Den norske rusdebatten kan endelig kalles etablert, selv om lite skjer politisk. Nylig ble en rekke samfunnsdebattanter spurt av skribent Sturla Haugsgjerd på Facebook om hvorfor det ikke skrives mer om den norske ruspolitikkens åpenbare problemer.

Svarene Haugsgjerd fikk gir et interessant innblikk i norske debattanters forhold til rusdebatten, en debatt som har vært vanskelig og treg siden sin spede begynnelse på midten av 60-tallet. Mimir Kristjansson bemerket at liberale rusholdninger nå er så etablerte i debatten, at slikt ikke lenger er kontroversielt nok, og at en derfor ikke gidder. Dette er et interessant poeng, men hvis rusdebattene har blitt etablerte, hvorfor påvirkes ikke politikken i større grad? I tilbakemeldingene ble det også uttrykt at rus som tema er for skammelig til å skryte av egen praksis. Her er det på tide å påpeke en uheldig tendens blant norske journalister: Enhver aktør som snakker om rusmidler, må regne med å bli spurt ut om sitt eget personlige forhold til rus. Men, er dette formålstjenlig for debatten?

Les også: – Er hasjsalg verre enn drap og overgrep?

Spørsmålet «Har du selv prøvd narkotika?» er en felle. Ikke bare er premisset en juridisk illegal handling, men den er også skambelagt. Hvis narkotikabruk var ansett for å være en sosialt nøytral aktivitet, ville spørsmålet vært ufarlig å besvare. Dessverre er det grunn til å tro at det da ikke ville ha blitt stilt i det hele tatt. Tendensen fremstår som en ufin rollefordeling fra journalistenes side. På spørsmålet vil nei-folket stolt rope ut sitt svar, og alle andre ta et øyeblikk for å formulere seg best mulig. Denne fellen av et spørsmål har fint lite å si for argumentasjonen, og er derfor komplett unødvendig å stille, hvis målet er gode argumenter.

Les også: – Å snakke om hasj er politisk selvmord, men hjemmebrenning er herlig folkelig

Rus ser ut til å være et tema som ikke lar seg diskutere rent teoretisk, men som tilsynelatende krever en granskning av meningsbærerens intensjoner og erfaringer. I artikkelen der journalisten.no gjennomgikk Haugsgjerds utspørring, er denne problemstillingen som vanlig sentral. Her serveres velkjente forespørsler om debattantene selv har «hatt kontakt med illegale stoffer», noe Hausgjerd aldri spurte om i sin tråd. Om noen avstår fra å svare, som Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri, forbigås ikke dette i stillhet. Nei; «Sterri vil ikke svare på spørsmålet om han selv har testet dop». I samme sak forteller Anders Giæver om da han ble arrestert for hasjrøyking i 1978, noe han endelig tør å fortelle om etter å ha fryktet stigmatisering i årevis. Kommentator i Nordlys Egon Holstad sier det er en plikt å skrive om ruspolitikken, og legger til; «Jeg har ikke en gang røyket hasj. Så jeg er ganske home free der.»

Les også: Mexicos høyesterett mener cannabisforbudet er grunnlovsstridig. Når skjer det samme i Norge?

Det er noe usedvanlig ved moralfilteret som påføres alle offentlige uttalelser om rus, et filter så gjennomtrengende at selvstendige meningsbærere stilles til veggs før deres mening vurderes. Denne problematiske tendensen er unik for rusdebatten. Rusbruk er en form for adferd som er både utbredt og sosialt stigmatisert. I debatter om andre slike syndige samfunnsfenomener, som f.eks. seksualitet eller voldsutøvelse, blir ikke egenerfaring satt som et premiss for debattantens rolle. At narkotikabruk er totalforbudt og assosiert med nød og fattigdom bidrar heller ikke positivt. Rusdebatten er fremdeles uforholdsmessig stigmatisert, og spørsmål om debattantenes eget forhold til rusmidler underbygger en trend som bidrar til å holde denne debatten treg, lavmælt og ineffektiv.

Les også: – Fengselsstraff er et svik mot samfunnet

Ingen bør ønske seg en rusdebatt der alle aktørene er avholdsfolk, like lite som vi bør ønske oss en debatt der narkotikabruk er et krav for deltagelse. Ivrige journalister bør være forsiktige med anklagende retorikk, særlig i spørsmål om illegale aktiviteter. Da Teri Krebs var på Trygdekontoret og fikk spørsmål om egen erfaring, svarte hun nøytralt på spørsmålet. Verken ja eller nei. Dette er et forbilledlig eksempel, siden det åpner for en mer nøytral vurdering av hennes bidrag til debatten.

Min oppfordring til alle som får dette spørsmålet blir å svare så nøytralt om mulig. Gode så vel som dårlige erfaringer fra våre liv bør ikke definere våre roller i en samfunnsdebatt som i utgangspunktet skulle være åpen og inkluderende.

The post Kommentar: Skal du delta i rusdebatten, må du finne deg i å fremvise vandelsattest appeared first on NATT&DAG.

Todd Rundgren, Emil Nikolaisen & Hans-Petter Lindstrøm
Runddans
Albumformatet er i en kontinuerlig drakamp mellom liv og død sies det, men av og til kommer det utgivelser som sementerer påstanden om at det aldri har stått bedre til med langspilleren. Og i tilfellet Runddans er det vanskelig å ikke si seg enig. For samarbeidet mellom Todd Rundgren, Emil Nikolaisen og Hans-Petter Lindstrøm, som egentlig bare er én lang sang, har ikke bare frarøvet Erik Poppes ufortjente enerett på en Hawaii-Oslo-connection, men også overbevist oss om at psykedeliske sirkelkomposisjoner er ekstremt gangbart rammeverk for en musikkutgivelse. Da legenden og rabulisten Todd «The God» Rundgren ble hanket inn til å remixe Lindstrøms «A Quiet Place to Live» i 2012, og følgelig landet pladask midt i Oslogryta, ville skjebnen det til at de tre visjonære musikerne skulle legge hodene i bløt. Tre år senere var Runddans et faktum, og norsk musikkhistorie ble med ett litt rikere. Og selv om mange sikkert tok nyheten om utgivelsen med reservert entusiasme i frykt for at tre musikalske ponduser, fra tre forskjellige – dog overlappende leire, skulle bli et møte som ville implodere i ren fiasko, er Runddans antitesen og intet mindre enn en oppvisning i samstemt presisjon. Da NATT&DAG anmeldte albumet til en sekser, mente vi at det var som å «begi seg inn i et ormehull av nyvinninger og totalt ukjente rom». Vi fikk åpenbart umiddelbart fot for Runddans, men etter et halvt års rotasjon er fortsatt albumet, som av uransakelige grunner ikke ble en kioskvelter, en av redaksjonens absolutte toppnoteringer fra i år.

Beglomeg
Eurokrjem
«2015 er fødselsåret for musikksjangeren «eurohåp» – en vulgær form for New Age», skrev vokalist Raymond Teigen Hauger i ENO-årboken. Slik lyder den kortfattede beskrivelsen av «eurohåp». Et begrep Beglomeg selv har myntet, og som har avstedkommet et slags manifest som forsøker forklare hvordan musikksjangeren skal fremprovosere en følelse av ubetinget kjærliget – og i ytterste konsekvens kurere depresjon. Et betimelig mandat, skulle vi mene, ettersom Eurosonen – om ikke hele verden – er preget av kriser av så uhåndgripelig natur at det eneste vi kan gjøre er å knuge oss til håpet. For Eurokrjem er ikke bare håp og optimisme satt i musikalsk system, det er også «en øvelse i sjangeroverskridende musikk, som står i opposisjon til alt hva angår sjangerkonvensjoner», som vår anmelder skrev da han premierte utgivelsen med det gjeveste terningkastet. Den livsbejaende septetten har med Eurokrjem laget vår generasjons Scandinavia – et saksofonbefengt lydspor til alle villfarne krek som krabber gatelangs, og hvis eneste misjon er å heve den enigmatiske undergrunnens fane høyt nok til at dølle streitinger kanskje får øye på den. «Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle», sa Raymond Hauger til NATT&DAG da vi intervjuet dem. Det må være vanskelig å være bandet hans når Hauger er så jævlig on point som enkeltperson, men mest av alt må det være vanskelig å være Norge med et band som er så herlig unorsk.

Susanne Sundfør
Ten Love Songs
Av og til konfronteres man med album som er så helvetes briljante at man rett og slett ikke kan gjøre stort annet enn å måpe, for å så komme med slepphendte formuleringer som «helvetes briljant». For Susanne Sundførs fjerde album Ten Love Songs får deg til å innse at det vanlige begrepsapparatet ikke strekker til, noe NATT&DAG-skribent Svein Strømmen også fikk erfare da han sto lengst fremst under Sundførs konsert på Øyafestivalen i sommer. Vi sakser fra Klassekampen som sakset Twitter-paraden til Strømmen i sommer: «Sundfør, det er saker. Det er trehodet flygende enhjørning på kvadruppel regnbue fra klar himmel. En påfugl som treffer en avlfugl, hund og katt som sykler tandem, kjærligheten som seirer under bomberegnet, lammet og geita som fusjoneres.» Med den kritikerroste Ten Love Songs har Sundfør ikke bare satt en ny standard for hvordan en popplate bør høres ut, men også hvordan ambulerende musikkskribenter kan og kanskje bør ordlegge seg. Da hun debuterte i 2007 med Susanne Sundfør var det åpenbart at Sundfør var en unik artist, men det var nok ingen som kunne se for seg at stigningskurven skulle være så bratt. Det er ikke en eneste av hennes utgivelser som preges av lavvannsmerke, og hennes besnærende popteft har gitt henne anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Susanne Sundfør er rett og slett en usedvanlig ambisiøs artist som det mildt sagt er vanskelig å matche – selv om det er mange som forsøker bidra med lunkne innspill. Og om du som leser skulle være så full av vrangvilje at du ikke er Sundfør-troende, diagnostiserer vi deg herved vederlagsfritt med lidelsen «dust» og gir deg en god dose skjerpings som medisin. Susanne Sundfør er nemlig Norges eneste enhjørning.

Stem på din favoritt her!

The post Disse er nominert til Årets musikkutgivelse 2015 appeared first on NATT&DAG.

I går skrev NTB at Kjell Grandhagen, avtroppende sjef for Etterretningstjenesten, ønsker seg tilgang til all tele- og datatrafikk til og fra Norge. Heldigvis fulgte regjeringspartiene i dag opp med tydelig å avfeie forespørselen, men for fremtiden er det greit å påpeke at årsakene Grandhagen viser til for å prøve å skaffe seg ubegrensede fullmakter, er tåpelige.

Først og fremst: Ikke la ham skremme deg.

– Dette gjelder terror, det gjelder organisert kriminalitet, menneskesmuglere, våpen, narkotikasmugling og barneporno, sier Grandhagen til NTB.

Vi kan starte med mest sentimentale og manipulative argumentet: Barneporno. Dette faller neppe under E-tjenestens daglige ansvarsområde, men er skummelt og foregår på internett, så spionsjefen anser det vel som en egnet brekkstang for å skaffe seg mer makt.

«Dette er bullshit så skamløs at man nesten mistenker Grandhagen og dermed norsk etterretning for å være grunnleggende uinformert.»

