Du havnet ikke på VG da du ble proff for Nike og Skate Mental i desember.

– Nei. Haha. Men det var ikke så veldig farlig for meg.

Når jeg prøver å formidle hvor drøyt det er at du (som nordmann!) plutselig er en av verdens mest omtalte skatere, må jeg ofte trekke linjer til Martin Ødegaard for at folk virkelig skal forstå. Hvordan forklarer du selv det du driver med til folk som ikke skater?

– Jeg vet ikke. Det har gått jævlig fort for meg det siste året, hovedsakelig på grunn av den filmen (Nike SB Chronicles 3, Karsten hadde siste og «viktigste» part). Skating er som andre idretter, du må på en måte sette deg litt inn i det for å skjønne omfanget. Folk vet hvem Tony Hawk er, liksom, men ikke så mye mer enn det. Hvis du viser en vanlig fyr en filmpart tror jeg ikke han får mer ut av det enn at det «ser vanskelig ut å trikse med brettet».

«De viste meg akkurat et brett der det står ‘Kleppan’ i strikkemønster, også er det kirkebrann og masse damer.»

Kan du beskrive hverdagen din? Hvordan har livet vært etter at du ble profesjonell?

– Det er mye reising. Det er hovedgreia. Man skal skate på de råeste stedene, filme og ta bilder. Når jeg drar med sponsorer på tur har vi et eller annet mission, vi skal filme en liten edit eller få noen bilder til et magasin eller noe sånt. Det er på en måte det det går i. I fjor var jeg mye i LA siden jeg filmet til den filmen, det er der de gutta har base. Men vi var mye rundt også. Vi var i Shanghai, og i Chile, på to turer rundt i Europa og på en del turer rundt om i USA. Jeg har fått en del oppmerksomhet på sosiale medier og sånne ting, litt mer followers og masse kommentarer på videoer, men det har ikke vært noen ekstrem forvandling.
​
Skjer det mye spesielt på Insta-fronten? Det ryktes at enkelte proffskatere får en del rare ting i innboksen sin.

– Jeg har fått et par småmerkelige DMs. Spesielt etter premieren på den videoen, da fikk jeg et par ganske spaca meldinger, «I’m your number one fan» og «please like my page». Ikke noe creepy shit, bare jævlig rart. Jeg er ikke så vant til å få sånne ting. Men jeg kan se for meg at det er ganske mye sykt, særlig hvis du er Eric Koston eller noe.

(Skjermdump: Nike SB Chronicles, vol. 3)

Hvor viktig er egentlig Instagram for skating i dag?

– Det virker som det blir viktigere og viktigere. Det virker som det er mange pros nå som dropper å være med i videoer og heller bare filmer seg selv i skateparker. De får jo sinnssykt mye oppmerksomhet rundt det, men jeg syns det er mye kulere å lage ordentlige parts. Men, sånn som den videoen jeg la ut da vi skata Tinghuset nå på lørdag – det var jo bare kødd, og den fikk nesten 5000 likes. Så lett kan det være. Folk følger med.

Det ble spilt en god del techno og minimal house på anlegget dere hadde med dere den dagen der. Når ble det en skate-greie?

– Haha! Nei, det er for hypen, da? Altså, man kan jo ha mye meninger om den typen musikk, men det blir ganske god trøkk når man setter på noe sånt. Særlig når man er i et crew, da blir det fort stemning. Energien går opp, det blir som regel litt mer heavy session. På dansegulvet i en klubb er det jo en viss type musikk for å få crowden til å bli stoka. Det funker på samme måte når man skater og er tjue stykker.

På en av signaturplatene dine har brettsponsoren din Skate Mental lånt grafikken til den gule makrell i tomat-boksen. Hva er historien bak det brettet?

– Da vi filma til Nike-filmen hadde vi en uke der alle gutta var her i Oslo, så da måtte jeg introdusere dem til makrell i tomat. Det spiser jeg liksom hver dag. Når vi var ute og skata stakk vi bare på Rema og kjøpte kneippbrød og makrell i tomat. Så ble det en greie, de syntes det var funny. Så tror jeg Scuba (Nike-teamsjef) visste at jeg skulle få et brett på Skate Mental, så han sendte bildet av boksen til Staba (sjefen til Karsten) og bare «du må lage et brett med den logoen her. Det her digger Karsten, det er funny og supernorsk». Jeg tror ikke han spurte om lov eller noe sånt, men vi har ikke hørt noe enda. Får håpe Stabburet syns det er kult.

Har du planlagt flere Norge-relaterte brett? Er det et spor du kommer til å kjøre videre i?

– Ja, det kommer et sånt mariusgenser-opplegg også. Haha. De viste meg akkurat et brett der det står «Kleppan» i strikkemønster, også er det kirkebrann og masse damer.

Så Skate Mental brander deg hardt som «han norske proffen» og håper at det oppfattes som eksotisk, liksom?

– Det er ikke så mange av oss, da. Så da blir man jo litt annerledes fra resten av gjengen. Det syns jeg er helt greit, egentlig.

Jeg hang meg opp i flaggcapsene og turistluene du gikk rundt med i sommer. Er det fortsatt en greie?

– Jaja, jeg hadde noen Norge-luer og Norge-capser i parten min. Jeg bare syns det er funny. Det er jævlig harry å gå rundt i Norge med Norge-lue, men jeg vet ikke, jeg er norsk liksom, jeg er ikke amerikaner, og jeg vil at folk skal vite det. Det er mange som tror jeg er amerikaner fordi jeg er så mye i USA. Men det er funny, må jo backe landet.

Hvor kjøper du de luene?

– Nede på de verste turistbutikkene rundt Rådhuset. Det er der jeg har funnet alle de beste. Hvis det er et sånt lite troll med mariusgenser foran døra har de alltid noe snacks. Det er litt harry, men det er litt gøy óg.

(Skjermdump: Nike SB Chronicles, vol. 3)

Det du lever av nå er guttedrømmen din. Er det å leve av å skate som du trodde det kom til å være?

– Det er jo det, til en viss grad. Å kunne leve av å skate, det er jo veldig spaca. Man vet ikke hvor lenge det kommer til å vare, men sånn jeg har det nå så er det akkurat som drømmen min da jeg var kid; «tenk å bare kunne skate». Nå har alt skjedd veldig fort det siste året, og det er først nå jeg har begynt å tenke over ting og tang. Det er jævlig weird, på en måte. Alle jobber og sånn, mens jeg bare sitter her og chiller og har egentlig ikke så mye å gjøre. Du hører jo om det, man har jo jævlig mye fritid, og man kan jo på en måte gjøre hva faen man vil. Så det er veldig mange pros som ikke dealer med det så bra. Folk begynner å feste altfor mye, blower penger. Ikke at jeg tror jeg kommer til å blowe det med festing eller noe, men jeg er liksom på en helt annen greie enn alle andre.

Ja, veldig. Men, kjeder du deg? Hva har du gjort i dag, for eksempel?

– I dag våkna jeg klokka ti og bare «ja …». Nå snør det ute, alle er på jobb, og det er ikke så mye jeg kan ta meg til. Det er jo alltids småting som må gjøres, jeg må jo vaske klær og betale regninger, men det er ikke ting jeg kan gjøre hele dagen til alle andre slutter på jobb. Så det er på en måte litt weird, men det er jævlig konge óg, da? Haha. Jeg klager ikke, men det er noe man må venne seg til. Når man reiser mye og så kommer hjem rekker man liksom aldri å få en rutine. Du er på tur og filmer, og så skjer det jævlig mye intenst i løpet av et par uker eller en måned, så kommer du hjem, og det er veldig rolig og ingenting som skjer, særlig i Norge nå på vinteren. Men det er jo bare å komme seg ut og finne på noe.

Hva skal du gjøre resten av dagen?

– Jeg hadde tenkt å dra og skate Bekkestua (innendørspark), men jeg har litt vondt i kneet, så jeg sitter liksom og sjekker om jeg har vondt nok til å skate eller ikke.

Blir du mer hypokonder rent skademessig nå som du lever av å skate?

– Nå stresser jeg litt mindre med skader. Jeg var skikkelig hypokonder mens jeg filma til den Nike-videoen, for da tenkte jeg sånn «faen ass, hvis jeg skader meg nå så er jeg fucked». Men nå har jeg god tid. Jeg har ikke noen store prosjekter akkurat nå. Eller, jeg har X Games, men det å filme – og den typen prosjekter – bryr jeg meg litt mer om.

Så du mister ikke jobben hvis du ikke tar gullet hjem for Norge?

– Haha, nei. Jeg tror ikke jeg er Nike sitt store X Games-håp. Men det er gøy å få være med, så det blir bra. Jeg har ikke vært med på så mange konkurranser i det siste, så vi får se hvordan nervene holder.

The post X Games-klare Karsten Kleppan har sitt eget makrell i tomat-signaturbrett appeared first on NATT&DAG.

«Glem diamanter, molly er en jentes beste venn».

Dette stadfestet Gina Tricot i en instagramkampanje som nå har blitt tatt ned. I diverse leiligheter på Grünerløkka, kunstorienterte studier og gratismagasin-redaksjoner har det lenge vært snakket om hvilket partydop som er det beste. Nå kaster altså klesgiganten seg inn i debatten, og går god for MDMA, i hvert fall for jenter.

Les også: Haribo lanserer DJ-godteri som ligner på ecstasy

Vi kontaktet hovedkontoret til Gina Tricot i Borås, Sverige for en videre kommentar. De kunne opplyse om at jeansen «Molly» var en av bestselgerne deres.

… Videre sa de at de har skiftet budskapet i kampanjen sin, etter å ha mottatt tilbakemeldinger om at den potensielt kunne misforstås.

Etter reaksjonene var denne plakaten å finne på nettsidene deres:

Hvem er DIN beste venn? SKRIK ut i kommentarfeltet!

The post Gina Tricot: – «Molly» er en jentes beste venn appeared first on NATT&DAG.

Klokken er ett over fem onsdag 20. januar, og Hans Gaarder virker å være godt i gang med å avsløre utenomjordisk liv i foredragssalen innerst i den enorme bokhandelen i det som tidligere var Oslo-kinoen Eldorado. Selv om jeg altså bare er ett minutt for sen, føles det som om alle har vært på plass lenge. Gaarder har satt av tre timer til bevisføringen for utenomjordisk liv, og har tydeligvis ingen tid å miste.

Hans Gaarder er utdannet siviløkonom, men jobber som uavhengig UFO-forsker og skribent. Han stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og har blant annet vært gjest i Trygdekontorets «Konspirasjons-spessial». Til NATT&DAG har Gaarder tidligere uttalt at han har blitt angrepet med et strålevåpen som blacket tankene hans på en kafé i Oslo.

På Eldorado Bokhandel skal presentere bevis for at det finnes aliens på jorda, og at hemmelige organisasjoner i land som USA og Norge prøver å skjule dette for oss. Har Eldorado blitt et sannhetens fyrtårn i et mørke av konspirasjoner og tåkelegging? I løpet av en uke i januar var dette noe av det som skjedde på den tidligere sentrumskinoen:

16. januar: «Svennie snakker om Armenia :-) Vi kan love en forrykende multimedia-forelesning fullt av engasjement for dette viktige og spennende temaet. Sett av et par timer – jeg har mye å fortelle! Sven-Erik Rise aka Svennie er rektor på Oslo Private Gymnasium og største norsk fan av Armenia i hele Norge :-)»

20. januar: «AVSLØRING AV UTENOMJORDISK LIV: Avsløringen av sannheten om utenomjordisk liv vil bli presentert og dokumentert som en kavalkade av fotografier og videoklipp med og uten vitnemål, supplert av topphemmelige dokumenter og mye annen bakgrunnsinfo som viser at utenomjordisk liv er en realitet. Velkommen til en kosmisk ettermiddag i Eldorado Bokhandel.»

