ET LASTEFLY MED «UN» trykket i store, svarte bokstaver på halefinnen dundrer over oss i lav høyde. Skyggen farer over bilen vi sitter i, som en lynkjapp og øredøvende solformørkelse.
Sjåføren Enoch (21). FOTO: Enoch
– De kommer med noen timers mellomrom, sier Enoch, vår 21 år gamle sjåfør.
Vi befinner oss i Goma, lengst øst i Den demokratiske republikken Kongo. Det enorme landets nest største by ligger tett inntil den rwandiske grensa, klemt mellom mektige Kivusjøen i sør og Virunga nasjonalpark i nord. Midt i hjertet av en konflikt som siden 1996 har tatt livet av over seks millioner mennesker.
Her er det umulig å oppholde seg i mer enn to minutter uten å se et hvitt kjøretøy med «UN» trykket i sort langs siden. Vi kjører opp på siden av en lastebil med soldater sittende på rekke og rad bakpå planet. Lyseblå hjelmer, lyseblå vester og geværer i fanget. De stirrer tilbake på oss med morske blikk.
På bildøra står det skrevet: «For help: Call … », etterfulgt av et langt telefonnummer vi ikke rekker å notere. Enoch ler.
– Skal man ringe før man blir angrepet? MONUSCO kjører rundt og later som om de gjør noe. I virkeligheten beskytter de bare seg selv, sier han.
MISSION DE L’ORGANISATION des Nations unies pour la stabilisation en République démocratique du Congo, bedre kjent som MONUSCO, er FNs fredsbevarende operasjon i Kongo. MONUSCOs oppgave er å beskytte den kongolesiske sivilbefolkningen fra å bli ofre i konflikten som har herjet den østlige delen av landet i over to tiår.
ØST-KONGO: Konflikten foregår i området markert i rødt.
Her, i jungelen mot grensa til Rwanda og Uganda, befinner restene av drapsmilitsene fra folkemordet i Rwanda seg. Her opererer en nådeløs islamistgruppe ingen har hørt om. Her herjer Mai Mai-militsene, som tror de kan forvandle seg til dyr og gjøre kuler om til vann. Her bor barnesoldater kidnappet av Joseph Kony og hans Lord’s Resistance Army.
Sammen med en rekke andre opprørsgrupper utkjemper de en desperat kamp mot hverandre og den kongolesiske hæren. En kamp om etnisk dominans, men mest av alt en kamp om hvem som skal få kontrollere regionens enorme mineralrikdom.
Da Kongo-konflikten blusset opp på midten av 90-tallet, hadde FN nettopp gått igjennom ekstreme nederlag i Rwanda i 1994 og på Balkan i 1995. Mantraet ble «Aldri mer Rwanda». I 1999 vedtok FN en fredsbevarende operasjon i Kongo, som i dag består av 20 000 ansatte og et budsjett på 1.4 milliarder dollar. Det er blitt historiens største og dyreste fredsbevarende operasjon. Men volden har ikke opphørt.
«I et desperat forsøk på å tvinge MONUSCO ut av basen kastet Mai Mai-ene avkappede hoder mot porten, mens de ropte ’kom ut og sloss!’
I Øst-Kongo begås det i dag flere menneskerettighetsbrudd enn noe annet sted i verden. I en region med 20 000 FN-soldater utstasjonert voldtas anslagsvis over 400 000 mennesker i året. Kvinner og barn massakreres jevnlig i nærheten av FN-baser.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I EN SIDEGATE inn fra millionbyens eneste asfalterte vei ligger det indisk-driftede MONUSCO-sykehuset. Foran den lyseblå sykehusporten sitter en politimann på en plaststol av typen som fikk mye oppmerksomhet i norsk presse under rettsaken mot Joshua French og Tjostolv Moland. Han sover.
