DA NETFLIX STARTET OPP i 1997, gikk forretningsmodellen ut på å tilby billige abonnementsordninger på leie av DVDer, som ble sendt til kundene via post. Ved å spare penger på administrasjon og leie av butikklokaler, kunne de underby videosjappene, og selv om et system som hviler på postvesenets skånsomme omgang med skjøre DVD-plater synes i overkant optimistisk, tilbyr selskapet sine amerikanske kunder denne tjenesten den dag i dag.

I verden for øvrig er Netflix imidlertid synonymt med streaming, og det var først da de gikk løs på det som tradisjonelt har vært TV-kanalenes domene at selskapet ble en allmennkulturell premissleverandør. Det er ingen overdrivelse å si at Netflix har revolusjonert den internasjonale TV-bransjen. De har gjort dette ved å kombinere videoutleie, kabel-TV og pay-per-view til et produkt som passer dagens forbrukervaner. Tatt i betraktning hvor lett de stjal markedsandeler fra de tradisjonelle TV-kanalene, var det alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen, og den 16. oktober 2015 fikk abonnenter verden over muligheten til å se Cary Fukunagas spillefilm Beasts of No Nation samtidig eller før den gikk opp på kino.

Det har vært snakket mye om Netflix’ offensive filmstrategi – som inkluderer kommende «theatre quality»-originalfilmer fra så forskjellige filmskapere som Adam Sandler og Duplass-brødrene – men i tilfellet Beasts of No Nation kom selskapet ganske enkelt inn i etterkant og kjøpte opp de globale distribusjonsrettighetene. Dette resulterte i at de største amerikanske kinokjedene valgte å boikotte filmen. Det er rimelig å anta at distributører i andre land resonnerte i lignende baner, og så det som en dårlig investering å kjøpe en film som publikum allerede kunne se gratis.

Artikkelen fortsetter under videoen.

DETTE ER SYND, for det første som slår en når man ser Beasts of No Nation på Netflix er at man heller burde sett den på kino. Selv om den oppfyller alle kjennetegn på en kinofilm, vil den altså nå størstedelen av sitt publikum via laptop og flatskjerm, og i så måte er den et hjemløst beist – en omflakkende størrelse i et medielandskap i endring.

Filmen forteller historien om Agu, en gutt som blir skilt fra familien sin når det bryter ut krig i hans hjemland i Vest-Afrika, og som ender som barnesoldat i en milits ledet av den karismatiske Commandant. Agus reise fører oss gjennom et inferno av vold, sult og overgrep, og på veien mister han både sin uskyld og sin identitet.

Historien åpner i fredstid, idet Agu og vennene hans løper rundt med rammen til et gammelt TV-apparat som de forsøker å selge til de fredsbevarende styrkene i landsbyen. Soldatene skjønner ikke hva de skal med en TV uten skjerm, men guttene forklarer at de har å gjøre med en «fantasi-TV», og i takt med at Agu skifter kanal, spiller vennene ut scener fra såpeoperaer, danseshow og kung fu-filmer. Ettersom Beasts of No Nation ble spilt inn lenge før Netflix kom på banen, er det tvilsomt at dette er en bevisst kommentar til dagens TV-landskap, men når man ser den som første scene i den første storlanseringen til verdens største streamingaktør, er det vanskelig å la være å lese den slik.

DET IMPLISITTE BUDSKAPET om at TV er det vi vil det skal være understøttes av at Beasts of No Nation er regissert av den enkeltpersonen som de siste tiårene har gjort mest for å bryte ned skillet mellom filmen og TV-dramatikken på et formmessig plan. Som regissør av førstesesongen av True Detective tok Fukunaga i bruk et billedspråk man tidligere knapt har sett i en TV-serie, og at han regisserte samtlige åtte episoder gjorde det mulig å gi serien en enhetlig estetikk og atmosfære som er ytterst sjelden på TV.

«Det var alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen.

Det er åpenbare likheter mellom Fukunagas fremstilling av True Detectives gjennområtne Louisiana og Beasts of No Nations blodstenkte jungler. I denne sammenhengen er det imidlertid først og fremst hans behandling av medielandskapet som er interessant. For hvis True Detective var et bevisst forsøk på å trekke TV-dramatikken i retning spillefilmens estetikk, og spillefilmen Beasts of No Nation tilfeldigvis ble definert av at den nådde publikum på TVs premisser, gjenstår det nå bare for Fukunaga å fusjonere tradisjonene til en ny type audiovisuell fortelling som er spesialutviklet for streaming.

For det er ikke bare de tidvis utsøkte bildene som gjør at man tenker at Beasts of No Nation hører hjemme på kino – også dramaturgien er myntet på det mørklagte kinorommet. På en laptop, omgitt av hjemmets utallige distraksjoner, fortoner spilletiden på to timer og søtten minutter seg som oppsiktsvekkende lang sammenlignet med True Detectives åtte korte timer.

Etter hvert som streamingtjenestenes maktposisjon styrkes, vil de begynne å påvirke estetikken i filmene de finansierer og kjøper. Derfor er det viktig at filmskapere med en genuin interesse for visuell fortellerkunst får anledning til å eksperimentere seg fram til nye formatspesifikke uttrykk. Spørsmålet er om noen er villige til å sette penger bak slik eksperimentering, eller om vi ganske enkelt er nødt til å vente på å se hva David Lynch har i ermet til tredjesesongen av Twin Peaks.

The post Et hjemløst beist: «Beasts of No Nation» skriker etter en kinosal appeared first on NATT&DAG.

Som Westerdals-elev får jeg se en del foredrag. Noen av dem er gode, andre er det stikk motsatte. Da jeg gikk inn i auditoriet i dag sto det «Slik bør du bruke sosiale medier i 2016» på storskjermen. Siden det er dårlig stil å snu i døra, tenkte jeg å heller få så mye som mulig ut av tiden det tok.

Resultatet er denne rekken med livetweets fra Espen Grimmerts foredrag om sosiale medier, som bedrifter vanligvis betaler  2000 kroner per person for høre.

The post Hva jeg lærte av en #SoMe-eksperts #SoMe-foredrag appeared first on NATT&DAG.

Dette innlegget er en del av en debattserie med fokus på alkoholrelaterte problemstillinger, betalt av Helsedirektoratet. Alle bidragsytere er informert om samarbeidet, og NATT&DAG har full redaksjonell frihet innenfor temaområdet alkohol.

Tekst Lars Martin Murmel

Jeg har slitt med tung depresjon og alvorlig sosialangst så lenge jeg kan huske. For 5 år siden kom jeg til et punkt hvor det ble for mye. Som en konsekvens av dette tok jeg et bevisst valg: Jeg begynte å drikke. I begynnelsen drakk jeg ikke så mye, det ble med noen halvlitere hver kveld. Men det var akkurat det. Hver kveld. Hver eneste kveld.

Samtidig sluttet jeg forlate huset. Jeg taklet ikke verden der ute. På det verste forlot jeg ikke huset på 6 måneder. Jeg ble redd for å gå på do og tisset i poser når angsten var som verst eller det var folk på besøk i underetasjen.

Livet ble etter hvert så mye at jeg bestemte meg for og drikke meg ihjel. Forbruket økte og det var ikke uvanlig at jeg satte til livs ei helflaske vodka på én kveld. Normalen var bortimot ei kasse øl iløpet av et døgn.

Det første jeg gjorde når jeg stod opp var å gå i kjøleskapet og hente et par småpils og tenne en rev for å ta den verste kvalmen. Jeg var i konstant rus og holdt nok mer rundt spybøtta enn samboeren min.

For to år siden var jeg så nedbrutt og ødelagt at jeg forsøkte og få kontakt med kommunens ambulerende psykiatriske team. Ikke fordi jeg ville slutte og drikke, men fordi jeg håpet på at de siste åra mine kunne bli litt bedre. Da jeg ringte opp kommunen ble jeg møtt med total uvitenhet. Såvidt hun jeg snakket med visste var det ikke et slikt tilbud i min kommune. Jeg ble veldig skuffet.
I samtale med en god venninne uttrykte jeg min frustrasjon over den dårlige responsen. Hun spurte om det var greit om hun forhørte seg litt på mine vegne, noe jeg nølende takket ja til.

Synet som møtte miljøarbeideren jeg da fikk tildelt kan ikke ha vært spesielt pent. En skjelvende, sørpe dritings kar på en trone av tomme ølbokser. Han hadde ikke sett en dusj på månedsvis og drakk for å dø.

Det første hun spurte var «Hvordan kan vi gjøre det bedre for deg, Lars Martin?» Det var aldri noe mas om at jeg måtte slutte og drikke. Det var aldri noen dømmende blikk. Hun ville bare at jeg ikke skulle ha det så vondt lenger. Det var omtrent da livet var på vei til å snu.

Det skjedde ikke så mye den første tiden. Hun kom på besøk, og bare lyttet til meg. Hun var der som medmenneske og fikk meg, litt etter litt, til å føle meg mer som et menneske og ikke bare et fyllesvin. Sakte, men sikkert, begynte ting å forandre seg.

Etter et halvt år begynte jeg forlate huset litt igjen. De helt store utfluktene ble det ikke, men et lite kafebesøk her og en biltur der er ganske mye når man har vært isolert så lenge som jeg hadde på det punktet. Jeg klarte til og med en liten tur til en lokal festival.

Miljøarbeideren fikk etter hvert følge av en ruskonsulent, en psykolog og et gryende ønske om og drikke mindre. Det var aldri noen som dømte meg. De jobbet bare taktfast for at jeg skulle få det bedre.

Litt etter litt begynte jeg også og gjøre små forsøk på og drikke mindre. Det gikk sakte og sjelden veldig bra. Likevel kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger drakk meg dritings hver kveld. Men der stoppet det også opp. For en stund.

Etter en av mine mange vandringer på nettet ramlet jeg over medikamentene nalmefene og naltrekson. Disse blir i mange land brukt for å behandle alkoholavhengighet. De fungerer ved at de blokkerer belønningssenteret i hjernen. Det vil si at alkoholen ikke lenger gir den euforien man er vant til. Godfølelsen uteblir rett og slett. Tanken er da at hjernen avlærer den sterke koblingen mellom alkohol og belønning.

I begynnelsen merket jeg egentlig ikke den helt store forandringen. Jeg drakk som vanlig og trivdes i og for seg med det. Etter en tid begynte dog lysten på alkohol og bli mindre. Det var lettere å slutte før det var tomt. Det hendte fortsatt at jeg drakk meg full, men det skjedde stadig sjeldnere.

Jeg hadde min første edru dag i sommer.

Gjennom alt dette har teamet rundt meg alltid vært der for meg. De har pushet meg sakte fremover og oppover. Gitt meg små utfordringer som jeg har mestret og gradvis utvidet grensene for hva jeg er i stand til. Og viktigst av alt, de har aldri vært dømmende

Jeg har fortsatt en lang vei og gå og plumper av og til uti og drikker altfor mye av helt feil grunner, men det er ikke lenger alkohol som definerer meg. Jeg begynner ikke lenger å skjelve som et aspeløv uten alkohol. Samtidig kan jeg ta meg en øl i festlig lag uten at ting går over styr.

Det er mange faktorer som gjør at jeg har klart å grave meg ut av det hullet jeg var i, men jeg er ganske sikker på at de første samtalene med miljøarbeideren var avgjørende. Det at hun fikk meg til å føle meg som et menneske, og ikke bare et fyllesvin.

The post Kommentar: Et menneske, ikke bare et fyllesvin appeared first on NATT&DAG.

Hver uke high fiver vi noen som fortjener det – og spør om det du ikke visste du lurte på.

I dag: Kai Gundelach fra Gundelach

Hvem: Fremadstormende norsk elektronika-prins som holder sin første soloklubbkonsert på Jaeger i kveld.

Hvorfor? Etter singlene «Alone in the Night» og «Spiders» kan det ikke være særlig tvil om at Gundelach er noe av det aller mest spennende som er i ferd med å skje i norsk pop om dagen.

Kai Gundelach har så å si blitt Norges heteste pop-potet over natten. Ikke bare har Pharrell Williams forbarmet seg over falsetten hans – i liket med diverse mediehus med fingeren på pulsen som har kåret ham til 2016 mest spennende artister – han har også solgt ut releasekonserten på Jaeger i kveld! «Spiders» og «Alone in the Night» har åpenbart truffet en nerve, og i NATT&DAG-skyskraperen går det sport i hvem som kan imitere den tilforlatelige vokalen best. Vi tok en ufattelig kjapp prat med Gundelach:

Falsettvokalen din er slående. Er det noen som må sparke deg i pungen før du begynner å synge?

– Nei.

Ok. Hvordan er det å være Norges svar på How To Dress Well og også tilfeldigvis kle deg veldig bra (i sterk kontrast til How To Dress Well)?

– Takk! Har ikke hørt no særlig på han, ser han zalla ut?

Det… vet vi ikke. Vi i NATT&DAG synes i hvert fall låtene dine er helt topp. Og det gjør angivelig Pharrell Williams også!

– Joa, han spilte låta i programmet sitt Othertone på Beats1 :)) Jeg vippsa han no spenn for det.

Har det at du spilte inn låtene i Brooklyn gjort at du låter herlig unorsk?

– Trokke d. Studioet (Gary’s Electric) er ganske heftig da, så kanskje det gjorde at det låter «herlig unorsk». Også er produsent Joel Ford veldig flink da.

I pressemeldingen din blir det understreket at at bookerne på PiP var «fremoverlente» da de booket deg til å spille under årets festival. Er det en forutsetning å være fremoverlent når man skal booke deg?

– Haha, ja… S/O til PiP.

Du spilte før James Blake under PiP. Var det med skrekkblandet fryd, eller synes du egentlig at du utklasset den veike bleikfisen?

– Var kult det! Utklasserte han vel ikke tror jeg, han er jo jævla flink… Men bleik kan jeg si meg enig i at han er. Møtte han etter konserten, hyggelig fyr!

Du jobber utelukkende med analoge synther. Hvorfor?

– Pål Rokseth (bandmedlem og bidragsyter) introduserte meg for analoge synther. Er mye morsommere å være «hands on» enn å sitte å dra på knotter med en mus da… Også låter det jo fetere… Men det skal sies at et par softsynther har sneket seg med på EP-en heheh.

Hehe! Kan du fortelle oss litt om den kommende platen?

– Det er endel gamle låter som har blitt omarbeidet, også er det noen nyere. Låtene er ganske fine, litt søte og skumle.

Hva kommer til å skje på Jaeger i kveld?

– Forhåpentligvis så blir det en fin opplevelse, både for meg og de som kommer for å se/høre på. Sees!

NB! Hvis du ikke har klart å skaffe deg billetter til Gundelach-releasen, men fortsatt er keen på fest, er du mer enn velkommen – ja, dobbelt så mye som velkommen! – på slippfest for NATT&DAGs ÅRETS VERSTE&BESTE-avis, på Justisen fra 21.00!

The post HIGH FIVE: Må man bli sparket i pungen for å matche denne falsetten? appeared first on NATT&DAG.

Lokalet: John Dee er som alltid et ålreit sted å konsert, men er kanskje mest kjent for avgjørelsen om å gå for verdens styggeste font i logoen sin. Litt spennende at man må gjennom en annen bar for å komme inn, men det varer kun noen få sekunder. En veldig dårlig håndtørker på toalettet trekker litt ned, samt altfor høflige toalettgjester som nekter andre toalettgjester å gå derfra «før man er helt tørr».

Kjendisfaktor: Daniel Kvammen var kanskje på konserten, men det er litt vanskelig å si sikkert, siden han ser helt vanlig ut og ikke er så veldig kjent. En i publikum ligner litt på Jesse Eisenberg, og med veldig mye godvilje kan man hevde at saksofonisten ser ut som en dårlig lyssatt Bjørn Asgeirsson.

Merch: Mye av det vanlige merchet, LP-er, CD-er og kjedelige t-skjorter. Pluss for selvbiografisk tegneserie trykket på et slags kopphåndkle-lignende tøystykke. Hemningsløs heiing når det tilsynelatende er pins til 10 kroner til salgs, men det viser seg å i stedet være knøttsmå buttons. En perfekt løsning for de som har lyst til å støtte artisten bittelitt, men hadde vært enda bedre om det var pins. Publikum velger å ignorere buttonsene og heller bruke mye tid på å snakke med merchansvarlig. Kanskje det absolutt kjedeligste man kan gjøre på en konsert?

Publikum: Veldig blandet gjeng, tilsynelatende en perfekt tredeling mellom folk i 20-årene, 17-åringer som har sneket seg inn og en merkelig stor mengde med eldre mennesker som snakker gebrokkent. Det virker som om den samme gjengen finner som pleide å heie fram Janne Ahonen under Holmenkollenrennet nå har dratt seg ned til byen for å heie fram den nye nasjonalskatten. At publikum er litt tilfeldig sammensatt gjør likevel ingenting. At bare to personer har behov for å filme konserten er et stort pluss, at en av de velger å gjøre det med GoPro trekker litt ned.

LES OGSÅ: N&D anmelder alt: Ariel Pink på Vulkan

Oppvarmingen: Det er blitt gjort et valg om å ikke ha noe oppvarming og heller spille traust og helt vanlig rock halvhøyt. Publikum reagerer med å sitte på gulvet og stirre tomt ut i luften. Når det i tillegg er full forvirring om når Jaakko egentlig skal gå på og lokalet er halvtomt er stemningen ganske daff. Når Jaakko og hans to bandmedlemmer først kommer på scenen tror mange det bare er en lydsjekk og går kun motvillig og sakte bort til scenen hvor de stiller seg opp med jakkene på og armene i kors.

Sceneshow: En innertier av likegyldighet. Jaakko gir ingenting til publikum og med-vokalist Suad Khalifa danser helt likt under hele konserten. Saksofonisten bidrar med en nytolkning av kyllingdansen men holder seg stort sett bak scenen. Trommisen tar scenefravær til nye høyder ved å nekte å engasjere seg i musikken overhodet, og demonstrativt forsøke å sovne før ekstranumrene. Aldri har et bandmedlem sett mindre interessert ut i egen musikk. Herlig.

Blodfattighet: Managementet rundt Jaakko har tatt grep og holdt han milevis unna alt som heter sollys og B-vitamin. Herlig anemisk utstråling som forsterkes av at han nesten ikke rører på seg.

Konserten: Selv om oppvarmingen med blass rocke-musikk i lokalet kunne tilsi at dette ville bli en konsert av det litt kjedelige nikke-litt-på-hodet-slaget er publikum allerede i gang med gynging og skulderbevegelser på åpningslåta «Deeper Shadows». Jaakko selv gir kanskje ikke så veldig mye, men han virker så åpenbart sjenert at det blir mer sjarmerende enn irriterende. Samsyngingen mellom Jaakko og Suad sitter hele veien, og det er lite av finessene på plate som går tapt. Litt kjipt er det at han har strippet ned ensemblet til trommer, medvokalist og saksofonist, men det er bare unntaksvis – som under basstunge «No End» – at man ser seg rundt etter bandmedlemmer som ikke er der. Jaakko skal ha masse skryt for å kunne gå fra tung bassrøst til Scooter-piping på få sekunder.

Halvveis ut i konserten ligger jakkene i en haug på gulvet og gyngingen når nye høyder. Jaakko spiller gjennom setlisten uten noe tull, uten å introdusere seg selv eller noen i bandet og gjør stort sett plettfrie varianter av låtene. Noen dødpunkter er det, under de roligere låtene finner fort en tredjedel av publikum ut at de like gjerne kan kjøpe en øl. Til tider er det også litt for likegyldig, særlig når låtmaterialet ikke holder helt mål. Men selv på de svakere partiene er de fleste til stede tilfreds med å lukke øynene og svaie fra side til side, kjent som det internasjonalt anerkjente tegnet for «nå koser vi oss».

Når saksofonisten kommer ut på scenen halvveis i settet øker i tillegg energinivået på scenen betraktelig, til tross for at bidraget hans er mer dansing enn saksofonspilling. 

Dansingen: Jaakkos musikk er i det vanskelige mellompartiet av musikk man har lyst til å danse til, men hvor det ikke er så lett å vite hvordan. I løpet av konserten observerer vi blant annet ironisk dansing, intens gynging og erotisk gnukking og lugging. Under «Mind Like Muscle» starter publikum å danse intenst før tempoet i sangen går ned og dansingen bryter sammen til en slags slo-mo veiving. Dette er selvfølgelig positivt. Ingen klarer å komme til noen enighet om hvordan man skal bevege seg til musikken, men nesten alle prøver og det er tross alt det viktigste.

Ekstranummer: To ekstranumre! Det første virker som et pliktløp og det er ingen som egentlig går på vitsen om at konserten er ferdig. Ti sekunder etter at bandet har gått av er de tilbake igjen på scenen og jubelen står i taket. Når Jaakko for andre gang later som han er ferdig med å spille bryter publikum derimot sammen, men jubelen står atter en gang i taket når han få sekunder senere kommer tilbake, igjen! En herlig vits, og kanskje enda bedre andre gang.

Lyst på mer av alt? Les anmeldelsen av ALT fra Nils Bech-konserten på Parkteatret. Eller lurer du på hvordan dørvaktene på Rockefeller er? NATT&DAG anmeldte alt på en Highasakite-konsert, og møtte en som så ut som Hallgeir Kvadsheim.

The post NATT&DAG anmelder ALT: Jaakko Eino Kalevi på John Dee appeared first on NATT&DAG.

Regjeringen går hodestups inn i nye digitale plattformer for å vise at våre folkevalgte er som alle oss andre. De søler, baker upassende pepperkaker og har potensproblemer akkurat som mannen/kvinnen i gata. Akkurat hvem som er hjernen bak prosjektet er uvisst, men Tine Sundtoft har i hvert fall fått passordet. Noen viktige observasjoner: 1) Ine Marie Eriksen Søreide fortsetter å stjele stilen til Joachim Löw, først sveisen og nå trangen til å alltid gå i sort. 2) Børge Brende hadde virkelig gjort seg på en mynt. 3) Tine Sundtoft og Carl Gustav har litt problemer med å bestemme seg for hvordan de skal hilse. 4) Bent Høie synes sminkekost kiler litt.

The post INSTATIRSDAG: @regjeringen appeared first on NATT&DAG.

