har jo vært på internett siden jeg var 14 år og satt og chattet på mIRC. Det er jo en slags skriveutdannelse det også. «Sexting made me a better writer», var det noen som skrev på Twitter. Vi skriver jo hele tiden, sier Fallo.

MEN HVILKEN retning går dette, egentlig? Er det internettpoeten som rømmer de utdaterte boksidene, eller håper hen en dag å kunne rykke ut og opp i det trykte ordets parnass?

– Poesi er jo ikke veldig kommersielt attraktivt, da. Det er nok lettere å få gitt ut en bok om helse og kosthold – Slik får du drømmekroppen, sier Lilleng.

– Planen er å komme ut med en bok en gang. Men selv om jeg har 4000 følgere på Instagram, inkludert en dedikert russebuss fra Moss der alle jentene følger meg, tror jeg ikke alle de kjøper diktsamlingen min, sier Fallo.

Fallo er mer enn bare inderlig knekkprosa. Han har også trykket opp eget merch: gensere, t-skjorter og plakater – kan det ikke bli for mye markedskommunikasjon i kunsten?

– Det er jo branding. Det er fint med likes, men jeg får ikke noe penger av det. Jeg tuller mye med det, det er jo morsomt, å ha Instagram-konto og selge t-skjorter med navnet mitt på. Jeg er vel på Instagram for å bli sett, bygge opp et navn. Så folk vet hvem du er. Jeg har ingen problemer med å være skamløs, men jeg vil heller ikke bli plukket opp av et forlag bare fordi jeg er populær på Instagram.

Er det å gi ut bok det egentlige – og eneste – målet? Eller er det viktigere å beholde internett-jeget sitt?

– Hvis man blir plukket opp av et forlag er det lett å bli enten polert eller dratt i en annen retning man ikke selv nødvendigvis ønsker. For meg er det viktig å bevare egen integritet, sier Lilleng.

– Hvis et forlag finner en morsom og bra 20-åring på Twitter eller Instagram, som så forsvinner inn i forlagsbransjen, er det veldig lett at den råheten som var appellerende blir borte. Det uferdige har ofte masse energi, som forsvinner i løpet. Samtidig har jeg veldig respekt for redaktørrollen, sier Fallo.

– Forlagene bør kanskje følge bedre med på hva som skjer på internett.

The post Instapoesi: Hva faen er greia med alle diktene på Instagram? ​ appeared first on NATT&DAG.

MED EN eks-militær far i fengsel var afro-koreanske Brandon Paak Anderson overlatt til moren sin og tre søstre i det han beskriver som et kjærlighetsfylt hjem i Oxnard, California. Etter å ha mistet jobben på en marijuanaplantasje i Santa Barbara levde Paak en stund hjemløs med kone og spedbarn før han fikk seg en stabil jobb i Los Angeles og bestemte seg for å satse på musikken.

Siden den gang har han gitt ut to kritikerroste plater og funnet veien inn til Dr. Dres gunst. Som produsent, trommis, sanger og rapper har .Paak vist hvordan man kan fusjonere ny og gammel musikk til noe helt unikt.

– Jeg begynte å spille trommer i sjette klasse. Jeg ville egentlig ha en saksofon, men skolen hadde bare en stor basstromme, så jeg spilte på den til jeg gikk lei. Da jeg kom hjem en dag hadde stefaren min kjøpt et trommesett. Jeg hadde egentlig aldri sett et trommesett før! Etter en uke kunne jeg spille. Mamma kom inn i stua, danset og sa «Brandon, dette er awesome». Så begynte jeg å spille i kirka.

Var det i kirka du begynte å synge også?

– Nei, jeg sang aldri noe særlig der. Jeg plukket opp mye gospel og lærte mye av teknikken deres, men jeg tenkte at jeg ikke var god nok til å synge , så jeg spilte bare trommer.

FØR HAN TOK navnet Anderson .Paak gjorde han seg i 2012 bemerket under navnet Breezy Lovejoy med låta «Sadie» – en Kendrick Lamar-inspirert låt om å fø familien sin i et land grunnlagt på grådighet. .Paak hadde akkurat kommet seg på beina igjen etter diverse strøjobber og fikk være trommis for en deltaker i amerikanske Idol. Med pengene fra jobben ordnet han en egen leilighet til familien og manager til seg selv.

