Clik here to view.
DA NORSKE METALLHUER påførte seg liksminke og naglearmbånd for å fremstå som tøffe når de sang om helvete, var innbyggerne i Angola opptatt med å grave ned naboenes barn. Etter flere tiår med krig organiserte den angolske befolkningen begravelsene slik, for at foreldre skulle slippe å begrave sine egne unger. Dette gjaldt derimot bare de som hadde naboer igjen. Lik som råtnet i gatene var et dagligdags syn.
Når krigen omsider var over og landet forsøkte å karre seg på beina igjen, hadde innbyggerne et behov for å utrykke all elendigheten de hadde vært gjennom. Derfor var det kanskje ikke så rart som det i utgangspunktet høres ut, at death metal ble populært i Angola.
Death Metal Angola er den mørkere og mindre sukkersøte halvbroren til Searching for Sugarman, med en nesten like hjertevarm historie i midten.
Filmen handler om en kvinne som driver et hjem for foreldreløse barn, og forsøker å arrangere angolas første death metal-festival. Om musikken de produserer er av kvalitet, har jeg ingen formening om, men lidenskapen til publikummere som forteller det er første gang de opplever jorden buldre av trommeslag istedenfor bomber, gjør at filmen kan få selv metrofile partysvensker til å forandre mening om mørk metall.
Selv om jeg ikke har kunnskap om musikken, fremstår filmen derfor som en gripende original opplevelse, som gjør at jeg for første gang forstår verdien av død metall.
Før du sender en sinna mail til N&D-redaksjonen for å påpeke definisjonsforskjellene på sort og død metall, bør du vite at begrepene også blandes fritt i filmen. Metallmusikken er et såpass nytt fenomen i Angola, at den fremdeles bærer preg av å forsøke å finne sin identitet.
Når musikerne selv skal beskrive låtene sine, kaller de det ganske enkelt rock.
Filmen vises som en del av Film fra Sør på Øyakino, 6. august klokken 19.00 på Ringen Kino.
Clik here to view.