ÅRETS ILDSJEL

Foto: Dimitri Koutsomytis

Sverre Eika
Lege, 24SJU
«Samtidig som halve Norge drikker rødvin, pils og tygger valium krever man at narkomane skal bli benzofrie. Det er et paradoks,» sa Sverre Eika til NATT&DAG i juni. Hvis man er på leting etter en engasjert lege på rusfeltet skal man ikke spørre mange før Sverre Eikas navn kommer opp. Han bruker all sin tid – som blant annet innebærer at han nekter å forholde seg til internett – på å behandle og konsultere rusavhengige pasienter som lege i Kirkens bymisjon. Med fare for å miste lisensen skriver han ut de opiatene rusavhenige faktisk trenger. Hvis man vil kvitte seg med russcener må man nemlig erstatte det folk er avhengige av, og det er ikke bare heroin, men også såkalte benzodiazepiner og morfinsulfat. Det er jakten på disse legemidlene som holder rusavhengige på gata, mener Eika. Så definitivt vår mann.​​
STEM PÅ SVERRE EIKA HER

Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus
Vi elsker dyr. Tenk på alle de søte pusekattene som finnes! Vi tenker på dem hver eneste dag, og bruker bilder av dem i så mange sammenhenger som mulig. Men det er noen som elsker dyr enda mer enn oss, som elsker dem så mye at de er villige til å bruke natt og dag, ut og inn, på å redde, smeike og passe på dem som har blitt hjemløse eller forsømt. I år har DOOA holdt det gående i 15 år i Dyrebeskyttelsens hjelpesenter. Uten å tjene en krone og med en haug av frivillige har de tatt seg av og funnet nye hjem til tusenvis av katter, kaniner og hunder. De har vært viktige i å etablere et mer humant syn på husdyr og oppfordrer til forsvarlig husdyrhold. På dyrenes vegne sier vi takk!​​
STEM PÅ DYREBESKYTTELSEN I OSLO OG AKERSHUS HER

Foto: Christina Solbakken

Kristian Kallevik
Sjef for platebutikken Tiger og plateselskapet Fysisk Format
Hva hadde London vært uten Rough Trade? San Franciscos Bay Area uten Rasputin? Hva hadde Oslo vært uten Tiger? Umulig å si, vi er ikke synske heller! Men vi forholder oss til harde fakta, og platebutikken Tiger har fakta faen vært jævlig viktig for byens musikkscene helt siden 90-tallet! Kristian Kallevik overtok driften av Tiger i 2004, etter at grunnlegger Tor Andre Knudsen døde av hjerneblødning, bare 36 år gammel. Kallevik har tatt Tiger fra å være en renskåren amerikansk hardcore-sjappe, til å inkludere alskens sjangre, uten at det har gått på integriteten løs. Han har dessuten gjort Tiger til mer enn bare en platesjappe. Fra det lille lokalets kjeller driver Kallevik plateselskapet Fysisk Format, som siden oppstarten i 2008 har utviklet seg til å bli et av landets mest kredible, fra utgivelser med band som Haust og Obliteration, via Spellemann-vinnende plater med Årabrot og King Midas, til Nils Bech og Beglomeg.​​
STEM PÅ KRISTIAN KALLEVIK HER

ÅRETS UTESTED
Torggata Botaniske
Det er som om man ikke kan dra på byen lenger uten å bli konfrontert med eller annet nytt konsept. Eksempel: På vei inn på et utested hvis konsept er å forvente at alle skal delta i et innviklet teater om forbudstiden i USA på 1920-tallet, ble vi i våres møtt av en fyr i grov bomull og hatt som med leken mine spurte hva vi «lette etter», før han med overspilt innforståtthet trådte til side og avduket – ja, avduket – inngangen til cocktail-baren, som skiller seg fra cider-baren, som skiller seg fra destilleriet, som skiller seg fra en barbersalong innerst i lokalet. Byens utesteder har begynt å holde seg med innleide statister. Dette gjør det ekstra forfriskende med et nytt konseptsted hvor greia ikke står i veien for opplevelsen. På Torggata Botaniske er det til og med sånn at hengeplantene og herbariene hever den. Det ser fint ut, er varmt og lunt og lukter godt. Ja, selv de konseptuelle drinkene glir ned uten videre irritasjon. En vakker blomst blant ugress!
STEM PÅ TORGGATA BOTANISKE HER

Gaasa
Gaasa holder til i den flotte Mangelsgården, oppkalt etter general Johan von Mangelsen, den udugelige kujonen som kjøpte gården med litt av formuen han hadde opptjent seg etter 40 års militær karriere som, ved nærmere øyensyn, ikke fremstår som noe annet enn en lang rekke tilfeller av graverende nepotisme, og som flyttet til byen etter på ynkelig vis å ha ettergitt store landdeler i de norsk-svenske grensereguleringene 1743-51; et nederlag som bare blir mer forargelig av at hovedforhandleren på svensk side bar et så tåpelig navn som J. M. Klinckowström. Senere har gården huset fattige, sinnssyke, foreldreløse og andre utstøtte, og selv om man i dag stort sett finner voksenhipstere og DN-journalister på de lange utebordene, har Gaasa holdt seg som et av våre favorittsteder. Kanskje er det øl- og vinutvalget, som er bunnsolid uten å gjøre en greie ut av seg. Kanskje er det biljardbordet man kan spille på gratis. Eller kanskje er det nettopp forgården, hvor vi har sittet i all slags vær og fantasert om revolusjon og bedre tider: Inn denne porten skal forræderne føres; ved denne parasollen skal eksekusjonspelotongen stå; mot denne veggen skal von Mangelsen få underskrevet sitt siste forlik, pussig poserende som på et insta-bilde.
STEM PÅ GAASA HER

The Villa
Det er to klubber i Oslo som virkelig står i spissen for ny klubbmusikk, og i så måte er det kanskje fristende å tro at The Villa og Jaeger er i kontinuerlig basketak med hverandre. Men slik er det ikke, for hver og en av klubbene har funnet sin egen nisje som de begge forvalter med følelse og andakt. I motsetning til Jaegers hyppige USA- og Berlin-romanse, skal vi ofte til de azurblå breddegrader når man labber ned i The Villas kjeller – som er merkbart fullere av folk nå enn den var før – selv om The Villa også har hatt bemerkelsesverdig gode kvelder den siste tiden med det man i lite veltalende vendinger kan betegne som testotechno. The Villa har også forbarmet seg over den fremadstormende produsenten Finnebassen, som sikrer klubben kø helt til Hells Kitchen når han gjør sine famøse all-night-long-set. Klubben har sett både de dypeste daler og høye tinder i løpet av sin fartstid, men det er gledelig å se at The Villa nå endelig holder jevnt høyt nivå.
STEM PÅ THE VILLA HER

ÅRETS LIVE

Ferdigsnakka LIVE (Rockefeller)
«Slampoesi / nei, ikke SLÆMpoesi / men slampoesi / er tam poesi // og litt skam, får’n si / for de som dikter på si» skrek en gang en nogenlunde klok kvinne da hun fikk høre at Ferdigsnakka Live på Rockefeller var et event som hadde sitt utstpring i en «utgivelsesplattform for lydboksingler» som «kobler de beste forfatterne med de beste musikerne til et nytt format som består av 50 % litteratur og 50 % musikk». Om noe IKKE skulle klare seg på Rockefeller var det nettopp det, var det naturlig å tenke. Likevel: Pennen er sterkere enn ordet, men pennen, ordet og musikkinstrumenter er en sterk blanding, som gjorde kvelden både suksessfull og verdt en nominasjon til Årets Live. Dag Solstad, Fredrik Høyer, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Per Petterson, Helga Flatland, Bård Torgersen, Maria Navarro Skaranger, Kjersti A. Skomsvold og Ingvild Schade bidro som forfattere, og Fredfades + Eikrem, Heida, Anja og Marianna (fra Broen), Bendik Hovik Kjeldsberg + Nils Martin Larsen (Apothek) samt dandykoret Birkelunden Mannskor bidro musikalsk. «Et / såkalt / stjernelag» som nevnte kvinne ville skreket.
STEM PÅ FERDIGSNAKKA LIVE HER

DJ Strangefruit (Øyafestivalen)
Ingen i (den nåværende) purunge redaksjonen har kunnet slå følge hele veien de snart tre tiårene Pål «DJ Strangefruit» Nyhus har vært operativ som DJ, musiker, tastemaker, radiovert og legende, men det er ikke dermed sagt at vi ikke har fått med oss at han er norsk elektronisk musikks imperator. Heldigvis fasiliterte Øyafestivalen et kjærkomment throwback da Strangefruit fikk spille materiale fra den legendariske Mixed-platen fra 1996 i sommer, til både vår og den eldre gardes forlystelse. Utgivelsen var presumptivt et oppslagsverk av dimensjoner for klubbinteresserte kids i 1996, og tyve år etter holder platen fortsatt stand som atlas. DJ Strangefruit har blitt premiert med NATT&DAG-pris før, men vi nominerer ham igjen, okke som – ikke bare fordi Øya-konserten ga oss et unikt innblikk i den norske klubbhistoriens heydays, men også fordi Pål Nyhus er en av de mest forbilledlige musikerne Norge noensinne har fostret.
STEM PÅ DJ STRANGEFRUIT HER

Oral Bee & Da Playboy Foundation (Rockefeller)
Etter 15 år på utsiden av det gode selskap, opplevde Oral Bee i 2014 å bli tatt inn i varmen av norsk musikkbransje. Det skjedde som følge av en usannsynlig selvbiografisuksess og radiohitten «Tennis». Desember-konserten på Parkteatret ble raskt utsolgt, og det ble satt opp ekstrakonsert på Rockefeller på nyåret. Medvinden virket som bensin (evt. vind) på bålet for Oral Bee, Pimp Lotion og Big Ice: på Rockefeller var trioen mer breiale enn noensinne. Oral Bee leverte en endeløs strøm av av elleville enderim, Pimp Lotion er en av ytterst få norske artister som opererer med kostymeskifter, mens Big Ice suttet selvsikkert på talkbox-slangen. Det hele var en oppvisning i beinhard kompromissløshet, en innstendig oppfordring til å alltid gjøre sin egen greie, og et slag i trynet på en ignorant norsk musikkbransje, som var 15 år for sent ute til festen.
STEM PÅ ORAL BEE & DA PLAYBOY FOUNDATION HER

ÅRETS SPISESTED
Hitchhiker
Til tross for slitsomt avslappa konsept – «lettbeint stemning», som de selv kaller det, med nesten for chille servitører, egne capser, kopper og t-skjorter – er Hitchhiker blant Oslos beste restauranter, rett og slett fordi maten er så sinnsykt god. Konseptet «Gatemat fra hele verden» kunne fort blitt en dårlig og oppbrukt gimmick, men kokkene Jan Robin Ektvedt og Stian Floer, som også har gitt ut kokebok med restaurantens retter, kombinerer elementer fra forskjellige steder i verden på en uanstrengt og frisk måte. Stedet har vært bra helt fra starten i 2014, men i år har nivået vært både høyere og jevnere. Viljen til fornyelse er stadig merkbar, og Hitchhiker er et sted man kan gå ofte, uten å måtte spise det samme. Gjengangere er mat fra Japan, Korea og Mexico, for eksempel nudler, kimchi og chili, gjerne i kombinasjon med norske elementer, som vafler, grønnkål og rømme fra Røros. Der mange steder fremhever enkelte råvarers opphavssted til det kjedsommelige (når ble egentlig Korsvold så fett sted å være fra for gulerøtter?), er Hitchhiker først og fremst opptatt av at maten skal være digg.
STEM PÅ HITCHHIKER HER

Pjoltergeist
Du møtes av et lite håndskrevet skilt: «Pjoltergeist. Ingen: Barn, hunder, kredittkort, kamerablits». Du går inn døren, inn i et lite, mørkt rom. Lokalet er fylt av kokker som er ferdige på jobb, av samtidskunststudenter, musikkbransjefolk og kjipe advokater. En fyr driver og sabler magnumflasker med naturvin i baren. Det er hip hop på anlegget. Pjoltergeists fremtoning og konsept er blant restaurant-Oslos mest eiendommelige. Du kan betale med «islandske kronur», og får servert hvalbiff. Du får eksklusiv kobebiff på mummi-tallerkner. Du får steambun-burgere du må spise med hendene, og klissete svineribbe som leveres med gummihansker. I neste øyeblikk: fermentert grønnsakssuppe med østers. På Pjoltergeist gir de helt faen, her er det fine dining og trash om hverandre.
STEM PÅ PJOLTERGEIST HER

Le Benjamin
I en tid der det flommer over av steder som hopper på den nyeste trenden – enten det er meksikanske tacos, ceviche fra Peru eller ny nordisk – er det nærmest eksotisk med et sted som kjører trygt og gammeldags opplegg. Og konseptet «bunnsolid og alltid variert» går neppe av moten med det første. Le Benjamin er et uformelt og traust (i ordets egentlige betydning) fransk brasserie, som alltid leverer. Oslo har de siste par årene opplevd en restaurant-boom uten like, og med en jevn kvalitetsøkning har mange gamle steder måttet kaste inn håndkleet som følge av stadig hardere konkurranse. Men gutta med skjegg og tatoveringer er ikke her. Dette er ikke stedet du ser mest på Instagram. Det er derimot her kokkene går og spiser. Hvorfor? Fordi god mat aldri er kjedelig. Det er fransk, men ikke påtrengende (hei, Birkelundens Lille Franske Ostebutikk!). Her er det ingen som overuttaler franske ord, og du kan til og med risikere å få en norsk ost! Og sammenliknet med nesten alle restauranter i Oslo får du her virkelig igjen for pengene du bruker. Med dagens treretter kan det ikke gå feil. Peiling på vin har de også.
STEM PÅ LE BENJAMIN HER

ÅRETS KUNST

Bjarne Melgaard
Melgaard+Munch – The end of it all  has already happened (Munch-museet)
Man kan like eller ikke like Melgaard, men faktum er at han fortsatt besitter evnen til å sette følelser og sinne i kok hos befolkningen. Melgaards kunst risikerer potensielt noe, i motsetning til mange av hans norske kolleger. Tar man et kjapt tilbakeblikk på utstillingsperioden, ser man at rabagasten fra Ullevål Hageby klarte å raske med seg en politianmeldelse og dønn seriøse oppfordringer fra respekterte kunsthistorikere om å sensurere videoverk og stenge utstillingen i sin helhet. Godt jobbet, Norge! Oppskriftsmessig nok var motstanden bare med på å blåse taket av besøkstallene og støtten til Melgaard. Selv om Munch-museet skal ha tommelen opp for invitasjonen og viljen til forandring, var muligens det kuratoriske grepet med sammenstillingen av Munch og Melgaard litt corny og mindre relevant. Men rent innholdmessig synes vi isolert sett at Melgaard leverte. Spesielt dreiningen han i senere tid har hatt mot større romlige totalinstallasjoner fungerte svært godt. Melgaard huket av mange bokser denne gangen, både utenfor og innenfor museets hvite vegger, og fortjener i våre øyne honnør for det.​
STEM PÅ BJARNE MELGAARD HER

Guttorm Guttormgaard
KJENT UKJENT (Stenersen-museet)
Guttormsgaard utstilling var kanskje en av 2015s mest snodige og jevnt over godt likte utstillinger, uavhengig av alder og kunstfaglige interesser. Utstillingen var nemlig langt unna den gjenkjennbare sammenstillingen av kunstarbeider man er vant til å se i museer. Utover å være kunstner og tidligere professor ved Kunstakademiet i Oslo, er han av mangel av bedre ord hva man kan kalle en arkivar. For så vidt ingen unormal menneskelig syssel, spesielt innen kunsten, men den fundamentale forskjellen mellom hans og andres arkiv er at det blir gitt hele tre etasjer på Stenersen-museet. Utover kunstnerens egne og mer tradisjonelle grafikkproduksjon utsilt i en av etasjene, er det resterende utstillingsarealet satt av til den spektakulære samlingen. For å nevne noe, består den av afrikanske masker, dagbøker, bøker, plakater, stoler, amatørmalerier, postkort (med motiv fra norske fjelloverganger!), flyveblader, leketøy, skap, verktøy, orientalske tepper og trykksaker. Gitt det svært kaotiske utgangspunktet, kan nøkkelen til utstillingens suksess ligge i Guttormsgaards utsøkte fingerspitzengefuhl i komposisjon, seleksjon og presentasjon. Sist men ikke minst speiler det kunstnerens liv, politiske engasjement og genuine interesse i den fysiske virkeligheten som omgir oss i form av objekter. Selv om det til tider var vanskelig henge med på overgangene mellom kunstnerskap og arkiv, var utstillingen i sum svært underholdende, annerledes og beundringsverdig i sin rikholdighet.
STEM PÅ GUTTORM GUTTORMGAARD HER

Kjersti Vetterstad
Quest in Paradise (Unge Kunstneres Samfund)
Botanikk, økosystemer og en generell grønn bevissthet synes å være et tegn i tiden, også i kunstscenen. Utfordringen, politisk så vel som kunstnerisk, kan være å videreformidle idé og innsikt om emnene på en original og engasjerende måte. Der hvor mange bommer, treffer Vetterstad. Med bruk av hovedsalen og samtlige rom i UKSs daværende lokaler på Tullinløkka, presenterte hun en serie video og lydinstallasjoner, en giftig plante og dokumentar med tydelige kunstneriske tilsnitt. I dokumentarfilmen The Agronaut følger vi i lange tagninger den karismatiske og katalonske økobonden Montserrat Canudas Jorba i hennes hverdag på den naturrike eiendommen. Med rolig stemme og filosoferende tilnærming tar hun betrakteren med på en liten undervisningsreise i økosystemer og annen grønn moro. Ellers består utstillingen i korte trekk av videoprojeksjoner på frittstående vegger. Filmene viser et nærbilde av en billes dødskamp, drivende skyer og utsnitt av pelsen til en pustende hud. Alt utsøkt utført, med teknisk presisjon og estetisk finfølelse. Vetterstads utstilling hos UKS er i alle ledd usedvanlig godt gjennomført og vitner om en kunstner som klarer å sette de bakenforliggende sammenhengene inn i en større estetisk og politisk kontekst uten å tendere mot det kjedsomlige og satte.​
STEM PÅ KJERSTI VETTERSTAD HER

ÅRETS SCENEKUNST

Marie Blokhus
Fugletribunalet (Nationaltheatret)
Marie Blokhus er en av de beste, muligens den aller beste, skuespillerne i Norges land, og fortjener følgelig å blir overøst med heder og ære – også fra NATT&DAG. I fjor spilte hun Hamlet, og i år har hun spilt en kvinneskikkelse med ulik, men omtrent like innholdsrik emosjonell koffert som Shakespeares desillusjonerte danske prins. Der Hamlet forsøkte å ta et oppgjør med korrupsjon og diverse familiemedlemmer uten moralske skrupler, er Allis i Agnes Ravatens Fugletribunalet en eskapistisk skikkelse som rømmer fra alt som kan ligne på et moralsk oppgjør. Blokhus er intelligent, og forstår at mennesker er smarte og dumme på samme tid og at vi noen ganger går oss fullstendig vill i våre egne tanker. Humoravdelinga på NRK har bidratt til å finjustere hennes humoristiske sans, men Blokhus har uansett en spesielt god evne til å få frem det komiske i selv de mest gravalvorlige situasjoner.​​
STEM PÅ MARIE BLOKHUS HER

Jonas Corell Pedersen
Vi tygger på tidens knokler
Regissøren Jonas Corell Petersen har helt siden sin debut hatt en helt spesiell plass i våre hjerter. Han beviste med sine iscenesettelser av de proto-romantiske storhetene Schiller og Goethe at han greier å ta politikken, kjærligheten, døden og livet på alvor uten å dermed skru av latterkrana. Det er fristende å se forestillingene som tegn på en etterlengtet nyromantisk vending i teateret, men i det minste ser det ut som om Corell Petersen også har latt seg inspirere av sturm und drang-folka i sin seneste forestilling. Vi tygger på tidens knokler inneholdt snodige og ettertenksomme essayistiske fabuleringen om hva frihet er for noe greier, ispedd underholdende absurdistiske utbrudd. Forestillingen viste hvor forvirrede vi er i vår søken etter meningen, men var fullstendig fri for nihilistiske platityder om hvor meningsløst alt er. I tillegg til å være underholdende, smart og følsomt teater, antyda forestillingen verdien av å opprettholde naiv og håpefull tro på menneskeheten.​​
STEM PÅ JONAS CORELL PEDERSEN HER

Angelina Josephine Stojcevska
Strategier for en lysere fremtid (Nationaltheatret)
Strategier for en lysere fremtid er regissør Angelina Josephine Stojcevskas diplomoppgave for Kunsthøgskolen i Oslos regilinje, og for en diplomoppgave! Strategier for en lysere fremtid er absurd og rørende, og toucher borti alt fra hvordan det står til med det moderne teateret til hvordan det står til med meg, meg, meg MEG MEG! Skuespillerne er strålende, og det er vanskelig å velge ut en av rolletolkningene, men om vi skal sette fingeren på noen er det særlig Olav Waastad som imponerer. I tillegg gjør Ibsen (den Ibsen, ja) en sterk rolle som avhugget hode på glass. Stojcevska har kalt stykkets sjanger for hyperrealisme – en realisme som er mer virkelig enn virkeligheten – og det er helt riktig: Virkeligheten blekner i forhold. ​
STEM PÅ ANGELINA JOSEPHINE STOJCEVSKA HER

NB!Kjøp billetter til prisutdelingen på Rockefeller 5. februar her!

SE OGSÅ: Disse er nominert til Bergenprisen 2015

The post Disse er nominert til Osloprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.

ÅRETS ILDSJEL

Thomas Cook og Espen Vaular
Driver Nobel Bopel
Thomas Cook & Espen Vaular har siden oppstarten i 2009 bygget opp bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris til å bli et naturlig møtested, ettertraktet turistattraksjon (faktisk) og midtpunkt for en by- og bydelsentusiasme som vi sjeldent har sett maken til. Møhlenpris har historisk ikke vært et spesielt kafé- eller kulturtungt sted, men det blir stadig bedre, og da Cook og Vaular i sommer åpnet en uteservering på 930 kvadratmeter fikk bydelen et kraftig hopp. «Vi har et kontinuerlig fokus på å skape liv på Møhlenpris, både gjennom kulturarrangementer, og rett og slett ved å være et sted folk kan stikke innom for en pils, en kaffe, en lunsj og en preik over bardisken», fortalte Cook til utetrend.no tidligere i år. Det er et fokus som merkes.

Charlotte Myrbråten
Alt som er bra
Når NATT&DAG gjennom året snakker med folk i Bergen om denne prisen er det ofte et navn som går igjen. Gullars. Neida. Det er selvfølgelig Charlotte Mybråten. Født i Drammen, men nå bosatt i Bergen, hvor listen over det hun har jobbet med og jobber med er lang som et deilig år: Debattredaktør for det feministiske tidsskriftet Fett, programansvarlig på Bergen Offentlige Bibliotek, skribent i Klassekampen og Bergens Tidende, #hastagmaker (sommerens #jegharopplevd friskt i minne), arrangør av blant annet Full Pop på Landmark i Bergen, skribent, debattant, Twitter-fantom … Det spørs egentlig hvem du prater med. Myrbråten er en tydelig skikkelse i Bergen, og står for de riktige endringene i byen, på de riktige barrikadene og i de riktigste debattene.

