«Ja, det er fordi den ikke eksisterer ennå», svarer Musti, når jeg påpeker at musikken hennes er vanskelig, for ikke å si komplett umulig, å finne. At den ikke eksisterer blir en sannhet med modifikasjoner, for musikken eksisterer jo: vi har til og med hørt den. Men den finnes ikke offentlig tilgjengelig. Ikke ennå. Hvis alt går etter planen kommer albumet januar 2020. Når vi møter henne har hun nettopp kommet hjem fra en ukes opphold i landlige, lykkelige omgivelser i Møre og Romsdal.
– Gå hjem og spis mat!
Ugbad Musti, som hun egentlig heter, roper til en liten fyr som slentrer forbi. Lillebroren, viser det seg. Intervjuet preges i det hele tatt av plutselige avbrytelser og midlertidig stans. Det er fordi vi befinner oss i hooden hennes, mer spesifikt står vi sentralt plassert i en gjennomfartsåre, en lekeplass, på Tøyen. Musti kjenner de fleste her.
Det er kanskje heller ikke så rart, hun vokste opp her. Blokka hennes ligger et steinkast unna. Familien fikk leiligheten dagen hun ble født, 9. mars 2001. Hun ville møtes her, på lekeplassen med den somaliske astronauten: et av kunstverkene som inngår i Tøyen utegalleri og områdeløftet. Når jeg spør henne om Tøyenløftet og dens naturlige arvtager: gentrifiseringen, svarer hun at hun ikke vet hva det ordet betyr («Jeg er jo bare 18 år»). Men til tross for manglende begrepsforståelse, så har hun ikke mangel på erfaring knyttet til gentrifiseringens konsekvenser. Flere av kompisene hennes har blitt tvangsflyttet.
– Det er kjipt, og feil måte å gjøre ting på. Dessverre er det ikke så mye man kan gjøre med det, bortsett fra å hjelpe hverandre. Det er Tøyen jævlig flink på. Alle er veldig hjelpsomme og støttende, og vi hjelper hverandre med alt! Så med oss går det veldig bra, jeg føler ikke at det er noe som kan knekke oss. Vi er jævlig sterke mennesker og det er nice as fuck.
I låtene dine – de vi har hørt – er nabolaget et tilbakevendende tema. Hvorfor er det så viktig hvor man er fra?
– Man er jo ikke en artist om man ikke har en identitet. Nabolaget mitt er en veldig stor del av min identitet og mitt liv.
Søker man opp «Musti» på google, er resultatet blant annet en dyrebutikk og en lubben animasjonsfigur fra NRK. Dersom man søker på hele navnet hennes, Ugbad Musti, kommer det opp et innlegg fra 2013 som hun postet i Facebook-gruppa K1 Klubben på facebook: «Når begynner bowlingen på Onsdag 10. april?»
– Det var da jeg gikk i jentegruppe, det er dritlenge siden. Shit, det må jeg fjerne, ass. Shit, ass. Jeg suger i bowling, men det er gøy, da.
– Back in the days het K1 Klubben S14. Det var vel den eneste fritidsklubben vi hadde på Tøyen da jeg var barn, eller yngre enn det jeg er nå. Jeg hang der ofte. Kjersti som svarte («Møt opp på S14 kl 17.30») på innlegget, jobber på K1 rett nedi gata her, og har kjent meg siden jeg var en liten drittunge. Nå passer hun den neste drittungen, nemlig lillesøstra mi.
Når begynte du å rappe?
– Jeg har skrevet tekster dritlenge, siden jeg var kid. Jeg var dritsint som liten kid, men lærte at man må skrive ned tankene sine heller enn å «act it out». Så jeg begynte å skrive da jeg var ni år, og gjorde det om til musikk da jeg var rundt 14, og da begynte jeg å rappe.
Du har fått mye hype selv om du ikke har gitt ut noe musikk selv ennå. Blir du stressa av folks forventninger?
– Nei. Når man venter lenge, venter man på bra ting. Er det ikke det man sier? Jeg husker ikke setningen, men det der. Så jeg stresser ikke, ass, jeg vet at det som kommer er verdt å vente på. Jeg kommer ikke til å droppe en singel, men et helt album, når det kommer, vet jeg at folk ikke trenger å vente tre måneder på neste singel – de har tolv låter å høre på.
Ja, så folk holder kjeft en stund?
– Ja, bare, shattafackap, la meg være. Og så stikker jeg på en liten ferie, eller noe!
Det kommer altså et helt album.
– Et album som heter Qoyskayga som er somalisk og betyr Min familie. Albumet vil handle om meg, mine og mitt. Det skal slippes via mitt eget label, med samme navn som albumet, og kommer sannsynligvis i januar. Alt kommer via meg, som er jævlig fett. My label.
Er det artister med på albumet?
– Det kan jeg ikke si. Ennå. Men det blir bra. Jeg gleder meg til jeg får lov til å fortelle.
Musti har rappet både på norsk og engelsk. Av de to låtene som ligger på Spotify er det en på hvert språk. Men albumet blir på norsk, som gjesteverset på Arif-skiva.
– Jeg har måttet lære meg å skrive på norsk, siden jeg har skrevet på engelsk hele veien. Jeg har lært meg, basically, å rappe på norsk. Jeg hører jo for det meste på engelsk rap, og er vant til å skrive og tenke på engelsk.