21. januar: DEAD MAN WALKING: Vet du sannheten om fødselsattesten? Har DU lov til å bruke navnet «ditt»? Hvorfor må du betale renter når du låner «penger» av deg selv? Få med deg foredraget som gir deg et nytt helhetsbilde på Navnebedrageriet – det største bedrageriet i historien.»

I en bisetning nærmest mumler Gaarder at «de» (USA) har et verktøy som kan produsere evig energi, samt kontrollere tid og rom …

De fleste tilhørerne er godt voksne, men det er noen yngre folk på plass også, blant annet to to jenter, et kjærestepar og en fyr i dress.

Vi lærer om forskjellige typer romvesener (for eksempel rasen «blonde nordics», som ser ut som skandinaver og kommer fra stjernekonstellasjonen Pleiadene), om hvordan de amerikanske presidentene håndterte romskip og romvesener i etterkrigstiden (da romvesener henvendte seg til USAs president Eisenhower og tilbød hjelp til spirituell utvikling mot at han ødela atomvåpen, var svaret fra presidenten «Takk, men nei takk») og vi lærer om «S4», som Gaarder beskriver som den kosmiske indrefileten. S4 er en slags underjordisk fabrikk i Nevada, der romvesener jobber med å utvikle ny teknologi for USA.

Koblingen mellom Gaarders data og projektoren er dårlig, så bildet på lerretet veksler mellom å være klart, utydelig og forsvinne helt. Sabotasje fra myndighetene, sier Gaarder. Han spøker, men det er kanskje ikke så rart hvis det faktisk skulle være tilfellet. Gaarder formodentlig bader i topphemmelige dokumenter, og forklarer det med at han «liker å snoke i topphemmelig informasjon».

Det er mye å ta innover seg. Alt er grensesprengende. For å prøve å illustrere nivået på den topphemmelige informasjonen vi blir servert: I en bisetning nærmest mumler Gaarder at «de» (USA) har et verktøy som kan produsere evig energi, samt kontrollere tid og rom…

Av og til er det spørsmål fra salen. En av de yngre jentene lurer på hvordan menneskene som jobber i S4 kommuniserer med romvesene.
– Man antar at det foregår telepatisk, svarer Gaarder.
– Kan menneskene telepati, lurer jenta.
– Det bare slår inn, forklarer Gaarder.
– Å, ja, sier jenta.
– De kan alle språk på én, to, tre, tilføyer en fyr på første rad.

Er jeg så hjernevasket at jeg ikke klarer å prosessere alt dette? Kan Gaarders prosjekt allerede være for sent?

Etter en time kommer det opp en slide hvor det står «Pause 15 minutter». Gaarder foreslår at vi bare tar ti, og oppfordrer til å kjøpe DVD-er nå, ikke etterpå. Det blir visst ofte litt press mot slutten. DVD-ene ligger utover et bord, og det virker som om det finnes noe for enhver smak: «TABU-listen for norske redaktører og journalister». «Nikola Tesla – liv og teknologi». «Bevisanalyse av 22. juli-terroren». Mannen i dress kjøper DVD-en «Hitler døde ikke i bunkeren». Et ungt par kjøper to DVD-er om romvesener.

Jeg overhører en samtale mellom Gaarder og en av de kvinnelige tilhørerne. Hun er interessert i reptilianer-teorien, teorien om at mektige personer, som Obama, Bush, Dronning Elizabeth og Jay Z, egentlig er reptiler fra verdensrommet som har forvandlet seg til mennesker, og lurer på hva Gaarder mener om dette.
– Det er litt for mange vitneobservasjoner til at jeg ikke tror på det, sier Gaarder, og legger til at dette er et «ikke-tema», fordi det er så kontroversielt.
– Men det er ganske skremmende, sier han.

Det er ikke bare teknisk kluss og det at eldre folk snakker med foreleseren i pausene som får dette til å minne om en vanlig forelesning ved et universitet eller en høyskole. Etter pausen kommer den uunngåelige sigenheten snikende. Det er ettermiddagsforelesning, behagelige seter og dårlig luft. Ikke engang topphemmelig informasjon som beviser at det finnes romvesener på Jorda kan forhindre avdupping.

Jeg våkner igjen under en diskusjon om antigravitasjon. Gaarder bekrefter at «Ja, de (USA) har antigravitasjon og ja, det funker», men blir avbrutt av spørsmålsstilleren som oppgitt påpeker at «Jeg vet at de har antigravitasjon, og jeg vet at det funker», før han stiller et mer nyansert antigravitasjonsspørsmål jeg ikke greier å følge med på.

Det nærmer seg kveldens andre pause, og jeg ser mitt snitt til å fordufte. En time til med bevis for at det finnes romvesener blir rett og slett for mye for meg. Hva sier det om meg og min generasjon? Er jeg så hjernevasket at jeg ikke klarer å prosessere alt dette? Kan Gaarders prosjekt allerede være for sent? Nå vet jeg at det finnes romvesener som jobber og sliter under bakken i Nevada. Jeg bryr meg bare ikke så veldig. Men hvem er jeg? Det får jeg kanskje svar på i morgen, på samme sted, til samme tid.

The post Åpent sinn og open mic: Hva er det egentlig som skjer i Nordens største bokhandel? appeared first on NATT&DAG.

På Facebook finnes det en lukket gruppe som heter «SKAM». Den har litt over 16 000 medlemmer, de fleste er ungdommer (eller NATT&DAG-skribenter), og alle er Skam-fans. Det har vært god kok i forkant av sesong 2. Flere titalls innlegg med spørsmål om når sesong 2 begynner, har ført til flere titalls innlegg med irritasjon over alle spørsmålene. Noen kommer med «teorier» som skal oppklare seriens løse tråder. Andre lager memes. Ingen skal si at ungdommen ikke er engasjert.

Skam er en serie om ungdommer, for ungdommer, og ungdommer liker den. Men er man voksen er det lett å være intetanende om hvor store slike ting egentlig er. Det er påfallende hvor lite konvensjonell medieoppmerksomhet serien har fått, og hvor lite den har blitt pushet av NRK, til tross for gode seertall.

– Det er i hvert fall promotert på en annen måte, sier Håkon Moslet, produksjonssjef i NRK P3.

– I stedet for en stor kampanje med promoer som går i forkant, så har vi her satset mer på en «snikende ullteppe»-strategi. Det har vært helt bevisst at målgruppa skulle finne frem til serien på egen hånd. Så vi kjørte en forsiktig lansering, ved å slippe en promo på noen blogger, og tenkte at det skulle bygge seg opp gradvis, gjennom rykter og word of mouth.

«Jeg tror aldri jeg har gledet meg mer til ny sesong av en serie enn det jeg gjør med Skam nå» – Emma Clare Gabrielsen, journalist

Om det er PR-strategien til NRK som skal ha æren for seersuksessen, vet vi ikke. Serien er i hvert fall mer enn god nok til å klare det egen hånd. I første sesong av Skam fulgte vi Eva, førsteklassing på Hartvig Nissen skole i Oslo, og vennene og kjæresten hennes, og deres relativt vanlige ungdomsliv, gjennom korte klipp og instagrambilder og meldingsutvekslinger på internett. Hvis du leser dette uten å ha sett serien, er det stor fare for at du tenker at dette høres corny og kleint ut. Men stol på meg: Det er ikke det. Faktisk ikke i det hele tatt.

– Denne formen for nettdrama er noe NRK Super har holdt på med i flere år, med seriene Sara, MIA og Jenter. Tanken var: Når vi får det til med barn, hvorfor skal vi ikke få det til med tenåringer? sier Moslet.

– At serien foregår i sanntid er viktig. Hvis det er et vorspiel fredag klokka halv åtte, så publiseres den også for publikum fredag kveld halv åtte. Og hvis det er høstferie den uka, så er det også høstferie i serien.

Alt ved Skam føles relevant: Bruken av sosiale medier, ny og bra musikk, og ungdommer som snakker sånn som ungdommer snakker. Så bra er det at flere enn bare tenåringene har oppdaget og omfavnet det.

Emma Clare Gabrielsen Foto: Calle Huth

– Jeg tror aldri jeg har gledet meg mer til ny sesong av en serie enn det jeg gjør med Skam nå, sier Emma Clare Gabrielsen (24), nyansatt programleder for Innafor, NRKs kommende dokumentarserie rettet mot unge voksne.

– Det er jo en serie om å være førstiss på Nissen, men jeg tror grunnen til at den appellerer til så mange i alle aldre, er at man har skapt et så interessant, troverdig og gjenkjennelig univers. Man er inne i hodet til den førstissen, og ser verden gjennom en 16-årings øyne.

Beglomeg-bassist, Spellemannspris-kupper og NATT&DAG-forside-babe Raymond Teigen Hauger (34) er en annen som har omfavnet serien, og som holder seg svært aktiv på facebookgruppen.

– Storyene og karakterene er så troverdige. «Alle» kjenner seg igjen.

Raymond T. Hauger Foto: Magne Risnes

I kraft av å ikke akkurat være fremmed for å vise seg naken offentlig, må vi også spørre Raymond om han har noen tanker om tittelen på serien: Skam?

– Går ikke alle og skammer seg over egen eksistens hele tiden? Jeg har i hvert fall skammet meg så lenge jeg kan huske. Her passer det jaggu med et Erich Fromm-sitat igjen: «Bevisstheten om å være menneskelig adskilt uten å være gjenforenet i kjærlighet er skamfølelsens opphav. Den er samtidig skyldfølelsens og angstens opphav».

​Alkohol, marihuana, uønskede graviditeter, spiseforstyrrelser – ingenting er 16-åringene i Skam fremmed. Men det fremstår ikke som noe forsøk på hverken å provosere, sjokkere, fordømme eller «ta opp viktige temaer». Skam sier bare: Dette finnes i 16-åringers liv.

– Det føles ikke som om man har bestemt seg for å lage en «ungdomsserie». Det er bare en veldig god serie – som tilfeldigvis handler om ungdommer. Dette er jo resultatet av utrolig grundig research, tenker jeg. Ungdommer kjenner seg igjen, og voksne får et innblikk i hvordan det er å være ungdom anno 2016, sier Emma.

Kanskje er det fordi én spesifikk gruppe fanges så godt og fremstilles så troverdig, at serien også treffer bredere?

– Med Skam har vi siktet smalere enn man ofte gjør, og hatt som mål å treffe den 16 år gamle jenta, og forsøke å hjelpe henne med å styrke selvfølelsen, løsne opp i tabuer og gjøre henne bevisst på mellommenneskelige mekanismer, sier Moslet.

«Sånne verdier og holdninger trenger ikke bare norsk ungdom, men egentlig hele dette landet her» – Raymond T. Hauger, artist

Julie Andem har både skrevet manus og regissert serien. Ifølge Moslet hadde serien aldri eksistert uten henne:

– I motsetning til mange andre jevnaldrende serieskapere og historiefortellere, er hun mer opptatt av å skildre et annet miljø enn sitt eget på en sann måte.

