Denne artikkelen ble først publisert i oktober/november-utgaven av NATT&DAG.
Det virker som det forekommer sjeldnere og sjeldnere, globale sensasjoner i form av eksperimentelle rockeband, som rister i den mosegrodde sjangergrunnmuren på en måte som gjør folk forvirrede over hva det faktisk er som kommer ut av høyttalerne deres.
Black Midi er et slikt tilfelle. Selv med en stø fot i støy- og matterock-tradisjoner utgjør de personlige finjusteringene et såpass forvrengt bilde av konvensjonene at vi ikke er sikre på om de engang er vits i å ta stilling til.
Omtrent før Black Midi hadde gitt ut noe som helst var de en stor snakkis i Londons klubbmiljø, en undergrunnsbuzz som i starten av 2019 kulminerte i en live-video fra et hostell under Iceland Airwaves-festivalen i Reykjavik. Samtalen ble endelig mulig for alle å delta i.
Hvordan forklarer man den aggressive, schizofrene tungetale-fremføringen av tekster om bygningsforskrifter, akkompagnert av både militant tighte riff og fri improvisasjon? En Youtube-kommentar forsøker:
– De høres ut som alt og ingenting jeg noensinne har hørt før.
Vi møter Black Midi en regntung Øya-lørdag.
Etter å ha bedt det noe motvillige bandet om å stille seg opp på stupetårnet på Tøyenbadet for å ta bilder søker vi ly i et av blackstage-teltene. Gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin og trommis Morgan Simpson virker tomme og slitne etter kveldens konsert når de viser vei inn.
Morgan Simpson: Det har mye å si hvor slitne vi er for hvordan konserten blir. Hvis vi har stått opp tidlig og har reist hele dagen merker vi den lave energien.
Tar det lang tid før dere kommer over det og mister dere selv på scenen?
MS: Hvis vi er i high spirits før vi går på scenen kan den første låta bli jævlig rå. Men de fleste gangene tar det et par sanger å varme opp og komme inn i det.
Matt Kwasniewski-Kelvin: Jo mer du tenker på hva du spiller, desto verre spiller du, ikke sant. Hvis du kommer deg inn i transen der du ikke tenker så mye, klarer du som regel å spille mer kreativt også.
Konserten var en regnfull maktdemonstrasjon der kraften tilsynelatende kom fra et slags dyp – noe kulturskolen kaller ekte spilleglede og pappaer kaller rock and roll. De snubler inn på scenen, enser ikke publikum, og begynner låta simultant mens de tester lyden på instrumentene, på en sånn måte at man ikke helt skjønner om man er vitne til en lydsjekk eller konsert.
De prøver verken lure seg selv eller publikum om at de er investert i det som skjer. Hele åpningslåta, «Speedway», fremføres i denne typen halvveis tilstedeværelse, men fortsatt tightere enn de fleste band ville klart. Det er ikke før de kjører i gang med det første sporet på deres ferske debutalbum, Schlagenheim, «953» at de lar seg rive med. Derfra, og til slutten av konserten, hvor gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin ligger på scenegulvet og skriker med en DI-mikrofon i munnen, skjer det mye.
Les også: Beglomeg kommenterer «Elske Livet Fantastiskt» – spor for spor
Har dere merket en forskjell i personlighetene deres, eller i låtskrivingen, nå som dere har fått masse oppmerksomhet?
MS: Hm. Naturligvis forandrer vi oss, for det er ikke normalt å være i denne situasjonen. Jeg antar vi har forandret oss uten at vi har merket det selv, men forhåpentligvis ikke på en dårlig måte. Når det kommer til musikk, fokuserer vi ikke på hva folk sier om oss. Det har vi aldri gjort.
MKK: Det er ikke det som motiverer oss til å skrive.
Kunne det forandret seg om dere slapp en plate Pitchfork virkelig hatet?
MS: Haha, det er vanskelig å si.
MKK: Vi har ikke opplevd det ennå, så … Vi fokuserer heller på forbindelsene vi skaper med lytterne.
MS: Så lenge det er én person som setter pris på det vi gjør er det verdt det. At det er mange som setter pris på det vi gjør er bare en bonus. Musikken vår vil uansett forandre seg mye, uansett hva som skjer.
Kontrollen artister selv har over studioinnspillinger gjør at man som lytter får et mer detaljert innsyn i hvordan de selv vil at de skal låte. I Black Midis tilfelle har det resultert i en nærmest sportslig utøvelse i å finne flest mulig assosiasjoner å knytte til bandet. Sammenlikningene som forekommer oftest er i landskapet rundt klassisk progrock som Genesis, eksperimentell postrock som Swans, klassisk støyrock som Sonic Youth, matterockere som Hella og midtvest-emoband som American Football.
I tidligere intervjuer har de virket uinteresserte i å prate om disse musikalske innflytelsene. Samtalen med dem bekrefter det vi allerede har sett for oss, spesielt etter spontaniteten de demonstrerte live: en gjeng som setter de umiddelbare følelsene foran planlagte, kunstneriske visjoner og rasjonaliseringer.
Hva tenker dere om at dere minner folk om så mye forskjellig?
MKK: Det er rart, vi har ofte ikke hørt om 80% av bandene de nevner. Det er greia med å bli sammenliknet med andre artister, du blir, gjennom deg selv, introdusert til musikk du ikke har hørt før. Det er fett.
Hva med deres egen musikksmak, har den endret seg mye gjennom årene?
MKK: Jeg pleide å headbange til Slipknot da jeg var 11.
Slipknot var for skummelt for meg da jeg var så ung.
MKK: Haha. Jeg pleide å høre på Green Day, Sum 41 … Skateband. Faren min hadde mange CDer liggende rundt, og jeg endte opp med å høre på tung gitarmusikk. Jimi Hendrix, Led Zeppelin, den greia der. Det var ikke før jeg begynte på musikkskole at jeg ble interessert i mer eksperimentelle artister som Godspeed You og Merzbow, for eksempel.
Hvordan var deres første møte med støy?
MKK: Jeg tror den første eksperimentelle platen jeg hørte på var Lift Your Skinny Fists. Så gikk jeg over til Swans og greier som det, så Merzbow … Det var da jeg begynte å se på musikk som en kunstform. Jeg likte intensiteten.
MS: Samme. Det endret seg drastisk på musikkskole, fordi jeg ble eksponert for så mange nye ting. Jeg vokste ikke opp i en crowd man skulle tro skulle lede meg inn i mer eksperimentell musikk.En
Simpson vokste opp med å spille trommer i kirken, gospel og RnB. Foreldrene hans var også musikere. Han spilte med dem regelmessig, noe han fortsatt gjør fra tid til annen.
MS: Jeg vil ikke si jeg verken likte eller mislikte band som Boredoms og Swans først, det var mer sånn … Hva faen er dette, liksom. Men da jeg hørte nærmere på det, syntes jeg det var utrolig fett.
Fra kirkemusikk til Swans!
MS: Men de har så mange likheter! De er på en måte på hver sin ende av spekteret, men har de samme hypnotiske og meditative kvalitetene.
Pom Poko dundrer i bakgrunnen fra Vindfruen, og guttene lyser opp når de blir spurt om de har hørt dem før.
MS: Jaja! Er de på Bella Union? Det er vel den kvartetten som spilte i teltet på Bergenfest etter oss. Vi fikk prate med dem. Hun jenta drev og stagedivet og shit.
The post Black Midi: – Det er ikke normalt å være i denne situasjonen appeared first on NATT&DAG.