Ute i den steinete veien har en solbrilleselger fått kunder med lyseblå capser. En av MONUSCO-soldatene dytter borti et par «Dolce & Dior» med geværmunningen, for å signalisere at han ønsker å prøve dem på.
– Two dollars? Deux?
Gateselgeren rister på hodet.
– Trois! Three dollars, sier han bestemt.
Soldaten slår ut med armene, påtatt sjokkert over prisen. Han kaster brillene tilbake til selgeren.
– Les turists, mumler selgeren, tydelig irritert på de bevæpnede kundene.
Uttrykket går igjen blant flere kongolesere vi snakker med i Goma.
– MONUSCO er her på grunn av billig marihuana, sier solbrilleselgeren.
– De er feige.
Historiene om FNs passivitet i Kongo er mange. Om landsby-massakrer der kvinner forsøker å kaste sine spedbarn over murene til FN-baser, før de selv blir slaktet ned med machete. Om FN-brigader som nekter å komme ut av basene sine til tross for varslede massakrer.
«FN er i Kongo for å feste og ligge med horer.
I 2012 rapporterte Time Magazine om en Mai Mai-milits som hadde tatt kontroll over en landsby vest for Goma, og halshugget flere av landsbyens lederskikkelser. I et desperat forsøk på å tvinge MONUSCO ut av basen kastet Mai Mai-ene avkappede hoder mot porten, mens de ropte «kom ut og sloss!». MONUSCO forble i basen mens militsen paraderte landsbyens hovedgate med hoder på spidd.
Den uavhengige internasjonale organisasjonen International Crisis Group har konkludert med at FN har «vist seg ute av stand til å oppfylle sitt beskyttelsesmandat» i Kongo. Kongoleserne selv er enige. De tror ikke lenger på at FN er der for å beskytte dem.
– FN ER I KONGO for å feste og ligge med horer, sier Enoch mens han møysommelig lirker firehjulstrekkeren inn mellom to hvite jeeper med «UN» trykket i svart langs siden.
Det er fredag kveld, og sjåføren vår har tatt oss med ut.
– Der det er FN-biler, er det jenter. De vet at FN-gutter har mye penger, sier han og hopper ut av bilen.
Vi følger etter ham over parkeringsplassen, mot en bar som har «VIP INTERNATIONAL» malt i store, røde bokstaver over inngangen. Inne i det tettpakkede lokalet har Enoch såvidt rukket å påstå at alle jenter som er ute på denne tiden av døgnet er prostituerte, før vi blir grepet fatt i bakfra. Hun er kledd i rødt fra topp til tå, fra neglene til stiletthælene, via skinnjakken og miniskjørtet.
– Are you MONUSCO? You have work for me?
Artikkelen fortsetter under bildet.
TUSENVIS AV FN-SOLDATER stasjonert i en av verdens fattigste regioner virker som et enormt fluepapir på prostituerte. De kommer fra hele landet, fra Rwanda, Uganda og Burundi, på jakt etter penger. På grunn av den massive internasjonale tilstedeværelsen i Goma er prisene mangedoblet i forhold til resten av landet. Etterspørselen er enorm.
Tidligere i år lakk en hemmelig rapport til pressen om at FN-soldater i Den sentralafrikanske republikk skal ha tvunget barn til å gi oralsex i bytte mot mat, og voldtatt gutter ned i niårsalderen. Ett år etter at hendelsene ble kjent internt, er det bare den svenske varsleren som offentliggjorde skandalen som er blitt straffet for den. Overgrep og sexkjøp forekommer jevnlig i alle større, fredsbevarende FN-operasjoner. MONUSCO er intet unntak.
– Det var en periode man var mer opptatt av å holde soldatene i brakkene og unna prostituerte, enn å beskytte sivile, sier Jan Egeland.
Mellom 2003 og 2006 var han FNs visegeneralsekretær i Kongo. Nå sitter han på kontoret sitt i Kvadraturen i Oslo, som direktør for Flyktninghjelpen.