Det er så mye som er i veien med norsk TV. Med Mammon forsøker NRK å følge opp sine nordiske nabolands krimsuksesser, men glemmer å skrive manus. Unge lovende er et annet eksempel på et litt for sterkt ønske om å lage en «norsk versjon» av en suksess fra utlandet. Problemet er litt for ofte at idéen bak og målet med serien, skinner gjennom og blir for tydelig.

Les også: Mammon: IS’ terrorvelde er kommet til Akersgata

Skam er noe helt annet. For det første er formatet nytt: Korte klipp legges ut på nett fortløpende, gjerne daglig, og samles til en vanlig TV-episode én gang i uka. Episodene spilles inn bare noen få uker før visning, noe som gjør at produksjonen og mottakelsen eksisterer i samme verden. Om Skam skal få noen til å skamme seg, er det resten av norsk TV-bransje. Her er vi langt fra de formelpregede og stivnede seriene vi er vant til å se. Vi er derimot i skolegården på Hartvig Nissen skole – en egen verden. Skam er bra fordi serien gjør det alle gode serier gjør: Den skaper et eget, troverdig univers.

– Det er alle de små detaljene som stemmer: Klippet hovedpersonen ser på youtube når hun dumper ned i senga etter skolen, eller emojien hun bruker når hun sender melding til kjæresten, låta han rasshølet blaster ut av bilen sin når han kjører fra skolen. Det synes veldig at skuespillerne har fått komme med sine meninger på manus også, sier Emma.

Les også: Unge lovende: På sitt beste veldig bra, på sitt verste helt elendig

– Redaksjonen brukte veldig lang tid på å snakke med tenåringer, reise rundt på skoler og fritidsklubber. Flere av karakterene er et resultat av det. Vi har for eksempel vært opptatt av å ha med ting som er lættis. Selv om det er mye alvorlige ting, så er det også mye humor. Alt dette er med og gjør gjenkjennelsesfaktoren høy, i alt fra sjargongen til hva de er opptatt av eller hva slags klær de går med, sier Moslet.

«Skam er en fremstilling av ungdomstid som stemmer, som folk faktisk kan kjenne seg igjen i.» – Oda Faremo Lindholm, forfatter

Eva og resten av jentegjengen som har blitt en gjeng gjennom å være de som ikke har noen annen gjeng, prøver å pønske ut hvordan de skal komme seg på bussvors med William, skolens kuleste og kjekkeste 97-er. Det skal nemlig gjøre dem til en kul og populær buss selv. Logikken er uslåelig. Eva har snakket litt med Chris, som er på buss med William. «Følger du Chris på insta?» spør Sana, og tar mobilen til Eva. Hun finner ham straks, og liker alle bildene hans. «Når han skriver melding til deg, svarer du. Flørtete!» beordrer Sana. Hun er det nærmeste serien kommer et blikk utenfra, hun er en muslimsk stereotypi samtidig som hun er helt uforutsigbar og har fullstendig kontroll over det sosiale spillet og kodene. Hvordan har de klart å navigere denne karakteren gjennom et slikt hypersensitivt minefelt av fordommer og politisk korrekthet? Jeg skjønner det ikke. Men det funker, og det er fantastisk.

Oda Faremo Lindholm, som i boka Bullshitfilteret gikk til angrep på seksualisering og stereotype kjønnsroller i populærkulturen, digger også Skam.

Oda Faremo Lindholm Foto: Anne Valeur

– Skam er en fremstilling av ungdomstid som stemmer, som folk faktisk kan kjenne seg igjen i. Både skolemiljøet, fritid, revyfester, russebuss, det er jo det den tiden handler om – men det er kanskje også det som gjør det litt smalt. Det er jo en ungdomstid som er veldig Oslo – kanskje til og med Oslo vest.

Er Skam-gjengens liv på Nissen representativt for resten av landet – eller resten av byen, for den saks skyld? Jeg drar til østkanten for å finne det ut. Hellerud videregående skole på Tveita i Groruddalen er ikke akkurat Hartvig Nissen. Rett ved siden av Tveita senter ligger skolen, halvveis i brakker, på en byggeplass. Tidlig en fredags morgen er kantina stengt. Hvor er elevene? En del av dem er på Tveita senter. Jenter med hijab og gutter med sigg. Har de i det hele tatt sett Skam? Og hører problemene til Eva og de andre hjemme i en boble på Oslo vest?

Av dem jeg treffer er det ingen som tenker på det. Når jeg spør dem om serien kunne vært spilt inn her, på denne siden av byen, er svaret et spørrende ja?, med rynkede øyenbryn. Det er jo sånn det er å være ungdom i dag, det er jo vanskelig, sier de med sin ungdommelige veslevoksenhet. Ikke alle har sett det, men alle som har sett det, liker det. De kjenner seg igjen. Nesten skuffet setter jeg meg på t-banen. Er det ingenting man kan ta Skam på?

Oda mener det er veldig generelle erfaringer som gjør serien gjenkjennelig:

– Det å begynne på videregående og slite med å få seg venner, være ensom, selv om man er helt vanlig, den frykten for å være middelmådig – det er ikke så ofte man ser på norsk TV.

Når Eva drar på hyttetur med kjæresten Jonas, og han tar med seg to kompiser, blir Eva såret, ikke fordi hun får mindre tid sammen med ham, men fordi det gjør det så tydelig hvor ensom og alene hun selv er. Og når Jonas på slutten av turen sier til Eva at hun må skaffe seg nye venninner, fremstår det både ydmykende og oppløftende på samme tid. Eva er ordinær og kjedelig, men hun er så gjennomført ordinær at det blir alt annet enn kjedelig – bare menneskelig. Den som ikke evner å se storhet også i en helt vanlig 16 år gammel jente, fortjener ingen medynk.

Men serien har også tilløp til politikk. Det finnes en underliggende feminisme, som er totalt fraværende i for eksempel Unge lovende. Noora, fan-favoritten som blir hovedperson i sesong 2, sier til Vilde at hun må slutte å kalle andre jenter sluts. Dette skjer samtidig som vi på en måte også forstår irritasjonen og frustrasjonen til Vilde. Noora foregriper på ingen måte noen døll SV-voksenverden – det fremstår som en ungdoms tanker, uten noe som helst ekko av snusfornuft.

– Sånne verdier og holdninger trenger ikke bare norsk ungdom, men egentlig hele dette landet her, sier Raymond.

– Folk som er på den alderen kjenner seg igjen, og enda viktigere, de føler at de blir forstått, og dermed tatt på alvor. Det er så viktig når man lager TV som er for ungdom, at de selv opplever at de blir tatt på alvor. Hvis det lyser at en gjeng 50-åringer har bestemt seg for å lage noe ungt og har typ grafittilogo for å «nå ungdommen», blir det bare provoserende, sier Emma.

– Og irriterende. Og jæææævlig krampeaktig.

Første klipp i sesong 2 av Skam kommer mandag 29. februar på skam.p3.no

The post Hva er det som gjør Skam så SYKT bra? appeared first on NATT&DAG.

Primus (Christiansen) er en litt mislykket og i det hele tatt trist mann med få venner og en familie som ikke har all verden med respekt for ham. Da hans forrige prosjekt for å finne en inntekt innen hotelldrift ikke gikk bra, vender han seg til et potensielt innbringende alternativ idet han innser at staten kaster penger etter private asylmottak. De brakkelignende lokalene trenger bare litt oppussing – men hvorfor ikke la asylsøkerne flytte inn først og la de ta seg av arbeidet?

Welcome to Norway! forsøker å lage lettbeint underholdning av vanskelige sosiale forhold. Jeg vet ikke hvordan asylmottakbransjen faktisk fungerer så det blir vanskelig å si noe om realismen her – jeg håper og antar at den ikke er så sterk. Skulle filmen allikevel ha likheter med virkeligheten, må man kunne si at denne historien først og fremst er en tragedie – eller i det aller minste tragikomedie – omgjort til lettfordøyelig kosekino. Om Primus har sine motstykker i den virkelige verden, var de kyniske opportunister som kanskje helst skulle vært bak lås og slå. I stedet får vi en klassisk antihelt: uempatisk og ufordragelig – men god på bunnen.

Det er i og for seg greit. Selv om det skurrer å se Primus’ rasistiske bemerkninger og oppførsel brukes som punchlines, underbygger de denne antihelt-rollen. Filmens asylsøkere framstår mer sympatiske, og de står for de mer vellykkede sidene av Welcome to Norway!. Det er når filmen går for melodrama i stedet for å vitse vekk alvoret at den begynner å treffe en nerve – gode rolletolkninger fra Mukuta, Dazi og Sayegh får i sterkere grad fram det tragikomiske som passer filmen bedre enn nordmennenes klovneri.

Kanskje er det dette som er godhetstyranniet i praksis – et litt uambisiøst ønske om å lage film med sosial samvittighet møter en berøringsangst for alvor som gjør det nødvendig å innpode en påtatt selvironi for «det norske». Alt holdes lett og ufarlig heller enn å risikere å trå feil. Man trekker på smilebåndet iblant, men det beste man kan si om resultatet er i bunn og grunn at det kunne vært verre.

Trond Gausdal
Premiere 4. mars

The post Filmanmeldelse: «Welcome to Norway» er lettfordøyelig og ufarlig kosekino appeared first on NATT&DAG.

Hedda Baumann Heier er advokatfullmektig i Teknologi og media-avdelingen hos Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig.

I et intervju publisert på nettsidene til NATT&DAG for et par dager siden innrømmer forfatteren Audun Mortensen at hans siste bok Samleren er en oversettelse av The Burnt Orange Heresy, skrevet av amerikanske Charles Willeford i 1971.

Mortensen vedgår å ha brukt Google Translate og retusjert «minst mulig», men han mener likevel at dette er greit fordi verket benyttes i en kunstnerisk sammenheng der plagieringen er «estetisk interessant» – i motsetning til rennommésnylting.

I opphavsretten er utgangspunktet at det kreves samtykke fra opphavsmannen når man låner noe fra andres litterære eller kunstneriske verk. En gang iblant dukker det likevel opp saker der det er helt på det rene at noen har kopiert andres verk uten samtykke og der dette er gjort nettopp med det formål å kopiere. Samleren er et godt eksempel på dette. Sett fra et rettslig ståsted er Mortensens argumentasjon neppe holdbar.

«Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure

Det som vurderes ved spørsmål om opphavsrettskrenkelser er om de identitetsbærende elementene i originalen går igjen i den påståtte kopien på en slik måte at de to verkene gir den samme estetiske opplevelsen. For Mortensens del er dette ganske åpenbart ettersom scene for scene er gjengitt tilnærmet ordrett i norsk oversettelse.

Det er ikke noe særlig unntak fra denne hovedregelen for bruk i kunstnerisk sammenheng. Det som kunne vært diskutert er om verket faller inn under kategorien for parodier og travestier. Slike verk anses som selvstendige verk som kan utnyttes uten samtykke fra den tidligere opphavsmannen, selv om originalverket er gjenkjennelig – det er jo nettopp gjenkjenneligheten som tross alt er poenget med en parodi.

