Mens Terence Malick ( Tree of Life, To the Wonder) bringer oss til livets kjerne ved å stilisere og abstrahere, tar den franske regissøren Abdellatif Kechiche oss med tilbake til den naturalistiske virkeligheten. Til kropp og ånd, kjøtt og tårer og menneskeliv som fremstår som like reelle som våre egne. En varm hånd mot kinnet og et slag i ansiktet, Blå er den varmeste fargen kommer til å ta pusten fra deg.
Midt i historien står 17-år gamle Adèle. Sterk og sårbar, sjenert og nysgjerrig. Usikker på seg selv, gutter, kjærligheten og sin egen legning. Inntil hun møter den eldre kunststudenten Emma. Her eksploderer Adèles følelsesliv, og den emosjonelle og erotiske oppvåkningen sender henne inn i bane rundt en ny sol og en ny måne, Emma.
Det er flere momenter som gjør Blå er den varmeste fargen til en pustfrarøvende opplevelse. For det første tar Kechiche seg sjeldent god tid. Hele tre timer og sju minutter bruker han på å lose hovedkarakteren mot og gjennom den store kjærligheten. Slik rekker vi å bygge vår egen relasjon til Adèle – vi rekker å forelske oss i henne – før Emma skal gjøre det samme. Vi rekker også å bevre på sidelinjen mens forholdet blir til, og vi rekker å oppleve både de små og de store nyansene i forholdets opp- og nedturer.
Tiden tar uvanlig stor plass i Blå er den varmeste fargen, men det tar seg også godt ut, den trengs og den er virkningsfull. Den mye omtalte, sjeldent lange og sjeldent realistiske sex-scenen får også sin naturlig plass med tiden som bakteppe. Visst er ti minutter med begjærlig sex mye og hittil usett, om ikke uhørt, men den er også så naturlig fremstilt at det er vanskelig å tenke seg filmen uten – når den først er der. Scenen styrker historien og gir kredibilitet til filmen som et vektig og modig samtidsdrama.
For det andre, og som juryen i Cannes visste å verdsette, fungerer ikke en karakterdreven film som denne uten fremragende skuespillere. Så vant heller ikke regissør Kechiche prisen for årets film alene, han delte den med hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos. Én erfaren og én uerfaren skuespillerinne. Først og fremst er det nykommeren Adèle Exarchopoulos som eier lerretet. Rå og velsignet ufiltrert viker hun ikke en tomme fra oppgaven i løpet av de tre timene. Adèle har kledd på seg karakteren Adèle med hud og hår, og ikke en eneste gest avslører at forestillingen er skuespill. Tvert imot oppleves det som om både Emma og Adèles roller er levd istedenfor spilt, erfart istedenfor fremført. En naturalisme fremelsket av regissør Kechiches kompromissløse krav til skuespillerne, men også et produkt av den vellykkede kontrasten mellom den erfarne, også glitrende Léa Seydoux og Exarchopoulos’ ubehandlede uttrykk. Og ikke å forglemme, av det unike samspillet dem imellom.
Fortsatt stårFucking Åmål som den ene ungdomsfilmen som virkelig grep meg som ung kinopublikummer. Dette oppleves som forlengelsen. Dyptgripende, opprivende og forklarende, slik film om det å være menneske skal være.
Premieredato. 15. november