Fordi du har bodd i London?
– Ja, jeg bodde der i syv år, fra jeg var fem til tolv år. Sammen med mamma, pappa og alle søsknene mine. Gikk på skole, trente fotball.
Apropos sport. Du går også mye i dri-fit pannebånd og sports-brands. Kommer du til å bevege deg i retning high end etter hvert?
– Når pengene kommer, så er det pengene som prater, neida. Det er jævlig mye fett der og sånt, men faen så jævlig dyrt? Jeg tror jeg starter med å flytte for meg selv, i stedet for å bruke 6000,- på ett par sko. Gucci hjelper meg ikke å skrive tekster, Balenciaga hjelper meg ikke med å hitte den viben. Jeg trenger det ikke.
– Men jeg kan sikkert belønne meg selv med et par balenciaga-sko en gang i fremtiden. Bare ikke akkurat nå.
Du går med durags også. I USA har det vært flere forsøk på å forby durags i skolen ved å peke på dress-code policies, mens den underliggende grunnen er assosiasjonen til såkalt gjengkultur. Er du med i en gjeng?
– Tøyen-gaaaang! Nei. Jo, ja, jeg vil si – yo, ikke sånn *lager skytelyder*-gjeng, som skyter hverandre og sånt – men en gjeng med veldig hyggelige og kreative mennesker. Gjengen min er Nora Collective. Jeg begynte der i starten av 2019. Dritfete, kreative mennesker, som alle har sitt perspektiv på ting. Jeg lærer jævla mye, mye mer enn det jeg hadde lært på skolen.
Les også: Søndag Summarum: Onde equinor-mødre, humorens vilkår, klartenkte lederartikler og privilegier
I et sponset innhold-intervju med et klokkemerke snakket du om å «komme ut som rapper», og at det var en vanskelig avgjørelse. Hvorfor?
– Fordi man har foreldre og storesøsken som har fullført skolen, begynt på universitetet, blitt lege og sånt. Det er ikke den veien jeg vil gå. Men støtten har vært overraskende bra. På veien hit møtte jeg noen kids som bare: «ey, Musti, jævlig fett vers du har på låta til Arif» og jeg bare «oi, shit, takk, ha det, jeg skal bare rekke et intervju!» Så Tøyen må være min biggest supporter ever. Broren min maser også på meg konstant om at jeg må lage musikkvideo. Jeg og gutta mine er klare, sier han.
Lager de musikkvideoer?
– Nei, de mener at de er så klare for å være med i musikkvideoen.
FORELØPIG BEGRENSER det offentlig tilgjengelige repertoaret seg altså til låter hun – i varierende grad – har bidratt på. I forrige uke slapp Arif albumet Arif in Waanderland. Her gjør han den samme greia som Karpe gjorde på Sas Plus/SAS PUSSY. Han tar en eller flere unge artister under vingene sine og gir de akkurat nok plass til å pirre nysgjerrigheten, men ikke så mye at de føles som en gjesteartist på like fot. I noen tilfeller er det nesten så likt at det ikke bare er påtakelig, men også komisk.
Med Musti er det litt annerledes. Hun får 26 sekunder på Malaika. Det ender med at man spoler tilbake før sangen er ferdig igjen og igjen. Med et snev av prestasjonsangst gjengir jeg starten:
«Min mamma har vært gjennom det-
– Hæ, avbryter hun.
Er det ikke det du sier i verset på Malaika?
– Åja, jo!
Ok: «Min mamma har vært gjennom det. Sier bare det, kan’ke si mer enn det» Kan du si litt mer enn det?
– Om jeg skulle sagt mer enn det så kommer jeg til å bable for evig og alltid. Mamma har vært gjennom en god del ting som hun ikke har fortjent å gå gjennom. Men så tenker jeg: man kan ikke skrive 16 bars om hva mamma har vært gjennom. I alle fall ikke når du har 26 sekunder på deg.
– Jeg og mamma er sånn *krysser fingrene*. Hun er min beste og eneste venn som jeg vet at jeg kommer til å ha inntil en av oss forsvinner. Mamma er støttende, mamma er elskende, mamma er alt. Vi prater om alt.
– Eller, ikke absolutt alt.
I verset kommer det også frem at du «fucka opp mye» og «skulka skolen» tidligere. Hva gjorde du da du ikke var på skolen?
– Jeg var bare ikke på skolen. Eller vet du hva, jeg var en sånn drittunge som skulka skolen, men aldri dro fra skolen. Jeg var alltid i gangene, bare ikke i timen. Hvis jeg noen ganger dro fra skolen, så dro jeg hjem for å sove, men da måtte jeg være sikker på at ingen var hjemme. Da gikk det fint. Også måtte jeg dra tilbake på skolen igjen, før mamma kom hjem og avslørte meg.
Og så droppa du ut?
– Droppa ut av videregående to ganger, i 2017 og i 2018. Så jeg fullførte ikke førsteåret, engang. Jeg bare dro, jeg. Slitsomt. Bra valg, faktisk! Det synes ikke mamma, da.
Les også: Black Midi: – Det er ikke normalt å være i denne situasjonen
The post Musti: – Jeg var dritsint som liten kid appeared first on NATT&DAG.