Vilkårene for at noe skal kunne sies å falle inn under kategorien for selvstendige verk er for det første at verket må inneholde gjenkjennelige elementer fra et annet verk, men likevel vel være merkbart annerledes enn det første verket. For det andre må parodien være et uttrykk for humor eller latterliggjørelse. Når det gjelder Samleren er originalverket klart gjenkjennelig, men er det fremstilt merkbart annerledes på en måte som er morsom? Neppe. Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure, men denne morsomheten knytter seg ikke først og fremst til Mortensens bearbeidelse av originalverket, snarere tvert imot. Dette medfører derfor at Mortensen etter mitt syn ikke passerer den store lakmustesten, nemlig om bruken av originalverket er innenfor hva som må anses å være et uttrykk for en rimelig balanse mellom rettighetshavernes og rettighetsbrukernes interesser.

Til syvende og sist bunner det i at opphavsmenn skal ha betalt for bruken av verkene deres ellers blir det vanskelig å leve av kreative yrker.

The post Advokatfullmektig Hedda Baumann Heier mener Audun Mortensens bok «Samleren» er et plagiat appeared first on NATT&DAG.

En av de mange ulempene med globalisering er at man får høre om gode serier før man selv får enkel tilgang på dem. En av disse utilgjengelige seriene er fantastiske Mr. Robot, som for oss nordmenn bare har vært tilgjengelig på amerikanske iTunes og svensk tv. Nå har heldigvis NRK brukt lisenspengene våre (Ikke mine, jeg har ikke tv engang, jeg!) på å kjøpe inn serien, og ikke bare sendes den på ungdomskanalen NRK3, den er også tilgjengelig på NRKs nett-tv.

I hvert fall en liten stund. Første og andre episode forsvinner om fire uker. Det rekker du vel? Du har jo endel fritid nå?

Om du ikke har hørt om Mr. Robot, kan jeg fortelle at serien handler om den deprimerte hackeren Eliot Alderson (Rami Malek) som til daglig jobber som IT-sikkerhetskonsulent i et stort firma, men selvfølgelig skjer det en dag noe som FORANDRER ALT.

I tillegg til at Mr. Robot har klart den tilsynelatende umulige oppgaven å skildre hacking på en realistisk måte, er den også full av deilige twister og Kubrick-aktig stemning. Det er kort sagt en av årets beste serier. Om du ikke har sett Mr. Robot før, se den nå, så kan du irritere deg over hvor vanskelig det er å få sett sesong 2 når den kommer senere i år.

Det hender ofte jeg er på fest (jeg har et veldig rikt sosialt liv!), og da pensles som regel samtalen inn på kontormøblene vi ser i Mr. Robot. Møblene virker jo veldig profesjonelle, stilrene og praktiske? De kan umulig være tilgjengelige for vanlige folk som oss? FEIL! De kan kjøpes hos theofficefurniturestore.com

The post Anbefaling: Mr Robot er endelig tilgjengelig i nisseluelandet Norge appeared first on NATT&DAG.

 Faen, som jeg misliker å skrive kritikker av filmer jeg er så langt unna å forstå skikkelig. Altså, misforstå meg rett: Hail, Caesar! er en fullt ut forståelig film på overflaten, men samtidig er det en kjent sak at jo mer tøysete en Coen-film fremstår, jo flere lag er det å finne under overflaten.

På overflaten skjer dette: Hollywoods største stjerne (Clooney) på 50-tallet kidnappes, og en erfaren produsent (Brolin) forsøker å holde den seriøse journalisten (Swinton) og den useriøse journalisten (Swinton igjen) på avstand. I stjernens fravær må han sette det taktløse western-neket Hobie Doyle (Ehrenreich) i rollen som veltalende gentleman på settet til mesterregissøren Laurence Laurentz (Fiennes) – samtidig som han forsøker å avverge en PR-skandale ved å få en synkronsvømmende filmstjerne (Johansson) til å gi bort og deretter adoptere sin egen baby.

Om du syns det hele lyder altfor Coenplisert allerede, kan jeg opplyse om at alt det overnevnte skjer før the russians dukker opp, med deres underlige kobling til en steppende sailorboy-filmstjerne (Tatum), så ja: Dette er en Coen-film. Ikke en No Country For Old Men eller en A Serious Man, men snarere en Burn After Reading-forvikling spunnet ut av en Fargo-esque kidnapping, med en nærmest psykedelisk havfruesekvens som kunne funnet et godt hjem i The Big Lebowski, samt en crazy-eyes-Clooney som fortolker sin fjerde idiot i Coen-oeuvren – etter det brødrene selv refererer til som «idiot-trilogien».

Hail, Caesar! er full av minneverdige påfunn og småparodier på datidens Hollywood. Jeg nevner i fleng det forbløffende tidstro sang- og dansenummeret «No dames!» med Channing Tatum, Frances McDormands cameo som kjederøykende klipper, de hysteriske utdragene fra (B-)westernfilmene med Hobie Doyle, for ikke å nevne Ralph Fiennes’ perfekte komiske timing i scenen hvor Laurentz forsøker å dialog-coache nevnte Doyle og det ubetalelige antiklimakset som involverer filmens MacGuffin.

Oppå alt pølsevevet – som vi ser gjennom Roger Deakins’ megetsigende linse og opplever gjennom en beundringsverdig effektfull klipp av Roderick Jaynes (et Coen-pseudonym) – svulmer Carter Burwells gravalvorlige komposisjoner med pauker og fanfarer og strykere og kostelig høytidelighet. At tonene til Burwell gjennomgående kontrasterer tullet og nærmest utbasunerer at «det her ække kødd!» er faktisk det mest lattervekkende ved filmen – slik det også var det i mesterverket Burn After Reading.

Hail, Caesar! er likevel en film som i hvert fall ved første møte knaker noe i leddene og strever med å kommunisere en skikkelig helhet – en sitter igjen med en grunnleggende what did we learn? Det er kanskje ingen krise, men de beste Coen-filmene oppleves fullendte allerede ved første påsyn. Hail, Caesar! er en helvetes underholdende affære, men samtidig er helheten så lukket og intern at filmen neppe vil avsløre hvor god den egentlig er før man har sett den en fire-fem ganger – og for de som i utgangspunktet er mindre uforbeholdent Coentusiastiske enn undertegnede, vil det kunne utgjøre en svakhet.

Martin Øsmundset

Premiere 4. mars

The post Hail, Caesar! er sannsynligvis best fjerde gangen du ser den appeared first on NATT&DAG.

Du husker introen. Nærbildet av lille Michelle, lattermild i baksetet. Kameraet som zoomer ut og avdekker hele Tanner-familien kjørende over Golden Gate Bridge. Du kjenner kjenningslåta «Everywhere you look», og de tykke, gule blokkbokstavene som sammen former «Full house». Slik starter også oppfølgeren, bare med tilleggsteksten «29 years later».

Handlinga er enkel – og gjenkjennbar. Eldstedatter D.J. (Candace Cameron Bure) er blitt voksen, trebarnsmor og nylig enke. Sammen med lillesøstera Stephanie (Jodie Sweetin) og bestevenninna Kimmy Gibbler (Andrea Barber), flytter hun og sønnene inn i barndomshjemmet for hjelp og støtte.

Initiativtakeren bak prosjektet er samme mann som stod bak ABC-suksessen i 1987. Jeff Franklin er både produsent og manusforfatter, og legger ikke skjul på at konseptet likner det forrige. I tråd med forgjengeren er Netflix-serien myntet på familiepublikummet, og det spilles raust på nostalgiske strenger. Gamle Full house-travere veksler aktivt på å stikke hodet innom bilderamma, men hovedpersonene forblir jentetrioen med barnelasset.

«Dialogen er klisjéfylt, situasjonene påtatte og humoren masete.»

Seriens største utfordring ligger i dens vaklende egenart. Første episode er eksempelvis ikke annet enn en simpel hyllest til fortidas glansdager. Konstruert og oppstilt består reunionen av entré på entré, med stakkato framdrift. Referanser skytes ut i vilden sky, og catchphrases melkes for harde livet. Selv om både plot og samspill flyter bedre utover i sesongen, forblir manuset svakt. Dialogen er klisjéfylt, situasjonene påtatte og humoren masete. Den familiekonsentrerte feel good-moralen føles overdrevet i en tid hvor mor og sønn heller bånder over The Wire.

Med høylytte vitser rundt idylliserte verdier, hoppes det fra tilgjorte dansenumre til bleieskifting og gruppeklemmer. Ser man i retning en samtidig familieserie som seermagneten Modern family, besitter sistnevnte en dristigere profil i både sarkasmebruk, pinliggjøring og freidige karakterer, sammenliknet med Franklins aldrende dydsprosjekt.

Utover opplevelsen av å ha sett det før – for ikke å snakke om det minimale behovet for å følge det videre, leverer Fuller house enkelt og greit et uinteressant seriekonsept. Høydepunktet forblir artisten Macy Grays gjesteopptreden med Dirty Dancing-låta «(I’ve had) The Time of My Life», som brått avbrytes av linja; «What am I doing here? I won a Grammy!» Metakommentaren later til å oppsummere hele prosjektets essens. I ens inderlige comeback-ønske, tar man det man får – om det så er snakk om 29 år gammelt materiale. «Have mercy.»

Kristine Tingvik Aas

Premiere 26. februar

The post «Fuller House» er en dårlig samling tilgjorte dansenumre, bleieskifting og gruppeklemmer appeared first on NATT&DAG.

På forespørsel fra Natt & Dag om jeg ønsker å «imøtegå Heiers kritikk» har jeg nå lest og kommentert de presumptivt vesentligste påstandene og opplysningene i advokatfullmektig Heiers kommentar, til tross for at kommentaren ser ut til å være myntet på advokatfullmektige med immaterialrett som spesialområde, forlagets advokater og eventuelle Natt & Dag-lesere som primært assosierer ordet «plagiat» med «plagiat-saken i DN» eller lignende …

A) «Det som vurderes ved spørsmål om opphavsrettskrenkelser er om de identitetsbærende elementene i originalen går igjen i den påståtte kopien på en slik måte at de to verkene gir den samme estetiske opplevelsen.»

– Gir de to verkene «den samme estetiske opplevelsen»?

B) «For Mortensens del er dette ganske åpenbart ettersom scene for scene er gjengitt tilnærmet ordrett i norsk oversettelse.»

– For det første: Er det «åpenbart» at to verk gir samme estetiske opplevelse dersom «scene for scene er gjengitt tilnærmet ordrett»? For det andre: Påvirkes den estetiske opplevelsen hvis handlingen flyttes i tid og rom, hvis rekontekstualiseringen av plottet anskueliggjør ulike paradigmer, hvis plottet endres på avgjørende punkter, hvis synsvinkel og karakternavn endres, hvis passasjer fra omlag 30 andre forfattere monteres inn?

C) «Det som kunne vært diskutert er om verket faller inn under kategorien for parodier og travestier.»

– Nettopp derfor distingverer verket seg åpenlyst fra parodien; en diskusjon «om verket faller inn under kategorien for parodier og travestier» virker motbydelig.

D) «Vilkårene for at noe skal kunne sies å falle inn under kategorien for selvstendige verk er for det første at verket må inneholde gjenkjennelige elementer fra et annet verk, men likevel vel være merkbart annerledes enn det første verket.»

– Som en uunngåelig følge av overlagte grep, justeringer og tillegg framstår verket som «merkbart annerledes enn det første verket».

E) «Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure, men denne morsomheten knytter seg ikke først og fremst til Mortensens bearbeidelse av originalverket, snarere tvert imot.»