Emilio Sanhueza
Nabovarsel
Sanhueza er er blant annet mannen bak Nabovarsel, som ble startet som et klubbkonsept på utestedet Miles Ahead for elleve år siden, men som nå har blitt et slags medieimperium. Nabovarsel-labelet har noen av Norges mest interessante band, og når de ikke driver vanlig label-arbeid, produseres det horder av podcaster, intervjuer, festivaler, essays og generelt framifrå greier døgnet rundt. Ikke bare har Sanhueza bidratt til å berike det bergenske (og det nasjonale!) musikkmiljøet, han har også bidratt til et kulturelt rikere Bergen (og internett!) generelt gjennom mange år. For noen år siden hørte vi rykter om at han skulle trappe ned arbeidet, men heldigvis ser det ut til at det bare blir mer som kommer fra Nabovarsel og Emilo Sanhueza.

Stem på den du mener bør vinne prisen for Årets ildsjel i Bergen 2015.

ÅRETS UTESTED

Muskedunder
Endelig – en-de-lig – slo Joar Nicolaysens høyst påventede hjertebarn, cocktailbaren Muskedunder, dørene opp etter lang tid i emning. Du kjenner den kanskje som «Bedre Føtter», da skiltet fra helseskobutikken som tidligere holdt til i lokalet stadig henger utenfor. Rommet har stått under renovasjon over lang tid, og når det endelig åpnet var det med en mer voksen vibb og et lekker tre-interiør som kledde konseptet. Ja, rommet er cirka hundre prosent stiligere enn storebroren Ujevnt, men resten av ligningen er den samme, og det er også noen av fjesene bak baren. Cocktailmenyen er resultatet av endeløs eksperimentering og nerding, og gjør at enhver drink kommer med en liten anekdote eller historie på siden. Om man vil ha. Ujevnt er baren som lærte Bergen å drikke drinker, og Muskedunder er baren som rendyrker det. Barens venner og bekjente fra land og strand kommer ofte for å gjestebartende eller bare for å spille plater. PANG!

Hem
Bergen har de siste årene vært preget av en slags monoton bartilværelse, og variasjonen i stedene som har oppstått de siste syv årene har vært minimal og temmelig enkel å kategorisere. 1) Dønn alvorlig øl/cocktailbar, 2) Bar-bar (les: upretensiøs, men seriøs) eller 3) Folkets vannhule (nøkkelord: dugnadsånd, retrostemning). Hem er et viktig tilskudd. Det er en crossoverbar; kafé om dagen, salong om ettermiddagen, bar om kvelden. Det er også et av de få stedene man kan traske inn i klokken tolv på en torsdag og drikke en øl før lunsj. Dét har kulturell verdi! Det beste med Hem er kanskje selve rommet. Det føles ikke «som en stue», det er en stue. Interiøret er som en hyggelighetsfantasi realisert, med dype sofaer og stoler, og dunkel, men varm belysning. Det er ingenting særlig imponerende og nytt med en teakbekledd stue, men her snakker vi pur ambiensmagi. Kafédelen av Hem er ikke nødvendigvis deres sterkeste bein å stå på, men om kvelden blir det definitivt til et av byens beste vannhull, med et rimelig stødig fokus på øl og klientell som varierer på den gode, forfriskende måten.​

Vaskeriet
Da ryktene spredde seg om at det skulle åpnes bar i det eminente renseriet i Magnus Barfots gate, var det neppe noen som kunne for seg monsteret av et prosjekt det kom til å bli. Vaskeriet er usannsynlig stort, men også uforventet hyggelig. Det er sted som holder seg borte fra nisjene, og dermed favner brett i forhold til klientell. Det er friskt og relativt uvanlig å ikke møte på de samme fjesene overalt i en by som Bergen. Dette er stedet for en enkel, solid gin & tonic og en generelt sett lettbeint tone. Midtpunktet er utvilsomt bordtennisbordene som holder hus bakerst i lokalet, og dermed gjør Vaskeriet til byens første pingpongbar. Endelig er Bergen en ordentlig by, folkens. Kanskje viktigere: De bruker også helgene på å løfte opp og frem lokale DJ-er, både av det erfarne og uerfarne slaget.​​

Stem på din favoritt her!

ÅRETS LIVE

Bergen Internasjonale Performancefestival
Gamle Bergen Kretsfengsel
Man skulle nesten tro at det kunne bli for mye performance på ett sted, men nei ass, ikke på Bergen Internasjonale Performancefestival. 100 performancekunstnere fra inn- og utland over to intense dager på gamle Bergen Kretsfengsel, et utrolig fett lokale som ga en helt spesiell atmosfære til hele opplegget. Meget godt gjennomført festival på andre året, og ikke minst gratis og lavterskel. Bra jobba!

Kakkmaddafakka
USF Verftet
Under årets turné solgte Kakkmaddafakka ut Rockefeller i Oslo, Samfundet i Trondheim og USF Verftet i Bergen. Konserten på Verftet huset 1250 ville og svette bergensere som kollektivt hadde sitt livs beste konsertopplevelse. De som var der elsket det, de som ikke var der, var dumme, eller altfor trege til å bestille billetter, og har angret i etterkant. I klassisk Kakk-stil, fremført på dårlig engelsk, og avsluttet med cover av «What is Love» <3.

Vibbefest
Østre
Sagnomsust kveld på Østre hvor Hester V75 lanserte sitt nye kreative kollektiv, Vibbefanger. Snakk om driftige karer og heftig konsert. Faktisk den beste guttene har levert i et år hvor det meste gikk veien for Hester, og gjennombruddet ble et faktum. Ryktene skal forresten ha det til at de syv guttene spilte inn ny musikkvideo i en diger villa forrige helg, vi gleder oss. ​​

Stem på din favoritt her!

ÅRETS SPISESTED

Marg & Bein
Gutta bak Smakverket har fått med seg David McCarthy, tidligere kjøkkensjef på Colonialen Litteraturhuset, en fyrrig sjel som lager mat som balanserer det sofistikerte med det dypt tilfredsstillende, og åpnet ordentlig gastropøbb. Resultatet er en varm og inderlig blanding av lokale råvarer og et anglo-fransk kjøkken som minner om noen av Londons beste brasserier. Et slags River Café møter Julia Child. Det føles likevel aktuelt og moderne, med friske og modige smaker. Basen ligger i braisert kjøtt og solide stykker fersk fisk, men friskes opp av sesongens beste grønnsaker og hjemmelaget sylteri. Comfort food, atter en gang, men elegant og solid. Kjennes som en umiddelbar klassiker.

Bare Vestland
Bare Vestland ble årets nye tilskudd til «Bare Inc», det tredje bladet i trekløveren som har, uten tvil, forandret matscenen i Bergen by. Med et spekter som går fra fine dining til nordisk/asiatiske småretter, skiller Bare Vestland seg ut med sin dogmatiske oppbygning. Deres brannfakkel er comfort food laget på vestlandske råvarer, og det gjøres ved å smi nære bånd til bønder og småskalaprodusenter, så vel som å sanke selv og bygge opp et omfattende spiskammer av syltede og fermenterte saker og ting. Litt stygge lokaler, men det er det jo nesten overalt i Bergen. Finnes det ikke nok interiørarkitekter her i byen?

Bien
I år har det skjedd forandringer på Bien, og noen vil kalle det nødvendig etter så mange år i gamet. Den mest positive er at Bien har absorbert flere medlemmer av den opprinnelige Jacobs-staben, og det merkes. Jacobs er den nå legendariske restauranten som har oppfostret mange av byens beste kokker, servitører og matentusiaster, og hvor blant annet fjorårets «Årets Beste»-vinner, Bare på 13, har sitt utspring. Spesielt merkes det at en av kokkene har tilbrakt en lengre periode i Paris på den fantastiske restauranten Le Verre Volé. Maten, og ikke minst vinene, har blitt skarpere, modigere og ganske mye mer interessante. Et lite stykke ny, parisiansk gastronomi på det stedet man minst venter det.

Stem på din favoritt her!

ÅRETS KUNST

Kay Arne Kirkebø
Isometric Structures (Tag Team)
Utstillingen var faktisk Kirkebøs aller første soloutstilling etter endt mastergrad på Kunsthøyskolen i Bergen, men det er ikke første gang vi lar oss imponere over Kirkebøs tegninger, som består av ekstremt detaljrike tusjtegninger av rom og bylandskaper. Repetisjon og langsomhet er et gjennomgående tema, både i det kunstneriske uttrykket og for kunstnerens arbeidsprosess. Utstillingen ble også ledsaget av bokverket Walkthrough, som er Kirkebøs første publikasjon i bokformat. Forhåpentligvis vil nominasjonen gi et lite dytt i riktig retning av at Kirkebø blir den anerkjente kunstneren han fortjener å være.

Steinar Haga Kristensen
The Fundamental Part of Any Act (Entrèe)
«Kunstoperaen» gikk opprinnelig av stabelen i kunstnerens atelier på toppen av Oslo rådhus og var patosorientert på grensen til reaksjonær. Med sitt blikk på monumentale og spektakulære freskomalerier i storformat kombinert med en slags operaoppsetning om tilblivelsen av den samme fresken, så Haga Kristensen på originalt vis både bakover og fremover i tid, i en og samme handling. Entreè fikk dessverre bare se filmadapsjonen av den samme operaen, grunnet helt opplagte begrensninger i antall kvadratmeter, men NATT&DAG berømmer kunstneren med en djerv og unik utstilling!

Kaia Hugin
Screening Motholic Mobble & Artist Talk (Stiftelsen 3, 14)
Screening Motholic Mobble & Artist Talk er en serie videoperformancer kunstneren begynte på da hun fortsatt var student ved Kunsthøyskolen i Bergen. Den består av hele ni deler og er ifølge kunstneren selv et forsøk på å gripe kroppslige opplevelser vi har i drømme. Ikke i betydningen å ville gjenfortelle en drøm, men snarere å oppsøke en kroppslig erfaring som ligger i grenselandet mellom det vi opplever som rasjonelt, fremmed, irrasjonelt og kanskje til og med farlig. Som i «Mothholic Mobble part 3», hvor vi i et vakkert naturlandskap finner kunstneren i et hull i bakken hun faen skjære har gravd fram med sin egen kropp gjennom å ligge i fosterstilling og spinne rundt sin egen akse! Denne strengt fysiske og psykiske krevende måten å lage kunst og stille filosofiske spørsmål tok pusten fra oss og er uten tvil verdig en nominasjon.

ÅRETS SCENEKUNST

Foto: Thor Brødreskift

Tore Vagn Lid
DUB Leviathan
Tore Vagn Lid liker å kaste seg ut i eksperimentelle prosjekter noe han nok en gang beviste med scenekunstprosjektet DUB Leviathan. Her dro den musikalsk orienterte dramaturgutdannede scenekunstneren med seg kunstnere av diverse slag for å sammen lage det som kan omtales scenisk album. Temaet Vagn Lid & Co. tok for seg var intet mindre en naturtilstanden, slik den er beskrevet av den engelske filosofen Thomas Hobbes. Vagn Lid hentet også inspirasjon fra den reggae-beslektede sjangeren dub hvor stemmer, lyder og instrumenter som tradisjonelt befinner seg i bakgrunnen trekkes frem i lyset.

Foto: Thor Brødreskift

Harald Eia, Nadina Bouhlou, Thorbjørn Harr
Kafka feat. Röyksopp
I Kafka feat. Röyksopp forsøkes det å redde Kafka fra klørne til alvorstunge deprimerte unge menn og kaste lys over forfatterens lystige og humoristiske sider. I et N&D-intervjuet sa Harald Eia, mest kjent som dramatiker, at man med alderen innser at Kafkas karakterer «egentlig ikke er så veldig psykologisk dype» og at Kafka heller ikke er særlig opptatt av å kaste lys på komplekse sosiale situasjoner. «Hans spesiale er de snåle, absurde scenarioene» mener Eia, som sammen med Nadina Bouhlou, Thorbjørn Harr og Röyksopp ønsket å introdusere allmennheten i en lavterskelinnføring i Kafkas liv.

Mette Edvardsen
We to Be
Den norske koreografen Mette Edvardsen har i flere år satt opp stykker og prosjekter som utforsker samspillet mellom kropp og ord, som i Black, hvor hun fikk et rom til å vokse frem ved å benevne forskjellige gjenstander i scenerommet, eller i Time has fallen asleep, hvor hun omdefinerte dansere til levende bøker og lånte dem ut på biblioteket. I We to Be sitter Edvardsen midt blant publikum og leser opp en tekst hun selv har skrevet. Forestillingen er kjemisk fri for all slags scenisk spetakkel som lar deg som publikummer kjenne på hvor deilig og givende det kan være å få lov til å få tid og ro til å konsentrere deg. Dette er stilren scenekunst som i sin tilnærmet søvndyssende nedtonethet virker intenst oppslukende.

Stem på din favoritt her.

SE OGSÅ: Disse er nominert til Osloprisen 2015

The post Disse er nominert til Bergenprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.

André Bratten (DJ-set!) er første artistslipp til NATT&DAGs årlige prisutdeling på Rockefeller!

Han skal ikke sluke flammer eller lede en paneldebatt, men vi er glade for at Bratten – som nylig har gitt ut sitt første album «Gode», spilt på alt fra Øyafestivalen til Trænafestivalen og tatt oss «inn i norsk elektronikas nye gullalder» – skal gjøre et DJ-set på Osloprisen.

I tre år på rad har NATT&DAG fylt Rockefeller til randen med over 1500 gjester, og i år kan du kjøpe billett til selve prisutdelingen, som tidligere kun har vært for inviterte gjester. Etterpå er det selvfølgelig igjen duket for Årets Beste Fest, og hvis du kun vil ha billett til den, kan du selvfølgelig få lov til det.

Hvem var årets viktigste stemme? Hvem var årets verste? Hvem har laget det beste av musikk, film, TV, bok, kunst, scenekunst, opplevelser, uteliv og mat? Og hvem har jobbet utrettelig for en bedre by? Stem her!

Ses! Ta med deg en venn, bekjent eller erkefiende!

The post André Bratten til Osloprisen (kjøp rabatterte billetter!) appeared first on NATT&DAG.

ÅRETS ILDSJEL

Paul Tunge
Filmregissør
Den 29-årige såkalte «indieregissøren» har nylig kommet med sin andre film, Demning, som er nominert til Årets Film av den såkalte «indieavisa» NATT&DAG. Sitatet fra en omtale av hans første film Kano er noe av det vakreste som har blitt skrevet om norsk film noensinne – «en film med produksjonsteknisk og estetisk slektskap til de mange amerikanske ultralavbudsjettsfilmene fra de siste årene som noe vagt kan oppsummeres som såkalte mumblecore-filmer» – men det er ikke det viktigste her. Tunge er den siste – og først i – en rekke av unge, talentfulle filmskapere fra den såkalte «indieoljebyen», og er et navn som endelig kan sette Stavanger på kartet vi skal leve av etter olja.

Torbjørn Rødland
Kunstfotograf
Torbjørn Rødland har bodd i Los Angeles siden tidlig i tyveårene, men gjennom sitt virke som internasjonalt anerkjent fotograf og billedkunstner (jepp, det stemmer, folkens!), har han bidratt til å sette Stavanger på det internasjonale kunstkartet. Rødland stilte sist ut i Stavanger i 2014 og 2015, der sistnevnte ONS-utstilling var det eneste bidraget som ble nevnt i Norsk kunstårbok. Det er viktig at byen kan skilte til store navn som Rødland, som inspirasjon for den yngre generasjon Stavanger-kunstnere.

Siri Borge
Sørgelig få Stavanger-kunstnere flytter tilbake til byen etter endt kunstutdanning utenbys. Heldigvis finnes det noen som fortsatt har troen på Stavanger som kunstby. Siri Borge har siden hjemkomsten markert seg som en viktig pådriver i Stavangers unge kunstmiljø. Borge er opptatt av de unge kunstnerne som velger bort Stavanger. Hun mener de er mange, og at byen trenger dem. Samtidig må det være noe å komme tilbake til. Dette er en viktig del av drivkraften hennes, både når det gjelder prosjekter som «Occupy Landscape» – der Borge tok initiativ til å fylle den tomme sokkelen utenfor Kunsthall Stavanger – og vervet i Studio 17 på Nytorget.

Stem på din favoritt her!

ÅRETS UTESTED

Hanekam
Kanskje det bare er en fase? Kanskje det er et overdrevet symbol på ungdommelig trang til å sjokkere? Kanskje det er en av de mest konforme måtene å signalisere at man tilhører et anti-konformt miljø på? Ahh, vår gamle venn hanekammen, akkurat som du deler issen på en ung skalle deler du også befolkningen i to. Uansett hva du mener om hanekam: Det tiltrekker seg oppmerksomhet. Så også med det nye utestedet Hanekam i Fargegata, startet opp av Tom og Bibbi Ur Kjørsvik, Runa Curti og Kyros Malamidis. Tom driver frisørsalongen vegg i vegg, og har vært primus motor for hele gata i et tiår. De var relativt blakke da de startet opp, og sånn som kulturlivet i Stavanger går for tiden er det vel naturlig at de ikke blir steinrike med det første. Uansett, det er helt åpenbart en rekke irriterende ting med Hanekam. #Hashtagen i vinduet. Kaizers Orchestra-sjablongen. Navnet som spiller på en frisyre. Alt det der er ting du egentlig ikke skal slippe unna med. Mange vil si at Hanekam  er et utested med for stort trykk på ute, eller med et altfor stort trykk på å være inne, men vi vil kun berømme stedet for å være litt annerledes, litt polariserende og veldig fargerikt. Så får vi heller se om det blir vannkjemmet oljehår når det vokser opp.

Cirkus
Denne baren hadde glatt glidd inn i både Shoreditch og Nørrebro, og folk betaler faktisk store summer for å gli rundt der. Når du først er på Cirkus har du ikke lyst til å gå igjen – og du har i hvert fall ikke lyst til å dra til Shoreditch. Cirkus bikker aldri over i latskaps-hipsterisme, og balanserer kvalitetsfokuset med folkelige aspekter som livemusikk med blant annet Sirkusdirektørene, spillekveld hver tirsdag og quiz og temakvelder. I helgene har de til og med B-kjendisfaktor! Cirkus er en herlig nyetablering i den allerede herlige Fargegata, et fabelaktig alternativ til utestedene rundt Skagenkaien. På få måneder har det klart å bli et naturlig møtepunkt for allslags folk, og det er egentlig ingen som husker hvordan det var FØR sirkuset kom til byen.

Øst
Stavangers egen ølbar! ØST åpnet i september i de gamle lokalene til bryggerstuen på Tou Bryggeri, til høyre ved porten på vei inn til Tou Scene. Her er det pusset ned og bygget opp, og en fet ølbar har inntatt de historiefylte veggene. 12 øl på tapp! Lucky Jack er fast, de andre byttes ut etter humør og lager, gjerne midt på kvelden. I tillegg til disse har ØST et utrolig utvalg av øl på flaske, disse er også subject to change. Personalet er mer enn kunnskapsrikt, og hjelper deg godt på vei samme hva du er på jakt etter. Baren har masse events, som tap takeover med ulike bryggerier, lanseringer, temakveld med mat som passer til øl. Ofte mat MED øl i. Kaker med øl. I kjøleskapet hjemme er det øl, JODA, men på ØST er det øl, øl, øl, kompis. ØST tør å kjøre sin egen greie. Kanskje de hadde solgt mer om de hadde Carlsberg i pint-glass og arrangert lønningspils for Jæren bilmekanikerforening, men det kommer heldigvis aldri til å skje.

Stem på din favoritt her!

ÅRETS LIVE

Kapittel15
Kapittelfestivalen valgte seg Amerika som tema i 2015, og satte med det ny besøksrekord. Vel fortjent, for i år var det spekket med kvalitetsarrangementer på menyen. Høydepunktene vi fikk med oss var samtalen mellom Steve Sem-Sandberg og Bernhard Ellefsen, salongmøtene til Madame Nielsen og sæd-essayet til Patricia Lockwood. Sistnevnte vitner også om en oppdatert og kreativ booking-komité, til tross for The Wire-seminaret med Erlend Loe. Det gjør også beslutningen om å erstatte Karl Ove Knausgård med den suverene forbedringen Kjell Elvis.

Perkapella
Da Numusic kastet inn årene så DJ og festivalsjef Tarjei Nygård raskt at det var behov for en ny elektronisk musikkfestival i Stavanger. Dermed: Perkapella arrangert på Tou-loftet. Flere klubbkvelder på ulike locations ble det utover vår og sommer, og i september (ett år etter siste Numusic ble arrangert) kom den nye festivalen i stand i glasskuppelen på Stavanger kunstmuseum og på Tou Scene. På tre dager fikk man høre og se 30 artister og fire kunstnere. I etterkant har nye klubbkvelder dukket opp, og det er ingenting som tyder på at de kommer til å gi seg. Perkapella er et idealistisk prosjekt som trenger mye frivillig arbeid for at det skal kunne eksistere til de prisene det gjør – som de har vært opptatt av å holde nede. Det er sjelden vare.​​

Festkonsertkveld
Folken
Det frivillige engasjementet rundt Folken er stort, og da sommerens oppussing av storsalen ble feiret med en konsertkveld av de sjeldne var det med artister som Olga, Popface, Ingenting, Rub A Dubs, Slutface, Aaslandbros, Purified In Blood, Hold Fast og Skambankt. Det var lokalt engasjement, grønne vegger, fullt hus, lilla gulv, festkonsert og Stavangermål så langt øret kunne høre. Apropos mål: Siden fotballkommentatorer tilsynelatende aldri går tom for variasjoner over hvor få superlativer de har igjen, så har vi plukket frem noen her i anledning festkonsertkvelden på Folken: Høyest! Best! Folkest! Vel bekomme.

Stem på din favoritt!

ÅRETS SPISESTED

Egget
På Egget er det ingen meny, og ingen prisliste. Det er knapt noe mat! Joda, mat har de, masser av, selv om alt av råvarer er sesong- og lokalbasert, uten kompromisser. Du får småretter til du ikke orker mer. Uformelt, sympatisk og intimt. For ikke å si koselig. For vil du egentlig at en restaurant skal være koselig? Kose kan du gjøre hjemme. På Egget går du for å ha det som plommen!

Kita
Hvordan kan det ha seg at verdens kanskje fremste kjøkken har brukt så lang tid på å slå rot her på fjellhylla vi liker å kalle Norge? Vi snakker selvfølgelig om Japan, og vi snakker selvfølgelig ikke om sushi, et konsept som ikke lenger er et konsept, som ikke lenger har noe hjemland. Sushi er den nye tacoen, vil noen si. Sushi er den nye brødskiva, sier vi. Sushi er kjedelig, er poenget. Et poeng til: Japan har så mye mer å by på. Med Kita har Stavanger fått en ekte japansk izakaya, en bar som serverer mat.

Sabi Omakase
Finnes det noe bedre enn sushi? Det er sunt, det er friskt, det er godt. Sushi passer til alt! Men samtidig: det begynner kanskje å bli litt mye sushi? Da er det enda godt at noen er litt ambisiøse her i dette jantelovlandet. Omakase betyr «jeg overlater det til deg», altså kokken, og her får du én og én bit, som om du er en hund som må gi labb hver gang. Neida. Det er bare bra. Hver bit er så fersk at det er som i spise den i havet.

Stem på din favoritt her!