Men problemet med etterforskningen av barneporno i Norge, er slett ikke at politiet ikke finner den, eller de som bruker den. Ifølge en VG-sak om brukere av barneporno tidligere i år, oversvømmes Kripos av nye tilfeller til den grad at de ikke har ressurser til å etterforske dem. I løpet av to uker i sommer registrerte politiet 1055 unike, norske IP-adresser som lastet ned eller delte videoer av overgrep mot barn.

Hvis Grandhagen faktisk ønsker politisk handling for å få stanset overgrepene, bør han be om omdelegering av politiressurser og øremerkede midler, ikke bruke barna som retorisk joker for å få strammet inn våre sivile rettigheter.

Det samme gjelder de andre områdene i tillegg til terror han mener massiv overvåkning kan få bukt med. Aftenposten har for eksempel dokumentert at norsk politi i april mottok konkret informasjon fra Italia om mennesker som har hatt kontakt med organiserte menneskesmuglere. Åtte måneder senere har ingenting skjedd med informasjonen de mottok. Og i dagens Aftenposten ønsker førstestatsadvokat Jan Glent høyere straffer og økt prioritering fra politiet. Det er ressurser og prioriteringer det handler om, ikke masseovervåkning.

Billige fryktappeller til side, Grandhagens kronargument later til å være terrorangrepet i Paris i november:

– Det er blitt veldig vanskelig for etterretnings- og sikkerhetstjenester å oppdage slike trusler, til tross for at det helt åpenbart er snakk om en sentralt planlagt operasjon med utspring fra Syria. Det ble skaffet våpen og annet utstyr, noe som gikk helt under radaren, sier han.

Dette er bullshit så skamløs at man nesten mistenker Grandhagen og dermed norsk etterretning for å være grunnleggende uinformert. Flere av gjerningsmennene var kjenninger av politi og etterretning. De var brødre, fettere og venner, og holdt til i samme forstad av Brussel. Den antatte hovedmannen Abdelhamid Abaaoud var en av Europas mest ettersøkte menn lenge før 13. november. Bataclan-morderen Ismaël Omar Mostefaï ble markert som en radikaliseringsfare i 2010. Det er også vel dokumentert at våpnene de brukte, er rimelig enkle å skaffe på gata i både Belgia og Frankrike. Kort sagt, mer masseovervåkning ville ikke ha stoppet dette.

Ikke denne gangen heller. For som den overvåkningsskeptiske nettavisen The Intercept påpekte i november, ble ti av ti terroraksjoner i Vesten de siste to årene utført av kjenninger av myndighetene. Det er liten tvil om at flere av dem markerer tabber og feil av etterretningsorganisasjonene, men det er ikke på grunn av manglende fullmakter.

Tidlig etterforskning av Paris har tydet på at terroristene kommuniserte på Facebook og SMS, men Grandhagen finner likevel grunn til å skylde på Edward Snowdens avsløringer fra 2013. Og internettleverandørene, da:

– Det er også viktig å se på hvilket ansvar telekom- og internettindustrien skal ha i dette. De bør spørre seg selv om det er helt greit å være tilrettelegger for terrorkommunikasjon, sier han til NTB.

Ja, tilretteleggerne bør ta ansvar! Men hvorfor stoppe med telekom- og internettindustrien? Bør ikke mørke smug, kafébord og parkbenker stille seg selv det samme spørsmålet?

The post Kommentar: – Etterretningssjefen snakker bare piss appeared first on NATT&DAG.

Foto: Kristoffer Kumar

Uaktuelt med Amir og Odin
VGTV
VGTV har sluttet med humor – i hvert fall tilsiktet humor – men de gikk ut av gamet med hodet hevet. Odin Eiriksson og Amir Asgharnejads Uaktuelt med Amir og Odin fikk to sesonger på VGTV, og var et absurd lite mesterstykke. Ikke bare klarte de kunststykket å lage VG-frontvennlige innslag ved å bruke (relativt gamle) YouTube-fails og virale videoer, de klarte også å sy sammen et helhetlig, interessant og utfordrende humorprogram som lekte med flere former. Programmet er produsert av Jørgen Høst og Erik Solbakken fra Norsk fjernsyn, og bruker Christian Valeur og Magnus Rye fra blant annet Karl Johan som henholdsvis manusredaktør og regissør. Sterke navn, og det synes: Som et streit sketsjeprogram var det ypperlig, som en bissar talkshow-pastisj var det ypperlig, og som tidvis rørende drama var det faktisk også ypperlig. Særlig scenene som handlet om Asgharnejads bror traff hjerterota (søk det opp, det er det internett er laget for!). Asgharnejad og Eiriksson, som blant annet har «stått på» i flere år i stand up-miljøet i Oslo (og også gjort sketsjeserien Vaniljepels sammen med Anders Lahn, Jim Swann og Francisco Briceno for NATT&DAG i 2013), kunne med ytterligere backing fra VG utviklet Uaktuelt til en norsk humormilepæl. Dessverre ble det med to sesonger, noe som ble feiret med en Seinfeld-parodi, hovedpersonenes groteske endelikt og et påfølgende selvmord av morderen: Den noe mer folkelige Kasim fra Kasim Bæder. Tolk det som du vil, men vis oss ETT humorprogram som kunne gjort noe lignende, og vi skal vise deg døren, for du, din skabbete luring, er en løgner. Uaktuelt med Amir og Odin får en fortjent nominasjon og et ønske om at de lager noe enda bedre neste gang.

Foto: Daniel McStay

Skam
NRK
Kan du se for deg en NRK-produsert ungdomsserie der karakterene er utstyrt med falske Facebook- og Instagram-profiler – UTEN at det er kleint eller påklistret? Ikke vi heller! Men det er akkurat det Skam er. Eva går i første på Nissen i Oslo. Hun er sammen med Jonas, men har ikke så mange venner ellers. Ingrid i Pepsi Max-gjengen hater henne. Ting forandrer seg når hun blir kjent med Noora, Vilde, Sana og Chriss. Temaene er typiske: Åssen skaffe penger til russebussen, og hvem hooka med hvem på bussvors? Hvordan skaffe nye venner på videregående? Som i fjorårets mesterverk av en film, Natt til 17., ligger mye av styrken i Skam i et lite rigid manus, der skuespillerenes mulighet til selv å forme replikkene er med og styrker troverdigheten. Sentralt i serien er jentene som utgjør kanskje den kuleste vennegjengen i en norsk TV-serie noensinne. Eva er fantastisk som døll og usikker tenåring. Noora er hun som er for kul for alt – samtidig som hun er søt og sjarmerende. Sana er hun sjefete og egenrådige med hijab, mens Vilde er den nervøst eksentriske russebussjefen med fullstendig oversikt over det sosiale hierarkiet. Gutta er til gjengjeld litt kjipe – men er ikke det typisk gutter i den alderen? Serien bruker sosiale medier, musikk (Young Thug! The Weeknd! Lana Del Rey!) og ungdommelig sjargong på en relevant måte, og med daglige videoklipp, meldingsutvekslinger og Instagram-oppdateringer er serien tilpasset dagens medievirkelighet på en smart, gjennomført og avhengighetsskapende måte. NRK går hardt inn for å hype sin Unge lovende som «det alle snakker om». Men der serien om irriterende folk i slutten av tjueårene prøver litt for hardt å være ikonisk, treffer NRK blink når de sikter seg inn på tenåringene.

Foto: Kyrre Lien

Nettkrigerne
VGTV
VGTVs og Kyrre Liens Nettkrigerne er skutt med relativt beskjedne midler og tilgjengelig utstyr, men det skulle man ikke tro etter produksjonsverdien å dømme. I motsetning til de fleste TV-produksjoner fra norske og internasjonale nettaviser, er dette visuelt spennende og presist. Det samme gjelder innholdet, hvis utgangspunkt er grunnleggende sympatisk. Folk som har vært sinte på internett møtes med en annen tålmodighet enn i andre forsøk på å konfrontere fenomenet. Nettkrigerne er fritt for vulgære grep som sjokkonfrontasjon eller den utslitte sitte-på-en-benk-langt-borte-sammen-med-journalisten-tropen. I stedet for å stille dem til veggs, møter Lien dem heller med genuin nysgjerrighet, og gir dem mulighet til å utvikle resonnementene sine, slik at de ofte selv kommer fram til de åpenbare innvendingene mot egne standpunkter. Der andre har møtt dette fenomenet med klar, sosialpornografisk avstand, ligger denne serien langt tettere og mer respektfullt på menneskene. Med utgangspunkt i innlegg de har skrevet, får krigerne selv mulighet til å presentere omstendighetene, i egne, hjemlige omgivelser. Her er Scott Johansen som skriver sinte innlegg om NRKs «propaganda» med en fin, liten katt sittende på bordet. Eddy Jacobsen som gir penger til gatemusikanter når han ikke ber innvandrere «DRA TIL HELVETE UT AV NORGE». Og klimaskeptiker Anders Fjäll Stenstad, som sitter rolig i sofaen og leser kommentarene sine, deriblant den illsinte «VERDEN VIL BEDRAS!!!!!!!!». Kontrasten i fremtoning mellom virkeligheten og internett er tilsynelatende stor. Men like etter ser vi ham sitte i sitt normale norske arbeiderklassehjem og snakke om hvordan «de flyr med jetsettene sine jorda rundt og snakker om at vi ikke skal forurense», og man blir nok en gang tvunget til å innse at meninger ofte har mer med synsvinkel å gjøre enn noe annet.

Stem på din favoritt her!

The post Disse er nominert til NATT&DAGs Årets TV 2015 appeared first on NATT&DAG.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan skal ha reddet en (navngitt og tydelig avbildet) mann fra å ta selvmord, da bilkortesjen hans var på vei over den ikoniske Bosporos-broen i Istanbul i går, ifølge NTB og en rekke andre nyhetskilder.

Det høres nesten for godt ut til å være sant, men skal vi tro TV 2s opprinnelige gjengivelse av NTB-saken, er Erdogans talegaver så gode at mannen ikke bare ble overtalt til å oppgi sin umiddelbare selvmordsplan, men forlot stedet i så god stand at det nå var uproblematisk å identifisere ham med fullt navn og bilde.

Slik så TV 2s deling på Facebook ut (NATT&DAGs sladding). Skjermdump: Facebook

Mannen var tydelig gjenkjennelig på flere bilder som illustrerte saken, og han var navngitt med fornavn og etternavn i bildeteksten.

Mannen var tydelig identifiserbar, både ved navn og bilde (NATT&DAGs sladding). Skjermdump: tv2.no

VG omtalte saken fredag kveld, med henvisning til det franske nyhetsbyrået AFP, og brukte også et tydelig bilde av mannen.

PS! Etter at NATT&DAG tok kontakt med TV 2, har de gjort omfattende endringer i saken, inkludert å fjerne bildene og navnet. Se svar fra TV 2 nederst i saken. 

President Erdogan har i løpet av sine 13 år som statsminister og president tatt stadig mer autoritære grep, mange av dem rettet mot landets presse, noe som ifølge en rekke internasjonale organisasjoner har ført til kraftig redusering av pressefriheten i landet. Reportere uten grenser plasserer Tyrkia på 149. plass av 180 land på den årlige pressefrihetsindeksen.

