«FOR TI SEKUNDER siden var jeg lykkelig // men / glemte // å screenshotte», står det, svart på hvitt, på Instagram. 204 likes. «I et annet liv / ringte jeg / tilbake». 164 likes. Alexander Fallo (31) og Hedda Lilleng (35) skriver inderlig, romantisk og dyster poesi, som folk alltid har gjort. Men i motsetning til den klassiske poeten, som romantiseres som en lyssky Tor Ulven-skikkelse, som ved sjeldne mellomrom trer ut av skyggene for å utgi sine nye dikt, publiserer @alexanderfallo og @heddalilleng dikt nesten daglig. Til sammen har de 6500 følgere som daglig leser, liker og deler poesien deres på Instagram, tall forlagene kan se langt etter når de utgir diktsamlinger.
– Det er jo veldig patetisk å være en fyr som har blitt dumpet og skriver om det på Instagram. Karakteren i kontoen min er vel som Drake i «Hotline Bling», bare i diktform, sier Fallo. Han har holdt på med Instagram-poesi i tre år, og publiserer flere dikt daglig.
– Det er ikke sånn at alle diktene er kjempebra, de står ikke alene som dikt i en bok, men på Instagram funker de kanskje. De blir også skrevet som snapshots, der og da, uten redigering. Jeg vet jo hva som funker, hva som får likes. Det er de korte, korte tingene som treffer en nerve. Men jeg spekulerer ikke i det.
Hedda Lilleng begynte med å legge ut gamle dikt for å teste om det kunne gi gjenklang.
– Instagram, fremfor en annen some-plattform, var interessant nettopp fordi den er bildebasert. Jeg opplever det visuelle ved en tekst som en viktig dimensjon.
I likhet med Fallo har hun også dannet seg et klart bilde av hva som genererer likes. Men hun forsøker, sier hun, å ikke være kynisk.
– Hadde jeg vært spekulativ, er det mange tekster jeg har skrevet som jeg kunne lagt ut for å få flere følgere – og motsatt andre tekster jeg burde latt være å legge ut, fordi jeg på forhånd vet at de kan oppleves utilgjengelige og kanskje kan støte noen lesere bort.
«For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn ’Home Is Where Your Heart Is’-skiltene moren min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt.
PÅ TWITTER går du for å finne absurd og ironisk humor, sies det. Men hos både Lilleng og Fallo på Instagram er det inderligheten som råder. Scroller man gjennom profilene deres finner man utallige tilbakemeldinger som «… sukk, så vakkert< 3», «fint!», «smertefullt» og «du har inspirert meg til å skrive min egen poesi». Hva er egentlig dette? Skal alle plutselig bli poeter fordi de har følelser og notat-app på telefonen? Kan ikke fenomenet betegnes som tumblr life quotes for en ny generasjon?
– For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn «Home Is Where Your Heart Is»-skiltene moren min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt, sier Thomas Espevik. Han er redaktør i litteraturtidsskriftet Kamilla, og var tidlig oppmerksom på fenomenet.
– Med fare for å høres kjip ut, tror jeg mange av de som skriver disse diktene skriver om personlige ting som har en emosjonell verdi for den som skriver. Da føles naturligvis diktet både godt, sterkt og ekte, men som en utenforstående leser, som får et dikt i fleisen i Instagram-feeden min, skal det jo noe til for at jeg virkelig stopper opp.
For hvor mye oppmerksomhet vier egentlig folk et dikt som står mellom japansk prikkekunst og it-jenter i Adidas-slippers?
– Jeg vil tro at de fleste sveiper ganske fort forbi, slik man gjør med de aller fleste bildene på Instagram, sier Espevik.
– For min egen del synes jeg det er et godt avbrekk. Men jeg er opptatt av å sile ut hvem jeg følger, så det ikke bare blir mer overfladisk snakk. Og det er klart at insta-poesien følger noen andre regler for umiddelbarhet og tilgjengelighet, som er mindre relevant for tradisjonell poesi, mener Lilleng.