– Jeg var ikke fornøyd med retningen livet og karrieren min gikk i. Jeg ville forandre ting, men visste ikke helt hvordan. Jeg hadde en mentor på den tiden som sa at jeg hadde et stort talent … at jeg hadde så mye talent at jeg kanskje tenkte at jeg ikke trengte å jobbe hardt. Han sa at jeg bare burde gå i studio alene og begynne å jobbe. At jeg ikke burde bekymre meg for hva andre gjør. At jeg ikke burde feste, og alle de greiene der. Bare våkne opp tidlig og jobbe. Jeg gjorde det i seks til åtte måneder, og i den prosessen kom faktisk mye av materialet til Malibu. Ting ble litt bedre etter det.

IFØLGE .PAAK ER prikken foran etternavnet der for å minne ham selv og andre om å være oppmerksom på detaljer og å arbeide hardt. Den nyvunne arbeidsetikken kom delvis igjennom å ta et dypdykk ned i musikkhistorien.

– Jeg studerte mange artister, og jeg begynte å utvikle en klar visjon om hva jeg ville bli som en artist. Jeg begynte å gå inn i forskjellige æraer i musikk. Jeg var veldig glad i 60-tallet, så jeg studerte folk som Sam Cooke, Otis Redding, Bobby Womack, Marvin Gaye og Curtis Mayfield. Jeg forsøkte å finne ut hvilke særtrekk som gjorde at de ble trendsettere i sin tid.

Kort tid etter at .Paak hadde  gitt ut debutalbumet Venice til god kritikermottakelse, men beskjeden kommersiell suksess, fikk han virkelig vite hva det var å treffe en trendsetter: Ty Cannon, A&R i Aftermath Records, ringte og lurte på om .Paak ville gjøre noe sammen med Dr. Dre. Å arbeide med mannen som løftet frem N.W.A., Eminem, 50 Cent og Kendrick Lamar hørtes nesten for godt ut til å være sant.

– Jeg var skeptisk og tenkte vel at det aldri kom til å bli noe av. Men jeg sa ok. Da jeg kom til studio traff jeg Justin [Mohrle] og [Dacoury] Natche, som var to av låtskriverne på plata. De sa at de digget sangen min «Suede» og at de hadde en beat fra DJ Kahlil og DJ Dahi. Jeg ble gira fordi jeg er en stor fan. De spilte beaten til «All in a Day’s Work» for meg. Dr. Dre kom inn og fortalte hva han tenkte om låta. Det han sa sammenfalt med noe av det jeg tenkte, så jeg sa at jeg var klar. Jeg gikk inn i studio, lukket øynene og begynte å freestyle. Da jeg lukket de opp igjen var alle helt «oooh».

Hva lærte du av å se på en legende som Dre jobbe?

– Jeg lærte at du ikke burde nøye deg med lite. Hvis du jobber hardt får du til slutt hva du vil. Ikke vær redd for å gjøre ting flere ganger for å få til det riktige opptaket. Jeg så mange likheter produksjonsmessig med hvordan han jobber med musikerne sine og hvordan jeg jobber med mine. Det var mange ganger jeg ville hoppe til den neste låta før vi var ferdige, men Dre liker å ta ting i stadier til det er ferdig. Da vi var ferdig tenkte jeg at jeg aldri hadde hørtes bedre ut – og fra da av var hele tilnærmingen min til musikk forandret.

The post Anderson .Paak: – Jeg ville forandre ting, men visste ikke helt hvordan appeared first on NATT&DAG.

MYE HAR ALLEREDE blitt sagt om Louis CKs smått geniale lansering av den svært mørke komiserien Horace and Pete på sin egen nettside i slutten av januar. Lanseringen er på mange måter et stort spark i baken til både klagende seere og griske kanaleiere. Ved publisering på sin egen nettside har Louis full kontroll på distribusjonen og kan selv styre hva ting skal koste. «Er du ikke villig til å betale de usle dollarene en episode koster? Vel, fuck deg.»

Men nok om hvor unikt genialt distribuering via egen nettside er. Er de fem første episodene av Horace and Pete verdt å betale henholdsvis fem, to, tre, tre og tre dollar for? Utvilsomt! Dette er bekmørk og velskrevet komikk i skjønn forening.

