Den 24. oktober arrangerte Kvinnefronten Feministisk Frigjøringsfestival, en festival der internasjonal kvinnekamp sto på dagsordenen. Det hele ville sikkert gått rolig for seg, hadde det ikke vært for at navnet til Julie Bindel sto på listen over hovedtalere.

Bindel er en kontroversiell britisk feminist som flere ganger har kommet med svært transfobiske uttalelser.

I et innlegg som sto på trykk i The Guardian i 2004 med tittelen «Gender benders, beware» skrev Bindel at hun ikke har problemer med at menn kvitter seg med kjønnsorganet sitt – men at det likevel ikke gjør dem til kvinner.

«Kvinnefronten konkluderte med at saken var blitt snakket gjennom

Bindel har senere beklaget, for både innholdet og den aggressive tonen. Det var godt nok for Kvinnefronten. Norske transaktivister var tidlig ute med å kritisere invitasjonen, og påpekte at det har vært flere transfobiske utspill fra Bindel siden 2004. Både før, under, og etter arrangementet har det pågått en debatt mellom representanter fra Kvinnefronten, enkeltstående transaktivister, representanter fra Skeiv Ungdom og Skeiv Verden.

På selve dagen for festivalen kritiserte transaktivister Kvinnefrontens håndtering av Bindel-invitasjonen i et innlegg med tittelen «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle». Et par dager senere svarte Kvinnefronten, og i etterkant ble det holdt et møte mellom de to partene. Kvinnefronten konkluderte med at saken var blitt snakket gjennom. Den 8. november ble et nytt innlegg publisert, signert transaktivister og representanter for Skeiv Ungdom og Skeiv Verden, der de skriver at de ikke oppfatter at transpersoners opplevelser og meninger blir tatt seriøst.

«Med sin appellerende innpakning og sitt vage innhold, har også populærfeminismen vist en manglende evne til å kommunisere med kritiske røster

Som regel står kvinnebevegelsen i Norge sammen om saker, og framstår som et ganske så unisont «vi». Debatten i etterkant av Bindels besøk har derimot fått fram spenninger i det feministiske miljøet som ellers holder seg under overflaten, og forsøkene på å komme hverandre i møte ikke har vært særlig vellykkede.

Kvinnefrontens invitasjon av Bindel avslørte en manglende evne i det feministiske miljøet til å kommunisere åpent og tydelig. Debatten stiller også spørsmål ved hvem feminismen skal være for – et spørsmål som har oppstått i flere sammenhenger enn denne.

Ta for eksempel feminismens inntog i populærkulturen Den såkalte populærfeminismen brer om seg – den fronter magasiner og gir kvinnelige skuespillere i Hollywood et rammeverk for å snakke om kjedelige roller og annenrangs betaling. Populærfeminismen får Taylor Swift til å tro at Nicki Minaj er en dårlig taper når hun kritiserer musikkindustriens usynliggjøring av svarte kvinnelige artister.

Med sin appellerende innpakning og sitt vage innhold, har også populærfeminismen vist en manglende evne til å kommunisere med kritiske røster, basert på tanken om at all feminisme er bra feminisme.

«Når de populærkulturelle representantene for hvit middelklassefeminisme får høre at de tråkker feil, ender det ofte med at man går i forsvarsposisjon

Populærfeminsmen kan også ta form av Emma Watson og FNs HeforShe-kampanje: et forsøk på å be menn om å være snille og greie og slik forandre livene til kvinnene sine.

Det er selvfølgelig bra at feminisme har blitt så lett tilgjengelig. Du trenger ikke lenger å tilhøre bestemte aktivistgrupper for å få tilgang til feministiske tanker, da de siste problemstillingene er et tastetrykk unna på sosiale medier.

Når de populærkulturelle representantene for hvit middelklassefeminisme får høre at de tråkker feil, ender det ofte med at man går i forsvarsposisjon. Det samme skjer i feministmiljøet i Norge: minoriteter som tar til orde for problematiske aspekter ved den dominerende tenkemåten blir forklart at de tar feil snarere enn å bli hørt. Dette bunner i den sårbare posisjonen feministisk kritikk allerede har i samfunnet, der uenighet innad i miljøet vil oppleves som å splitte det som skulle være et stort, sterkt fellesskap.

Denne kritikken viser først og fremst hvor viktig det er å ansvarliggjøre feminisme som ekskluderer, og åpner for spørsmål om hvem sine premisser får styre samtalen.

Selv om det kan være sårt å høre at feminismen «din» ekskluderer, må slike tilbakemeldinger til for å gjøre den feministiske kritikken så skarp og virkningsfull som mulig.

Er det noe debatten om Julie Bindel og populærfeminismen har vist, er det nettopp at kvinnebevegelsen er splittet, fordi det ikke bare er kjønn som definerer hvordan et menneske opplever hverdagen. For en feminisme som er blind på egne privilegier og undertrykkende elementer vil ikke kunne bidra til noe annet enn å løfte fram dem som allerede har en sterk posisjon i samfunnet.

Det ligger store ressurser i en feminisme som ikke ser på diskusjoner innad som en avsporing. Norske feministmiljøer må bli flinkere til å akseptere at motstridende perspektiver ikke er trusler mot feminismens eksistens.

Populærfeminismen kan tro den har eierskap på bevegelsen ved å fremme budskapet om at så lenge alle definerer seg som feminist, vil vi oppnå et samfunn der alle har like muligheter. Men det virkelige eierskapet til feminismen ligger hos alle som våger å gi plass til stemmene som har vanskeligere å nå fram enn sin egen, og som tar ansvar for å holde seg oppdatert på terminologi som ikke stenger undertrykte grupper ute. Slikt blir det endringer av.

The post Kommentar: – Feminister må tåle å høre at de tar feil appeared first on NATT&DAG.

Da jeg flyttet til Oslo for ti år siden, trodde jeg at Bislett kebab var det ypperste byen kunne tilby av junk-food. Heldigvis tok det kort tid før de innfødte introduserte meg til Torggata og verdens tetteste konsentrasjon av kebabsjapper og Norges beste kebab. I disse glansdagene foregikk det kun tre former for næringsvirksomhet i Torggata øst for Youngstorget: Narkotika, hvitvasking av penger i form av et lugubert utested eller reisebyrå som plutselig en morgen var lagt ned, og salg av kebab. Ingen hadde hørt om bilfri by, kjøttfri mandag eller IPA, og det ble servert nydelig nattmat frem til alle var mette.

Mat bør være den beste medisinen mot dårlig humør, krangling og påfølgende ordensforstyrrelser.

Det siste året har vært vanskelig i Norges fremste kebabgate. Sultne utelivsfarere har møtt stengte dører hos kebabsjappene om natten. Ikke siden Christian Krohg malte «Kampen for tilværelsen» har man sett tilsvarende scener i Oslo. Desperate mennesker kjemper om å rekke den siste kebabserveringen, og den tidligere harmoniske samlingen rundt dagens siste måltid har blitt erstattet med sult og fortvilelse. Årsaken til kebab-stansen har imidlertid vært ukjent frem til to NATT&DAG-journalister faktisk klarte å huske på dette problemet dagen derpå. Denne uken sprakk derfor kebab-gate. Politiet har av ukjente grunner plutselig begynt å praktisere et gammelt reglement om at det ikke er lov å selge kebab når folk ønsker å kjøpe kebab. En kebab-sjef avisen har snakket med, sier at de fleste kebabsjappene skylder husleie for to eller tre måneder. Det går med andre ord mot slutten for kebab i Torggata.

Torggatas utvikling de siste årene er et så typisk eksempel på gentrifisering at fortellingen nærmest blir en klisjé. Gaten rustes opp. Bilvei og parkeringsplasser blir erstattet av sykkelvei og brede fortau. Området blir mer attraktivt og leien for høy for de tradisjonelle og sjølstendige foretakene. I stedet kommer det inn Starbucks, mikrobryggeri og restauranter som serverer ekte mexicansk mat. På tross av denne utviklingen har noen av de tradisjonelle kebabsjappene overlevd i Torggata. Det skyldes at de på tross av sin nøkterne presentasjon, faktisk serverer veldig god mat. Spisestedene opplever også synergier av det nye utelivet i gaten, og dette kompenserer økte leiepriser. Det vil derfor være ekstra synd dersom kebabsjappene som faktisk klarer seg på det nye og tøffe markedet i Torggata, skal gå under på grunn forskjellsbehandling fra myndighetene. Nattmatkonkurrentene i kjedene som 7/11 og (inntil nylig) McDonalds får nemlig tillatelse til å ha åpent om natten.

LES OGSÅ: Kebaben tvinges ut av sentrum: – Vi mister kunder, må si opp ansatte og kaste mat

Tilsynelatende er den tidlige stengetiden for kebabsjappene en del av en gentrifiseringskonspirasjon for å tvinge alle forretninger som ikke har skilt med moderne norsk design, ut av Torggata. På den andre siden er det en mulighet for at politiet faktisk mener at sen stengetid utgjør et ordensproblem, sjøl om timingen er mistenkelig og stedene ikke selger en dråpe alkohol. De få gangene jeg har vært edru i Oslos gater en fredag kveld, har gitt meg enorm respekt for politiets arbeid. De som har ansvar for å holde orden på oss når vi er på vårt mest ufordragelige, bør lyttes til. Men hvis fulle folk har så mye til felles med barn som anekdoten tilsier, burde mat være den beste medisinen mot dårlig humør, krangling og påfølgende ordensforstyrrelser.

Nostalgi betyr å huske det positive i fortiden og legge bort det negative. Mye har også blitt bedre siden jeg tok mine første shots på Cacadou og spiste shawarma på Mediterranean. Gaten har neppe blitt tryggere, men det føles slik når det er renere, nyere og flere folk som deg sjøl ute. Det kan også være spennende å drikke noe annet enn Ringnes og Jägermeister, og Starbucks og 7/11 er nok hakket mer seriøse arbeidsgivere enn noen av forretningene som dominerte gaten tidligere. Likevel bør vi bevare noe av det som en gang gjorde Torggata til det mest lugubre strøket vest for Akerselven. Det må være noe igjen som skiller strøkene vi går ut fra der de andre går ut. Noen levende minner fra kebabgatens storhetstid vil kun styrke Torggatas status som byens nye og hippe sted å gå ut. Det er derfor i vår felles interesse at kebabsjappene slippes fri fra myndighetenes åpningstidstyranni.

The post Kommentar: – Slipp kebaben fri fra myndighetenes åpningstidstyranni appeared first on NATT&DAG.

Ballen utenfor: Den gigantiske fotballen står fortsatt utenfor inngangen til Vulkan Arena, for å minne oss på at det er en – ja, nettopp – fotballpub i første etasje. Kjempeballen får som vanlig terningkast seks.

Vulkan Arena: Andre etasje, selve arenaen, har siden den ble lansert som konsertlokale for noen år siden, vokst på meg. Et godt eksempel på at man er skeptisk til nye ting i starten («Det er så høyt under taket», «Det er så nærme Mathallen»), men venner seg til det etter hvert. Relevant sammenligning: nå om dagen er for eksempel mange kritiske til den nye «Interessert»-funksjonen på facebook-events. Om noen måneder vil skepsisen være byttet ut med forståelse.

LES OGSÅ: Vi anmeldte ALT fra Nils Bech-konserten

Publikum: 90 prosent menn, som forventet på en retrorockekveld som denne. Men Uncle Acid & the Deadbeats er et relativt ungt band, så man unngår heldigvis den verste gubberock-stemingen. Likevel rolige gemytter. Tendenser til hopping helt foran.

Kjendisfaktor: Lav. Mulig Asbjørn Slettemark var der.

Scenerekvisitter: To mursteinsvegger står plassert på hver sin side av trommene. De er selvsagt ikke av murstein, men har kledd seg ut som murstein, på samme måte som veggene på Espresso House har kledd seg ut som bokhyller. Søtt!

Over den ene av disse mursteinsveggene henger det som ser ut som to Celtic-skjerf (se bildet). De er grønne og hvite, og på det ene står det «RONNY». Er det et Ronny Deila skjerf?! (Deila er Celtic-trener.) Uncle Acid kommer fra Cambridge i England, men Cambridge United er gule og svarte. Disse skjerfene er grønne og hvite OG DET STÅR «RONNY» PÅ DET ENE. Oleeeeeeeee, ole, ole, oleeeeee! Vi har scoret i Marseille! Uncle Acid & the Deadbeats vet hvem nordmannen Ronny Deila er!

Etter konserten stormet en godt voksen fyr med utpreget streit utseende opp på scenen og nappet med seg et skjerf. Han ble dessverre fanget av en vakt og geleidet ut av lokalet.

LES OGSÅ: Vi anmeldte ALT fra Highasakite-konserten

Merch-boden: 350 spenn for LP. Da kjøper vi den heller på Statoil!

Konserten: Etter den overraskende og massive hypen som fulgte i kjølvannet av den ikke-budsjetterte mord-fikserte debuten «Blood Lust» fra 2011, har Uncle Acid turnert jorda rundt (blant annet med Black Sabbath) og spilt inn to album til. Dette er såvidt jeg kan regne med frem til deres fjerde konsert i Oslo, og det er den nå halvt år gamle tredjeplata The Night Creeper som skal promoteres.

Det åpner med første spor derfra, og fra første stund høres det krem ut. Noe av det ideosynkratiske med (det i utgangspunket uoriginale) Uncle Acid-soundet er at onkelen og andregitarist Yotam Rubinger dobler vokalen på nesten alle partier på nesten alle låtene, krydret med andrestemmer her og der. Dette funker fra første stund veldig bra live. De bittesmå komboforsterkerne gjør en vanvittig god jobb med å gjenskape det skitne vintage-soundet.

