I NÆRHETEN AV Københavns hovedbanegård står Vilde Tuv og låser opp sykkelen. I en måned har hun bodd i den danske hovedstaden, hun må fortsatt spørre folk om veien. Gatene her er lange, syklister truer fra høyre og venstre, luften er stillestående og isende kald; det er lite som minner om Tuvs hjemby, Bergen.
Det er nok Bergen de fleste forbinder med artisten. Hun er signert på Mikal Tellé-labelen Opplett, og ble lenge omtalt som en av byens best bevarte hemmeligheter. De siste årene har hun imidlertid gitt ut flere singler og spilt på store norske festivaler, og mange har ventet på albumet som utkommer i disse dager. Vilde Tuv er alt annet enn en hemmelighet.
Debutalbumet D’meg, som jeg har fått gleden av å sniklytte til de siste ukene, er akkurat hva jeg hadde håpet det skulle være. Melodiene er monotone og insisterende, men aldri kjedelige. Tekstene er triste, men poengterte og morsomme. Adjektivene er for lengst brukt opp, men er heller ikke tilstrekkelige i forsøket på å beskrive Vilde Tuvs prosjekt. Uttrykket oppleves som usedvanlig identitetssterkt for en platedebutant. Det er mye jeg har lyst til å spørre henne om.
Men først skal vi utforske byen. Vilde sykler med meg på bagasjebrettet. Langs veien gjør vi flere stopp, enten for å varme oss eller for å kjøpe øl. Inne i en dagligvarebutikk legger jeg merke til antrekket hennes: en sølvfarget boblejakke på innsiden av en hvit kåpe.
– Det er egentlig veldig high fashion, men jeg ser ut som en slaur, sier Vilde dagen etter, når jeg antyder at måten hun kler seg på sier noe om musikken.
Det er blitt dag igjen, vi møtes på en kafé i Jægerborggade i Nørrebro. Vilde var ute til halv fire natten før, jeg til halv to. Vi drikker cola, og litt uventet er det temaene mote og selvfremstilling som blir inngangen til samtalen vår.
Du har solgt både Vilde Tuv-tatoveringer, hårstrikker og hatter. Du er opptatt av estetikk? Jeg tenker også på oppsettet på scenen når du opptrer, med de kaleidoskopiske animasjonene som kjører i en halvsirkel bak deg. Er du veldig bevisst på hvordan du presenterer deg selv?
– Det er ikke noe jeg tenker mye på bevisst, men jeg har jo lagt merke til at det er noe i meg som er ganske opptatt av det. Det er som om jeg har et stort senter bak i hjernen som holder på med de tingene.
Vilde Tuv snakker ofte i halve setninger og med lange pauser. Nesten alt hun sier eller påstår, motsier hun senere, gjerne i samme setning.
Du liker å gjøre narr av kategorier og definisjoner?
– Ja, jeg liker godt å gjøre narr av det, det er veldig mye makt i språk og ord. Det er litt tilfeldig hva som blir et ord og hva som går innenfor det ordet, så jeg liker å gjøre narr. Jeg liker å oppløse ting.
For mange unge artister er det gjerne mye prøving og feiling i begynnelsen, men for meg virker det som om du helt fra starten av har hatt en ganske klar visjon for musikken din?
– Jeg er i hvert fall veldig selvsikker på hva jeg liker. Jeg kan tenke: Det hadde vært kult, det hadde vært jævlig tidig. Jeg vet jo at det jeg lager er rart, og det kan gjøre meg usikker. Jeg gjør jo bare det eneste jeg kan.
«Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kan du si noe om din inngang til musikken, når begynte du å komponere dine egne låter? Hva var inspirasjonen for dem?
– Det var da jeg gikk på folkehøgskole som atten- eller nittenåring. På den tiden synes jeg det var mye dårlig norsk musikk, så jeg tenkte at det var lett å lage noe som var bedre. Da lagde jeg veldig rare sanger. Vi var et jenteband på tre personer, hvor blant annet Farao (Kari Jahnsen) spilte trommer. Da brydde jeg meg ikke om tekst i musikk, det interesserte meg ikke. Men så måtte jeg jo ha noen tekster, noe som ble et jævlig stort problem, for det eneste jeg kom på var kjemperare ting.
Hva handlet tekstene om?
– Om skam.
Vi begynner å le høyt begge to.