For å forsikre oss om at Norges soleklart største nyhetsbyrå ikke driver propaganda for den tyrkiske presidenten, tok vi en telefon til Ole Kristian Bjellaanes, nyhetsredaktør i NTB:

Synes du historien høres sannsynlig ut? 

– Jeg kan ikke bekrefte historien personlig, for jeg har ikke sett det eller hørt det eller noen ting. Men så lenge vi kan se, er det ingen som har trukket den i tvil.

Men du er jo sikkert klar over forholdene for tyrkisk pressefrihet… 

– Jeg er selvfølgelig klar over det. Jeg sitter i det internasjonale styret i IPI (International Press Institute), og har selv vært med å finansiere en studietur til Tyrkia. Pressefriheten i Tyrkia er under press, og det er bekymringsfullt, det kan jeg si både for NTB og IPI. Jeg skjønner hvor du vil hen, at dette kan være et PR-stunt fra Erdogans side. Og det er lett å tro på, men vi har sjekket opp dette, og det er faktisk mulig at det kan ha skjedd.

Synes du dere har tatt nok forbehold i saken?

– Jeg synes forsåvidt det. Man kan alltid si at man skulle brukt flere «hevder» og så videre. Men jeg synes vi har tatt nok forbehold, vi henviser jo til kilder.

Ingressen lyder: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan brukte sine retoriske evner til å redde liv første juledag, da han klarte å snakke en mann bort fra å hoppe fra Bosporos-broen i Istanbul.» Ikke så mange forbehold der?

– Nei, akkurat der er det ikke så mange forbehold, men det går gjennom teksten. Kan godt tenkes at vi i starten av saken skulle hatt «ifølge» eller «hevder», og det er noe vi alltid innprenter i de som skriver disse sakene. Men til syvende og sist så må det handle om hvorvidt vi tror på historien.

Og det gjør dere?

– Ja, vi tror på historien. To nyhetsbyråer fra Tyrkia har meldt den, pluss mange andre som støtter opp under og gjengir den. BBC har blant annet gjengitt den og trekker den ikke i tvil.

Er det andre enn de to tyrkiske byråene som uavhengig har «støttet opp om» historien?

– Nei nei, men det er en kjede av reaksjoner. Hvis andre videreformidler, så betyr ikke det nødvendigvis at det er sant, men det betyr i hvert fall at det er flere som har tatt vurderingen.

Hvor mye ansvar ligger hos NTB når dere gjengir andre nyhetsbyråers saker?

– Vi har selvstendig ansvar for at alt det vi bringer ut er det vi som står for, vi kan ikke gjemme oss bak noen andre. Men i løpet av et år baserer vi, og alle andre, oss på et utall kilder som vi ikke kan dobbeltsjekke, det ligger i sakens natur. Hvis dette er feil og vi har gjort en feil, så må vi stå til ansvar for det. Men så langt er det ikke noe som tyder på at det er feil.

TV 2 svarer: 

Takk for at du gjorde oss oppmerksom på denne saken. Undertegnende var ikke på jobb i det aktuelle tidsrom da saken ble publisert. Det er følgelig ikke mulig å besvare spørsmål vedrørende hvilke konkrete vurderinger som ble foretatt.

Mer generelt kan en likevel si at det er særlig grunn til å utvise aktsomhet ved omtale av selvmord. TV 2 har et selvstendig ansvar også for NTB-materiale som publiseres på våre plattformer. TV 2 skal alltid gjøre en selvstendig redaksjonell vurdering. I dette tilfellet ser vi at det er rimelig å stille spørsmål ved hvorvidt saken burde vært publisert. Vi vil synliggjøre nye vurderinger i saken.

Alexander Klanderud
Vikarierende utgavesjef, TV2.no

The post NTB tar ingen selvkritikk etter Erdogans UTROLIGE bragd appeared first on NATT&DAG.

Den reinaste julegraut av kålrabistappe, rosenkål, potetar, surkål og nøttesteik prossesserast av førdøyingskanalane i legemet ditt sine irrgangar. Jolefreda har for lengst senka seg over (delar av) vår jord, og mor, far og/eller barn har gått til sengs. Dersom du vil vie denne fredsæle augneblunken til eit spel som tematiserer nettopp denne post-fråtse-tilstanden, vil du kan hende setje pris på action-rollespelet Fat Princess Adventures, der heltinna et kake for å regenerere helse, og blir feit dersom ho et for mykje. «Not that there’s anything wrong with that,» som forteljarstemma opplyser om, og uansett renn feittet fort av deg, så iherdig som du svingar med armer og andre kroppsdelar mot dine stakkars fiendar.

Dersom du derimot er ute etter ei speloppleving som står i kontrast til den fredfulle stemninga som har senka seg over din lokale del av kloden, kan du fyre opp Just Cause 3 (PS4, Xbox One, PC), der hovudpersonen Rico Rodriguez – actionhelt og fridomsforkjempar extraordinaire (for fridom er nøkkelordet i dette spelet) – og hans ideologiske kompanjongar, som tittelen antyder, har rett til å tråkke over lik i kampen for å frigjere øyriket Medici frå general Sebastiano Di Ravello sitt diktatoriske einevelde. Og sjølvsagt, just because. Collateral damage er ikkje av nemneverdig konsekvens – i grunn ser ingenting ut til å bety noko særleg her. Spelet fokuserer på hjernelaus moro i ei gigantisk sandkasse av ei open verd, eller, rettare sagt, open arkipel. Eksplosjonar i bøtter og spann og airtime i tusinde fold der du svever over vatna med vingedrakta di, opnar fallskjermen, skyt ut gripekroken… Tyngdekrafta fungerer ikkje på heilt samme vis her som der du er. Vent og vakkert er det òg, ein virtuell sumardag i vinteren her i nord.

Kvit jol i Rise of the Tomb Raider på Xbox One

Som sagt, her har handlingar heller få negative følgjer, og dauden er til å kimse av – den verste straffen for å ikkje klare å halde Rico Rodriguez i live er at du lyt vente gjennom ein ofte litt for lang ladeskjerm. Om du drep ei mengd av dei du liksom skal frigjere, har ikkje det noko å seie heller – berre eit tørt, PR-fokusert «oooh, that didn’t look good». I Rise of the Tomb Raider (Xbox One), derimot, står livet og dauden i sentrum. Medan Tomb Raider (2013) var nær ei sublim naturoppleving i spelform (vi brukte det den gang då spelet var nytt som eit godt døme på at level designaren kan hende har overtatt rolla landskapsmålaren hadde i fordums tid), byr Rise of the Tomb Raider på stadig meir forvitnelege virtuelle landskap. I likskap med Just Cause 3 sitt øyrike, er det faktisk ganske forunderleg kor bra det heile ser ut, og difor ville det vore synd at actionsekvensane ofte overskuggar den virtuelle naturopplevinga, hadde det ikkje vore for at denne historia om daud og evig liv og røyre faktisk inneheld nok djupne til at ho er vel verdt å klatre, hoppe, jakte, springe, slenge og plaffe seg gjennom. I 2013-innslaget måtte den stakkars Lara Croft gjennomgå ei ofseleg grøssarsoge, med eit guffent tilsnitt av nekropornografi der ho hang frå taket som eit anna stykke kjøt og stadig vekk vart slengd rundt som ei hjelpelaus dokke fastklemd i reinkarnasjonen sitt overkøyrande hjul, med forferdelege dauds-animasjonar på repeat. Sjølv om forgjengaren absolutt var imponerande, har det heile no fått meir substans – og den virtuelle fotturen til fjells er desto meir sublim. Ah! Store naturopplevingar frå sofakroken, medan du tafsar på kontrollaren med smultmarinerte feittfingrar! Men, altså, dersom du er PS4-spelar og krev fantasifull Indiana Jones-aktig arkeologaction kan du jo ta fatt på Uncharted: The Nathan Drake Collection medan du ventar – Uncharted 4 kjem etter planen i vinter, Rise of the Tomb Raider er Xbox One-eksklusiv i eit års tid.

Indiana Jones, ja, han hadde vi neppe sett mykje til utan George Lucas, og no når det er tid for å sjå Star Wars Episode VII – The Force Awakens i 3D på din lokale kino, kan du bade deg i stadig meir Lucasfilm-nostalgi i form av Star Wars Battlefront (PC, PS4, Xbox One) på PC, PS4 og Xbox One! Skyt med laserpistol og -gevær som soldat i imperiet eller motstandsstyrken – i likskap med Just Cause handlar Star Wars om politisk maktkamp, ideologi, korrupsjon og useriøs moro. Det fins eit vell av spelmodi her, men den mest haldbare, supremacy, byr berre på fem brett: ørkenplaneten Tatooine (A New Hope), isplaneten Hoth (The Empire Strikes Back), skogen på Endor (Return of the Jedi), ein eller annan stad kalla Sullust og ørkenplaneten Jakku (The Force Awakens), som til forveksling ser ut som ørkenplaneten Tatooine (A New Hope), den kolde og golde isplaneten… Ikkje den heilt store variasjonen i omgjevnader, men moro er det. Farleg moro – for du kan jo berre ta ein runde til… og ein til… og ein til… om og om att…

Meir sci-fi i eit anna politisk betinga ørkenlandskap finn ein i rollespela Fallout 4 (PC, PS4, Xbox One) og Wasteland 2: Director’s Cut (PC, PS4, Xbox One), som begge foregår i ei verd øydelagt av eit sprut sprøtt politisk klima. I tilfellet Fallout 4 er det ved eit kosmisk tilfelle akkurat din karakter som overlev både atomkrig og eit grusomt komplott mot deg og familien din, og vaknar direkte frå djupfryst tilstand hundre år seinare. For ein augneblunk sidan, i di subjektive oppleving, var du husmor eller far i huset, no er du ei fryktlaus drapsmaskin, fullstendig skruppellaus og fast bestemt på å finne ut kva som har hendt med din kidnappa kid. Eller kan hende vil du heller vandre gjennom audelandet på utkikk etter å score postapokalyptiske rusmiddel? Det kan du òg gjere, samstundes som du jaktar ned muterte moldvarpar og bjørnerotter, selger skinnet og drikk deira radioaktive blod. Slik er det, det er opp til deg. Sånn cirka seksten til tohundre og åtti timar tar det uansett.

Dersom du er Wii U-eigar og svolten på ein ikkje-vestleg RPG som tar minst like lang tid, kan du ta for deg Xenoblade Chronicles X (Wii U), som òg er ei postapokalyptisk soge. Denne postapokalypsen foregår på eit romskip, den reinaste Noahs ark, som har smutti gjennom eksosfæren midt i eit planetarisk bombeangrep, sveva gjennom kosmos og krasjlanda på ein planet med interessant flora og særleg interessant fauna. Dette er oppfølgjaren til Xenoblade Chronicles (2011, Wii, 2015, New Nintendo 3DS), uoffisiell oppfølgjar til ei rekke andre spel med Xeno i tittelen. Likskapen til forgjengaren er i stor grad i anda. Uansett tar det rundt rekna femtito til tohundreognittitre timar å spele gjennom, avhengig av kor god tid du har til sideoppdrag og denslags.