– Det var mye intern oppvask. Noen soldater hadde kjøpt mindreårige prostituerte.
Egeland sikter til en episode i 2005, da 63 MONUSCO-soldater ble utvist etter å ha forsøkt å kjøpe sex av mindreårige i en flyktningleir. Episoden føyer seg inn i en tilsynelatende endeløs rekke av rystende MONUSCO-historier:
I 2008 ble en gruppe indiske soldater utvist for å ha kjøpt marihuana av den hutu-ekstremistiske militsen FDLR. Episoden var én av 44 fraterniseringstilfeller med militsen, som inkluderer ansvarlige for folkemordet i Rwanda. MONUSCO-soldater hadde blant annet byttet mat mot dollar og gull, de hadde fløyet helikopter inn i Virunga nasjonalpark for å bytte ammunisjon mot elfenben, de hadde torturert en opprørssoldat fordi han solgte dem falske gullsmykker.
«Det var en periode man var mer opptatt av å holde soldatene i brakkene og unna prostituerte, enn å beskytte sivile, sier Jan Egeland.
– Det var som om soldatene var på ferie mentalt. Det ledet til det enorme uføret som kulminerte i invasjonen av Goma i 2012, sier Egeland.
INVASJONEN EGELAND SNAKKER om er omtalt som et av FNs mest ydmykende øyeblikk. Den 20. november 2012, på dagen 13 år etter at Sikkerhetsrådet vedtok en fredsbevarende operasjon i Kongo, marsjerte rundt tusen soldater fra opprørsgruppen M23 mot Goma.
Gruppen – en løs samling dissidenter fra den kongolesiske hæren, ledet av en general som omtalte seg selv som «The Terminator» – stod ved utkanten av Goma og fyrte av med tanks mot byens sentrum. Foran dem flyktet sivilbefolkningen med alt de kunne bære av barn og personlige eiendeler. Foran dem igjen flyktet tidenes største fredsbevarende operasjon, utstyrt med tanks og kamphelikoptre. I løpet av dagen ble to sivile drept, og flere titalls alvorlig såret, deriblant flere barn. 150 000 mennesker ble drevet på flukt.
MONUSCO hadde tilsynelatende kapitulert.
«Absurd!» tordnet Frankrikes utenriksminister. Kongoleserne selv var ikke mindre rasende. Over hele regionen angrep illsinte mobber FN-baser. De tente på hvite jeeper, kastet stein på bistandsarbeidere. #MONUSELESS ble Kongos største hashtag.
Artikkelen fortsetter under bildet.
ENOCH KJØRER SØROVER gjennom byen, i retning Kivusjøens bredder. Langs den glitrende innsjøen ligger luksushoteller, med tennisbaner og cocktailbarer. Hvite FN-jeeper står parkert i oppkjørsler og langs fortauet. Vi tar av fra den asfalterte hovedveien, Enoch kjører slalom mellom dype hull og spisse steiner. Her flankeres veien av enorme villaer. Fargerike fasader stiger opp bak høye, bevoktede murer. Husene kan best beskrives som futuristiske sveitservillaer. Her bor og jobber ansatte i FN og i de over hundre hjelpeorganisasjonene som er stasjonert i byen.
Den massive internasjonale tilstedeværelsen har gjort Goma til en delt by, der den rike delen i sør paradoksalt nok er bygget opp av krig og konflikt. Byen har de siste årene opplevd det utenkelige: byggeboom og boligboble, midt i en av verdens verste krigssoner.
Utenfor et bakeri i sentrum står det parkert en jeep med Norwegian Refugee Council trykket langs siden. I andre etasje sitter Mickael Amar, leder for Norsk Flyktninghjelp i Kongo. Bakeriet Au Bon Pain er det nyeste tilskuddet i den ekstremt gentrifiserte delen av Goma. Her kan alle som har råd til det nyte air-condition, WiFi og croissanter bakt av en belgisk-importert baker.