Fra første minutt er settingen satt: Dette skal hovedsakelig foregå i den hundre år gamle puben som serien har sitt navn fra. Her har en Horace og en Pete vært bartendere siden opprettelsen. Driften av vannhullet har gått på bekostning av både koner og barn i tiår etter tiår. For tiden er det brødrene (tilsynelatende) Horace (CK) og Pete (Steve Buscemi) som står bak disken, med mindre god hjelp fra den lakoniske, men fundamentalt usympatiske Uncle Pete (Allan Alda). «We serve beer and hard liquor», sier han til en ny gjest som ønsker seg en ikke spesielt fancy cocktail.

«Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne.

Og med det er også stemningen satt: Hos Horace og Pete skal man drikke, ikke kose seg.

Karakterene vi blir kjent med i serien er ikke helsprø typer som ramler inn med kostelige historier vi kan le høyt og lenge av, godt hjulpet av en påklistret publikumslatter. Inn døra kommer heller en dame særs plaget av Tourettes eller en mann som akkurat slapp ut av fengsel for drapet på ei utro kone for femti år siden. Tragiske menneskeskjebner, som likevel makter å påkalle latter med jevne mellomrom.

Mørket ligger utvilsomt over baren, og bortsett fra et par hipstere som ironisk stikker innom, har de aller fleste som frekventerer problemer på et eller annet nivå. Å komme inn døra hos Horace and Pete’s kan heller ikke sies å ha noen særlig lindrende effekt på sjel og sinn. Heller motsatt. Som Uncle Pete sier i et av sine mange utbrudd: «Her har koner blitt banket i generasjoner, men baren har alltid bestått».

Serien er videre en manifestasjon av omtrent samtlige involverte skuespilleres talent, for makan til karakterdrevet drama er det lenge siden jeg har sett.

CK SELV har klart å skape en tristere versjon av seg selv i den kronisk konfliktsky Horace. Der han i Louie nærmest hadde unaturlig pene barn, har han her en overvektig, forsømt voksen datter og en sønn han ikke har kontakt med. Rollen som datteren kan lett bli Aidy Bryants definitive gjennombrudd.

Jessica Lange viderefører sine beste øyeblikk fra American Horror Story i den fasadefine dagdrankeren Marsha. Også her veksler hun mellom å være uspiselig og frekk i det ene øyeblikket, til å være sårbar og dypt empativekkende i det neste.

Best av alle er kanskje Alan Alda i det som må være hans beste rolle siden Woody Allens Mord og andre misforståelser. Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne. Det spys ut edder og galle mot alt og alle. Sexistiske, rasistiske og regelrett onde kommentarer rammer gjester, familie og gamle bekjente. Og akkurat dette gjør at Uncle Pete ender opp med å bli en slags elskverdig drittsekk. Den gamle mannen hater ikke en bestemt folkegruppe, legning eller type personlighet, han hater alle.

Legg til en Steve Buscemi i sedvanlig form og Edie Falco som søsteren som ønsker å selge hele bygården, og du har et av de sterkeste skuespillerensemblene på veldig lenge.

Saken fortsetter under bildet.

TO TRØTTE TYPER? Louis CK og Steve Buscemi som Pete og Horace. Foto: Skjermdump

Horace and Pete er ikke noe audiovisuelt fyrverkeri, og bærer preg av at hver episode ikke bearbeides i det uendelige. Her er ingen pålagt lyd, noe som gjør at den evinnelige suselyden i studio til tider er et irritasjonsmoment. Men dette er gjennomført enkelt helt ned til Paul Simons sørgmodige kjenningsmelodi som spilles av under en teatral intermission mot midten av hver episode.

AT SERIEN SPILLES inn og legges ut på nett fortløpende gjør at verdensproblemene som løses i baren stort sett er dagsaktuelle. Alt fra Trump til flyktningkrisen og hvor dyrt det er å ha kreft i USA blir tatt opp og kranglet om mellom kunder godt forankret på begge sider av amerikansk politikk.