Kan hende foretrekk du meir kompakte spelopplevingar? I så tilfelle kan Beyond: Two Souls (originalt til PS3. nyleg nyutgjeve i oppdatert utgåve til PS4), det filmatiske spelet med esoterisk sci-fi-tematikk og Willem Dafoe og Ellen Paige i hovudrollane, eller det filmatiske spelet med kvantefysisk sci-fi-tematikk kalla Life is Strange (siste episode av fem er ute no på PC, PS3, Xbox One, Xbox 360, PS4 og Mac) vere det du skal kaste bort tida på. Dei kan begge anbefalast på det varmaste.

Tre ærbare nemningar på tampen av året:

Undertale (PC, Mac)

Indie-rollespel om ven- og fiendskap som har fått dei fleste til å gå av skaftet av pur sorg og glede sidan det blei utgjeve i september.

System Shock: Enhanced Edition (PC, Mac)

Det klassiske cyberpunk-eposet frå 1994 i oppussa utgåve, utgjeve på nytt på GOG.com til glede for nye og gamle spelarar medan vi ventar på den enno meir oppussa remaken.

Pathologic HD (PC)

Det klassiske russiske survival-horror-eposet frå 2005 i oppussa utgåve, utgjeve på nytt til glede for nye og gamle spelarar medan vi ventar på den enno meir oppussa remaken, som etter planen kjem hausten 2016.

The post Nyttårsgaming: What to do etter og i joleferien appeared first on NATT&DAG.

I løpet av årets mange papirutgaver har NATT&DAG forsøkt å sette fingeren på det som rører seg i samfunnet og/eller kommentere det Konfuscius kalte «den rare væla vi lever i». Noen steder feilet vi, andre steder traff vi. Stort sett var vi inne på noe, men noen ganger bommet vi grovt. Tidens Ånd er NATT&DAG-spalten som har åndset seg gjennom snart 28 år, og her har vi plukket ut noen av årets betimeligste tidsmarkører.

Januar

UBER
Billigtaxiselskapet Uber er kommet til Norge! Vi er personlig konkurs innen en måned, men skal leve som om vi er Gaddafi og Huneish Nasr frem til det.

Februar

JE SUIS FERDIG
To ting alle kan slutte med nå: Å lage vitser på «Je suis …» samt si at noe eller noen er eller ikke er Charlie. Det toppet seg med parlamentarisk leder i Frp Harald T. Nesviks sutrete kommentar «Skriv mer Marie!» om Marie Simonsens påståtte «valgkamp for Jonas og Arbeiderpartiet». Ikke bare skriver Nesvik «Hun er ikke, og har aldri vært Charlie», men Dagbladet trekker også poenget opp i bildeteksten og vrir det om til at Simonsen «aldri har vært noe Charlie». Vi setter strek der.

HVIT MÅNED ER OVER
Din hvite måned er over, uten at du dævva. Så hva skal en gjørra? Skal en legge seg ned? Eller slå ut håret, og stikke ut et sted? Januar er over, og det er på tide å skru hedonismenivået opp til elleve igjen etter at du har kastet deg på den mest forutsigbare og selvdestruktive trenden i verden, bare for å kunne føle på det syltynne samholdet av det å være en del av denne slepphendte gjenoppfinnelsen av selvet. Det hjelper faktisk ikke å kutte ut alkohol én måned om du er på druen resten av året, bare sånn at det er sagt.

STANDUP
Hva er egentlig greia med at så mange begynner med stand up for tiden? Kan det ha noe med at norske medier tilsynelatende er gærne etter humor for tiden? TV 2 er svanger med en 24-timers humorkanal, TVNorge fortsetter å støvsuge NRK og TV 2 for humorister, og NRK satser knallhardt med humorsatsningen Latter Live, hvor seeren har gleden av å se at norske humoristers bakromspassiar er like umorsomt som det de leverer på Norges største stand up-scene. Likevel: Hva skjer med at alle står stand up? Samtlige småscener tiltrekker seg nykommere, og selv beske stand up-kritikere kryper til scenen.

Mars

BYPLANLEGGING
«Her skal byen ligge, og her skal den utvikle seg i tråd med omskiftelige trender og innfall» sa Kong Christian IV og tok seg en lugn gourmetburger en gang etter bybrannen i Oslo 1624. Noe mindre hybris har ikke Norges nyutdannede byplanleggere, som hveser «her skal det faen meg legges by» gjennom IPA-våte fortenner i små hjørnekontorer litt utenfor de mest urbane områdene i Norges storbyer. Fjøl-spekemat, Yo! Sushi og grovbrygget kaffe fra Abu Dhabi på «Ø» i lokalene til gamle Østbanehallen; ur-okser, luftballonger, gentrifisering OG fargerikt fellesskap har blitt foreslått i noen av de mange skissene plan- og bygningsetaten har fått inn som fremtidsvisjoner for Hovinbyen – hvor skal vi egentlig ende opp?

EEEEH … VENT.
Den digitale transformasjonen setter mediehusene under press, og vi tar oss friheten til å la denne teksten fra Kampanjes sak om Aftenposten nye satsning på det stadig voksende eventmarkedet stå for seg selv, som et virrende fyrtårn i et frådende hav av nyvinninger og dårlige ideer fra mediehusenes markedsavdelinger: A-magasinet går live: Blant ideene Aftenposten jobber med er «A-magasinet  live» der innholdet fremføres på en scene, og hvor annonsørene blir en naturlig del av eventet. Publikum skal kjenne igjen elementene fra papirutgaven, men vi tar i bruk virkemidler som musikk, «live» portrettintervju, lyssetting, film, for å nevne noe. Og kanskje vi kan kjøre vinsmaking «live» med vinspaltisten Ingvild Tennfjord, eller la skuespillere gjøre annonsene live? Her finnes det mange kreative muligheter, også for annonsørene.

VELDIG KONKRETE UTESTEDER
De popper opp som barer som spesialiserer seg på paddehatter: Utesteder som alle følger noenlunde samme formel: [bydelsnavn] + [navn på offentlig etat eller fordums arbeidsplass] + [innhold]³. Torgata Kennel Klubb. Oslo Mekaniske. Det begynner å bli så mange at det kan være vanskelig å finne på nye navn for de som alltid har ønsket å åpne sin egen Oslo-bar. Og hvor langt er et shuffleboard? Hvor komplisert burde en IPA være? Hvor mange kilo pulled pork får du på én gris? Og ikke minst, hva skal baren hete? Sjekk NATT&DAGs bar-generator, så kanskje det blir litt enklere. Obs:  Jordal Hattemakeri, med fokus på bærekraftig utvikling, diskriminerende dørvakter og Pogs-byttekvelder, er ifølge generatoren allerede en greie, så der må du tenke nytt.

April

TRONSMO-GATE
Hele landets hobbykommunister vasser i krokodilletårer når senkapitalismen som daglig fucker oss alle endelig går utover deres helligste ku. Trist opplegg, ass! Tenk om vi var så heldige å ha et bybilde vi selv hadde en innvirkning på ‘a? Tenk om dette var et ansvar vi alle deler? Det hadde vært rare greier, du… I mellomtiden: Pass på å holde de røde strømpene ute av maskinen når du hvitvasker din egen samvittighet.

TIDAL
Vi har allerede glemt hva dette er.

NOK SKJEGG NÅ
Venninner diskuterer hvordan hinte til fyren de hooker opp med/kjæresten at han kler tredagers bedre enn fullskjegg. (OBS: Turnoff dersom fyr tar skjegget for fort etter hint, man skal jo ikke være pussywhipped heller. I en perfekt verden skal mannen selv innse at helskjegg er helnørd, fjerne det, og gå videre. Aldri se seg tilbake).

VASKINESKEPSIS
Det finnes så utrolig mye annet å være skeptisk mot, så hvorfor velge vaksiner? Hvorfor velge noe som ikke bare setter barnet ditt i fare, men som også setter andres barn i fare? Åja, fordi hun dama til han skuespilleren sa det i VG. Joda, men da skjønner vi jo at det ligger noe i det. Du har lest en artikkel på nettet om det også? Jasså gitt,  da beklager vi. Hva sa du der, mellom hostene og den leie tendensen til å trekke benet etter deg og miste kroppsdeler i en stadig akselererende fart? Du kjenner «en som ble nøsi på av ei som nylig hadde tatt ei vaksine» og vedkommende døde av kreft tre år senere? Vi kondolerer, men du vet: Man kan ikke skrive kondolerer uten *ler*, så se det fra den positive siden: Vi skal alle dø en dag. Du også.

Mai

DAD BOD
Da har det skjedd, folkens. Normcore har nådd mannekroppen. Nå synes jenter «vanlige» overkropper er diggest. WTF, når skjedde det, spør du kanskje, mens du står der og rører i proteinshaken din. Etter at teksten «Why Girls Love The Dad Bod» gikk viral, vel. Rart med det! Nå er det digg med pappakropp. Nå har menn bæsj i skjegget. Nå har de det ikke. Ting endrer seg kjapt, folkens, her er det bare å nyte den økte selvtilliten så lenge det varer.

Juni/Juli
DAD BOD 2.0
Det var egentlig en greie i mai etter at teksten «Why Girls Love The Dad Bod» gikk viralt, men det er nå i sommermånedene vi ser virkningen av medias fokus på den kroppslige varianten av normcore (hvis noen husker dét). Den pløsete og vanlige kroppen er overalt, og det  er vel og bra og fint mot kroppspresset og viktig å elske seg sjøl og alt det der, men: Det er lov å ta på seg t-skjorta selv om kroppen din er selve prakteksempelet på en mediahype. Vi i N&D skrev  at «Ting endrer seg kjapt, folkens, her er det bare å nyte den økte selvtilliten så lenge det varer», men nå kan vi slutte å nyte, folkens.

PEAK GOURMET BURGER
«Oslo har fått en ny burgerhimmel» skrev Aftenposten om nyåpnede Kverneriet på Majorstua. Det må isåfall bli byens syvende burgerhimmel? Eller syttisyvende? Eller sekshundreogsekstisjette?! Snart finnes det ikke serveringssteder i Oslo som IKKE steker «hjemmekværna» kjøtt på kullgrill og serverer det i kurv. Ser ikke Jan Vardøen-aspirantene at sommeren 2015 vil bli husket som sommeren da burgerbobla sprakk? Som en overmoden kvise i trynet på gentrifiseringsmonsteret!!! Neida, men det holder nå. Høøørt om ramen-burger, eller? ;)

PEAK AUTENTISK OSLOBAR / BRUN PØBB REVIVAL
Apropos gentrifiseringsmonsteret, her er en gladnyhet: Mens det stadig blir flere ekstremt jålete påtatt ujålete konseptbarer (siste tilskuddet er Heimkok i Youngs gate, som har som konsept at menn i apotekerfrakker skal servere deg lite øl av gangen), flokker alt fra toneangivende hipsterungdom til HiOA-studenter seg rundt jukeboksene på byens bruneste buler. Og de synger i kor: «We don’t need no IPA tasting / we don’t need no quality control / no dark lager in the classroom / bartender, leave those kids alone»

August
KLAGEMUREN
Det er sommer, det er sol og køene foran skranker, kasser og disker over hele landet fylles opp av folk som hevder de vet hva de har krav på. Men foran enhver forulempet kunde står en kundebehandler som drømmer om hevn. Tenk litt på dem, oppi all viraken. Tenk på dem som plukker opp søpla di, og søpla til familien din.

