– JEG ER HJEMMEVÆRENDE husfar, sier «Prins» Thomas Moen Hermansen, som om det var skammelig å ikke være på jobb klokken ti en mandag formiddag.
Han haster barbeint rundt i rekkehuset sitt i Asker, og stuer vekk en tom Laphroaig-flaske og en kosebamse, mens han bedyrer at kona er livredd for at folk skal oppfatte ham som uryddig. Vi noterer samtidig: «uryddig studio».
– Å, nei! Jeg glemmer at jeg blir intervjuet.
Prins Thomas har formet norsk elektronisk musikk, og er en av et utall skjeggete ansikter bak «Oslodiscoen», en forsøksvis samlebetegnelse på det merkelige, og på sett og vis særnorske som rørte seg i elektronisk musikk på begynnelsen av totusentallet.
Siden han var en ni år gammel pjokk har han vært fast bestemt på at han skulle bli DJ.
– Jeg vet ikke om jeg er en DJ ennå. Eller, jeg tror jeg er det nå.
– Men på et tidspunkt trodde jeg jo at jeg skulle breakdance.
DISCO FRA DISTRIKTET. Det er de søvnige grå byene langt utenfor Oslo som har vært inkubatoren for den såkalte «Oslodiscoen», med Todd Terje fra Mjøndalen, Lindstrøm fra Stavanger og Prins Thomas og DJ Strangefruit fra Hamar.
Alle personligheter som rørte sammen disco, psychedelisk kraut, house og techno til en potpurri, så iøyenfallende at det store utland raskt falt knall pladask for nordmennenes vri. Det brede nedslagsfeltet til «Oslodiscoen» har gjort at for eksempel japanere, som jo er bemerkelsesverdig langt unna vår marginale klubbscene, gjenkjenner Prins Thomas på gaten. Dessuten har platebutikker verden over, iallfall de med respekt for seg selv, egne seksjoner viet til «Oslodiscoens» utgivelser fra plateselskap som Feedelity Records, Smalltown Supersound, Olsen, og ikke minst Full Pupp – det toneangivende plateselskapet vår mann står bak.
Nå tilbringer trebarnsfaren Prins Thomas omtrent hver eneste helg bak en DJ-bås og skrur på knotter et eller annet sted på kontinentet til klubbinteressertes forlystelse. Men før han nådde sydligere breddegrader, må vi skru tiden tilbake til Hamar en gang på åttitallet, da fjorten år gamle Pål «DJ Strangefruit» Nyhus «oppdaget» den ti år gamle Thomas.
– Vi traff hverandre på Record Station. Det var en svær platekjede som het Rilla Platebar, og de hadde en avleggersjappe på Hamar som tok inn alle kule hip-hop-platene, house og disco-backkatalog. Da hadde jeg ikke penger, så jeg bladde bare i platene, sier Prins Thomas.
– Jeg ble erta av de store guttene. Men Pål skjønte at jeg var interessert og tok meg under vingen.
Nyhus inviterte ham «hjem til å se på platesamlingen», og forsto allerede da at ungfolen hadde et talent som ikke burde skusles bort.
– Vi begynte å spille det vi hadde, som stort sett var tolvtommere vi fant på tilbud. Jeg tror kanskje Thomas var mest opptatt av tidlig hip-hop på den tiden. Men han var kløktig og åpen allerede da, sier Pål «DJ Strangefruit» Nyhus, kjent som den ene halvdelen i Mungolian Jetset.
Nyhus spilte så inn mikser til ham («med alt mulig rart, for eksempel «Tutut sier onkels bil» over «Funky Drummer»), og simultant lærte Prins Thomas å beatmikse plater ved å rulle en mobil platespiller inn på soverommet til moren hvor hun hadde en «beltedrevet, kjip platespiller».
Neste dag dro jeg til Oslo og handlet skiver for nesten 20 000 kroner.
Så fulgte et par digresjoner inn i punken, blant annet med bandet De Varige Menn, et opphold som cellist og som (angivelig ganske god) breakdancer, før en venn av Prins Thomas dro ham tilbake på rett spor ved å la ham DJ-e på Hamars daværende hippeste klubb Zenit.
– De trengte en DJ til å spille i all dødtiden, sier han.
– Jeg var ukesdagresident samtidig som jeg skjenket øl. Jeg var ganske dårlig som bartender, så de flyttet meg til helgene for å varme opp for de store stjernene fra Oslo, som Pål Nyhus, Claes Hogedal, Matt-E og DJ André.
Nittitallet var en salig røre, forteller Prins Thomas. Han bodde på Hamar, var pappa annenhver helg, spilte i Bergen og Oslo når han ikke var pappa og var stamkunde hos sosialen – det gikk såvidt rundt økonmisk. Skolegang hadde han gitt avkall på for lengst.
– Det siste jeg gjorde på videregående var å søke på stipend, som jeg også fikk, og da jeg skulle hente stipendet leverte jeg samtidig oppsigelse av studieplass. Neste dag dro jeg til Oslo og handlet skiver for nesten 20 000 kroner. Da tenkte jeg: «Nå har jeg begynt på ordentlig!».
«PRINS THOMAS NEVER FAILS to trip the club. That’s a fact». En av mange panegyriske fremmedspråklige kommentarer under videoen av Prins Thomas og Gerd Jansons set på Boiler Room i 2013, vitner igjen om at profeter ofte har større pondus i utlandet.