Der episode én og to er innsyn i det daglige livet i baren og bartendernes leilighet i andreetasje, er episode tre utelukkende én enkelt dialog mellom Horace og hans tjue år eldre ekskone. Hun forteller en passe forstyrrende historie fra sitt nye ekteskap og Horace sitter stort sett og lytter. Igjen balanseres den hårfine nyansen mellom helsvart og helsprøtt på tilnærmet perfekt måte. Historien denne damen sitter og lirer ut av seg er i bunn og grunn veldig tragisk, men utvilsomt lattervekkende.  Episode tre viser på best mulig vis nok en gang at Louis CK gjør akkurat det som passer ham i arbeidet med serien. Som da Sopranos-skaperne i sin tid dedikerte hele episoder til Tony Sopranos drømmer eller peyote-tripper, er kanskje ikke grepet i tredje episode det mest publikumsappellerende. Men akkurat dét bryr nok Louis CK seg lite om.

​Horace and Pete kan kjøpes på Louis CKs nettsider for noen usle dollar.​

LES OGSÅ: Louis CK mener menneskeheten er skapt av DNAet til marsboere som døde på flukt fra global oppvarming

The post Louis CKs «Horace and Pete» er bekmørk og velskrevet komikk appeared first on NATT&DAG.

LCD Soundsystems avskjedsfilm Shut Up and Play the Hits (2012) åpner med slutten. Til lyden av feedback fra en gitar, pakkes scenen etter avskjedskonserten i Madison Square Garden bort. James Murphy tusler rundt i leiligheten sin dagen derpå. Lager kaffe, koser med bikkja. Han er pensjonist nå. På scenen kvelden før har hans tendens til å bli for pratsom og nostalgisk blitt avbrutt av Arcade Fire-vokalist Win Butler, hvis utbrudd har avstedkommet filmens selvironiske tittel: Shut up and play the hits. LCD Soundsystem skulle på død og liv gjøre det til en greie at de ga seg. Derav et siste album, This is Happening (2010), derav en storslått avskjedskonsert (som også ble innspilt og utgitt som album), og derav en film som dokumenterer avskjedskonserten. Summen av alt dette ropte: Se her! Dette er en begivenhet! Dette skjer! Men nå er det slutt. Og jeg, som var fan, kjøpte greia. Nå er noe stort og viktig over, tenkte jeg.

Men det var jo bare kødd. I år, seks år etter at de takket for seg, blir det både nytt album og ny turné. LCD Soundsystem blir et comebackband.

THIS IS HAPPENING

LCD Soundsystems eiendommelige, men samtidig uhyre historiebevisste blanding av dansemusikk, punk og rock eide det sene 00-tallet, og den eide meg. Da This is Happening kom ut, føltes det som om de ga seg på topp, samtidig som de var på vei nedover. This is Happening er mer helstøpt som album enn Sound of Silver (2007), men samtidig fremstår nesten alle låtene som kopier av tilsvarende låter fra forgjengeren. Derfor ga det mening at de ga seg: LCD Soundsystem hadde gjort greia si helt ut, hadde perfeksjonert sin egen stil, og nå var de ferdige.

James Murphy var bare så jævlig kul. En rar, selvironisk, litt barnslig og sentimental musikknørd. Ikke bare var Murphy kul, han prøvde så hardt å være kul. Det var lett å kjenne seg igjen, særlig hvis man befant seg i alderen 17 til 21, som jeg gjorde i bandets gullalder.

LOSING MY EDGE

Men er det egentlig mulig å gjøre comeback som band, og fortsatt være kule? Fansen har blitt eldre. Ingen tar deg seriøst lenger. Bare se på Guns N’ Roses, som skal stå på samme scene som LCD Soundsystem på Coachella senere i år. Eller se på A-ha, som kaller det comeback hver bidige gang bandet slipper nytt album, enda det knapt skjer sjeldnere enn andre band. Og ingen bryr seg når det skjer. Comeback er ikke kult.

Kanskje LCD Soundsystem aldri var kult. Allerede på debutsingelen «Losing My Edge» sa Murphy: «I’m losing my edge, the kids are coming up from behind». «Edgen» var borte fra starten. Den eksisterte muligens først og fremst i Murphys tid som DJ i New York på 90-tallet. Da LCD Soundsystem oppstod var James Murphy allerede for gammel. Men det var Murphys avvæpnende og selvironiske visshet om dette som gjorde LCD Soundsystem relevant gjennom hele 00-tallet, og som gjorde deres beste sanger så gode, fra «Losing My Edge» til «All My Friends». Antageligvis vil han kjøre det samme selvironiske opplegget gjennom comebacket. Når avskjeden var såpass gjennomtenkt og gjennomført, er det ikke usannsynlig at comebacket også blir det.