– Nettopp. Hvis metoden og forelegget var overtydelig på publiseringstidspunktet, ville heller ikke lesekonvensjonene i feltet blitt anskueliggjort på samme måte. Romanen ble lest på én måte da den framstod som en «original», og på en annen måte nå som den framstår som en «kopi». Denne diskrepansen virker som en avgjørende del av verket.

F) «Til syvende og sist bunner det i at opphavsmenn skal ha betalt for bruken av verkene deres ellers blir det vanskelig å leve av kreative yrker.»

– En høyst relevant markedslogisk problemstilling, som i både konkret og overført betydning blir forsøkt nyansert og dramatisert via verket.

REDAKSJONELL ANMERKNING: Etter forespørsel fra Audun Mortensen har NATT&DAG valgt å publisere teksten ad verbatim slik vi fikk den tilsendt – altså uten endringer. 

The post Audun Mortensen: – Den samme estetiske opplevelsen? Virkelig? appeared first on NATT&DAG.

INSTATIRSDAG-redaksjonen har ikke et tilstrekkelig budsjett til å kunne anskaffe seg en sånn fancy kalender hvor skuddårsdager er inkludert, så derfor er tirsdag en fredag denne uken (alt kan skje! helg!).

Hollywood-veteran og takketaleholder Meryl Streep er uten tvil en av filmbyens mest allsidige skuespillere. På den oscarverdige instagram kontoen @atasteofstreep beviser hun at hun også er en av de deiligste. Yum. Snadder.

but srsly i know a brunch place where the avocado toast never disappoints #meryl #merylstreep #brunch #avocadotoast #sunday #nyc #food #vegan #green #queen #star

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) søndag 10. Jan.. 2016 PST

the devil wears ricotta is a special request to my special birthday girl, so everyone wish @kateminahan A FABULOUS DAY ✨ #cannoli #meryl #merylstreep #friday #chocolate #italian #nyc #ny #la #goddess #thedevilwearsprada #prada

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) fredag 19. Feb.. 2016 PST

but we loved her as margaret hatcher #meryl #merylstreep #egg #eggs #brunch #saturday #breakfast #food #hungry #yum #nyc #la #goddess #queen

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) lørdag 27. Feb.. 2016 PST

tag your best friend

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) tirsdag 12. Jan.. 2016 PST

burger kween #meryl #merylstreep #burger #hamburger #cheeseburger #queen #la #nyc #cheese #bacon #foodie #food #yum #fastfood #mcdonalds #burgerking #burgerking #oscars #academyawards

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) mandag 22. Feb.. 2016 PST

snow day = mac & cheese for breakfast #snowstormjonas #merylstreep #meryl #breakfast #macandcheese #snowstorm #winter #snow #january #snowday #food #cheese #yum #queen #nyc #la #yas

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) lørdag 23. Jan.. 2016 PST

#meryl #merylstreep #spaghetti #pasta #meatballs #meatball #sauce #wcw #red #nyc #ny #lol #omg

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) onsdag 13. Jan.. 2016 PST

got a hot date tonight with a STREEP FLICK #friday #meryl #merylstreep #sriracha

Et bilde publisert av taste of streep (@tasteofstreep) fredag 26. Feb.. 2016 PST

The post INSTATIRSFREDAG: Meryl Streep er til å spise opp! appeared first on NATT&DAG.

Én øl, takk.

– Har du By:Larm-appen?

Hæ? Nei?

– Du må ha By:Larm-appen for å kjøpe øl!

Hva er det som skjer her nå?

Ok, greit. Jeg laster ned appen, legger inn kortinfo, og velger hva jeg skal ha. Det blir betalt. Jeg viser QR-koden i baren, og får en øl i plastbeger som på magisk vis fylles fra bunnen! Ok, jeg skal ikke være vrang, tenker jeg. Fremtiden er her, og etterhvert finner jeg ut at det faktisk er ganske chill å kjøpe øl på mobilen.

Så fort dette er ferdig, stikker jeg videre, fordi det er By:Larm

PÅ RED BULL Music Academy-scenen, som man tydeligvis aldri på noe tidspunkt skal glemme at sponses av Red Bull, spiller Smerz, to norske jenter fra København som NATT&DAG mener lager lyden av 2016. Litt sånn minimalistisk techno, med én som synger, og én som ordner og styrer med lydene, og som av og til slår med en trommestikke på noe uten at det gir noe hørbart lydlig utslag. Men dette er fint. Til slutt kommer hiten, «Because», som NATT&DAG nylig hadde premiere på videoen til. Da skal hun andre også synge, eller, hun står i hvert fall foran en mikrofon, men heller ikke nå kan jeg høre noe skjer, før halvveis ut i låta. Kanskje hun bare måtte varme opp med litt miming? Vi må huske at By:Larm er for litt uetablerte artister. Det er lov å være litt nervøs.

MUTUAL INTENTIONS’ Charlotte Dos Santos, som spiller på Gamla, virker ikke så nervøs. Hun er sykt cool. Hun har med seg fjorten (ok, fem) menn som står rundt og bak og oppå henne på den lille scenen og spiller, mens hun synger det deiligste av deilig soul som tenkes kan. Vi er på Gamla, men vi er ikke i Oslo, i slapsehelvetet i mars, vi er på et annet, varmere sted i verden. Den sørlige delen av Amerika, for eksempel. Jeg vet ikke, jeg har aldri vært der, men jeg føler jeg er det nå.

Så fort det er ferdig, stikker jeg videre, fordi det er By:Larm, og det er så mange ting å se og høre, og plutselig er jeg på Internasjonalen, hvor Abra fra Atlanta, Georgia står alene på scenen. Abras kombinasjon av r&b og house er mer 90-talls enn noe fra 90-tallet. Det er så mye varme i stemmen og kulde i produksjonen, temperaturen er perfekt her inne nå. Abra er helt rå på plate (Rose er et av fjorårets beste album), og helt rå på scenen.

HELT RÅ PÅ SCENEN scenen er også Dagny, den Neste Store Kvinnelige Norske Popdama. Men i motsetning til mange av sine forgjengere (halla, Aurora), har Dagny faktisk ganske mye å komme med. Hun har for eksempel en sinnsyk stemme. Problemet er bare at hun, som så mange andre, ser ut til å tro at man må ha med seg rockeband for å fremstå bra og autentisk. Så hun er backet av elgitar, bassgitar og trommesett. Det er fint det altså, jeg har ikke noe imot det – men jeg har heller ikke noe imot streitere, rett-frem-pop, som jeg tror Dagny hadde naila. Men på et fullt Rockefeller er det ingen som klager, og når hun avslutter med «Backbeat» klikker alle.

Tilbake i teltet på Youngstorget er Handerre Linni på scenen, og jeg visste ikke at en yogutt så så vanlig ut uten maske. Jeg avslutter kvelden med verdens beste Madi Banja (se opp for NATT&DAG-intervju snart!), som spiller hele sin fabelaktige ep Det var inte med meningen i en litt annerledes rekkefølge. Rett ut av Stockholm og Gambia, og via dancehall, EDM og 808-trommer, synger Madi med deilig autotuna Future-stemme: «Bylarm, ta hand om mig».

God natt By:Larm, vi ses i morgen.

(I morgen er altså i dag – fredag – og du kan se blant annet Hester V75, hi tom, Liss, Bob Hund, Farida, Madi Banja ++++)

The post By:Larm på torsdag: Øl på app, slapsehelvete og den Neste Store Kvinnelige Norske Popdama appeared first on NATT&DAG.

Årets Meta.Morf later til å ha et optimistisk syn på fremtiden. Men før eller siden vil jo menneskeheten opphøre å eksistere, og solsystemet vil antagelig eksplodere om skarve fire milliarder år. Hvor er mørket, Meta.Morf-general Espen Gangvik?

– Årets undertittel, «Nice to be in Orbit!», er et sitat fra en astronaut på Discovery som snakker med Houston etter nettopp å ha entret rommet. Vi har forsøkt å finne prosjekter som ser nærmere på mennesket som interstellare reisende, og hvordan vi ved inngangen av et nytt årtusen er i ferd med å redefinere vårt forhold til stjernene og dermed oss selv. I dette perspektivet ligger også en underliggende faktor om vår planets endelikt, vår streben etter å finne løsninger på å komme oss vekk herfra. Noe mange mener er NASAs og andre romfartinstitusjoners grunnleggende hensikt med sin forskning. De som har anledning til å delta på konferansedagen vår hos Kosmorama filmfestival lørdag 12. mars (gratis inngang) vil kunne oppleve foredrag med forskere og kunstnere som presenterer prosjekter med både optimistiske og dystopiske innfallsvinkler.

Hvordan står denne typen kunst seg i samtidskunstverden forøvrig? Man kan få inntrykk av at det lever litt på siden av hippe galleriscener i byer som New York, London og Berlin? 

– «Kunst og ny teknologi»-feltet har i egenskap av sin natur med temporære og ofte kompliserte tekniske installasjoner, internettbaserte prosjekter, teknologi som skal ettersees og vedlikeholdes jevnlig, og som også fort blir foreldet, ikke hatt den samme tiltrekning på kunstsamlere som investeringsobjekter, som den tradisjonelle samtidskunsten har. En viss endring ser vi etterhvert som den tradisjonelle kunsten også gjør bruk av nye teknologier i sine uttrykk. Allikevel tror jeg investeringsaspektet med sin forventede kapitalavkastning er avgjørende for at dette feltet ikke har oppnådd samme «status» som den tradisjonelle samtidskunsten. Etter mitt skjønn er det også «Kunst og ny teknologi»-feltet som de siste tiårene tydeligst har representert vilje til å produsere teknologi- og samfunnskritiske prosjekter, der teknologiutvikling i seg selv ofte blir belyst og satt i perspektiv med den generelle samfunnsutviklingen.

Hva gleder du deg selv aller mest til? Noen stalltips fra generalen?

– Meta.Morf 2016 er jo en eneste lang headline! I tillegg til alle utstillingene, konferansene og workshops rundt i byen gjennom to måneder, må jeg nevne konsertserien fra 10. til 13. mars på Dokkhuset! Lydkunstner Frank Ekeberg har kuratert et program under årets tema som virkelig er noe å se fram til. Av norske musikere presenterer vi et bestillingsverk av Kim Myhr og Lasse Marhaug, og Biosphere opptrer for første gang i Norge på lenge! Ellers er det spektakulære konserter med artister fra Canada, England, USA, Tyskland, Tsjekkia og Sverige. Åpningskonserten torsdag 10. mars med Myriam Bleau, Martin Messier og Herman Kolgen kan nevnes, hvor sistnevnte genererer lyd fra seismiske data i sanntid, blant annet jordskjelvaktivitet. En fysisk opplevelse.​

The post Årets Meta.Morf er laaaaaaaaangt ute i verdensrommet appeared first on NATT&DAG.

– Hvor gammel er du?

– 27. Nei, 26! Vil du se legitimasjon?

– Nei, det går bra, stig på.

MÅNEDENS UTGAVE: … Og grunnen til artikkelforfatterens bonger.

Det er ikke veldig lett å forstå hvorfor dørvakten på Uhørt valgte å slippe inn en idiot som ikke en gang klarer å huske hvor gammel han er, klokka 21 en fredagskveld. Men det gjorde han altså, og det var bra for meg, siden det var jeg som var denne idioten, og siden jeg hadde lyst til å se Farida spille. Men så ombestemte jeg meg etter et par sanger (ikke fordi det ikke var bra, altså, det var veldig bra, men det er jo alltid masse greier som er veldig bra), og stakk på lanseringsfest til avisen du nå leser nettversjonen av. Først og fremst for én ting: ølbonger. Det som er greit med bonger, er nemlig at man slipper det der styret med øl på app. Det var gøy én dag, men det får være grenser.