For Uncle Acid & The Deadbeats er et utpreget retroband. Det som skiller dem fra utallige kjipe retrorunkeband, er rett og slett gode låter. Enkle, men ekstremt – unnskyld uttrykket – fengende riff og melodier. Og det låter – beklager! – groovy som faen. Gruuuuuvi!

Uncle Acid var kanskje kulere da han fortsatt var mystisk, før han begynte å gjøre intervjuer og si hyggelige ting mellom låtene, men det er jo ikke sånn at man trodde han var en LSD-freak-morder før det skjedde heller. Men han kunne kanskje spilt litt flere låter fra Blood Lust, når han uansett er så tilbakeskuende i alt han gjør. Og han kunne hyllet Ronny Deila fra scenen.

The post En anmeldelse av ALT fra Uncle Acid & The Deadbeats-konserten appeared first on NATT&DAG.

Oppvarming: Er to oppvarmingsband før en headliner som begynner klokka ti én for mye? Vi rekker hvertfall ikke Hilma Nikolaisen, men får med oss Jack Name. Mannen med det demonstrativt u-googlebare navnet spiller på minigitar og slår litt på pad, flankert av en skamklipt fyr med briller. Sittende på en stol spiller han enhåndssynth og roper litt inn i en mikrofon han holder i den andre hånden. Det kan hende han har på seg en lammeullsgenser, uansett ser han ut som en psykopat.

Oppredenen er intetsigende, duoen har en Pusur-mandag av dimensjoner. Et ekstremt tilfelle av mumling forekommer da Jack Name skal takke for seg, og det oppsummerer egentlig hele konserten, musikken inkludert. Duoen fremstår i det hele tatt som en parodi på noe som skal varme opp for Ariel Pink, noe han kunne ha funnet på selv. På kødd, som en provokasjon.

LES OGSÅ: Vi anmelder alt fra Earth-konserten

Kjempeballen utenfor: Den store fotballen utenfor inngangen til Vulkan Arena holder ut i høstkulda, og får som vanlig terningkast seks.

Den andre baren: Inne i utsolgte Vulkan Arena er det kø i hovedbaren, men kloke hoder har slått seg sammen, og satt opp en liten bar til høyre i lokalet, som bare selger øl, uten kø. Øl uten kø der altså. Utrolig lurt.

Don Bolles: Don Bolles er verdt penga alene. Den 60 år gamle The Germs-trommisen entrer scenen jublende, iført turkis bikini og bikinitruse, boots, cowboyhatt, sminke og et digert jernkors rundt halsen. Bolles spiller måpende og innbitt. Det ser ut som han sitter for langt unna alle enhetene på trommesettet, han må liksom alltid strekke seg litt. Dette fører til veldig statisk og hakkete tromming. Det er veldig kult, ingen passer bedre til å spille trommer for Ariel Pink. Og Bolles korer dritbra, for eksempel på «Four Shadows».

LES OGSÅ: Vi anmelder alt fra Nils Bech-konserten

Sceneantrekk: Det er over fem år siden Ariel Pink stod med ryggen til et skuffet Øya-publikum og mumlet ting fra innsiden av hetta på en knøttliten, hvit parkas. På Vulkan Arena entrer han scenen iført skjørt, boots og sånn genser pappaer som ikke går i helt vanlige gensere bruker, sånn med litt vid og forseggjort hals. Antrekket bindes elegant sammen av et naglebelte. Bandanaen bæres på en måte jeg ikke kan navnet på, men det er sannsynligvis den teiteste og mest utdaterte måten det er mulig å bære en bandana på. Det virker som Pink kjemper en innbitt kamp med trommis Don Bolles om å se mest fucka ut.

Konserten: Hovedforskjellen fra Øya i 2010 er ikke antrekket, men at Pink nå har enda flere og bedre låter å velge mellom. Noen av problemene fra Øya er der likevel, og det er hovedsakelig Ariel selv som skaper dem. Vokalen er fullstendig druknet i klang, og kombinert med Pinks uvilje mot å synge «ordentlig», blir vokalen litt for ofte litt for anonym.

Det er begrenset hvor dårlig det kan bli når man nesten bare spiller låter fra Pom Pom, et av fjorårets aller beste album, men av og til virker det som Pink gjør sitt ytterste for å, om ikke ødelegge låtene, så hvertfall fucke dem litt opp. Mye av dette rare og tilsynelatende unødvendige kan nok tilskrives Pinks uttalte sceneskrekk, og noen ganger er det kult, men litt for ofte er det irriterende. Som når han på refrenget til «One Summer Night» såvidt mumler frem en andrestemme eller noe sånt tull.

Resten av bandet, anført av Bolles, fungerer veldig bra, med noen få unntak. «Not Enough Violence» faller for eksempel fullstendig sammen i et dypt tragisk antiklimaks idet det avsluttende partiet innledes.

Pinks tilgjort dårlige scenepersonlighet er til tider mer provoserende enn alle hans uttalelser om homofili og Grimes til sammen, men når hits som «Menopause Man» sitter som et skudd, og ikke minst når han kommer ut til ekstranummeret spisende på et eple, og Don Bolles danser rundt til «Black Ballerina», blir man som en forelder som tilgir alt, og ikke klarer å la være å smile av de gærne ungene og alt det rare de gjør.

The post Vi anmelder ALT fra Ariel Pink-konserten appeared first on NATT&DAG.

MORTEN STRØKSNES er ute med ny bok. Havboka. Han reiser til Lofoten, til kompisen Hugo – halvt gammal sjøulk og halvt abstrakt maler – og sammen har de en plan om å fange ei håkjerring – en uspiselig jævel av en hai som svømmer rundt på bunnen av havet. Det blir aldri helt klart hvorfor, men gutta har en plan. De mislykkes gang på gang, men Strøksnes reiser tilbake, fire ganger gjennom et helt år, en gang for hver årstid.

Jeg har selv aldri vært i Lofoten, jeg har knapt vært på fisketur – men jeg har likevel aldri vært nærmere enn da jeg satt i Oslo og leste Havboka.

Er du enig med både kritikerne og med meg i at dette er din beste bok til nå?
– Ja, i den forstand at jeg alltid synes den siste boka jeg har skrevet er den beste. Det er jo sånn det skal være. Men jeg har faktisk alltid fått gode kritikker på alt jeg har gjort, og faktisk mente Adressas kritiker at mine forrige bøker er bedre. Men altså, det er jo noe spesielt med denne boka, den er jo allerede solgt til ti land.

Du skriver bestandig reportasjebøker, men denne gangen later denne jakten på håkjerringa å være mer et påskudd for å fabulere om all verdens ting (eller all havets ting), enn en reell reportasje?
– Ja, det blir jo litt sånn. Hugo er jo besatt av håkjerringa, og jeg blir til en viss grad smitta. Men jeg har jo en dobbeltrolle. Jeg skal både delta og observere. For meg er jo jaktmotivet både konkret og en del av et litterært prosjekt.

Hadde du noe spesielt utgangspunkt da du gikk i gang med boken?
– Jeg ville skrive en bok som skulle være omtrent sånn som boka ble. Jeg ville skrive om havet, og vurderte lenge å bli med på en tråler, men det er gjort et par ganger før, blant annet i boka Trawler av Redmond O’Hanlon. Så da gikk ikke det, jeg ville gjøre noe mer originalt. Og da Hugo kom og foreslo dette med håkjerringa, så var det et bra påskudd. Jeg har ikke prøvd å skrive en populær bok, jeg har bare prøvd å skrive en sånn bok som jeg har lyst til å skrive. Det høres kanskje ut som en klisjé, og det er det sikkert, men det er sant.

«Jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren.

I motsetning til i mange andre sammenhenger, er du mye mindre politisk og polemisk i bokform – og særlig i denne boka?
– Ja, jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren, men jeg bestemte meg ganske tidlig for at denne boka skulle være annerledes. Jeg ville at den skulle heve seg over det dagsaktuelle, og ha et større og dypere perspektiv. Det er et par partier som var mye mer polemiske, der er det nå bare noen få setninger igjen.

Det er vel bare hendelser i samtiden som faktisk har innvirkning på det større bildet som trekkes inn overhodet. Det gjelder så vidt jeg kan se bare når du skriver om oljeutvinning i Lofoten, bunntråling som ødelegger korallrev, den generelle klimakrisen, den globale oppvarmingen og forsuringen av havet. Jeg tenker at når du fjerner det veldig eksplisitt politiske, og det blir mer implisitt, så blir det dermed også mer virkningsfullt?
– Ja, sikkert. Dessuten så beveger jo denne boka seg i geologisk tid, over milliarder av år, og forholder seg til evolusjon og verdenslitteraturen, og der hører liksom ikke den sittende norske fiskeriministerens navn hjemme. Jeg har tenkt at jobben min i denne boken er mer å skape en stemning, en følelse av et forhold til havet, heller enn konkrete argumenter. En følelse man ikke merker at man blir infisert av, men at man blir det likevel.

I boka er det en passasje der du vender tilbake til Nord-Norge etter å ha vært i Oslo en stund, og gir Hugo en oppsummering: «Du vet, storbyens kjas og mas, bare skitten snø, kaffe latte, fiskepinner, kebab, parkeringsbøter og stress». Her parodierer du jo den provinsielle forestillingen om Oslo?
– Ja, som noen nordlendinger, deriblant Hugo, kan vise tendenser til. Men han har jo humor, så han skjønner spøken.

Ja, særlig i den nye boka har du jo veldig store og bredt anlagte perspektiver: havet, hele planetens utvikling. Hva slags tanker gjør du deg når det for eksempel blir voldsomt oppstyr av at Lan Marie Nguyen Berg blir tatt for å ta taxi etter en NRK-debatt?
– Det var jo selvfølgelig et tåpelig oppslag. Samtidig er jeg usikker på om dette med bilfritt sentrum egentlig er så veldig smart. Hele klimaspørsmålet og politikken rundt er så dominert av symboler, og dette forslaget kan fort se ut som som et symbolpolitisk forslag som kanskje har uintenderte konsekvenser. For eksempel hvis det ikke lenger er lov til å kjøre bil i indre sentrum, vil ikke det gjøre kjøpesentrene enda mer populære, og dermed føre til enda mer bilkjøring?

Er det noen miljøtiltak du har tro på da, hvis du fikk bestemme?
– Da måtte jeg nok vært diktator, for det er ikke mulig som valgt politiker å få kutta Norges CO²-utslipp med 40 prosent. Folk sier jo gjerne at de vil redde planeten, men de vil som regel ikke at det skal koste så mye.

I Havboka er du mer poetisk enn noen gang. Det er noen passasjer som minner litt om Knausgård?
– Det var det noen andre som påpekte også. Det har jeg ikke tenkt på selv.

For eksempel når du skriver: «Fjæra er et grenseområde mellom hav og land, men også mellom liv og død.» Her er det et litt pompøst alvor som minner om Knausgård, synes jeg.
– Ja, kanskje. Jeg har stor respekt for Knausgård, altså. Men det er jo veldig mange som har skrevet bra om ham før også. Men han er blitt så svær at han automatisk blir et referansepunkt. Det er jo hundre andre som kunne skrevet en lignende setning.

«Diskusjonen som oppstod etter det Vinduet-nummeret var helt forferdelig.

Men det er jo morsomt, da Knausgård etter min mening godt kan brukes som eksempel på det du kritiserer i en omdiskutert tekst i tidsskriftet Vinduet. Du kritiserer forståelsen av essaysjangeren hos norske forfattere, og snakker om «forfatteren med reisestipend» som «drar på ferie, og får så mye ut av sine sanseinntrykk at hans verdensbilde blir bekreftet». Norske forfattere er for lite interessert og åpne for verden rundt seg, og for opptatt av seg selv og den høye kunsten, kan det virke som du mener?
– Jeg vil i hvert fall ikke plassere Knausgård der. Knausgård gir alltid alt, og han er en ekstremt uredd og formuleringssterk forfatter, med et eksistensielt drag i tekstene sine. De jeg gikk etter, de har ikke det. De bruker kunsten og litteraturen til å pynte seg med og skjule seg bak. Ellers synes jeg den diskusjonen som oppstod etter det Vinduet-nummeret var helt forferdelig. Den var helt ræva.

Ja, det er fort gjort at folk faller inn i vante posisjoner. Noen føler seg angrepet, også begynner man å tillegge andre meninger man er vant til å diskutere mot.
– Nettopp. Og i alle innleggene som kom mot teksten min var det knapt et sitat. De måtte begynne å tillegge meg ting, som at jeg hater kunsten og tenkningen, for eksempel. Og det er folk som jævlig smarte som sier dette, for eksempel Sigurd Tenningen. Så jeg er litt skuffa. Ikke såra, men skuffa. Jeg gadd ikke svare på det. Flere inntok en offerposisjon som kler dem jævlig dårlig.

Men samtidig er det lett å anklage deg for å lage en stråmann når du mener at noen i offentligheten ellers marginale forfattere som Ole Robert Sunde, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen har hegemoni når det gjelder sjangerbetegnelsen essay?
– Det kan godt være, jeg har bare registrert at mesteparten av det som utgis i Norge som kaller seg selv essays, er metalitteratur, altså litteratur om annen litteratur. Og utgangspunktet for mitt utbrudd var jo nok en festtale, dette arrangementet på Blå, der Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen sitter og forteller hvor fantastisk essayet er, og hyller essayets historieforståelse. Men det er jo ofte bare bullshit, det har ofte en falsk historiebevissthet i så fall, og temmelig apolitisk. Folk må få skrive akkurat som de vil, og vi trenger også metalitteraturen, men det er ingen grunn til at det skal ha hegemoni i en hel sjanger som i mange andre land er mye bredere og rikere.