PLAGIAT
Plagiat (fra senlatin: plagium, som opprinnelig betegnet «tyveri av mennesker» eller «menneskerov») er urettvis imitasjon, etterligning eller kopiering av et åndsverk som hevdes og fremstilles, enten i sin helhet eller deler av, som noe man har skapt selv; litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk tyveri. Etter åtte uker på reisefot (fra senlatin det også, seff) for å dekke sommerens festivaler oppdaget vi i NATT&DAG noe merkelig i en DN-artikkel. Artikkelen så ut til å hente sentrale poenger og sitater fra The New Yorker? Endelig! Fritt frem for å naske til seg av det beste fra utlandet. Skjønt: Med litt kløkt og fordekkelse blir det tyvlånte mye bedre.

SKYT FØRST, RØR ETTERPÅ
Først skjøt de løven Cecil, så skjøt de broren Jericho, og så skjøt de faen meg en sjiraff som ikke har navn, men som kanskje kalles noe på sjiraffsk som vi ikke klarer å uttale. Hvem vet? Det får vi vel heller aldri vite, nå som medieoppstyret tar av som det gjør.

JORDBÆRMUS
Vi har ikke lest boka til Aune Sand (venter på filmen!), men vi har lest i riksavisene at jordbærmus er en greie. Det er egentlig ikke stort mer å si om det, annet enn at jordbærmus er en greie. Godt jobba, Aune. Du får til ting.

KYGO I ALLE KANALER
Det er like greit å si det: KYGO er større enn Jesus. Ikke bare har den sykt tropiske unggutten lagt verden for sine føtter, han har også bedehusmiljøet i sin hule hånd:  Judith Moi fra Søgne i Vest-Agder vant nemlig både juryens og publikums pris (i bibelen kalles dette en «double whammy») i lovsangskonkurransen En ny sang, i regi av Mediehuset Dagen og lovsangsmiljøet Impuls. En ny sang fikk bidrag fra over 70 låtskrivere, men det var altså Moi som stakk av med seieren med «en KYGO-inspirert lovsang mot slaveri». Seff! Det er 2015, folkents, du vinner ikke EN DRITT hvis du ikke er KYGO-inspirert.

FIZZEN UT AV BUZZEN
DN legger ned Bizzbuzz, VG legger ned TLDR, og vi skrinlegger vår høstsatsning HIPSBUZZ. Det tok ikke lang tid før alle slags nørds hadde skrevet ræva kommentarer om at dette var en sier for ulne begreoer som «den gode journalistikken» og «samfunnsoppdraget», «rollen som vaktbikkje». Hvis dét er det som kommer etter buzzen, så foretrekker vi en god listesak om briller du ikke skulle tro eksisterte.

September
VALG / VALGVIDEOER
Ajajaj! Valg igjen. Mye fint er sagt om Anundsens herlig tetosteronladede skrytevideo (pang, boom), men hele A-laget av pinlige politikere ruller som en evig blooper-reel over nettavisene. Per Sandberg stormer av scenen fordi en Raga Rockers-cover ble for sterk kost, Arbeiderpartiet og Høyre konkurrerer om å ha mest glimt i øyet rundt egne skrivefeil, og Trude Drevland får ikke engang være med. Men glem hva som stjeler showet, det er på Snapchat valgkampen virkelig holder lavt nivå. Ikke snakk til oss om politikerforakt og likegyldighet før du har sett videoer fra innsiden av en Arbeiderpartiet-buss på stemmesanking i Trøndelag.

UNGDOMMENS VALG
Apropos valg: Hvor lenge kan ungdom gå med på at NRKs eneste måte å formidle vanskelige temaer på er å sette Leo Ajkic inn i alle settinger? Hva ER egentlig TV-satsningen Diktaturet? Et elevrådsprosjekt fra ungdomsskolen satt til et dystopisk samfunn hvor kringkastingspenger kastes etter hva som helst? En smart kommentar om fallgruvene ved for sterk statskanal? Uansett må noen la Leo slippe snart. Alle programmer kan ikke innledes med «ke det går i folkens?».

Oktober
MILJØPARTIET DE GØNNE PÅ
Politikkens svar på en femtenåring som for første gang har kommet inn på bar med falsk legitimasjon turer videre og flørter med det som er av politiske retninger. Er vel ikke så nøye om du samarbeider med FrP (et parti som fortsatt ikke er helt sikre på om miljøet finnes) så lenge du får gjennomføringskraft til å innfri kule løfter som kjøttfri mandag (faen da, mandag er den dagen vi virkelig TRENGER kjøtt) og forbud mot reklame (Hva skal vi med bachelor i digital markedsføring til kr. 209 700,– gjøre nå, MDG?).

HIPSTERE
Vi har mistet litt oversikten over dette også, men det startet altså med at tre av Oslos ypperste hipstere fikk spørsmålet «hva synes dere egentlig om at vi synes at dere er så kule at vi har invitert dere til å være med i en hipster-episode» fra MinMote-Martine på VGTV, før de surret seg gjennom et innslag om bøttehatter, normcore og et alltid uavklart forhold til egen benstilling. Når MinMote-Martine tenker på hipstere, tenker hun ifølge innslaget på «saker vi har skrevet om på MinMote», men vi vet ikke hva vi skal tenke om noen ting lenger. Jommen får vi ikke dokumentarserien Hipsters på NRK1 også. Godt vi ikke behøver å være stråmann-representanter lenger, i hvert fall.

November
POESI PÅ SOSIALE MEDIER
Ikke fortell oss om «Instagram-mediets iboende kraft» eller «det uendelige i Twitters utilstrekkelighet». Nørds.

STUDENTOPPRØR MED SØT BISMAK
Westerdals-eierne er visst skurker, og westerdølene er naturligvis rasende. Men til tross for en alvorlig situasjon, kan man skimte små smil hos studentene, som aldri har fått føle på opprør før nå. Det er lite å klage på for norsk middelklasseungdom, kanskje vil denne muligheten til å oppleve samhold, engasjement, opprør mot makta og kampen om rettferdighet gjøre at elevene får noe ut av Westerdals-oppholdet likevel.

Boblere: farvel bokhyller, «alle» elsker satire, sad-boys-miljøet i Norge er skikkelig trist, matkassen er den nye TV-serien (hehe, neida), Hvor er alle Charliene?, hevnporno, Facebook-statuser av kulturugler på 40+, Instagram-kronikker av journalistspirer på 25+, «raske» shades, øvre Twitter, nedre Twitter, bæsj i skjegget, ikke bæsj i skjegget likevel, #ndfestival, drittsommer, Premier League, et oppgjør med overforbruket av «nå snakker vi», Varg Vikernes sitt rollespill, Deez Nuts, flyktningkrise, oljekrise, børskrise, mediakrise, Trude Drevland (-krise), SMS-anmeldelser, snart jul, Mayhem i alle kanaler, snu noen kalde backlash, Pepsi Max cherry, BLODMÅNE, Sport 33 – genuine sportspub, Sport 33-capsen, podcast til ALLE!, drømmetrekning, kritikk av IPA-kritikk, fraping, content marketing, native advertising, bla bla bla, farvel til Bieber, Bieber-spekulasjoner.

The post Dette var Tidens ånd i 2015 appeared first on NATT&DAG.

PÅ TAMPEN AV FJORÅRET slapp Netflix to serier som synes å peke mot en ny og påfallende tidstypisk sensibilitet. Både Marvel-serien Jessica Jones og komiserien Master of None var preget av fortellergrep som fanget tidsånden på internett med en slik presisjon at det var vanskelig å si om de var forut for sin tid eller bare veldig november 2015. I en tid der TV-seriers suksess langt på vei bedømmes utfra deres evne til å inspirere og opprettholde debatt på internett, lanserte disse seriene diskusjonstemaer ved hjelp av følgende think piece-genererende tretrinnsmetode: 1.) Antyd et poeng, 2.) Illustrér poenget visuelt og/eller metaforisk, 3.) Uttal poenget i så tydelige ordelag at ingen kan unngå å få det med seg.

I Jessica Jones’ tilfelle var temaet seksuelle overgrep mot kvinner. Serien forteller historien om privatetterforskeren Jessica Jones’ kamp mot hennes nemesis Kilgrave, som besitter evnen til å kontrollere andre mennesker ved hjelp av noen litt ullent definerte superkrefter. Tittelfigurens liv og selvbilde er sterkt preget av tiden da hun ble kontrollert av Kilgrave, som blant annet tvang henne til å begå mord, og når han igjen dukker opp i livet hennes, får hun problemer med å tenke og handle rasjonelt. Allerede her begynner voldtektsmetaforen å nærme seg det overtydelige, men Jessica Jones har bare så vidt begynt.

Superhelter er i bunn og grunn enkle kombinasjoner av lettfattelige psykologiske mekanismer, overmenneskelige evner og mer eller mindre inspirert grafisk design. Det tar som regel lang tid før alle brikkene faller på plass – ofte flere tiår – men i motsetning til Batman, Spider-Man og Daredevil, har ikke Jessica Jones lang fartstid i tegneserienes verden. TV-versjonen av Jones er derfor ikke stort mer enn en gjennomsiktig metafor utstyrt med superkrefter og et begredelig lavt spesialeffektbudsjett, men snarere enn å forsøke å dekke over denne karakterbristen, gjør serieskaper Melissa Rosenberg gjennomsiktigheten til en styrke.

Jessica Jones er ikke god tv-dramatikk. Rollefigurene er endimensjonale, actionscenene er pinlige, dramaturgien er rotete, skuespillerprestasjonene spenner fra det habile til det tvilsomme, og som helhet er serien oppsiktsvekkende kjedelig. Men om man ikke går den i møte som en dramaserie, og heller ser den som en tretten timer lang forelesning om voldtekt, om samfunnets tendens til å mistro voldtektsofre, om voldtektsmenns absurde rettferdiggjøring av sine gjerninger, og om de langvarige personlige og samfunnsmessige konsekvensene av voldtekt som praksis, så er den unektelig interessant.

MASTER OF NONE er en langt bedre serie enn Jessica Jones, men tar i bruk nøyaktig samme overtydelighetsstrategi. Serieskaper Aziz Ansari spiller hovedrollen som skuespilleren Dev, og med glødende pedagogisk iver geleider han publikum gjennom problemstillinger som den stereotypiske fremstillingen av mennesker av indisk herkomst i amerikansk populærkultur og menns totale uvitenhet om problemer kvinner må forholde seg til på daglig basis. Som Jessica Jones er Master of None utilslørt og utvetydig politisk korrekt, men det faktum at den er en komedie gjør det lettere å slippe unna med denne typen insisterende didaktikk.

Aller best er en scene i andre episode hvor Devs far ber ham om hjelp til å konfigurere iPaden sin, og Dev avslår fordi han skal på kino og ikke vil gå glipp av trailerne. I samme sekund starter en to minutter lang montasjesekvens som skildrer farens oppvekst i en fattig by i India, og viser hvordan han forlot hjemlandet for å skape et bedre liv for seg og sin familie i USA. Senere i episoden gjentas poenget når Devs kompis Brian forklarer sin far at han ikke rekker å handle en pakke ris for ham, og vi får en ny montasje som skildrer farens lange vei fra Kina til Amerika. Deretter diskuterer Dev og Brian sin tendens til å ta sine foreldres anstrengelser for gitt, før de inviterer dem ut på middag for å uttrykke sin takknemlighet.