– En generell livsskam. Skam for å ikke fungere, eller for å ikke ha venner eller kjæreste.
Kan du fortelle om tittelen på albumet – D’meg?
– Navnet er litt tilfeldig. Lars Vaular hadde jo et album som het D’e Glede, og Yoguttene lagde et som het D’Sant. I det siste har det også vært så mye mas om sånne selvbiografiske ting. Folk er blitt så lei av det, også kommer jeg med dette etter at alle er lei. Jeg synes det er så flaut, også gjør jeg et ekstra stort nummer ut av det for at det skal bli mindre flaut.
Der følte jeg at du oppsummerte hele ditt prosjekt.
– Haha, ja.
Hvordan har albumprosessen sett ut for deg? Har du hatt en rutine?
– Platen ble til over mange år. Det har vært en veldig organisk prosess, men jeg har jo jobbet også. Folk har spurt meg: «Vilde, kan ikke du spille der? Du synger så fint.» Så har jeg sagt ja, greit, men det har jo bare vært én sang jeg har laget selv. Så spiller jeg den og en coverlåt. Videre har noen bedt meg om å spille et annet sted, og jeg har gjort ferdig enda en sang. Så har det ballet på seg, og konsertene blir lengre og lengre. Men det begynner med at jeg har en tekst, så spiller jeg den live og hører at den ikke fungerer, og så blir jeg flau. Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye.
LES OGSÅ: Anmeldelse av D’meg
Må du oppleve noe skamfullt da, for at det skal bli bra?
– Nei, ikke for at det skal bli bra. Når det ikke er mer skam igjen, når det er mer fuck you eller punk rock, og det overstyrer skammen, da blir det bra.
«Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Er det å skrive sangtekster fortsatt det kjipeste med å være musiker, synes du?
– Nei, det er jo det kuleste, men jeg kan ikke bestemme meg for å sette meg ned og skrive tekster. Jeg har ikke funnet noen metode. Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig. Jeg har også prøvd å skrive dagbok, men det blir helt jævlig.
Som musiker må man ofte tre inn i ulike roller – i ditt tilfelle er du både låtskriver, komponist og dessuten den som opptrer på scenen. Er det noen av disse rollene du er mer komfortabel med enn andre?
– Det henger veldig sammen for meg. Men jeg lager jo alltid sanger fordi jeg har en spillejobb, jeg får ikke spillejobb fordi jeg har laget noe. Så det er kanskje det som kommer først, det å fremføre. Denne platen er jo live-settet mitt, som jeg allerede har satt sammen og fremført lenge, og som nå er spilt inn. Men det er kjedelig å være i studio, for man må gjøre det samme om og om igjen. Man har en visjon om hvordan det skal bli, men så blir det jo ikke sånn.
LES OGSÅ: Vilde Tuvs guide til trance
Dine sceneopptredener oppleves som intense. Du er veldig tilstede når du spiller. Hva tenker du på når du sitter der oppe alene?
– Jeg føler et stort press, det krever mye oppmerksomhet. Jeg føler meg ofte litt dum, fordi jeg står der og er veldig sårbar. Det er kanskje ikke så behagelig for publikum? Av og til tenker jeg at jeg er litt for påtrengende. Men det kan være fint også, jeg kan begynne å grine på scenen hvis jeg føler en connection. Hvis det er lite rom, og jeg har klart å samle menneskene i rommet, slik at de får en felles opplevelse gjennom meg. Da blir jeg veldig rørt.
«Det er så mye som blir bedre når man blir stor» synger du på den nye platen, men også at du som liten ville «bombe hele driten». Hva har forandret seg i ditt eget liv, i takt med at du har blitt eldre?
– Jeg har blitt mer fri og mindre skamfull. Mye er likt også. Jeg bryr meg ikke nødvendigvis så mye om hva andre tenker, men plutselig kan jeg selv synes at jeg ikke er noe bra. Men akkurat den sangen handler mer om å akseptere at mennesker ikke er gode, og at det er greit. At alle gjør så godt de kan. Å akseptere det som er vondt, og tenke at det er gøy allikevel.
Musikken din bærer preg av alt fra svensk visesang, eurotrance og kinesisk folkemusikk. Du har også en mastergrad i litteraturvitenskap. Hva er ditt forhold til inspirasjon?