Konflikten er likevel aldri langt unna. Over gaten ligger et forlatt kjøpesenter. Glassfasaden er fullstendig istykkerskutt. Eieren er på flukt etter anklager om at han støtter M23. Mickael Amar forteller at det landet tanksgranater bare noen meter lenger opp i gata under M23-invasjonen i 2012.
Flyktninghjelpen er en av de største og mest ressurssterke hjelpeorganisasjonene i Goma. Som hjelpeorganisasjon er det viktig å distansere seg fra FN, ifølge Amar.
– Vi trenger ikke MONUSCO. Vi jobber ikke med det samme. De er militære, vi er humanitære. Vi bryr oss ikke om hva de gjør. Vi prøver å skille oss fra dem. FN er ikke godt mottatt her, så hvis vi blir sett på som det samme, vil det jobbe mot oss, sier han.
Da Goma falt til M23 fikk Amar merke på kroppen hvordan FNs handlinger får konsekvenser for flere enn FN selv. Da det brøt ut opptøyer som følge av invasjonen, måtte han gjemme seg i en FN-base i tre dager. Utenfor ble det kastet brannbomber og avfyrt skudd konstant. FN eller ei, alle «hvite» skulle tas. Amar og kollegene fryktet for livet.
– Jeg hadde vært i Kongo i to år og følte jeg gjorde en god jobb. I løpet av noen timer var alt snudd fullstendig på hodet.
ETTER FADESEN MED M23s invasjon av Goma, måtte FN foreta seg noe drastisk. Episoden vekket uhyggelige minner til Rwanda og Srebrenica, der FNs passivitet fikk katastrofale følger. Resultatet ble Force Intervention Brigade, en spesialstyrke med mandat til å «nøytralisere bevæpnede grupper».
Force Intervention Brigade knuste M23 i løpet av få uker høsten 2013. FNs plutselige handlekraft var etterlengtet, men mange er kritiske til den nye «supergruppen». Det nye og aggressive mandatet gjør FN i enda større grad til en krigførende part i en høyst kompleks konflikt, der skillet mellom «de gode» og «de onde» ikke eksisterer. FIB kjemper side om side med en den kongolesiske hæren, der et stort antall er krigsforbrytere og voldtektsmenn. Det setter det fundamentale prinsippet om upartisk fredsbevaring på prøve, og gjør hverdagen mer risikabel for Mickael Amar og de andre hjelpeorganisasjonene som forsøker å fremstå nøytrale.
FN forsvarer det nye og aggressive mandatet med at de endelig får utrettet noe i Kongo. Det er det flere som mener de både kunne og burde gjort for lenge siden.
– MONUSCO har ikke vært bundet på hender og føtter. De har hatt et offensivt mandat også før FIB, men de har ikke anvendt det, og ikke greid å beskytte sivilbefolkningen, sier Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
Han mener FN ikke har mislykkes i Kongo på grunn av mandatet, men på grunn av mangel på vilje. Jan Egeland er enig.
– FN sovnet, og nasjonene var veldig redde for soldatene sine. Det er for få land som tør å dra. Norge har ikke turt å dra, sier Egeland.
I TO ÅR manøvrerte MONUSCOs eneste nordmann seg gjennom et gjennomkorrupt kongolesisk byråkrati – nå irriterer Per Svartefoss seg over firkantede baristaer. Klokken er 09.58 og han nektes servering før kafeen på Paleet i Karl Johans gate åpner klokken 10.00. Han låner et kaffetørst blikk til sølvklokken rundt venstre håndledd. En mansjettknapp slipper seg ut av ermet på den mørkeblå blazeren. I halsen hviler et langt silkeskjerf. Per Svartefoss er en ulastelig antrukket veteran.
– Jeg hadde jobbet i utlandet før, men det var det gode liv i London, Paris og Roma. I Kongo måtte jeg pay the price, sier han med et smil.
