I januar kom nyheten om at nytelsesmiddelet amylnitritt, bedre kjent som poppers, skulle forbys i England. Men i påsken kom beskjeden om at salget forblir lovlig, takket være politisk press.

Poppers er ikke et spesielt kjent eller utbredt rusmiddel, men brukes i utstrakt grad innenfor homofile subkulturer, der det ofte benyttes i forbindelse med sex. Medisinsk sett er det snakk om en utdatert hjertemedisin som inntas som luktesalt, og gir euforisk effekt. Effekten er kortvarig, og brukere er ofte plaget med hodepine.

Poppers er ikke forbudt i alle land, og har derfor vært solgt via internett til brukere som vet hvor de skal bestille fra. De britiske øyer har lenge vært en primærkilde for slike kjøp, takket være et uklart lovverk med mange smutthull.

Men situasjonen er i endring. Storbritannia lenge hatt problemer med sin håndtering av såkalte legal highs, nærmere bestemt rusmidler som av ulike årsaker har forblitt lovlige. Enkelte av disse rusmidlene er nye, og er dermed ikke dekket av forbud som tidligere har vært satt i kraft. Andre er medisiner og planter med ulike effekter, som ikke tidligere har vært inkludert det øvrige forbudet mot narkotika. Mange av rusmidlene har også vært solgt åpent i egne butikker, kamuflert som alt fra luftfriskere til plantenæring. Brukerne har ikke latt seg skremme av ukjente skadevirkninger, og industrien har vokst det siste tiåret, til frustrasjon for mange.

«Blunt hevdet at lovforslaget, som han kalte «fantastisk idiotisk», kun vil medføre at homobevegelsen vil miste respekt for lovverket.

For å få bukt med den kaotiske situasjonen fremmet Tory-regjeringen nylig et lovforslag kalt the  Psychoactive Substances Bill, som ble endelig vedtatt i januar, og som har vekket sterke reaksjoner fra flere hold. Forslaget innebærer at alt salg av en rekke rusmidler som i dag er lovlig, inkludert plantebaserte Salvia og Ayahuasca-ingredienser, vil være forbudt idet loven trer i kraft. Professor David Nutt, forfatter av boka Drugs: Without The Hot Air, har kalt lovforslaget et «tilslørt angrep på nytelse». Andre kritikere har fremhevet at lovforslaget i praksis innebærer en kriminalisering av homofile menns livsstil.

Denne kritikken nådde nye høyder i januar, da det konservative parlamentsmedlemmet Crispin Blunt, som sto frem som homofil i 2010, gikk på talerstolen i Underhuset og fortalte at han selv er en poppers-bruker. Blunt hevdet at lovforslaget, som han kalte «fantastisk idiotisk», kun vil medføre at homobevegelsen vil miste respekt for lovverket. Han trakk også frem argumentasjon fra helseorganisasjoner som hevder at et forbud mot poppers kan bidra til en økning i bruk av mer skadelige rusmidler, samt økt overføring av seksuelt overførbare infeksjoner.

De klønete debattene rundt Psychoactive Substances Bill har også gitt klare tegn på at politikerne ikke vet nok om rusmidlene de har lagt til i forslaget. Lenge så det ut til at den nye loven ville bli innført uten videre revisjon, men tirsdag i forrige uke bekreftet ministere fra det Britiske innenriksdepartementet at poppers likevel ikke vil inkluderes i det kommende forbudet.

Avgjørelsen kom etter råd fra statlige Advisory Council on the Misuse of Drugs (AMCD), som tok til orde for at definisjonen på en såkalt psykoaktiv substans er at denne «direkte stimulerer eller demper sentralnervesystemet», en definisjon som ikke beskriver effektene av poppers. ACMD uttalte også at poppers heller ikke anses for å ha «skadelige effekter tilstrekkelige til å utgjøre et sosialt problem».

I forrige uke bekreftet statsråd Karen Bradley at politiet og andre politimyndigheter vil bli bedt om ikke å gripe inn mot alle som er involvert i handel med poppers. Det øvrige forbudet mot salg, (men ikke besittelse) av «legal highs» vil tre i kraft i april. Målet er å komme til livs en gryende og kynisk industri som produserer nye rusmidler med ukjente skadevirkninger, såkalte NPS (nye psykoaktive substanser). Politikerne vet åpenbart ikke nok om rusmidlene de er satt til å regulere. Men alt tyder på at poppers-brukere kan puste lettet ut (og inn), for nå.

The post – Det engelske poppers-forbudet har blitt kalt en kriminalisering av homofile menns livvstil appeared first on NATT&DAG.

For de av dere som ikke har fått det med seg: Recens er, av mangel av bedre ord, et norsk mote- og kulturmagasin. Bak magasinet står den 16 år gamle Elise By Olsen, fra Groruddalen. Magasinet, hennes unge alder og hele den pakka har blitt bredt omtalt av andre medier, så det lar vi ligge, men torsdag blir nummer fire i rekken av Recens lansert på Kunstindustrimuseet, i Oslo og det kan vi ikke la ligge, så – som Norges blekke for unge voksne – tok vi to ord med By Olsen på ungdommens premisser: Dundrende ærlig og litt arrogant.

Beklager, men etter å ha blitt lovet en verdensrevolusjon av fem generasjoner på rad, har jeg blitt litt kynisk. Hva er så unikt med deres tvist og take på verden, egentlig? Same shit, different wrapping? Hver eneste generasjon fra X til Alvor skal liksom ha så utrolig mye og unikt på hjertet. Hvorfor skal vi gidde å lytte denne gangen?

– Det er en generasjon oppvokst med det digitale, som gjør at vi har fått muligheter og kunnskap og erfaringer tidligere generasjoner aldri hadde, som muligens kan virke unikt for noen. Internet gjør at vår generasjon er så connecta at vi skaper ting sammen på tvers av landegrenser og bak skjermer – som Recens er et resultat av.

Hvorfor har dere launch på et så dørgende kjedelig og konservativt sted som Kunstindustrimuseet, på en torsdag ettermiddag? Hva skjer med ulovlig rave, sex, drugs og attitude? Det ingenting ved denne festen som akkurat skriker bakkanalsk orgie? 

– Det trenger ikke handle kun om det for å være en relevant tematikk for ungdom. Den største stereotypen er jo nettopp det – at ungdom er veldig atskilte og kun bryr seg om sex, drugs og attitude. Recens er en plattform for ungdom, men er likevel tilgjengelig for alle som vil erkjenne og anerkjenne det. Kunstindustrimuseet er en offentlig institusjon som er reservert til konservative måter å utstille på, der mange av de «store» kunstnerne har blitt inkludert. I dag fyller vi den tradisjonelle storsalen opp med et nytenkende og progressiv, kall det gjerne høflig, ungdomsopprør.

Årets oksymoron, men ok, din tur: Hva er du og dere er bedre på enn oss i NATT&DAG (den eldste ung voksen-blekka i Norge?), og motsatt?
– Recens er drevet av unge og dokumenterer derfor ungdomskultur mer presist; dere skriver om ungdomskultur fra et utvendig synspunkt og uten å inkludere unge i deres arbeid (det spørs vel hvor man setter grensen for «ung›, red. anm.). Dere skriver mer om aktuelle ting og er mer «current» (igjen den grensen, kanskje, red. anm.) enn oss.

NATT&DAG er kjent for å hate mye i Oslos og Norges «kulturlandskap». Sparksykler, hoverboards, Spice (dopet), Espresso House og folk med skyggelua bak frem, for å nevne noe. Hva med deg? Hva synes deres er verst?  
– Jeg hater at Norge sjelden gir finansiell støtte til nytenkende prosjekter.

Right on, Lisa Simpson. Men du som har pulsen på kids, hva er det kuuuuuuleste dere vet om? Eller bruker dere ikke ordet «kult» på den måten lengre?
– Dette er et godt eksempel på hvordan dere rapporterer på ungdomskultur uten å vite nøyaktig hva dere snakker om.

Bare kødda, da. Over til noe megaheavy og kanskje litt kjedelig. Hva går den siste polariserende debatten om det kvinnelige kjønnsideal i moteindustrien ut på og «tar dere debatten»? 
– Å identifisere med noe, krever at man kan relatere til det. Og å identifisere er en stor del av ungdomskultur i seg selv. Derfor bruker vi som oftest streetcasted modeller, som viser et mer mangfoldig spekter av mennesker. Vi retusjerer heller ikke.

Men oooook, nok kjedelig gørr og lol fra gamle oss. Mikrofonen er din, boss. Nå kan du si hva du vil. Hva skjer med med bladet, festen og så videre. Ren PR! Shoot! Go nuts! Cowabunga! 

– Vi er stolte av at Recens Paper utgave 4 er i trykken og det finnes i butikker over hele verden fra 4. april. Check it out!

The post Elise By Olsens «Recens» er et høflig ungdomsopprør – og den fjerde utgaven lanseres i dag appeared first on NATT&DAG.

Tradisjonen tro dekker vi tulledagen på vår egen tullete måte. Massevis av tullball i media i dag, vi har ikke lett så aktivt, men fikk med oss at Sana fra SKAM lurte de andre jentene til å tro at det var halv pris på nudler i kantina. Haha, Sana, ass. Først skremmer hun vettet av de andre på påskefjellet, og nå dette. Sana, ass…

Uansett, her er ti ting vi skulle ønske var aprilsnarr:

9. At den kristne avisa Dagen ikke klarer å vente lenger enn til klokka 10:27 med å avsløre SIN EGEN aprilsnarr om at Slottet skal bli asylmottak.

(faksimile: dagen.no)

LES OGSÅ: 12 ting vi skulle ønske var aprilsnarr (2015)

8. Sannheten gjør vondt. Vondt, Kyrre!

(faksimile: vg.no)

7. www.730.no ;)

6. Øynene og huden på dette bildet. Når skal mediene slutte å retusjere bilder av kvinner?:(

(faksimile: vg.no)

5. At en gammel britenørd slutshamer Kim og vennen.

(faksimile: tv2.no)

4. 

3. At Aftenposten klinker til med en diger FUCK YOU til Trond og Haddy. Uverdig.

(faksimile: ap.no)

LES OGSÅ: 10 ting vi skulle ønske var aprilsnarr (2014)

2. Denne fuckings psychohjorten.

(faksimile: adressa.no)

1. Nå er ingen trygge lenger. Ingen.

(faksimile: vg.no)

The post 9 ting i media vi skulle ønske var aprilsnarr appeared first on NATT&DAG.

DET HAR BLITT et stadig sterkere ideal å ha så eklektisk musikksmak som mulig. Ikke bare det, det ble greit å like artister og band som tidligere ble ansett som motsetninger. Du ikke bare kan, men bør, like Swans og Beyonce, og Father John Misty og Young Thug. Sjangeridealene har tapt. Men noen idealer gjenstår: Vi krever fortsatt at Den Gode Musikken skal være autentisk, at artistene skal ha integritet.

Men stor kunst gidder ikke bry seg med sånne tåpelige idealer, og i den beste musikken fra den beste sjangeren funnet opp av mennesker, er ikke integritet og autentisitet det første man tenker på. Jeg snakker selvfølgelig om POP. For nå skal jeg gi det til deg streit, som en pærecider laget av 100 prosent pærer: Jeg elsker popmusikk. Og ikke på en sånn «Grimes er bra fordi det er pop som er annerledes»-måte (selv om Grimes er bra, og det er pop, og det er annerledes, og alt det er kjempebra). Jeg snakker om det som er laget på fabrikk, kynisk og masseprodusert: «Since U Been Gone» av Kelly Clarkson. «Problem» av Ariana Grande. «Teenage Dream» av Katy Perry. Det er lyden av eufori. Kanskje synes du alle disse sangene høres like ut, og har kortvarige liv. Men det finnes alltid en ny hit man kan gå videre til. En fantastisk popsingel hører ikke hjemme på et album. Hvis en popsingel er vellykket, hvis den lykkes i det den prøver på, fremkaller den følelsen av at den er det eneste som finnes i verden. Den er sin egen verden.

KOPI: Voksfigur av Katy Perry fra Madame Tussaud’s. ​Foto: Wikimedia

JOHN SEABROOK, som er en journalist som jobber i The New Yorker, har skrevet boken The Song Machine, og den handler om formelbasert popmusikk som en industri, om det han kaller hitfabrikker, og om deres opphav og utbredelse. Det har funnes hitfabrikker så lenge det har funnes popmusikk, men Seabrook forteller historien om de siste tjue årenes popmusikk, og den historien begynner i Sverige på begynnelsen av 90-tallet.