Det er ikke helt godt å si om gjentakelsene og overdrivelsene er ment ironisk eller oppriktig, for Master of None beveger seg i et terreng hvor publikum slipper å velge: Rollefigurenes engasjement er både latterlig og genuint – det er dét som gjør at det fungerer. Likevel får man, som i Jessica Jones, ofte følelsen av at manusforfatterne er vel så opptatte av å servere publikum utkast til tweets og kronikker som de er av å fortelle historier eller få folk til å le.

Ironisk nok kan dreiningen føre TV-dramatikken nærmere posisjonen som «den nye romanen».

ETTER HVERT SOM STREAMING blir en stadig mer prominent distribusjonskanal for tv-dramatikk, og seriene dermed styrker sine allerede sterke bånd til nettet som sosial og diskursiv arena, er det bare naturlig at de begynner å gå i tettere dialog med sine omgivelser. Og hvis dette innebærer å kladde blogginnlegg og statusoppdateringer for seerne, for på den måten å styre diskusjonen inn i et spor som sikrer seriene optimal gjennomslagskraft og eksponering – altså smelte sammen med analysene og kommentartekstene som skrives om dem – så er det langtfra den verste bieffekten av en kapitalistisk underholdningsindustri.

For hvis det er ett punkt hvor TV-dramatikken alltid har kommet til kort mot litteraturen, er det evnen til å artikulere komplekse problemstillinger på en måte som umiddelbart spiller dem inn for videre debatt i den kulturelle offentligheten. Ironisk nok kan dreiningen i retning av denne typen intensjonelt klønete og didaktisk TV-dramatikk – eventuelt dramatisk TV-didaktikk – dermed potensielt føre kunstformen nærmere posisjonen som «den nye romanen». Selve fenomenet spiller for eksempel rett inn i den pågående debatten om bruken av biografisk materiale til å jazze opp sakprosa.

Aksel Kiellan

The post Netflix-seriene Jessica Jones og Master of None peker mot en ny og tidstypisk sensibilitet appeared first on NATT&DAG.

Årets verste stemme 2015?

Nominert: Mina Gerhardsen, Generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan

Stem her!
Eksemplene på Mina Gerhardsens negative innvirkning på samfunnsdebatten er mangfoldige. I våres skrev en anonym politiker en kronikk på NRK Ytring om sin opplevelse med MDMA, og påpekte at slike erfaringer er tabu i politikken.

I sitt tilsvar «Nyfrelst MDMA-bruker» benyttet Gerhardsen hele spalteplassen til å beskrive hvordan rusbrukere ofte opplever ruseffekt som positiv, men at de negative effektene kommer over tid. Responsen tok ikke tak i den politiske dimensjonen, og understreket kronikkforfatterens poeng: Om en snakker om ruserfaringer, blir en ikke tatt på alvor.

Se de andre nominerte her.

Da tidligere =Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesen nylig ba om en granskning av rusfeltet, svarte Mina med å kalle ham, utrolig nok, «respektløs og kunnskapsløs i sin framstilling av rusfeltet».

I samme presseopptreden ønsket Gerhardsen en kunnskapsgjennomgang av rusfeltet hjertelig velkommen, men med et «annet fortegn enn det Mathiesen har». Men har kunnskap om rus, kunnskap i det hele tatt, ulike fortegn? Uttalelsen gir inntrykk av at de steile frontene på det norske rusfeltet bør forbli uforsonlige, og slikt bidrar ikke til god debatt.

For Gerhardsens kompromissløshet fremstår lite gunstig for debattklimaene hun opptrer i. Da Gerhardsen stilte hos NRKs Debatten i januar i år, forsøkte programleder Ingunn Solheim å oppsummere ved å spørre om et alkoholforbud kan være aktuelt. Gerhardsen svarte at det neppe er «rom for å ta en sånn debatt i Norge», og begrunnet dette med historiske årsaker. Men dette rommet er hun selv med på å begrense.

Som generalsekretær for «rusfeltets samarbeidsorgan» Actis, bør hun bidra til god, kunnskapsbasert debatt. Men Mina Gerhardsen later hverken til å være interessert i kunnskap eller debatt i det hele tatt. Istedenfor å være åpen for å diskutere rusdebattens forskjellige aspekter på alle premisser, velger hun å være feltets minst forsonende og nysgjerrige.

Actis’ generalsekretær er en forkjemper for at samfunnsdebatten om rus kun skal foregå innenfor visse, tradisjonelle rammer. Gjennom denne holdningen forsterkes de steile frontene i den norske samfunnsdebatten om rus, som fremdeles befinner seg på et irriterende lavt nivå.

Stem på Mina Gerhardsen som «Årets verste stemme» her. 

The post Årets verste: Mina Gerhardsen svekker nivået på rusdebatten appeared first on NATT&DAG.

Årets verste stemme 2015?  

Nominert: Fahad Qureshi, Leder i IslamNet

Stem her!

Ok, det skal IslamNet ha, Imran Ibn Mansur AKA Da’wah Man var en helt rå booking. Den britiske gerilja-forkynneren er noe av det lolleste salafismen har bragt til internett, og hadde det ikke vært for at han var så koko dogmatisk skulle vi gjerne booket ham til et eller annet selv.

Det er heller ikke mangel på lol-effekt som gjør Fahad Qureshi spesielt kvalifisert til nominasjonen for Årets verste stemme, for det er nok å le av i Qureshis framtreden også.

Se de andre nominerte her.

Problemet er heller at han stadig prøver, og tilsynelatende lykkes med, å overbevise offentligheten om at den ultra-konservative og hatefulle doktrinen han og IslamNet plager kids med, hører hjemme et eller annet sted nær midten av det opplyste samfunnet.

Problemet er at han får lov til å sitte på Dagsnytt Atten og skravle om «toleranse» og «mangfoldig samfunn», og påstå at «de fleste moskémiljøer» er enig med ham, uten å møte annet enn komisk spak motstand fra folk som Fredrik Solvang og Åsne Seierstad.

La oss være tydelige her: Qureshi er ikke nominert fordi han på noen måte er en trussel mot demokratiet, det er han ikke. Han er heller ikke nominert fordi det marginale sølet hans øker fordommer mot norske muslimer – det er tross alt ikke hans ansvar å rydde opp i. Han er ikke engang nominert fordi han korrumperer og radikaliserer unge muslimer, for vi tror på folks evne til å vokse fra seg og drite ut det de eventuelt måtte svelge av idiotiet hans i ung alder.

Fahad Qureshi og IslamNet fortjener bemerkningen Årets verste stemme fordi idiotien deres gjør livet vanskeligere å leve for, for eksempel, en ung homofil muslim. Og andre som faller utenfor det ekstremt snevre og forskrudde idealet deres.

Qureshi vil aksepteres som en del av samfunnets mangfold, men aksepterer ikke selv mangfoldet. Hvorfor trenger vi dette i offentligheten? Vi gjør jo ikke det.

Stem på Fahad Qureshi som Årets verste stemme her. 

The post Årets verste: Vi trenger ikke Fahad Qureshi i offentligheten appeared first on NATT&DAG.

Årets verste stemme 2015? 

Nominert: Trigger, PR- og «kommunikasjonsbyrå»

Stem her!

«Sosiale medier har revolusjonert måten vi kommuniserer på».

Setningen er provoserende åpenbar, men for den såkalte kommunikasjonsbransjen er floskler som dette gullgruver. «Kommunikasjon» og «sosiale medier» er magiske ord som ved et trylleslag kan åpne lommeboken til et uendelig hav av inkompetente, norske bedrifter.

I dette landskapet har Trigger utmerket seg som den mest høylytte aktøren. Enten det har vært tvangsekteskaps-kampanjer for Plan Norge eller «pimping» av boligannonser for FINN.no (i samarbeid med Per Heimly!), har byrået lykkes med å nå kundens mål: «Synlighet i sosiale medier».

Det er noe enestående patetisk med en bransje basert på et Trine Grung-mantra, men problemet er selvsagt ikke at Trigger hjelper kunder med dette. Problemet er den ekstremt irriterende måten de gjør det på, og i enda større grad: måten de markedsfører seg selv på.

Ved å ta på seg de jobbene som potensielt sett kan generere de mest patosbefengte kampanjene, som Plan Norges tvangsekteskapskampanje, har Trigger blitt PR-byrået som markedsfører godhet. De som vet aller best at dette bare er bullshit er selvfølgelig Triggers medievitenskapsutdannede ansatte, som brukte tre år på å lese kritisk teori før de endte opp i verdens minst konstruktive yrke, men det er ikke sikkert resten av befolkningen er like kyniske.

Derfor er det uheldig når for eksempel Trigger-sjef Preben Carlsen får spalteplass i Dagbladet for å kritisere sine konkurrenters dårlige merking av content marketing, og skryte av sin egen. Påfallende all den tid Trigger er kjent for å være gode til å kamuflere reklame som noe annet. Ekstra patetisk fordi Dagbladet er kunde hos Trigger.

Altså: Egenreklame forkledd som kritikk av VGs manglende åpenhet rundt content marketing, lurt inn i debattsidene til DB via et ikke-opplyst kommersielt samarbeid.

Som bransjeveteran Hans Geelmuyden selv sa det for et par år siden: «Kanskje bransjen vår er blitt en floskelmaskin? Kanskje vi er storprodusenter av klisjeer og tomprat? Kanskje journalister har rett når de skriver at kommunikasjonsfolk lever av å kamuflere, ikke av å kommunisere?» Kanskje det, du. Utvilsomt en av årets aller verste stemmer.

The post Årets verste: Det forferdelige PR-byrået Trigger markedsfører godhet appeared first on NATT&DAG.

I havet av uinspirerende nyttårsforsetter har vi endelig fått fingrene i noe vi helhjertet støtter, nemlig Refinery 29s utfordring til alle kvinner om å onanere 30 dager i strekk. Frustrerte over at «sex-positive» artikler som oppfordrer kvinner til å onanere ofte glemmer å instruere kvinner om hvordan man best gjør det, har nettsiden satt sammen en meny av forskjellige måter man kan stimulere klitoris på («Opp-og-ned med to fingre», «side-til-side», «sirkelbevegelser») – og en kalender hvor du kan krysse av for hver gang du har tatt ansvar for egen lykke. Og hva er vel bedre enn å gå inn i 2016 med å polere perlen hver eneste dag?

(Saken fortsetter under bildet)

Ifølge harde fakta får nemlig rundt 75 prosent av alle kvinner kun orgasme ved at man stimulerer klitoris under samleie. Kvinnekroppens mest erogene sone måler fra rot til tupp rundt 17 cm, likevel er det overraskende få menn som evner å lokalisere den. En uhøytidelig undersøkelse foretatt i redaksjonen avdekket at bare en liten prosentandel hadde kunnskap om den kvinnelige kroppens topografi. Heldigvis har Refinery 29 laget en herlig oversiktelig plansje man enkelt kan printe ut og henge opp på kjøleskapet, slik at man kan memorisere det kvinnelige underlivets anatomi hver eneste dag.