ETTER Å HA brukt opp bongene mine gikk jeg på konsert med PC Musics Danny L Harle. Og der står jeg da, og hører på euforisk trance, når jeg plutselig kaster et blikk til siden, og får øye på ei jente som står og kikker på mobilen sin, som hun holder i landskapsmodus, og ser på et eller annet. Jeg rekker å tenke «jeg lurer på hva hun ser på», før jeg SER hva hun ser på: Langrenn. Der står hun, og ser på langrenn på TV på mobilen sin, på en trancekonsert på by:Larm. Hun her kom sikkert rett fra VM i skiskyting i Holmenkollen. og er du nordmann lar du ikke by:Larm en fredag kveld stoppe deg fra å se andre nordmenn konkurrere mot omtrent bare andre nordmenn i en vintersport ingen andre i verden bryr seg om. Jeg vet ikke hvordan det gikk i langrennet heller, men det var nok en nordmann som vant.

En annen ting som er bra med by:Larm: Gratis popcorn! Det eneste du må tåle for å spise bokstavelig talt så mye gratis popcorn du vil ha, er å gå rundt med en pappboks som reklamerer for Bedriftsøkonomisk institutt (ja, det er det BI står for), som ikke er så kult, men hva gjør man ikke for gratis popcorn? Man må også tåle kø da, du må ikke tro du er den eneste som vil ha gratis popcorn.

EN TING SOM derimot ikke er så bra med by:Larm, er at de noen ganger putter for små artister på for store scener. For eksempel svenske Cherrie, som spilte på Sentrum Scene. Både scenen og salen ble bare for stort. Men Cherrie var flink likevel, og spilte en låt hvor Stormzy (!) er med! Den gleder jeg meg til å høre igjen. I kveld, lørdag, spiller hun forresten på Gamla, det bør passe mye bedre.

Til slutt bør det nevnes at jeg så Madi Banja igjen, for andre dag på rad, fordi så bra er Madi Banja. Det var like bra, og helt likt som sist, bare at Arif kom opp på scenen og var hype man på en låt. Det likte vi i publikum. Som Arif sa da han vant spellemannsprisen tidligere i år: Skullerud, Hasle, we got one.

The post By:Larm-recap: Langrenn på mobilen, bonger og gratis popcorn appeared first on NATT&DAG.

– Det er lørdag, det er god stemning. Jeg skal ikke inn i noen jævla kirke.

Siste dag på by:Larm har jeg tydeligvis tatt med meg GIFT fra NATT&DAGs duo SMIL & GIFT. Hen er ikke så gira på å se Smerz (se VIDEO her) i Guds hus. Så er vi også for tidlig ute, dørene åpner ikke før om et kvarter. Ok, da stikker vi på vors på hotellrommet til Hester V75 (se VIDEO her), da. Dette liker GIFT bedre. Alle burde unne seg å bo på hotell av og til, mener GIFT.  Men vi har knapt kommet inn døren og tatt en sigg før vi må gå igjen, og på vei ned trappen følger vi etter en av hestene som blaster O.P.P. av Naughty By Nature fra en boombox. Når vi kommer tilbake til kirka er det FULLT, og vi kommer ikke inn. GIFT er fornøyd. Vi går videre. På Gundelach på Sentrum scene er det stappfullt. Hvorfor har trommisen en pinne i munnen, spør GIFT. Det er jo trommestikken, tenker jeg, men har likevel ikke noe godt svar på hvorfor den er i munnen hans. Vi går videre.

Skal vi gå på Uhørt?

– JEG SKAL FAEN ikke på noe Urørt, det er en grunn til at det er urørt, smeller det fra GIFT. Nei, uHØRT. Ok, det er greit. Det er visst favorittstedet til Jenny Skavlan. Er det bra nok for Jenny, er det bra nok for meg, tenker jeg. GIFT er som vanlig ikke fornøyd, så vi stikker til teltet, fordi jeg er sulten, og de sweet potato friesene de selger der frister nå.

Alle hadde gledet seg til Mwuana kl 2, men så tikker det inn melding fra by:Larm-appen: avlyst, due to illness. Den gode nyheten: Hele Norges $ushi x Kobe, som er en av de artistene N&D har mest tro på i 2016, stepper inn. Det er rart å tenke på at alle fra Bergen er med i rap-kollektiv. Til og med Erna Solberg, liksom. Men de færreste av dem er like bra som Onge $ushimane og Kobe-Wan Kenobi, som får alle til å glemme at de egentlig bare var back up.

SÅ ER BY:LARM ferdig, men GIFT vil veldig gjerne på nach. Og jeg har ravet rundt her i tre dager i strekk, så jeg vil selvfølgelig ikke hjem ennå. Plutselig befinner vi oss på et loft et sted i Oslo, blant masse instrumenter. Jeg har ikke egentlig lyst på øl, men hvis jeg ikke skal drikke mer så kan jeg jo like gjerne gå hjem. Og det skal jeg jo ikke ennå. Det ser ut som det selges, men jeg har jo ikke kontanter. Null stress, på veggen henger det en lapp hvor det står et telefonnummer, og at du må vippse 25 kroner for øl. NÅ snakker vi. Du trenger ikke være musikkfestival for å ha øl på app: Nå kan hvem som helst gjøre det! Jeg elsker 2016. Men jeg rekker bare én øl før politiet kommer. Takk for nå, by:Larm.

The post Recap av siste by:Larm-dag: Politiet, Vipps-øl og en heldig avlysning appeared first on NATT&DAG.

«OH, WOW. I think I am the hottest toddy at the party. Goddamn».

Frasene er hentet fra «Koi», kveldens åpningslåt, og mannen på scenen på Blå i Oslo, Le1f, har fullstendig rett. Iført en stor, hvit pelskåpe som ville gjort selv P-Diddy stolt, er han definitivt the hottest toddy at the party. Så hot at han straks ser seg nødt til å fjerne kåpen.

Le1f, eller Khalif Diouf som han egentlig heter, startet rapkarrieren med å spille på små klubber hjembyen New York, og er med andre ord godt vant med å spille på steder som Blå. Forhåpentligvis for et litt mer engasjert publikum enn de få frammøtte nordmennene som valgte å trosse vinterkulda for å se «Leif» slaye scenen en torsdag kveld.

26-ÅRINGEN, SOM har bakgrunn som ballettdanser og en bachelor i dans, blander lettbeint elektronika med tunge beats og en god dose swag (et ord som går igjen i flere av låtene hans, blant annet i «Koi» hvor han ber oss gå på et«swag seminar» – som kanskje referer til Tupac-faget på Universitet i Oslo). Le1f er det man gjerne omtaler som «et fyrverkeri av et menneske», en slik artist som ikke trenger stort mer enn seg selv på scenen for å holde på publikums oppmerksomhet.

– Jeg liker tanken på at man skal kunne danse, ha det gøy og drikke seg drita til musikken min, samtidig som den også har et intelligent budskap.

Musikken din blir ofte referert til som «queer hip hop», hvorfor tror du så mange unngår å bare kalle det «hip hop»?

– Ofte har jeg inntrykk av at journalister bryr seg mer om sitt eget arbeid enn mitt, og at de velger å fokusere på legningen min for å skape overskrifter. Jeg tror mange har inntrykk av at det er mye homofobi i hip hop miljøet, men det stemmer egentlig ikke. Det blir ofte fremstilt som et veldig maskulint miljø, men realiteten er at folk flest ikke lenger hører på folk som Ja Rule og Styles. De hører på Nicki Minaj og Drake.

Hva hører du på om dagen?

– Jeg hører faktisk ikke så mye på hip-hop nå, jeg begynner å bli litt lei av det. Kelela er definitivt en favoritt, og jeg elsket det nye albumet til Rihanna. Hun er fantastisk.

Sammenlignet med andre, mer mainstream rappere, er jeg egentlig ganske tam. Jeg er ikke så vulgær.

Var det ikke et Rihanna-sample vi hørte da du spilte «Wut» i kveld?

– Jo, det var et sample fra «Work» der et sted. «Wut» er jo 4-5 år gammel nå, så jeg tenkte det kunne være gøy å spice den opp litt.

Med et par produsentjobber bak seg, gjorde Le1f seg først bemerket da han slapp musikkvideoen til «Wut». Her utførte han blant annet en subtil lap-dance på en halvnaken, hvit, oljeglassert mannlig modell iført en pikachu-maske, mens han rappet om objektifisering over et saksofonriff bruktbutikkentusiasten Macklemore så sitt snitt til å kopiere noen måneder senere. Le1f gjorde seg nemlig like bemerket da han anklaget Macklemore for plagiat, og for å ha gjort suksess med en låt om homofiles rettigheter uten å virke spesielt opptatt av dem. «I’m gonna write a song about disabled people, or about the aboriginal struggle. cuz mama needs a new fur coat. oh wait, that’s evil» skrev han blant annet på Twitter.

– Da videoen til «Wut» kom ut var det mange som ikke skjønte at den var satirisk. De fleste så artikler med screenshots av meg på fanget til den hvite modellen, uten kontekst, og mente at jeg hedret white people. De skjønte ikke at jeg egentlig dominerte han og avviste han, og at låta handler om alle de ekle guttene man møter ute på byen.

Er det noen artister du kunne tenkt deg å samarbeide med? Du har allerede nevnt Rihanna.

– Åh, ja. Jeg kunne definitivt tenke meg å samarbeide med henne. Etter planen skal jeg jobbe med Björk (som er en stor Le1f-fan, journ. anm.), så jeg håper det vil skje snart. Hun er et av mine største musikalske forbilder. Men, ja, jeg er egentlig åpen for å jobbe med alle.

Også Macklemore?

– Nei, der må jeg kanskje sette en grense. Men vi har jo allerede samarbeidet på et vis, kan man si.

Det skal ikke så mange gjennomlyttinger til for å forstå at legning, identitet og diskriminering er temaer Le1f er spesielt opptatt av. Debutalbumet «Riot Boi», en referanse til den feministiske punk bevegelsen «Riot Girl», presenterer oss for en selvsikker og konfronterende Khalif. «Fryktløs», om du vil.

– Jeg vokste jo opp med en del gærne mennesker, du vet, Missy Elliot og Trina. Det som ble spilt på radioen av hip-hop var allerede ganske out there. Sammenlignet med andre, mer mainstream rappere, er jeg egentlig ganske tam. Jeg er ikke så vulgær. Men jeg har aldri følt et behov for å sensurere meg selv eller være noen andre enn den jeg er.

Le1f, som hittil har vært overraskende opplagt til å ha vært på turné i to måneder, lener seg rolig tilbake i sofaen og et par forsinkede flyturer kommer endelig til syne bak de tunge øyelokkene hans.

Har du fått testet ut litt norwegian soda?
– Nei, det har jeg ikke! Har du noen forslag? Hvilken burde jeg prøve?

Tja, kanskje Solo*?

– Solo? Aldri hørt om. Hvordan smaker den?

Som Fanta**, egentlig. «Appelsin».

– Oooh, jeg må smake på den. Smaker den godt med whiskey, tror du?