Hovedpersonen og helten, men kanskje også skurken, her, er svenske Max Martin. Karrieren hans som popgud startet under en annen svenske, Denniz’ PoP. Denniz’ visjon gikk ut på at låtskriving skulle være et samarbeid, det skulle ikke handle om ego, men om å lage bra hits. Forskjellige folk skulle jobbe med forskjellige deler av sangene: Noen jobbet bare med refreng, andre med hooks, og forskjellige deler av en sang ble prøvd ut i en annen sang. ​

Som med så mange nyvinninger i historien, oppstod det også i popmusikken gull ved en feiltakelse: Max Martin trodde han lagde R&B. Men med sin ekstreme oppmerksomhet og teft for popmelodier, og sine karakteristiske, tørre trommemaskiner – tenk tidlig Backstreet Boys og «… Baby One More Time» av Britney – styrte Cheiron, men først og fremst Max Martin, hvordan den største og beste kommersielle popmusikken hørtes ut, resten av 90-tallet. Men som hitfabrikker i gamle dager – Phil Spector og Motown – gikk også Cheiron under da låtene ble for like, og kopiene ble for mange.

MAX MARTIN er et udiskutabelt geni, og har sin egen måte å lage demoer på: Alle hooks er helt ferdige, mens versene som regel ikke en gang finnes. Heller ikke noe bridge, for som Martin pleier å si: Hvis ikke du liker sangen på det tidspunktet, fuck deg. Han er også kjent for å spille inn demoer selv – han skal visstnok ha en fantastisk stemme – og insistere på at artistene synger nøyaktig som han har gjort på demoen.

Hører man på sangene hans vil mange tenke at de er laget først og fremst for å tjene PENGER. Men når man lærer om Max Martins arbeidsmetoder, og hører dem igjen, er inntrykket snarere at dette er en mann som er besatt av å lage så nært perfekte poplåter som mulig. For eksempel er Martin besatt av å «compe» vokal: Han hører på mange innspillinger av vokalen i en sang og velger ut den beste versjonen av hver eneste stavelse, og setter dem sammen til det ultimate vokalsporet. Selv den nå kontroversielle Dr. Luke synes dette tar for lang tid og er for kjedelig. Men Martin er en perfeksjonist.

John Seabrooks evne til å kombinere estetiske, kulturelle, politiske og økonomiske forklaringsmodeller for popmusikkens utvikling gjør boken strålende. Omlegging av musikkformater og enkeltpersoners særegenheter blandes sammen på en måte som gjør at alt gir mening. Men Seabrook selv er skeptisk til den kommersielle popmusikken. Samlebåndsmetoden skaper ensrettet og formelbasert musikk, synes Seabrook (selv om sønnens kjærlighet til musikken gjør ham noe mer velvillig). Men det kunne vært verre, mener han. Det kunne vært K-pop.

KOPI: Voksfigur av Lady Gaga fra Madame Tussaud’s. ​FOTO: Wikimedia

K-POP-BRANSJEN er virkelig industri. Barn blir hentet inn, som oftest basert på utseendet, og satt sammen i grupper der ulike personlighetstyper skal balanseres (samme metode, om enn ikke i like ekstrem grad, ble brukt til å skape Spice Girls og Backstreet Boys), og lært opp til å synge, danse, smile og svare på spørsmål i årevis. Så lanseres gruppene, som gjør konstante TV-opptredener. Selskapene bak har fullstendig kontroll, og tjener nesten alle pengene.

K-pop, eller i hvert fall dets potensial til å slå gjennom også i Vesten, blir av Seabrook avfeid som for kalkulert. Den største koreanske hiten i Vesten er ikke en gang K-pop: Psys «Gangnam Style» går utenom, og delvis parodierer, det velsmurte K-pop-maskineriet, og det er først og fremst som gimmick den slo an i Vesten.

Lover og pølser er det ingen som vil vite hvordan lages, heter det. Man skulle kanskje tro at det samme gjaldt pop-hits – ingen vil se avdekket de kyniske og skamløse publikumsfrieriene bakmennene har kalkulert i detalj. Men sånn fungerer det ikke, i hvert fall ikke for meg. Tvert imot: Jeg leser om hvordan Max Martin og Dr. Luke har tenkt ut og bygget opp Katy Perrys «Roar», og blir nødt til å sette den på. Jeg gjenkjenner det jeg nettopp har lest – og liker sangen bedre enn noensinne. Jeg ser håndverket bak, og det blir mer imponerende, ikke mindre.

DE FLESTE HITS i dag lages på følgende måte: Forskjellige folk lager forskjellige deler av en sang: Noen skriver på vers, andre bridge. Produsenten setter så dette sammen, med en grunnleggende akkordprogresjon, instrumentering og trommer. Deretter sendes låta videre til toplining, der mange forskjellige eksperter på sangmelodi og hooks kommer med sine forslag. Produsenten velger den beste av disse, og sender låta videre til siste ledd, tekstskriving, som man også har eksperter til. Låta er som regel helt ferdig når den når artisten. Hitlåtene produseres på samlebånd.

En av de siste ti årenes fremste hitmaskiner, Rihanna, pumpet ut nytt album hvert år, mellom 2007 og 2012. Så ble det stille. Helt til i år, da ANTi kom ut, som er helt annerledes. ANTi som er forsøket på å bli auteur. Som nettstedet Stereogum påpekte da de utnevnte Grimes’ Art Angels til fjorårets beste album, så går ikke skillet egentlig mellom pop og rock, mellom poptimisme og rockisme – men mellom poptimisme og auterisme. Hitfabrikkene Seabrook beskriver, og som de første albumene til Rihanna er klare eksempler på – er laget av et stjernelag av produsenter, med mål om så mange hits som mulig, der artisten bare er musikkens ansikt utad. Det Grimes derimot gjør, og som Rihanna nå prøver på, er å gjøre alt selv: Det er fortsatt popmusikk, men resultatet er artistens egen visjon, ikke et lappeteppe laget av mange forskjellige produsenter, låtskrivere og plateselskapsmenn. Og selv om det fortsatt er popmusikk, er rommet popen lever i større: Det er plass til å gjøre andre ting, som avviker fra formelen.

MEN ER det ene nødvendigvis bedre enn det andre? Nei. Både Rihanna og Grimes vil gjøre sin egen greie, og det er både forståelig og bra. Men det er ikke nødvendigvis bedre at ALLE skal gjøre sin egen greie, for hitfabrikkene lager fortsatt fantastisk musikk. Hvis du klarer å «gjennomskue» at alt bare er kynisk, kommersiell samlebåndsmusikk, laget på formler: Gratulerer til deg. Men hvor gøy har du det egentlig med det? Kan du ikke bare sette pris på stor kunst når den trenger seg inn i ørene dine? For eksempel Backstreet Boys’ «I Want It That Way». Jeg vet ikke om man finner musikk som er veldig mye vakrere. Jeg har to ører og et hjerte og jeg vil seile inn i all slags vær for «I Want it That Way». Så lenge hitfabrikkene lager noe som er så bra, ser jeg ikke egentlig noe problem.

KOPI: Voksfigur av Rihanna fra Madame Tussaud’s. ​FOTO: Wikimedia

The post Moderne pop-hits lages på samlebånd i faktiske hitfabrikker – gjør det noe? appeared first on NATT&DAG.

– HØR HER, sa Ketsjup og åpnet den ENORME tredøren inn til Bien Snackbar, det at biene forsvinner er faktisk et mindre problem enn at jeg må lese den samme artikkelen om at biene forsvinner hvert fordømte år.

Sennep, som hadde vokst opp med en far som både var bi- og skinkerøkter (men 110 prosent hetrofil, som han selv sa til det kjedsommelige) stemte i.

– Et kjempeproblem! La oss ikke gjøre denne artikkelen til noe sånt. Til bordet!

Å sette seg ned på Bergenpris-vinnende Bien Snackbar, den mer snackete varianten av gode gamle Bien, var likevel vanskeligere enn først antatt. Det viste seg å være relativt tjåka fullt.

– Relativt tjåka fullt er relativt lite presist … Jeg vil si det er trafikkert, akkurat som krysset utenfor her. Et av Norges mest trafikkerte kryss, mente Ketsjup.

– Vet du hva jeg har sett? Biefilmen. Den med Jerry Seinfeld som bie? Jeg synes det var forbanna synd at den ikke fikk en oppfølger, men du kan kanskje tenke deg hvor gira jeg ble da jeg hørte at Bien skulle åpne et nytt lokale rett ved det forrige lokalet.

LES OGSÅ: Små, islandske burgere på Tommis Burger Joint

​FAREN TIL PIPPI

Ketsjup og Sennep ble geleidet til et ledig bord blant burgerspisende bergensere, og fikk det man bare kan kalle joviale, lettleste menyer plassert i labbene.

– Er det broren til han danske branden i Olsenbanden som styrer sjappa? hvisket Sennep og pekte mot en tettbygd, hvithåret mann med ringer i ørene – som helt åpenbart styrte sjappa.

– Jeg tror kanskje det der er pappaen til Pippi … eventuelt en som har drept pappaen til Pippi og tatt hans plass. Som i Mad Men, vet du.

– Mener du at han der er reklamemogul og kvinnebedårer Don Draper?

Sennep var forvirret, og begynte derfor på en lengre anekdote om hvordan NRK-klassikeren Fredrikssons Fabrikk på flere måter var et frampek til HBO-serien The Wire. 

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep kjører vareheis på Hendrix Ibsen

– … Og der den prisbelønte smuglerepisoden – hvor jentene mistenker at selveste Fredriksson smugler kokain i kjolene – banet vei for mye av problematikken i den første sesongen av The Wire, er den pågående konflikten mellom ledelsen og fagforeninga et tydelig tematisk forbilde for konflikten rundt fagforeningens monopol på havnearbeid i sesong 2 …

Sennep skulle akkurat gå inn i en lengre argumentasjon om hvordan Geir Kvarmes homofile karakter «Tommy» er Omar fra The Wire, da pappaen til Pippi fortalte at de måtte flytte seg til et annet bord for å få mer plass.

Det viste seg å stemme. Etter å ha brukt de enorme sjørøverarmene sine til å omrokkere et par bord kunne Ketsjup & Sennep virkelig briske seg med hver sin ginger ale fra den velfylte baren bak kassen. Kun sekunder etter dukket en servitør opp og ville ha en bestilling. På menyen: Burger. Det runde gull. Samt en del andre greier.

MANGEFULL SKOLEGANG

– Er det mulig å få alt dere har, servert i 10:1-størrelse, spurte Ketsjup som vanlig.

Servitøren forklarte at det ville bli vanskelig, og at kokkene helst lagde mat i 1:1. Ketsjup svelget et «facister!, men håpet at det ikke var det siste han skulle svelge den kvelden.

Utenfor de store vinduene regnet det. Innenfor vinduene regnet Ketsjup & Sennep seg frem til at de ville bruke 2174 år på å spise seg gjennom alt på menyen om de begynte nå.

LES OGSÅ: Dyrt øl og vondt vann på Brewdog

– Matte er åpenbart ikke vår sterke side, lo Ketsjup nervøst.

– Nei, men mat er. Og hva får du om du snur matte på hodet og fjerner mat? Nettopp: Et. Og ete er excactomundo det jeg har tenkt å gjøre i dag, sa Ketsjup, mens han aksentuerte hvert ord i den siste setningen med jevne gaffelslag mot bordet.

AVSNITTET HVOR DET BESTILLES

De valgte å bestille. Ketsjup gikk for en cheeseburger. Sennep bestemte seg for økologiske kyllingvinger som skulle dyppes i noe som het Dr. Yolosaus.

– Tror du det er ment å være Dr. Yolos saus, eller er det en asiatisk doktor ved navn Dr. Yolosaus som har noe å gjøre med området rundt Danmarksplass og Bien? Det hender jo at man kaller opp steder, sauser og plasser etter kjente, relevante mennesker. Tannlege og blåserørsspesialist Torvald Menningen bodde faktisk sine beste år i området som fikk hans navn …

– Her er det mat for både Ola Nordmann og Ola Gourmand, avbrøt Ketsjup med et hvin mellom munnfullene. Cheeseburgeren hadde vist seg å være både god på smak og utseende.

DEN FJERDE VEGGEN BRYTES

Ketsjup & Sennep møttes utenfor litt senere, mette og vel forlikte etter en kort krangel og et godt måltid.

– Vet du, nå som det har blitt to deilige bier i Bergen så mangler det vel egentlig bare én Bien til for å gjøre det komplett, sa Ketsjup.

– Å? Sennep myste nysgjerrig mot sin matglade venn.

– Ja, for dette var jo … *tar på seg brillene og stirrer inn i kameraet* … TRES BIEN! *vignettmusikk begynner*

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Peloton – en kombinert bar, kafé og sykkelverksted

The post Restaurantanmeldelse: Ketsjup & Sennep på Bien Snackbar i Bergen appeared first on NATT&DAG.

Tidenes største dokumentlekkasje avdekker hvordan rikinger gjemmer penger i skatteparadiser.