– Hvordan diktene presenteres, hva de kommer før og etter, er jo forskjellig for alle, siden ingen følger de samme. Det har også noe å si for eksempel når på døgnet man leser dem. Man leser litteratur på internett på en helt annen måte enn i bok, sier Fallo.
INTERNETT-LITTERATUR har vært en greie lenge. Steve Roggenbuck (28) er en eksentrisk, amerikansk poet og videokunstner som eksperimenterer med poesi på nye plattformer, og som også jobber for å bryte ned skillet mellom litteratur og humor. Han er sett over 1,5 millioner ganger på internett, og deltok på festivalen Oslo Poesifilm i februar.
Steve Roggenbuck (28) er en eksentrisk, amerikansk poet og videokunstner.
– Jeg husker da jeg gikk på et master of fine arts-program i poesi, og la frem et dikt som egentlig bare var internetthumor. Da sa læreren: «Det kan du spare til bloggen din». Det føltes veldig nedlatende, og det var tydelig at hun misforstod potensialet som ligger i blogging. Da skjønte jeg hvor utdatert de tradisjonelle poesi-institusjonene var, og dette gjorde at jeg fikk lyst til å være en «internett-poet», eller «internett-forfatter», nesten bare på trass. Walt Whitman kalte seg selv «An American Bard». Jeg kaller meg selv «An Internet Bard». Jeg bryr meg ikke så mye om hjemlandet mitt USA, jeg bryr meg om hjemlandet mitt Internett, sier Roggenbuck.
– Å ta inn internett i litteraturen er helt selvsagt, jeg har jo vært på internett siden jeg var 14 år og satt og chattet på mIRC. Det er jo en slags skriveutdannelse det også. «Sexting made me a better writer», var det noen som skrev på Twitter. Vi skriver jo hele tiden, sier Fallo.
MEN HVILKEN retning går dette, egentlig? Er det internettpoeten som rømmer de utdaterte boksidene, eller håper hen en dag å kunne rykke ut og opp i det trykte ordets parnass?
– Poesi er jo ikke veldig kommersielt attraktivt, da. Det er nok lettere å få gitt ut en bok om helse og kosthold – Slik får du drømmekroppen, sier Lilleng.
– Planen er å komme ut med en bok en gang. Men selv om jeg har 4000 følgere på Instagram, inkludert en dedikert russebuss fra Moss der alle jentene følger meg, tror jeg ikke alle de kjøper diktsamlingen min, sier Fallo.
Fallo er mer enn bare inderlig knekkprosa. Han har også trykket opp eget merch: gensere, t-skjorter og plakater – kan det ikke bli for mye markedskommunikasjon i kunsten?
– Det er jo branding. Det er fint med likes, men jeg får ikke noe penger av det. Jeg tuller mye med det, det er jo morsomt, å ha Instagram-konto og selge t-skjorter med navnet mitt på. Jeg er vel på Instagram for å bli sett, bygge opp et navn. Så folk vet hvem du er. Jeg har ingen problemer med å være skamløs, men jeg vil heller ikke bli plukket opp av et forlag bare fordi jeg er populær på Instagram.
Er det å gi ut bok det egentlige – og eneste – målet? Eller er det viktigere å beholde internett-jeget sitt?
– Hvis man blir plukket opp av et forlag er det lett å bli enten polert eller dratt i en annen retning man ikke selv nødvendigvis ønsker. For meg er det viktig å bevare egen integritet, sier Lilleng.
– Hvis et forlag finner en morsom og bra 20-åring på Twitter eller Instagram, som så forsvinner inn i forlagsbransjen, er det veldig lett at den råheten som var appellerende blir borte. Det uferdige har ofte masse energi, som forsvinner i løpet. Samtidig har jeg veldig respekt for redaktørrollen, sier Fallo.
– Forlagene bør kanskje følge bedre med på hva som skjer på internett.
The post Instapoesi: Hva faen er greia med alle diktene på Instagram? appeared first on NATT&DAG.