*Denne saken er ikke sponset av Solo.

** Ikke Fanta heller.

The post Le1f: – Det er egentlig ikke så mye homofobi i hip-hop miljøet appeared first on NATT&DAG.

– Kunsten vår gjenspeiler observasjoner vi gjør. Ideen er å gjengi omverden rundt oss med humoristisk brodd. Vi kan sitte å diskutere karakterer, for eksempel de jentene som sitter der borte, sier Aurora Sander og peker i retning av en døll jentegjeng i hjørnet av baren vi befinner oss på.

– Når vi lager et prosjekt møtes vi ikke på atelieret, men heller på t-banen, bar eller spaserturer.

Det tok ikke lang tid på Kunsthøyskolen i Malmø, før Elinor Aurora Aasgaard og Bror Sander Berg Størseth oppdaget at de utfylte hverandre kunstnerisk. De ble til duoen Aurora Sander, og selv da de etter endt utdanning flyttet til hver sin kant, fortsatte de samarbeidet ved hjelp av Skype.

Men i lengden skulle altså denne måten å kommunisere på vise seg lite tilfredsstillende. Da en av dem fikk et betalt kunstneropphold i Berlin av OCA (Office of Contemporary Art Norway), valgte derfor den andre å flytte etter. Siden har de blitt værende, og nå er de også for alvor på vei ut i kunstverdenen. Nylig figurerte duoen på det amerikanske kunstmarked-nettstedet Artnets liste over de 50 mest interessante kunstnerne i Europa i dag.

Sharons Stones Basic Instinct er mer interessant enn mye du finner i kunsthistorien.

Duoens kunst består i hovedsak av skulpturer, gjerne med humoristiske undertoner. Skulpturene inngår i store romlige og sceniske produksjoner, nesten som i en teateroppsetning. Forskjellen er at levende skuespillere er erstattet med eksempelvis påfuglvertinner og serverende krabber og pelikaner. Denne lettere absurde sammenstillingen av skulpturer og deres «dialog» seg i mellom, er ment å imitere og reflektere over det tidvis svært kunstige sosiale spillet man finner i dagens kunstverden og samfunnet for øvrig.

– Denne sosiale dynamikken mellom folk er viktig i kunstverdenen. Vi er en del av det, samtidig som vi observerer og kommenterer det.

Speiler den holdningen seg for eksempel i den drinkserverende krabbeskulpturen?

– Det arbeidet er en del av et fiktivt middagsselskap vi har iscenesatt. Selskapet utspiller seg kanskje hos en kunstsamler eller på en etterfest? Verket spiller litt på hva som skjer på denne typen steder. Hva slags folk som er der og hvilke absurde situasjoner som oppstår. Man kan gå på en etterfest å føle seg alienated, men på samme tid en del av det. Litt nervøs, men likevel trygg.

Foto: Vegard Kleven

Arbeidene deres kan virke teatralske. Har dere noe forhold til den verdenen?

– Vi gjorde akkurat en scenografi her i Berlin, faktisk! Det var vårt første møte med scenografien.

Elinor Aurora skyter inn at interessen for film alltid har vært større for hennes del. Spesielt nittitallets erotiske thrillere, som Basic Instinct med Sharon Stone.

– For meg er filmer som dette mer interessante enn mye i kunsthistorien, sier hun.

La oss snakke litt om humor. Når jeg ser på flere av skulpturene deres, for eksempel den serverende krabba, aner jeg et hint av stoner-humor?

– Haha!

Smart stoner-humor, vel og merke…

– Joa, i så fall tror vi kanskje at humor, eller stoner-humor, ikke opererer med samme sensur. Det kan også ha noe med samarbeidet vårt å gjøre, at liksom stoner-humor, hvis det skulle dukke opp, ikke er noe farlig. Det handler om ha det gøy i en prosess og med arbeidet man gjør, og formidle det videre. Når vi kommer på en idé til et prosjekt så spør vi oss alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med. Er det ikke det, gidder vi heller ikke å fortsette. Det er veldig viktig for oss.

Humor i kunst kan fort også bli oppfattet som useriøst. Hvor og når tipper humoren over til å bli mindre interessant?

– Tror humor feiler når du ikke tror på den selv. Hvis du er «seriøs» i humoren du viser frem, tror vi den ikke faller igjennom.

Så litt av det som redder dere er kanskje at det ligger en kritisk og innbakt samfunnssatire der å lurer? En slags smartness?

– Litt av det kanskje, men vi blir også reddet av håndtverket som ligger i arbeidet vårt, noe som er gjennomført. 

For selv om folk ikke tar de sosiale referansene i kunsten deres, står det seg fortsatt godt som skulpturer?

– Ja. Det er veldig viktig for oss at estetikk er en stor del av arbeidet vi lager. Når man går og ser en utstilling er førsteinntrykket til syvende og sist en estetisk observasjon, spesielt med skulptur.

Om det ikke er personlig, ville det heller ikke vært noe poeng å jobbe med kunst.

Hvis dere er interessert i denne umiddelbare effekten på publikum, er dere kanskje også interessert i at kunsten deres innehar en viss underholdningsverdi?

Foto: Sandy Brown

– Absolutt! Vi mener at vi driver med underholdning satt på spissen. Det tror jeg veldig mange kunstnere glemmer litt, ved å være for «smarte». «Smart» er selvfølgelig en god ting, men det kan fort bidra til å låse utfoldelsen av en idé. Generelt er det er viktig å ta seg selv mer uhøytidelig i blant.

Mye av kunsten deres kommer med stikk til kunstverdenen, men hvor delaktig og stor del av den er dere selv? «Spiller dere spillet», for å bruke en Paradise Hotel-referanse?

– Haha! Egentlig bruker vi ikke så mye tid på det. Det at vi kom på den listen til Artnet er bare tommelen opp og helt fantastisk. Men det er på samme tid stemmen til en håndfull personer og trenger ikke å bety noe. Men det ga oss noe i form av boost, at noen der ute liker det vi driver med, men vi henger oss ikke opp i det.

Skulptur kan synes å være i vinden for tiden. Nye materialer og tendenser dukker stadig opp. Er det noe som inspirerer dere?

– Absolutt, men det viktigste for oss er at vi finner løsninger og materialer som fungerer for vårt formål. Vi bruker ikke et materiale fordi det er kult og i vinden. Det må fungere visuelt og teoretisk for vår kunst. Det kan være alt fra et viskelær til kontaktpapir.

Men føler dere at dere er en del av en større skulptur-tendens i tiden?

– Ikke i det hele tatt. Vår interesse går mer i retning av rom og ikke skulptur per se.

Vi er kanskje mer ute etter den skjulte politikken enn å stå og brenne BH-en

 Hva med det miljøet her i Berlin, rundt folk som Simon Denny, Timur Si Qin og norske Yngve Holen? Er det en type skulpturell tendens og estetikk dere føler slektskap til?

– Det vi føler med den estetikken er at den er mye hardere, digital, maskulin og kontrollert enn vår egen. Vi åpner mer opp for å feile, så i den sammenheng føler vi heller at vårt kunstnerskap går mer parallelt med post-internett-estetikken deres, som er stor i Berlin nå. Men det er klart, vi ser jo på den type kunst. Da vi var yngre digga vi kunstnere som Aids 3D (kunstnerduo på 00-tallet som var tidlig ute med denne estetikken, journ.anm), men det er ikke så interessant for oss i dag. Vi prøver heller å skape vår egen verden enn å adoptere noe utenifra. Om det ikke er personlig, ville det heller ikke vært noe poeng å jobbe med kunst.

Finnes det en teoretisk tilnærming i kunsten deres?

– Vi har en teoretisk tilnærming, men den er basert mer på film og det offentlige rom og hverdagsliv. Men det er klart, vi har lest vårt, samtidig blir det problematisk for oss å lese en tekst og ta utgangspunkt i den. Det føles ikke helt ekte, det kommer ikke fra oss på samme måte.

Hva med politikk?

– Vi har snakket litt om det den siste tiden og vi tror det ligger en del politikk der, men liksom ikke i form av kriser og store pompøse spørsmål. Tror heller kunsten speiler hverdagen vår og der møter man så klart mye politikk. Men vi er kanskje mer ute etter den skjulte politikken enn å stå og brenne BH-en.

Fikk dere noen direkte henvendelser etter publiseringen av den listen på Artnet?

– Vi fikk et par middagsinvitasjoner, samt litt interesse fra noe greier i Amsterdam og Frankfurt. Det skaffet oss også mange nye følgere på Instagram, haha! Men foreløpig er mye av dette fortsatt mest snakk. Vi får se hva det ender i.

Har dere fått interesse fra samlere eller innkjøpere i Norge?

– Nei, faktisk ikke. Vi er nok også de eneste på den listen som ikke har noe galleri, haha!

Men er det noe dere har lyst til, å være i stallen til et galleri? Litt forutsigbarhet og stabilitet?

– Nja, det kommer litt an på galleriet. Det høres jo fristende ut, men det kan også være med på å låse deg. Vi er nok pirkete på hvem som kan være interessante å jobbe med, det må passe oss og hva vi jobber med. Så lenge vi ikke mister lekenheten vår, er vi med. Det står og faller på det.

Foto: Jon Benjamin Talleraas

Aurora Sander er aktuell med deltakelse på gruppeutstillinger på Yvonne Lambert i Berlin og Overgaden Institut for Samtidskunst, i København.

The post Kunstnerduoen Aurora Sander: – Vi driver med underholdning satt på spissen appeared first on NATT&DAG.

2001: A Space Odyssey

Introdusert av Douglas Trumbull

NOVA kino, 20:20, fredag 11. mars

Cello, trompet, slagverk…domt, domt, domt, domt… BANG! For en intro, for en fanfare! Få klassiske verk er mer kjent enn Richard Strauss senromantiske perle, Also Sprach Zarathustra. Men hva er egentlig denne ikoniske musikken uten de minst like ikoniske bildene den akkompagnerer i Stanley Kubricks klassiker 2001: A Space Odyssey fra 1969? 2001 slo ned som en komet fra det ytre rom da den kom, med visuelle effekter tilsynelatende fra en annen tid (året 2001, for eksempel) og selv om mesteren Kubrick rettmessig har blitt og fortsetter å være genierklært for dette visuelle mesterverket, finnes det flere genier som fortjener en del av ærekaka. Filmen hadde aldri blitt så utenomjordisk hadde det ikke vært for spesialeffekt-rådgiveren Douglas Trumbull, en forbanna legende som står bak de visuelle effektene i filmer som Close Encounters of the Third Kind, Star Trek: The Motion Picture og Tree of Life, i tillegg til hovedverket 2001. På Meta.Morf (og Kosmorama) kan du oppleve filmen igjen, introdusert av Trumbull og etterfulgt (dagen etter) med et 90 minutters foredrag av samme mann. Trompet!

Adrift – Exploring the hidden world of space junk

Cath Le Couteur og Nick Ryanz

Det er noe tragikomisk, nesten søtt over dette prosjektet. Vi mennesker har etter tusenvis av år klart å lage en hyperkompleks kreasjon som Den internasjonale romstasjonen (ISS). Men likevel, langt der oppe, som her nede på vårt eget kjøkken, klarer vi å rote bort og miste en så banal gjenstand som en slikkepotte! Denne slikkepotten og bokstavlig talt en halv million andre ting kategorisert under det groovy ordet romsøppel, står sentralt i prosjektet til kunstnerduoen. For det er tilsynelatende ikke bare her på jorden vi forsøpler, i rommet er vi også griser: Mer enn 500.000 biter romsøppel mellom 1-10 cm i størrelse, og mer enn 20.000 større enn 10 cm, er nå å spore i bane rundt Jorden, til fare for satellitter og romskip! Prosjektet vil med hjelp av en slags holograminstallasjon av moder jord vise frem en stor andel av bitene både tredimensjonalt og i sanntid.

