MORTEN STRØKSNES er ute med ny bok. Havboka. Han reiser til Lofoten, til kompisen Hugo – halvt gammal sjøulk og halvt abstrakt maler – og sammen har de en plan om å fange ei håkjerring – en uspiselig jævel av en hai som svømmer rundt på bunnen av havet. Det blir aldri helt klart hvorfor, men gutta har en plan. De mislykkes gang på gang, men Strøksnes reiser tilbake, fire ganger gjennom et helt år, en gang for hver årstid.
Jeg har selv aldri vært i Lofoten, jeg har knapt vært på fisketur – men jeg har likevel aldri vært nærmere enn da jeg satt i Oslo og leste Havboka.
Er du enig med både kritikerne og med meg i at dette er din beste bok til nå?
– Ja, i den forstand at jeg alltid synes den siste boka jeg har skrevet er den beste. Det er jo sånn det skal være. Men jeg har faktisk alltid fått gode kritikker på alt jeg har gjort, og faktisk mente Adressas kritiker at mine forrige bøker er bedre. Men altså, det er jo noe spesielt med denne boka, den er jo allerede solgt til ti land.
Du skriver bestandig reportasjebøker, men denne gangen later denne jakten på håkjerringa å være mer et påskudd for å fabulere om all verdens ting (eller all havets ting), enn en reell reportasje?
– Ja, det blir jo litt sånn. Hugo er jo besatt av håkjerringa, og jeg blir til en viss grad smitta. Men jeg har jo en dobbeltrolle. Jeg skal både delta og observere. For meg er jo jaktmotivet både konkret og en del av et litterært prosjekt.
Hadde du noe spesielt utgangspunkt da du gikk i gang med boken?
– Jeg ville skrive en bok som skulle være omtrent sånn som boka ble. Jeg ville skrive om havet, og vurderte lenge å bli med på en tråler, men det er gjort et par ganger før, blant annet i boka Trawler av Redmond O’Hanlon. Så da gikk ikke det, jeg ville gjøre noe mer originalt. Og da Hugo kom og foreslo dette med håkjerringa, så var det et bra påskudd. Jeg har ikke prøvd å skrive en populær bok, jeg har bare prøvd å skrive en sånn bok som jeg har lyst til å skrive. Det høres kanskje ut som en klisjé, og det er det sikkert, men det er sant.
«Jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren.
I motsetning til i mange andre sammenhenger, er du mye mindre politisk og polemisk i bokform – og særlig i denne boka?
– Ja, jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren, men jeg bestemte meg ganske tidlig for at denne boka skulle være annerledes. Jeg ville at den skulle heve seg over det dagsaktuelle, og ha et større og dypere perspektiv. Det er et par partier som var mye mer polemiske, der er det nå bare noen få setninger igjen.
Det er vel bare hendelser i samtiden som faktisk har innvirkning på det større bildet som trekkes inn overhodet. Det gjelder så vidt jeg kan se bare når du skriver om oljeutvinning i Lofoten, bunntråling som ødelegger korallrev, den generelle klimakrisen, den globale oppvarmingen og forsuringen av havet. Jeg tenker at når du fjerner det veldig eksplisitt politiske, og det blir mer implisitt, så blir det dermed også mer virkningsfullt?
– Ja, sikkert. Dessuten så beveger jo denne boka seg i geologisk tid, over milliarder av år, og forholder seg til evolusjon og verdenslitteraturen, og der hører liksom ikke den sittende norske fiskeriministerens navn hjemme. Jeg har tenkt at jobben min i denne boken er mer å skape en stemning, en følelse av et forhold til havet, heller enn konkrete argumenter. En følelse man ikke merker at man blir infisert av, men at man blir det likevel.
I boka er det en passasje der du vender tilbake til Nord-Norge etter å ha vært i Oslo en stund, og gir Hugo en oppsummering: «Du vet, storbyens kjas og mas, bare skitten snø, kaffe latte, fiskepinner, kebab, parkeringsbøter og stress». Her parodierer du jo den provinsielle forestillingen om Oslo?
– Ja, som noen nordlendinger, deriblant Hugo, kan vise tendenser til. Men han har jo humor, så han skjønner spøken.
Ja, særlig i den nye boka har du jo veldig store og bredt anlagte perspektiver: havet, hele planetens utvikling. Hva slags tanker gjør du deg når det for eksempel blir voldsomt oppstyr av at Lan Marie Nguyen Berg blir tatt for å ta taxi etter en NRK-debatt?
– Det var jo selvfølgelig et tåpelig oppslag. Samtidig er jeg usikker på om dette med bilfritt sentrum egentlig er så veldig smart. Hele klimaspørsmålet og politikken rundt er så dominert av symboler, og dette forslaget kan fort se ut som som et symbolpolitisk forslag som kanskje har uintenderte konsekvenser. For eksempel hvis det ikke lenger er lov til å kjøre bil i indre sentrum, vil ikke det gjøre kjøpesentrene enda mer populære, og dermed føre til enda mer bilkjøring?