ÅRETS KUNST

Marit Victoria Wulff Andreassen
Through the Woods (Stavanger kunstmuseum)
De gjennomgående temaene i utstillingen var kropp, kjønn, seksualitet og identitet. Ramser man det opp på denne måten kan det fort høres kjedelig ut, på grensen til floskler. Ikke det at emnene er dèt, på ingen måte, men sånne konkrete og ofte politiserte knagger kan fort begrense kunst til å bare handle om det og ikke noe annet, noe det sjeldent gjør. Spesielt i Andreassens tilfelle gjør dette seg gjeldende. Hun er kunstner vi opplever som mer fabulerende, abstrakt og surrealistisk anlagt, enn politisk. I følge henne selv har hun også en uttalt filosofisk tilnærming til emnene. La oss også tilføre humoristisk. Hør bare på disse titlene: «Lommefitte» og «Julekuk-krans»! Hennes første museale presentasjon var omfattende i antall verk og tematikk og fortjerner følgelig en nominasjon.​

Roar Kyllingstad
Nye arbeider (Galleri Opdahl)
Det er noe grunnleggende og jævlig imponerende med mennesker som uavbrutt holder fast på greia si over flere tiår. Det holder selvfølgelig ikke bare med seighet – tilstedeværelsen av kunstnerisk kvalitet og intellekt er en avgjørende faktor for at det skal bli interessant. Kyllingstad har med sine hyperrealistiske pasteller huket av begge boksene i over førti år. Tegningene ledsages ofte av artige og tørre titler. En pastell fra et kjøpesenter kan for eksempel hete «interiører med figurer» eller «komposisjon i gult og svart» fordi dét er den dominerende fargevaløren i motivet. Dette lille, men viktige annerledesblikket på siden av det åpenbare, altså at et kjøpesenter også kan være et interiør med figurer, er det laget av abstraksjon som utfyller Kylligstads realisme med en subtil storslåtthet.

Sandra Vaka Olsen
Sucking Skin (Rogaland Kunstsenter)
I hennes første institusjonelle soloutstilling utforsket den stavangerfødte kunstneren fotografiets tekniske prosesser gjennom en uvanlig tilnærming: Solkrem og strandliv. I hennes arbeider beskytter nemlig solkremen fotopapiret fra lyset, og ikke huden. Hvor hun tidligere jobbet med fingrene i små format, tok hun nå i bruk hele kroppen, og resultatet likner på noe i grenselandet mellom frilynnet abstraksjon og figurativt maleri. Man kunne også oppleve en serie overdimensjonerte saltvannsfylte longdrinkglass med sugerør påført falske øyenvipper og et lydverk hvor Vaka Olsen forsøker å lese inn et taleopptak på telefonen sin under vann. Alt i alt var det en gjennomarbeidet og eksperimenterende utstilling med et smalsporet og lettere absurd konseptuelt utgangspunkt.

Stem på din favoritt her!

ÅRETS SCENEKUNST

Femti flotte år med Frode Kommedal
Tore Renberg
Femti flotte år med Frode Kommedal var tidvis en selsom opplevelse. Forestillingen hadde et litt i overkant standardisert plott med en tvist som var smertelig forutsigbar, men fortjener likevel en nominasjon for å ha tatt oljebyen og siddiser på kornet. Fremfor alt var kanskje forestillingen en demonstrasjon av internhumorens gjennomslagskraft, og selv om det kanskje for utenforstående forble et interessant sosiologisk studie av hvor gira folk blir når gjenkjennelsesnivået er høyt, fortjener den en nominasjon for sin oppvisning av lokalkjennskap og humoristiske skråblikk.

Frihet og Hat
Joakim Guldberg Fugelli
I en by som ikke har veldig sterke friteatertradisjoner er det kult å se hva som dukker opp hos Folkenteatret. De har sin lille menighet som stiller på det de lager, og de vet at de ikke kan konkurrere med markedsbudsjettene til de etablerte scenene i distriktet. En anmeldelse i lokalpressen er det beste de kan håpe på. De gjør akkurat det de vil, og denne gangen gjør de det veldig bra. I Joakim Guldberg Fugellis Frihet og Hat snakker Folkenteatret om at verden er så jævlig kjip og at du ikke lenger trenger å være pensjonert boredekksarbeider på Piren Pub for å falle utfor. Misantropene er overalt. På scenen står Maja Baaserud som jenta som skal ta sitt eget liv, og Oddvar Kvaal Pedersen som pandaen som kommer inn og forstyrrer henne i grevens tid. To relativt unge talenter som vi håper å se mye mer til framover. ​​

Ingrid Rusten
La den rette komme inn
Rogaland teaters oppsetning av La den rette komme inn var basert på en dramatisering hvor hovedmålsettingen ser ut til å være å lage stilig splatter-teater som skal få fjortiser til å hoppe litt i stolen. Ingrid Rusten, som spilte vampyren Eli, forsto at for å sette virkelig støkk i folk trenger du mer enn skummel musikk, gørr, blod og skikkelser som helt plutselig hopper ut fra skyggene. Hennes følsomme og menneskeliggjørende tolkning av vampyrjenta Eli var med på å illustrere at menneskets råskap og grusomhet overgår de mest monstrøse fantasifoster.

Stem på din favoritt!

SE OGSÅ:

Bergenprisen

Osloprisen

Trondheimprisen

The post Disse er nominert til Stavangerprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.

ÅRETS ILDSJEL

Bård Flikke
Festivalsjef for Pstereo og potet
Bård Flikke ble i år ny festivalsjef for Pstereo i Trondheim, og har allerede lovet å utvide festivalen fra to til tre dager. Flikke har kalt seg selv «en potet i Pstereo-sammenheng» – noe som høres ut som en slags refusert Kjartan Kristiansen-tekst – og har jobbet utrettelig i Trondheims kultur- og uteliv i mangfoldige år. Flikke er blant annet mannen som sto bak utestedet Blæst i sin tid, så det er mange som har mye å takke poteten for. Slik utnevnelsen av Flikke (og Merete Moum Lo) som nye Pstereo-sjefer viser at kontinuitet er viktig for festivalen, har Flikke vært en kontinuerlig og viktig festskaper i Trondheim by, og nå gjenstår det bare å se om prisen kan gå til en potet. Vi får se.

Eirik Brevik
Mannen bak DIGS EAT
Da Jens Olav Dankertsen ble nominert til denne prisen i fjor, spurte vi ham om hvem vi egentlig burde nominert. «Folkene bak Digs for å ha skapt tidenes co-working space midt i Trondheim. For å samle unge entreprenører på ett og samme sted og vise at Trondheim likeså godt som Oslo kan være en samlingsarena for nyskaping, innovasjon og entreprenørskap også etter endt utdanning», mente Dankertsen, og uten å vite det nevnte han en av fjorårets runner ups. I år fikk Dankertsen nesten viljen sin, for vi nominerer Eirik Brevik, som har startet opp det nye DIGS EAT. Det var jo tross alt bare det som manglet! Uten mat og drikke, osv. Endelig!

Foto: Håvard L. Johansen

Katja Brita Lindeberg
Klovn
Katja Brita Lindeberg er en klovn – og det sier vi med det aller mest positive fortegn. Lindeberg er faktisk utdannet klovn, og under studiene var hennes hovedprosjekt å se på klovnen i et kjønnsperspektiv. I sine egne sceneproduksjoner både medvirker og produserer hun, og hun ble først ordentlig kjent for barneforestillingen Om bare Rosa kunne trylle sammen med DKS Trondheim. Lindeberg jobber også som sykehusklovn ved St Olavs Hospital i Trondheim og teaterpedagog, og i sin siste forestilling Om bare Lyseblå kunne bli superhelt problematiseres forventningspresset som møter unge gutter. Må alle bli superhelter og idrettstjerner, liksom? Nei, noen blir klovn også.

Stem på din favoritt.

ÅRETS UTESTED

Diskoteket
De fleste som vil på et tradisjonelt diskotek som man kjenner fra sin litt yngre ungdom, blir antageligvis skuffet, men for de som tenker at et diskotek er et bra sted med bra DJ-er og bra opplegg, bra bra bra bra, og så kaster på seg/av seg fillene og kaster seg ut/inn på dansegulvet: Joda. Det er litt sånn. Det er også mye mer, heldigvis, og det virker som om Diskoteket har en underlig evne til å rendyrke mange forskjellige stiler og tiltrekke seg et bredt lag av folket uten at det blir for folkelig. Både KUNG og KUDOS, som man sier om man bikker litt for langt over i den folkelige leiren. Uansett, vi er glade for at Diskoteket finnes i Trondheim. Byen hadde ikke vært den samme uten.

BrukBar/Blæst
Da BrukBar og Blæst slo seg sammen og flyttet inn i BrukBars lokaler ble det stilt mange spørsmål i Trondheims gater, smug og Rosenborg-dekorerte hjem. «Blir denne utelivsgiganten en massiv flopp?», «vil den kvele andre kulturlokaler?» «hvordan går det egentlig med den gamle ordføreren Marvin Wiseth?», «hvem er du?» og «vips meg en tier til en kaffe, kompis!». Det siste er altså ikke et spørsmål, og det var heller egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt Brukbar/Blæst skulle bli bra. Det måtte bli bra. Hvor bra? Bra nok til å hanke inn en velfortjent nominasjon til Trondheimprisens Årets Beste Utested i 2015. Så vipps over en konsertbillett til en venn eller bitter fiende som du vil begrave stridsøksen med/på, og kom deg på fest.

Cafe Løkka
«Så dette er altså Trondheims Grunerløkka»? Nei, men det er Cafe Løkka, som ligger «Mellom Bakklandet og Solsiden, mellom mur og gammel industri, mellom der du var og dit du skal». De kaller seg selv byens bortgjemte perle, og det er ikke langt fra sannheten: Cafe Løkka er en liten skatt. De vant Trondheimprisen helt tilbake i 2011 og kjøpte tilsynelatende møblene sine helt tilbake på 60-tallet, men nå er det 2015, og sjarmerende lille Løkka er igjen nominert. Kan brukes til alt, enten du bare vil drikke de berømte løkkashakene eller suse nedover alkoholens krumspringende allfarvei. Hvem trenger løkka når du har Løkka?​

 
Stem på din utelivsfavoritt.

ÅRETS LIVE

Monolithic
BrukBar/Blæst
Det tohodete metallmonsteret Monolithic leverte et forrykende halvtimessett på Trondheim Calling tidligere i år, men det var på Klubb-Pstereo på BrukBar/Blæst i sommer at de virkelig fikk vise muskler. Duoen består av trommis Kenneth Kapstad og gitarist Stian Westerhus, to av landets aller beste instrumentalister, og med disse på scenen kokte det over i en øredøvende maktdemonstrasjon av gitarstøy og eksplosivt trommedriv denne augustkvelden. Etter Trondheim Calling-konserten konkluderte vi med at en konsertopplevelse med Monolithic er en «frenetisk og mellomgulvdrepende kakofoni som formelig suger deg inn i en paralysetilstand uten å slippe grepet før konserten er over, og du går med fornemmelsen av å ha blitt rundjult når halvtimessettet er omme». Gang disse faktorene med hundre, og produktet er konserten de avholdt på Klubb-Pstereo – som var både lengre, hardere og utført med desto mer presisjon.

Foto: Marius Svaleng

Pstereo
Trondheims største og beste festival er inne i sitt åttende år, og forvandlet nok en gang Marinen fra parkourpark og joggeløype til konsertarena. På de åtte årene har Pstereo vokst seg stor og god, og sommeren 2015 viste den akkurat hvor god den er, med bookinger fra den ene ytterkanten til den andre, god infrastruktur, fin blanding lokalt/internasjonalt og generelt et ypperlig opplegg. NATT&DAG var på ni festivaler i løpet av sommeren, og tro oss: Pstereo er utvilsomt en av de beste i sin klasse, og et festivalflaggskip i Trondheim og Trøndelag. Ekstrapoeng utdeles selvfølgelig for synet av de triste blikkene til rådville parkour-utøvere som skotter gjennom festivalbarrikadene.

Kosmorama filmfestival
Kosmorama! Kosmorama! KOSMORAMA! Ordet er så deilig at man får lyst til å rope det ut, men når man så leser at det betyr «et slags perspektivisk utførte avbildninger av verdens severdigheter» får tuten en annen lyd. Da kan man heller tenke at Kosmorama er en strålende filmfestival, og la det bidra til ropingen. Kosmorama! I år hadde festivalen et særdeles sterkt program. Blant annet åpnet de med Kvinner i for store herreskjorter, som er innspilt i Trondheim, med bysbarna Yngvild Sve Flikke og Yngve Sæther bak roret (og nominert til Årets Beste Film av NATT&DAG). Kosmorama avsluttet også trøndersk med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant som utspiller seg i Grong i Nord-Trøndelag, hvor den virkelige Dirk Ohm forsvant i 2003. Mellom disse trønderske perlene viste Kosmorama et bredt og sterkt program styrt med erfaren og stilsikker hånd fra gjengen bak. Vel verdt en nominasjon! KOSMORAAAAMAAAA!

Stem på din favoritt.

ÅRETS SPISESTED

Restaurant Mathall
Ahh, mathall! Endelig kan også Trondheims middelklasse veie sesongens friskeste grønnsaker megetsigende i et miljø med likesinnede, tenker du kanskje, din kontrære bølle. Tenk igjen! Vel, de kan jo det, men Trondheims mathall har på sin korte levetid klart å bli mer enn bare et ynglested for øko-turister i egen by: Den har blitt en framifrå restaurant og møtested. Legg fordommene hjemme og ta med deg en venn eller bitter fiende du ønsker å begrave stridsøksen med (eller på), for selv om Restaurant Mathall har fått endel pepper (pun!) tidligere, har de hevet nivået og fortjener en nominasjon til Årets spisested.

Brygghus 9
Fra asken av Grønn Pepper steg et brygghus opp i 2014, og siden første tappetårn ble tømt har Brygghus 9 bare blitt bedre. Drikkevarene er alltid prima, og når de også har fått orden på maten seiler den såkalte gastropubben (hjælpes!) opp som en av Trondheims mest velkomne nyvinninger. Ola Gourmand avd. Trondheim har virkelig fått smaken på ujålete, men gjennomført brygghus-mat, og når prisene hos gastropubben (hjælpes!) er nærmere pub-priser enn gastronomiske høyder, er det lett å la seg overtale. Du må ikke nødvendigvis selge buksa og skjorta for å spise på Brygghus 9, men det er mulig du må kneppe opp en knapp eller to.

Credo
Lille Credo i lille Ørjaveita i lille Trondheim er rangert som den tredje beste restauranten i lille Norge. Det er ganske imponerende, men enda mer imponerende er det hvor ujålete de har klart å holde det. Det er mye dill, men lite dall, kan du si. Restauranten er sparsommelig innredet, men på menyen bugner det over av godsaker laget fra de råvarene som til enhver tid er tilgjengelig. Credo befinner seg i det øvre prissjiktet, men det forsvares enkelt av det høye nivået. I den øvre etasjen ligger Jossa, som er en litt mer nedpå variant av underetasjen. Vi anbefaler et besøk hos begge.

Stem på din favoritt.

ÅRETS KUNST

Ane Hjort Guttu, Snorre 
Ytterstad, Vanessa Baird 
og Jana Winderen
Lorch Schives kunstpris (Trondheim kunstmuseum)
Det er kanskje litt underlig å nominere nominasjonsutstillingen til en annen kunstpris, men skitt au, er det bra, er det bra. Lorch Schives Kunstpris er Norges største i kroner og øre: Vinneren mottar hele 500 000 norske kroner, og hver enkelt nominerte kunstner får disponere 150 000 kroner til produksjon av en utstilling som vises for jury og publikum. Det er med andre ord relativt gunstige økonomiske vilkår for å lage noe storslagent. (Til sammenligning får man bare noen ølbonger og en figurin som vinner av NATT&DAG-prisen.) I kunstmuseets saler kunne publikum oppleve fire svært forseggjorte og forskjellige arbeider fra de fire kunstnerne. Vinneren, Vanesssa Baird, stilte med en enorm tegning av druknende flyktninger, som gikk fra gulv til tak i tre av rommets vegger. De andre kunstnerne berørte også på mesterlig vis politiske emner som migrasjon, fattigdom og maritime økosystemer. Alt i alt fremstår prisen og utstillingen som en av Norges viktigste høydepunkter i kunstkalenderen. Den fortjener i så måte sårt tiltrengt medieoppmerksomhet og et klapp på skulderen fra lille, store oss.​​

Petter Buhagen og Ingri Haraldsen
Turbidity (Trøndelag senter for samtidskunst)
Med utgangspunkt i det utilgjengelige og usynlige tok kunstnerparet med seg publikum på en aldri så liten psykedelisk reise i en verden av partikler, piksler og biologisk materiale, forstørret og rikt på detaljer. Et av Buhagens mange arbeider var en serie silketrykk med tittelen Collapse 1–5, som ble til ved at kunstneren repetitivt kopierte et motiv helt til det gikk i oppløsning. På bakgrunn av denne gjentakende handlingen åpenbarte det seg nye mønstre. Haraldsen bearbeidet blant annet konkrete utsnitt hentet fra naturens verden, og abstraherte dem til det ugjenkjennelige gjennom en overdreven forstørrelse eller forminskning. Haraldsens kulltegninger i storformat er forøvrig i en klasse for seg selv, enkelt og greit. Duoutstillinger kan av mangfoldige grunner være vanskelig å pull off, men i tilfellet Buhagen og Haraldsen var det utvilsomt en synlig rød tråd som på overlegent vis bandt det hele sammen.​​

Lars Ø. Ramberg
Kapitalistischer Realismus (Trondheim kunstmuseum avdeling Gråmølna)
På dagen 26 år etter Berlinmurens fall ble Lars Ø. Rambergs permanente verk Kapitalistischer Realismus avduket i Trondheim. Råmaterialet til verket ble kjøpt av kunstneren selv for flere hundretusen kroner og besto faktisk av seks like store deler av den originale Berlinmuren! Muren kom med påskriften «SALE» i neonbokstaver og ble plassert side om side som en seksleddet mur mellom parkeringshuset til handelskomplekset Solsiden og Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna. Arbeidet tok høyde for å kommentere kommersialiseringen av vår felles kulturarv, gentrifisering av byrommet og kunst som global handelsvare. Prosjektet hadde som mål å knytte det lokale til det globale, noe det langt på vei lyktes med. Det faktum at Trondheim by nå plutselig innehar flere meter av den opprinnelige berlinmuren, er både fascinerende og lettere absurd.​​

Stem på din favoritt her.

ÅRETS SCENEKUNST

Foto: Ingrid Eggen

Paradise Now
Verk
Paradise Now er et omdiskutert verk som har skapt furore blant kritikere så vel som publikummere. Var Verks seneste verk en ritualistisk teaterhendelse som inviterte oss til å reflektere over skjønnheten og dybden i eksistensielle refleksjoner hentet fra folkedypet? Eller var det utsvevende kvasifilosofisk ræl fra den gemene hop, ispedd det som kunne oppfattes som en parodisk oppvisning av samtidskunstens forkjærlighet for å smøre seg inn i organisk materiale? NATT&DAG lar dere avgjøre diskusjonen.

Leonce og Lena
 Johannes Holmen Dahl
Trøndelag Teater har innsett at det er smart å satse på ungdommen ettersom de, som vi har fått høre om og om igjen, er fremtiden. Oppskriften på Trøndelags fremtidsretta teater er å samle sammen flinke og ambisiøse unge scenekunstnere og la de gjøre omtrent som de vil. Kanskje var dette grunnen til at de inviterte den unge og fremadstormende regissøren Johannes Holmen Dal til å vise sin avgangsforestilling. Ungdommelig vigør, utbrytertrang og revolusjonære drømmer sto sentralt når Dal iscenesatte George Bruckners Leonce og Lena. Dette lystspillet var i sannhet lystig, og regissøren fikk velfortjent skyt for å ha laga frekt, tullete og nyskapende teater.

Blue Motell
Lisa Lie/PONR
Trondheims store datter belønnes med en nominasjon Årets Beste Scenekunst for å sånn cirka omtrent egenhendig ha redda norsk scenekunst. Lie besitter en kunstnerisk sans som er få forunt og har gjennomført det som bare kan beskrives som scenekunstens hattrick: Hun skriver briljante og finurlige tekster, har selv regien på briljante og finurlige tekster hun selv har skrevet og figurerer som utøver i sine egne forestillinger. Lie har vært aktiv i årevis, men med nyoppsetninga av den sagnomsuste forestillingen Blue Motell fikk mange flere anledning til å innse hvilken mastodont av en teatermaker vi har i Lie. Blue Motell er en absurdistisk og fullstendig fabelaktig forestilling hvor filosofi så vel som eventyr og myter flettes inn i hverandre. Det er hysterisk morsomt på et dypt alvorlig og til tider forstyrrende vis.

Stem på din favoritt her.

SE OGSÅ:

Osloprisen

Stavangerprisen

Bergenprisen

The post Her er de nominerte til Trondheimprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.

DET ER RIKTIG NOK mange som gladelig tar denne debatten, men promotørene for den «ekte» formen for rap – den gateorienterte og/eller battleorienterte rapen – har i større grad blitt marginalisert. Mainstream-media fokuserer på beefen mellom Drake og Meek Mill, og nyere teknisk begavede rapfenomener som Afro forblir i YouTube-sfæren, ekskludert fra personlighetskultusen som utgjør vår tids superstjerner.

Artister som Drake, Kanye West, Nicki Minaj, Future og Young Thug er først og fremst symptomer på tiden vi lever i. Enten det er den klarsynte narsissismen til Drake og Kanye, eller det er den kodeininfiserte gutturale bablingen til Future og Young Thug: De er alle nærmest grenseløst navlebeskuende i sin individualisme. De er ensomme øyer som flyter rundt hverandre i musikkens stadig mer ugjennomtrengelige hav. Dette bildet kan selvfølgelig nyanseres: Superstjernen Kanye West er for eksempel forbanna på dagens maktstrukterer på låter som «New Slaves». Kendrick Lamar tar gjerne et oppgjør med sosial urettferdighet, rusmisbruk og andre temaer vi kjenner igjen fra rapens mer samfunnsbevisste tidsalder på 80- og 90-tallet.

Om man skal gjøre en så reduksjonistisk øvelse som å dele opp hiphop i to retninger i dag, kan man dele de opp mellom de som omfavner det hypermaterialistiske og hedonistiske uttrykket, og de som lengter tilbake til en tid da rap «hadde et klart budskap».

Tilsvarende kan man gjøre en lik øvelse og dele følgerne av disse retningene i to: De som godtar det moderne uttrykket, og de som forkaster det. Det å lengte tilbake vil riktig nok aldri bringe en sjanger fremover, men så er kanskje ikke målet til alle progresjon. Nostalgi er en varm og sterk følelse man må kunne sympatisere med. Europeiske land ønsker gjerne bakoverskuende artister artister som Action Bronson, Joey Bada$$ og Immortal Technique velkomne med åpne armer i sin lengsel etter en tid da rap var mer «atutentisk». På den andre siden vil de mer progressivt orienterte kanskje oppleves som hovmodige i sin iver etter innovasjon. Tenk å være så bakstreversk at man vil lengte tilbake til en «gylden alder», vil de kunne si. Hvordan snakker man egentlig om autensitet i en tid hvor Instagram er en del av vår virkelighetsoppfatning?