Det er snakk om 2.6 terrabyte med informasjon, 11.5 millioner dokumenter. Aftenposten er eneste norske medie som har tilgang, og siden de ikke vil dele er det ikke så mye annet for oss å gjøre enn å spekulere. Det er vi imidlertid veldig gode på.

Hva står i de resterende dokumentene? Hva befinner seg i alle de postboksene på Seychellene? Forhåpentligvis dette:

17. Den andre Orderud-sokken

16. Motetips for sommeren 2016

15. Måter å tjene penger på journalistikk i den nye digitale mediehverdagen

14. Første side av Gymnaslærer Pedersen

13. Noe godt til kaffen

12. Bevis på at flybensin kan smelte stål

11. Enda mer uforståelig og distraherende grafisk design enn dette

(faksimile: aftenposten)

10. Svar på hvorfor gutter er så teite

9. Willy

8. Mange kronikker av Tore Renberg som viser hvor skapet skal stå

7. Folk som er villige til å betale for Aftenpostens artikler på nett

6. Oppskriften på Munchies’ populære blåmuggostdressing

5. Alt Instagram-poet og merch-salgsmann Alexander Fallo vet om kjærlighet

(alexanderfallo.com)

LES OGSÅ: Hva faen er greia med alle diktene på instagram?

4. Noe som kan føre til mer verdifull innsikt en. dette

3. Malaysia Airlines Flight 370?

2. De ti pikkene Kari Jaquesson ba en 17-åring fra Unge Venstre om å prøve å suge ti ganger i døgnet

LES OGSÅ: – Det er én ting å bli bedt om å suge pikk i et kommentarfelt, noe helt annet å høre det fra en feminist

1. Madeleine McCann

Lykke til med gravearbeidet!

The post 17 ting vi håper resten av Panama-dokumentene inneholder appeared first on NATT&DAG.

På Munchmuseet er det fortsatt mulig å få med seg utstillingen Mapplethorpe+Munch, hvor 141 verk av den kontroversielle fotokunstneren Robert Mapplethorpe (1946–1989) og 95 verk Edvard Munch (1863–1944) presenterer paralleller og berøringspunkter mellom de to kunstnerne, og alt  fra selvportretter til tolkning av seksualitet blir utforsket.

Munch-en er elsket, avholdt og velkjent i Norge, men hva synes folk egentlig om bildene til Mapplethorpe Kunstskribenter kunne skrevet og synset om Mapplethorpes utstilling gjennom sine vante kunstbrillene – men, herregud, det kan fort bli kjedelig (og her har uansett noen unge og toneangivende kunstfolk sagt sin mening). Hva med folk flest? Det brede laget av befolkningen? De som går og ser utstillingen?

Vi dro på litt mer populærkulturelle Mariah Careys konsert i Oslo Spektrum og RuPaul’s Drag Race etterfest på lesbestedet SO. Der man finner folket, altså.

PETTER PILGARD

– Jeg tenker: fy faen så jævlig bra hår han har! Jeg er tynn i håret selv, så jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn hvor fyldig og pent hår han har – helt ærlig!

– Den penisen der, den klarer jeg å slå på en dårlig dag! Han har ikke forhud en gang! Det er det som er morsomt med å ha forhud, du kan du leke mye mer. Er heller ikke så glad i bart, altså.

Forhud versus ikke forhud, noen innspill?

– Det er så mye mer morsomt med forhud. Du kan blant annet gjemme og bære ting i nisseluen …

– Siden han har pistol over penisen… kan det være at cumshotten kommer før pistolskuddet, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg tror han prøver å illustrere at penis skyter på samme måte som pistolen, men forskjellen er at du ikke nødvendigvis dør av cumshotten fra en penis, kontra kulen fra en pistol.

– Det første jeg tenker er at det er en grunn til at han holder hendene knyttet foran penis. Det sier seg selv at bolere som regel har veldig liten penis… men, likevel kjører han Speedo! Hadde han vært veldig stolt av penisen sin, hadde han ikke holdt hendene foldet foran penis. Et mindreverdighetskompleks? Han prøver å kompensere med store muskler for liten penis! Men likevel er Arnold helt konge!

ELLISIV LARSEN OG TORA THULAND

Tora: – James Dean, møter morder, møter, eh, Edward Scissorhands?

Ellisiv: – Deilig.

T: – Haha! Ingen kommentar….

E: – Deilig.

T: – Gay porn. Bildet illustrerer også, eh, noe som skyter? To ting som ligner på hverandre, plassert ved siden av hverandre.

Hva med deg?

E: – Ditto til det jeg sa i stad. Deilig.

T: – Er det Arnold Schwarzenegger?

E: –Ikke like deilig.

Nei?

E: – Jeg kan ikke si hva jeg tenker….

Joa, kom igjen, a!

E: – Nei! Han er jo bare…eh..

T: – Nå sier hun deilig.

E: – Nei, han er jo ikke deilig i det hele tatt! Men han er en person jeg er fascinert av, i forhold til sånn… hvordan skjedde alt, på en måte? Hvordan skjedde dette? Hvordan ble du guvernør i California? Hvordan? Hvordan? «Hvordan», tenker jeg er svaret mitt.

T: – Her tenker jeg selvfølgelig Nicki Minaj og Anaconda. Men det beviser bare hvor interessert jeg er i popkultur versus noe annet.

Hva med deg?

E: – Deilig. Altså … jeg er et ekstremt dårlig intervjuobjekt.

Ok, slanger … Hva tenker dere?

T: – Slanger er fine. De er seksuelle.

T: – Der er grunnen til at dere skulle ha et intervju med oss. Pels. Fin jakke… veldig fin jakke. Dette kunne vært hundre prosent kjønnsnøytralt. Det kunne vært en dame, det kunne vært en mann.

E: – Er det lov å si deilig?

Definitiv lov å si deilig.

T: – Dette er et sånt pushe-grensene-bilde. Mest sannsynlig forut sin tid når det bildet ble tatt.

INA MARIA BRANDSEGG (t.h.)

– Ha, ha! Ståkukk. Atletisk. O.J Simpson. Han skyter fra hofta.

– Spread the word, holdt jeg på å si, ha, ha! Skyt løs!

– Oi, oi, oi! Tenker sport og Caitlyn Jenner.

Hva legger du i det?

– Sport …. Og så er det gammelt og så er det noen som skifter.

Kan du se for deg Arnold som transe om 10 år?

– Ja, ja, helt klart!

– Ååååh, draaaaag….! Drag queens! Fabulously, honey! Ha, ha!

Hva med sminken? Bra ?

– Ja, bra make up. Elsker jo jakken. Androgynt og pent bilde.

– Veldig fine pupper! Big balls!

JAKOB STEINMO

– David Bowie! Kjekk….og bottom. Han tar i mot, tenker jeg. Neste bilde, takk!

– Penis. Sterk penis! Men det var jæææævlig fint bilde … jeg kunne tenkt å hatt det på veggen. Tror jeg ville hatt det rett bak sofaen, så når mamma kommer på besøk kan jeg putte en pute foran som dekker akkurat over penis.

– Ok, dette er veldig gøy. Han ligner litt på … oi, fuck the er Arnold! Åh, herregud… tenk at han har vært guvernør i California. Det er helt sjukt. Men jeg skjønner det litt også, fordi  … det er et eller annet med Arnold, han er muskelmann, men ser så snill ut. Hadde jeg vært statsråd eller noe, hadde jeg tenkt med en gang at Arnold, han kan jeg snakke med. Arnold skjønner hva jeg vil si.

– Alien! Jeg er veldig glad i Alien. Dette ligner litt på da Whitney og gjengen går inn i det mystiske romskipet og så sitter hun på tronen og … øh, men en annen ting jeg vil si er, jeg synes lesber er ekle! Ha, ha! Neida.

– Hva er konteksten her? Er det et selvportrett?

Ja.

– Og dette er en mann?

Ja.

– Jazz!

Øh, hva, som i musikkstilen jazz?

– Hva? Øh, det blir, øh, han, hun, hva enn han vil være, er veldig pen! Jeg liker det … og jeg merker at jeg vil se mer.

Mer av kroppen?

– Næh, ikke bare kroppen, personlighet kanskje? Hele personen trekker meg inn og det er veldig bra. Er ikke det målet med kunst?

Jo, kanskje?

– Jo, målet er å trekke deg inn og jeg blir trukket inn og jeg spør: WHOOOO THE FUCK IS THIS?

Who the fuck is this? Det kan du kanskje finne ut på Mapplethorpe + Munch frem til 29. mai.

The post Mapplethorpe + Munch: Hva synes FOLKET om bildene til Mapplethorpe? appeared first on NATT&DAG.

Politisk polarisering har et ufortjent dårlig rykte. På tross av en rekke gode egenskaper, vil den alltid huskes for Tyskland på 30-tallet og Hitlers fremvekst. Men er polarisering nødvendigvis synonymt med død og fordervelse? Svaret er selvfølgelig et rungende nei. Polarisering er faktisk ganske chill. Avstand, ekstremisme og motstridende grupper virker til din fordel! Desto mer uenige politikerne er, jo lettere blir det å ta standpunkt på en rekke områder. Svart-hvite holdninger gir klare alternativer og mer fritid. Med vår hjelp kan du gjenerobre retten til å ta enkle valg fortere enn svint. Valget er enklere enn A-B-C. Det er nemlig bare to alternativer: A eller B.

INNVANDRING

A:  «Du elsker jo kebab og sushi!»

Du synes at utenlandsk mat er godt. Og den ene gangen du var i Marrakech var lokalbefolkningen tross alt ganske hyggelig. Men har du tenkt å dasse på sofaen, eller skal du få ræva i gir og begynne å mene noe? Hva med at fri innvandring er bra fordi du så et bilde av en araber i en båt? Trekk paralleller mellom asylpolitikk og Hitler til du føler deg trygg på at «toleranse og medmenneskelighet» er en alternativ styringsform til parlamentarisme. Meld deg inn i Refugees Welcome på Facebook og sprut beskyldninger av rasisme på alle som nærmer seg. Boikott all media som nevner Hege Storhaug og bruk fritiden på å melde deg på salsakurs. Herlige eksotiske impulser!

B: «Lykkejegere og voldtektsmenn!»

Ting har gått til helvete helt siden Taco’n kom til landet. Det eneste som kan redde Norsk Kultur er om du og de andre gutta på Shell går mye gatelangs i hettegensere med vikingtrykk. Uheldigvis ruger den kjipe MDG-naboen din på alle positive begreper og du sitter igjen med «realistisk». Kjør knallhardt på det ene kortet du har og pøs ut statistikk. Husk at statistikk = tall med ord til. Kanskje statistikk kan være at 99 prosent av muslimske menn tror Norge står for «lettlurte tullinger»? Hvorfor ikke? Post det på Facebook, heis det norske flagget i stua og tatover Midgardsormen rundt biceps.

IS

A: «De har jo rett til å være sinte.»

Du har forståelse for at IS-gutta er som de er. I kjølvannet av en rekke amerikanske invasjoner må det være lov å få utløp for litt frustrasjon. Og er det ikke på tide at unge muslimske menn får noen tøffe rollemodeller? Cammo og hvite Nike-sneakers er tross alt en kul estetikk. Hvis noen nevner sexslaver eller middelalderske torturmetoder, er det bare å vri temaet til at 9/11 var en «inside job». USA skapte IS med vilje fordi de elsker olje. Hvis noen spør deg om en løsning på utfordringen, lat som om du er pasifist og svar «utdanning og helse» på annethvert spørsmål.

B: «Bomb dem tilbake til steinalderen!»

Synes du det er på tide å jevne Raqqa med jorda og få en slutt på jævelskapet? Men ikke så keen på å verve deg? Det er ingen motsetninger mellom anti-IS og pro-chill. Tydelige ytre trusler er fine når du har lyst til å gjøre hva faen du vil. Ekstrem islam er sådan en gavepakke. Hold deg oppdatert på det siste og verste IS har gjort og oppfør deg lettskremt. På den måten opprettholder du trusselbildet du nyter godt av. Hyll de norske Libya-pilotene og kall dem dyktige mannfolk som gjør deg stolt. Følg peshmerganor og scandipesh på Insta. Militant patriotisme er lov hvis man bor i et demokrati. Vær deg sjæl 110 prosent, skyld på IS.

LES OGSÅ: NATT&DAGs guide til Norges ideologer

KAPITALISME

A: «The 99 % …»

Har du snust litt på klassekamp helt siden de engasjerte studentene i dreads spilte bongotromme foran børsen i New York? Velg livsstilen okkupant og gli rett inn på de halvshady DUB-festene på Haus før det er for sent. Væpna revolusjon er kanskje litt ekstremt, så del heller en graf om dagen som demonstrerer det økende inntektsgapet på kloden. Gates og Zuckerberg eier snart halve jorda, og det er din oppgave ikke å la vanlige folk glemme det. Del også absolutt alt om Bernie Sanders. Hvis alle nordmenn stemmer på ham, vil kommunismen endelig funke og du slipper å jobbe. Bare å kjøpe saccosekk.