Er det noen miljøtiltak du har tro på da, hvis du fikk bestemme?
– Da måtte jeg nok vært diktator, for det er ikke mulig som valgt politiker å få kutta Norges CO²-utslipp med 40 prosent. Folk sier jo gjerne at de vil redde planeten, men de vil som regel ikke at det skal koste så mye.
I Havboka er du mer poetisk enn noen gang. Det er noen passasjer som minner litt om Knausgård?
– Det var det noen andre som påpekte også. Det har jeg ikke tenkt på selv.
For eksempel når du skriver: «Fjæra er et grenseområde mellom hav og land, men også mellom liv og død.» Her er det et litt pompøst alvor som minner om Knausgård, synes jeg.
– Ja, kanskje. Jeg har stor respekt for Knausgård, altså. Men det er jo veldig mange som har skrevet bra om ham før også. Men han er blitt så svær at han automatisk blir et referansepunkt. Det er jo hundre andre som kunne skrevet en lignende setning.
«Diskusjonen som oppstod etter det Vinduet-nummeret var helt forferdelig.
Men det er jo morsomt, da Knausgård etter min mening godt kan brukes som eksempel på det du kritiserer i en omdiskutert tekst i tidsskriftet Vinduet. Du kritiserer forståelsen av essaysjangeren hos norske forfattere, og snakker om «forfatteren med reisestipend» som «drar på ferie, og får så mye ut av sine sanseinntrykk at hans verdensbilde blir bekreftet». Norske forfattere er for lite interessert og åpne for verden rundt seg, og for opptatt av seg selv og den høye kunsten, kan det virke som du mener?
– Jeg vil i hvert fall ikke plassere Knausgård der. Knausgård gir alltid alt, og han er en ekstremt uredd og formuleringssterk forfatter, med et eksistensielt drag i tekstene sine. De jeg gikk etter, de har ikke det. De bruker kunsten og litteraturen til å pynte seg med og skjule seg bak. Ellers synes jeg den diskusjonen som oppstod etter det Vinduet-nummeret var helt forferdelig. Den var helt ræva.
Ja, det er fort gjort at folk faller inn i vante posisjoner. Noen føler seg angrepet, også begynner man å tillegge andre meninger man er vant til å diskutere mot.
– Nettopp. Og i alle innleggene som kom mot teksten min var det knapt et sitat. De måtte begynne å tillegge meg ting, som at jeg hater kunsten og tenkningen, for eksempel. Og det er folk som jævlig smarte som sier dette, for eksempel Sigurd Tenningen. Så jeg er litt skuffa. Ikke såra, men skuffa. Jeg gadd ikke svare på det. Flere inntok en offerposisjon som kler dem jævlig dårlig.
Men samtidig er det lett å anklage deg for å lage en stråmann når du mener at noen i offentligheten ellers marginale forfattere som Ole Robert Sunde, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen har hegemoni når det gjelder sjangerbetegnelsen essay?
– Det kan godt være, jeg har bare registrert at mesteparten av det som utgis i Norge som kaller seg selv essays, er metalitteratur, altså litteratur om annen litteratur. Og utgangspunktet for mitt utbrudd var jo nok en festtale, dette arrangementet på Blå, der Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen sitter og forteller hvor fantastisk essayet er, og hyller essayets historieforståelse. Men det er jo ofte bare bullshit, det har ofte en falsk historiebevissthet i så fall, og temmelig apolitisk. Folk må få skrive akkurat som de vil, og vi trenger også metalitteraturen, men det er ingen grunn til at det skal ha hegemoni i en hel sjanger som i mange andre land er mye bredere og rikere.
Men hvor stor makt har disse forfatterne egentlig?
– De har kanskje ikke så stor reell makt, men her snakker vi mest om symbolsk makt. Og det er jo nettopp derfor de reagerer som de gjør. De er der oppe og tjener den store kunsten og verdenslitteraturen, og så kommer det noen utenfra og kritiserer dem, som jo da må være mot kunsten og litteraturen, og selv tenkningen skal jeg visstnok være mot. Enda jeg jo faktisk prøver å være nyansert i det essayet.
Ja, selv når du skriver om Ole Robert Sunde er du jo forholdsvis nyansert!
– Ja, selv om det skal jo være litt spenst i kritikken, så synes jeg ikke han har noen grunn til å være sur, særlig ikke en fyr som han, som ofte tar andre jævlig hardt.
Så problemet er ikke at du føler deg utelatt fra det gode selskap?
– Overhodet ikke. Jeg er ikke utelatt fra det gode selskap, tvert imot. Jeg får publisert det jeg vil, og har levd godt av å skrive hele mitt voksne liv.
The post Morten Strøksnes: – Jeg har ikke prøvd å skrive en populær bok appeared first on NATT&DAG.