FRA DEBUTEN Down Terrace i 2009, om en morderisk forbryterfamilie, til festivalfavoritten Sightseers (2012), om et morderisk par campingturister, har Ben Wheatleys filmer nesten utelukkende vært befolket av temmelig avskyelige typer.
– High-Rise er også full av avskyelige typer, bekrefter den britiske filmskaperen fra filmfestivalen i San Sebastián i Spania, hvor filmen gjør en av sine første opptredener.
Den er basert på en J.G. Ballard-roman fra 1975, om en luksushøyblokk hvor de rikeste bor på toppen og de litt mindre velstående på bunnen. Så begynner innbyggerne å angripe hverandre, og det hele utvikler seg til en hedonistisk klassekamp.
«Mye i High-Rise har vi utforsket tidligere: hvor nærme vi er vårt villere selv, hvor nærme vold ligger hverdagslivet.
– Men de nyter det, på en måte. De vil ikke dra, og de holdes ikke mot sin vilje. De bare liker det anarkistiske ved det.
Hva var det som fenget deg ved historien?
– Det er mye der som vi utforsket i de tidligere filmene: hvor nærme vi er vårt villere selv, hvor nærme vold ligger hverdagslivet. Du har liksom en illusjon av modernitet.
DEN MENNESKELIGE VILLSKAPEN har vært et gjennomgående tema i Wheatleys filmer, og den er gjerne knyttet til okkulte ritualer. Regissøren påstår at han ikke bevisst har gått inn for å inkludere det i alle filmene, men selv i campingkomedien Sightseers utspiller det seg på et tidspunkt en hedensk seremoni.
– Da jeg leste manus, føltes det litt som om [hovedpersonene] reiste tilbake i tid. Mennesket har ikke egentlig endret seg så mye i løpet av millioner av år. Og det er den arrogansen ved moderniteten, at man tror man er så langt unna oldtiden, men i reell forstand er man ikke det i det hele tatt.
De okkulte elementene antyder også en ondskap som lurer. Det er noe urovekkende ved dem.
– Det er det jeg liker ved det. Jeg hadde drømmer om slikt som barn: Det er en organisert gruppe mennesker, som tror på noe de ikke vet hva er. Og alt du vet er at de ikke liker deg. Dette kan være en generell metafor for enhver religion eller gruppe. Hvis du er alene, er du sårbar; hvis vi danner en gruppe, oppstår hele hierarki-greia, og vi oppfører oss veldig som en flokk. Jeg har alltid syntes det er skremmende.
Og så har du alle disse avskyelige typene. Har du et så dystert verdenssyn?
– Selv om det er avskyelige typer i filmene våre, har vi prøvd å gjøre dem menneskelige. Å vise det gode og det onde samtidig er en måte å få de til fremstå mer virkelige, og mindre polerte enn ting ofte er i underholdning. Du vet: «Alt ender lykkelig; disse er onde, så de må straffes; disse er åpenbart gode, så de må lykkes». Jeg tror ikke det er spesielt nyttig i henhold til våre egne liv, for det skjer ikke – de gode straffes, og de onde lykkes, sier han og ler.
SAMMEN MED ektefelle, medskribent og -klipper Amy Jump, har Wheatley laget fire lavbudsjettsfilmer i alt. Samtlige preges av mørk humor, vold og forbausende sjangerbrudd, ofte kombinert med en estetikk som sender tankene til britisk kjøkkenbenkrealisme.
High-Rise er derimot en relativt stjernespekket affære som kan skilte med navn som Sienna Miller og Tom Hiddleston, som kanskje er best kjent som Loki i Marvels superheltfilmer. Selv om dette er en langt større og mer påkostet produksjon enn hva Wheatley og Jump har vært vant til, sier han at de ble overlatt til seg selv, og fikk lage nøyaktig den filmen de hadde sett for seg.
– Vi har laget en svært krevende, men underholdende, kunstfilm – en type film som ikke har blitt laget med sånne skuespillere på lenge. Jeg ser fram til at Tom Hiddleston-fans kommer for å se denne filmen, sier Wheatley.
ETTER HIGH-RISE har filmskaperparet allerede kursen staket ut. Neste prosjekt er Free Fire, en gangsterfilm som starter der de fleste slutter: Etter et gjengoppgjør er hele rollegalleriet skutt eller såret, og hver og en strever for å komme seg i sikkerhet – ikke altfor ulikt utgangspunktet for Quentin Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs. Free Fire har også en celeber rolleliste, og Martin Scorsese er inne på produsentsiden.
– Problemet ved å jobbe med Scorsese er at hvis jeg viser ham filmen og han ikke liker den, er det som om ditt absolutte idol forteller deg at du er dårlig [ler]. De psykologiske effektene av det kan være ganske ødeleggende. Men på plussiden så får jeg jo jobbe med Scorsese, og det er fantastisk.
Da du var i Cannes med Sightseers, vant filmen prisen for beste rolleprestasjon av en hund, The Palm Dog. Føles det godt å være en Cannes-premiert filmskaper?
– Ja, vi er veldig stolte av den prisen. Jeg visste at jeg ikke kom til å dra hjem tomhendt.
The post Ben Wheatleys filmer kretser rundt mørk humor, sjangerbrudd og vold appeared first on NATT&DAG.