B: «Hater du frihet?»

Alle digger jo DiCaprio, spesielt i Wolf of Wall Street. Det er så forfriskende å se folk som gutser og får det til! Ta en ny Bachelor på BI og kjøp 3 for 2 på Dressmann. Memorer noen gode sitater om Trickle Down Economy, de kan komme godt på med på fest. Kåre Willoch-plakater i stua blir kvalmende i lengden, men det hjelper med en kjekk Ronald Reagan som sidekick. I tillegg til å være hunk, reddet han jo selve friheten. Se American Psycho så mye som mulig. Men ikke ta helt av og bank uteliggere. Gå på Elixia og klem ut litt initiativ istedenfor. Olso Børs er ikke noe Wall Street akkurat, så drøm deg heller bort i en fremtid INNE i Barcode. God lønn, grei utsikt og kort vei til toget.

FEMINISME

A: «Ikke bland deg inn, liksomhore!»

Dette er året du skal mene at vitser om at jenter også promper er viktige og spennende. Tegn strektegninger som enkelt formidler at absolutt alle jenter er vakre og at skjønnhet ikke er alt. Men ikke glem at din største fiende er jenter med andre meninger enn deg. Her er det viktig å være tydelig og knallhard. Litt Hillary, rett og slett. Klin til med realistiske beskrivelser av sexlivet på gata hvis noen jyplingjenter prøver å nyansere. Er pressen litt lei av kvinnedagen? Be jyplingene suge et dusin pikk og skap blest om kjernesaken. Ække verre.

B: «Den undertrykte mannen…»

Vi vet alle at valget av verdenshistoriens første lesbiske statsminister Jens Stoltenberg gjennomfeminiserte Norge. Nå må noen vise muskler snart. Hvem skal egentlig kjempe mannesaken om ikke du gjør det? Femistatens kvelertak på media har tvunget deg til modig å sende meldinger fra din anonyme twitterkonto. Inntil prostitusjon blir legalisert er du rett og slett nødt til å ty til sivil ulydighet, og hva er vel mer ulydig enn å kalle vilt fremmede «hore» når de viser seg på TV? Ingen likte Martin Luther King i starten heller. Moter går i bølger, og er det én ting feminisme er så er det et motefenomen. Snart peker mannsrollepila den andre veien. Den dagen guttastemningen på jobben vernes av UNESCO, står du ved gassgrillen og sier «I told you so». Blir digg, vøtt.

LES OGSÅ: Guide: Hvordan avsløre en posør

TEKNOLOGI

A: «Jeg vil jobbe som Steve Jobs.»

Teknologi er det vi skal leve av i framtiden, og hvordan kan noe som føles så digg være noe annet enn positivt egentlig? For hver bransje i krise finnes det en Mark Zuckerberg, og du digger de oddsene. Gled deg til alle de spennende tech-startupene som kommer når tusenvis av ufaglærte butikkarbeidere mister jobben! Delingsøkonomien er digg og bra, alltid. AirBnB og Uber er jo ikke firmaer som går inn for profitt, de er mer som en fet kompis som har skikkelige gode løsninger og ideer og gjerne hjelper deg med å tjene litt ekstra. Ting blir bare bedre hele jævla tida! Bare hopp på og sus inn i framtiden, er vel ikke din feil at du kom hit før alle andre?

B: «Der sitter dem og stirrer på en liten skjerm…»

Var det ikke sånn at før snakket man sammen på T-banen? Du synes du husker noe sånt. Så hvorfor ikke bare melde deg av hele SoMe-kjøret? Still deg i en dritlang taxikø og omgås dine medmennesker ansikt til ansikt. Uber er en snarvei til hva? Salathjerne og firkantøyne? Hah! Gå masse på ski i nikkers og kall appelsiner for godteri. Plutselig har du investert i et radiokabinett fra 1920 og tror det er praktisk å abonnere på Aftenposten. Kanskje ikke den ideelle livsstilen, men du slipper i alle fall Tinder.

MILJØ

A: «Biff er godt!»

Er du skeptisk til om miljøbevegelsens krav om fullstendig nedlegging av oljeindustrien er gjennomførbar på kort sikt? Kanskje virker miljø litt abstrakt? Få litt fart på det halvhjerta engasjementet ditt og kok alle miljøspørsmål ned til ting du liker som du føler er truet. Biff ER godt, å kjøre bråkete biler ER gøy. Atmosfærefysikk er utrolig tørt og ingen skjønner så mye, så du trenger bare å skumlese et par klimarapporter annethvert år for å overbevise. Hva slags venstrevridd glorifisert-værdame-yrke er klimaforsker uansett? Boikott værmeldinga på NRK og bruk tiden på å arrangere sladde-NM på parkeringsplassen på Sognsvann før bilister blir utsatt for folkemord. Vroooom.

B: «En verden av økologiske bønder på el-sykler!»

Du skrev en skikkelig fin oppgave om klimatrusselen på norsktentamen i 9. klasse og helt siden da har du hatt en følelse av at du skal redde kloden. Men har du tenkt til å ruge på suksessen resten av livet, eller skal du følge impulsene dine og omfavne miljøvernpersonaen fullt og helt? Visste du at det kastes mat hver dag? At hvis alle bilene i Monaco kjørte samtidig hadde det ikke vært plass på veien? At 0 av 2 verdenskriger ble startet av økologiske osteprodusenter? Visste du at hele 9 av 10 nordmenn ikke orker å fortsette å diskutere hvis du gjentar fakta uten sammenheng lenge nok? Prøv, da vel.

LES OGSÅ: Vorspiel-guiden: Hvordan passe inn i ethvert studentmiljø

The post Polariseringsguiden: Vi hjelper deg med å forenkle et politisk standpunkt appeared first on NATT&DAG.

Når den selvsentrerte kaksen Axel Farstad (Atle Antonsen) får vite at leveren er drukket i hjel, gis han to alternativer: kutte ut alkoholen, eller fortsette løpet med fire måneder igjen å leve. Jaguaren og lommelerka luftes derfor på vei til Grand Hotel, hvor hans livs comeback skal skrives etter sin ene ti år gamle romansuksess. Med sviktende kapital, vodkaflasker og skrumplever, blir han i tillegg barnevakt for den Tourettes-diagnostiserte guttungen, Noah (Håkon Bøhmer).

I motsetning til regissør Arild Frøhlichs tidligere eksentriske filmer, spilles det på klisjéfylte strenger i Grand Hotel: Vi har 1) den mislykka, fordrukne forfatteren, som 2) lever på drømmen om å bli mer enn et one hit wonder, der 3) selvvalgt isolasjon rakner i møtet med et ungt sinn, som 4) lider av sosial klossethet og 5) lengter etter et faderlig forbilde. Gutter er Gutter møter Den store skjønnheten og Dennis the Menace – med tourettes.

Å kritisere en film for gjenbruk er for øvrig meningsløst i disse dager. Spørsmålet blir hvorvidt det er bevissthet rundt valgte grep, tilføres noe nytt eller forblir hul pastisj. I Grand Hotel praktiseres klisjeene med glimt i øyet, som under en fotballscene hvor Axel forlanger at benkesliteren Noah skal få spilletid til å motbevise sin udugelighet. Musikken stiger idet gutten entrer banen, mottar ballen, dribler seg fram mot mål … og takles så neseblodet spruter.

I Grand Hotel praktiseres klisjeene med glimt i øyet

Konvensjonsstyrte forventninger brytes til fordel for komisk effekt, og sentimental overflod unngås via denne type «realistiske» neveslag. Grand Hotel balanserer hårfint mellom komedie og tragedie, med melankolsk feel good og hardbarket skjørhet. Filmen perfeksjonerer variasjon i både form og innhold, og blir med det et sammensatt, kompakt og ladet stykke film. Svart humor og pessimisme skaper en usikkerhet ved det tilsynelatende forutsigbare, og i konstant dialog med handlingen innser man gradvis at filmen har baller til å rotere hvis den vil.

Grand Hotels filmspråk er en nøktern fryd i seg selv, sanselig så vel som symbolsk. Hvert bildeutsnitt har innrammingspotensiale, og stil underbygger historie og tema. På den ene siden vitner vi et ensomt menneske, plassert i store rom og blottet for fasade, mens på den andre siden har vi kjemi og samspill i fokus med dialogbaserte, humør- og tempofylte scener.

Det er noe masochistisk deilig ved å forakte en hovedperson, og Antonsen briljerer i rollen som komplett drittsekk. Greit, så er det Dag bare med et mer seriøst rammeverk, men at det er ønskelig å se komikeren i flere ambisiøse filmroller hersker det ingen tvil om. Bøhmers rolletolkning av lille Noah fortjener vel så mye ros, for å vise at det i det hele tatt er mulig å ikke irritere vettet av publikum med en 10 år gammel gutt med ADHD og Tourettes i en av hovedrollene. Grand Hotel er simpelthen et velkomponert og sjarmerende stykke filmkunst, som treffer bredt og mykt og oppleves kompleks.

Kristine Tingvik Aas

Premiere 8. april

The post Uforutsigbart klisjéhotell appeared first on NATT&DAG.

I et forsøk på å gjøre sitt eget folkelige stunt – sin egen versjon av sin fars berømte trikketur – har kong Harald uttalt at Norge «ikke kan ta imot hele Afrika». Til stående applaus fra både Sylvi Listhaug og Abid Raja. Det er jo artig at det ultimate symbolet på folkelighet i 2016 er rasisme. Men vi må jo gi kongen rett: Vi KAN faktisk ikke ta imot hele Afrika. Og for å underbygge Kongens påstand med litt empiri – og fordi det er fredag, og vi i NATT&DAG eeeelsker å bidra til den farsen kjent som norsk offentlighet – har vi samlet sammen ti grunner til hvorfor Kongen har helt rett.

Henrik Ingebrigtsens selvtillit ville ha fått seg en alvorlig knekk
Plutselig er det litt tøffere konkurranse på 1500 meter i NM. Laserfjerning av OL-tatoveringer er dyrt.

Innførselen av over 200 nye typer pattedyr ville ha gått hardt utover den norske sauebestanden
Når 80 ulver klarer å lage så mye kødd, tenk hvilket helvete 32 000 løver hadde lagd. Sandra Borch hadde blitt rasende.

Maaemo må få helt ny meny
Den nynordiske mattrenden får et alvorlig identitetsproblem, og verst går det ut over de som kjører hardest konsept: Maaemo. Siden alle norske dyrearter og planter skal ha hver sin rett, blir det nå uendelig mange retter, og man vil komme til å måtte være der i dagesvis.

Å ha den 6. høyeste befolkningstettheten i verden ville utgjort et betydelig trykk på velferdssystemet
Oljefondet blir verdt kun stusslige 6 kroner og 30 øre per innbygger, hva får man vel for det i dag? Ikke en kaffe en gang, si!

Dan Børge ville hatt store problemer med å innta næring

Mia Gundersen ville ikke kunne beveget seg ute

Det er bare plass til én cougar i byen.

Innførselen av Kilimanjaro ville ha ført til betydelig nedgang i antall turister som besøker Jotunheimen
5895 blir det nye tallet å huske for alle som er glad i quiz.

Vi måtte ha lagd et helt nytt flagg
Den enkleste løsningen her blir nok å lage et slags unionsflagg, men siden Afrika tross alt er et kontinent bestående av 48 land, som alle skal representeres i dette flagget, vil det bli ekstremt trangt om plassen og det er nærmest umulig å få plass til alle disse flaggene i det norske flagget uten at det vil se stygt og rart ut. Dessuten kommer det til å bli sykt vanskelig å tegne, og mange barn vil nok ende opp med karpaltunnelsyndrom i svært ung alder.

RIP skatteparadis
DNB har som kjent drevet og putta penger i skatteparadiset Seychellene. Men nå vil Seychellene plutselig være i Norge.

Det er rett og slett ikke plass
Selv hvis vi inkluderer Svalbard, Dronning Mauds land, Jan Mayen, alle andre norsk biland og norsk territorialfarvann – så vil fortsatt en god del av Afrika måtte forbli værende i Afrika. Vi ville kanskje fått plass til Madagaskar men da måtte vi virkelig ha jobba for det.

The post 10 grunner til at Norge ikke kan ta imot hele Afrika appeared first on NATT&DAG.

Hver uke high fiver vi noen som fortjener det – og spør om det du ikke visste du lurte på.

Hvorfor? MELK bokhandel åpner i dag 12:00- 17:00

I dag: MELK åpner bokhandel på St. Hanshaugen

Hvem: MELK er et kunstnerdrevet initiativ for skandinavisk fotografi. Blandt de tre MELK-gutta er NATT&DAG-fotograf Christian Tunge.