MOVEMENT

I filmen intervjues Murphy av journalist og forfatter Chuck Klosterman – et intervju som forøvrig er rekonstruert i ettertid, i anledning filmen. På et tidspunkt snakker de om hvorvidt «Losing My Edge» egentlig er morsom eller trist. Trist, sier Murphy. Morsom, sier Klosterman. «Yeah, but there’s funny parts in a funeral», svarer Murphy.

Og kanskje er det også noe morsomt ved gjenoppstandelsen, selv om det tross alt ikke er noe frelse å hente i LCD Soundsystems oppstandelse for oppriktige fans. Det er sikkert morsomt for James Murphy å lage musikk og spille med vennene sine igjen. Men det er ikke så morsomt for meg, når jeg plutselig står der, på Valle Hovin, og har blitt til en 70 år gammel Rolling Stones-fan, en 40 år gammel Guns N’ Roses-fan, og har betalt 1200 kroner for å klamre meg fast til en tapt ungdomstid. Danse med til «Dance Yrself Clean», til «All My Friends», til «Movement», og prøve å se så selvironisk og ung ut som mulig. Men nå er jo ikke dette kult lenger. Nå er ikke jeg kul lenger. Og dette skulle jo ikke skje med oss, James. Det var jo derfor dere ga dere. Det var jo derfor vi sa ha det.

The post Kommentar: – Selv ikke LCD Soundsystem kommer til å klare å gjøre comebacket kult appeared first on NATT&DAG.

Instatirsdagredaksjonen er endelig tilbake etter en kaloriholdig påskeferie for å gjøre overgangen fra bypåske til kontorlandskap litt lettere. Denne uken synes vi NRK P13 profil Jørgen Hegstad, @jhegstad, fortjener litt ekstra oppmerksomhet, for i tillegg til å være NRK P13 profil er Jørgen Hegstad også eier av et imponerende sett med øyenbryn som etter all sannsynlighet ville generet masse likes på den svært bryn-positive plattformen som Instagram jo er. Heldigvis er Jørgen en ymdyk type og har viet hele kontoen sin til sine mange, oppfinnsomme ordspill. Jippi!

Kalven Harris

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) mandag 18. Mai. 2015 PDT

Hører rykter om en temmelig streng konsert med D’Angela Merkel i går

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) lørdag 28. Feb.. 2015 PST

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) torsdag 19. Feb.. 2015 PST

Aunes and

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) søndag 12. April. 2015 PDT

Ål Saints

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) torsdag 25. Feb.. 2016 PST

Dreik

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) torsdag 03. Sep.. 2015 PDT

Bonnie Tyler, The Creator

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) søndag 26. Okt.. 2014 PDT

Gérard Gepardieu

Et bilde publisert av Jørgen Hegstad (@jhegstad) tirsdag 31. Mars. 2015 PDT

The post Instatirsdag: Ordspillkongen Jørgen Hegstad appeared first on NATT&DAG.

– JEG SKJØNNER hvis noen tror at dette er selvbiografisk, særlig siden skuespillerne bruker sine egne navn. Men det er det ikke.

Det er mye folk i Litteraturhusets kafé denne kvelden, men Marte Germaine Christensen og jeg har fått isolert oss i et hjørne. Vi skal snakke om Det som en gang var, en intim film om et vennskap som er i ferd med å rakne. Patrik Syversen har regi og manus, men det var Marte – som selv spiller en sentral rolle i filmen – som kom opp med ideen.

– Den handlet om to kvinner i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene som ikke helt klarer å leve i takt med det å bli voksen. Som et resultat av dette begynner de å søke mer og mer til hverandre. De blir tvunget til å dekke hverandres behov, i fraværet av en partner, et barn eller noe annet.

I BEGYNNELSEN var filmideen langt mer absurd. Marte tenkte det kunne være morsomt at de to kvinnene gikk inn i et rollespill der de drev på med en mor-og-barn-lek med hverandre. Nå ler hun over bordet mens hun tenker tilbake til 2012, da ideen først dukket opp.

