Fotball og forfall

Fantasy Premier League. Et nettspill modellert etter den virkelige Premier League. Man har 100 millioner til å sette opp et eget lag med 15 spillere, som alle er priset ut fra forventede prestasjoner. I hver av de 38 serierundene får man poeng for hvordan ens egne spillere presterer i virkeligheten, gjennom å score eller assistere mål, holde nullen og lignende. Over 2,5 millioner mennesker spiller det offisielle, engelske spillet. I tillegg finnes det en rekke andre engelske spill samt nasjonale varianter. 

I CAN RESIST anything but Fantasy Premier League. - Oscar Wilde.

Kollektivet brytes ned. Individualismen brer om seg. Verdier som fellesskap, samhold, lojalitet er i ferd med å forvitre. I den rådende zeitgeisten er det enerne som fremelskes. Time Magazine kaller oss “Generation Me”. Og så videre og så videre. 

Dette kunne vært de forutsigbare ordene til en venstreorientert skribent, speidende utover det kriserammede Europa. Men denne teksten skal handle om fotball og forbudte følelser. Ikke om homofili, altså, men heller en farlig fantasering som rokker ved selve fundamentet i forholdet mellom supporter og fotballklubb. Idet man har valgt en klubb – eller omvendt – skal man jo liksom forbli gift inntil døden inntreffer.[note1] Bare spør fotballmannemannen Eddie Thompson[2]: 

“You can change your wife, your house, your car, but you can never change your team. Chairmen come and go, boards come and go, but the fans remain. They are the one true constant.”

KONSTANT? MON DET. Mitt 20-årige samliv med Manchester United holder fortsatt stand, men jeg har begynt å fantasere om andre spillere. Rett som det er sitter jeg og heier på de elleve spillerne jeg har på fantasylaget mitt. Jeg håper at Carlos Cuellar skal score og holde nullen for Sunderland, at Robert Snodgrass skal fikse noen assister for Norwich og at Bale skal gå bananas for Tottenham. Dette er lag jeg egentlig driter i. Men en United-seier på en bra fantasy-dag blir da bare én opptur på linje med de andre. 

Vi trenger en fotballens Nina Karin Monsen før det er for seint.

Jeg har fornektet disse følelsene for lenge. Hva fotballsosialismens Bill Shankly ville sagt, tør jeg ikke tenke på. Denne egoismen ville i førfantaseringens tidsalder være totalt uakseptabel i alle fotballkretser. Vi trenger en fotballens Nina Karin Monsen før det er for seint. 

Fantasy Premier League er nemlig en postmodernistisk lek med fotballens bærebjelke. Den uforbeholdne støtten fra supporter til klubb dekonstrueres til en popularitetskonkurranse hvor enkeltspillere fremelskes på tvers av klubbgrenser.

Skal man fordele litt skyld her, har vel stjernespillere som Robin van Persie, Carlos Tevez og Fernando Torres bidratt til å undergrave ideen om klubblojalitet ved å gjøre det unevnelige: Gå til en rivaliserende klubb[3]. Fantasy Premier League blir da bare en naturlig følge av utviklingen: Man shopper de spillerne man vil ha til laget man selv har skapt. Fotballsupporting 2.0 blir en brukertilpasset tjeneste på enkeltindividets premisser. Det er neppe tilfeldig at man ikke velger managere til fantasylaget sitt – det gigantiske JEG-et har jo okkupert både benken og VIP-losjen.

Dette er det ikke lett å snakke om for en del supportere. Men superenkle kvalitative studier i den fotballinteresserte delen av min omgangskrets tyder på at tesen om fantaseringens eroderende effekt på supporterånden, har noe for seg. Vi sitter der og later som om det viktigste i verden er at lagene våre vinner, men tar oss selv i å juble i feil situasjoner. Penger og personlig prestisje er jo investert i de fordømte fantasyligaene. Juble når Mata scorer for Chelsea? Herregud.

FØR NOEN INNVENDER at tesen min er strengt anekdotisk, henviser jeg til Fantasy Football Scout – nettforumet som livnærer seg av dem som er fortapt i fantaseringen. Nettsida tar attpåtil betalt for eksklusiv adgang til fantasyrelevant statistikk og analyser. Man kan omtrent høre den desperate søkenen etter bekreftelse i innleggene: “RMT! Rate My Team please!” har blitt fotballvommenes parallell til karaktersystemet på deiligst.no. Voksne menn sitter på jobben, på puben, i sofaen – egentlig alle tre – og svetter over om laget er klart til helga, ispedd noen dagligdagse bekymringer over at jobben suger og at kona klager. 

“Hey guys, is my team ready for this weekend? RMT please.”

“Evening fellas, you think Rooney will play tomorrow? I saw Colleen tweeting that they were staying up late watching a movie!?”

“Should I accept this new job offer, and BTW: Who will score most out of Aguero and Tevez the next couple of months?”

“BRB the wife is nagging me.”

“Fuck, I got drunk last night and tinkered with my team.” 

Det kreves et visst refleksjonsnivå for å begripe disse beintøffe problemstillingene. Derfor er det neppe tilfeldig at den eneste norske skildringen av fantaseringens angst har kommet i den fotballintellektuelle blekka Josimar. Hans Christian Heyerdahl beskrev der hvordan han lå søvnløs om nettene fordi han bekymret seg for om Liverpools – og hans – Daniel Sturridge skulle bli spilleklar i tide til West Bromwich-kampen.

SELV HAR JEG prøvd å undertrykke avhengigheten i våken tilstand. De absolutte lavmålene har derfor presset seg fram i den søvninduserte underbevisstheten. Mareritt om fantasering: Tenk å drømme om hvorvidt Charlie Adam kommer til å starte for Stoke på søndagen. RMT i R.E.M-tilstand, altså. “Losing my religion” har vel aldri vært mer treffende.

For jeg beveger meg inn mot neste sesong med den utroskapsdrevne elendige samvittigheten overfor et Manchester United som står foran et av klubbhistoriens viktigste veiskiller. Etter 26 år har Ferguson – selve symbolet på kontinuitet – gitt seg. Var avgangen et tegn i tida? Smuldrer klubben opp nå? Er Moyes rett mann til å ta over?

Men samtidig: Hvilken spiss fra den andre Manchester-klubben skal jeg satse på i Fantasy Premier League? Hvem blir årets Michu? Skal jeg gå for billige keepere fra Hull og Crystal Palace? Vil Nicholas Anelka vise seg å være et røverkjøp for West Bromwich?

OG HVA SLAGS statement vil jeg at lagnavnet mitt skal få fram om meg selv? 

Herregud. Nå begynner det igjen.

[note1]   Eller inntil Malcolm Glazer kjøper klubben din – da kan du visstnok starte en ny.

[2]   Styreformann i Dundee United fra 1991 fram til sin død i 2008.

[3]   Men glem heller ikke Jan Derek Sørensens skjellsettende overgang fra Lyn til Vålerenga.