Gratulerer med ny sjappe! Hva blir det beste med å komme i nye lokaler?

– Takk! Det er mye mer som skjer i St. Hanshaugen-området, og gøyere for oss å være på gateplan. Forhåpentligvis kommer det også flere forbipasserende gjester.

Hva er nytt annet enn lokalene da?

– Vi har bøker fra ikke-skandinaviske forlag. Vi har reist mye rundt på bokmesser og funnet frem til fem kule forlag som har holdt på en lang periode. Vi har kjøpt seks-syv titler av hvert forlag, som får sin egen bokhylle. Så kan man se hvordan deres produksjon utvikler seg, hvordan forlaget ser på boken og hvilke kunstnere de jobber med. Bokhandelen blir på mange måter mer som en utstilling, også kan man kjøpe bøkene om man vil. 

Hvor mye må man egentlig hustle for å kunne leve av kunstbøker?

–  Jeg vet ikke om jeg vil si at vi hustler på MELK, vi jobber hard og det tror jeg er nødvendig for å overleve. Å leve av å lage kunstbøker kan du bare glemme. Vi lager ikke utstillinger der vi selger mye kunst, og vi åpner ikke denne boksjappa for å prøve å bli rike, men fordi vi er interessert i å pushe ny skandinavisk fotografi.

Du driver forlaget HEAVY books der du utgir kunstbøker i små opplag. Hvorfor så små opplag?

– Det handler om mange ting. Når du lager bøker i små opplag har du helt andre muligheter. Du kan være mye mer eksperimentell og ta mye større sjanser. Du kan for eksempel gjøre store deler av produksjonen for hånd – det kan du ikke gjøre med et opplag på tusen bøker.

Må det være smalt og fysisk for å være god kunst?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det som gjør bokformatet interessant er at det varer. Man kan gi ut en bok, og så endrer konteksten seg. Det gjør at kunstverket hele tiden er i forandring fordi verden er i forandring. Jeg tror at bokbegrepet er i endring. Der det nå er et miljø for at boken begynner å få like mye verdi som et kunstverk. Det lages for eksempel silketrykk i større opplag enn jeg lager bøker. Det blir noe skulpturelt over boken når man vet at den er vanskelig å få tak i, og at kunstneren har mer kontroll. Man sender ikke bare en fil til Kina og får en bok. Man lager det selv.

Hva er den best tenkelige skjebnen for en kunstfotobok? Coffee table book?

– Det jeg driver med er en motstand mot Coffee Table-boken. Når man lager en Coffee Table må man liksom leve opp til standarder. Man har visse forventninger til trykk, metode, størrelse, kvalitet, antall bilder på en side, antall sider, i det hele tatt. Mens med en Artist Book så har man ikke det hengenede over seg på den måten. Da kan man jobbe friere med bokformatet.

Så hva skjer i dag?

– Vi ny bokhandel i første etasje. Etterhvert skal vi pusse opp nede. Jeg tror det kommer til å bli sinnsykt bra! Så åpner vi med en utstilling 19. august, og kjører fire utstillinger til på høsten.

The post Ukas High Five: MELK bokhandel gjør opprør mot coffe table-bøker appeared first on NATT&DAG.

DE ALLER FLESTE har fått med seg den nå rimelig gamle Netflix-serien Making a Murderer, og det beste folk som har sett serien vet, er å snakke om den med andre. Vil du delta i diskursen? NATT&DAG viser deg typene du kommer til å møte – sånn at du er forberedt på alt.

Personen som er overbevist om at 
Steven Avery er uskyldig
Personen som etter å ha satt seg grundig inn i saken, konkluderer med at dommen mot både Steven og Brendan er FEIL. Lar seg ikke overbevise av verken aktorat, etterforskning eller dommen, og mener det er gjort store feil i alle ledd, og at dommen og etterforskningen er et resultat av en personlig vendetta mot Avery-familien.

Personen som tror Steven Avery er skyldig
I motsetning til oss andre normale mennesker, som bruker TV-serier som en distraksjon fra det ubeskrivelige mørket vi har inni oss, ser denne personen på serier som noe annet: En sjanse til å videreutvikle den smarte, reflekterte og ressurssterke identiteten deres. Denne personen vil derfor bruke timer på Reddit på å finne de beste argumentene på hvorfor Steven Avery ER skyldig, og når samtalen om Making a Murderer endelig kommer er vedkommende klar. «Hva med svetten på bilbatteriet?», sier han fornøyd og lener seg tilbake. «Heh, nei det kan godt hende at det er noe muffens altså, men for en DRAMATUR …» «Eller hva med at han ventet på Halbach i håndkleet den gangen» avbryter personen og velter alle skapene i kontorlandskapet og dytter de svakeste på jobb ned branntrappa.

«Husker du hvordan de snakker eller? «Jah, oh-key»! Er som i Fargo, vøtt!

Personen som tror Steven Avery er uskyldig, men som bruker en diskusjon om serien som påskudd for å stjele fra deg ved å legge et kart over mobilen din, og så ta den når du ikke ser
Denne typen kan kjennetegnes ved at de etter å ha bedt deg legge fra deg mobilen på bordet, bretter et stort kart over Averys Auto Salvage over telefonen din. Etter at dere har diskutert saken nøye og blitt enige om at Steven er uskyldig, takker vedkommende for seg, og forsvinner, tilsynelatende uten å ha stjålet noe som helst.

Politietterforsker Lenk med løsbart som later som om han ikke er politietterforsker Lenk mens han framsnakker politietterforsker Lenks innsats under etterforskningen
Denne personen vil ofte snakke med bred amerikansk aksent, og vil, bak løsbart, ofte være mer interessert i å snakke om hvilken god jobb Lenk gjorde under etterforskningen, istedenfor å snakke om skyldspørsmålet eller rakke ned på politiarbeidet. Når du konfronterer ham med det du mener er en rekke ubehagelige uoverenstemmelser mellom aktoratets og forsvarets beviser, vil han ikke kunne svare deg, fordi han ikke forstår norsk, bare amerikansk. Vil til stadighet finne nøkler og blod om han føler seg truet.

En gorilla som kan tegnspråk
Vil som regel ikke være interessert i å snakke om saken, men vil heller signalisere setninger som «sove nå», «gi meg banan» og «politietterforsker Lenk gjorde alt i alt en drivende god jobb, spør du meg».

Den blaserte NATT&DAG-skribenten
Når en diskusjon om «MaM» starter, vil den blaserte skribenten fra NATT&DAG himle demonstrativt med øynene, og ellers bidra lite til diskusjonen annet enn å humre oppgitt og riste på hodet idet den misforståtte geni-hjernen hans gjør mentale notater. «Ja! Dette kan jeg forstørre og forvrenge i en tekst jeg senere skriver» tenker han fornøyd idet de andre i samtalen koser seg og former mellommenneskelige relasjoner, mens han nok en gang metaforisk sett blir stående utenfor.

Tom Fassbender og Mike Wigert
De to avhørsspesialistene starter gjerne diskusjonen med å gi deg en brus eller en sandwich, og vil fire timer senere ha fått deg til å innrømme et drap og en voldtekt uten at du helt vet hvordan det skjedde.

Personen som ikke kan annet om Making a Murderer enn at de har fått med seg den fornøyelige Fargo-aktige Wisconsin-aksenten til flere av de involverte i serien
Hun: Om han er uskyldig eller ikke er egentlig ikke det sentrale i denne …
Han (avbryter): Men du, husker du hvordan de snakker eller? «Jah, oh-key»! Er som i Fargo, vøtt!

Personen som ikke har annet å bidra med enn å trist konkludere med at saken er skremmende, men at det ikke overrasker ham at det er nettopp i USA dette skjer.

Steven Avery
Vil ikke delta personlig i samtalen, men ringer deg på en dårlig linje fra fengselet for å hevde sin uskyld eller informere deg om at han snart ikke har noe å leve for.

Personen som faktisk drepte Theresa 
Halbach, men som ønsker å virke uskyldig
Vil ofte si ting som: «Stephen Avery er skyldig, ass. Det er det ingen tvil om!» når temaet kommer opp. Vil ofte drasse på tunge tønner og spørre om du er keen på å lage bål en dag.

Personen som er undercover-selger for en aggressivt selgende treningssenterkjede og sakte, men sikkert dreier samtalen inn på trening
«Jeg synes det er mange spesielle ting med hele saken. Men du, hvor ofte trener du? Trener du med vekter, spinning eller hva?»

Personen som mener Brendan Dassey sannsynligvis er uskyldig
Etter å ha sett hvordan Brendan ble behandlet i serien, har denne personen konkludert med at det er mulig han er uskyldig dømt.​

Du kan se Making a Murderer på Netflix – eller du kan la være og følge de enkle tipsene over.

The post Forbered deg på Making a Murderer-diskusjonen: Her er typene du kan møte! appeared first on NATT&DAG.

Det forrige bandet hans – Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa (eller vanligvis bare Morten Jørgensen og Spekkhoggerne) – floppet (på tross av, eller sannsynligvis mest på grunn av, refrenget «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk»). Nå gjenoppstår Morten Jørgensen som musikalsk medium for Sigbjørn Obstfelder.

– Dikteren Sibjørn Obstfelder kom til meg i en drøm og påstod at han slett ikke var død, at han overhodet ikke var menneske engang. Han var blitt stasjonert på jorden for å holde øye med oss på vegne av en fremmed planet, og hadde inntatt Obstfelders legeme på begynnelsen av 1900-tallet.

Morten Jørgensen snakker om sitt nye bandprosjekt, Svalbard.

– Jeg har mye rare drømmer, og denne var veldig spesiell. Svalbard-tekstene kommer til uttrykk for hva som hadde skjedd hvis Obstfelder hadde gjenoppstått som dikter i dag.

Da hadde han, ifølge Jørgensen, bosatt seg på Svalbard, fordi han ikke liker mennesker (isbjørner har han ikke noe imot).

– Jeg skrev de første låtene for over ti år siden. Men jeg har vært så blakk og jævlig. Jeg tapte jo en kvart million på Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

La oss spole tilbake noen år, til tampen av 80-tallet. Morten Jørgensen og Spekkhoggerne ga ut albumet Psykedelisk Utviklingshemmet, som blant annet inneholdt låta «En sørgmodig skillingsvise om Solveigs ferd til hovedstaden» med den famøse refrengstrofen «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk». Det ble terningkast 1 i Dagbladet og VG, sistnevnte påstod at Jørgensen ikke kunne synge. På P1-programmet Norsk på norsk fikk albumet null poeng. Platesjapper nektet å ta inn albumet.

– Det ble i det hele tatt mye bråk, mange ble veldig sinte. Og det svei på pungen min, fordi albumet ikke kom opp i mer enn 2000 solgte. Og jeg hadde betalt for 4000. Det var ingen plateselskaper som våget å røre den, så jeg måtte finansiere alt selv.

I 2001 ble Morten Jørgensen slått personlig konkurs.

– Siden har jeg vært fattig. Først for et par år siden kunne jeg begynne å se fram mot et comeback.

PSYKEDELISK UTVIKLINGSHEMMET: Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Nå er to Svalbard-låter ferdig innspilt, og slippes som singler til høsten på Bangles & Brass Records. I anledning Jørgensens musikalske comeback utgir Bangles & Brass også Spekkhoggernes Psykedelisk Utviklingshemmet på nytt i april. Det skal også startes crowdfunding på New Jelly og trykkes opp «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk»-merch, for å finansiere resten av Svalbard-plata.

Jørgensen gikk i studio med Svalbard allerede i 2008, men ble ikke fornøyd med resultatet.

– Så satt jeg i studio sammen med Yoguttene i 2014, gjorde den spoken word-biten til D’Sant 3D. Tenkte «Nei, dette var gøy! Nå starter jeg opp Svalbard på nytt igjen».

Så det er Yoguttenes fortjeneste, dette?

– Ja, det er egentlig det. Å sitte i studio etter så lang tid, kjenne sirkushesten begynne å *Jørgensen lager noe som kan minne om vrinskelyder* , da hadde jeg liksom ikke noe valg.

Saken fortsetter under Yoguttene.

Hva skiller Svalbard fra tidligere bandprosjekter?

– Det er ikke punkrock. Det er ikke new wave. Det er musikk som forhåpentligvis er 2016. For meg har det hele tiden vært vesentlig at det skal være musikk NÅ, at jeg ikke skal gjenta noe jeg har gjort før, for det kjeder meg GRENSELØST. Jeg har skrevet tre vidt forskjellige romaner. Jeg kunne ha fortsatt å kjøre formel, men det er jeg ikke interessert i. Sånn sett er jeg helt likegyldig til at Spekkhoggerne blir utgitt på nytt. Alle mine tanker går på Svalbard. Jeg synes det er altfor mye folk som skal holde gjenforeningskonserter og leve på gamle minner.