– Jeg hadde et bilde av at den ene skulle trille den andre i en barnevogn! Etter å ha jobbet med Patrik i Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) luftet jeg historien for ham. Den kokte bort i kålen, men to år senere kontaktet han meg og sa «du, den ideen, skal vi gjøre noe med den?». Han ville skjære bort alt fjaset mitt og heller rendyrke relasjonen mellom de to kvinnene.

Det som en gang var kretser rundt bestevenninnene Marte og Silje, i løpet av to sommerdøgn i Oslo. Den andre kvelden på byen utvikler seg til et langt nachspiel, der det blir tydeligere og tydeligere at de to venninnene er på forskjellig steder i livet. Marte er støyende og impulsiv mens Silje er mer tilbakeholden og ettertenksom, og deres ulikheter og lange historie gjør det vanskelig å «ta praten».

– De klamrer seg til hverandre som en måte å overleve på, men så bikker det over til å bli usunt og destruktivt. Relasjonen står i veien for at de skal komme seg videre i hvert sitt liv, mener Marte.

Da det ble klart at hun og Patrik skulle gjøre alvor av filmen, etablerte Silje Storstein seg som en god kandidat som Martes motspiller. Marte og Silje kjente hverandre godt fra før, og de to skuespillerne begynte å utvikle karakterene og historien, mens Patrik Syversen jobbet videre med scener og dialog.

Les også: Patrik Syversen filtrerer sine tanker gjennom et annet kjønn i Det som en gang var

Filmen fokuserer på Marte og Siljes relasjon, med alle sine underliggende ujevnheter og små nyanser. Men den handler om store, universelle temaer: Vennskap, brudd og personlige behov.

– Fraværet av kommunikasjon og konflikt er nærmest øredøvende mellom de to jentene. Det er særlig en ting blant kvinner, det der. Vi kan sitte og lynsje hverandre uten å fortrekke en mine, mens vi sitter og ser på hverandre og smiler. Jeg har vært sammen med kompiser eller kjærester i sosiale settinger, og når vi har gått har jeg sagt «faen ass, så du hvordan hun oppførte seg mot meg? Hun var ute etter å dra meg ned!», og så har ikke han fått med seg noe!

– Det var et bevisst valg å rendyrke slike ting. At det ikke kommer noen direkte konfrontasjon er det store problemet mellom Silje og Marte. Jeg tror det handler om at i det øyeblikket den ene sier «dette er ikke noe ålreit, jeg liker deg ikke lenger», så står man i fare for å miste den personen man trenger mer enn noen annen for å holde fast ved sin egen livsløgn. Marte forakter det mennesket hun trenger mest.

Publikum i den samme aldersgruppen kan nok lett identifisere seg med de to. Jeg kjente meg i alle fall igjen.

– Det er veldig fint, for nå som filmen begynner å bli en snakkis er det mange som vil prate om filmpolitikk. Det var aldri vår intensjon å lage en «jentefilm» – den er ikke et politisk statement for å få flere kvinner inn i norsk film. Vi ønsket å lage en fortelling om vennskap. Hvis det hadde vært to mannlige hovedkarakterer hadde den kanskje tatt noen andre vendinger, men likevel: Vennskapet var utgangspunktet.

Jeg synes tematikken har et kjønnsnøytralt nedslagsfelt. Det hjelper at den mest sentrale mannlige rollefiguren, en enkel type som skaper uro mellom jentene på nachspiel, ikke fremstilles som en drittsekk.

– Benjamin (Benjamin Helstad) utgjør på den ene siden en ufarlig hurragutt som er på fest. Samtidig blir han en katalysator for alle de underliggende konfliktene mellom de to jentene. Så han er også voldsomt truende, særlig for min karakter.

I en scene snakker Benjamin og Silje om TV-serier, mens Marte føler seg utenfor og bare vil danse. TV-serier er et så typisk nachspiel-tema, så situasjonen blir ganske komisk. Men det er også et av øyeblikkene som formidler ensomhet, der Marte ikke tør å si at hun er redd for å være alene?

– Rammene vi hadde for fortellingen gjorde at vi ikke kunne gå så mye innpå Martes bakgrunn; vi prøver ikke å nøste opp en lang «bak-fabel», filmen er bare en slice-of-life. Men hun er en karakter som er redd for å være alene og som ikke har så mange mennesker i livet sitt, og Silje er hennes livbøye. Hvis hun føler seg utrygg og redd gjør hun seg bare enda større, enda hardere og snakker enda høyere.

