Game of Thrones hadde neppe blitt et globalt fenomen dersom det ikke stod en legion av pirater klare til å spre filene for alle vinder.
SELV OM DEN nye åndsverkloven trådte i kraft 1. juli, vil det sannsynligvis ennå være en stund før rettighetshaverne makter å avskaffe ulovlig opp- og nedlasting av opphavsbeskyttet materiale. Men den nye loven gjør det lettere og mindre ressurskrevende å stoppe nettsider og privatpersoner som bryter opphavsretten, og en gjeng som kaller seg Rettighetsalliansen er allerede godt i gang med å forsøke å få Telenor til blokkere sine abonnenters adgang til The Pirate Bay. Og uavhengig av hvorvidt de lykkes, kan det se ut som om epoken da folk piratkopierte over en lav sko, uten å føle hverken skam eller medskyldighet i skapende menneskers sviktende privatøkonomi, er over.
Dette skyldes først og fremst at man de siste årene har fått på plass streamingtjenester som WIMP, Spotify og Netflix som gjør omtrent det samme som torrentsidene, bare mot betaling og innenfor lovens grenser. De fleste ønsker å betale for seg – om ikke annet så for å slippe å risikere bøter – og med disse tjenestene har rettighetshaverne funnet et prisnivå publikum kan leve med, selv etter å ha blitt vant til å ikke betale noe som helst.
Og dersom det å laste ned filer nå faktisk kan lede til bøter også i Norge, kan vi stå foran et lite paradigmeskifte hva gjelder nordmenns forhold til torrentsider.
De fleste som laster ned musikk, film og annet innhold fra torrentsider handler ikke på grunnlag av noen dyp personlig overbevisning om at “information wants to be free”, men utfra en tanke om at det ikke skader noen. Og en av rettighetshavernes store strategiske feil har da også vært at de har fokusert mer på det moralske aspektet ved piratvirksomheten – You Wouldn’t Steal A Car – enn på dem som faktisk blir skadelidende. Her i Norge var det faktisk ikke før TV 2 satte i gang Hver gang vi møtes– hvor noen av landets mest kjente og folkekjære artister i et vedvarende anfall av økonomisk desperasjon hengir seg til en marerittaktig orgie av forsert fortrolighet og samhold – at det brede lag av befolkningen innså i hvilken grad de sviktende inntektene fra platesalget påvirker musikernes privatøkonomi.
MEN DER DET er
forholdsvis lett for en privatperson å avstå fra å torrente et album fordi man
ønsker å forhindre at Lars Lillo-Stenberg skal måtte covre Alexander Rybak i
full offentlighet, er det langt vanskeligere å appellere til den samme
ansvarsfølelsen når det kommer til film og tv. I begge tilfeller har man å
gjøre med ansiktsløse kommersielle selskaper og en komplisert fordeling av
eventuelle inntekter, hvor man med rette mistenker at de skapende
opphavsmennene ikke påvirkes av den enkelte forbrukers beslutninger i noen
større grad.
Og mens alle er innforstått med at platebransjen og hjemmevideomarkedet har tapt store penger på piratvirksomheten, sammenfaller fjernsynets nye gullalder temmelig nøyaktig med den ulovlige nedlastingens storhetstid. Før internett og den lovlige og ulovlige nedlastingen, var tv langt mer geografisk begrenset enn musikk og film.
Mens nordmenn lenge har kunnet høre på den samme musikken og se de samme kinofilmene omtrent samtidig som folk i andre land, var det helt frem til 00-tallet de norske fjernsynskanalenes innkjøpsavdelinger og sendeskjemaer som dikterte hvilke tv-serier nordmenn skulle få se og når.
I mediehistorisk sammenheng er det i stor grad dvd-boksene som har fått æren for den store oppvurderingen av tv-serien som kunstform som fant sted på 00-tallet. Dvd-utgivelsene lot ikke bare publikum se hele sesonger av tv-serier på kort tid, de gjorde det også mulig for folk å se produksjoner som ikke ble vist på fjernsyn i landet de var bosatt i. Men som fysiske objekter er dvd-boksen et langsomt format, og det er vanskelig å se hvordan Mad Men, Breaking Bad og Game of Thrones– samt en proverbial buttload av andre, mindre populære og kritikerroste serier – hadde kunnet bli globale fenomener dersom det ikke stod en legion av pirater klare til å spre dem for alle vinder bare minutter etter at de først var sendt på amerikansk tv.
DET ER DEN ulovlige nedlastingens skyld at den vestlige underholdningsbransjens tilbud idag ser ut som det gjør – både på godt og på vondt. Piratvirksomheten har endret publikums syn på gunstigheten av å eie, og fremtvunget tjenester hvor man leier tilgang til innhold snarere enn å kjøpe produkter.
Og selv om dette har hatt store negative konsekvenser for musikkbransjen (spesielt i skjæringspunktet mellom inntjening og anstendighet) og – i noe mindre grad – filmbransjen, er det vanskelig å se at tv-feltet har gjort annet enn å vokse på fildelingen.
Det kan ofte være litt kinkig å sympatisere med de prinsipielle, fildelende hardlinerne der de sitter med sine Linux-tatoverte armer i kryss og messer om at piratkopiering av opphavsbeskyttet innhold er det eneste som står mellom oss og en orwellsk fasciststat, men akkurat når det kommer til tv har de unektelig gjort en god – og viktig – jobb.