(Saken fortsetter under bildet)

Bevegelige bilder og fullstendige instruksjoner for hvordan du kan ta grep finnes her!

Konkurranse: Vi gir bort den lesverdige boken Beat Your Way to the Top: Masturbation as a technique for business sucess til den som evner å gulpe opp en kvinnelig ekvivalent til «å runke». Den eneste forutsetningen er at det må være ett ord.

Legg igjen en veloverveid kommentar i kommentarfeltet!

Synes du det er kjedelig å onanere? Da kan du heller bruke tiden din på å stemme frem en vinner i Årets Beste-kåringen vår!

Sexleketøy og onani går hånd-i-hånd, og er du stinn av gryn kan du gå til anskaffelse av disse avanserte dildoene. 

The post Ta grep, kvinne! Onaner mer! appeared first on NATT&DAG.

Er 2016 året hvor anemiske rapkollektiv fra Bergen endelig skal bli tretten på dusinet? Er det i det hele tatt mulig å bo i Bergen uten å være med i rapkollektiv? Enn så lenge er det heldigvis (?) ikke nødvendig å erklære bøttehatter som rapper for døde og begravede. Hester V75 – det siste tilskuddet på heat- og thug-rap-scenen i Bergen, angivelig et miljø i rivende utvikling – er en gjeng med såpass begavede musikere at vi lar tvilen komme dem til gode. 

Det er imidlertid ikke første gang gjengen har imponert oss, Hester V75 er nemlig nominert til prisen for Årets Beste Live under Bergensprisen. 

Den syvhodede hattifnatt-utgaven av Lars Vaular er nå brennaktuell med både musikkvideo og singel, i godt selskap med Onge $ushimane. Her er videopremieren «Playaz».

The post Splitter ny video fra Hester V75! appeared first on NATT&DAG.

Første gang jeg ble oppmerksom på tegneserieskaperen Carlos Gonzalez var da Gabe Fowler på Desert Island Comics i Brooklyn for noen år tilbake rakte meg et nummer av føljetongen Slime Freak, og med et megetsigende blikk forklarte meg at grunnen til at jeg aldri hadde hørt om opphavsmannen var at han var «willfully obscure». Og obskur er ordet: Distribusjonen av de tretten utgavene av Slime Freak har vært så beskjeden og tilfeldig at det er tvilsomt om det i det hele tatt finnes noen der ute som er i besittelse av en komplett samling, og inntil i fjor var det så å si umulig å lete opp pålitelig informasjon om Gonzalez på nettet.

Mystikken og mangelen på forventninger denne utilgjengeligheten ga opphav til var på mange måter den ideelle inngangen til Gonzalez’ bisarre outsider art. Plukker man opp et tilfeldig nummer av Slime Freak blir man umiddelbart slått av de barnaktige strektegningene og de besynderlige figurene som liksom synes å gå i ett med bakgrunnene. Begynner man å lese, skjer det imidlertid også noe annet, for omtrent samtidig som man slår fast at det innfløkte science fiction-plottet ikke henger på greip i tradisjonell forstand, finner man en slags indre rytme og logikk i de absurde tildragelsene.

Med sin første bokutgivelse gikk han fra å være en nærmest mytisk skikkelse til å bli tilkjent en plass mellom kanoniserte outsidere

På et stilistisk plan har Gonzalez mye til felles med Christopher “CF” Forgues (Powr Mastrs) og Patric Kyle (Distance Mover), men der begge disse viser tegn på skolering – og dermed uten problemer lar seg klassifisere som kunstnere – finner man lite som tyder på verken kunstskoleutdanning eller konvensjonelle tegneserieambisjoner i Slime Freak. Kombinert med det faktum at utgivelsene hans var produsert på en kopimaskin, og uten forvarsel dukket opp i utvalgte amerikanske spesialforretninger – for deretter å forbli utilgjengelige for evig og alltid når de ble utsolgt – ga dette opphav til en følelse av å komme i kontakt med en kunstner som befant seg på siden av alle etablerte tradisjoner og strukturer.

Da den ypperlige Portland-baserte tegneseriebutikken Floating World Comics nylig utga en samleutgave av hans nye serie Test Tube, forsvant uunngåelig noe av mystikken som har omhyllet arbeidene til Gonzalez. For med sin første bokutgivelse gikk han fra å være en nærmest mytisk skikkelse til å bli tilkjent en plass mellom kanoniserte outsidere som Henry Darger og Rory Hayes og moderne tegneserieavantgardister som Jonathan Chandler og Stefan Sadler.

Det hele skildres ved hjelp av et visuelt uttrykk som er like deler barnetegning, middelaldermaleri og dataspillgrafikk fra 80-tallet

Det som imidlertid ikke har endret seg er selve tegneseriene. Test Tubes tittel henviser til et barn som blir skapt i et laboratorium av to vitenskapsmenn, som utstyrer henne med en stemme som i kombinasjon med diktene til en av vitenskapsmennene produserer fysiske transformasjoner hos tilhørerne. Planen er å bruke poesien og prøverørsbarnet til å la menneskeheten ta noen sårt tiltrengte syvmilssteg inn i fremtiden, men planen mislykkes, og barnets poesiopplesninger forvandler i stedet publikum til groteske klumper av seig, biologisk masse.

Dette får vi imidlertid først vite i et flashback mot slutten av fortellingen. Boka som sådan handler mest om figurer som går inn i fremmede rom hvor ulike sanseinntrykk og substanser utløser uforklarlige opplevelser. Fysikkens lover oppheves, den ytre verden smelter sammen med den indre, og det hele skildres ved hjelp av et visuelt uttrykk som er like deler barnetegning, middelaldermaleri og dataspillgrafikk fra 80-tallet.

Og, i likhet med så mange andre amerikanske alternativtegneserier de siste femten årene, er det nettopp her appellen ligger, for det man møter når man leser Carlos Gonzalez er ikke først og fremst fortellinger og figurer, men et språk. Ved hjelp av dette personlige og spesifikke språket forsøker han å holde verden på plass, men grammatikken er ikke robust nok, og sakte, men sikkert begynner både mennesker og objekter å miste sin form. Et elastisk språk maner fram en ustabil verden, og hvorvidt resultatet er poesi eller kuriosa avhenger langt på vei av øyet som ser og hva det ser etter.

Aksel Kielland

The post Tegneserieskaperen Carlos Gonzalez: Poesi eller kuriosa? appeared first on NATT&DAG.

Kvinner i for store herreskjorter
Regi: Yngvild Sve Flikke
Det ble mange firere på terningen for Kvinner i for store herreskjorter, filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008). «Ufarlig» og «enkel» ble brukt som argumenter i det som i utgangspunktet var positive kritikker, som om norske filmer automatisk ikke er gode nok hvis tonen er for lett. Kvinner… er dessuten ikke bare «lett», selv om en av filmens hovedstyrker er den rødvinssjanglende humoren i grenseland mellom rølp og nevrose. Filmen behandler sine karakterer og deres kriser med dypeste respekt, det er bare at det formidles så upretensiøst. Klisjeene tas på alvor, som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Inga Ibsdotter Lilleaas) og den eldre forfatteren Kåre Tryvle (Hallvard Holmen). Måten de tilnærmer seg hverandre på er komisk og flau, og oppleves som troverdig og gjenkjennelig. Filmen er kanskje ingen audiovisuell fest, men Trondheim får utfolde seg i de elegante bybildene. Kåre Chr. Vestrheims musikk er perfekt og fengende. Alle skuespillerne er helt i tråd med universet; selv tilskuere som ikke er spesielt begeistret for Henriette Steenstrup, vil risikere å bli overrasket over sine egne latterhikst når hennes høygravide kunstnerkarikatur treffer tonen. Som et feministisk filmverk er Kvinner… befriende, smart og selvransakende. Regissør Yngvild Sve Flikke har ikke laget banale portretter av «sterke kvinner»; de tre vi møter i filmen er både reflekterte og menneskelige, der frigjøring og nederlag er tett forbundet. Lagerarbeideren Agnes (Anne Krigsvoll) ga fra seg sitt barn i bytte mot et uavhengig forfatterliv, men angrer på sine eldre dager. De eksistensielle krisene henger sammen med en feministisk fellesidé om «frihet», som kvinnene i filmen følte de burde følge. Hva når denne ideen ikke lenger passer med virkeligheten, eller glir over i parodien? Kvinner i for store herreskjorter er en nydelig film. Rørende og morsom, og klok i sin lettsindige livsvisdom. Og ikke glem at dette er en debutfilm – nå må alle veier legges til rette for Yngvild Sve Flikkes videre regikarriere!

Stem her!

Demning
Regi: Paul Tunge
Om vi ser bort fra noen få festivalvisninger og en bitteliten kinolansering i Oslo i desember, har Demning knapt vært tilgjengelig for publikum. Det er synd, for den er også en de mest særegne og velfortalte filmene som har blitt laget her på bjerget på lenge.  Premisset er enkelt: To unge menn som er tiltrukket av hverandre, men knapt kjenner hverandre, bestemmer seg for å campe sammen på vestlandsvidda. Begge har vanskelig for å åpne seg og vise sine sanne følelser, men de bobler til overflaten likevel, og kommer til uttrykk i en sår og opprivende maktkamp. Dette er en film hvor mye forblir usagt, men regissør Paul Tunge sørger for at bildene taler sterkere enn ord, og han gjør det med en forbløffende presisjon. Noen ganger iakttar kameraet de to mennene på avstand, og rammer dem inn blant trær og busker; en sjelden gang beveger det seg inn for et intimt nærbilde; fra tid til annen glir det rundt dem, og da er det som om det er selve rollefigurenes som setter det i bevegelse, som om de er uløselig knyttet til hverandre. Demning er fremfor alt en usedvanlig ekspressiv film. Filmen kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av Jørgen Hausberg Nilsen, som spiller den mest frustrerte og dominerende av mennene. Han dominerer også filmen med sin intense tilstedeværelse. Dessuten mestrer han kunststykket å anlegge en fasade av poserende maskulinitet – til tider komisk, andre ganger nesten skremmende – og samtidig blottlegge rollefigurens dype sårbarhet. Små filmer som dette inneholder som regel ikke slike enorme rolleprestasjoner. Demning er brygget på rent talent – her er det ingen flinkisfakter, og definitivt ikke noe nevneverdig budsjett. Derimot er det takket være Tunges imponerende formidlingsevne at ut fra filmens særdeles enkle premiss vokser en kompleks og gripende historie.

Stem her!