Men hvor stor makt har disse forfatterne egentlig?
– De har kanskje ikke så stor reell makt, men her snakker vi mest om symbolsk makt. Og det er jo nettopp derfor de reagerer som de gjør. De er der oppe og tjener den store kunsten og verdenslitteraturen, og så kommer det noen utenfra og kritiserer dem, som jo da må være mot kunsten og litteraturen, og selv tenkningen skal jeg visstnok være mot. Enda jeg jo faktisk prøver å være nyansert i det essayet.

Ja, selv når du skriver om Ole Robert Sunde er du jo forholdsvis nyansert!
– Ja, selv om det skal jo være litt spenst i kritikken, så synes jeg ikke han har noen grunn til å være sur, særlig ikke en fyr som han, som ofte tar andre jævlig hardt.

Så problemet er ikke at du føler deg utelatt fra det gode selskap?
– Overhodet ikke. Jeg er ikke utelatt fra det gode selskap, tvert imot. Jeg får publisert det jeg vil, og har levd godt av å skrive hele mitt voksne liv.

The post Morten Strøksnes: – Jeg har ikke prøvd å skrive en populær bok appeared first on NATT&DAG.

Det tok sin tid, men endelig har det tonenangivende konseptet Boiler Room forbarmet seg over Norge, nærmere bestemt den driftige gjengen i Mutual Intentions. På lørdag vil Ingensteds bli åsted for musikkanalens populære sending, som potensielt kan bli sett av Boiler Rooms over 1.5 millioner abonnenter.

Bak Mutual Intentions finner du musikerne Ivan Ave, Charlotte Dos Santos, Fredfades og Yogisoul, samt Moe Chakiri, Hans Jørgen Wærner Erik Treimann og Stian Nicolaysen.

Boiler Room har i løpet av sine fem år som plattform for DJ’er og musikere vokst seg til å bli en av de viktigste kanalene for formidling av undergrunnsmusikk. Omtrent 35 (!) videosendinger produseres i måneden, til alle som ikke har mulighet til å farte rundt på alle verdens klubber sin forlystelse.

Vi huket tak i multitalentet Fredfades for å gi ham en high five!

Hvorfor plukket Boiler Room ut dere, tror du?

Boiler Room har fulgt med på tingene vi har gjort, og vist stor interesse, spesielt for Charlotte Dos Santos. De så videoen fra Mutual Intentions-festen vi hadde i juni og de har handlet musikken vår på Bandcamp. Så ble vi ble enige om å gjøre en Boiler Room-kveld! Denne kvelden blir hostet av Sofie (Boiler Room, Stones Throw) som har en stor forkjærlighet for mange av de samme tingene som oss: Hiphop, beats, g-funk, soul, boogie og så videre.

Og dere må jo være ekstremt kry over at de valgte Mutual Intentions over alle andre DJs i denne forblåste byen? Boiler Room kunne jo lett ha kjørt en Oslodisco-allstars uten at noen ville ha rynket på nesen av det.

Klart de kunne tatt tak i hva som helst annet, det finnes mye spennende som skjer i Oslo. Akkurat nå så skjer det jo en del ting med gjengen vår, så det har sikkert litt med at vi har tre skiver på vei å gjøre.

Forventer dere at Boiler Room-kvelden blir et aldri så lite karriereboost for dere? Om ikke annet får dere i hvert fall en gyllen anledning til å innlede alle samtaler fremover med et douche anslag. «Da jeg spilte på Boiler Room….» og så videre.

Ja, vi kommer helt klart til å få nye lyttere som et resultat av Boiler Room-kvelden. Jeg håper vi kan merke en økning i internasjonale bookinger i etterkant. Det hadde vært kult!

Hvorfor har Boiler Room blitt en så viktig plattform for musikere?

Å ha gjort et Boiler Room-set anses som et kvalitetsstempel, de er nøye med hvilke talenter de plukker ut. De er også veldig flinke til å ta tak i ferske artister. Nå nylig har de jo begynt å premiere musikk for artister og labels også. De er en gjeng med musikkinteresserte folk som legger ned mye tid i research, så de har god oversikt over hva som bobler i hvilke byer. Selv har jeg funnet nye plater, artister og DJ’s som jeg har blitt glad i via Boiler Room.

Men du, har ikke konseptet Boiler Room egentlig blitt litt utvannet i og med at de har rundt fem-seks sessions i uken?

Jo, jeg syntes også det skjer veldig mye der om dagen. Uansett så bidrar jo dette bare til mer diversity. Det er ikke bare house DJ’er som eksponeres på Boiler Room lenger. Nå gjør de alt fra rapkonserter, technoklubber, filharmoniske konserter og hjemmefester hos jazzkvartetter.

Kan du forklare uvitende knøler som har bodd under en stein den siste tiden hva som skjer på lørdag?

Vi (Fredfades, Yogisoul, Sun Raw) gjør live beats og så er det tre konserter med Charlotte Dos Santos og band, Fredfades, Ivan Ave & Kristoffer Eikrem med band og Yogisoul. & Lumi HD. Etter konsertene gjør jeg og Dirtyhans Touchdown-konseptet vårt som er et fast disco-, boogie- og modern soul-konsept på Ingensteds hvor vi vektlegger alternativ og privat utgitt disco, boogie og modern soul. Som platesamler syntes jeg det har vært litt for streit selection på de disco- og boogie-set’ene jeg har hørt på Boiler Room. Jeg skal definitivt spille en del wasted boogie i hvert fall.

Forhåpentligvis går det ikke troll i ord, men hva er det verste som kan skje på lørdag? Og hva er det verste publikum kan gjøre? Boiler Room blir jo som kjent tatt opp og streamet for hele verden.

For min egen del er det at jeg forblir like immobil som jeg er nå. Slamma ned en trapp og brakk ribbeina på venstresiden av ryggen natt til søndag. Vi har vært litt strategiske og løst filmingen på en litt annen måte enn den klassiske Boiler Room-vinkelen! Ellers så håper jeg at alle i gjengen vår nailer oppgavene sine. Kjipt å måtte forevige EVENTUELLE feiltrinn.

Og publikum: Dropp singlet-greier foran kamera og sånt. Det er snart jul!

Du kan melde deg på eventet HER!

The post Ukas High Five: Mutual Intentions appeared first on NATT&DAG.

Sierra Leone feirer at verdens helseorganisasjon forrige uke erklærte Sierra Leone for ebola-fritt og at Centers for Disease Control and Prevention har fjernet sine reiserestriksjoner for landet. I den forbindelse har mobiliseringsorganisasjonen SMAC, en organisasjon som virkelig har forstått den nye mediehverdagen, laget en musikkvideo hvor de markerer utryddelsen av virussykdommen. I videoen viser en rekke yrkesgrupper sitt engasjement rundt håndhygiene med azonto-dans (noe John Carew drev med allerede i 2013, som om vi trengte ytterligere bevis på at den mannen er en visjonær), legg særlig merke til gravferdskonsulenten rundt 1.40 ut i videoen.

*Siv-stemme*: Morna ebola!

The post Ebola-fritt Sierra Leone feirer seg selv med musikkvideo appeared first on NATT&DAG.

I anledning N&D 20-årsjubileeum i 2009 ble det trykket en best of-liste i NATT&DAGs oktoberutgivelse, hvor blant annet en tekst fra 1990s satiriske Overhørt-spalte der det sto at Arild Rønsen var horekunde, kom med. Den var basert på en forsøksvis humoristisk egenannonse for avisen Puls samme år, der Rønsen var redaktør, som fremstilte NATT&DAG-journalister som 1000-kroners horer. Etter republiseringen i 2009 saksøkte Rønsen N&D for 230 000 kroner, men tvisten ble etter sigende løst over et glass øl. Mye vitsing frem og tilbake, altså, og det hele endte opp i dette intervjuet fra desember 2009, som vi nå republiserer etter at Rønsen igjen har kommet i medienes søkelys, denne gangen grunnet et blogginnlegg.

For alle som er under 40 år, hvem FAEN er Arild Rønsen?!

–Hahahaha! Det kunne sikkert blitt et langt svar, men jeg tror jeg velger å svare på det sånn at jeg er egentlig en veldig gjennomsnittlig fyr. Om jeg tenker tilbake på opphavet mitt, så må det være den mest gjennomsnittlige Gerhardsen-familien her i verden.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Skjermdump fra Dagbladet.no

Du sier «en gjennomsnittlig fyr». Legger du noe mer i det? Magnus Rønningen har en helt streit tiss ifølge gjennomsnittet, mener´n.

–Nei, ikke egentlig…

Du er en folkelig fyr?

–Nja, det får andre bedømme, men tror nok de fleste ville si det. Jeg mener det folk flest synes er fornuftig.

Rønsen, det går rykter om at du er horekunde? Glad i hor?

–Hm, jeg skjønte at det spørsmålet måtte komme.

HOREFAR!!

–Det jeg har å si til det, er at for det første er svaret nei. Årsaken til at det kom opp i sin tid var en dårlig spøk i Puls og kanskje en enda dårligere spøk av NATT&DAG i ettertid. Det forteller noe om det redaksjonelle miljøet på den tida. Men jeg kan være så ærlig å innrømme at i likhet med 90 prosent av norske mannfolk har jeg en gang prøvd å kjøpe meg ei dame.

…

Intervjuet fortsetter under bildet.

EGENANNONSE: Her er annonsen Puls trykket. Foto: Faksimile

–Det var i militær sammenheng på reise i utlandet.

I Manila?

–Nei, hehe, så langt unna var vi ikke. Dette handla – sånn som jeg så det den gangen – om at «én gang må man jo gjørra det». Også handler det litt om stemning, og sånn sett gav det ikke mersmak. Man får mye bedre sex uten at man betaler for det. Det kan hende at det aldri er noen som har gjort det, men de fleste gutter som sier at de aldri har prøvd, de trur jeg juger.

Så det ble med den ene gangen? Som NATT&DAG sa i gamle dager: Alt det gode i livet er gratis.

–Ja, det passer godt når det gjelder sexen i hvert fall.

HAHAHHA! Nå ble jeg kaut.

Synes du NATT&DAG har vært slemme mot deg?

–Da jeg først fikk høre om denne overhørten, det var Freddy Dos Santos som gjorde meg oppmerksom på det og spurte «hva faen er detta for noe?». Da følte jeg meg dårlig behandla. Jeg gikk faktisk en liten tur ned til byen for å lete etter en avis der det stod, og jeg skjønte egentlig ikke noe av det. Der stod det «Puls 5/90». Altså, jeg husker ikke dette i det hele tatt, og jeg oppfatta det akkurat da som oppspinn fra ende til annen. Da ble jeg forbanna. Så sjekka jeg det opp i ettertid, gikk på Universitetsbiblioteket, fant Puls nummer fem fra 1990 og så denne forferdelig dårlige annonsen. Den var dårlig tenkt og enda dårligere gjennomført. Jeg har sjekka opp i ettertid hvem som skreiv den. Det synes i både form og innhold, for å si det sånn.

Hvem skrev den da?

–Nei, det kan være en privatsak innen Puls-redaksjonen. Da jeg så den, skjønte jeg at dette hadde med klimaet mellom redaksjonene i Puls, Beat og NATT&DAG på den tida å gjøre. Og da tenkte jeg at her må man må gå litt forsiktig fram, siden jeg så at vi hadde vært teite nok til å trykke en sånn egenannonse. Det er mange som har lest den annonsen og som tolker den på forskjellige måter, men sånn som jeg ser det står det at en NATT&DAG-journalist er hore. Jeg begynner å le når jeg tenker tilbake, for dette handla rett og slett om annonsekampen. Vi var ikke like store, men N&D var gratis. De hadde 70.000 i opplag, vi hadde 5.000. Plutselig solgte noen en helside for fem tusen i stedet for sju, ikke sant. Det var det som var horeriet, rett og slett.

Du er ikke ukjent med å slenge med leppa selv, eller hva, Rønsen? Hæ, HÆ!

–Nå vet jeg ikke helt hva du tenker på.

Du har jo ment mye i media opp gjennom.

–Jeg har akkurat åpnet min egen nettavis – arildronsen.no – og der skal jeg mene. Det er først og fremst for å mene noe. Jeg elsker å mene ting.

Hva er det du mener noe om?

–Jeg mener noe om fotball, politikk og samfunnsliv. Også er det litteratur og musikk.

Hva er linken mellom fotball og rock? Vi bare spør…

– Tor-Rune Haugen, han som ble rikskjent som Haugen i bua på Casino, han jobba i Puls i mange år. Han kan alt om heavy metal. Zeppelin, Uriah Heep og alt sånt. På min oppfordring skrev han en artikkel i Puls i 1986, under fotball-VM, med tittelen «Heavy Metal Og Fotball Er To Sider Av Samme Sak». Jeg har aldri sett på det sånn, men det handler om lidenskap. Når jeg først blir fan av et band, så blir jeg skikkelig fan.

Hva er Norges beste band noen gang?

–DumDum Boys.

Gud, for et kjedelig svar.

–Nja, jeg har alltid ment det. Jeg rangerer norsk rock og pop på følgende vis: Det er DumDum på første, andre og tredjeplass. Også kommer alle de andre etter dem. Jeg anmeldte førsteskiva demmes før den kom ut, jeg mente den ville selge 40.000 eksemplarer, og det gjorde den. Jeg ble innkalt til en intern seanse med dem, og da gratulerte de meg med 40.000 rette. Jeg er jævlig lei meg for at jeg har mistet det diplomet, men jeg har ment det lenge.