– Jeg tenker at jeg studerte litteratur ut av den samme interessen som gjør at jeg lager sanger, ikke at litteraturvitenskapen har påvirket musikken. Det er mer en generell interesse i mennesker og natur som er utgangspunktet. Men jeg har vært veldig inspirert av sufipoesi.
Sufipoesi?
– Ja, det er religiøs, iransk 1500-tallspoesi, hvor de dikter om Gud og vin. Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud.
«Jeg har brukt det siste halvåret på å avvikle alle ambisjoner.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Du har tidligere sagt at du får inspirasjon fra Gud. Er du en religiøs person? Hva betyr konseptet Gud for deg?
– Jeg liker å si Gud, men det kan jo bli litt tullete å si. Jeg mener jo bare glede, at universet er glede, one love, at alle kommer fra samme frø. Gud er glede.
Jeg vet at du er glad i selvhjelpsbøker. Iblant synes jeg å se spor av en form for selvhjelpsretorikk i noen av sangtekstene dine. Du skriver mye om magiske krefter og energier, eller det å være i kontakt med luft og naturfenomener. Men hvorfor selvhjelpslitteratur?
– Det er jo fordi jeg prøver å hjelpe meg selv. Til å takle situasjoner. Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game? Den er jo veldig dårlig, men dette er liksom etterfølgelsen av det. Noen er skikkelig teite, men det er et par jeg synes er kule. Jeg liker videoene til RSD Tyler. Etter jeg ble ferdig med masteren for et år siden har jeg ikke lest akademiske eller intellektuelle ting, bare selvhjelp og sånt. Jeg synes det er veldig interessant.
LES OGSÅ: – Dere elsker uplifting trance og dere elsker meg
Oppsøkte du selvhjelpslitteratur og -film fordi du trengte hjelp, eller mer fordi du var fascinert av konseptet?
– Fordi jeg trengte hjelp. Det hjalp også.
Jeg spør henne om å gi eksempler.
– Jeg har lært en del om frigjørelsens kraft. Hvis du går rundt og tenker på en ting, eller en person, og tenker: «Hva kan jeg gjøre, hva burde jeg ha gjort annerledes, jeg er så dum.» Frigjørelsens kraft handler om å endre det tankesettet, til isteden å tenke: «Nå slipper jeg bare denne situasjonen eller denne personen fri, lar den gå til sitt.»
– Jeg sitter på youtube og bruker det som dop. Det gir meg håp.
Hva tror du gjør at du dras mot de motivene og referansene som befolker musikken din?
– Det er jo bare ett uttrykk for hva jeg dras mot i livet generelt og hva jeg synes er interessant. Ofte blir en tekst til fordi jeg har et problem, som jeg finner ut av eller plutselig klarer å sette ord på, så blir det en sang av det.
– Da jeg var liten spilte jeg alltid gitar hvis jeg var lei meg, for å trøste meg selv. Den første sangen på platen («Vilde Tuv») er bare en melodi, jeg gråt og gråt da jeg lagde den. Å spille den ga meg en varm og god følelse.
Er det fordi du kanaliserer ut følelsene ved å lage en melodi? Det blir terapeutisk?
– Jeg får stimulans av melodien. Den melodien var ikke et uttrykk for en følelse jeg hadde, det var en melodi jeg visste at kunne hjelpe meg. En melodi som kunne omforme følelsene mine, som kom utenfra for å trøste meg.
Hun åpner macen som ligger på bordet.
– Jeg har jo skrevet veldig få sanger. Jeg har skrevet kanskje femten, og det har jeg brukt ti år på. Den første sangen på platen trøstet meg da en fyr jeg holdt på med ikke likte meg så godt, da var jeg så lei meg. Jeg hadde nettopp kjøpt en ny synth med arpeggio på. De første sangene på platen er laget i desperasjon for å trøste meg selv, fordi jeg var så lei meg.
«Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Vilde gransker sangtitlene som foreløpig ligger skjult for lytterne på SoundCloud-brukeren hennes. Hun begynner å kommentere fortløpende om hun var trist, glad eller om hun kjedet seg da hun lagde dem. Hun sier: Trist, trist, trist, glad, ikke laget selv, kjedet meg, på vei opp fra trist til glad, trist, glad.