«Future er kanskje episenteret i dagens mainstream rap.

DET ER FÅ ARTISTER som utfordrer hiphopbegrepet «å holde det ekte» like mye som Atlanta-rapperen Young Thug. Morfologi, syntaks og konsonanter blir behandlet med en slepphendthet rapverden hittil ikke har opplevd. Det stopper riktig nok ikke der. Thug kan finne på å rope ut de mest absurde, antakelig løgnaktige og uhåndgripelige ting: Enten at han har lyst på AIDS, at noe er forferdelig galt med en ikke navngitt vagina, eller han kan jamre gjennomtrengende at det er kaldt i Sibir («Siiiiiiibeeeeriiiaaahhhhaaahhha»). Det kaotiske elementet i Young Thug gjør hver eneste låt til en en suppe av inntrykk og lyder. I en verden hvor overflod av informasjon og inntrykk vanskeliggjør et enhetlig virkelighetsbilde, er det likevel få ting som gir mer mening enn musikken til spilloppmakeren Thug.

Artister som Drake stjeler og lyver åpenlyst, noe som tradisjonelt har blitt tatt ille opp i hiphop. Om Drake finner på å nevne at han stormer inn på et kontor med et skytevåpen for å kreve penger, vil de fleste vite at det bare er vås. Superstjernen fra Toronto har også blitt tatt i å stjele lengre passasjer av hele vers fra andre artister, og det har også Bob Dylan. Uten sammenlikning for øvrig.

DRAKE GJØRE LIKEVEL noe langt mer modig som han også har blitt latterliggjort for siden han gjorde seg hørt en gang i 2009: Han er emosjonelt sårbar og åpen. Og det på en helt annen måte enn rappere tidligere hadde vært da de lagde hyllester til mødrene sine. Drake var en rapper som sang (ikke rappet!) om hvordan emosjonelt avstumede jenter knuste hjertet hans, eller om hvordan det var å ikke være så tøff som andre gutter i miljøet. Drake sier kanskje at han representerer Toronto, men han representerer først og fremst seg selv. Tradisjonelle hiphoptermer som respekt og stedstilhørlighet kommer i annen rekke. Drake er den ensomme trubaduren som henter uttrykk fra et helt kontinent og alle deres artister. Han er rotløs, identitetsløs, og åpent forfengelig. Som Chris Richards nylig skrev i Washington Post: For artister som Drake er emosjonell kredibilitet langt viktigere enn gatekredibilitet.

«Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker.

Hvor forskjellig dagens rap er fra fortidens rap kommer også an på øyet som ser. Future er kanskje episenteret i dagens mainstream rap. Den enorme produktiviteten og følelsen man får av at han er alene mot verden er kanskje ikke så ulik hvordan 2Pac var en gang var på midten av 90-tallet. Den snikende følelsen av paranoia og ensomhet er tilstede hos begge. Rusmisbruket og den medfølgende tristessen likeså. Pac var riktig nok mer eksplisitt enn Future: «If I wasn’t high I’d probably blow my brains out», bjeffer Pac på «Lord Knows». Future nøyer seg med mer lakoniske linjer som: «Molly keeps a nigga motivated», på «56 Nights». Pac hadde også en mer kollektivistisk tankegang mer typisk i tidligere tiders rap. Han kunne være engasjert på andre menneskers vegne og konfrontere maktstrukturene i USA. Future har sjelden en fanesak, han rapper om sin egen reise mot suksess, og alle opp- og nedturene som følger med.

De rigide rammene som tidligere har blitt satt for sjangeren rap er i oppløsning på en helt annen måte enn før, lik virkeligheten rundt artistene. Rap i dag er mer mangefasettert enn noen sinne. Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker. Rap er inspirerende, forbløffende, det er fragmentert og vilt. Det må det for all del fortsette å være, langt inn i fremtiden.

The post Rap på ville veier? appeared first on NATT&DAG.

Med jevne mellomrom dukker det opp saker i norske og internasjonale medier om uteliv uten alkohol. Det er tilsynelatende trendy å feste uten alkohol så å si hvert år. En jevn buzz av trend, altså, fra januar til desember, og så starter det hele på nytt.

La oss være ærlige: Det blir helt feil å si at utesteder satser på alkoholfrie kvelder eller at såkalt sober clubbing er på fremarsj. Det blir også feil å si at massene higer etter å dra på byen uten mulighet for å kjøpe seg en øl eller at paneldebattister i grende- og kulturhus landet over kjemper om å definere den sobre kulturen som en viktig del av utelivslandskapet under den norske kulturparaplyen. Når paraplyer er involvert er det stort sett vått, og sånn er det stort sett i det norske utelivet også.

Det hender likevel at det skjer. Annenhver måned holdes for eksempel klubben «Sober» i Stockholm, og tidligere i år arrangerte tenketanken (!) Soundmind en såkalt «Sober Club» i Oslo «som et sosialt eksperiment og et alternativ til de som ønsker en edru kveld på byen». Ifølge Soundmind kom det cirka 100 personer «til et velkjent utested i Oslo for å danse, omgås, drikke ingefærshots og ha det gøy uten alkohol». Stavanger-utstedet Frk. Larsen «kastet seg også på bølgen» og arrangerte en kveld med kun alkoholfri drikke.

Det er vel og bra. Flott at tilbudet i ute- og kulturlivet utvides! Det er det ingen som taper på. Nederlaget skjer først når disse kveldene kvernes gjennom mediekverna og dukker opp på den andre siden som det mest trendy siden ironisk bruk av crocs. Sober clubbing pakkes altfor ofte stemoderlig inn i båser som «den nye trenden» eller «den enkleste og fresheste (og mest trendy!) måten å trene», samtidig som det på ingen måte tiltrekker seg et miljø som søker å være trendbevisste treningsnarkomane (pun!).

Problemet er ikke at festing uten alkohol ikke fungerer, men at mediene kappes om å overforklare et fenomen som egentlig er såre enkelt: Folk vil bare droppe alkoholen nå og da. Enhver som har vært full på byen vet at edruelighet utvilsom har sine fordeler, men enhver som har vært på byen i et for trend- eller treningsinspirert miljø vet at det utvilsomt har sine fordeler å være et helt annet sted.

Si det som det er: Sober clubbing er en vanlig greie, for vanlige folk, som har lyst til å ha en vanlig kveld. Det vinner nok alle på.

The post Et forsvar for sober omtale av sobert uteliv appeared first on NATT&DAG.

DU HAR DRITI deg ut. Du tok bilen etter litt for mange glass, klinte til en frekk fyr på byen eller var i besittelse av for mye kokain da nachspielet fikk besøk av politiet. Eller kanskje du rett og slett er i en kriminell fase av livet? Hva vet vi. Dommen har falt. Du må i fengsel for første gang. Men hva venter deg der, egentlig? Vi har snakket med en tidligere innsatt som gir sine beste råd.

LES OGSÅ: Fungerer egentlig norsk fengselspolitikk?

Før soning
Røyker du sigg kan du ta med en kartong inn. Du kan også ta med deg 500 spenn i sedler som i sin tur veksles i mynt av vakta. I norske fengsler er det nemlig bare mynt som gjelder. Du kan for øvrig ta med deg så mye spenn du vil inn, men uansett beløp du tar med deg inn, vil disse bli porsjonert ut i ukesrater på 200–300 kroner av vakta. På toppen av denne summen kommer det lønn fra diverse arbeid. Lønnen vil variere fra 200–500 kroner uken avhenging av hva du gjør. Disse pengene kan brukes i kiosken på alt fra Snickers og sigg til telefonkort, brus, toalettsaker, avis, chips og nudler. Kiosken holder som regel åpen to dager uka.

Det er helt essensielt å ta med seg behagelig klær som joggebukse, hettegenser og sneakers. Strengt tatt trenger du ikke annet. Det kan selvfølgeig være en god ide å ha med et skift med noe litt penere, skulle du for eksempel få besøk av dama, venner eller familie. Drit i masse kliss i håret, parfyme og lignende. Du skal ikke på byen.

LES OGSÅ: – Fengselsstraff er et svik mot samfunnet

Jobb
Du må jobbe i fengsel, og det er greit å ha en idé om hva du vil gjøre før du blir låst inn. Kanskje jobben som ganggutt er perfekt? Han vasker toalettene og rommene til de innsatte på sin avdeling. Få timers arbeid og godt betalt, og tar maks to timer. Rett etter obligatorisk oppstilling klokken 07.00 kan du i teorien gå å legge deg igjen. Det eneste som kreves av deg er at jobben blir unnagjort i løpet av dagen. OBS: Gangutter får gjerner rykte på seg for å stjele fra rommene.

En annen mulig jobb er «depot». Det krever cirka samme antall arbeidstimer som gangutten, men jobben er hakket bedre. Jobben går i korte trekk ut på å dele ut arbeidsklær, dyner, sengetøy og annet stash til de insatte. Dessverre er den ofte forbeholdt langtidsfanger, men du har livets rett til å prøve deg. Det er for øvrig en god idé å være venn med de på depot. Et slik vennskap kan føre til klesvask mer enn en gang i uken, og til og med flere puter og oftere bytte av sengetøy.

Har du lyst på morsomme jobber er mekanisk verksted er godt sted å være. Her er det blant annet mekking av bil, sveisekurs og trucklappen som står i fokus. Sistenevnte er det rift om. Er du smart fikser du deg trucklappen før du går inn. I trucken har du radio, varme, samt andre digge frynsegoder.

Er du ute etter kremjobben (!) er kjøkkenet et sikkert kort. Et kjøkkencrew består av åtte personer og det er korte vakter på rullering. Haken er å få frokosten. Da må du stå opp halv seks eller tidligere! I tillegg er jobben godt betalt og mange av de kuleste folka jobber av en eller grunn på kjøkkenet. Mange av de andre innsatte prøver også å være på godsiden med gutta på kjøkkenet.

Gjenger og respekt
Det finnes ingen grunn til å lage unødvendig drama for å sette deg i respekt. Enkelte har dessverre en lei tendens til å misforstå dette punktet. Titt og ofte kan du se dem kline til en uskyldig stakkar for å liksom sette seg i respekt og bli fryktet av andre innsatte. Ikke gjør det. Det eneste som skjer er at folk ler av deg bak ryggen din.

Mange har hørt skrekkhistorier om amerikanske fengselsgjenger som Aryan Brotherhood, Black Guerrilla Family og Mexican Mafia. Det er lite overførbart til norske forhold. Ufrivillig rekrutert til en gjeng blir du heller ikke. Det du derimot kan oppleve å høre i norske fengsler er at «alle» kjenner en i Hells Angels, B-gjengen, eller Young Guns. Dette stemmer selvfølgelig ikke.

«Ingen liker å stå ute og fryse en halvtime på vinteren fordi du er treig på dass.

Våpen / slossing
Finnes det våpen bak murene? Ja. En hel del i følge beslagsoversikten fra norske fengsler. Vi snakker hjemmesnekra «shanks», nunchackus, slåsshansker, stålrør og så videre. Likevel er det relativt sjelden å oppleve vold med våpen i norske fengsler, men sjansen for å havne i slåsskamp er der. En av de vanligste årsakene for å få seg en på trynet kan være å gjentatte ganger komme for sent til oppstillingen. Ingen liker å stå ute og fryse en halvtime på vinteren fordi du er treig på dass.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tysting
Ingen liker tystere. Og de finnes det dessverre svært mange av i fengselet. Disse vil få juling og i stor grad miste vennene sine. Ryktet sprer seg fort. Ikke glem at du lever i et lite sammenvevd mikrokosmos med hundre karer. Det er tett, intens og bryter du den gyldne regelen om å ikke tyste, risikerer du å bli hundre prosent utstøtt der inne.

Romkompis og rom
Et viktig punkt. Er du riktig uheldig kan du ende opp med en femti år gammel, to meter høy, stokk dum junkie med rørete stemme. Får vedkommende tak i for eksempel speed er løpet kjørt. Du må ut. Bli overflyttet. Nå. Men hvordan? Igjen, skulle idioten være på speed, så ikke tyst om dette til fangevokterne. Man kan klage på vanlig måte, og be om å bli overflyttet. Lås alltid inn tingene dine. Ikke glem hvor og med hvem du befinner deg. Glemmer du verdisakene  på fellområder som treningsrommet, verksted og lignende er de garantert borte. Musikk er det forresten lite av: Det er en radio på rommet, men kun et par kanaler å velge i.

Utdanning / kurs
Å melde seg på matlagingskurs er på alle mulig måter bra. Du spiser automatisk bedre mat i fengselet og høyner generelt matkunnskapen din, noe som igjen vil gagne deg livet ut. På kurset lager man alltid en treretters fra bunn av. På rullering deler man på å lage de forskjellige rettene seg i mellom. Etter endt matlaging spiser dere samlet.

Utdanningstilbudet varierer noe fra fengsel til fengsel, men det går ofte i grunnskole, matte, norsk, data og VGS-fag. Undervisningen foregår som regel to dager i uka, ellers er det jobbing som vanlig. Ellers: Motorsaglappen, varmearbeider (mur, sveis, etc) og lignende.

«Blir du tatt venter netter på glattcelle etterfulgt av overføring til lukket avdeling.

Besøk & sex
Sex er noe du antageligvis blir svært underernært på, men har du dame/mann er det relativt grei skuring å få pult. På besøksrommet ligger det ofte kondomer. Det snakkes i utgangspunktet ikke så høyt om praksisen rundt sex på besøksrommet, så hold deg noenlunde under støygrensa. Besøkstiden ligger et sted mellom én og to timer per uke.

Er du singel kan du sette inn sexannonser i pornoblad eller lignende. Skriv rett ut at du er en innsatt i det og det fengselet, og søker en sexpartner. Viktig å understreke at det ikke er prostituerte vi snakker om, bare folk som liker uforpliktende sex med folk i fengsel.

Når det gjelder prostituerte kan disse kjøpes og mottas på besøk så fremt de har god vandelsattest. Mange prostituerte er til opplysning omreisende, så dette fikser du selv om du sitter inne på et gudsforlatt sted. Det beste er å få folk på utsiden til å fikse avtalen for deg.

Pornoblader lånes også bort mellom fangene.

Rømme?
Åpen soning betyr som regel bare et høyt piggtrådgjerde, og om du vil du stikke er det enkelt. Finn dødsonene til kameraene, skaff deg en avbitertang på mekanisk verksted, eller legg håndklær over piggtrådgjerdet og hopp over. På første telling vil dette bli oppdaget. Derfor gjelder det å stikke rett etter telling, det vil gi deg mer tid. I ren Hollywood-stil kan du faktisk også slenge deg på traileren som henter ting til og fra fengselet. Er ikke så vanskelig som det høres ut som. Hopp av på første stoppested litt unna fengselet.

Men selv om det kan være lett å stikke av, er det egentlig ikke noe stort poeng å gjøre det. Du er der for å gjøre deg ferdig med ting. Du får heller ingen stjerne i boken blant innsatte. Dagen du blir tatt, må du også sone den opprinnelige dommen på nytt, fra start av. I tillegg plusser man på et par ekstra uker. Sist, men ikke minst, havner du alltid på lukket avdeling etter en rømming.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dop og alkohol
Får du inn varer, så holdt kjeft om det. Folk kan lett bli sjalu fordi du ikke har nok å selge eller krite. Skal du deale burde du alliere deg med to andre du kan stole på. La disse selge for deg. Du sitter på det, men de tar hovedrisken ved å selge. Hvis noen tyster er sjansen på at det faller på deg betydelig mindre. De som selger for deg blir også tatt med små kvanta, fordi de jevnlig henter bestillinger hos deg. Men vær forsiktig! Plutselig kan det være politirassia med hund. Cirka to ganger i løpet av en måned er ikke uvanlig. For å minimere sjansen for å bli tatt av bikkja går du for hulrom i høyden: brannalarmer og ventilasjonsystemet er bra steder. Alternativ andre steder i fengselet, for eksempel verkstedet. Med pass på å få med greiene ut før helgen, fordi da er det låst. Varene ligger heller ikke trygt der, siden verkstedet også er et yndet sted for razzia. Du kan også  grave det ned ute, bak en stein eller lignende hvis det er mulig, men pass på kamera og ikke grav for langt ned. Ikke legg for mye arbeid i det heller, da vil det lett bli oppdaget.

Men hva så med bruk? Kan du velge mellom pluss og minus dop, er minussiden greia å gå for. Litt av grunnen er at du ikke er på et partysted. Speed og annet sentralstimulerende gjør at du ikke får sove, noe som er jævlig kjipt i og med at du skal opp tidlig og jobbe store deler av dagen dagen.

«Sonedop» nummer én er den gode gamle hasjen. Uansett miljø og alder er dette en sikker vinner. Hasjen er noe du alltid får du tak i til normal eller litt over normal pris. Piller kan gjerne bli dyrere.

På nett?
Det finnes internett, men søket er svært begrenset. Sorry, men alt av porno, e-post, Facebook og andre sosiale medier er sperret. Det kan søkes om fritak for å sjekke mail, i jobb og andre viktige sammenhenger. Viktigheten må bevises og vakta sitter der sammen med deg og følger med.

Du har ikke tilgang på mobil. I fengselet har de mottakere som plukker opp alt av digitale singnaler, og som er såpass nøyaktig at de kan spore sigalet tilbake cella. Blir dette oppdaget bærer det rett på lukket avdeling. Avtal med dame, familie, venner og lignende om å ringes på fasttelefonlinje. Holder mye lengre. Telefonkortet går kjapt unna når du ringer til mobil.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Safen
«Safen»? Jo, det er rompa di – det beste stedet å gjemme ting. Dette er framgangsmetoden: Har du for eksempel dame utenfor kan hun ta med varer i sin egen «kvinnesafe». Det skal sies at det tas stikkprøver. Hun kan bli snust opp av en narkohund. Men sett at hun kommer inn, som man vanligvis gjør, er det bare å få det ut og overlevert til deg på besøksrommet. Få tak i en kondom. Putt så varene i kondomet, knyt denne igjen og dytt det opp i anus. Den trengs ikke å dyttes så langt opp,bare  langt nok til at de det ikke synes under en «stripp». De sjekker mellom rompeballene og under testiklene, men ikke i selve anus. Gå deretter på do og dra ut kondomen med litt doparpapir. Safen er faktisk safe.

Sprit og større ting er greit å avtale med folk utenfor murene. Avtal tid og sted for kasting over murene. Igjen, veldig viktig å finne dødsoner for kameraene. Dødsoner variere fra fengsel til fengsel. Bra tidspunkt kan være under den såkalte tellingen. Da går vaktene som følger med på kamera, ut. Det gjør de for å gjennommføre selve opptellingen. Handlingen gjøres fire ganger om dagen og skjer på samme tidspunkt hver dag. Gjør det litt ute i selve tellingen. Det må hentes med gang det er over. Lat som du går en tur etter tellingen, noe som er helt vanlig, fordi du er drittlei av mangel på aktivitet. Bare si rolig at du må strekke litt på beina.

Blir du tatt venter netter på glattcelle etterfulgt av overføring til lukket avdeling. Alle «åpne» anstalter har også en lukket del, hvor du er 23 timer på cella! Det må ikke forveksles med isolat, du kan nemlig jobbe litt, det er åpne måltider og du spiser sammen med andre innsatte, men som regel er du låst inne på lite, stygt, rom. Du tar heavy risk, altså, men sånn er det å være i fengsel.

OBS: Denne guiden i all hovedsak er lagd for dommer i spennet én måned til et år.

The post Hvordan overleve i fengsel – N&Ds informerte guide til et kort fengselsopphold appeared first on NATT&DAG.

Knut Are Svenkerud
Forbundsleder Kriminalomsorgens Yrkesforbund

Norsk kriminalomsorg er tuftet på et humanistisk menneskesyn med tro på at enkeltindividet kan endre seg. Ingen skal sone under strengere regime enn det som er strengt tatt nødvendig. Straffen er frihetsberøvelsen og utgangspunktet er at alle skal ut i samfunnet igjen. Mangelen på fengselsplasser har ført til at terskelen for å havne i fengsel har vært høy og nøye vurdert. I tillegg har politiet blitt utfordret på nøye å prioritere hvem de varetektsfengsler ut fra plasshensyn.

Norsk kriminalomsorg produserer gode resultater og sammenlignet med andre land har vi vesentlig lavere tilbakefall til fengsel av de som er løslatt. Mange av de innsatte som kommer i fengsel har tidligere mye erfaring med hjelpeapparatet uten at det har bidratt til at de har uteblitt fra kriminalitet. Styrken til norsk kriminalomsorg har vært et profesjonelt tjenestemannskorps og satsning på god bemanning, riktig sysselsetting og godt forvaltningssamarbeid med andre aktører som er vesentlig for en god løslatelse.

Å kjøpe fengselsplasser i utlandet og overlate til andre land å gjennomføre norsk straffegjennomføring er ikke en fremtidig god straffegjennomføringspolitikk.

LES OGSÅ: – Fengselsstraff er et svik mot samfunnet

Anine Kierulf
Forsker ved senter for menneskerettigheter UiO

Et problem er bruk av isolasjon før rettssaken, altså varetektsfengsling. Der har vi for dårlig lovverk og for lite politikk. Isolasjon er et veldig inngripende virkemiddel fordi mennesker er sosiale vesener. Det å sitte i fengsel er krevende i seg selv, og det skal det til dels være, men det å være isolert griper inn i hele tilværelsen. På varetektsstadiet har politiet veldig sparsomme opplysninger om hvor farlig person er, og man bør derfor ha et strengere regelverk for bruk av isolasjon i varetekt.

Bjørn-Kristian Svendsrud
1. Nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)

Vi er ganske flinke på å bruke kriminalomsorgen til rehabilitering, men vi feiler litt på det å sette offeret for den kriminelle handlingen i fokus. Man har straffer som er mer for at gjerningspersonen skal komme tilbake til samfunnet enn å ivareta offeret. Det kan nok føles som en falitterklæring til systemet når offeret møter gjerningspersonen på gata seks måneder etter voldtekt eller vold i hjemmet.

FpU skulle gjerne sett at fengselsstraffene var høyere. Samtidig har vi hatt et soningsproblem i Norge ettersom det ikke er nok fengselsplasser. Det er derfor bra at man har leid plasser i Nederland, mens vi også bygger ut plassene her. I det siste har det heldigvis blitt ledige plasser her i Norge, det er en god forutsetning for en rettsstat.

Henrik Bliksrud
Advokat i advokatfirmaet Elden 

Jeg deler ikke mange politikeres tro på at en heving av strafferammen automatisk virker. Risikoen for å pådra seg en fengselsstraff ved lovbrudd er den viktigste prevensjonsfaktoren vi har, men om du utfører et lovbrudd, og om forventet straff for handlingen er satt 14 eller 16 år, så tror jeg ikke den tidsforskjellen utgjøre noe forskjell for gjerningsmannen.