Hvorfor ville du blitt mindre sint på N&D om du tilhørte den politiske høyresiden?

–Eh, kan du utdype det?

Hør etter, da! Det var gjort et poeng ut av det i det potensielle søksmålet. At den overhørten vi skrev svekket din posisjon som kritiker på venstresiden.

–Dette var jo en sak som ble tatt opp av advokaten min uten at jeg hadde gått inn og redigert, på en måte.

Har venstresiden monopol på politisk korrekthet?

–Nei, men det er vel sånn at… Altså, ta ekstremene, da: Det er mindre populært å ha vært horekunde i Rødt enn det er i Fremskrittpartiet. Men så er det jo sånn at da dette kom fram, så stod for eksempel Freddy Dos Santos og leste opp dette her høyt i Vålerenga-garderoben. Det var flere som kom bort til meg, klappa meg på skulderen, og sa «endelig er det en som står frem». Dette har vi alle drevet med, haha. Jeg tror det er mer befengt ytterst på venstre enn på den store, hele høyresida.

Apropos Santos, vi prøvde å gjøre en sak med han tidligere i vår. Han var helt umulig å ha med å gjørra. Er han så kjip som vi tror?

–Han er verdens snilleste gutt!

Om du hadde vunnet søksmålet, hva hadde du brukt en kvart million kroner på?

Ja! Fortell!

–Vet du hva, jeg har så lite penger at jeg ville brukt 200.000 av dem på å nedbetale boliglånet mitt. Men kjenner jeg meg selv rett så hadde det nok blitt stående til forbruk, tenker jeg.

Kunne du ikke bare slått ned han derre Tylden på Litteraturhuset i stedet for å saksøke N&D?

–HAHAHA. Jeg er lite voldelig av meg.

På hvilken måte er merkevarenavnet ditt sterkere nå enn for 19 år siden?

–Det har flere årsaker. Det ene er at jeg opptrådte på riks-tv i tre sesonger, som juryformann i Stjerner i sikte.

Jahn Teigen!!

–Når du er på tv, prime time fredag kveld, gang etter gang, blir du mye gjenkjent. Etter det jobbet jeg masse i TV2 som fotballkommentator, med bilde av meg hver gang jeg var på lufta. Til sammen ble dette veldig mye, og i ettertid har jeg blitt brukt mye av både dem og NRK som en rikssynser i forskjellige type sammenhenger. Det er jo derfor jeg kan lansere arildronsen.no nå, ikke sant. Da denne horespøken kom frem i dag, lå den på alle nettkanaler i løpet av et kvarter. Det hadde ikke skjedd for 19 år siden, og det er en god illustrasjon på at mitt merkevarenavn står sterkere i dag.

Har du noen gang blitt tatt for å være Per Inge Torkelsen?

–HAHA. Ja! Ikke bare han. Men Arne Scheie? «Der kommer han Arne Scheie».

Scheie? Er du skada, eller?

Eller folket. Det er folket som er skada! Er det fordi dere begge er like store nerder?

–Det rareste jeg har hørt: Jeg var på Dovrehallen en gang, husker dere hu biskopdama?

Burugla?

Rosemarie Köhn?

Køl? Ja, takk.

–Jeg gikk forbi en fyr da jeg skulle på dass, og da hørte jeg han sa: «Jøss, er ikke Rosemarie Köhn».

HÆHÆHÆ. Likheten er slående.

Ja, du er relliøs, kanskje?

–På ingen måte. Tilbake til det vi snakket om… han eksen til Sissel Kyrkjebø…

Dansken? Freddie?

Eddie! Eddie Fokker.

Nei, nei. Skoller, tror jeg han heter.

–Ja, Eddie, ja. Den er fortsatt en gjenganger.

Mørkt Røns-O-lemma: Saksøke Vålerenga fotballklubb for udugelig innsats, eller gå med Stabæk-uniform hver dag resten av livet.

–Saksøke. Det må bli Vålerenga, hehe.

Sviker! Judas!

Hehehe. Hva skjedde med Puls?

–Nå har jeg akkurat gått av som redaktør, men Puls lever på nett. For et år siden prøvde vi oss med en ny printversjon som solgte 750 eksemplarer, men det kan man ikke leve av, dessverre. Men Puls er fortsatt min baby, og det er en bra gjeng som holder på nå.

Det var fordi dere kjørte drittbandet JR Ewing på coveret!

Har du møtt janteloven i det siste?

Den sitter foran deg nå…

–Uten å gå konkret inn på det, møter jeg janteloven hver dag.

Kjedelig. Jazzmetal eller jazztobakk?

–Jazzmetal.

Metaltobakk?

–Jeg er veldig dårlig på slikt.

Aldri smakt på litt tjazz? Tullball. Tror jeg ikke noe på.

–Jo, men jeg fikk aldri noe ut av det. Jeg spilte i jazzband da jeg var 18. Da satt vi nede i en kjeller til en katolikk, under ei kjerke. Der var det mye rare greier, haha, men jeg fikk ikke noe ut av det.

Bromstad Billionaires eller Brutal Truth?

–Brutal Truth.

Extreme Conditions Demand Extreme Responses!!

–…

Vår venn Per Heimly mener NATT&DAG er sånn midt på treet. Hva synes du?

–Jeg synes NATT&DAG er helt suverent.

YEEH!

HURRA!! HEIL FIVE! Mørkt Røns-O-lemma, del 2: Du går langs Akerselva og ser et stakkars jentebarn ute i vannet i ferd med å drukne.
A) Du ignorerer, går videre og ingen får noensinne vite om det.
B) Du hopper ut i vannet, redder jentebarnet, men da må du ofre begge tomlene dine.

Fnis.

–B.

Saklig…

Ja, hadde ikke du gjort det, da?!

Aldri i verden. Jeg hadde løpt derfra med pikken mellom beina.

Fortell en vits a, Rønsen!

–OK, men egentlig er vel dette en gåte: Den gjerrige skotske pubeieren trengte ny serveringsdame, og rykka inn annonse i lokalavisa. Han plukka ut tre kandidater for intervju, og alle fikk samme spørsmål: Hva gjør du når du gjør opp kassa om kvelden og det er ti pund til overs? Den første sa at hun ville legge pengene i en konvolutt, med beskjed til pubeieren om at det var penger til overs. Den andre sa at dette jo er penger som kanskje ikke er dine, men manglende tilbakebetaling til en gjest, så jeg ville tatt fem pund sjøl, og lagt fem pund i en konvolutt med beskjed om at det var penger til overs. Den tredje svarte at dette er penger ingen vet hvor stammer fra, og jeg trenger penga, så de ville jeg putta i lomma. Og hvem fikk jobben? Selvfølgelig: Hun med de største puppene!

The post Smil & Gift møter Arild Rønsen appeared first on NATT&DAG.

Ikveld sender TV2s humorprogram «Kollektivet» sin siste episode på TV2 klokken 22:45. Humorgruppa har laget 9 sesonger med morsomme sketsjer og sanger.

TV2-programmet, elsket av Youtube og humorbransjen, men ikke nok av TV2(?) har klart å samle over 50 000 000 views/tittinger/titts på Youtube. I likhet med Ylvis har de klart å skape en internasjonal fanskare på internett. Ja, deres mest sette video, «ÆØÅ», har over 5 000 000 titts på videodelingsnettstedet Youtube.

I anledning siste episode har vi laget en liste med noen av våre favoritter.

Kjære PULF, hvorfor ble ikke Jørg R.R. Martinsen invitert?

Kollektivet i sitt Ess!

Tatt på havregrynet :)

Etter nederlaget mot Ungarn trenger vi litt nasjonal stolthet igjen. Catchy er den også.

…Og til slutt, en snutt der ord blir overflødige.

Siste sjanse til å se en TV-sending med «Kollektivet» er ikveld (torsdag) klokken 22:45 på TV2!

The post Det beste fra «Kollektivet» (R.I.P.) appeared first on NATT&DAG.

KETSJUP & SENNEP kom stormende inn på den nye, islandske burgerbaren Tommis Burger Joint i Skippergata i Oslo. De hadde akkurat forsøkt å bestille bowlingtime på Torggata Bowling, men det gikk ikke, så nå stod de teknisk sett i kø både på Torggata Bowling OG på Tommis Burger. Telefonen fra bowlinghallens ansatte kunne komme når som helst. Det øyeblikket en bane var ledig, måtte de være klare. Det var lenge siden de har følt seg så levende.

KETSJUP I KURVEN
– Burgere og bowling henger sammen i mine øyne. Birras og biljard, burgere og bowling. Sånn har det alltid vært, sa Ketsjup.

Tommis’ lokaler var små, og sitteplassene få. Ved vinduet fant våre venner seg en plass som måtte ha blitt forlatt nylig: Halvtomme brusbokser ventet fremdeles på å bli ryddet vekk, og en tom burgerkurv var et ekkelt syn.

«Århundrets deal må ha vært Versailletraktaten.

– Det er ketsjup i kurven, sa Sennep med forakt.

Tommis har bare én burger på menyen, og den er alltid stekt på samme måte. Man kan velge om man vil ha bacon og ost. De frister også med «Deal of the century»: Burgeren, pommes frites og brusboks til 149,–.

– Det er langt ifra århundrets deal. Århundrets deal må ha vært Versailletraktaten, sa Ketsjup.

– Den var jo ikke noe bra? Hva med NATO? FN? spurte Sennep uten å få svar.

Ketsjup & Sennep bestilte. Flere steder i lokalet hang et bilde av en gammel fyr som kanskje eller kanskje ikke var selveste Tommi. Lianer med lys var festet på mursteinsveggene og det var julepynt i taket. «You can’t buy happiness, but you can buy a burger at Tommis and that’s pretty close» stod det skrevet i kritt over kassen.

– Brusen er i alle fall kald! ropte Ketsjup henrykt.

GLASERT BRØD
Burgerne kom på bordet i hver sin burgerkurv. De var små. Sennep påsto å ha lest i Osloby at det er meningen at den skal spises med én hånd, slik at man kan ha brusen i den andre hånda. Men han hadde ikke kjøpt brus.

– De var ikke så veldig små, sa Ketsjup da han åpnet burgerpapiret.

– Nei, omtrent Illegal Burger-størrelse, da, sa Sennep.

– Aldri vært der. Hva kan det sammenlignes med på MC-ern da? undret Ketsjup.

– Vet ikke, spiser bare Chicken Salsa, jeg.

– Hm … Veldig glasert brød, da, påpekte Ketsjup.

KRUSPAPIRET ER IKKE PROBLEMET
Ketsjup & Sennep kranglet en stund om hva slags papir som lå i bunnen av burgerkurven. Sennep mente hardnakket at det dreide seg om bakepapir. Ketsjup kunne ikke ha vært mer uenig.

– Det er kruspapir! Nei … Krepp! Eller, det er samme materiale som mellomleggspapir er laget av! Det har en sånn slags … hinne. Hinnepapir? Det er et slags mellomleggspapir i helformat, påstod han.

Tiden var inne for pommes frites, og Ketsjup grep etter saltbøssen. I det han begynte å drysse saltet så han til sin fortvilelse at det gikk tvers gjennom burgerkurven og ned på buksene hans.

– Trodde du sa det hadde sånn hinne, jeg? sa Sennep spydig. Han frydet seg.

– Det er ikke papiret i seg selv som er problemet, sa Ketsjup.

– Det er for lite papir …

AVSNITTET DER DE ENES OM BURGEREN
Ketsjup & Sennep var enige om burgeren: Kjøttet var litt tørt, salaten var frisk, og baconet var godt.

– Hele greia smaker litt for mye sennep, sa Sennep.

– Hm. Det kjenner ikke jeg. Men nå kom det inn en ny smak her. Ingefær? lurte Ketsjup.

– Tror ikke det. Hva er det røde i brødet? Tyttebær?

TYTTEBURGER
Sennep fortalte om en gigantisk burger med tyttebær han hadde spist på Beef Burger Bar i Krakow. Ketsjup kom på at også han hadde spist den burgeren – han hadde nemlig vært på samme tur.

– Herregud, den var stor, ass. Kjøttet så ut som en pakke med kjøttdeig! sa han med savn i øynene.

– Ja. Og brødene var store som sjutommere! la Sennep til.

Fra bak ryggene til Ketsjup & Sennep strømmet det eksotiske tonefall og fremmede ord. Det virket som om Tommis allerede hadde rukket å bli et slags senter for islendinger strandet i Oslo.

– Hm, jeg tror de snakker om et slags islandsk treff som skal være et sted senere i kveld, sa Ketsjup.

– Kan du islandsk? spurte Sennep.

– Litt. Jeg hadde en islandsk hjelper en gang. Haffi. Eller han het egentlig Havstein, tror jeg.

– Sånn som han fra Buzz Aldrin-serien? lurte Sennep.

– Har ikke sett den. Men jeg har bingewatcha Broen de siste par ukene, sa Ketsjup.

– Verste jeg har hørt, sa Sennep.

– Hva med dette da: Jeg lagde Oreo-brownies i dag.

Sennep var enig: Dét var det verste han hadde hørt.

The post NATT&DAGs matanmeldere Ketsjup & Sennep besøker Tommis Burger Joint – små islandske burgere appeared first on NATT&DAG.

Platebutikken Tiger i Oslo, som også huser plateselskapet Fysisk Format, har gitt ut sine «Bransjevelter»-samleplater siden 2009. Nå lanseres magasinet med samme navn.

«Selv om vi er stolte over samleplatene vi har gitt ut med ujevne mellomrom, så føler vi at det har mangla noe. En presentasjon av noe slag. Skrevne ord for å sette musikken i kontekst. 10. februar slipper vi derfor første utgave av magasinet BRANSJEVELTER. Røffly 100 sider, med en samleskive-CD inkludert. Bladet skal komme tre ganger årlig og målet er å dekke et så bredt spekter som mulig av den norske undergrunnen – anno akkurat nå», skriver Tiger på Facebook.