– «Mine armer» lagde jeg da jeg satt på kjøkkenbenken til en venninne, og fordi jeg av og til oversetter engelske sangtekster i hodet. Her oversatte jeg deler av «Into my arms» med Nick Cave. Men jeg ville også lage en technosang, så da lagde jeg det og satte det hele sammen. Det er egentlig en vennskapssang, men den handler også om forelskelse. Jeg var glad da jeg skrev den.
– «Tyngdekraften», den sangen handler om at jeg alltid ødelegger for meg selv. Når jeg har bra med penger og mange muligheter, så kommer det frem en satan i meg som sier «nå skal vi gå på fylla i to uker». Så bruker jeg opp alle pengene og ødelegger alt. Jeg er avhengig av smerte og tør ikke å level up. Man kan jo nødvendigvis ikke level up, man er jo fanget i dette universet.
LES OGSÅ: – Dette er egentlig den vanskelige andreplaten
Tror du at du er mer tilbøyelig til å oppsøke visse situasjoner eller psykiske grensetilstander fordi du lager musikk? Har du et sikkerhetsnett?
– Jeg skriver mye mer når jeg er glad. Jeg har lyst til å være så sunn og glad som mulig, for da kan jeg spre glede. Det er ikke sånn at jeg vil lide for kunsten, men jeg vil jo på en måte det allikevel. Man er avhengig av å krasje iblant, sånn at man på veien opp får det fett, da lager man jo ting. Når man får et glimt av håp og er i stand til å gripe det.
I hvilken grad vil du si at musikken din blir skapt i samarbeid med, eller som en respons på, et publikum? Bidrar lytteren med noe?
– Jeg lager musikk for å stimulere meg selv. Samtidig lager jeg det for å vise det frem. Det er en respons på all musikk som har blitt laget, hva jeg føler at mangler, hva som kan gjøres bedre. Det blir til på en veldig organisk måte, jeg føler ikke at jeg har så mye kontroll. Men der det slippes luft gjennom, der blir det til.
Du er kjent for å opptre alene med gitar og basstromme, men på platen kan vi høre flere instrumenter – blant annet blokkfløyte. Hva tenker du om å introdusere flere instrumenter i lydbildet ditt?
– Basstromme er det fineste på trommesettet, jeg synes det er så stygt med cymbaler. Det er kult når det sier dunk dunk dunk; jeg er veldig glad i insisterende, monoton musikk. Jeg gadd ikke at det skulle stå masse gutter bak meg på scenen og spille instrumenter.
– Jeg vet jo ikke hva jeg vil komme til å lage i fremtiden, men nå lager jeg ting uten instrumenter, jeg bare synger på beats. Det er gøy å spille gitar, det er bare så slitsomt å bære instrumentene. Da jeg begynte som enmannsband synes jeg det var litt fint, bildet av en person som sitter alene på scenen og sliter, som liksom skal spille alt dette på en gang. En stakkars liten og desperat aleneperson, det var liksom så fint. Men nå har jeg brukt opp de sangene, jeg gidder ikke å spille på den trommen i all evighet.
Du har nylig flyttet til København, men mange ser på deg som først og fremst en bergensartist. Hvordan opplever du musikkmiljøet? Føler du deg som en del av et fellesskap, til tross for at du er soloartist?
– Jeg vil helst føle meg som en del av noe. Jeg elsker fellesskap. Men jeg lager ofte ting som et opprør mot noe som er, fordi jeg vil at ting skal bevege seg. Av og til lager man ting for å passe inn, og når man passer inn, lager man ting for å gjøre opprør mot det. Jeg er glad for at jeg har venner som driver med musikk, for å kunne snakke med dem om forskjellige ting.
– Jeg føler meg som en del av et fellesskap i Bergen, men jeg ser ikke nødvendigvis forskjell på hva som er musikkmiljø og andre miljø.
En del folk oppfatter musikken din som ironisk. Selv deler jeg ikke den oppfattelsen, og mener at det er nettopp det inderlige i de enkle tekstene som er din styrke som låtskriver. Allikevel tenker jeg at du gjør narr av noe, det er som om musikken din forsøker å unndra seg forståelse. Er det bevisst?
– Det er lite ironi i tekstene, men jeg gjør narr av følelsene mine for å ikke bli flau. Det gjør at jeg kan forholde meg til dem uten å skamme meg, men det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg forsøker vel å si at hvis du skal være glad i meg, så må du være glad i meg uavhengig om det er kødd eller om det er ekte. Jeg vil ikke at folk skal gå rundt og tro at de er bedre enn andre folk.