Det blir ikke noe av det med Spekkhoggerne, altså?

– Nei. Det har jeg vondt for å se. Med mindre folk betaler VELDIG mye penger. Da kan det selvfølgelig bli interessant, for jeg er jo en hore. Det var noen som kom med et tilbud for fire-fem år sida om å kjøre Spekkhoggerne på Rockefeller, men det var litt lite penger, synes jeg.

D’SANT: Morten Jørgensen er faktisk tilbake. FOTO: Ida Helen Gøytil

Hvor mye penger skal du ha?

– Jeg synes vel at jeg bør få igjen det beløpet jeg tapte på albumet.

Såpass ja, 250 lapper? I dagens kurs eller?

– Jeg vet ikke. Dette er ting jeg ikke har tenkt på så mye, for det er rett og slett ikke aktuelt, det får vi ta når det kommer. Men at det kommer til å koste MINIMUM en kvart million kroner for at jeg skal gidde å gjenreise et gammelt band? Ja, det mener jeg helt klart. Å, ja, ja, ja.

Din mest kjente bok Sennepslegionen handler om et norsk band på 80-tallet. Hvordan hadde en Sennepslegionen-historie utspilt seg i dagens musikkbransje?

– Det hadde garantert vært et langt kapittel om folk som sleit med søknader, haha. Og kanskje litt om overdreven optimisme når det gjelder salg av fysisk format. Og kanskje også skuffelse over at hvis man gjorde et intervju der man snakket om musikk, så kom det ikke på trykk og så får man beskjed om at det var for lite snakk om problemer og utfordringer på det personlige planet.

Apropos ikke-musikkrelaterte spørsmål, kan du fortelle om den gangen du håndhilste på Kim Il-Sung i Nord-Korea?

– Å, det er lenge siden, det! Studentopprørets tid, før pønken. Det er den mest spesielle utenlandstur jeg har hatt i hele mitt liv. Vi rømte fra vakter og sånn, kom oss ut i den

nordkoreanske virkeligheten. Kim bare gliste, han. Fullstendig top of the world. Og så var det middag da, svær gallamiddag.

Serverte de burgere? Han fant jo opp hamburgeren?

– Jeg tror ikke det var gamlefar sjøl som gjorde det.

Nei, var kanskje sønnen, ja.

– Maten i Nord-Korea var ikke den beste. Jeg husker vi fikk ginseng-suppe. Ginseng som krydder er kanskje noe av det verste man kan spise. Men vi fikk importert japansk øl, det var jo godt. Og så spilte vi biljard på kvelden.

Apropos burgere, du synger om to hundre millioner burgere i «Top of the World». «Two hundred million burgers and one lonely castaway». Hva skal det bety?

– Det er vel et bilde på kulturen i det samfunnet her. Det er mange ting du spiser som forteller mye om kulturen. Hamburgeren er et symbol på veldig mye. Hamburger var jo definitivt det største du kunne spise på 80-tallet. Det var liksom rocke-maten. Men jeg spiser jo mest grønnsaker og fisk, da.

Du holder deg unna rockeburgerne?

– Ja, egentlig.

The post Morten Jørgensen ble slått konkurs i 2001: – Først for et par år siden kunne jeg begynne å se fram mot et comeback appeared first on NATT&DAG.

Vi nordmenn ser ofte på vår egen rettsstat som en av de beste i verden. Hva er egentlig praksis i norske fengsler når det kommer til isolasjon, og er den noe å være stolt av?

Bruken av fengselsbesluttet isolasjon i Norge har vært gjenstand for skarp internasjonal kritikk fra FNs overvåkningsorganer, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og Den europeiske torturkomitéen. Juss-Buss mener at dette blant annet skyldes for vide og unøyaktige lovhjemler, og manglende statistikkføring.

For vide hjemler

Lovhjemlene for fengselsbesluttet isolasjon er vage og skjønnspregede. I praksis er det derfor lite som skal til før man kan pålegge mennesker full isolasjon. Juss-Buss erfarer at i enkelte vedtak oppgir fengslene feil lovhjemmel, og i andre vedtak er lovhjemmelen ikke tilstrekkelig presisert.

Les også: – Norske fanger isoleres unødvendig

Begrunnelsen for vedtaket kan dermed være uriktig eller irrelevant, uten at dette blir synliggjort for den som isoleres. Dette setter den isolerte i en usikker posisjon, hvor det er vanskelig å kartlegge sin egen rettstilstand og vite om man har grunnlag for å klage på isolasjonsvedtaket.

Vi stiller spørsmål ved om forvaltningen har forstått legalitetsprinsippets formål om å ivareta rettssikkerheten til enkeltindividet. Et av samfunnets mest inngripende vedtak må begrunnes tilfredsstillende i lov.

Store mørketall

Juss-Buss ser at det er en manglende statistikkføring av fengselsbesluttet isolasjon. Mørketall gjør det vanskelig å danne en god nok oversikt over isolasjonsbruken i Norge. Hvis vi hadde hatt tilstrekkelig statistikk kunne vi ha oppdaget unødvendig isolasjon, og dermed gjort de nødvendige lovendringene på området.

«Mange sitter isolert 23 timer i døgnet uten at det fattes vedtak om isolasjon.

Et annet problem, som er vanskelig å statistikkføre, er indirekte isolasjon som innsatte utsettes for gjennom språk- og kommunikasjonsvansker. Dette gjelder for eksempel for utenlandske innsatte som på grunn av manglende språkbeherskelse ikke kan kommunisere med andre innsatte eller ansatte. I tillegg til dette kommer det at utenlandske innsatte er ekstra utsatt for en annen type indirekte isolasjon; Ofte får de mindre besøk under soningen fordi de mangler et sosialt nettverk i Norge. De får heller ikke får permisjon hvis de soner med endelig utvisningsvedtak.

Isolasjon som følge av ressursmangler

Fengslet har adgang til å isolere en eller flere fanger på bakgrunn av dårlig økonomi i fengslet eller mangel på fangevoktere. Dette begrunnes i «bygningsmessige eller bemanningsmessige hensyn». Juss-Buss ser at isolasjon på dette grunnlaget skjer uten at den isolerte mottar vedtak om dette. Når fengslene blir for fulle, blir det også dårligere kapasitet til å gi den enkelte fange aktivitetstilbud og fellesskap med andre. Mange sitter derfor isolert 23 timer i døgnet uten at det fattes vedtak om isolasjon. Da blir også overprøvingsadgangen deretter.

I tillegg er det påvist problemer med at fanger med funksjonshemninger utsettes for faktisk isolasjon. Juss-Buss har hatt erfaringer der faktisk isolasjon av funksjonshemmede innsatte forekommer, på grunn av manglende tilpasninger og fremkommelighet i fengslene.

De europeiske fengselsreglene knesetter et grunnprinsipp om at ressursmangel ikke rettferdiggjør soningsforhold som krenker de innsattes menneskerettigheter. At dette forekommer i norske fengsler er uakseptabelt.

Juss-Buss deler den internasjonale bekymringen for fangers rettssikkerhet, og oppfordrer Norge til å gjennomgå sine praksiser.

The post – Fanger kan isoleres på grunn av dårlig økonomi eller mangel på fangevoktere appeared first on NATT&DAG.

O Foraar! Russetid og voldtektssesong er over oss, og det er på tide for kvinner i alle aldre å endre oppførsel slik at de sørger for ikke å bli voldtatt. Lensmannen i russetreffkommunen Gjesdal, Kåre Birkeland, sier til Dagbladet at hverken jenter eller gutter «bør sende ut signaler som kan misforstås», og spanderer et tips til jentene: Gå med sykkelbukse under russebuksa :)

Godt tips! Men hvorfor stoppe der? Her er ti tips til:

1. Ikke kle deg som en hore

Men som en helt!

2. Vær sur hele tiden, et smil kan fort oppfattes som flørting eller i ytterste konsekvens en invitasjon til å ligge

3. Vær taxisjåfør sånn at du alltid tar taxi dit du skal og følgelig er trygg hele tiden

4. Ikke tenk på forholdsregler som en begrensning, det kan like gjerne være en berikelse av opplevelsen

Les også: Guide: Hvordan ikke sextrakassere kvinner 

5. Bit av ham tissen!

6. Vær noe annet enn et menneske, kanskje en skilpadde eller en gammel flott skjenk

(Tipset med å bli en skilpadde funker åpenbart kun om du prøver å unngå å bli voldtatt av menneskedyret. Sjansen for at du blir voldtatt av en skilpadde øker betraktelig, det må påregnes. Men skjenk bør være ganske safe.)

7. Be til din far, elveguden Peneus, om å endre deg til et tre i siste øyeblikk

«Apollo and Daphne», Antonio del Pollaiuolo (© The National Gallery, London)

8. Tilslutt deg kampen for å innføre en ekstremfeministisk vaginalstat som kapunerer mannfolk til hjelpeløse mammadalter

9. La din legemlige eksistens opphøre og vær kun på Twitter eller Instagram

10. Løp KJEMPEFORT

Har DU noen tips til å unngå å bli voldtatt? Rop ut i kommentarfeltet!

Les også: Intervju med en voldtektsmann

The post 10 tips til ikke å bli voldtatt appeared first on NATT&DAG.

Denne måneden hadde HBO premiere på to øst-europeiske nyinnspillinger av den norske serien Mammon (polske Pakt og tsjekkiske Mamon). I tillegg lanserte kanalen også en rumensk versjon av australske SBS (Umbre). NATT&DAG tok frem en ellevill penn og et relativt ensidig syn på øst-Europa, puttet glimt i øyet og skrev ned noen forslag til andre øst-europeiske nyinnspillinger.

(Они смеются над нас , но скоро мы покажем им кто здесь главный. / Oni nam se sad smiju, ali za nekoliko godina mi vladamo Evropu / Teraz się z nas śmieją, ale niedługo będzimy rządzić Europą.)

Šešam Štašjon

Maxim Mekker og Vladimir Betjent setter opp elektrosjokkgjerder rundt stasjonen for å hindre syriske flyktninger fra å gå av på stasjonen og søke asyl, og dermed ødelegge den hvite europeiske kristne kulturarven.

Unge lovende

Tatiana (26) har flyktet fra fattigdom og krig i Ukraina til rike Oslo, og er fast bestemt på å lykkes. Etter å ha fått avslag på sin visumsøknad til USA bruker hun ikke så mye tid på å synes synd på seg selv, hun må fortsette å kjempe videre for å overleve. Hun bryter sammen av lettelse og takknemlighet etter å ha fått en ikke-kreativ jobb i kassa på Rema 1000, hun har endelig økonomisk trygghet i et av verdens rikeste land!

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Mammon» – norsk versjon

Torsdag kveld fra Nydalen – Rumensk versjon

Desperate rumenere flykter fra undertrykkelse og økonomisk usikkerhet i hjemlandet, og får kun et par timer søvn i kulden før de jages vekk av Securitas og fiendtlig arkitektur i Nydalen.

Side om side – Sovjetisk versjon

En familie med hardtarbeidende proletarer angir sine rike kapitalistiske naboer for å ha samarbeidet med vesten. De rike parasittene blir sendt til Gulag, og eiendommen deres distribueres til folket!

Sinnasnekker´n

To polske hardtarbeidende snekkere jobber for slavelønn og blir psykisk mishandlet av en norsk akademiker som lurer familien til å tro at det er han som gjør alt snekkerarbeidet det i virkeligheten er polakkene som gjør.

Helt perfekt

Den nevrotiske polske klovnen Thomasz Giertsen lurer på om det er han eller alle andre det er noe galt med, men kommer fort frem til at det er selve menneskeheten som er problemet. Hvordan kan man ta så lett på ting tenker han, og reflekterer over det absurde og til syvende og sist, meningsløse, ved å eksistere i en verden uten rettferdighet eller skjønnhet.

Hvem tror du at du er? 

Kjente polakker får hjelp til å vite hvilken konsentrasjonsleir deres besteforeldre døde i.

Balkanruten minutt for minutt

Vi følger et forseglet tog med flyktninger fra Kroatia tilbake til Makedonia. Bevæpnede soldater kontrollerer at ingen går av.

Kampen om tungtvannet

Hele familier utslettes i konsentrasjonsleirer idet den tyske krigsmaskinen knuser all form for motstand og håp i Øst-Europa. De få som overlever skulle ønske de var døde, og hadde solgt sine egne barn om det hadde fått dem til det komfortable livet i tyskokkuperte Norge.

Masterchef Latvia

Også denne sesongen er det potet som er hovedingrediens.

Slovakiske Anno og Farmen

Dokusåpe. Vi følger en moderne slovakisk vennegjeng.

Homsepatruljen – russisk versjon.

