Clik here to view.
Visst er det gøy med musikalnumre som får serken til å suse og ørene til å blafre, men skal det være gøy med infernalsk sang bør både sangeren og melodien fenge.
LØST BASERT PÅ H. C. Andersens Snødronningen tar Disney oss med til en egenkomponert blanding av Bryggen i Bergen, Røros og Akershus festning, til Arendel. Et fredfullt kongesete penslet ut med hele spekteret av fortryllende 3-D animasjon. Her bor prinsesse-søstrene Elsa og Anna, en blond magisk begavelse og en lett-antennelig rødtopp. Men trolldom er en tve-egget egenskap, og straks etter Elsas kroning får en het søskenkrangel magien til å kullseile hele kroningsfesten: Kongeriket fryser til is, folket vender Elsa ryggen, Elsa tvinges til is-olat og Anna reiser etter for å vinne tilbake søsteren.
Oppover i isødet bærer det, mens to jenter bryter løs fra konvensjonene for å finne både seg selv og hverandre. Inn i utbryter-regnestykket inngår også en (for) kjekk beiler-prins, en storneset utfordrer, hans meget sympatiske reinsdyr Svein og ikke minst – den absurdistiske snømannen Olaf, filmens egentlige helt og komiske begavelse. Som fondmotiv bak dramatikken har Disney – som var på besøk i Norge for å finne eventyrlig inspirasjon – lagt høye fjell og dype daler, en klin kokos tyroler-vert, en pikant referanse til lutefisk, litt nordlys, en trollfamilie og Disney-norsk rosemaling. Det skulle love godt og det kunne ha blitt bedre, hvis det ikke var for fraværet av ett vesentlig moment: streke følelser for hovedpersonene.
Elsa – den tragiske delen av søster-duoen – er enkelt og greit ingen interessant karakter. Verken i filmens musikal-tyngede anslag, eller alene i isødet, er hun så mye mer enn en holdt og angstfylt storesøster uten fristende sprekker i den glattpolerte dronningdrakten. Anna er en langt bedre figur, men all den tiden hun står i forhold til den uspennende søsteren, og heller ikke relasjonen dem imellom er interessant, hjelper det ikke at dynamikken rundt er medrivende og at siste akt slår en fin knute på kjente eventyrforventninger. Hun er kort og godt avskåret fra å ta full styring så lenge Frost er et eventyr som på liv og død – bokstavelig talt –må handle om to heltinner istedenfor én.
Helt til slutt må vi vende tilbake til musikken. Her er det verken deilige Broadway-toner a la Skjønnheten og Udyret eller poppete glansnumre lik Elton Johns Løvenes Konge-anthem. Istedenfor har komponist Cristophe Beck lagt seg på en trasig utgave av High School Musikal-hits. Eller som jeg først tenkte da Elsa synger “La det gå!” så det ljomer gjennom hele ødemarken med anstrengt hodeklang: Har de fått country-popartist Lee Ann Rimes til å skrive musikken? Pussig.
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 25. desember
Clik here to view.