Hvorfor vil dere gi ut musikkmagasin, redaktør Erik Johan Egenes?

– Fordi vi har mye på hjertet! Det er en hel haug med fenomener i norsk kulturlandskap akkurat nå som skriker etter å dokumenteres.

Er ikke fysisk magasin – og ikke minst CD! – litt reaksjonært?

– Nei. Fysiske formater er ikke reaksjonære i det hele tatt. Vi har med varierte kulturuttrykk, som tegneserier og illustrasjoner, og legger mye arbeid i den grafiske utformingen. Alt dette trenger, og fortjener, å kunne oppleves i fysisk format og ikke på en skjerm full av støv og fingeravtrykk. Akkurat som en klassisk fanzine, skal man kunne ha glede av å ta fram Bransjevelteren sin om ett år, to år, ti år. Den skal være et tidsdokument, hvor hypene har blitt testet nøye istedenfor å bli svelget helt ukritisk.

LES OGSÅ: ENO gjennoppstår som musikkårbok

Noen hint om hva første utgave skal inneholde?

– Vi skal virkelig fyre av storskytset allerede fra første nummer. Blant kanonene som er ladd finner du et portrettintervju med indielegenden Calvin Johnson og tegneserien «Oslo Råkk Shitty». Vi har vært i kirka og testa akustikken med støyrock. Vi skal på tur inn i landskapet der rus og musikk forenes. Alt dette, pluss masse mer.

Denne «undergrunnen» dere skal dekke – hva er det for noe?

– Den er nisjene som i sum utfordrer det etablerte. Kultur som lever på siden av det aksepterte, internaliserte og overfladiske. Den kan bestå av hva som helst, men den er ofte underkommunisert, og det blir Bransjevelterens ansvar å løfte den fram i lyset. I en tid hvor etablissementet og deres metoder trenger seg stadig nærmere inn på det alternatives område, er det en særdeles viktig jobb.

Hva kommer til å skille Bransjevelter fra for eksempel ENO?

– Alt! Mindre tåkefull essayistikk, mer konkret journalistikk. Reportasjer, spalter og blanda uttrykk som tegneserier og enqueter. Vi skal først og fremst ut og møte folk, ikke inn i skribentenes forvirrede hoder.

Hva er det kjipeste med norsk musikkjournalistikk?

– Retrorunkinga.

Hva er det beste?

– Aktivitetsnivået.

LES OGSÅ: Tigers grunnlegger hedres med minnekonsert

Året går mot slutten  – beste minne fra musikkåret 2015?

– Delt mellom Gravmaskin på Til Dovre Faller og Broken Water på Ingensteds. Begge pløyer ny mark, men med gammal rock ’n’ roll intakt i bunnlinja.

Og verste?

– Hvert lille drypp av mørkeblå kulturpolitikk.

Kan du anbefale noen bransjeveltende låter?

– «Partyfest & Apathy» med The Good The Bad And The Zugly og «Vi har makten» med Vånna Inget.

The post Nytt, norsk musikkmagasin: – Fysiske formater er ikke reaksjonære i det hele tatt appeared first on NATT&DAG.

Dette innlegget er en del av en debattserie med fokus på alkoholrelaterte problemstillinger, betalt av Helsedirektoratet. Alle bidragsytere er informert om samarbeidet, og NATT&DAG har full redaksjonell frihet innenfor temaområdet alkohol.

Et typisk norsk julebord innebærer kunsten å legge en hinne av gode intensjoner over det som, hvis alt går som det egentlig skal, ender i både samtaler, situasjoner og promille som overgår det man vanligvis forventer av en fredagskveld.

På en restaurant, i et avlukke leid for anledningen, sitter grupper på 10-12 fast ansatte sammenklemt, noen ferske i arbeidsstokken, andre gamle travere. Pyntet med glitrende strømpebukser, litt for stramme dresser og hårspray, studerer de den rimelige, men akkurat passe påkostede spise- og drikkemeny foran seg.

I november og desember går ikke bare Kalix-løyrom og juletapas ned på høykant. Det gjør også julebordets viktigste samlingspunkt: De lite glamorøse, men like fullt hellige, bedriftssponsede «tre alkoholenheter til hver person» inkludert i helaftenen. Med disse glassene innabords er selve grunnlaget for resten av kvelden sikret for mange.

Les også: Intervju med den alkoholfrie ølen Stig

I Norge tar vi ikke lett på gratis alkohol. Enheter skal helst konsumeres i form av en nøye gjennomtenkt konstellasjon. Hva velger sidemannen; å ta ut kvota i bare vin, eller i en mer utradisjonell kombinasjon som øl-vin-øl?

Sidemannen drikker ikke i kveld.

Informasjonen kommer deg for øre akkurat i det det er for sent å bytte plass. Ifølge en studie gjennomført av Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) er bare ni prosent av kvinner og tre prosent av menn avholds. Sjansen for at nettopp du skulle havne ved siden av en slik edru livsstil er følgelig svært lav. Men ok, la gå. Du nedjusterer forventningene til hva slags sprell og intime betroelser du kan forvente deg fra denne kanten i løpet av kvelden, og låner øre til servitøren som forteller hva baren har å by på til de som ikke drikker.

Alternativer er:

• Mozell
• Farris
• Munkholm
• Eplemost

Mange restauranter legger prestisje i hvor mange ti- eller hundretalls ølsorter de tilbyr, og vinkartet suppleres gjerne med sommelierens inderlige beretninger om smaksfasetter, konsistens og hvordan akkurat denne vinen har en helt spesiell historie (kommer fra vingård i Moseldalen som har blitt reddet fra konkurs og restaurert av en skikkelig vin-idealist).

Selv om du aldri har ofret den drikkefrie menyen på en restaurant eller et utested så mye som en tanke er det likevel lett å forstå at avholdspersoner står overfor et stusselig utvalg, sammenlignet med de som drikker alkohol.

Ifølge forskriften til Alkoholloven er det ikke lenger noe krav om at man må ha alkoholfrie alternativer til alkoholholdige drikker. Det holder at man tilbyr alkoholsvake alternativer til enten øl eller vin. Alkoholfri vin taper lett denne kampen og er som resultat nærmest umulig å oppdrive i utelivs-og restaurantbransjen.

Å tilby brus, kullsyrevann og eplenektar impliserer at folk som er avholds ikke har endret preferanser siden barnebursdagens dager. Det er som om restauranter og utestedet ved å tilby disse alternativene har gitt opp å bevare integriteten til de som ikke drikker.

Arbeidslivet er et underlig sosialt fellesskap. De fleste tilbringer langt mer tid med kolleger de ikke har valgt selv, enn de gjør med sine venner. Når julebordet står for døren er det god grunn til å anta at folk har ulike motiver for å møte opp. Noen kommer av ren pliktfølelse. Andre finner på en unnskyldning for å holde seg hjemme. For andre igjen er det kollegiale fellesskapet et sårt tiltrengt nettverk, og julebordet en ekstra sjanse til å bli bedre kjent.

Spesielt i julebordsesongen er det grunn til å anta at de som fyller opp restauranter er et annet, og potensielt mer sårbart, klientell enn vanlige gjester. For en som ønsker å være alkoholfri – uansett grunn – kan et seriøst tilbud av alkoholfri drikke bety mye av forskjellen mellom en verdig og uverdig kveld. I den grad man av kolleger kan bli møtt med aksept eller ren hoderysting over valget om ikke å drikke, bør man alltid, uten unntak bli møtt med et vell av gode alternativer av serveringsbransjen.

The post Kommentar: – Avholdsfolk behandles som barn appeared first on NATT&DAG.

Torsdag falt den første dommen i den såkalte Cappelen-saken, der seks av Cappelens hjelpere ble dømt etter «mafiaparagrafen». Som del av en såkalt organisert kriminell gruppe, fikk de seks skjerpet straff.

Det er ingen tvil om at det som er døpt Cappelen-ligaen har bedrevet hasjsalg i stor stil. Tiltalen mot hovedpersonen selv lyder på oppbevaring og salg av til sammen 1,4 tonn hasj. Cappelens nærmeste hjelpere ble dømt til 16, 15 og 13 år ubetinget fengsel. Dette er to år mindre enn aktors påstand for hver av dem, og dommen inkluderer også enkelte mindre lovbrudd som heleri og våpenbesittelse. Det høye straffenivået i slike større narkotikasaker er bemerkelsesverdig.

Det er ikke uvanlig at norske narkotikaselgere dømmes til lengre fengselsstraffer enn mennesker som begår voldelige forbrytelser. Norge har blitt et av landene i Europa som har strengest straffer for narkotikalovbrudd. Samtidig som en rekke land i vesten de siste år har innført ulike strategier i sin kamp mot narkotika, er Norge fremdeles på samme kurs som da hippiene ble jaget fra Slottsparken på midten av 60-tallet.

Les også: Mexicos høyesterett mener cannabisforbudet er grunnlovsstridig. Når skjer det samme i Norge?

Lovverket har hardnet siden den gang. I 1964 ble strafferammen for narkotikaforbrytelser hevet til 2 år, og etter en gradvis opptrapping ble maksimumsstraffen satt til 21 år, lovens strengeste straff, i 1984. Denne raske økningen er helt enestående i norsk rettsvesen. I følge Nils Christie er det særlig tre grupper som har utgjort drivkreftene i denne utviklingen: leger, rettspersonell og politikere.

Gruppen rettspersonell inkluderer her også politiet, som siden 1964 utelukkende har støttet enhver økning i straffenivået for narkotikaforbrytelser. Norske jurister har derimot forholdt seg kritiske. Advokatforeningen har ved flere anledninger kritisert både praksisen og de politiske partiene som tar til orde for å øke straffene ytterligere. Juss-nestor og professor Johs. Andenæs kalte det for århundrets største feilinvestering i straff.

Les også: – Fengselsstraff er et svik mot samfunnet

Intensjonene bak loven er gode nok. Selv om narkotikabruk forblir forbudt, er målet ved lovgivningen å komme kriminelle bander til livs. Da strafferammen ble hevet til 10 år i 1972, ble det understreket i lovforslaget at økningen tok sikte på å ramme narkotikaforbrytelser av profesjonell karakter, med mål om å gjøre det mindre attraktivt å søke et marked i Norge. På 70-tallet kjempet man mot etableringen av narkotikamarkedene, men dag er disse for lengst etablert, og narkotika er tilgjengeliggjort i alle norske byer. Dette er et faktum en må forholde seg til.

Et budskap gjentatt til det kjedsommelige, er at norsk narkotikapolitikk er et etterspill av den globale krigen mot narkotika. Målet med denne krigerske kampanjen var oppnåelse av det narkotikafrie samfunn. Det skulle bli verdt det. Datidens politikere så håpefullt for seg en fremtid der narkotiske rusmidler ikke skulle være tilgjengelige i landet, men denne kontrolldrømmen ser ikke ut til å bli realisert.

Årlig kommer EUROPOL i samarbeid med Det Europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) med en analyse av det europeiske narkotikamarkedet. Her betegnes utviklingen på narkotikafeltet som negativ. Blant hovedpunktene i deres rapport fra 2013 nevnes en økt sammenblanding av narkomarkedene, nye smuglerruter, nye markeder på internett og fremveksten av nye, farlige rusmidler. Europas cannabismarked karakteriseres av svært høy etterspørsel og et rikt utvalg av produsenter og produkter, samt en økende innenlandsproduksjon.

Les også: – Å snakke om hasj er politisk selvmord, men hjemmebrenning er herlig folkelig

Etterspørselen er også høy i Norge, og det samme er tilbudet. Kilder rundt hovedstadens cannabismiljø har rapportert om at arrestasjonen av Cappelen ikke har medført noen merkverdig endring i tilgangen på cannabisprodukter. Dette til tross for at statsadvokat Lars Erik Alfheim har omtalt hasjoperasjonen som «en av de største narkotikavirksomhetene vi har sett i Norge». Uten høy etterspørsel hadde ikke det norske cannabismarkedet vært så stort som det åpenbart er. Det finnes med andre ord mange som Cappelen, forretningsfolk som skor seg økonomisk på nordmenns behov for cannabis. Skal de få distributørene som blir tatt, alle dømmes med lovens fulle kraft, hardere enn folk som begår drap og overgrep?

Tidligere i høst ble mennene som slo i hjel og drepte en uskyldig og ubevæpnet mann i det såkalte Manglerud-drapet, dømt til henholdsvis 14, 11, 10 1/2 og 7 års fengsel. I NOKAS-saken endte David Toska med en 15 års fengselsdom, uten forvaring. Mannen som i Cappelen-saken ble idømt 15 år i fengsel, er en helsearbeider på 61 år, dømt for oppbevaring og salg av mange hundre kilo hasj, samt heleri av narkopenger. Hans forbrytelse var ikke av voldelig karakter. For å bruke forbudspolitikkens eget språk: Her bør man tenke på signalene.

The post Kommentar: – Er hasjsalg verre enn drap og overgrep? appeared first on NATT&DAG.

– HVA OM JEG hadde begått et mord? Han var ikke så annerledes enn meg; han hadde samme type bakgrunn, kom fra et helt ok samfunn og hadde en helt ok oppvekst. Han var et vanlig menneske som begikk en grusom handling.

Med spillefilmdebuten Etterskjelv har Magnus von Horn gått i seg selv og sin egen ungdomstid. Filmen er inspirert av en virkelig hendelse: en 15 år gammel, svensk gutt som kvalte kjæresten sin fordi hun ikke lenger elsket ham. Von Horn leste rettsprotokollen og guttens bekjennelser etter drapet.