En bevæpnet paramilitær patrulje med dårlig skjult støtte fra staten og den ortodokse russiske kirke leter etter, og eliminerer, homofile.

Luksusfellen Albania

Mergim har tatt opp forbrukslån for å få råd til en kneip.

Breaking Bad – Albansk versjon

En albansk familiefar bestemmer seg for å selge narkotika og hele hans familie hjelper entusiastisk til. Mannen har ingen problemer med å gjøre de mange uetiske tingene som skal til for å nå toppen av det nord-europeiske narko-hierarkiet, og personligheten og samvitigheten hans forblir uendret gjennom serien.

Allsang på grensen (Samarbeid mellom Russisk og Ukrainisk TV)

Soldater lojale til henholdsvis Moskva og Kiev synger sin respektive nasjonalsang idet de skytes i stykker i en meningsløs krig.

Keeping up with the Karadzic’ans

Barna til krigsforbryteren Radovan Karadžić lever godt på farens uhyggelige gode rykte og hemmelige formue i hjemlandet Serbia. Alle jentene er gift med hvite menn, og det er i hvert fall ingen i familien som tenker på å skifte kjønn.

Ekstrem oppussing Serbia

Familien Mijatovic får vannklosett.

How I Met Your Mother

På første date møter makedonske Angelina sin fremtidige mann Andreis mor, da Andrei i en alder av 37 fremdeles bor hjemme.

Okkupert – russisk versjon

Kan man sitte stille å se på når man ser en av sine naboer drive seg selv til grunne i en orkan av homofili, islam og liberale verdier? Nei.

«Mamon», «Pakt» og «Umbre» ser du på HBO Nordic.

The post HBO lager øst-europeisk utgave av «Mammon» – her er noen forslag til andre øst-europeiske vrier appeared first on NATT&DAG.

Renessansemannen Nils Bech går for tiden svanger med et nytt album. Men mens vi venter på forløsningen av det Drippin- og Øyvind Mathisen-produserte albumet (som angivelig kommer til høsten! Angivelig på både DFA og Fysisk Format!), har låten «Shame» endelig fått en video.

Musikkvideoen markerer slutten på Nils Bechs forrige album One Year – et album som blant annet dreier seg om hvordan skamfølelse kan forringe kjærlighetsforhold. Det er det Nederlandske Danseteatret, hvis tøyelighet er like imponerende som Geir Lippestads mange bruksområder, som har fått æren av å spille hovedrollen(e). Videoen er en slags pastisj på Sugababes anno 00-eraen, satt til en vilt avant-garde Benetton-reklame, og er akkurat så herlig unorsk som alt det andre Nils Bech har beriket kulturlivet vårt med.

«Shame» er produsert av den hodbeplaggede produsentduoen Ost & Kjex, med strykearrangement signert Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv. Videoen er regissert av Tove Sivertsen og Silas Henriksen.

The post Nils Bech skammer seg fortsatt appeared first on NATT&DAG.

To ting blir veldig ofte skrevet om album- og Festspillene-aktuelle Hedvig Mollestad Trio:

A) Musikken deres er enkelt forklart en blanding av jazz og rock, som lener seg lengst mot rocken.

B) Det er umulig å sjangerplassere dem, så man finner gjerne opp nye sammenslåinger som «stonerswing» eller «sludgetrot».

C) De er «en herlig graut».

Vel, det siste var det først og fremst Dagbladet som skrev da de skulle forsøke å sette en passende matmetafor på lyden av HM3s forrige album Enfant Terrible, men de to første er jevnt over normen. Så også i denne saken.

Dagbladet kalte dere «en herlig graut». Det er kanskje det nærmeste man kommer en sjangerdefinisjon?

– Ja … hvis graut noen gang har vært en sjanger, så!

Grautrock kunne vært en slags nordisk variant av krautrck, men da er vi igjen inne på den vinglete og mangslungne rockesporet. Kanskje er det like så fruktbart å forsøke å legge fra seg sjangerkranglingen og se fremover mot trioens neste utgivelser, som kommer 27. ma?

– Det er faktisk én studioplate spilt inn i januar-februar og en dobbel liveplate som ble spilt inn i fjor. Liveplata er naturlig nok preget av materiale på de tre foregående studioplatene, og er sånn sett en slags konkluderende avslutning på den trilogien. Samtidig er den nye studioplata et resultat av masse livespilling og preget av å ha spilt masse sammen. Du kan si vil lar samspillet være en større del av komposisjonen. Det er fortsatt kjappe og lange riff og tunge mastodont-aktige saker, men det er åpnere og bærer mer preg av at vi har spilt jævlig mange konserter.

Det er vanskelig å unngå fristelsen: Når dere gir ut nytt album får dere stadig på dere at dere heller mer mot rocken … Her er det kanskje mer tilbake til jazzen igjen?

– Folk har forskjellige oppfatninger av sjangere. Er mer jazz harmonisk avanserte strukturer eller mindre vreng på gitaren eller mindre trøkk i basstromma? Det er ikke så viktig. Vi opplever musikken vår på en annen måte enn anmeldere og publikum – for eksempel mener jeg at Enfant Terrible var mer jazzorientert enn den første plata, som er enklere tematisk, men som ofte blir trukket frem som den mest jazzete.

Saken fortsetter under videoen.

– Det nye albumet er uansett tyngre enn noen gang, og med et lydlig uttrykk, en råskap, som kommer av at vi har spilt inn tre plater, spilt masse konserter og improviserer mye. Vi holder mindre tilbake enn før, og tar ting lengre ut.

Man kan få inntrykk av at grunnen til at anmeldere skriver så mye om jazz og rock og feltet mellom når de skriver om dere, er fordi dere ikke er noen av delene, og at det dermed blir desto viktigere å forsøke å presse dere inn i skjæringspunktet mellom de?

– Det kan være. Det å snakke om sjangre trenger ikke være så givende, men det kan være en interessant vei inn i å snakke om musikken.

Eventuelt kan det være en interessant vei inn i å snakke om livespillingen. Hedvig Mollestad Tri har opparbeidet seg et rykte som et svært stødig liveband, og ble i kjølvannet av turnéen etter Enfant Terrible trukket frem som «musikalsk milepæl» i en årsoppsummering av den innflytelsesrike musikkskribenten David Fricke i Rolling Stone.

 Åpningsspor «Laughing John» på Enfant Terrible er tilegnet jazzgitarist John McLaughlin (en av fusionstilens pionerer), så det var ekstra spesielt da bandet åpnet for McLaughlin i London i 2014.

– John McLaughlin er en ekstremt jovial og hyggelig type i rosa genser med V-hals. Nå er jo hans musikk i dag ganske forskjellig fra den musikken som ligger nærmere oss, som på 70-tallet når han spilte så forsterkeren brant, men det er alltid fint å spille med noen man har hatt som forbilde. Kul sal. Som en operasal. Alle satt!

Bare for å skape ytterligere skiller: Hva liker dere best – jazzpublikum eller rockepublikum?

Det er det samme hva de kaller seg, egentlig.

Det er altså det samme hva dere kaller dere – dere kan uansett se Hedvig Mollestad Trio under Festspillene i Bergen.

The post Albumaktuelle Hedvig Mollestad Trio: Er rocken død / men er det jazz? appeared first on NATT&DAG.

 Er det vanskelig å forstå norsk?

 Måste vi tala svenska?

– Ja, litt vanskelig. Så hvis jeg ikke forstår kan dere snakke engelsk, eller …

 Skavlansk?

 Ikke faen. Men uansett, Silvana «Sterke Meninger» Imam…

 Du vil ikke lenger ha så sterke meninger, er det sånn?

– Jo jo, jeg har fortsatt veldig sterke meninger! Det handler ikke om å forlate noe, men snarere om å utvide. Tidligere har jeg vist én side av meg, og nå vil jeg vise en annen side. Jeg har mange sider.

 Du er ikke bare Sveriges innvandrerlesbe?

– Jo, men det er jeg jo. Men jeg er jo mer enn det. Og tidligere har folk ment at alt jeg har gjort har vært veldig politisk. Men jeg vil vise at det ikke bare er alvor hele tiden, jeg vil ha det gøy også.

 Hva er det det går i da, når det ikke skal være alvor?

– På den nye plata har jeg låter om å bli helt fucked i klubben, det er en låt om sex – jeg skriver om det jeg har lyst til, sånn som alle menn alltid har gjort, uten å trenge å forsvare at de gjør det. Menn trenger jo ikke å forsvare noe. De bare er.

 Da du vant Grammis så snakket du nesten bare arabisk og litauisk i takketalen din.

 Vi skjønte ikke en dritt, vi.

 Hva var det du sa, egentlig?

– Jeg begynte på arabisk, og da snakket jeg til slekten min i Syria og til pappa som satt hjemme og så på. Jeg sa at jeg ikke bryr meg om at ingen her forstår hva jeg sier, så lenge dere forstår, og at prisen gikk til dem, som kjemper. Ikke kjemper som i kriger, altså, men som kjemper «kampen».

 Ikke IS-soldatene, altså?

– Ha ha, nei! Og så snakket jeg på litauisk til mamma og søsteren min.

 Var det mange i Sverige som ble forbanna?

– Altså, jeg elsker når hvite, krenkede menn sier at jeg er rasist. Det betyr at de synes det er stress at jeg finnes, og deres posisjon som trygge, hvite menn blir truet. Det gjør meg glad, fordi jeg vil true den posisjonen, den skal ikke være trygg for dem.

 Men Sverige er så syyykt politisk korrekt?

 Det er det i hvert fall mange i pottitlandet Norge som liker å tenke… Hvordan synes du det går med feminismen og antirasismen i Sverige?

– Bedre enn i Norge, virker det som. Men vi må fortsatt jobbe, og det er mye igjen. Det har vært en ny bølge de siste 6-7 årene. Men jeg liker ikke når folk for eksempel sier at det har kommet masse kvinnelige rappere. Det har det alltid vært, det er bare at nå har det blitt tydeligere.

 «Kön är en imitation utan original» siterer du Judith Butler.

 Har du lest mye Butler?

– Jeg leste Genus Trouble og Undoing Gender på universitetet da jeg studerte psykologi, men jeg leste henne også før jeg startet der.

«Jeg hadde ikke vunnet en Grammis om jeg ikke hadde laget tiltalende musikk

 Hva skulle du rappet om hvis samfunnet var perfekt? Hvis ikke det var noe rasisme eller sexisme?

– Jeg hadde fortsatt vært Sveriges beste rapper, i hvert fall. Men jeg måtte rappet om noe annet.

 Sex?

– Ja, jätte mye mer sex.

 Du og kjæresten din, Beatrice Eli, omtales som Sveriges heteste power couple, er det kleint?

– Jaha, det er det ikke jeg som sier.

 Du har ikke hørt det før?

– Jo, jeg har hørt det. Altså, det har jo ikke vært et kjent, lesbisk par i Sverige siden Eva og Efva (Dahlgren og Attling, svenske kjendiser, red.anm.). Jeg forstår at mange lesbiske kan relatere seg til oss, i hvert fall om de er på vår alder. Men man kan ikke gå rundt å kalle seg for det.

 Det blir kanskje for House of Cards?

Ja, akkurat. Men det er bare roligt.

 I «Svär på min mamma» synger du «Jag är rappens Liberace». Hva er det dere har til felles, annet enn at begge er forfengelige homser?

– Smykker og jewelry, baby. Jeg gillar fine smykker og ting. Det er litt som en metafor for at jeg har best stil. Det som er så bra med rap er at det kan være 100 % hybris. Man kan få ut de sidene av en, som at man vil være best i verden. Hvorfor ikke, liksom. Kanskje man ikke mener det hundre prosent, men man kan si det likevel.

 Er det derfor du begynte å rappe? For å skryte?

 Ikke for å knuse patriarkatet, altså?

– Det kan være det, men det har utviklet seg til å også være det. Jeg ville fortelle om min situasjon, og min historie. Det var da jeg hørte Fugees at jeg tenkte, wow, dette kan jeg relatere til. Jeg vil også fortelle den typen historier. Jeg kan skrive om annet også, ikke bare mine kamper, jeg kan samtidig leke Liberace.

 Men hva er det egentlig du vil?

– Jeg vil alltid fornye meg selv, og det jeg gjør. Det er så mye jeg vil gjøre, for eksempel med flyktningskrisen. Jeg vil gjøre noe som virkelig kan hjelpe mennesker som er på flukt, som bor på gata. Det er bare så mye jeg kan gjøre, men jeg bidra med gratis konserter for å tjene inn penger. Jeg har liksom ikke én agenda, jeg har flere.

 Men du vil styrte patriarkatet?

– Det er klart.

LES OGSÅ: Anmeldelse: Det finnes bare én Imam

 Har du fått med deg debatten om «Kulturmannen», som Åsa Beckman startet? Finnes han? For eksempel i musikkbransjen?