Louder Than Bombs
Regi: Joachim Trier
Louder Than Bombs var første norske film i hovedprogrammet i Cannes siden Anja Breiens Arven i 1979. Og hurra for det, men Cannes er og blir en merkelig verden å lansere film i, hvor det går sport i å være raskest på Twitter-labben, og hvor kritikkene kommer ut før de er ferdigtenkt. Vi så eksempler på det da et par norske filmkritikere la seg på den trygge firer’n til Louder Than Bombs: Jon Selås i VG mente Triers film «gaper over for mye», mens Dagbladets Inger Merete Hobbelstad mente det var i overkant å «utforske tungsinnet i fire filer samtidig». Kanskje er det mer presist å påstå at det kan være i overkant for selv en erfaren filmkritiker å påstå at hen har klart å fordøye en filmrikdom som Louder Than Bombs bare timer etter påsyn. Det var riktignok tonedøvt av distribusjonsselskapet å henvende seg til de lunkne kritikerne i etterkant med det gjennomskuelige budskapet «nå har vi justert klippen noe, så kanskje dere vil vurdere filmen en gang til?», men: Om Hobbelstad og Selås hadde gått med på idiotien, kunne den hatt noe for seg, for Louder er en skattekiste av detaljer, nyanser og tvetydighet; et univers hvor en oppdager nye ting for hvert besøk. Tidligere har den filmhistorisk bereiste Trier lent seg tydeligere på sine mangfoldige inspirasjoner, men med Louder orkestrerer han et familiedrama som ikke kan anklages for å være noe annet enn rendyrket Trier; et assosiativt, genuint og innsiktsfullt verk gjennomsyret av regissørens betingelsesløse kjærlighet til hver og en av sine karakterer. Triers største oppnåelse med Louder er at han med stø hånd åpner for flerfoldige lesninger. Filmen vil simpelthen ikke bety det samme for to mennesker som går på kino sammen, fordi de vil lese situasjoner, blikk og replikker forskjellig og kjenne seg igjen i forskjellige karakterer, basert på hva de selv har erfart i livet. Flere filmer som gaper over for mye, takk.

 Stem på din favoritt her!

The post Disse er nominert til Årets film 2015 appeared first on NATT&DAG.

Mens Bowie slapp nye musikkvideoer og døde, har både Yeasayer og Animal Collective gjenoppstått med hver sin. Uten sammenligning forøvrig. Men fucka skal det være.

Yeasayer, som ikke har gitt ut noe siden siden «Fragrant World» fra 2012, er nå tilbake med singelen «I Am Chemistry». I videoen følger vi forvrengte menneskeanimasjoner som dør og løper, det danses til synthsoloer og det er seremoni oppe i tårnet akkompagnert av barnekor. Fargerike soppvekster er selvfølgelig også med.

Animal Collectives video til «FloriDada» åpner med det som etter å ha sett den fremstår som en meget betimelig epilepsi-disclaimer.

Puh! Vi roer ned no’ Vilde Tuv, som holder det enkelt og ekte med iphonen på cowboyferie.

The post Yeasayer og Animal Collective er tilbake med fin musikk og fucka videoer appeared first on NATT&DAG.

I et 2016 preget av desillusjon og synkende oljepriser må vi se til stockbildene for å beholde troen på at vår verden igjen kan bli slik den en gang var – en verden hvor alle er lykkelige, alle minoriteter representeres i styremøter og alle mennesker har penger nok til til en dress med under middels passform. Til nå har ikke disse vannmerkede menneskene hatt en stemme i offentligheten, men nå, takket være Stockpraten, kan vi omsider få innsikt i hva som skjuler seg bak deres lune smil. Se @stockpraten på Instagram. Se også NATT&DAG på Instagram&DAG på Instagram, er du snill.

The post INSTATIRSDAG: @stockpraten gir stemme til stemmeløse illustrasjonsbilder appeared first on NATT&DAG.

NATT&DAG søker en person som kan fungere både som redaktør og journalist, og som ønsker å lage ny og spennende journalistikk om film- og TV.

Jobben går ut på å lage og redigere stoff, og kommunisere med nye og nåværende freelancere på området.

Vi søker en med kunnskap om det som rører seg i norsk og internasjonal film og TV, og som har gode ideer til hvordan NATT&DAG skal dekke det fremover, enten det er med skrift, tale, bilder eller video.

NATT&DAG kan ikke tilby konkurransedyktig lønn eller tannlegeforsikring, men vi kan tilby stor frihet, spennende arbeidsoppgaver, bolle & quiz på fredager og «jobb i media».

OBS: Dette er ikke en heltidsstilling, men et engasjement du forhåpentligvis kan bruke mye tid og krefter på i tillegg til studier, jobb eller annet tidsfordriv.

Ta kontakt på ramberg@nd.no og kleivan@nd.no. Fint om du bor i Oslo eller kan tenke deg å bo i Oslo. Før øvrig viser vi til denne skjermdumpen fra en informativ – og tydeligvis maskinelt oversatt – nettside:

The post Vil du bli NATT&DAGs nye film- og TV-redaktør? appeared first on NATT&DAG.

På forsiden av Aftenpostens nettutgave har du de siste to ukene kunnet «gjette hvilke brødskiver som er kaloribomber» (obs! Spoiler alert: hold deg unna den italienske salaten ;-). Du har kunnet sjekke «hvor mye du kan spise for å få i deg 200 kalorier» og dessuten blitt fortalt en gang for alle at en gulrotkake «gir deg ni ganger så mange kalorier som gulroten». Disse sakene publiseres samtidig som at Aftenpostens debattside for unge Si-D spiller en viktig rolle i debatten om kroppspress.

Har Aftenposten tatt en seriøs vurdering på hva slags totrynet signaleffekt de sender sine lesere, og særlig de unge, ved å pushe klikk-slankesaker ved siden av nyhetsstoff og kommentarer om ungdommer som rammes av spiseforstyrrelser? Har avisen gjort noen vurdering rundt at det ikke ser særlig bra ut når disse sakene ofte havner rett ved siden av hverandre på avisens nettsider?

(Saken fortsetter under bildet)

Skjermdump: aftenposten.no, 8. januar 2016

Omtrent daglig kan man på Si-D lese innlegg skrevet av unge helt ned i tidlig ungdomskolealder som sliter med kroppspress, spiseforstyrrelser, og som opplever mobbing på grunn av utseendet. En 14 år gammel jente skriver for eksempel følgende:

«Helt siden januar 2015 har nummeret på vekten vært det eneste som virkelig har betydd noe for meg. Og fortsatt er jeg ikke ute av denne uendelige slankekarusellen» 

Hvordan forventer Aftenposten at disse unge leserne skal klare å skille fra forbrukerstoff og nyhets- eller meningsstoff fra hverandre? Tenker de at hver sak har en underforstått mottaker? At slankeartiklene fra forbrukerseksjonen godt nok kommuniserer at «denne saken er for tante som faktisk trenger å kvitte seg med de ekstra kiloene, og ikke for tenåringer med dårlig selvbilde»?

Ved siden av Si-D er Aftenpostens egen journalist Ingeborg Senneset en viktig stemme når det handler om kroppspress. Hun har engasjert seg i debatten om spiseforstyrrelser og vært åpen om at hun selv har vært rammet av spiseforstyrrelser. 

NATT&DAG har tidligere skrevet om hvordan det i følge flere eksperter skal mer til enn en slankekur og ønsket om en sommerkropp for å utvikle spiseforstyrrelser. Aftenposten må likevel ta ansvar og gjøre en helhetlig vurdering på hva slags budskap som skal kommuniseres til leserne. Det følger et stort ansvar med å ha en egen debattseksjon for unge.

For en 14-åring – og forsåvidt også for alle andre – er Aftenposten per nå en avis som både skal hjelpe deg med å gå ned i vekt, og samtidig heie på deg når du står imot kroppspresset. Det er ikke bare dobbelkommuniserende, men også dobbeltmoralsk.

The post Kommentar: – Aftenposten driver farlig dobbeltkommunikasjon appeared first on NATT&DAG.

Eline Lund Fjæren
Klokken og sengen
Vi skulle gjerne latt være å nominere Eline Lund Fjæren til Årets bok igjen, etter at hun vant prisen for debuten Ung jente, voksen mann i 2013. Hadde hun bare sluttet å skrive så bra bøker! I likhet med debutromanen er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod. Jeg-personer flytter til Bergen for å starte et nytt liv. Men boken blir snart en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned: helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Språket er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Klokken og sengen er krevende å lese, men her er det ment som et kompliment.

Mazdak Shafieian
Det urgamle materialet
Mazdak Shafieian er norsk litteraturs eldste 35-åring. Få, om noen, norske forfattere, i hvert fall blant de som tross alt kan kalles unge, er like bevisst den litterære og filosofiske tradisjonen. Etter to diktsamlinger kom den etterlengtede essaysamlingen Det urgamle materialet i år, og skuffet ikke. For Shafieian er kartleggingen av skriftens forbindelser gjennom århundrene en livsnødvendighet, og ingen steder er dette så sentralt som i essaysjangeren. Essayet blir «emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker». Shafieian skaper sin egen litterære kanon, der samtidige norske forfattere – Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde – plasseres side om side med den glemte danske forfatteren Elsa Gress og sentrale iranske forfattere: Sadegh Hedajat, Ahmad Shamlo og Mahmoud Dowlatabadi. Shafieian skriver essays om essayister, et tilsynelatende snevert forehavende. Men det er nettopp her den historiske bevisstheten er sterkest. Det er her «refleksjonen over fortiden slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk», som Shafieian siterer Walter Benjamin. Fienden er den «borgerlig radikale», som Shafieian i et intervju med oss kalte en «ambassadør for alt som er godt, og ‘vet’ hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var». Å være lærd er Mazdak Shafieians fremste dyd. Leser du tekstene hans kommer du et godt stykke på vei.

Ida Hegazi Høyer
Fortellingen om øde
Det er ikke hva boka handler om som gjør Ida Hegazi Høyers Fortellingen om øde så bra. Den handler om mennesker på en øde øy, et robinsonsk motiv vi kjenner fra, vel Robinson Crusoe. Det er måten det gjøres på. Her er ingen inderlig og pompøs utforsking av ensomhet. Menneskets patetiske og ubetydelige tilværelse i møtet med den overveldende, brutale og likegyldige naturen fremstilles akkurat så morsomt som det burde. Carlo Ritter er en desillusjonert tannlege som bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra menneskene, og leve resten av sitt liv i ensomhet, i «harmløshet og harmoni, naken og på grønnsaker, og i pakt med andre skapninger». Øya omtales i boka som «hun»: «Hun hadde fulgt med på ham, og fulgte med ham ennå. Han var den første nakne, og av alle dem hun hadde sett, definitivt den dummeste». Det tar ikke lang tid før Carlo angrer på det skjebnesvangre livsvalget: «Da maurene ga seg til å bite ham, begynte han å banne. Da fuglene ga seg til å kretse rundt ham, begynte han å gråte. Og da fuglene viste seg ikke å være fugler likevel, da ba han til Gud. Kjære Gud, hikstet Carlo, la meg bare overleve denne første natten. Og slik, som et hvinende førtiårs foster, kollapset han til slutt». I lengselen etter menneskelig kontakt begynner han å skrive rapporter fra oppholdet, som på mirakuløst vis finner veien tilbake til sivilisasjonen. Dette skaper nysgjerrighet, og plutselig har Carlo selskap på øya. Menneskenes mislykkede opphold på øya fungerer som et sterkt forsvar for byer, sivilisasjon og industri. Og de som sier at norsk litteratur ikke er morsom, burde kanskje lese mer. I hvert fall burde de lese mer Ida Hegazi Høyer.

Stem på din favoritt her!

The post Stem! Disse er nominert til NATT&DAGs Årets litteratur 2015 appeared first on NATT&DAG.