– Det var første gang jeg kjente at et vanlig menneske som meg selv kunne være i stand til noe slikt. Jeg forsøkte å sette meg selv i den ukomfortable posisjonen. Filmen skulle ikke baseres på fakta, men på en troverdig karakter. Da måtte personen skapes ut fra meg selv.

I BEKJENNELSENE ga drapsmannen uttrykk for at han ikke følte seg som et offer. Han forsto ikke hvordan han kunne ha tatt livet av et annet menneske, men forsøkte å ta konsekvensene. I Etterskjelv møter vi den 16 år gamle, fiktive rollefiguren John, idet han slipper ut av en anstalt, to år etter drapet på ekskjæresten.

– Den virkelige drapsmannen prøvde å ta følgene som en voksen mann, men samtidig var han 15 år og fortsatt et barn. Han hadde mange indre konflikter som berørte meg dypt. Han var ikke et tvers gjennom ondt menneske.

John i Etterskjelv vender tilbake til barndomshjemmet i et lite, svensk bygdesamfunn. Møtet med de gamle medelevene blir sårt og voldelig – mange takler ikke at den drapsdømte gutten er tilbake etter bare to år.

MAGNUS VON HORN har bodd i Warszawa helt siden han begynte på den anerkjente filmskolen i Lodz, men regissøren retter stadig blikket mot det svenske.

– Hvis man er under 18 år og gjør noe ulovlig i Sverige, får man uansett maks fire år på ungdomsanstalt – og det er sjeldent. Det betyr at et barn som har begått et drap kan komme ut igjen og fortsatt være et barn. Jeg er fascinert av mennesker som har en samvittighet og at det er dette som blir straffen. Det må være ensomt.

Regissøren forteller at han startet med klisjeene; det enkle, men virkelighetsnære som man har sett i lignende historier på film. Siden gravde han videre, i Etterskjelvs hovedperson, samfunnet og konflikten – alle reaksjonene i kjølvannet av Johns retur.

– At det skulle finne sted en slags happy ending i en slik historie ville bare vært en filmatisk virkelighet. Det tar lang tid før John åpner seg om at han ikke følte noe under kvelningen, og filmen presenterer ham ikke som et offer eller tilbyr andre, mer tilgjengelige løsninger. Virkeligheten går langsomt, forandring tar tid.

– Pressen slår det stort opp når unge begår et mord, men forenkler nyhetssakene fordi det gjør dem mer attraktive. Det finnes ingen vilje til å komme nærmere en forklaring, som uansett aldri er enkel. Vi simplifiserer gjerne det vi er redde for; kaller mennesker for psykopater eller monstre for å distansere oss. Men innerst inne vet vi at vi finner oss selv, hvis vi bare går litt nærmere.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I Etterskjelv har du valgt å ikke vise selve drapet eller beskrive i detalj hvordan det ble utført. Er det ikke også en forenkling å distansere publikum fra den delen av historien?
– Fortellingen handler om livet etter mordet, ikke selve mordet. Den er ikke tilrettelagt for publikum, men for karakterene i filmen. Alle i samfunnet vet hva han gjort, men det tar tid for dem å bearbeide det, og de snakker som om de ikke vet at vi ser på. Det vi ikke ser er de mest gripende bildene, fordi vår fantasi er tusen millioner ganger sterkere enn det jeg kan vise på film. Filmen skal ikke gi svar, jeg er ikke en jævla filosof eller et geni.

«Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund.

Noen ganger er kameraets blikk rettet et annet sted enn på dem som prater. Og i begynnelsen deler vi Johns perspektiv: vi ser faren og den ansatte som snakker, men hører dem ikke gjennom anstaltdørene.
– Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund. En hund er ganske aktiv hvis det for eksempel er bråk i en leilighet; den vil forsvare, være opphisset eller springe omkring. En katt kan sitte i vinduet, uten empati, og se på bråket som om noen satt og leste. Det var forresten et annet punkt; jo mer drama i fortellingen, jo mer distanse – vi ville ikke la kamera bli henført av dramatikken.

– Disse valgene ble gjort ut fra rollefigurene og deres indre konflikter. Alle er veldig redde for følelsene sine, kanskje særlig Johns far. Det er feil å la John få flytte hjem igjen, men faren lar ham gjøre det likevel. Det er ikke «riktig» å ikke elske sønnen sin, men han prøver likevel å være en pappa. Han klarer ikke å stå opp for sine egentlige følelser.

Foruten faren og sønnen i Etterskjelv møter vi også Johns bestefar – en stum mann som til tross for sin skrøpelighet utviser tegn på stoisk kynisme.

– Det er ikke en tilfeldighet at det er tre generasjoner menn i Etterskjelv; de innestengte følelsene har fulgt med gjennom generasjonene, og eksplodert i akkurat John.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mye av kommunikasjonen mellom John og faren skjer gjennom klassiske maskuline handlinger, som leirdue-skyting og kjøreopplæring. Faren forsøker å tilnærme seg sønnen gjennom handling?
– Den eneste måten de kan kommunisere på er gjennom fysisk aktivitet – spise, kjøre bil, men ikke prate med hverandre. Filmen handler mye om mannlige aggresjoner; ikke om testosteron og gruppementalitet, men en form for passiv aggressivitet. Det handler om redselen for å være svak eller se svak ut. Frykten går tilbake gjennom tusener av år: menn har lenge levd i en verden skapt av menn for menn, med mannlige konger, landeiere, og lignende. For å være en stor hersker eller noe sånt måtte man bli en skyggefigur for sine følelser – bare være rasjonell.

– De siste tiårene har verden forandret seg; det er ikke så viktig med territorier, det er viktigere å se innover og i hjertet på seg selv. «Er jeg lykkelig, lever jeg med rett partner, er jobben min riktig», og så videre. Jeg tror menn har kommet i en større konflikt med seg selv enn det kvinner har.

«Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget.

I skandinavisk film ser man ofte menn som ikke klarer å uttrykke følelsene sine. Skaper arketypen et for ensidig bilde? Som du sier har verden forandret seg, og har ikke menn også blitt flinkere til å kommunisere?
– Jo, men Etterskjelv utspiller seg ikke i Oslo, Stockholm, Malmö eller i en annen større by, der mennesker er i forandring og det finnes en anonymitet, og en strøm av informasjon. Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget. Jeg bor ikke lenger i et slikt samfunn, men jeg kjenner fortsatt at jeg har mye til felles med menneskene der. Jeg er mer verbal, men undertrykker følelsene mine, jeg også.

– Det er nok sant at vi ofte ser den «tyste mannen» i norsk og svensk film fordi det er noe sant i det, men det er ikke reservert skandinaver. For eksempel er menn her i Polen like redde for følelsene sine, de stenger seg bare ikke inne på samme måte, men er mer ekspressive.

«Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre.

Det er et fravær av kvinner i familiene til John og hans tidligere kamerat, som havner i et voldelig sammenstøt. Hvordan tror du fortellingen hadde forløpt hvis noen mødre eller søstre hadde vært til stede?
– Den hadde vært annerledes – det er ikke en tilfeldighet at det ikke er noen kvinner i Johns familie. Fraværet handler om at kvinnene har overgitt seg, ikke at de ikke får være med. De har gått lei. Mangelen på kvinner i Johns liv har gjort at han ikke kan uttrykke seg overfor en kvinne – han har myrdet en i stedet. I filmen finnes det tre kvinner som han behøver for å gå videre: damen fra ungdomsanstalten, jenta som tør å nærme seg ham og moren til den drepte, som ikke er redd for å vise sitt hat. Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre.

– Det er et savn etter kvinner som har skapt husholdet og samfunnet. Men det handler ikke om at «kvinner er sånn, og menn er sånn»; rektoren i filmen er kvinne og like krass som mennene.

Dine kortfilmer Utan snö og Echo er også oppvekstskildringer. Hvorfor velger du ungdommers perspektiv i fortellingene dine?
– Jeg liker karakterer som føler mye, men ikke klarer å uttrykke det. I stedet kjenner publikum følelsene for dem og kan sette ord på dem selv. Ofte er ungdommer slik – hvis jeg tenker på meg selv som ungdom var det en tid med mye følelser, men det var vanskelig å beskrive dem og distansere seg fra dem. I den perioden opplevde jeg mye for første gang. Et brudd med en jente blir så uproporsjonert; det blir hele verden, slik en forelskelse også kan bli.

Etterskjelv har norsk kinopremiere 4. desember.

The post Magnus von Horn debuterer med «Etterskjelv», om en 15 år gammel, svensk gutt som kvalte kjæresten sin appeared first on NATT&DAG.

NATT&DAGs årlige prisutdeling går av stabelen for 24. gang!

I tre år på rad har NATT&DAG fylt Rockefeller til randen med over 1500 gjester, og i år kan du kjøpe billett til selve prisutdelingen, som tidligere kun har vært for inviterte gjester. Etterpå er det selvfølgelig igjen duket for Årets Beste Fest, og hvis du kun vil ha billett til den, kan du selvfølgelig få lov til det. Se FB-event her!

Artister og DJs som opptrer er inntil videre strengt hemmelig, men blir sluppet snart.

Hvem var årets viktigste stemme? Hvem var årets verste? Hvem har laget det beste av musikk, film, TV, bok, kunst, scenekunst, opplevelser, uteliv og mat? Og hvem har jobbet utrettelig for en bedre by?

Se fjorårets vinnere her, og se årets nominerte i neste utgave av NATT&DAG i starten av desember. Se også vinnerene av Bergenprisen, Trondheimprisen og Stavangerprisen 2014. 

Ses! Ta med deg en venn, bekjent eller erkefiende!

The post Få billige billetter til Osloprisen – årets beste fest! appeared first on NATT&DAG.

Dette innlegget er en del av en debattserie med fokus på alkoholrelaterte problemstillinger, betalt av Helsedirektoratet. Alle bidragsytere er informert om samarbeidet, og NATT&DAG har full redaksjonell frihet innenfor temaområdet alkohol.

Foto: Akan

Pål Henrik Kristiansen
Kommunikasjonsrådgiver, Akan kompetansesenter

Alkohol er en del av arbeidslivet. Ikke så ofte i kontortid, men i andre settinger. Det finnes mange sosiale sammenkomster i tilknytning til arbeidsplasser der det drikkes. Slike sammenkomster er seminarer, konferanser, sommerfester, og lønningspils, og i disse dager står virksomheter i de fleste bransjer klare til å ta fatt på julebordsesongen.

Alkohol er et sosialt glidemiddel. Uten alkoholen synes mange at det er vanskeligere å skulle prate løst med hverandre, eller senke skuldrene. Alkoholen er ofte en selvskreven gjest i sosiale lag fordi det får folk til å slappe av. På en annen side kan også alkohol by på noen utfordringer. En undersøkelse Akan kompetansesenter gjennomførte i 2014 viste at omtrent én av fire unge arbeidstakere (18-29 år) syntes det drikkes for mye i jobbrelaterte sammenhenger. Årets undersøkelse viser at én av to ledere synes noen blir for beruset når jobben inviterer inn til sosiale sammenkomster. 55 % av ansatte uten lederansvar mener det samme. Disse tallene kan tolkes som at mange mener det blir for mye alkohol i sosiale settinger tilknyttet arbeidsplassen. Men hvorfor skjer dette år etter år? Kanskje svaret ligger i at man aldri har snakket sammen ordentlig.

Når det gjelder yngre arbeidstakere er det spesielt viktig at arbeidsplassen og ledelsen har et bevisst forhold til alkohol. Mer presist: Uttalte holdninger som sier noe om hva en konkret forventer av sine ansatte. Det er viktig å presisere at dette gjelder alle ansatte, ikke bare de unge. Men mange unge ansatte kommer fra et studentliv som gjerne preges av mye festing og løse rammer. De har styrt sitt eget liv og tar sine egne avgjørelser. I arbeidslivet er det derimot annerledes. I arbeidslivet finnes det forpliktelser, ansvar, sjefer, kollegaer og et arbeidsmiljø som må tas hensyn til.

Årlig mottar Akan kompetansesenter rundt 800 bekymringssamtaler fra ledere og medarbeidere. De aller fleste av disse samtalene dreier seg om alkohol. At folk bekymrer seg for hverandre i arbeidslivet er derfor ikke et utpreget julebordsfenomen, men et helårsfenomen.

Alkoholbruk og holdninger til det formes gjerne av normene på arbeidsplassen.  AKAN kompetansesenter er på ingen måte ute etter å fjerne alkoholen. Nøkkelen ligger i å diskutere hvordan man ønsker å ha det på jobb, i sosiale sammenhenger og bli enige om hva som er greit, ikke greit, når det gjelder alkohol, spill og andre rusmidler. Kort fortalt handler dette om å utforme noen enkle kjøreregler som sikrer at alle vet hva de har å forholde seg til og hva som skjer dersom de brytes.

The post Kommentar: Alkohol, julebord og arbeidsplassen appeared first on NATT&DAG.

DA DET NORSKE bandet Beglomeg i sommer ga ut sin debutplate, Eurokrjem, fulgte det med et essay. «Let me tell you about Eurohope» var et forsøk på å forklare en ny sjanger frontfigur Raymond T. Hauger hadde funnet opp. Eurohåp tar utgangspunkt i noe tysk musikk fra 70- og 80-tallet, en type musikk som ifølge Hauger fanger en følelse av «håp og ubetinget kjærlighet».