«Inderne forteller at de pleide å spille fotball med noen lokale gutter, men det har det blitt slutt på etter strenge ebola-tiltak fra indiske myndigheter (nærmeste smittede person var nærmere Madrid enn Goma).
Fra 2011 til 2013 jobbet Svartefoss høyt oppe i MONUSCO, fra hovedkvarteret i Kinshasa. Han er ikke enig i at FN hadde skyld i at Goma falt til M23.
– Man skylder på MONUSCO, men MONUSCO er der for å støtte den kongolesiske hæren. Og hvor var de? Hvertfall ikke i gatene, sier Svartefoss.
– FN-soldatene gjør en jævlig viktig jobb, men når ingen av dem snakker fransk eller swahili, blir relasjonsbygging med sivilbefolkningen umulig. Se for deg hvis en gruppe kongolesere kom til Norge og startet å kjøre rundt i gatene. Vi ville jo spurt oss selv «Hva gjør de her?» Vi snakker ikke samme språk, vi kan ikke kommunisere. Hvordan kan man bygge relasjoner når man ikke kan snakke med de sivile?
TILBAKE UTENFOR MONUSCO-sykehuset forteller Enoch at han har hørt rykter om at byens beste basketballbane befinner seg på andre siden av sykehusmurene.
– Det er bare MONUSCO som har lov til å bruke den, men siden dere er hvite, får dere kanskje lov, sier han.
En indisk offiser med en vanvittig snurrebart lyser opp da vi spør om basketballbanen, tilsynelatende smigret. Men det er ikke en basketballbane, sier han. Det er en volleyballbane.
Offiseren tar det for gitt at vi jobber i FN, som utlendinger flest i Goma.
Under dekke av å være volleyballinteresserte FN-ansatte geleides vi gjennom porten, inn til en frodig sykehushage. Her står bandasjerte soldater i sivil, kongolesere med apatiske blikk trilles forbi i rullestol. En blid inder med gipset arm sier han er glad for at vi vil bruke volleyballbanen, og ber oss skrive oss inn med vårt ansattnummer i FN. Vi blir svar skyldige, inderens humør skifter brått, og vi kastes ut igjen i den steinete gata.
Vi setter oss på den indiske restauranten Salt & Pepper vis-a-vis sykehuset. Der kommer vi i snakk med fire MONUSCO-soldater i midten av 20-årene. De har vært stasjonert i en landsby sør for Goma i fire måneder. I morgen skal de hjem til India på en måneds ferie. De er skeptiske til å snakke med oss, men etter noen 0.7-litersutgaver av det lokale ølet viser de villig frem mobilbilder av seg selv poserende med soldater fra den kongolesiske hæren og deres granatkastere.
– Goma er trygt! Men i landsbyene der vi er … Farlig. Veldig farlig, sier den eneste i gjengen som kan gjøre seg forstått på engelsk.
– Det er så mye fattigdom. Jeg har sett mennesker drepe hverandre for en dollar, for et brød. Hvis ikke vi hadde vært der, hadde det vært kaos, sier han.
I løpet av tiden i Kongo er det ingen av dem som har avfyrt våpenet. Skal man skyte, må det kunne dokumenteres ved hjelp av bilder og video at det var absolutt siste utvei.
Inderne forteller at de pleide å spille fotball med noen lokale gutter, men det har det blitt slutt på etter strenge ebola-tiltak fra indiske myndigheter (nærmeste smittede person var nærmere Madrid enn Goma). Skal de kontakte sivile må de ha med seg en overordnet. Ikke at det hjelper – ingen i den indiske troppen snakker fransk, ifølge de indiske soldatene.
EUROPEISKE LAND HAR i liten grad bidratt til MONUSCO. De største bidragsyterne er India, Bangladesh og Pakistan. Disse har også fått kritikk for å være overbeskyttende overfor soldatene sine.