«I fengsel nyter man ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.

Det andre jeg tenker på er de innsattes rettssikkerhet. De er underlagt strenge regimer, det skal de også være, men de har svært liten frihet til å påvirke egen situasjon. Innsatte kan bli overført til et annet fengsel uten grunn, de kan bli straffet med disiplinære reaksjoner – plutselig blir man sendt på en glattcelle eller mister goder. De har liten mulighet til å få etterprøvd disse sanksjonene. De må selv betale for advokater og store deler av kriminalomsorgen er taushetsbelagt. Er man i fengsel nyter man ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere. Vi utenfor har krav på dokumentinnsyn og kan prøve vedtak for retten. Den rettssikkerheten har ikke de innsatte.

Hanne Hareide Skårberg
Daglig leder i Juss-buss 

– Det er for lite fokus på rehabilitering av fangene. Det egentlig formålet med straff er å bli rehabilitert for å kunne vende tilbake til samfunnet. Vi synes ikke fengslene fungerer sånn i dag. Juss-Buss ser en utstrakt bruk av isolasjon, altså et lite fengsel innad i fengselet hvor man er isolert fra alle andre. Forskning viser at det er veldig ødeleggende for den som sitter der – i verste fall kan man få psykiske skader av å sitte isolert over lengre tid. Hvem som havner i isolasjon er regulert av en veldig skjønnsmessig bestemmelse som brukes for å opprettholde ro og orden i fengslene. Man kan bli isolert for nesten hva som helst bare man uttrykker litt sinne eller irritasjon, det kan også brukes som en indre justis mellom fanger og fangevoktere som har et dårlig forhold.

Det er veldig vanskelig å få isolasjon frem i lyset. De fleste som kjenner til dette utenfor fengslet er strafferettsadvokater og grupper som oss i Juss-Buss. Samfunnet får ikke innsyn i praksisen, og det blir fort slik at samfunnet aksepterer isolasjon fordi man ikke bryr seg særlig om de som en innsatt.

Morten Kinander
Professor i rettsvitenskap og tidligere skribent for Civita

Det som fungerer er selve fengselsstraffen som sådan har en symbolsk og veldig kraftig funksjon. Den kommuniserer til gjerningsmann fra samfunnet at vedkommende har gjort noe galt. Det er nødvendig, og det er vanskelig å tenke seg andre typer funksjoner som kan erstatte dette. Hadde det fantes hadde vi tatt det i bruk for lenge siden.

I Norge ilegges man straff slik at andre ikke skal begå samme handling. Det er det veldig tynt grunnlag for å gjøre. Spesielt når det kommer til narkotikapolitikk virker det hensynet helt meningsløst. En av tre unge har prøvd hasj, og samtidig setter vi folk fengsel i 21 år for å ha smuglet det. Det er en ressursbruk som ikke står til staffen, og en hardhet som ikke bekjemper problemet.

Narkotikastraffesystemet er en fadese. Norge ligger på toppen av overdosestatistikken i Europa, bare slått av et land. Samtidig har vi de høyeste staffene. Her er det en negativ sammenheng.

The post Fungerer norsk fengselspolitikk? Vi spør de som burde vite. appeared first on NATT&DAG.

Årets stemme 2015

Bjørnar Moxnes
Å nominere en politiker til Årets stemme kan kanskje virke kjedelig. De gjør tross alt bare jobben sin. Men Bjørnar Moxnes’ posisjon i norsk politikk er på ingen måte en selvfølge. I et år der partiet SV later til å ha opphørt å eksistere, har Moxnes – som vel mer eller mindre må sies å være partiet Rødt – seilt opp som ikke bare den fremste, men eneste ordentlige venstresideopposisjonen til den cowboy-regjeringen vi har i detta landet. I høst ble han dessuten frikjent i Oslo tingrett etter i 2014 å ha blitt anmeldt av sine kolleger i bystyret for å ha lekket dokumenter i den såkalte Lindeberg-saken, der kommuneledelsen hadde tilbakeholdt informasjon som avdekket forholdene rundt en feilaktig overgrepsanklage. Moxnes har hele veien kjempet for innbyggernes rett til innsyn i forvaltningen, og mot hemmelighold i politikken. Det er synd Rødt aldri kommer inn på Stortinget, for Moxnes hører hjemme på en større arena enn Oslo-politikken.

Luca Dalen Espseth
Mange tenker sikkert: Transpersoner har det bra i Norge i 2015. De får lov til å være seg selv, akkurat som cispersoner. Man kan endre kjønn hvis man vil. Men vent litt. I loven står det at man må tvangssteriliseres hvis kjønnet skal endres juridisk. Cirka. Så en fyr som Luca Dalen Espseth, som har eggstokker og er mann, får ikke lov til å være mann, fordi han har eggstokker. Riiimelig reaksjonært i 2015, sier du? Det synes heldigvis Helsedepartementet også, som ordna en ekspertgruppe som tidligere i år la frem sin rapport, der de foreslår at vi kvitter oss med det steriliseringskravet. Så den kampen er forhåpentligvis snart vunnet. Men om den hadde blitt det hvis ikke det var for en fyr som Luca Espseth, er slett ikke sikkert. Han satt nemlig i ekspertgruppa selv, og har på mange måter vært sakens ansikt utad. Ellers er han masterstudent i tverrfaglige kjønnsstudier. Og jobber på ungdomsklubb, som vel er noe av det kuleste man kan gjøre. Og det var ikke sarkastisk.

Warsan Ismail
Warsan Ismail har lenge vært en av de mest fornuftige stemmene på spørsmål om integrering, feminisme og spesielt krysningspunktet mellom disse. I sine faste spalter i Klassekampen og Morgenbladet argumenterer hun tålmodig, åpent og kunnskapsrikt, og selv om meningene ikke alltid er så sterke, er de alltid grundig gjennomtenkte. I en offentlighet som mer og mer preges av at veien fra tweet til Dagbladets debattspalter er kortere enn pannene i kommentarfeltene deres, i en samfunnsdebatt som drives av den lynraske, affekterte instinkt-posisjoneringen heller enn den konstruktive diskusjon, er det forfriskende med noen som tar leserne litt på alvor og tør å innrømme at hun ikke har svar på alt. Godt år for en god stemme, som vi håper har et ironisk skjær når den sier at hun vurderer å forlate samfunnsdebatten snart for å fokusere på fritid og legestudier. Fritid og legestudier kan jo ikke omsettes i likes og shares!

Bruk din stemme og stem på Årets stemme her!

Årets verste stemme 2015

Mina Gerhardsen
Generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan
Eksemplene på Mina Gerhardsens negative innvirkning på samfunnsdebatten er mangfoldige. I våres skrev en anonym politiker en kronikk på NRK Ytring om sin opplevelse med MDMA, og påpekte at slike erfaringer er tabu i politikken. I sitt tilsvar «Nyfrelst MDMA-bruker» benyttet Gerhardsen hele spalteplassen til å beskrive hvordan rusbrukere ofte opplever ruseffekt som positiv, men at de negative effektene kommer over tid. Responsen tok ikke tak i den politiske dimensjonen, og understreket kronikkforfatterens poeng: Om en snakker om ruserfaringer, blir en ikke tatt på alvor. Da tidligere =Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesen nylig ba om en granskning av rusfeltet, svarte Mina med å kalle ham, utrolig nok, «respektløs og kunnskapsløs i sin framstilling av rusfeltet». I samme presseopptreden ønsket Gerhardsen en kunnskapsgjennomgang av rusfeltet hjertelig  velkommen, men med et «annet fortegn enn det Mathiesen har». Men har kunnskap om rus, kunnskap i det hele tatt, ulike fortegn? Uttalelsen gir inntrykk av at de steile frontene på det norske rusfeltet bør forbli uforsonlige, og slikt bidrar ikke til god debatt. For Gerhardsens kompromissløshet fremstår lite gunstig for debattklimaene hun opptrer i. Da Gerhardsen stilte hos NRKs Debatten i januar i år, forsøkte programleder Ingunn Solheim å oppsummere ved å spørre om et alkoholforbud kan være aktuelt. Gerhardsen svarte at det neppe er «rom for å ta en sånn debatt i Norge», og begrunnet dette med historiske årsaker. Et rom hun selv er med på å begrense. Actis’ generalsekretær er en forkjemper for at samfunnsdebatten om rus kun skal foregå innenfor visse, tradisjonelle rammer. Gjennom denne holdningen forsterkes de steile frontene i den norske samfunnsdebatten om rus, som fremdeles befinner seg på et irriterende lavt nivå.

Fahad Qureshi
Leder i IslamNet
Ok, det skal IslamNet ha, Imran Ibn Mansur AKA Da’wah Man var en helt rå booking. Den britiske gerilja-forkynneren er noe av det lolleste salafismen har bragt til internett, og hadde det ikke vært for at han var så koko dogmatisk skulle vi gjerne booket ham til et eller annet selv. Det er heller ikke mangel på lol-effekt som gjør Fahad Qureshi spesielt kvalifisert til nominasjonen for Årets verste stemme/Anundsen-prisen, for akkurat som med prisens fraværende stefar Anders, er det nok å le av i Qureshis framtreden også. Problemet er heller at han stadig prøver, og tilsynelatende lykkes med, å overbevise offentligheten om at den ultra-konservative og hatefulle doktrinen han og IslamNet plager kids med, hører hjemme et eller annet sted nær midten av det opplyste samfunnet. Problemet er at han får lov til å sitte på Dax18 og skravle om «toleranse» og «mangfoldig samfunn», og påstå at «de fleste moskémiljøer» er enig med ham, uten å møte annet enn komisk spak motstand fra folk som Fredrik Solvang og Åsne Seierstad. La oss være tydelige her: Qureshi er ikke nominert fordi han på noen måte er en trussel mot demokratiet, det er han ikke. Han er heller ikke nominert fordi det marginale sølet hans øker fordommer mot norske muslimer – det er tross alt ikke hans ansvar å rydde opp i. Han er ikke engang nominert fordi han korrumperer og radikaliserer unge muslimer, for vi tror på folks evne til å vokse fra seg og drite ut det de eventuelt måtte svelge av idiotiet hans i ung alder. Fahad Qureshi og IslamNet fortjener bemerkningen Årets verste stemme fordi bullshitten deres gjør livet vanskeligere å leve for, for eksempel, en ung homofil muslim. Qureshi vil aksepteres som en del av samfunnets mangfold, men aksepterer ikke selv mangfoldet. Hvorfor trenger vi dette i offentligheten? Vi gjør jo ikke det.

Trigger
PR- og kommunikasjonsbyrå
«Sosiale medier har revolusjonert måten vi kommuniserer på». Setningen er provoserende, selvfølgelig, men for den såkalte kommunikasjonsbransjen er floskler som dette gullgruver. «Kommunikasjon» og «sosiale medier» er magiske ord som ved et trylleslag kan åpne lommeboken til et uendelig hav av inkompetente, norske bedrifter. I dette landskapet har Trigger utmerket seg som den mest høylytte aktøren. Enten det har vært tvangsekteskaps-kampanjer for Plan Norge eller «pimping» av boligannonser for FINN.no (i samarbeid med Per Heimly!), har byrået lykkes med å nå kundens mål: «Synlighet i sosiale medier». Det er noe enestående patetisk med en bransje basert på et Trine Grung-mantra, men problemet er selvsagt ikke at Trigger hjelper kunder med dette. Problemet er den ekstremt irriterende måten de gjør det på, og i enda større grad: måten de markedsfører seg selv på. Ved å ta på seg de jobbene som potensielt sett kan generere de mest patosbefengte kampanjene, som Plan Norges tvangsekteskapskampanje, har Trigger blitt PR-byrået som markedsfører godhet. De som vet aller best at dette bare er bullshit er selvfølgelig Triggers medievitenskapsutdannede ansatte, som brukte tre år på å lese kritisk teori før de endte opp i verdens minst konstruktive yrke, men det er ikke sikkert resten av befolkningen er like kyniske. Derfor er det uheldig når for eksempel Trigger-sjef Preben Carlsen får spalteplass i Dagbladet for å kritisere sine konkurrenters dårlige merking av content marketing, og skryte av sin egen. Påfallende all den tid Trigger er kjent for å være gode til å kamuflere reklame som noe annet. Ekstra patetisk fordi Dagbladet er kunde hos Trigger. Altså: Egenreklame forkledd som kritikk av VGs manglende åpenhet rundt content marketing, lurt inn i debattsidene til DB via et ikke-opplyst kommersielt samarbeid. Som bransjeveteran Hans Geelmuyden selv sa det for et par år siden: «Kanskje bransjen vår er blitt en floskelmaskin? Kanskje vi er storprodusenter av klisjeer og tomprat? Kanskje journalister har rett når de skriver at kommunikasjonsfolk lever av å kamuflere, ikke av å kommunisere?» Kanskje det, du. Utvilsomt en av årets aller verste stemmer.

Stem på den du mener fortjener prisen som Årets verste stemme 2015.

Årets litteratur 2015

Eline Lund Fjæren
Klokken og sengen
Vi skulle gjerne latt være å nominere Eline Lund Fjæren til Årets bok igjen, etter at hun vant prisen for debuten Ung jente, voksen mann i 2013. Hadde hun bare sluttet å skrive så bra bøker! I likhet med debutromanen er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod. Jeg-personer flytter til Bergen for å starte et nytt liv. Men boken blir snart en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned: helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Språket er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Klokken og sengen er krevende å lese, men her er det ment som et kompliment.

Mazdak Shafieian
Det urgamle materialet
Mazdak Shafieian er norsk litteraturs eldste 35-åring. Få, om noen, norske forfattere, i hvert fall blant de som tross alt kan kalles unge, er like bevisst den litterære og filosofiske tradisjonen. Etter to diktsamlinger kom den etterlengtede essaysamlingen Det urgamle materialet i år, og skuffet ikke. For Shafieian er kartleggingen av skriftens forbindelser gjennom århundrene en livsnødvendighet, og ingen steder er dette så sentralt som i essaysjangeren. Essayet blir «emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker». Shafieian skaper sin egen litterære kanon, der samtidige norske forfattere – Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde – plasseres side om side med den glemte danske forfatteren Elsa Gress og sentrale iranske forfattere: Sadegh Hedajat, Ahmad Shamlo og Mahmoud Dowlatabadi. Shafieian skriver essays om essayister, et tilsynelatende snevert forehavende. Men det er nettopp her den historiske bevisstheten er sterkest. Det er her «refleksjonen over fortiden slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk», som Shafieian siterer Walter Benjamin. Fienden er den «borgerlig radikale», som Shafieian i et intervju med oss kalte en «ambassadør for alt som er godt, og ‘vet’ hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var». Å være lærd er Mazdak Shafieians fremste dyd. Leser du tekstene hans kommer du et godt stykke på vei.

Ida Hegazi Høyer
Fortellingen om øde
Det er ikke hva boka handler om som gjør Ida Hegazi Høyers Fortellingen om øde så bra. Den handler om mennesker på en øde øy, et robinsonsk motiv vi kjenner fra, vel Robinson Crusoe. Det er måten det gjøres på. Her er ingen inderlig og pompøs utforsking av ensomhet. Menneskets patetiske og ubetydelige tilværelse i møtet med den overveldende, brutale og likegyldige naturen fremstilles akkurat så morsomt som det burde. Carlo Ritter er en desillusjonert tannlege som bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra menneskene, og leve resten av sitt liv i ensomhet, i «harmløshet og harmoni, naken og på grønnsaker, og i pakt med andre skapninger». Øya omtales i boka som «hun»: «Hun hadde fulgt med på ham, og fulgte med ham ennå. Han var den første nakne, og av alle dem hun hadde sett, definitivt den dummeste». Det tar ikke lang tid før Carlo angrer på det skjebnesvangre livsvalget: «Da maurene ga seg til å bite ham, begynte han å banne. Da fuglene ga seg til å kretse rundt ham, begynte han å gråte. Og da fuglene viste seg ikke å være fugler likevel, da ba han til Gud. Kjære Gud, hikstet Carlo, la meg bare overleve denne første natten. Og slik, som et hvinende førtiårs foster, kollapset han til slutt». I lengselen etter menneskelig kontakt begynner han å skrive rapporter fra oppholdet, som på mirakuløst vis finner veien tilbake til sivilisasjonen. Dette skaper nysgjerrighet, og plutselig har Carlo selskap på øya. Menneskenes mislykkede opphold på øya fungerer som et sterkt forsvar for byer, sivilisasjon og industri. Og de som sier at norsk litteratur ikke er morsom, burde kanskje lese mer. I hvert fall burde de lese mer Ida Hegazi Høyer.

Stem på din favoritt her!

Årets musikkutgivelse 2015

Todd Rundgren, Emil Nikolaisen & Hans-Petter Lindstrøm
Runddans
Albumformatet er i en kontinuerlig drakamp mellom liv og død sies det, men av og til kommer det utgivelser som sementerer påstanden om at det aldri har stått bedre til med langspilleren. Og i tilfellet Runddans er det vanskelig å ikke si seg enig. For samarbeidet mellom Todd Rundgren, Emil Nikolaisen og Hans-Petter Lindstrøm, som egentlig bare er én lang sang, har ikke bare frarøvet Erik Poppes ufortjente enerett på en Hawaii-Oslo-connection, men også overbevist oss om at psykedeliske sirkelkomposisjoner er ekstremt gangbart rammeverk for en musikkutgivelse. Da legenden og rabulisten Todd «The God» Rundgren ble hanket inn til å remixe Lindstrøms «A Quiet Place to Live» i 2012, og følgelig landet pladask midt i Oslogryta, ville skjebnen det til at de tre visjonære musikerne skulle legge hodene i bløt. Tre år senere var Runddans et faktum, og norsk musikkhistorie ble med ett litt rikere. Og selv om mange sikkert tok nyheten om utgivelsen med reservert entusiasme i frykt for at tre musikalske ponduser, fra tre forskjellige – dog overlappende leire, skulle bli et møte som ville implodere i ren fiasko, er Runddans antitesen og intet mindre enn en oppvisning i samstemt presisjon. Da NATT&DAG anmeldte albumet til en sekser, mente vi at det var som å «begi seg inn i et ormehull av nyvinninger og totalt ukjente rom». Vi fikk åpenbart umiddelbart fot for Runddans, men etter et halvt års rotasjon er fortsatt albumet, som av uransakelige grunner ikke ble en kioskvelter, en av redaksjonens absolutte toppnoteringer fra i år.

Beglomeg
Eurokrjem
«2015 er fødselsåret for musikksjangeren «eurohåp» – en vulgær form for New Age», skrev vokalist Raymond Teigen Hauger i ENO-årboken. Slik lyder den kortfattede beskrivelsen av «eurohåp». Et begrep Beglomeg selv har myntet, og som har avstedkommet et slags manifest som forsøker forklare hvordan musikksjangeren skal fremprovosere en følelse av ubetinget kjærliget – og i ytterste konsekvens kurere depresjon. Et betimelig mandat, skulle vi mene, ettersom Eurosonen – om ikke hele verden – er preget av kriser av så uhåndgripelig natur at det eneste vi kan gjøre er å knuge oss til håpet. For Eurokrjem er ikke bare håp og optimisme satt i musikalsk system, det er også «en øvelse i sjangeroverskridende musikk, som står i opposisjon til alt hva angår sjangerkonvensjoner», som vår anmelder skrev da han premierte utgivelsen med det gjeveste terningkastet. Den livsbejaende septetten har med Eurokrjem laget vår generasjons Scandinavia – et saksofonbefengt lydspor til alle villfarne krek som krabber gatelangs, og hvis eneste misjon er å heve den enigmatiske undergrunnens fane høyt nok til at dølle streitinger kanskje får øye på den. «Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle», sa Raymond Hauger til NATT&DAG da vi intervjuet dem. Det må være vanskelig å være bandet hans når Hauger er så jævlig on point som enkeltperson, men mest av alt må det være vanskelig å være Norge med et band som er så herlig unorsk.

Susanne Sundfør
Ten Love Songs
Av og til konfronteres man med album som er så helvetes briljante at man rett og slett ikke kan gjøre stort annet enn å måpe, for å så komme med slepphendte formuleringer som «helvetes briljant». For Susanne Sundførs fjerde album Ten Love Songs får deg til å innse at det vanlige begrepsapparatet ikke strekker til, noe NATT&DAG-skribent Svein Strømmen også fikk erfare da han sto lengst fremst under Sundførs konsert på Øyafestivalen i sommer. Vi sakser fra Klassekampen som sakset Twitter-paraden til Strømmen i sommer: «Sundfør, det er saker. Det er trehodet flygende enhjørning på kvadruppel regnbue fra klar himmel. En påfugl som treffer en avlfugl, hund og katt som sykler tandem, kjærligheten som seirer under bomberegnet, lammet og geita som fusjoneres.» Med den kritikerroste Ten Love Songs har Sundfør ikke bare satt en ny standard for hvordan en popplate bør høres ut, men også hvordan ambulerende musikkskribenter kan og kanskje bør ordlegge seg. Da hun debuterte i 2007 med Susanne Sundfør var det åpenbart at Sundfør var en unik artist, men det var nok ingen som kunne se for seg at stigningskurven skulle være så bratt. Det er ikke en eneste av hennes utgivelser som preges av lavvannsmerke, og hennes besnærende popteft har gitt henne anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Susanne Sundfør er rett og slett en usedvanlig ambisiøs artist som det mildt sagt er vanskelig å matche – selv om det er mange som forsøker bidra med lunkne innspill. Og om du som leser skulle være så full av vrangvilje at du ikke er Sundfør-troende, diagnostiserer vi deg herved vederlagsfritt med lidelsen «dust» og gir deg en god dose skjerpings som medisin. Susanne Sundfør er nemlig Norges eneste enhjørning.

Stem på din favoritt her!

Årets film 2015

Kvinner i for store herreskjorter
Regi: Yngvild Sve Flikke
Det ble mange firere på terningen for Kvinner i for store herreskjorter, filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008). «Ufarlig» og «enkel» ble brukt som argumenter i det som i utgangspunktet var positive kritikker, som om norske filmer automatisk ikke er gode nok hvis tonen er for lett. Kvinner… er dessuten ikke bare «lett», selv om en av filmens hovedstyrker er den rødvinssjanglende humoren i grenseland mellom rølp og nevrose. Filmen behandler sine karakterer og deres kriser med dypeste respekt, det er bare at det formidles så upretensiøst. Klisjeene tas på alvor, som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Inga Ibsdotter Lilleaas) og den eldre forfatteren Kåre Tryvle (Hallvard Holmen). Måten de tilnærmer seg hverandre på er komisk og flau, og oppleves som troverdig og gjenkjennelig. Filmen er kanskje ingen audiovisuell fest, men Trondheim får utfolde seg i de elegante bybildene. Kåre Chr. Vestrheims musikk er perfekt og fengende. Alle skuespillerne er helt i tråd med universet; selv tilskuere som ikke er spesielt begeistret for Henriette Steenstrup, vil risikere å bli overrasket over sine egne latterhikst når hennes høygravide kunstnerkarikatur treffer tonen. Som et feministisk filmverk er Kvinner… befriende, smart og selvransakende. Regissør Yngvild Sve Flikke har ikke laget banale portretter av «sterke kvinner»; de tre vi møter i filmen er både reflekterte og menneskelige, der frigjøring og nederlag er tett forbundet. Lagerarbeideren Agnes (Anne Krigsvoll) ga fra seg sitt barn i bytte mot et uavhengig forfatterliv, men angrer på sine eldre dager. De eksistensielle krisene henger sammen med en feministisk fellesidé om «frihet», som kvinnene i filmen følte de burde følge. Hva når denne ideen ikke lenger passer med virkeligheten, eller glir over i parodien? Kvinner i for store herreskjorter er en nydelig film. Rørende og morsom, og klok i sin lettsindige livsvisdom. Og ikke glem at dette er en debutfilm – nå må alle veier legges til rette for Yngvild Sve Flikkes videre regikarriere!