«Jeg fikk en anmeldelse en gang, hvor det sto: ’Mye snodig må foregå inne i kraniet til Vilde Tuv.’ Da lo jeg så godt.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
En liten stund glir samtalen vår ut, og vi begynner å snakke om hiphop som inspirasjonskilde.
– Jeg er jo egentlig en hiphop-jente, men nå har jeg hatt en veldig lang periode hvor jeg ikke har klart å forholde meg til hiphop på cirka ti år, og det er da jeg har lagd musikk. Jeg begynte å reagere på at alle slengte dritt om damer. En stund hørte jeg på politisk korrekt rap, men det var så dårlig at jeg sluttet å høre på det også. Men nå kan jeg endelig høre på rap igjen.
Har du fremdeles et kritisk syn på sjangeren?
– Nå for tiden, når jeg hører på hiphop med for eksempel sexistiske tekster, så prøver jeg å tenke på tingene de sier som en metafor for noe annet, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg former det i hodet slik at ordene betyr noe annet. Så kan man heller be for de folkene som har sexistiske holdninger.
Hun tenker seg om litt.
– Det kan jo være litt dumt også, hvis jeg ikke tar det på alvor. Men hvem er det som er sexistiske nå?
Sommeren 2014 var det jo blant annet en del dramatikk knyttet til Outkast, som mange mente hadde sexistiske sceneopptredener.
– Det synes jeg også var problematisk, for Outkast er jo dritkjedelig. Med de damene, det var jo bare dårlig liksom. Jeg synes de lager veldig kjedelig musikk.
Hvis det er en god artist da, med problematiske holdninger?
– Da tenker jeg bare at den personen ikke har tenkt så mye på de tingene, eller blitt eksponert for motstand mot holdninger de har plukket opp fra miljøet rundt seg. Jeg tror ikke noen mennesker er mer onde enn andre. Jeg har kanskje en tendens til å bli ekstremt relativistisk, at jeg aksepterer alt og alle. Jeg vet ikke om jeg synes at jeg bør gjøre det. Men jeg gjør det. Kanskje det er en personlighetsforstyrrelse.
Vi ler.
– Men hvis det er bra, så er det noe der som er bra. Det henger kanskje sammen, det kommer fra samme sted. Er man et dårlig menneske er det kanskje større sjanse for at man også lager dårlig kunst.
– Knut Hamsun for eksempel, han var jo nazist, men han skrev jo ikke gode bøker? Eller, gjorde han? Jeg synes i hvert fall at han skriver frem noen ufyselige karakterer, og at han gir dem altfor mye sympati til at det blir bra bøker. Bøkene unnskylder de forferdelige folkene altfor mye … Nei, jeg skal ikke snakke om ting jeg ikke har peiling på. Det blir en altfor enkel forklaring, hvis det skulle være sånn at dårlige personer lager dårlig kunst.
Fortell litt om musikkvideoene dine. De er veldig forskjellige, samtidig ganske like. Alle er med deg i hovedrollen, enten du synger, danser eller spiller gitar. Hva var ideene bak disse?
– Jeg har vært veldig inspirert av musikkvideoer fra Peru, med noen gamle damer som er popstjerner. Det er veldig kult, de står og danser mens de viser frem naturen, akkompagnert av musikken. Jeg liker tanken på å være et medium for natur. Jeg synes det er fint å vise mennesker naturen.
Er det noen sanger som ikke er kommet med på albumet? Er det noe du har vært nødt til å gi slipp på?
– Ja, det er vel én sang som egentlig skulle være med, men den var ikke bra nok. Det var en sang hvor jeg prøvde å si sånne fikse, korte setninger. Men det er en veldig fin sang, for jeg synger om trær som vokser sammen til en tunnel, som jeg sykler gjennom. Men den ble veldig dårlig.
Da jeg snakket med deg for noen uker siden ga du uttrykk for at du hatet albumet du har laget?
– Det er bare det at det har tatt ekstremt lang tid. Jeg synes det er bra musikk, men tekstene er så dårlige. Det går fint, jeg har jo satt det sammen til en pakke jeg kan presentere for folk, men det er noe med tekstene, at jeg synger sånne teite ordtak. Det er bare litt corny.
Igjen, er det noe med det spennet mellom inderlighet og ironi som er litt uavklart for deg?