– Apropos kvinnelige karakterer: Sånne kvinner ser jeg overalt, hele tiden, men veldig sjelden på film. Nå ville jeg teste ut en sånn rollefigur. Samtidig var det viktig at Marte var en morsom karakter, at hun er underholdende og den som setter i gang alt som er gøy. Silje har lyst til å være sammen med henne fordi hun bjudar på hele tiden.

KORT TID etter premieren på det Det som en gang var, venter nye prosjekter. I april og mai forflytter Marte seg over til teaterscenen, i forestillingen Herr Marmelade på Det norske teatret. Deretter begynner prøvene til Fury, et stykke som får premiere over sommeren, før hun igjen blir å se på kinolerretene i Aasne Vaa Greibrokks spillefilmdebut Alt det vakre.

For fire år siden dro du til New York i et forsøk på å redefinere deg selv som skuespiller. Trives du med å bli i Norge en stund fremover?

– Min ambisjon og drivkraft kommer alltid til å være å jobbe med flinke folk, og med så ambisiøse prosjekter som mulig. Hvis det skulle ta meg ut av Norge, så er det dødsfett. Men jeg kommer ikke til å reise til LA og bare henge rundt. Det er jeg for gammel til – hadde jeg vært 23, hadde det kanskje vært interessant. Jeg har stor utfartstrang, men det er ikke noe jeg må i seg selv.

– Da jeg var i New York var jeg derimot veldig opptatt av alt det der, men da lurte jeg også på om jeg ville være skuespiller i det hele tatt. Jeg hadde nettopp jobbet et halvt år med TV3-serien Spesialenheten, der jeg spilte hovedrollen som spesialetterforsker Iselin Hjorde. Jeg kjente at jeg måtte ta en lang tenkepause etter den produksjonen.

MARTE TAKKET nei til flere jobber. Hun hadde tjent en del penger etter Spesialenheten, og dro tre måneder til New York for å gå på skuespillerskole der.

– Jeg kjente et behov for å finne ut hva som var viktig for meg som skuespiller, og trengte bare å komme meg vekk. Det handlet om flere ting, også private, minnes hun.

Hva har vært de viktigste endringene i livet ditt siden den gang?

– Det er en ting jeg har skjønt som gjør det morsommere å være skuespiller nå enn det var da. Vi går rundt og bærer på så mye skam og komplekser og selvforakt, og det er helt greit – sånn er det! Men de sidene jeg ikke likte sensurerte jeg i arbeidet mitt som skuespiller, og da fjerner man en vital og potent del av seg selv. De siste årene har jeg innsett at de tingene jeg misliker og skammer meg over er mine styrker som skuespiller – det er der gullet ligger. Da det falt på plass, ble arbeidet friere og mer lystbetont. Ikke som å kjøre bil i 180 med bremsene på, der du dras i en retning, men trekker deg hele tiden fordi du ikke helt tør.

– Pluss at jeg har et mer realistisk syn på det å være skuespiller. Når du spiller i en serie som Spesialenheten og får manuset dagen før du skal i opptak, og går inn med en ambisjon om at du skal lage stor, stor kunst og være som Daniel Day-Lewis … da føles det som du er på feil planet, og det blir vondt.

TV-serier kan sikkert være helt topp for skuespillere som ønsker å bruke lang tid på å utvikle karakteren, men det kommer vel litt an på serien …

– Jeg trodde jo at Iselin Hjorde skulle bli en slik karakter for meg. Nå skulle jeg virkelig vise verden hva jeg hadde i meg! Men det var ikke rom, det var ikke tid. «Klokka går», det var det som dominerte på settet. Vi hadde det veldig fint, altså, vi var en fantastisk gjeng med skuespillere. Christian Skolmen og jeg spilte hovedrollene, Bjørn Sundquist var lederen. Vi var Kripos, jeg var profiler. Haha, noe så dumt! Vi hadde det kjempegøy, men … terningkast 4.

The post Marte Germaine Christensen: – De tingene jeg misliker og skammer meg over er mine styrker som skuespiller appeared first on NATT&DAG.