– Det høres kanskje blærete ut, men jeg tenker ikke så mye på den lokale scenen. Jeg er mer opptatt hvordan musikken min oppfattes i utlandet, hvor det er stor interesse for hva som skjer her, sier han.
I 2002 startet Prins Thomas det kortlivede plateselskapet Tamburin. Etter bare fire utgivelser og ett år var det slutt.
– Vi gjorde alt feil med Tamburin, sier han, og kommer med et slags foredrag om hvordan man i hvert fall ikke skal drive plateselskap, og hvor dumt det er å produsere 180 grams-vinyl, samtidig som han drar fingrene gjennom håret som for å vise hvordan «håpløst prosjekt» forplanter seg i kroppsrpråket.
Det uheldige utfallet med Tamburin var heldigvis ikke spikeren i kisten for Prins Thomas’ utgivende virksomhet. Norsk elektronisk musikk skulle settes på kartet, okke som. I 2005, etter oppfordring fra Dan Tyler i Idjut Boys, så plateselskapet Full Pupp dagens lys. Nå, ti år senere, har over sytti norske utgivelser det toneangivende vannmerket, og «Oslodiscoen» er sementert som sjangerbetegnelse.
Unnskyld, kan du gi meg den, eh, Prompemann?
– Men jeg har egentlig aldri vært særlig komfortabel med at det har blitt kalt «Oslodisco». Jeg har ikke bevisst motsatt meg bruken av merkelappen, det kunne jo ha vært verre. Men med én gang jeg føler det blir definert, blir jeg ukomfortabel, sier han.
Hadde du sett for deg at Full Pupp skulle bli så stort?
– Jeg hadde ingen aning om det. Da jeg startet Full Pupp ble jeg like overrasket hver gang jeg fikk respons fra utlandet. Men det var gullalderen, man kunne selge flere tusen kopier av en debutsingel til en ukjent artist.
Full Pupp blir fulgt tett av mange i utlandet, men får sjelden tilsvarende oppmerksomhet i Norge. Er plateselskapet oversett?
– Det er bedre at det blir oversett enn oversatt av noen som ikke forstår det. Jeg blir trist når jeg leser VG-anmeldelser av platene mine. Jeg vil ikke nevne navn, men det er en forventning om at dette skal være for folk flest.
Utgivelsene på Full Pupp har nesten konsekvent norske, rare navn. Hvor kommer den trangen til å ha tullenavn på titlene fra?
– Det er egentlig slutt på det nå, og det er ingen trang, jeg legger bare ikke så mye fokus på låttitlene. De kommer som regel idet coveret skal lages. For meg handler det mest om å forestille seg han fyren som står på Phonica (platebutikk i London, journ.anm) og sier: «Unnskyld, kan du gi meg den, eh, Prompemann?».
GOULASHBOKSEN GÅR. – Jag älskar Prins Thomas! Jag älskar honom!
Produsent og DJ Art Alfie, som står bak det svenske plateselskapet Karlovak, har akkurat hørt Prins Thomas’ nye tredoble miks-CD Paradise Goulash – et spill på den famøse klubben Paradise Garage – og avlegger en entydig anmeldelse i innboksen vår.
Bare dager i forveien hadde Smalltown Supersound-sjef Joakim Haugland sendt oss en ekstatisk sms om at albumet «var det beste miksalbumet han hadde hørt».
Om kort tid slipper Prins Thomas, som angivelig er så produktiv at han lager ny musikk hver eneste dag, et kvadruppelalbum på Smalltown Supertown. Men først er det Paradise Goulash, hans tredje utgivelse på Eskimo Records, som skal gå sin seiersgang. På coveret er Prins Thomas portrettert som en kokk, formodentlig med goualsh som spesialitet. Og i tråd med gryterettens varierte innholdsfortegnelse, er miksen også en obskur blanding av dub-techno, indierock, house, synthpop og jazz, og kan best beskrives om en reise gjennom musikkhistorien du ikke visste du ville ta.
Hva var ideen bak Paradise Goulash?
– Jeg liker å blande sammen ting sånn at det blir litt … skummelt. At man ikke vet hvor det bærer hen. Og så har jeg forsøkt å bruke skojern til å få det til å henge mest mulig sammen.
Miksen virker ganske kompromissløs. Er det sånn at du kan spille hva som helst når du DJ-er fordi publikum har tillit til det du gjør?
– Jeg kan fint tømme et gulv, det er bare å spille noe dårlig. Men jeg tror jeg har kommet dit hvor mange stoler på meg. Det er ikke sånn som før i tiden hvor alle drakk pils i baren når jeg spilte, og hvalfartet til gulvet med én gang hovedattraksjonen kom.
Nå er det Prins Thomas som er hovedattraksjonen. Han er imidlertid veldig lite opptatt av å konkurrere eller sammenligne seg med andre.
– Jeg har ikke veldig oversikt over scenen i Oslo lenger. Det får noen andre ha, sier han.
– Så kan jeg stå her hjemme og lage middag til ungene mine, og leve i en boble hvor jeg driver med noe som er akkurat så unikt som jeg innbiler meg at det er.
The post Prins Thomas: – Unnskyld, kan du gi meg den, eh, Prompemann? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.