– Det er heller et spenn mellom bra og dårlig musikk. Jeg kunne ønske det var mer ironi.
– Jeg synes jo selv at sangene er litt rare, og så kan jeg bli sliten av det, samtidig vil jeg ikke lage noe kjedelig. Jeg kan bli sliten av å måtte være den personen som må stå for de rare tingene.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Et av de kjipeste ordene jeg vet om i kulturverdenen er «quirky». Det brukes hyppig til å beskrive kunst laget av kvinner, som bøkene og filmene til Miranda July, eller Girls-serien til Lena Dunham. Det fungerer som en veldig effektiv måte å redusere prosjektene på, til noe som bare er søtt og naivt, istedenfor komplekst og utfordrende.
– Jeg fikk en anmeldelse en gang, hvor det sto: «Mye snodig må foregå inne i kraniet til Vilde Tuv.» (Konsertanmeldelse skrevet av Kim Klev i P3 i 2014, med tittelen «Teskjekjerringa». red.anm.) Da lo jeg så godt. Jeg synes jo det er veldig humor, jeg holder på å le meg i hjel av det. Ta for eksempel en av sangene på platen – «Det blåser ingen vinder inni huset» – den sangen gir jo ingen mening. Når jeg synger at «vind er som å drikke en klem», da ler jeg ofte på scenen.
Blir du sint når anmeldere omtaler sangtekstene dine som naive? Går de glipp av ironien?
– Jeg forstår ikke ord som «naiv» og «banal», de ordene har jeg store problemer med. Når folk bruker de ordene tenker jeg at de er idioter. Jeg synes alle andre er naive, som bruker så vanskelige ord. Da innbiller man seg at man er bedre enn andre mennesker.
– Jeg tenker ofte på Sophie Elise. Jeg kan føle at hun er smart, men at hun av og til ordlegger seg dumt. For meg er det en viktig feministisk ting. Det er jo noe jenter kan gjøre, fremstille seg selv som dumme.
Finnes det en makt i det å gjøre seg dummere enn man er?
– Nei, det er det jo bare dumt å gjøre.
Men det er kanskje et overraskelsesmoment der, når hun plutselig fremstår som intelligent og velartikulert, mellom all den polerte selvfremstillingen?
– Ja, men jeg kan føle en modenhet gjennom språket hennes. Det kan også hende at jeg bare synes hun er veldig søt. Hun har en nysgjerrighet, når hun skriver om universet og sånt.
De neste ti minuttene snakker vi om hvor mye vi liker Sophie Elise. Det er et tema som engasjerer, men som ikke nødvendigvis sier så mye om Vilde Tuv som artist.
Hva er det neste for deg? Har du noen ambisjoner for musikken fremover?
– Jeg har brukt det siste halvåret på å avvikle alle ambisjoner. Jeg blir så stresset av dem. De stemte ikke helt overens med min indre glede.
– Jeg synes det er så kjedelig med norsk musikkbransje, det er et kjedelig system. Det er en kultur for at alle skal bli profesjonelle og tjene masse penger på musikken. At jeg spiller konserter med basstromme og gitar, for at det skal være en sånn fuck you-greie, at jeg med det sier «dere er teite og jeg er kul», det er jo morsomt nok. Men da kan jeg ikke legge ut på norgesturné og fortsette i den samme stilen. Da blir det liksom ingen luft i ballongen. Jeg trives best i en opprørsrolle.
Vilde tror det kommer til å ta lang tid før neste plate.
– Nå har jeg jobbet så mye med det her Vilde Tuv-greiene, jeg vet ikke hva som er det neste. Jeg synes ikke det er så fett å synge om sine egne problemer i jeg-form, det gir liksom ikke så god stemning. Det er litt som med selvskading, at man gjør det for å få trøst.
Er det ubehagelig å være så personlig i tekstene?
– Jeg bryr meg ikke om at folk vet for mye om meg. Hvis jeg er flau over noe kan det være deilig å si det høyt, da går det over. Det er som i 8 mile, når Eminem er med i en rap battle. Han vinner fordi han slenger dritt om seg selv, sånn at motstanderen ikke kan ta han på noe.
Hun smiler.
– Derfor får jeg av og til lyst til å fremstille meg selv som dum eller teit. Det er en måte å beskytte meg selv på.
The post Stort intervju med Vilde Tuv: – Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.