Demning
Regi: Paul Tunge
Om vi ser bort fra noen få festivalvisninger og en bitteliten kinolansering i Oslo i desember, har Demning knapt vært tilgjengelig for publikum. Det er synd, for den er også en de mest særegne og velfortalte filmene som har blitt laget her på bjerget på lenge.  Premisset er enkelt: To unge menn som er tiltrukket av hverandre, men knapt kjenner hverandre, bestemmer seg for å campe sammen på vestlandsvidda. Begge har vanskelig for å åpne seg og vise sine sanne følelser, men de bobler til overflaten likevel, og kommer til uttrykk i en sår og opprivende maktkamp. Dette er en film hvor mye forblir usagt, men regissør Paul Tunge sørger for at bildene taler sterkere enn ord, og han gjør det med en forbløffende presisjon. Noen ganger iakttar kameraet de to mennene på avstand, og rammer dem inn blant trær og busker; en sjelden gang beveger det seg inn for et intimt nærbilde; fra tid til annen glir det rundt dem, og da er det som om det er selve rollefigurenes som setter det i bevegelse, som om de er uløselig knyttet til hverandre. Demning er fremfor alt en usedvanlig ekspressiv film. Filmen kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av Jørgen Hausberg Nilsen, som spiller den mest frustrerte og dominerende av mennene. Han dominerer også filmen med sin intense tilstedeværelse. Dessuten mestrer han kunststykket å anlegge en fasade av poserende maskulinitet – til tider komisk, andre ganger nesten skremmende – og samtidig blottlegge rollefigurens dype sårbarhet. Små filmer som dette inneholder som regel ikke slike enorme rolleprestasjoner. Demning er brygget på rent talent – her er det ingen flinkisfakter, og definitivt ikke noe nevneverdig budsjett. Derimot er det takket være Tunges imponerende formidlingsevne at ut fra filmens særdeles enkle premiss vokser en kompleks og gripende historie.

Louder Than Bombs
Regi: Joachim Trier
Louder Than Bombs var første norske film i hovedprogrammet i Cannes siden Anja Breiens Arven i 1979. Og hurra for det, men Cannes er og blir en merkelig verden å lansere film i, hvor det går sport i å være raskest på Twitter-labben, og hvor kritikkene kommer ut før de er ferdigtenkt. Vi så eksempler på det da et par norske filmkritikere la seg på den trygge firer’n til Louder Than Bombs: Jon Selås i VG mente Triers film «gaper over for mye», mens Dagbladets Inger Merete Hobbelstad mente det var i overkant å «utforske tungsinnet i fire filer samtidig». Kanskje er det mer presist å påstå at det kan være i overkant for selv en erfaren filmkritiker å påstå at hen har klart å fordøye en filmrikdom som Louder Than Bombs bare timer etter påsyn. Det var riktignok tonedøvt av distribusjonsselskapet å henvende seg til de lunkne kritikerne i etterkant med det gjennomskuelige budskapet «nå har vi justert klippen noe, så kanskje dere vil vurdere filmen en gang til?», men: Om Hobbelstad og Selås hadde gått med på idiotien, kunne den hatt noe for seg, for Louder er en skattekiste av detaljer, nyanser og tvetydighet; et univers hvor en oppdager nye ting for hvert besøk. Tidligere har den filmhistorisk bereiste Trier lent seg tydeligere på sine mangfoldige inspirasjoner, men med Louder orkestrerer han et familiedrama som ikke kan anklages for å være noe annet enn rendyrket Trier; et assosiativt, genuint og innsiktsfullt verk gjennomsyret av regissørens betingelsesløse kjærlighet til hver og en av sine karakterer. Triers største oppnåelse med Louder er at han med stø hånd åpner for flerfoldige lesninger. Filmen vil simpelthen ikke bety det samme for to mennesker som går på kino sammen, fordi de vil lese situasjoner, blikk og replikker forskjellig og kjenne seg igjen i forskjellige karakterer, basert på hva de selv har erfart i livet. Flere filmer som gaper over for mye, takk.

Stem på din favoritt her!

Årets TV 2015

Foto: Kristoffer Kumar

Uaktuelt med Amir og Odin
VGTV
VGTV har sluttet med humor – i hvert fall tilsiktet humor – men de gikk ut av gamet med hodet hevet. Odin Eiriksson og Amir Asgharnejads Uaktuelt med Amir og Odin fikk to sesonger på VGTV, og var et absurd lite mesterstykke. Ikke bare klarte de kunststykket å lage VG-frontvennlige innslag ved å bruke (relativt gamle) YouTube-fails og virale videoer, de klarte også å sy sammen et helhetlig, interessant og utfordrende humorprogram som lekte med flere former. Programmet er produsert av Jørgen Høst og Erik Solbakken fra Norsk fjernsyn, og bruker Christian Valeur og Magnus Rye fra blant annet Karl Johan som henholdsvis manusredaktør og regissør. Sterke navn, og det synes: Som et streit sketsjeprogram var det ypperlig, som en bissar talkshow-pastisj var det ypperlig, og som tidvis rørende drama var det faktisk også ypperlig. Særlig scenene som handlet om Asgharnejads bror traff hjerterota (søk det opp, det er det internett er laget for!). Asgharnejad og Eiriksson, som blant annet har «stått på» i flere år i stand up-miljøet i Oslo (og også gjort sketsjeserien Vaniljepels sammen med Anders Lahn, Jim Swann og Francisco Briceno for NATT&DAG i 2013), kunne med ytterligere backing fra VG utviklet Uaktuelt til en norsk humormilepæl. Dessverre ble det med to sesonger, noe som ble feiret med en Seinfeld-parodi, hovedpersonenes groteske endelikt og et påfølgende selvmord av morderen: Den noe mer folkelige Kasim fra Kasim Bæder. Tolk det som du vil, men vis oss ETT humorprogram som kunne gjort noe lignende, og vi skal vise deg døren, for du, din skabbete luring, er en løgner. Uaktuelt med Amir og Odin får en fortjent nominasjon og et ønske om at de lager noe enda bedre neste gang.

Foto: Daniel McStay

Skam
NRK
Kan du se for deg en NRK-produsert ungdomsserie der karakterene er utstyrt med falske Facebook- og Instagram-profiler – UTEN at det er kleint eller påklistret? Ikke vi heller! Men det er akkurat det Skam er. Eva går i første på Nissen i Oslo. Hun er sammen med Jonas, men har ikke så mange venner ellers. Ingrid i Pepsi Max-gjengen hater henne. Ting forandrer seg når hun blir kjent med Noora, Vilde, Sana og Chriss. Temaene er typiske: Åssen skaffe penger til russebussen, og hvem hooka med hvem på bussvors? Hvordan skaffe nye venner på videregående? Som i fjorårets mesterverk av en film, Natt til 17., ligger mye av styrken i Skam i et lite rigid manus, der skuespillerenes mulighet til selv å forme replikkene er med og styrker troverdigheten. Sentralt i serien er jentene som utgjør kanskje den kuleste vennegjengen i en norsk TV-serie noensinne. Eva er fantastisk som døll og usikker tenåring. Noora er hun som er for kul for alt – samtidig som hun er søt og sjarmerende. Sana er hun sjefete og egenrådige med hijab, mens Vilde er den nervøst eksentriske russebussjefen med fullstendig oversikt over det sosiale hierarkiet. Gutta er til gjengjeld litt kjipe – men er ikke det typisk gutter i den alderen? Serien bruker sosiale medier, musikk (Young Thug! The Weeknd! Lana Del Rey!) og ungdommelig sjargong på en relevant måte, og med daglige videoklipp, meldingsutvekslinger og Instagram-oppdateringer er serien tilpasset dagens medievirkelighet på en smart, gjennomført og avhengighetsskapende måte. NRK går hardt inn for å hype sin Unge lovende som «det alle snakker om». Men der serien om irriterende folk i slutten av tjueårene prøver litt for hardt å være ikonisk, treffer NRK blink når de sikter seg inn på tenåringene.

Foto: Kyrre Lien

Nettkrigerne
VGTV
VGTVs og Kyrre Liens Nettkrigerne er skutt med relativt beskjedne midler og tilgjengelig utstyr, men det skulle man ikke tro etter produksjonsverdien å dømme. I motsetning til de fleste TV-produksjoner fra norske og internasjonale nettaviser, er dette visuelt spennende og presist. Det samme gjelder innholdet, hvis utgangspunkt er grunnleggende sympatisk. Folk som har vært sinte på internett møtes med en annen tålmodighet enn i andre forsøk på å konfrontere fenomenet. Nettkrigerne er fritt for vulgære grep som sjokkonfrontasjon eller den utslitte sitte-på-en-benk-langt-borte-sammen-med-journalisten-tropen. I stedet for å stille dem til veggs, møter Lien dem heller med genuin nysgjerrighet, og gir dem mulighet til å utvikle resonnementene sine, slik at de ofte selv kommer fram til de åpenbare innvendingene mot egne standpunkter. Der andre har møtt dette fenomenet med klar, sosialpornografisk avstand, ligger denne serien langt tettere og mer respektfullt på menneskene. Med utgangspunkt i innlegg de har skrevet, får krigerne selv mulighet til å presentere omstendighetene, i egne, hjemlige omgivelser. Her er Scott Johansen som skriver sinte innlegg om NRKs «propaganda» med en fin, liten katt sittende på bordet. Eddy Jacobsen som gir penger til gatemusikanter når han ikke ber innvandrere «DRA TIL HELVETE UT AV NORGE». Og klimaskeptiker Anders Fjäll Stenstad, som sitter rolig i sofaen og leser kommentarene sine, deriblant den illsinte «VERDEN VIL BEDRAS!!!!!!!!». Kontrasten i fremtoning mellom virkeligheten og internett er tilsynelatende stor. Men like etter ser vi ham sitte i sitt normale norske arbeiderklassehjem og snakke om hvordan «de flyr med jetsettene sine jorda rundt og snakker om at vi ikke skal forurense», og man blir nok en gang tvunget til å innse at meninger ofte har mer med synsvinkel å gjøre enn noe annet.

Stem på din favoritt her!

Kjøp billetter til prisutdelingen på Rockefeller 5. februar her!

SE OGSÅ:

Bergenprisen

Stavangerprisen

Trondheimprisen

Osloprisen

The post Riksprisene: De nominerte til NATT&DAGs Årets beste 2015 appeared first on NATT&DAG.

Les hvorfor Warsan Ismail er nominert her!

Gratulerer med nominasjonen til Årets Stemme!

Juryens begrunnelse lyder: «Fordi hun kjemper for Norge og for de undertrykte. Hun tør stå opp mot det som truer vårt demokrati, noe ingen andre i dette landet tør gjøre.»
– Hehe. Gjør jeg det? Det var litt sånn … pompøs beskrivelse av meg, men ok, greit!

NEIDA! Det var Hege Storhaugs nominasjonstekst til Årets Navn i VG.
– Haha! Å.

Hva synes du om Hege Storhaug egentlig?
– Må jeg svare på det? Nei, jeg liker henne ikke. Jeg figurerte på nettsiden hennes denne måneden. Jeg hadde tydeligvis misforstått henne så grundig at det var belegg for å si en del ting om meg, da. Alle disiplene hennes laid it on me i kommentarfeltet. Det var veldig mye fint der. Jeg hadde visst misforstått. Hun var ikke muslimfiendtlig, men det jeg, derimot, var, var en muslimfascist.

Hvor muslim ER du egentlig?
– Haha, hva inngår i spekteret?

Hender det at du hiver hijaben på gølvet, slenger beina på bordet og jekker deg en pils?
– Ja.

Er det pes å ha en fast spalte og skulle mene noe hele tiden?
– Ja, dritt.

For ofte skriver du tekster i Dagbladet som begynner med en historisk anekdote, så fortsetter den med noen tall og sånn, litt drøfting og litt mer anekdote og så munner det ut i INGEN meninger.
– Hahaha!

Skulle du egentlig ønske du bare skrev kulturessays på Wikipedia?

Er det vanskelig å finne ting å mene?
– Jeg mener egentlig ingenting, jeg. Altså for meg handler skriving om å finne ut hva man selv tror, det er en prosess der jeg klargjør hodet mitt. Noen ganger har jeg ingen konklusjon. Det er sjeldent jeg har meninger. Sjeldent jeg tror veldig sterkt på noe.

Men spalter har du!
– Spalter har jeg. Men det er jo Norge, velkommen til norsk offentlighet! Jeg er brun, jeg har fått noen spalter her.

Hvorfor har du ikke blogget siden januar?
– Har ikke tid.

Litt for opptatt med å valse inn i spaltene på rød løper?
– Nei, mer opptatt av å lære om forskjellige typer hjernebehandlinger.

Men hva har skjedd med «den forløsende, spontane og forventningsløse bloggingen»?
– Ååå, dere har lest meg! Nei, nevrologi oppsto som et fag jeg måtte forholde meg til. Nå kan jeg masse om subdural blødning og epidural blødning og intra-cerebrale blødninger og jeg vet at hvis du har en epidural blødning, så er det bare å bore et hull i kraniet.

Hersketeknikk!
– Er det det?

Masse ord vi ikke forstår.

Og boring i kraniet!
– Også har jeg lært at hvis en person setter noe i halsen og Heimlich ikke går, så skal du lage et hull i halsen, og da skal man bruke en penn eller en kniv!

Sånn som de gjør i filmen Anaconda!
– Gjør de det?

Hvordan klarer anakondaen å blokkere luftrøret?

… Det er et godt spørsmål.

Ja, det er et jævlig godt spørsmål.

Jeg tror det er en fisk som vedkommende får i seg når han bader.

Jøss. Så problemet er ikke anakondaen, det er fisken?

Ja. Det kan du si …
– Jeg tror problemet er anakondaen. Jeg så den på en syrisk kino, jeg. I Damascus da jeg var seks år.

Hang du i Syria da du var seks?!
– Ja, broren min studerte der. Og da så jeg Anaconda med masse syriske menn.

Malapropos fallossymboler i populærkulturen: Er du transfeminist eller sånn vanlig feminist?
– Transfeminist er det sånne som driver med sånn queer-spørsmål og sånn?

Det er sånn … Hva synes du er den verste fienden: Er det patriarkatet eller den kjønnsbinære tvangen?

Eller er det Jøden?
– Hahaha, I see what you did there! … Hmmm. Nei, det var et godt spørsmål. Jeg vil si patriarkatet. Men for å være ærlig har jeg ikke helt satt meg inn i det. Jeg har fått med meg at radikalfeministene og transfolk krangler og sånn, men utover det så har det liksom ikke brydd meg hva greia er. Det er jo kjipt at folk skal presses inn i tradisjonelle kjønnsroller.

Men hvis en transperson som er født mann gjennomfører en kjønnsoperasjon og blir kvinne, har hun da like stor rett til å klage over patriarkatet som en som har hatt kvinnekropp hele livet?
– Jeg føler du prøver å snike meg inn i en pågående debatt her nå så jeg havner midt i kryssilden, men vet du hva: Nei, faktisk ikke. Jeg tror ikke en mann som har blitt en dame, eller som alltid var en dame, men som nå har fått ytre trekk som en dame, på samme måte forstår erfaringen kvinne i verden. Det mener jeg. Kvinne er en sosial konstruksjon, det er jeg med på, men det betyr også at man møter sosiale begrensninger som en tidligere mann ikke møter.

Tror du cis-kvinner møter større sosiale begrensninger enn transkjønnede?
– I Norge i dag: Nei. Det mener jeg ikke, jeg tror det er mer tabubelagt å være transkvinne enn å være cis-kvinne. Men, som sagt, jeg kjenner ikke så mange transseksuelle og har begrenset både teoretisk og praktisk erfaring med det. Plis ikke putt meg i den debatten.

Kanskje du møter noen på Årets beste-festen!
– Ja, men da lærer jeg nok da!

«Velkommen til norsk offentlighet! Jeg er brun, jeg har fått noen spalter her.

Du har sagt til Universitas at barne-TV for deg var «CNN og Wolf Blitzer». Er du ikke rett og slett bare en utrolig døv person?
– Hahaha, jeg er det. Derfor ble jeg utrolig overrasket over at NATT&DAG nominerte meg til Årets stemme, jeg bare what the fuck liksom, jeg er streit.

Du gikk ut mot Sanna Saaromaa-rasist-vitsen. Kan du noen gode rasistvitser selv?
– Jeg delte en rasistvits. Det var den med borrelåshår. «Hvordan holder afrikanske foreldre styr på barna sine? De monterer borrelås på taket.» Det er ikke så morsomt. Jeg er ikke morsom.

Du lo heller ikke av revysketsjen på det FrP-møtet, da ordførerkandidat Johnny Olaussen spilte muslimen Abdullah i blackface som bare ville «stikke rumpa i været fem ganger om dagen, gifte bort datteren og sette neven i kona».
– Altså, jeg er ikke morsom, men jeg kan sette pris på god humor. Og det var ikke god humor, ikke sant.

Jeg synes det høres SYKT morsomt ut, jeg.
– Synes du det? At en hvit, priviligert mann i Nord-Norge sitter og spiller afrikansk mann, med hijab forresten, det skjønte jeg ikke helt. Han het Abdullah og hadde på seg hijab. Nei, jeg syntes ikke det var så morsomt.

Er ikke DET morsomt?

Det er jo litt morsomt at det er morsomt for dem. Meta-morsomt.
– Det transcenderer meg. Jeg er ganske banal av meg. Å, jeg kan en vits, forresten!

Fyr løs!
– Hvem oppfant hjernen?

…
– Hvem oppfant ordet hjernen?

Det er jo en gåte.
– HJERNEN!

Å ja! Ja. Det er en medisinsk vits. Når man skal sprite opp medisin-seminaret med en vits.

CNN og Wolf Blitzer!

Kommer du til å gidde å delta i samfunnsdebatten etter at du er ferdig utdannet lege?
– Nei, tror ikke det. Jeg tror ikke jeg gidder å delta så mye lenger nå heller egentlig. Jeg ser at jeg ikke har tid.

Du kan jo gjøre som Doktor S fra Klovner i Kamp, som har halv praksis på Tåsen i tillegg til rockestjernelivet.
– Det er ikke det at jeg skal bruke all min tid på medisin, men jeg har andre interesser. Jeg begynte på noen språkstudier som jeg aldri ble ferdige med, for eksempel. Eller lese en bok! For en gangs skyld. Jeg vil ha en periode i livet mitt hvor jeg ikke gjør noe. Ta lappen, eller.

Hvordan tror du Norge ser ut om 20 år?
– Helt muslimsk. Neida, jeg er ikke helt Houllebecq heller.

Hvor Houllebecq er du egentlig?
– Nei, jeg er ikke så kynisk. Jeg er ikke nihilist heller. Jeg er muslim, det er liksom motsatt av Houllebecq.

Er Houllebecq det motsatte av en muslim?
– Ja, det vil jeg si. Han er liksom djevelen i islamsk teologi.

Hvor mye tid fikk du til å lese bøker, sa du?
– Haha! Ok, jeg har ikke lest noe Houllebecq.

Breaking news! Warsan Ismail har ikke lest Houllebecq!

I tillegg til Årets stemme, har vi prisen Årets verste stemme. Hvem synes du er verst av Mina Gerhardsen, Fahad Qureshi og reklamebyrået Trigger?
– Har Mina Gerhardsen gjort noe bemerkelsesverdig i det siste? Jeg vet ikke helt hvem det er. Jeg er for legalisering.

Breaking news! Warsan Ismail slutter i samfunnsdebatten for å røyke weed!
– Haha, hvorfor ikke.

Hva med vederstyggeligheten Trigger?
– Oh my god. Jeg føler ikke at jeg kan si noe, for jeg samarbeidet med dem i sommer, da jeg var vikar i Dagbladet.

Forræder. Hva med Qureshi fra IslamNet?
– Hehe. Fint skjegg! Jeg synes det er viktig å fremme det positive ved ham, og han har jo fint skjegg. Men som stemme, nei, ikke så veldig samfunnsoppbyggende.

Har du vært på noen av vekkelsesmøtene til IslamNet noen gang?
– Ja, jeg var på det aller første. Da var de ganske små, og det var en lang greie på Høgskolen i Oslo og Akershus om at det var jøder som sto bak alt. Jeg bare gikk.

Stem på Warsan Ismail til Årets stemme her! Eller en av de andre – Bjørnar Moxnes og Luca Dalen Espseth.

The post Smil & Gift møter Warsan Ismail appeared first on NATT&DAG.

Les hvorfor Luca Dalen Espseth er nominert her!

Skal du liksom være interessant i 2015 bare ved å være transperson? Har vi ikke kommet lenger?
– Jeg lar meg fascinere av det samme. Jeg har prøvd å snakke om ting jeg bryr meg om, som for eksempel generell politikk. Men som regel vil folk bare snakke om at jeg er meg og at jeg var dame før, og om kroppen min.

Vi har prøvd å finne noe informasjon om hva du driver med utenom transaktivisme, men vi har ikke klart å finne NOE?
– Hvis du hadde gjort et ordentlig grundig googlesøk ville du funnet ut at jeg en gang spilte innebandy på ganske høyt nivå på damesida. Men ellers er nok resten trans, ja. Organisasjonsarbeid, henvendelser fra media og fra andre transpersoner har tatt opp mye tid i livet mitt. Nå tar jeg en master i kjønnsstudier og skal levere i mai.

Apropos det! Vi har hørt rykter om at du ble kjønnsdiskriminert av en transfobisk lærer på kjønnsstudier?

Haha, kjønnsdiskriminert på kjønnsstudier, velkommen som mann!
– Ja, det stemmer. Jeg meldte det inn til Si fra, UiOs internrapporteringssystem, og det endte med at han måtte si unnskyld og at jeg fikk en annen sensor på eksamen.

Veeeent litt. Dette STEMMER?
– Det som skjedde var at vi hadde besøk av en australsk kjønnsteoretiker som heter Raewyn Connell og som er trans. Hun har egentlig endret navnet sitt.