Free The Moon

Lena Skrabs

Se for deg en dag i år 2178. Du er på vei hjem fra jobb, du er sulten og tar deg noe å spise på en amerikansk restaurantkjede. Mens du sitter der og titter ut ser du amerikanske fartøy kjøre forbi med lasten full av viktige og verdifulle mineraler vi mennesker sårt trenger i det Herrens år 2178. Ok, sånn er verden blitt tenker du kanskje nå? Den gamle cowboyen og supermakten ruler fortsatt planeten vår. Men den triste tvisten er denne: Du sitter ikke på jorden og opplever dette, du sitter på månen! Hvor trist er ikke det? Ikke det at USA i seg selv er så forferdelig, mange med dem er og kan være like forferdelig gitt den samme overlegne makt – men hvor trist er ikke ideen om at vi fortsatt bedriver kynisk og egoistisk kolonisering, og attpåtil på en annen planet? Dette er hva Lena Skrabs vil til livs med sitt Free The Moon-prosjekt. Hun vil hindre at noen få har monopol og sitter på rettighetene til månen og universet vårt. Som en symbolsk gest prøver hun å finansiere en tur til månen hvor målet er å knabbe til seg alle de amerikanske flaggene som fortsatt står der (hun trenger baaare 10 millioner euro). Og med rette kan man si, for faktum er at det amerikanske senatet og Kongressen i 2015 godkjente et lovforslag som erklærer verdensrommet en del av den amerikanske administrasjonen! Obama undertegnet altså et dokument som gir USA ubegrensede rettigheter til gruvedrift og retten til å dele ut gruvelisenser i verdensrommet. Sprøtt!

Moon Drawings,

Golan Levin

Mer månegøy! Har du noen gang tenkt på hvor moro det hadde vært å lure et annet menneske som lever i fremtiden? Nå har du faktisk muligheten! Dette prosjektet inviterer hvermannsen (og kanskje også Pegida-Hermansen?) til å lage en tegning som i sin tur vil bli etset på en såkalt safir-disk. I løpet av 2016 vil den lande trygt på månen i form av en skulptur og bli der til en eller annen nørd finner og åpner den. Disken er av et type materiale som i teorien skal holde i hele ti millioner år. Kødder ikke! Det eneste fremtidsmennesket trenger av utstyr for å lese det av, er et usselt mikroskop, noe vi (kanskje feilaktig?) antar at de har. Så hva skal du tegne da, Marty McFly? Hva oppsummerer tiden vi lever i og hva du er? Spør du oss foreslår vi en stor penis dekorert i hakekors! For hva er vel mer 2016 enn morsomme og ironiske lulz? Hva vil de tro om oss? Og bryr vi oss egentlig? Hva har de noen gang gjort for oss, disse fremtidsmenneskene? Garantert pretensiøse rasshøl hele gjengen. The jokes are on them!

The Moon Goose Analouge

Agnes Meyer Brandis

Dum som en gås er det uttrykk som heter. Men er gåsa egentlig så dum? Vel, etter å ha gått dette prosjektet etter i sømmene er svaret nei. For kan en gjeng med helsprø gås som trener til et opphold på månen kalles dumme? Selv om dette prosjektet foregår mer i poesiens verden enn i vitenskapens, er det likevel noe imponerende og bedårende ved det. Det tar utgangspunkt i en bok fra 1600-tallet, skrevet av en viss F. Godwin. I boken flyr hovedpersonen til månen i en vogn trukket av gjess. Lik de faktiske astronautene her på jorden, trener kunstneren gjessene til å forberede seg til en reise og opphold på månen. Det gjør hun ved blant annet å lære gjessene å fly og ta de med på ekspedisjoner til områder som simulerer forholdene på månen. Til utstillingen har kunstneren utviklet et slags kontrollrom hvor publikum kan observere og samhandle med dokumentasjonen av prosjektet. Her vil man finne instruksjonsvideoer, fotavtrykk til gjessen, bilder, eggeskall og mye annet poetisk-vitenskapelig gøy. Bare fuck hvor du er fra, skrik (g)jessheim!

Biosphere / Miwa Matreyek

Dokkehuset, 11. mars, kl. 19:00

Biosphere, eller Geir Jenssen som han egentlig heter, går for å være en av Norges mest anerkjente elektroniske musikere. Han har holdt det gående i feltet før mange av dagens navn enda ikke var født. Den første kassetten ble allerede gitt ut i 1984! Selv om han har et par raffe klubbhits på baken, blant annet den utrolig fete Novelty Waves (også brukt i en nesten like fet Levis-reklame i 1995), og har deltatt i hakket mer kommersielle prosjekter som bandet Bel Canto, er det ambient-musikk folk flest forbinder ham med. Man kan nesten si tromsøværingen ene og alene har fått oppkalt en slags sjanger etter seg: arctic ambient. Geir har rykte på seg for å improvisere, men på samme tid ha et svært godt øre for detaljer under konsertene sine. Med seg på Meta.Morf har han den internasjonalt anerkjente animatøren og multimedia-artisten Miwa Matryek. Hun vil projisere sin egen silhuett i samrøre med animasjoner. Resultatet ligger i grenselandet mellom teater, film og video. Dette blir garantert bra, borderline spirituelt!

Mars One – Humans on Mars in 2027

Bas Lansdorp

Kosmorama, 12. mars

Kanskje det mest irriterende aspektet med nyheter om teknologiske fremskritt er at de alltid er satt ti, tjue år frem i tid. Hvor mange ganger har du ikke tenkt «wow, fett, kan man spille tennis på Pluto om bare ti år!» for deretter å bli megaskuffet når kontrabeskjeden kommer et par år senere: Sorry, lei for det, men prosjektet blir dessverre utsatt et par tiår til. Sånn føler vi det er med Mars også. Skulle vi ikke liksom vært der allerede, a? Og hva skjer med månen? Den ligger der synlig og nesten venter på oss, ikke lengre enn et psykedelisk curling-kostetak unna. Hvorfor sitter vi ikke på kule klubber og pimper drugs og drinker der allerede? Hvorfor holder dere oss for dritkjip narr, luremuser? Men tilbake til sak. En av de som tilsynelatende har kommet lengst i å frakte mennesker til Mars, er nederlenderen Bas Lansdorp og hans selskap Mars One. De skal først gjøre en test uten mennesker i 2020 og så en med mennesker i 2027. Se, der har vi det igjen! 11 år frem i tid liksom! Men håkei, selv om vi er skeptiske, er det ingen grunn til å ikke få med seg dette foredraget. Du skal ikke se helt bort i fra Herr Lansdorp kan ha rett denne gang. Har han det, lover vi å spise alt vi har på oss av futuriske hatter og andre plagg i 2027. Ti glow sticks i hjertet!

Indre Visjoner og det ytre rom

Verner Panton, interiør, 1970

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, 18. mars – 1. mai. 

Man kan si mye rart om tiårene med den kalde krigen, men at det skortet på raffe atomordspill i media, nei, det kan ingen ta fra dem! Selv ikke restaurantanmeldelsene slapp unna. Atomalderens restaurant! skal overskriften ha vært til en artikkel om den nystartede Astoria Restaurant i Trondheim, rundt år 1960. Restaurantens interiør var laget av den anerkjente og toneangivende danske møbelformgiveren og interiørarkitekten Verner Panton. Verner var kjent for sine futuristiske former, psykedeliske mønstre og fargesterke møbler i plast. Vi snakker full blown 60-talls-bonanza! Tross hyllest i både norsk og utenlandsk presse, ble aldri restauranten noen suksess, dessverre. Men med hjelp av Meta.Morf og kurator Thomas Flor, kan heldigvis byen i en stakket stund få oppleve Pantons magi igjen. De tar nemlig sikte på å presentere deler av det spektakulære hovedverket Living Landscape, fra 1970. Det er en helsprø og sexy hippedrøm av et sittelandskap. Verner brukte sin tekstile fargepalett til å oppheve grensene mellom gulv, tak og vegger, med et ganske så vilt resultat. 

The post MetaMorfin: 8 anbefalinger fra Trondheimsfestivalen Meta.Morf appeared first on NATT&DAG.

Instatirsdag er tilbake på sin rettmessige ukedag (forrige uke ventet vi helt til fredag!), og selv om vi først og fremst er instatirsdag, og ikke først og fremst kvinneinstatirsdag, velger vi å dedikere dagens spalte til det som udiskuterbart er verdens beste tiss: Kvinnetissen! På Instagram-kontoen @thatlookslikeasnatch kan du nemlig bla deg gjennom flere potensielle kvinnetisser som ikke er ekte kvinnetisser, men som … gjerne vil bli det? Forståelig, dét. Gratulerer med dagen!

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) lørdag 18. Jan.. 2014 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) fredag 19. Feb.. 2016 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) torsdag 19. Des.. 2013 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) lørdag 23. Jan.. 2016 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) søndag 20. Des.. 2015 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) mandag 23. Nov.. 2015 PST

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) torsdag 15. Okt.. 2015 PDT

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) torsdag 27. Aug.. 2015 PDT

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) tirsdag 25. Aug.. 2015 PDT

Et bilde publisert av Snatch McFinnegan (@thatlookslikeasnatch) fredag 10. April. 2015 PDT

The post Kvinne-Instatirsdag: «Men ser ikke det der ut som en …» appeared first on NATT&DAG.

Parolebonanza! VG inviterer til paroleverksted, hvor du kan ytre dine meninger gjennom en svært lite representativ illustrasjon av en barmfager, rødkledd feminist. Akk, nok et uoppnåelig skjønnhetsideal å måtte forholde seg til.

(Faksimile: vg.no)

Hva da «voldtektskultur»? Human Rights Service ber alle sterke, uavhengige kvinner ta seg en bolle, og vil i anledning dagen rette oppmerksomheten mot alle kvinnevennlige og oppmuntrende menn som (nesten) helt uten å klage på alle oss drittkjerringer, stadig hjelper oss med å klippe plenen, montere IKEA-møblene og fjerne døde dyr fra plenen<3

(Faksimile: rights.no)

God som gull! Tøffe Marit Bjørgen er like flink til å bake som å stake.

Faksimile: Godfisk på Facebook

Nok mas fra kvinnene! Vi gir ordet til gutta:

Awwww, you guys<3

LES OGSÅ: Tore Renberg kaller David Bowie for «en slags Gandalf».

Putin vil gjerne takke kvinnene for at de fortsatt er like fine å se på, selv etter en hard dag på jobb. Selv takk!

Hett tips: Lat som om kvinnedagen er morsdagen, så slipper man å snakke om lønn og strukturer og sånn.

Faksimile: p4.no

BONUS! Ønskereprise! Hanne Nabintu anno 2010:

Faksimile: db.no

Heldigvis er det bare én uke igjen til den internasjonale biff og blowjob-dagen, jenter!

The post «Kvinner er også dyr» – de dårligste gratulasjonene på kvinnedagen appeared first on NATT&DAG.