– Det er som med Norge i Afghanistan. Vi vil ikke ha soldatene våre hjem i likposer. «Hvorfor skal våre sønner og ektefeller dø i en konflikt ingen skjønner noe av?» Det er så enkelt som det, sier Morten Bøås fra NUPI.
Den manglende innsatsviljen, i tillegg til de siste måneders knusende rapporter om sexskandaler og generell ukultur blant FN-soldater, fikk Barack Obama til å innkalle til toppmøte om fredsbevaring under FNs syttiende generalforsamling i New York siste uke i september.
India, et av landene som sender flest soldater til FN-operasjoner, hadde på forhånd gått ut mot forsøkene på å gjøre FN-soldater mer kampvillige. Hvis utviklingen går fra fredsbevarende mot fredsskapende operasjoner, som i Kongo, har landet truet med å trekke sine soldater ut. Indias ambassadør til FN uttalte til The Guardian før møtet at det var problematisk at fredsbevaring ble sett på som et mål i seg selv.
«Med så liten fremgang som det har vært, er min spådom at om 30 år så vil FN fortsatt være i Kongo.
– MAN MÅ HA en exit strategy, en plan. Hva skal vi her? Hva skal vi etterlate oss? spør Per Svartefoss.
– Før kunne vi ikke snakke om det. Men det var vel egentlig ingen strategi, sier han.
To tiår med massiv internasjonal tilstedeværelse har gjort Øst-Kongo til et område drevet av bistandspenger og FN. I ekstremt desentraliserte Kongo har myndighetene på den andre siden av det enorme landet mer eller mindre overlatt hele regionen til det internasjonale samfunnet.
– Vi bygger skoler, utdanner lærere, bygger veier. Vi gjør det myndighetene egentlig skal gjøre, sier Mickael Amar fra Flyktninghjelpen.
– Man har vært her i tjue år. Det er fortsatt samme tilnærming. Man venter fortsatt på at situasjonen skal forbedres. Jeg ser ikke tegn på forbedring, dessverre. Det forklarer også reduksjon i finansiering de siste årene. Donorene er lei, sier han.
– Faren er at vi nå får til litt med FIB og tenker at nå nærmer vi oss en endelig løsning militært, men en militær løsning finnes ikke, sier Jan Egeland.
– Jeg tror FN kommer til å være der en generasjon til, på godt og vondt. Med så liten framgang som det har vært, er min spådom at om 30 år så vil FN fortsatt være i Kongo, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
DET ER SØNDAG i Goma. Vi følger etter Enoch gjennom overfylte gater, på vei mot en FN-finansiert basketbane. Siden basketbanen på MONUSCO-sykehuset viste seg å være en volleyballbane, kan han nå med sikkerhet slå fast at dette er byens beste.
Banen, som ligger vegg i vegg med universitetet, ble åpnet med brask og bram av MONUSCO for noen år siden. Det tilhørende universitetet mangler imidlertid toaletter.
– Det er typisk Goma, sier Enoch.
Vi ankommer en søndagsstengt bane, låst bak høye porter.
– Typisk MONUSCO! sier Enoch.
Vi går videre til en annen bane, tilhørende organisasjonen Promo Jeune Basket (Promote Youth Basketball), et gratis program startet for å gi et tilbud til barn og unge i Goma. Her holdes ikke hviledagen hellig, vi blir møtt av hundrevis av barn og ungdommer som varmer opp. Bak banen, ruvende over en mur av svart lavstein, ligger en skole. Ikke et eneste vindu er uten kulehull.
Ute på banen er intensiteten skyhøy. To gutter kolliderer, dytter litt på hverandre, men blir raskt roet ned og adskilt av lagkameratene. Enoch ler og peker.
– De vet å forsvare seg – i motsetning til MONUSCO!
The post Fredsturistene i Kongo appeared first on NATT&DAG.