Clik here to view.
Ikke flere gamle menn som snakker med sine avdøde koner på parkbenker, takk.
I “Mr. Morgan’s Last Love” møter vi, ikke overraskende Mr. Morgan. Matthew Morgan (Michael Caine) er en gammel amerikaner som bor alene i en stor leilighet i Paris. Slik har han bodd i et par år etter at kona hans døde etter lang tids sykdom. Dagene hans består nå stort sett av ingenting. Han tusler litt rundt, besøker grava til sin avdøde kone og er ellers skjeggete og molefonken. Når i tillegg sønnen ikke kommer på besøk med barnebarnet det året, er Matthew mer ensom enn noensinne.
Men en dag treffer han en ung, fransk kvinne på bussen. Hun heter Pauline (Cleménce Poécy), og siden dette er film, blir de venner med en eneste gang. Vennskapet mellom dem baserer seg på et slags gjensidig behov for å “ha noen”. Matthew ser åpenbart mye av kona si i denne unge, franske jenta, mens hun på sin side ser Matthew som en farsfigur. Og gjennom Pauline forstår etter hvert den gamle filosofiprofessoren at han enda har mye å lære om livet og menneskene rundt seg.
Og det er ikke måte på så gode venner Matthew og Pauline blir i denne forsvinnende lite troverdige historien om Mr. Morgans vei ut av ensomheten. For kall meg gjerne hjerterå og kynisk, men jeg tror jeg ville syntes det var utrolig slitsomt å ha en gammel mann som hver dag oppsøkte meg på arbeidsplassen og stod å så på mens jeg lærte bort cha-cha-cha til andre gamlinger. Sjarmerende og søtt? Prøv heller creepy og intenst. At dette skal være grobunn for et bunnsolid far-datter-forhold kjøper jeg rett og slett ikke.
Gjennom hele filmen virker det som om regissør, Sandra Nettlebeck, ønsker å selge oss lignende snarveier. Kroneksemplet på dette er dialogen i filmen. For det karakterene sier er som regel ufiltrerte følelsesutbrudd. Det er selvsagt veldig logisk og forståelig, men fullstendig ulogisk. Dette gjør at jeg blir holdt på en kjølig distanse til dramaet karakterene visstnok føler på gjennom størsteparten av filmen. Dermed lar jeg meg ikke engasjere, og ender derfor opp med den verste følelsen jeg mener man kan ha når man ser en film: Likegyldighet. Og det er ikke noe særlig å være helt kald inni seg når Michael Caine gråter, altså!
For rollen“Matthew Morgan” skal visstnok Nettlebeck ha skrevet med Caine i tankene. Da kan hun umulig vite særlig mye om ham, annet enn at han er gammel og amerikansk. Og amerikansk er han jo ikke, noe den corny, aksenten hans gjør ettertrykkelig klart. Hovedproblemet er allikevel at Caine rett og slett ikke har fått noe å jobbe med i denne rollen. Han burde i utgangspunktet passet perfekt i rollen som “forbitret enkemann”, og vi får også tidvis føle på hans kvaliteter i flere av filmens partier. Men i det store og det hele blir det, som resten av filmen, dessverre for generelt. Karakteren hans mangler … vel, karakter! Caine spiller ikke “Matthew Morgan”, han spiller ”gammel mann”. Og slik er det dessverre med resten av karaktergalleriet vi møter også.
Det er likevel verdt å trekke frem filmens kvinnelige aktører som positiver. Cleménce Poécy, som man vel kan hevde får sitt store spillefilmgjennombrudd gjennom hennes rolle som “Pauline”, bærer karakteren sin tidvis veldig godt. Det er også i de mer intense dialogvekslingene mellom henne og Caine at jeg klarer å engasjere meg noenlunde. Og Gilian Anderson gjør maks ut av rollen som Matthew Morgans datter. Å avspise henne med rollen som stereotyp, frekk amerikaner er ganske frekt i seg selv, men det er allikevel herlig å se henne som kjip superbitch! Disse prestasjonene, i tillegg til at filmen er nydelig skutt og lyssatt, gjør filmen mulig å komme seg gjennom. Men det redder den på ingen måte.
Thomas Svane Søndergaard
Premiere 25. desember
Clik here to view.
