Oppvarming: Er to oppvarmingsband før en headliner som begynner klokka ti én for mye? Vi rekker hvertfall ikke Hilma Nikolaisen, men får med oss Jack Name. Mannen med det demonstrativt u-googlebare navnet spiller på minigitar og slår litt på pad, flankert av en skamklipt fyr med briller. Sittende på en stol spiller han enhåndssynth og roper litt inn i en mikrofon han holder i den andre hånden. Det kan hende han har på seg en lammeullsgenser, uansett ser han ut som en psykopat.
Oppredenen er intetsigende, duoen har en Pusur-mandag av dimensjoner. Et ekstremt tilfelle av mumling forekommer da Jack Name skal takke for seg, og det oppsummerer egentlig hele konserten, musikken inkludert. Duoen fremstår i det hele tatt som en parodi på noe som skal varme opp for Ariel Pink, noe han kunne ha funnet på selv. På kødd, som en provokasjon.
LES OGSÅ: Vi anmelder alt fra Earth-konserten
Kjempeballen utenfor: Den store fotballen utenfor inngangen til Vulkan Arena holder ut i høstkulda, og får som vanlig terningkast seks.
Den andre baren: Inne i utsolgte Vulkan Arena er det kø i hovedbaren, men kloke hoder har slått seg sammen, og satt opp en liten bar til høyre i lokalet, som bare selger øl, uten kø. Øl uten kø der altså. Utrolig lurt.
Don Bolles: Don Bolles er verdt penga alene. Den 60 år gamle The Germs-trommisen entrer scenen jublende, iført turkis bikini og bikinitruse, boots, cowboyhatt, sminke og et digert jernkors rundt halsen. Bolles spiller måpende og innbitt. Det ser ut som han sitter for langt unna alle enhetene på trommesettet, han må liksom alltid strekke seg litt. Dette fører til veldig statisk og hakkete tromming. Det er veldig kult, ingen passer bedre til å spille trommer for Ariel Pink. Og Bolles korer dritbra, for eksempel på «Four Shadows».
LES OGSÅ: Vi anmelder alt fra Nils Bech-konserten
Sceneantrekk: Det er over fem år siden Ariel Pink stod med ryggen til et skuffet Øya-publikum og mumlet ting fra innsiden av hetta på en knøttliten, hvit parkas. På Vulkan Arena entrer han scenen iført skjørt, boots og sånn genser pappaer som ikke går i helt vanlige gensere bruker, sånn med litt vid og forseggjort hals. Antrekket bindes elegant sammen av et naglebelte. Bandanaen bæres på en måte jeg ikke kan navnet på, men det er sannsynligvis den teiteste og mest utdaterte måten det er mulig å bære en bandana på. Det virker som Pink kjemper en innbitt kamp med trommis Don Bolles om å se mest fucka ut.
Konserten: Hovedforskjellen fra Øya i 2010 er ikke antrekket, men at Pink nå har enda flere og bedre låter å velge mellom. Noen av problemene fra Øya er der likevel, og det er hovedsakelig Ariel selv som skaper dem. Vokalen er fullstendig druknet i klang, og kombinert med Pinks uvilje mot å synge «ordentlig», blir vokalen litt for ofte litt for anonym.
Det er begrenset hvor dårlig det kan bli når man nesten bare spiller låter fra Pom Pom, et av fjorårets aller beste album, men av og til virker det som Pink gjør sitt ytterste for å, om ikke ødelegge låtene, så hvertfall fucke dem litt opp. Mye av dette rare og tilsynelatende unødvendige kan nok tilskrives Pinks uttalte sceneskrekk, og noen ganger er det kult, men litt for ofte er det irriterende. Som når han på refrenget til «One Summer Night» såvidt mumler frem en andrestemme eller noe sånt tull.
Resten av bandet, anført av Bolles, fungerer veldig bra, med noen få unntak. «Not Enough Violence» faller for eksempel fullstendig sammen i et dypt tragisk antiklimaks idet det avsluttende partiet innledes.
Pinks tilgjort dårlige scenepersonlighet er til tider mer provoserende enn alle hans uttalelser om homofili og Grimes til sammen, men når hits som «Menopause Man» sitter som et skudd, og ikke minst når han kommer ut til ekstranummeret spisende på et eple, og Don Bolles danser rundt til «Black Ballerina», blir man som en forelder som tilgir alt, og ikke klarer å la være å smile av de gærne ungene og alt det rare de gjør.
The post Vi anmelder ALT fra Ariel Pink-konserten appeared first on NATT&DAG.