Til Raewyn?
– Men det er ikke lov å endre navnet sitt i vitenskapelige publikasjoner, så hun har valgt å beholde navnet sitt når hun skriver akademisk. Professoren min feilkjønnet henne konsekvent, og jeg sa fra om at folk skal omtales som det kjønnet de mener er.

You go, guy!
– Han forsvarte det med at han ikke hadde spurt henne, men jeg mener man må kunne anta det på bakgrunn av hvordan folk ser ut og hva de heter. Jeg kaller deg hun hvis du ser ut som en dame og heter Berit. Det ble til en krangel der jeg sa at jeg vet dette fordi jeg jobber med dette og har kompetanse på området. Jeg synes uansett at det å ikke være ydmyk i sånne situasjoner blir helt feil. Jeg fikk en unnskyldning, men er ikke overbevist om at det har vært noen reelle holdningsendringer.

Apropos holdningsendringer: I den P3-dokumentaren er det en scene der du sitter og snakker med broren din, og snakker om kvinner som en ekte mannssjåvinist!
– Ja, det er helt sant, det tar jeg selvkritikk på.

Står du for det? Du sier jo blant annet at «kvinner mister hodet litt mer» enn menn?
– Jeg snakker vel mest på vegne av meg selv, og mine erfaringer som kvinne. Jeg ble emosjonelt helt fucka. Men jeg vil ikke si det generelt om kvinner. Men hvis man ikke har helt oversikt over menstruasjonssyklusen så kan man fort bli overrasket over sin egen uforutsigbarhet, det tror jeg. Men jeg er enig i at det jeg sier i dokumentaren er sjåvinistisk.

«Jeg ble for eksempel spurt om hva slags klær jeg hadde på meg når jeg onanerte.

Føler du at du må overkompensere som mann?
– Jeg føler i hvert fall at jeg ofte blir dømt utfra hvorvidt jeg overkompenserer eller ikke, og at alt jeg velger å gjøre blir tilbakeført til det at jeg var dame før. Så hvis jeg sier eller gjør noe veldig maskulint så er det fordi jeg overkompenserer, og hvis jeg sier eller gjør noe feminint så er det fordi jeg «egentlig er» eller har vært kvinne. Så hvordan jeg opptrer i kjønnsrollen min står alltid i fare for å bli diskreditert.

Ok, her er sjansen din til å imponere. Vi har laget en manneprøve til deg!

Du kommer hjem en søndag kveld. Hvordan modder du Grandisen? a) chilinøtter, b) ekstra paprika, c) modder ikke grandisen, det er gay!
– Jeg tar av paprikaen, jeg! Det er vel ganske maskulint å ikke spise grønnsaker?

Jeez …

Hvor mange metaforer for pils kan du? Når du skal ut og kvæle noen bjørnunger …
– Øl, halvliter … jeg kommer ikke på flere.

Foretrekker cider, kanskje?

Jürgen Klopp vs. Pep Guardiola. Hvem får overtall på midtbanen?
– Er det noe med fotball?

Jaja, du pleide jo å være dame.

Hvis du får barn – blir du mamma eller pappa?

Eller noe helt tredje? Og så har man det gående …
– Det kommer jo litt an på hva slags familiekonstellasjon jeg får barn i.

Du er åpen for ulike kombinasjoner?

Her skal man ha i pose og sekk, ja …
– Ja, så mange som mulig! Men akkurat nå er jeg i et forhold med en cis-dame, og hvis vi skulle fått barn så hadde nok det mest nærliggende vært å bruke donor og at hun gikk gravid, da ville jeg blitt juridisk registrert som med-mor, fordi jeg juridisk sett er kvinne. Men jeg ville blitt pappa.

Har du sett den filmen hvor Arnold Schwarzenegger blir gravid? Den er jo helsprø!
– Ja, den er helt jævlig.

Hvor mange kjønn finnes det totalt?
– Så mange som folk har behov for å benevne.

Dine topp tre kjønn da?
– Jeg holder vel en knapp på de som er mest normbrytende. Hvis man for eksempel er lesbisk transkvinne OG drag. Det er originalt og jævlig kult.

Vi har hørt at opplegget for å få behandling og hormoner osv på Rikshospitalet er ganske fucka: Det er tre personer som bestemmer, og man er nødt til å overbevise om at man likte traktor og Batman da man var liten for å bli akseptert som mann.
– Ja, jeg har vært gjennom dette systemet selv, og gjennom jobben min i LLH kjenner jeg også til mange andre som har vært det. Det systemet er en såkalt landsfunksjon som man har når diagnoser er veldig sjeldne. Det er nok ikke alle som søker kjønnsbekreftende behandling som bør få det. Man har noen ekstremt få diagnoser som utelukker en fra kjønnsbekreftende behandling. Det handler om schizofreni og psykose eller å hate kroppen sin uten at det har noe med kjønn å gjøre. Men det er garantert flere enn de 20–30 prosentene som blir innvilget. I hvert fall rundt 90 prosent.

Så mange transer!
– Uansett er det sånn at man har en litt rar tanke om at man skal klare å objektivt måle folks kjønnsidentitet for å avgjøre behovet for kjønnsbekreftende behandling. Selvfølgelig må man stille folk spørsmål. Men jeg ble for eksempel spurt om hva slags klær jeg hadde på meg når jeg onanerte. Det er ekstremt personlig og dessuten irrelevant. Grunnen til at man spør om det er fordi man vil utelukke fetisjistisk tranvestittisme – en diagnose vi ikke har i Norge lenger. I mitt tilfelle ville det innebære at jeg burde blitt kåt av å ha på meg gutteklær. Og det kan hende jeg gjør, men da er det bare fordi jeg føler meg kulere.

Hva tenker du om Joacim Lund? Han fikk mye tyn for en kommentar hvor han fortalte om en kompis som løp ut i skrekk etter å ha oppdaget at en dame han tok med hjem fra byen hadde penis.
– Etterspillet av den saken viser hvor jævlig dårlige menn er til å ta kritikk og til å si unnskyld. Joacim Lunds unnskyldning var den mest patetiske jeg har hørt på lenge. Det holder ikke å si at folk må ha litt humor, og beklage hvordan folk oppfattet det. Han brukte en utbredt og ræva vits, der transpersoner liksom er erkeeksempelet på å bli lurt. Alle vet at det finnes transfolk. Jeg har ikke meldeplikt på at jeg er trans hvis jeg sjekker opp noen ute på byen.

Men vi må snakke om begrepet cis.

 Det er ingen som skjønner hva det betyr. Vi måtte gå en lang runde med Bjørnar Moxnes. 

Har du forslag til andre kallenavn på cis? 

Hva med … tradseksuell?
– Altså, det var først da homobevegelsen begynte å kalle seg selv homo at de innførte begrepet hetero. Før det var det ingen som kalte seg hetero, folk sa normal, eller ingenting. Skal man kategorisere minoriteten, så skal man også kategorisere majoriteten. Og trans og cis er et like opplagt ordpar som homo og hetero, det er bare fordi det er nytt at folk ikke forstår det.

Men synes du heterofile cis-menn har en reaksjonær seksualitet?
– Nei, de fascinerer meg som gruppe. Hvis du legger til hvit, middelklasse, funksjonsfrisk …

Så dølt!

Det sa vi til Moxnes, og han la seg flat.
– Man får i hvert fall mange privilegier når man er innenfor normen. Men samtidig får du kanskje også mindre spillerom. Du blir nødt til å være innenfor normen for å beholde privilegiene dine. Vi andre kan gjøre litt mer som vi vil.

Men du drømmer egentlig om at det skal bli tabu å være cis?
– Nei nei, herregud, jeg synes cis-personer er fine folk, jeg! Men jeg tror det å på en eller annen måte oppleve å være i minoritet er berikende. Men det har jo også de aller fleste gjort.

Til slutt tenkte vi å spørre deg om hva du synes om våre nominerte til prisen Årets verste stemme. Hvem er verst: Fahad Qureshi fra IslamNet, Mina Gerhardsen fra Actis eller reklamebyrået Trigger.
– Når jeg hører Trigger tenker jeg bare på trigger warning, og hvis du tenker at du er en trigger er du jo rævva. Ellers er jeg veldig for rus. Men siden jeg er engasjert i kjønn og likestilling og sånt må jeg jo gå for dem som er mest rævva på det, så da blir det Qureshi.

Steining av homofile er vel ikke helt din greie?
– Nei, jeg vil helst kysse homofile! Det er mye bedre.

Stem på Luca Dalen Espseth til Årets stemme her! Eller en av de to andre – Warsan Ismail eller Bjørnar Moxnes.

The post Smil & Gift møter Luca Dalen Espseth appeared first on NATT&DAG.

Bjørnar Moxnes
Å nominere en politiker til Årets stemme kan kanskje virke kjedelig. De gjør tross alt bare jobben sin. Men Bjørnar Moxnes’ posisjon i norsk politikk er på ingen måte en selvfølge. I et år der partiet SV later til å ha opphørt å eksistere, har Moxnes – som vel mer eller mindre må sies å være partiet Rødt – seilt opp som ikke bare den fremste, men eneste ordentlige venstresideopposisjonen til den cowboy-regjeringen vi har i detta landet. I høst ble han dessuten frikjent i Oslo tingrett etter i 2014 å ha blitt anmeldt av sine kolleger i bystyret for å ha lekket dokumenter i den såkalte Lindeberg-saken, der kommuneledelsen hadde tilbakeholdt informasjon som avdekket forholdene rundt en feilaktig overgrepsanklage. Moxnes har hele veien kjempet for innbyggernes rett til innsyn i forvaltningen, og mot hemmelighold i politikken. Det er synd Rødt aldri kommer inn på Stortinget, for Moxnes hører hjemme på en større arena enn Oslo-politikken.
LES OGSÅ: Smil & Gift møter Bjørnar Moxnes.

Luca Dalen Espseth
Mange tenker sikkert: Transpersoner har det bra i Norge i 2015. De får lov til å være seg selv, akkurat som cispersoner. Man kan endre kjønn hvis man vil. Men vent litt. I loven står det at man må tvangssteriliseres hvis kjønnet skal endres juridisk. Cirka. Så en fyr som Luca Dalen Espseth, som har eggstokker og er mann, får ikke lov til å være mann, fordi han har eggstokker. Riiimelig reaksjonært i 2015, sier du? Det synes heldigvis Helsedepartementet også, som ordna en ekspertgruppe som tidligere i år la frem sin rapport, der de foreslår at vi kvitter oss med det steriliseringskravet. Så den kampen er forhåpentligvis snart vunnet. Men om den hadde blitt det hvis ikke det var for en fyr som Luca Espseth, er slett ikke sikkert. Han satt nemlig i ekspertgruppa selv, og har på mange måter vært sakens ansikt utad. Ellers er han masterstudent i tverrfaglige kjønnsstudier. Og jobber på ungdomsklubb, som vel er noe av det kuleste man kan gjøre. Og det var ikke sarkastisk.
LES OGSÅ: Smil & Gift møter Luca Dalen Espseth.

Warsan Ismail
Warsan Ismail har lenge vært en av de mest fornuftige stemmene på spørsmål om integrering, feminisme og spesielt krysningspunktet mellom disse. I sine faste spalter i Klassekampen og Morgenbladet argumenterer hun tålmodig, åpent og kunnskapsrikt, og selv om meningene ikke alltid er så sterke, er de alltid grundig gjennomtenkte. I en offentlighet som mer og mer preges av at veien fra tweet til Dagbladets debattspalter er kortere enn pannene i kommentarfeltene deres, i en samfunnsdebatt som drives av den lynraske, affekterte instinkt-posisjoneringen heller enn den konstruktive diskusjon, er det forfriskende med noen som tar leserne litt på alvor og tør å innrømme at hun ikke har svar på alt. Godt år for en god stemme, som vi håper har et ironisk skjær når den sier at hun vurderer å forlate samfunnsdebatten snart for å fokusere på fritid og legestudier. Fritid og legestudier kan jo ikke omsettes i likes og shares!
LES OGSÅ: Smil & Gift møter Warsan Ismail.

Bruk DIN stemme og stem på Årets stemme her!

The post Disse er nominert til Årets stemme 2015 appeared first on NATT&DAG.

Les hvorfor Bjørnar Moxnes er nominert her!

 Gratulerer med nominasjonen til Årets stemme!
– Tusen takk!

Du har jo vært mye i vinden i det siste, og med dommen i tingretten føyer du deg inn i en stolt tradisjon av varslere: Dr. Stockmann, Vanunu, Snowden – og nå deg?
– En ubrutt rekke, ja, det er akkurat sånn jeg ser på det selv. Men dere glemte kanskje Nelson Mandela? Han var jo en slags varsler om apartheidregimet?

Du vil gjerne være i hans selskap, det er jo forståelig.
– I all beskjedenhet.

Men spørsmålet er jo: Tok du egentlig noen risiko da du publiserte den rapporten, eller var det en enkel måte for deg å bli martyr og få oppmerksomhet på?
– Nei, jeg kunne jo blitt dømt i tingretten, og et samlet bystyre utenom SV og Rødt mente jo at jeg hadde brutt loven. Det samme mente kommuneadvokat Hanne Harlem, som er tidligere justisminister. I et notat til bystyret skrev hun at Moxnes har brutt loven. Så det var åpenbart risiko for å bli dømt. Men tingretten var jo enig med oss da, og ikke Fabian Stang & co.

Har det vært noen kleine forsoningsforsøk fra folk i bystyret i ettertid?
– Det kleineste var da Live Nelvik prøvde å forsone meg og Fabian Stang i forbindelse med opptakene til Dama til. Hun tok meg med til en luksusvilla på Oslo vest, der jeg fikk champagne, massasje og par-yoga. Så ringte det på, og Fabian Stang kom inn. De ville filme at vi skværet opp. Det ble veldig pinlig. Det ble ikke tatt med i programmet heller.

Det skulle vi gjerne sett!

Hvordan er stemningen mellom deg og Carl Ivar, har dere skværa opp?
– Vi var ikke akkurat bestevenner fra før. Da bystyret gikk inn for anmeldelse i mars 2014 sa han fra talerstolen at han følte seg sveket, fordi jeg hadde brutt internjustisen politikere imellom om hemmelighold. Han ble sint og lei seg.

Kan du komme med noen nye, saftige, eksklusive avsløringer her og nå?
– Nei ikke her og nå. Men jeg sier ifra, jeg har jo vist at jeg lekker som en sil. Det er forskjellen på meg og Deep Throat i Watergate-skandalen, at jeg står fram.

Du er til og med modigere enn Deep Throat!
– Jeg vet ikke helt, det var vel fare for verre represalier fra FBI enn fra Fabian Stang, sånn tross alt.

Men du er blitt en fanebærer for ytringsfriheten nå? Er du blitt den nye Per Edgar Kokkvold?
– Å herregud, det håper jeg ikke. Nå har han jo begynt å etterlyse høyrevridd satire. Men jeg er altså den første folkevalgte som blir politianmeldt av mine kollegaer gjennom en politisk prosess. Det er mange som har påpekt at dette vitner om en svak demokratiforståelse blant Oslo-politikerne. Men nå tror jeg ikke Høyre eller Arbeiderpartiet kommer til å prøve seg på sånt tull med oss igjen. Det slo jo litt tilbake på dem selv.

Har du gjort deg opp noen store tanker om ytringsfrihet?
– Nei, men jeg har lært mye om offentlighetsloven. Det er en vanvittig god lov, hvis det finnes politikere lokalt som forsvarer lovens prinsipper, også når det koster dem noe selv.

Snart jul, Mox. Helt ærlig: Lager du julegavene dine selv?
– Nei, det gjør jeg ikke, jeg shopper de fleste julegavene siste uka.

Du får ikke vond smak i munnen når du går og kjøper ting?
– Nei, jeg gjør ikke det altså.

Er kapitalismekritikk noe du gjør på fritiden, mens du er på løkkalørdag, Bondens marked og spiser kortreist syltetøy?
– Det virker som om noen tror at det å være venstreradikal handler om livsstil. Men jeg tror ikke livsstilsmarkører er viktigst, det er heller hva du står for og gjør politisk. Jeg syns det er viktigere å ha en alternativ politikk enn alternativ livsstil.

Ja, apropos alternativ: Med MDG har det jo nå kommet noen nye gærninger i bystyret. Er det kjedelig å ikke lenger være de radikale bajasene som sier oppsiktsvekkende ting?
– Nå går jo de Grønne inn i maktposisjon i mange kommuner, og blir fort en del av etablissementet. Jeg tror vi kommer til å beholde vår friske rødfarge, mens de kommer til å falme.

Men Lan Marie Nguyen Berg er en muldvarp fra Rødt som skal sabotere MDG? Hun gjør jo i så fall en god jobb så langt.
– Var ikke hun fra SV opprinnelig? Jeg tror hun var med i SU.

Så hun jobber ikke for dere i skjul?
– Nei, hun er jo i byrådet nå, og det blir spennende å følge henne videre.

Det der var dårlig skjult sarkasme, Mox.
– Er det ikke sånn politikere skal svare da?

Joda, kjempeflink er du.

Må dere mene enda mer radikale ting for å kompensere nå da?
– Ja, legalisere heroin for eksempel? Dele ut gratis på apoteket? Jeg har i hvert fall liten tro på å «outgreen the greens». Vi får heller holde oss til de sakene som er viktige for Rødt, tenker jeg.

Det er jo ingen som kjenner til noen andre Rødt-politikere enn deg. Finnes Rødt bare for din skyld?
– Nei, når Rødt får 15 prosent i Tromsø, 10.2 prosent i Bodø og 16 prosent i Kragerø er det ikke på grunn av mitt navn eller ansikt. Vi har mange politikere lokalt som er godt kjent blant folk, men vi må også bygge opp flere nasjonale profiler. Det blir nok litt lettere når vi kommer inn på Stortinget om to år.

Men hvis du gir deg så kollapser hele partiet? Hvem skal liksom ta over sjappa etter deg?
– Nei, vi har mange flinke folk.

Men du har ikke egentlig lyst til å fremheve de tullingene i Tromsø som bare snakker om Mao?
– Altså Jens Ingvald Olsen er en veldig folkekjær politiker i Tromsø og sa noen rare ting om Mao i et intervju i Dagbladet. Men jeg tror folk i Tromsø kjenner han såpass godt at de vet hva han står og ikke står for. Og det virker ikke som det hadde så mye å si for valget der oppe.

Hvis godteriet Fox og Nox skulle fått selskap av Mox – hva ville smaken vært?

Rettferdighet?
– Det må være en bitter smak. Det krever jo så mye arbeid å få rettferdighet.

En rettferdig frukt?
– Som i rettferdig handel da? Da er jo sjokolade uaktuelt, fordi kakaobønner … det er et eller annet der. Samme med soyabønner.

Veldig presist!

Nå er du jo inne på dette med livsstil da?
– Ok, da sier jeg skikkelig juicy hubba bubba-smak, som eksploderer i kjeften. Og så kommer det en jævlig vond, bitter smak etterpå. For å minne om smerten som trengs for at rettferdigheten blir oppfylt. Rettferdighet kommer aldri gratis.

Når Rødt kommer til makta, får vi da Marx hamburger? Eller kommunistepakke i barnehagen? Hva med TV-kanalen MARX, der du kan lede din egen versjon av Luksusfellen, med planøkonomi for alle deltakere?
– Er det ikke det allerede da? Er ikke det hele poenget, å få en plan for bruken av penger. Det kalles budsjett.

Nå snakker du som en ekte Luksusfellen-programleder. Du hadde gjort det bra.

Det er noe å tenke på når Rødt nok en gang ikke kommer inn på Stortinget om to år.
– Jeg kommer åpenbart til å trenge en jobb da, ja.

På et eller annet tidspunkt må jo du stå til ansvar for at resultatene uteblir?
– Ja, da må jeg ta min hatt og gå. Og det er få andre heltidsjobber i politikken for meg. Fabian Stang ble komitéleder i bystyret etter at han gikk av som ordfører. Så han har sikret seg lønn et par år til. Mens jeg må søke jobb hos TV3.

Litt bittert å ikke få ham ut helt?
– Ja, han er til og med blitt min komitéleder!

I kampen om å bli kåret til Årets stemme kjemper du mot Luca Dalen Espseth og Warsan Ismail. 

Har egentlig du – en hvit cis-mann fra Nordstrand – noe å stille opp med mot disse? Du ville jo kvotert ut deg selv, ville du ikke?
– Cis, hva betyr det?

Nå må du skjerpe det kjønnspolitiske begrepsapparatet ditt, Mox! Det er det motsatte av trans.

Poenget er at du er kjedelig!
– Nei, det ville jo være en seier for A4-personen da! I NATT&DAG-universet stiller jeg jo 100 meter bak startstreken sammenliknet med Warsan og Luca. Er ikke det litt fint at også vi kjedelige folk kan gjøre noe bra en gang i blant?

Jo, det er akkurat det offentligheten trenger, flere kjedelige, hvite menn.
– Det trengs i hvert fall flere som tar opp kampen mot hemmelighold, og for innbyggernes innsyn – og for ytringsfriheten, ikke minst. Det vil vise at til tross for at jeg er heterofil, og hvit, og fra Nordstrand …

OG mann!
– Ja, så kan jeg likevel gjøre noe riktig.

Vi har også en kåring av Årets verste stemmer. Der er de nominerte Mina Gerhardsen, reklamebyrået TRIGGER og Fahad Qureshi. Hvem er verst av disse?
– Mina Gerhardsen er jo leder i en organisasjon som skal bekjempe rus, så hun gjør vel bare jobben sin?

Synes du hun gjør en god jobb?
– Det er vel ikke en jobb man gjør for å bli kul og likt av NATT&DAG, kanskje. Men Qureshi bør vel bli årets verste stemme. Han preker jo salafisme, og inviterer foredragsholdere som støtter selvmordsbombing, som mener at jøder er etterkommere av aper og griser, at kvinner er mindre verdt enn menn og at homofili bør straffes med døden. Han er med på å legitimere en ideologi som har mye til felles med IS. Han har også lyktes i å få mange til å tro at det er viktig med toleranse for den typen standpunkter, at det er det som kjennetegner et sivilisert samfunn.

Så sånne som han må vi få bort fra offentligheten?

Og hva med ytringsfriheten da, Mox?
– Vi skal jo ikke ha sensur, men i Dagsnytt 18 fikk han uimotsagt påstå at IslamNet er en del av det demokratiske mangfoldet, selv om målet deres jo er å innskrenke demokratiet, og at det ikke skal gjelde for grupper som de ikke liker. Han sier at IslamNet bekjemper ekstremisme, samtidig som de inviterer høyreekstreme hatpredikanter til Norge. Det er jo en sammenheng mellom ideologiske standpunkter, det å argumentere for dødsstraff for homofile – og det at noen faktisk gjør det. Vi må skjerpe den ideologiske beredskapen mot den typen grupperinger som fremmer ekstremisme.

Et utsagn årets stemme verdig!

Stem på Bjørnar Moxnes til Årets stemme her! Eller noen av de andre – Warsan Ismail og Luca Dalen Espseth.

The post Smil & Gift møter Bjørnar Moxnes appeared first on NATT&DAG.