I essayet presenteres Michael Rother som en av sjangerens gudfedre. Hans solomateriale er «ren kjærlighet i musikalsk form». Før Rothers solokarriere tok til mot slutten av 70-tallet, hadde han rukket å spille i en tidlig versjon av Kraftwerk, laget banebrytende musikk som halvparten av bandet Neu!, gitt ut to album (samt en «lost tape»-innspilling med Brian Eno) med bandet Harmonia og er dermed som pionér å regne innen den ekstremt innflytelsesrike og omdiskuterte sjangeren «Krautrock» (mer om det begrepet senere).

Da Rother ble booket til Oslo Psych Fest i oktober, var det åpenbart at NATT&DAG måtte arrangere et «meeting of the minds».

– Jeg gjorde et intervju for en studentradio i går, og de spurte meg om Eurohåp! Var det ikke det du snakket om da vi møttes i Bergen sist?

Jo, det stemmer. Det er et uttrykk jeg har funnet på, delvis for å dekonstruere dette helsikes Krautrock-begrepet.
– Haha! Bra!

For det sier ingenting om musikken. Såkalt «Krautrock» inneholder jo så mange typer forskjellig musikk, og blant annet finnes det mange eksempler på det jeg liker å kalle universiell håpsmusikk der.
– Allright. Et håp om at livet skal bli bedre?

Ja, eller at alt skal ordne seg, hvis du skjønner hva jeg mener. Og akkurat det er en følelse jeg ofte får når jeg hører mye av den tyske 70- og 80-tallsmusikken, og især solomaterialet ditt. Det er en utrolig lengsel der som smelter meg fullstendig.
– Ok.

Det er en låt på den siste Pink Floyd-plata, The Endless River, som har den samme vibben. «Anisina». Har du hørt den, eller?
– Hehe. Det lurer jeg på om jeg svarte deg på da vi snakket sammen sist. Jeg bruker ikke mye tid på å høre på kontemporær musikk.

Hehe. Jeg hadde snudd noen kalde da. Aldri hørt på Pink Floyd?
– Det er ikke det at jeg ikke liker dem. Jeg husker at sent på 60- og tidlig på 70-tallet, så var det noen viktige låter som nådde meg, men jeg har aldri vært noen fan. Historien om min utvikling som musiker begynner med at jeg ville styre vekk fra all annen kjent musikk. Det ga ingen mening for meg å lytte til andre band på det tidspunktet, da jeg forsøkte å bevege meg bort fra alt.

«Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.

Akkurat. Kan du fortelle litt om hvorfor dette ble så viktig for deg? Hva dreide det seg om? Glemme Hendrix og sånn?
– Hehe! Jeg elsker Hendrix fortsatt, vet du. Jeg beundrer ham, men jeg er ikke Jimi Hendrix. Og jeg er ikke The Beatles eller hva som helst, Clapton eller …

Når innså du det?
– Det kom med årene. Jeg var tenåring da jeg startet å spille, og kopierte og beundret disse folkene.

Det var i gruppa Spirits of Sound, ikke sant?
– Stemmer. Vi startet i ’65 og vi var som slaver. Vi imiterte og forsøkte å ligge så tett opptil våre idolers sound som mulig.

Det er vel et nokså vanlig utgangspunkt?
– Jo, jeg var bare femten år da.

Ikke sant, men kan du huske om det var noe spesielt som skjedde eller om det var noen som sa noe til deg som fikk deg til å forstå at kopiering er fånyttes?
– Nei. Jeg tror det bare vokste seg til gradvis med alle de ideene jeg ble eksponert for sent på sekstitallet. Den politiske scenen og all turbulensen. Vietnam-krigen og borgerettsbevegelsen i USA. Uroen blant studenter i Berlin, hvor det var disse venstreorienterte gruppene som demonstrerte og ble banket opp av de reaksjonære politistyrkene på det tidspunktet. Du vet jo at en fyr ble skutt og drept på gaten i Berlin!

Søren, Michael, jeg må gå på do. Jeg beklager. Vi må holde tråden!
[Raymond går på do]
– Hvor var vi? Jo, du spurte meg om hvordan jeg kom frem til ønsket om å styre vekk fra helter. Når du innser hvordan verden fungerer og hva som er galt og har en mening om det, så utvikler du også en idé om din egen personlighet. Hvem er jeg? Hvorfor tenker jeg dette? Du begynner å tvile og begynner å tenke at, «ok, jeg elsker disse musikerne, jeg elsker The Beatles, alle disse store heltene, Hendrix, men de er jo artister i sin egen rett med sin egen identitet». Inntil da var jeg bare en som plukket opp deres ideer og kanskje prøvde å tilføye noe, men det tilfredstilte meg ikke. Det tilfredsstilte ikke mitt ønske om å utvikle min egen personlighet, ikke bare som menneske, men også som musiker. Jeg tror de sene sekstiårene generelt var en tid og en periode hvor mange musikere verden over og unge folk generelt hadde de samme følelsene om urettferdighet. Vietnam-krigen var spesielt grusom og urettferdig, syntes vi.

Svært godt svart. Wow. Dette fikk deg til å ville skape noe helt nytt?
– Du vet, jeg var jo en av de aller yngste. Det var eldre musikere og kunstnere rundt meg, og du hadde filmskapere som hadde en helt ny tilnærming til det å lage film. Man opplevde forandringer i alt! I Tyskland, i Frankrike …

Ja, Fassbinder og …
– Ja, Fassbinder, Herzog og andre folk som dem. Så jeg tror at ikke bare jeg, men også mange andre musikere delte denne følelsen om at noe er feil med systemet. Det kommer jo an på om du har en slags musikalsk visjon, men tanken om å kritisere Amerika og amerikansk livsstil og politikk fikk mange folk til å kritisere musikken også. Vi innså at det måtte være en slags imperialistisk verden siden hele Tyskland var full av amerikansk og engelsk musikk. Det var ingen ordentlig tysk scene. Vi følte vi måtte legge den engelskspråklige kulturdominansen bak oss. Det er ikke sånn at jeg våknet opp en morgen og tenkte at «jeg vil legge alt dette bak meg», men med små steg kom det sakte til meg og til slutt forsøkte jeg å finne ny musikk, eller et nytt felt innen musikk. Og det var ingen andre musikere rundt som delte min … eller det var andre, men det var ingen jeg visste om da. Så jeg var ganske misfornøyd.

Så du hadde ikke hørt om Florian Schneider og Ralf Hütter før du møtte dem?
– Nei, jeg hadde aldri hørt navnet Kraftwerk. En dag var jeg på en demonstrasjon sammen med en annen gitarist som også jobbet på mentalsykehuset der jeg jobbet, og han fortalte meg at han hadde blitt invitert til et studio for å spille inn noe filmmusikk og lurte på om ikke jeg ville bli med. Jeg tenkte hvorfor ikke og spurte hvem disse folkene var. «Kraftwerk» sa han. Jeg syntes det var et rart navn, men jeg ble med og det viste seg å være riktig beslutning for senere på kvelden var jeg der og jammet med Ralf Hütter og møtte Klaus Dinger og Florian Schneider.

Dæven.
– Ja, Klaus hadde spilt på én av sidene på den første Kraftwerk-skiva så han var allerede en del av den scenen og den gjengen der. Jeg husker godt at han satt der i sofaen med Florian og de lyttet til meg og Ralf som jammet. Jeg tror alle tenkte at her er det noe verdt å vie oppmerksomheten sin til. Så vi utvekslet numre og noen uker senere fikk jeg en telefon fra Florian Schneider. Han fortalte meg at de hadde fått en rekke konserttilbud som følge av skivas lille undergrunnssuksess, og spurte om ikke jeg kunne tenke meg å erstatte Ralf Hütter, som da hadde bestemt seg for å fullføre arkitektutdannelsen sin. Så slik hadde det seg at jeg kom meg inn i scenen, og fra da av går det en strak linje. Jeg spilte med Florian og Klaus i noen måneder og møtte Conny Plank. Vi forsøkte å spille inn den andre Kraftwerk-skiva, men som du vet fikk vi ikke det til.

Ja, dere fikk ikke overført live-feelingen, sant?
– Nei, vi fikk det bare ikke til.

Conny Plank var litt eldre enn dere. Hva har du å si om ham?
– Ja, jeg har alltid vært yngst. Også i Spirits of Sound var jeg yngst. Hehe! Det hadde noen ulemper så klart, men det ble ganske fort klart for meg at Conny Plank var en interessant person å jobbe med.

Ja, og han har jo jobbet med så mye forskjellig. Produsert Killing Joke, Eurythmics og …
– Ja, jeg kjenner ikke musikken. Du blir vel overrasket, men jeg må innrømme at jeg knapt kjenner til noe musikk. Altså, jeg kjenner til navnene, men ikke materialet.

Det går bra! Jeg har lest at du gikk til barnemusikk og eldre tysk folkemusikk for inspirasjon. Stemmer det?
– Nei, det var aldri noen plan om å gjøre noe relatert til folke- eller barnemusikk. Men det var en slags dekonstruksjon av rockeklisjéene og rockeverdenen. Legg alt dette som har tilknytning til amerikansk og britisk popmusikk, blues … legg alt dette bort! Ingen kjappe fingre på gitarhalsen, ingen bluesnoter og alt dette.

Så dette var et helt bevisst steg?
– Ja, dette var veldig viktig. Det var integrert i tanken om å legge alt bak seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gitarspillet ditt, Michael. Du bruker lange toner som kan gi lytteren en lengtende følelse og man kan visualisere.
– Jeg visste ikke da, og heller ikke i dag, hva folk opplever når de hører musikken. Det er ikke mulig å sette seg inn i en annen persons sinn og hjerte. Det er jo et av de store mysteriene, ikke sant! Jeg var like overbevist når det gjaldt Neu!s musikk som med Harmonia og med sologreiene mine. Jeg elsket musikken! «Dette er så bra og alle må elske dette fordi jeg elsker det!», men så innså jeg at det funker jo ikke, fordi jeg aner ikke hva andre folk vil høre eller hva de faktisk hører. Når jeg spør venner, eller kjæresten min «Hva hører du her?» så blir jeg overrasket. Det er så uklart for meg. Jeg mener, alle opplever alt forskjellig! Det gjelder jo hele livet.

Ja, persepsjonen råder over alt. Fader og, jeg må på do igjen. Jeg snudde fire varme før vi begynte … Hold tanken!
– Haha!

Beklager dette. Kaffen går rett igjennom her. Når du rigger deg til for å lage musikk, forsøker du å visualisere hva det skal bli?
– Overhodet ikke. Det er bare lyd det jeg hører. Men noen ganger har jeg følelser om rom og bevegelse. Om en rytme er veldig sterk og driver fremover så kan jeg for eksempel forbinde det med å sykle fort eller å være i havet på en stor bølge.

Det er jo visualisering det?
– Ja, kanskje svaret burde vært ja. Men det er ikke slik at jeg setter meg ned og vil oversette følelsen av å være i havet til musikk. Det er musikk først og så vet jeg at dette er en følelse jeg kjenner igjen fra andre deler av livet. Ideen er ikke å oversette musikk til en slags film eller noe du opplever i livet. Med mindre jeg lager lydspor til en film, slik jeg har gjort i senere tid. Da ser jeg scenen, jeg registrerer følelsene og atmosfæren.

«Jeg tilber katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene.

Du har sagt at det nåværende livesettet ditt ikke dreier seg om noen nostalgitripp, men at det er gammel musikk med dine nåværende ideer om musikk. Hva er dine nåværende ideer om musikk?
– Vel, det er ikke en nostalgisk tilnærming. Det er ikke sånn «alt var så mye bedre før og alt er så dårlig nå». Det er ikke slik jeg ser det. Jeg tenker jeg prøver å balansere det gode og det dårlige. De tidlige syttiårene var en veldig viktig periode i mitt liv. Jeg gjorde helt nye oppdagelser og utvekslet ideer med veldig interessante artister. Florian Schneider, Klaus Dinger, Roedelius, Moebius. Og det å utvikle musikalske ideer med disse menneskene formet musikkforståelsen min som jeg så kunne blande med personligheten min, og det førte til slutt til sologreiene.

Ja, er det planer om å spille inn noe nytt?
– Jeg er ikke så tent på å gi ut ny musikk eller å gå gjennom den prosessen med å utvikle noe fra bunn. Det er en veldig lite forfriskende opplevelse. Det er veldig seriøst og hardt arbeid. Og jeg husker at jeg virkelig slet med å spille inn plater. Det er et psykologisk problem. Det å zoome inn på materialet og etter noen uker ikke få sove ordentlig fordi jeg ikke klarer å tenke på noe annet og jeg våkner om natten og tenker på hvordan jeg skal mikse en låt istedet for å sove.

Sinnsro altså.
– Ja, det er én av grunnene. Og livet mitt er nokså travelt. Jeg savner ikke å gi ut musikk.

På tampen her. Jeg må få spørre deg om Frank Duval. Han kjenner du vel?
– Jeg beklager. Jeg kjenner ham ikke! Lagde han filmmusikk?

Hæ? Ja, han laget musikken til Derrick.
– Å, han ja! Den fyren? Kanskje jeg burde følge med.