– Ja, hvite menn dominerer overalt. Også i for eksempel filmbransjen, det er jo færre kvinnelig regisører. Uansett hvor jeg er, er det alltid menn som leder. Kvinnene henter vann. Det samme gjelder for innvandere, det er svenske menn som leder. Om man ikke søker seg til separatistiske rom.

 Har du hatt følelsen av å ikke bli sett eller blitt ignorert av hvite menn?

– Ja, herregud. Det har hver eneste kvinne på denne jorden. Hver eneste. Det er sånne små saker som at når menn kommer inn i et rom, får de automatisk mer oppmerksomhet enn kvinner, det bare er sånn, som om det er i luften. Man kan ikke bare styrte patrikatet. Det krever utdanning, det er så jævlig mye å gjøre. Jeg blir lei.

 Hva synes du om at mange er mer opptatt av deg som person enn musikken din?

– Stemmer det?

 Det virker sånn. Mange snakker mer om hvor kul du er, enn om musikken din.

 Eller er det det norske ekkokammeret Smil & Gift lever i som gjaller tilbake? HALLO?

– Det er jo musikken som er kunsten. Og jeg hadde ikke vunnet en Grammis om jeg ikke hadde laget tiltalende musikk. Og da hadde heller ingen brydd seg om meg som person.

 Hvilke rappere ser du opp til?

– Gamle Nas. Ikke det nye. Kanye West. De nye greiene til Nicki Minaj. Det mer minimalistiske. Det gamle er for lekent, der liker jeg ikke beaten.

 Er du bedre enn dem?

– Det vet jeg ikke. Jeg er i hvert fall bedre enn dem til å rappe på svensk.

 Hva med Neneh Cherry? Laila K? Feven?

– De er bra. De har virkelig forandret musikkscenen på sin måte. Jeg har stor respekt for dem.

 I et intervju sa du at du likte Eminem selv om han sier for eksempel «faggot», og at man «må forstå hvor det kommer fra». Kan man ikke si det samme om Sverigedemokraterna?

– Å være rasist skader folk, Eminem skader ikke. Han forteller bare sin historie, Eminem rapper ut fra en kultur, han tenker ikke dårlig om homofile. Han kan skrive sånne låter og dagen etter jobbe med Elton John.

 Om du hadde blitt stående i heisen med Jimmie Åkesson, din erkefiende og lederen av Sverigedemokraterna, hva hadde dere snakket om?

– OMG! Først hadde jeg blitt veldig opprørt, men om vi hadde sittet der i 23 timer så hadde vi begynt å snakke. Jeg vil ikke bli utsatt for det, men vi hadde nok gått i dialog.

 Så du hadde ikke slått ham ned?

– Nei, jeg tror ikke på vold.

 Hvordan skal patriarkatet styrtes da?

– Utdannelse, kunnskap, framfor alt for menn. Kvinner blir fortalt at det ikke skal gå i korte kjoler, det er ikke menn som blir lært at de ikke skal voldta. Det er kvinnen som skal passe seg, som blir fortalt at hun ikke skal gå ut. Det er feil å voldta, kanskje menn bare skulle lære seg det.

 Vil du ha en radikal feminstbevegelse?

– Det er jo den radikale feminismen som har gjort at kvinner og jeg har stemmerett i dag. Jeg tror virkelig på radikal feminisme. Det er den som kommer til å frigjøre oss til slutt.

 Ok, helt til slutt et IKEA-o-lemma: Om SILVANA var et navn på et IKEA-møbel, hvilket møbel hadde det vært?

– Den deiligste og mykeste sengen noensinne.

The post Silvana Imam: – Jeg elsker når hvite, krenkede menn sier at jeg er rasist appeared first on NATT&DAG.

Oppdatert: En tidligere versjon av denne artikkelen hevdet at Mexicos president Enrique Peña Nieto hadde trukket seg fra UNGASS 2016, slik meksikanske myndigheter sa inntil sent mandag kveld. I siste øyeblikk ble det imidlertid klart at presidenten likevel stilte på møtets åpningsdag.

I sin tale oppfordret Nieto verdenssamfunnet til ikke å låse seg i det strenge forbudsparadigmet, og heller forme en politikk med utgangspunkt i menneskerettigheter. Han tok også til orde for å legalisere cannabis til medisinsk og akademisk bruk. Likevel understreket han behovet for et samlet verdenssamfunn, og ønsket ikke radikale tiltak uten konsensus i FN.

Les hele den meksikanske presidentens posisjon her, hvis du kan spansk. 

Da den internasjonale narkotikapolitikken ble formet på 60-, 70- og 80-tallet, var det bred enighet om at ulovlige rusmidler måtte bekjempes med makt: Strenge grensekontroller, tett overvåkning og lange fengselsstraffer.

Sånn er det ikke lenger.

Etter mange år med stor ressursbruk og lite resultater, og forverring av en krig mot narkotika som er mer total enn metaforisk i land som Mexico, hvor den har kostet over 100.000 menneskeliv de siste ti årene, begynner mange land å tilslutte seg et ønske om reform.

I ettermiddag begynner FNs spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016, i New York. Her skal medlemslandene diskutere veien videre for global narkotikapolitikk, etter rop om hjelp fra landene som lider mest under det nåværende ruspolitiske regimet.

«Flere og flere land ser ut til å drite i FNs konvensjoner om narkotikapolitikk.

Opprinnelig skulle UNGASS avholdes i 2019, men i oktober 2012 ble det begjært fremskyndet av presidentene i Colombia, Guatemala og Mexico, som understreket et akutt behov for en internasjonal konferanse om reform. Forslaget ble senere støttet av 95 andre FN-land, noe som tyder på det finnes utbredt internasjonal enighet om at det er nødvendig med en ny global diskusjon om narkotikaproblemene, og hvordan disse bør håndteres.

Les også: Er det bare skadene fra bruk som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv? 

Betyr det at FN denne uka kommer til å åpne for legalisering, avkriminalisering eller på annen måte vende radikalt vekk fra de gamle resolusjonene?

Nei, mener de fleste.

– Utfallet av møtet er i store trekk allerede gitt fordi utkastet til slutterklæring ble lagt frem i Wien i mars, sier generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, til NATT&DAG.

Mina Gerhardsen

FN-møter er naturligvis store arrangementer, og det blir ikke plass til alle rundt bordet. For at flest mulig stemmer skal bli hørt, har det derfor vært avholdt en rekke forberedende møter.

Særlig ett møte var viktig i denne sammenheng. Møtet i FNs narkotikakommisjon (CND) i Wien i mars. CND er gruppen som i samarbeid med International Narcotics Control Board (INCB) har ansvaret for implementering og overvåkning av FNs narkotikakonvensjoner.

Ifølge Huffington Post ble møtet i Wien preget av hard kamp om utkastets innhold, og lite fremgang. FNs spesialsesjoner har de senere årene valgt å ta beslutninger ved hjelp av konsensus, fremfor å benytte seg av formell avstemning. I praksis innebærer dette at mektige nasjoner som Russland får vetorett.

På møtet i Wien skal Russlands representant ha avfeid samtlige idéer lagt frem av andre nasjoner, til åpen misnøye fra flere representanter som var til stede.

«– Debatten kan på mange måter sammenlignes med Woodstock. Jævlig engasjerende for alle som sto rett under basshøytalerene, men til syvende og sist et event de aller aller fleste ikke ante pågikk overhodet eller kunne forklart hva var, selv med en pistol mot hodet – Sturla Haugsgjerd, FHN

Russland tar total avstand fra skadereduksjon, og har i forhandlingene vært konsekvent negative til tiltak som for eksempel utdeling av sprøyter. Landets behandling av rusmisbrukere innebærer allerede utstrakte brudd på menneskerettighetene, og den russiske delegasjonen skal ha ledet forhandlingene bort fra uttrykket «evidensbasert» og mot et annet begrep:  «vitenskapelig».

Dette kan virke som en bagatell, men innebærer i ytterste konsekvens at Russland kan kutte ut arbeid med folkehelse og frivillige organisasjoner, og fortsette sin satsning på utdatert «vitenskap» landet allerede benytter seg av i behandlingen av rusavhengige – som lobotomi.

Les også: Mina Gerhardsen er «Årets verste stemme» ifølge NATT&DAGs lesere

 

Så UNGASS vil antagelig ikke by på noen overraskelser, og utkastet som forventes vedtatt, vil skuffe mange som håpet på en radikalt ny retning.

– I det norske ordskiftet kan man få et inntrykk av at UNGASS kan resultere i enighet om legalisering av narkotika. Det vil ikke skje fordi legalisering ikke er et tema, påpeker Gerhardsen.

Betyr det at UNGASS 2016 bare er et meningsløst seminar, og at FN nok en gang vil gå inn for å bevare 20 år gamle vedtak som beviselig ikke fungerer?

Ikke nødvendigvis. Selv om UNGASS ikke kommer til å vedta de helt store endringene, kommer det til å legges vekt på å introdusere en del nytt språk i konvensjonen, som tilgang på visse narkotiske stoffer til medisinsk bruk. Dette kan være et lite steg på veien mot å føre global konsensus nærmere de mest progressive landene, og slik bevare samarbeidets betydning.

Det kan være første steg på vei mot en internasjonal konsensus som åpner for å gå bort fra den knallharde forbudslinjen.

For det er riktig som Gerhardsen sier, legalisering, og mindre ekstreme tiltak som avkriminalisering, er ikke et tema i utkastet. Men disse tiltakene er like fullt et faktum i et økende antall land. I Uruguay, Nederland og stadig flere stater i USA, er bruk og besittelse av cannabis lovlig, stikk i strid med de gjeldende FN-resolusjonene, som heller ikke tillater bred avkriminalisering, som i Portugal.

I tillegg til disse landene, går flere nasjonale debatter i retning av progressive tiltak mot narkotika: Flere og flere land ser ut til å drite i FNs konvensjoner om narkotikapolitikk.

Les også: Portugals ruspolitikk er ikke perfekt, men den funker

Dette er en annen grunn til at det har hastet å formulere en ny erklæring, for jo mer avstand det blir mellom konsensus i FN og nasjonal realpolitikk, jo mer trues FN-samarbeidets betydning. Og ettersom narkotika og narkotikapolitikk er globale utfordringer med globale konsekvenser, er det nødvendig med en effektiv, global arena å diskutere på.

Gerhardsen, som fremdeles støtter forbud, er optimistisk innstilt til utkastet.

– Vi mener det er mye positivt her, selv om vi skulle ønsket oss mer på noen områder. I utkastet til slutterklæring vektlegges tilgang til kritisk viktige medisiner, behandling, forebygging, menneskerettigheter og alternativ utvikling for produsentland av narkotika, sier hun.

På møtet i Wien deltok representanter fra flere norske rusorganisasjoner, og den norske representanten Sturla Haugsgjerd* holdt tale på vegne av brukerorganisasjonen FHN (Foreningen for en human narkotikapolitikk). Nå er han også tilstede i New York, hvor han i går talte til side-eventet Civil Society Forum. Han tror ikke Norges bidrag i den internasjonale diskusjonen kommer til å utgjøre noen særlig forskjell.

– Det kan jeg vanskelig forestille meg. Norge har mange ulike bidrag til UNGASS, og en del av poengene er gode, for eksempel kritikken av dødsstraff. I den internasjonale debatten vil Norge innta en mellomposisjon, der man tar til orde for at brukere både skal straffes og hjelpes. Men jeg er usikker på om denne strategien vil være særlig fruktbar. Når vi selv ikke har en særlig progressiv politikk, blir det ikke enklere å kritisere for eksempel Kina eller Russland for å nekte sprøyteutdeling.

Sturla Haugsgjerd. Foto: Berne Stålencrantz

Vil verden bli et bedre sted for rusbrukere etter UNGASS 2016?

– Debatten kan på mange måter sammenlignes med Woodstock. Jævlig engasjerende for alle som sto rett under basshøytalerene, men til syvende og sist et event de aller aller fleste ikke ante pågikk overhodet eller kunne forklart hva var, selv med en pistol mot hodet, sier Haugsgjerd.

– Samtidig må være lov å håpe at det skaper et engasjement som smitter over på folk. Stemningen vil forhåpentligvis også bli annerledes fremover, spesielt i byer som Oslo og Bergen, som har store miljøer av både rusbrukere og progressive mennesker. Mange vil nok merke et stemningskifte gjennom små ringvirkninger. Alt fra mer penger i tiggerkoppen til økt forståelse, får vi håpe.

*For ordens skyld: Haugsgjerd har lenge vært tilknyttet redaksjonen i NATT&DAG. 

Les også: – Etter fire dager på MDMA følte jeg meg så sliten og suicidal at jeg måtte ta en ukes pause fra alt

 

The post Denne uka kan FN avslutte «krigen mot narkotika» appeared first on NATT&DAG.