Jeg er bare nysgjerrig. Dere har mye til felles. Men skit i det. Når Neu!-platene ble offisielt reutgitt kom det jo en bråte med musikere og band som hevdet at Neu! var en stor inspirasjonskilde. Men, Michael, vil du ikke si at det er misforstått hvis denne inspirasjonen kun består i å kopiere apache-beaten over endeløse drunerunker ut i ingenmannshælsiket? Det gikk kjapt inflasjon, synes du ikke? Å skulle være inspirert av Neu! skulle vel innebære mer idealistiske forsøk, altså finne på noe NYTT?
– Jo, hehe, det er det jeg ville sagt også. Jeg liker ikke å være en krass kritiker, men hvis jeg skal være ærlig: hvis du vil dele denne idealistiske tanken må du gjerne ta Neu! som et utgangspunkt, men forsøk å gjøre det annerledes. Dét er å være inspirert av Neu! Men ikke alle er ment å være innovatører. Det har så mye å gjøre med hvilken tid man lever i, og hva som foregår av forandringer i verden. Det jeg opplevde da jeg startet var en meget spesiell periode. Det er vrient for meg å forestille for meg hvordan jeg ville reagert om jeg var en ung person i dag. Om jeg ville hatt det samme ønsket om å styre vekk fra alt som skjedde rundt meg, om jeg ville spilt på et helt nytt, moderne instrument eller spilt noe som ingen vil høre på. Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.

Bra sitat. Nå vil jeg snakke litt om katter. Du har sagt at tredjealbumet ditt Katzenmusik er inspirert av forholdet ditt til og din fascinasjonen for katter. Hva er det med katter? Er det bare at de er så gode, søte og kosete og sånn?
– Jeg beundrer de og jeg har hatt mange katter. Et tilfeldig syn av en katt får meg alltid til å smile. Jeg er maktesløs overfor de. Jeg rekker ikke å tenke engang før jeg smiler. Jeg tilbeder katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene. Ikke slike rasekatter, men helt typiske, vanlige katter. Skulle ønske jeg var en.

The post Raymond Hauger og Michael Rother om katter, krautrock og å ville fjerne seg fra all eksisterende musikk appeared first on NATT&DAG.

MED HEFTEUTGIVELSER som Night Business, Gangsta Rap Posse, Lincoln Washington og The Incredibly Fantastic Adventures of Maureen Dowd, har Benjamin Marra skapt seg et rykte som en pålitelig leverandør av hypervoldelige exploitationtegneserier. Med en estetikk som blander Raymond Pettibon-tegninger med den typen anatomisk forvirrede actiontegneserier som florerte på obskure amerikanske småforlag på 80-tallet, har Marra skapt seg et uttrykk som blander parodi, pastisj og en genuin interesse for vold og sex.

Dermed føyer han seg inn i en større trend av nordamerikanske tegneserieskapere som på 10-tallet fordomsfritt har utforsket sjangre og formspråk som i tegneseriemediet hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, og som trekker veksler på 70- og 80-tallsfilm og dataspill fra 90-tallet og fram til i dag. Michel Fiffes COPRA, Charles Forsmans Revenger, Secret Prison-antologien Rub the Blood og Brandon Graham & Co.s Prophet er alle forsøk på å løfte fram og rehabilitere en type 80- og 90-tallsserier som lenge har vært uglesett blant tegneserieentusiaster. Men, i motsetning til disse, er ikke Marra videre opptatt av superhelter.

SELV OM HAN lenge har vært en særegen stemme i amerikanske undergrunnstegneserier, er Marra først nå klar med sin første bokutgivelse. Det sier formodentlig mye om både ham og dagens amerikanske tegneserieklima at Terror Assaulter: O.M.W.O.T. (One Man War On Terror) utgis av sjølveste Fantagraphics. Boka består av fire løst sammenhengende historier om en agent med kodenavn One Man War On Terror, som er en del av George W. Bushs hemmelige Terror Assaulter-program, hvis mandat er å stoppe terroristene – koste hva det koste vil.

Siden O.M.W.O.T. er en psykopat, koster det en hel del. Den hemmelige agenten er ultravoldelig, sadistisk og følelsesløs, og lar seg kun distrahere i sin krig mot terror når muligheten byr seg for litt kald, pornografisk sex med tilfeldig forbipasserende (av begge kjønn, vel å merke. Senere dømmes han til å leve som mann og kone med sin forræderiske partner Freedom Warrior Champion, som har byttet kjønn i fengsel).

«Bazooka, ninjasverd, frimurere, øglemennesker, røyking, solbriller, analsex, Kong Arthur, klin-til-en-puma-midt-i-trynet – mission completed.

TERROR ASSAULTER er en underlig bok. Marras tegninger synes mer amatørmessige og fan art-pregede enn tidligere, og det intensjonelt keitete preget understøttes av at figurene hele veien kommenterer handlingen med klønete eksposisjonsdialog. Selv om boka kun inneholder en håndfull pornografiske scener, vedvarer rollefigurenes flate «pornoskuespill» hele veien gjennom, og bidrar til å skape en dissonant stemning som tidligere kun har spøkt i bakgrunnen i Marras utgivelser.

Der Marras øvrige serier spenner fra enkle sjangerpastisjer (Blades & Lazers) til en mer kompleks Paul Verhoeven-inspirert tilnærming, hvor publikums reaksjoner innlemmes i satiren (Gangsta Rap Posse), preges Terror Assaulter av mer tradisjonelle pop art-strategier. Dette innebærer blant annet at obskure referanser velges vekk til fordel for mer tidløse fremmedgjøringsgrep med røtter tilbake til Roy Lichtenstein. Terror Assaulter har for eksempel flere likhetstrekk med Peter Haars’ Prokon og Happy Biff, selv om Marra fortsatt omfavner estetikken og tropene han befatter seg med i en helt annen grad enn Haars.

Om strategiene er annerledes, er målet med Terror Assaulter det samme som i resten av Marras utgivelser, nemlig å diskutere og nyttegjøre seg av estetikken og gjennomslagskraften i sjangeruttrykk som tradisjonelt har vært stemplet som trash uten å se gjennom fingrene med de problematiske aspektene av disse tradisjonene. Eller for å si det på en annen måte: Bazooka, ninjasverd, frimurere, øglemennesker, røyking, solbriller, analsex, Kong Arthur, klin-til-en-puma-midt-i-trynet – mission completed.

Benjamin Marra – Topp 5
1. Night Business
2. Gangsta Rap Posse
3. Terror Assaulter
4. Lincoln Washington
5. The Incredibly Fantastic Adventures of Maureen Dowd

Mislikte du denne spalten? Synes du formuleringen «lenge har vært uglesett blant tegneserieentusiaster» var unyansert og generaliserende? Oppsøk Facebook-gruppa Serienett, og føl deg som hjemme!

The post Exploitation og pop art i ultravoldelig, hyperseksualisert forening appeared first on NATT&DAG.

I anledning reutgivelsen av Mayhems første fullengder Live in Leipzig, har vi gitt pennen til støymusiker, labelsjef og forlegger Lasse Marhaug. 

DET ER TROLIG ingen andre som har inspirert flere unge metalkids fra alle deler av kloden til å starte egne band enn det Mayhem har. Men tross sitt  verdensherredømme er også Mayhem Norges mest uheldige band. Det har vært 30 år med kaos, ustabile besetninger, død og nettopp Mayhem.

Om hundre år kommer Norge sikkert til å kalle opp gater i deres navn, men i sin egen tid vil Mayhem være permanente underdogs. Nettopp derfor er de så lett å like. Mayhem representerer en holdning – på linje med band som Motorhead, Ramones, Black Flag og CRASS, signaliserer den rotete og ikoniske Mayhem-logoen noe genuint og ekte. Jeg husker da jeg først leste om bandet i fanzinen Damage Inc. Pure Fucking Armageddon?! Deathcrush?! Og de var norske? Jeg ble umiddelbart fan.

Av det som regnes for den klassiske Mayhem-besetningen – kvartetten Necrobutcher, Dead, Euronymous og Hellhammer – er det faktisk bare dette opptaket fra Leipzig 26 november 1990 som kan regnes som et offisielt album. Tre år senere var halve bandet døde.

Live In Leipzig står som dermed som hovedverket til vokalist Dead, som aldri rakk å gå i studio for å spille inn vokal til låtene sine til albumet De Mysteriis Dom Sathanas. Og her har vi det mest fascinerende med denne konsertplata – den gir oss en pekepinn på hva som kunne vært. Et sentralt stykke black metal-historie som ikke fikk en fullverdig bauta.

Bandet spilte inn låtene, men da med Attila Csihar, og han sang dem radikalt annerledes. Og selv om jeg ikke hører forskjell liker jeg å vite at det er Necrobutcher og ikke Count Grishnackh som trakterer bassen. Helt enkelt: Live In Leipzig er Mayhems beste fullengder. De har levert sterke album i ettertid, men det er ingenting som topper spetakkelet som gikk på teip den kvelden i Øst-Tyskland.

Live In Leipzig er kjent for å ha dårlig lyd. Selv i liner-notesene blir det påstått at den har «not the best production values». Tull. Lyden er perfekt.

NÅ HAR OPPTAKET fra Leipzig fått over 25 år på baken og kommer på nytt ut i en utvidet versjon. Men det er ikke som plata har vært vanskelig å få tak i – ifølge databasen Discogs finnes den allerede i hele 33 forskjellige utgaver. Den er altså en av de konsertplatene av et norsk band utgitt flest ganger. Live In Leipzig – med låter som «Necrolust», «Pagan Fears» og «The Freezing Moon» – må dermed regnes som en klassisk live-plate på linje med Deep Purples Made In Japan, Kiss’ Alive!, Motorheads No Sleep Til Hammersmith, Iron Maidens Live After Death og Judas Priests Unleashed in The East – konsertdokumenter som blir stående som noen artistenes sterkeste utgivelser. Og i våre retrofile dager blir slike plater gitt ut på nytt, ofte med ekstra bonusmateriale slik at fansen gladelig kjøper noe de allerede har fra før. Jeg har selv fire Live After Death i hylla, som for en middels Maiden-fan er et beskjedent antall.

Live In Leipzig er kjent for å ha dårlig lyd. Selv i liner-notesene blir det påstått at den har «not the best production values». Tull. Lyden er perfekt.

Trommeslager Hellhammer forklarer i et intervju at konserten ble tatt opp på en ghettoblaster-kassettspiller ved miksepulten. Akkurat. Derfor låter det så forbanna bra. Begrensningene til kassettformatet funger som verdens beste kompressor, spesielt godt egnet til punk og ekstrem-metall, bedre enn alle plug-ins-penger kan kjøpe. De siste årene har det blitt en greie med å gi ut demokassettene til gamle band i forseggjorte utgaver.  Musikk som opprinnelig ble kopiert av 16-åringer på gutterommet på billige kassettspillere blir gitt ut som svindyre vinylbokser og solgt til de samme folkene som kjøpte kassettene for 5 dollar for 25 år siden. The Cult of the Demo Tape.

Live in Leipzig er altså spilt inn i Øst-Tyskland 26 november 1990, like etter at jernteppet hadde falt. Jeg ser for meg at publikum ikke var vant med å se band av Mayhems karakter, og at det derfor er så lite respons å høre fra dem på opptaket (Necrobutcher roper mellom en låt: «Are you dead?!» – og referer neppe til sin bandkollegas kunstnernavn). Dessuten hadde ikke bandet den legendariske status da som de har nå, Leipzig ante ikke hva de gikk til, og det sikkert heftig å få «Chainsaw Gutsfuck» midt i fleisen. Eller kanskje det rett og slett ikke var mange som kom på konserten. Live In Leipzig er derfor ikke som liveplater flest – et storslått dokument av et band på toppen av sin populariet – plata er heller et historisk blinkskudd av et band på sin kreative høyde. Byen Leipzig og dets publikum føles sekundær og tilfeldig, men vi kommer helt innpå de fire guttene i Mayhem. Blant annet hører vi dem diskutere om den venstre basstrommen er mikket opp (ikke godt å si).

Og for hi-fi-snobbene som synes Leipzig låter necro, så vil Zeitz-teipen fortone seg som å være begravd i en myr.

MED SÅ MANGE utgivelser av plata allerede tilgjengelig lurer Mayhem-fansen mest på hva som er på plate nummer to i denne deluxe-utgaven? Jo, et opptak fra Zeitz, spilt inn to dager før Leipzig-konserten. Og for hi-fi-snobbene som synes Leipzig låter necro, så vil Zeitz-teipen fortone seg som å være begravd i en myr. Det låter som det er spilt inn på en telefonsvarer i nabolokalet. Euronymous’ riffing fremstår som havregrøt, trommene bøtter som blir sparket rundt, og båndsuset som et teppe av synth som flere ganger truer med å ta over lydbildet og sluke bandet. Flotte saker, men kanskje hakket for lo-fi til at jeg kommer til å spille den hver dag.

Flott er også tekstene, bildene og ikke minst brevene til Euronymous som er reprodusert i bookleten (han hadde et brevhode som tok halve A4-arket), som gir kontekst til hvorfor den kalde novemberkvelden i gamle Øst-Tyskland for 25 år siden ble et høydepunkt i black metal-historien.  Gode plater er verdt å kjøpe flere ganger, og nyutgaven av Live in Leipzig kan trygt kjøpes i vente på 7.2 surround-miks og 3D-hologram-versjonene som sikkert kommer etter hvert.

The post – Live In Leipzig er Mayhems beste fullengder appeared first on NATT&DAG.

Vi trenger hjelp!

Folks rusvaner er i konstant endring. Fra år til år endres måtene vi tar narkotika på, hva vi tar, og hvor vi får tak i det. En god og konstruktiv rusdebatt er et viktig satsningsområde for NATT&DAG, og for en best mulig debatt trenger vi naturligvis best mulig faktagrunnlag.

Derfor har vi inngått et samarbeid med Global Drug Survey 2016 – tidenes største spørreundersøkelse om rus. Hjelp oss å kartlegge også norske rusvaner og -holdninger, slik at vi kan være enda smartere når vi snakker om rus. Ta spørreundersøkelsen her:

TRYKK HER FOR Å DELTA

The post Tar du drugs? Hvor mye? Med hvem? Hvorfor? appeared first on NATT&DAG.