Mens Katarina Flatland jakter hvileløst på kjærligheten, har sørstatsrapperen 2 Chainz linket opp med GQ for å jakte på verdens Most Expensivest Shit i en ny & jovial web-miniserie. Så langt har den 37 år gamle Def Jam-artisten blant annet fått bryne seg på verdens dyreste wagyu-hamburger, et headset til røft regnet 200.000,- og verdens dyreste Mercedes Benz.

I den seneste episoden av Most Expensivest Shit teamer 2 Chainz og GQ opp med matmonsen Joe Calderone for å smake på verdens dyreste iskremdessert, eksklusivt servert på den ikoniske restauranten Serendipity 3 i New York.

Og dommen?

En porsjon av den iskalde herligheten Golden Opulence Sundae tikker inn på usnaue $1000, og består av tahitisk vaniljeis med trøfler og frukt fra den velrennomerte parisiske delikatessebutikken Fauchon, toppet med 23-karats gullflak, verdens dyreste sjokolade fra Amedei Porcelana (samt chuao-sjokolade av kakaobønner høstet ved Det karibiske hav på kysten av Venezuela), rikelige mengder Madagaskar-vanilje og en liten skål Grand Passion-kaviar infusert med pasjonsfrukt og Armagnac – det hele servert i krystallbeger med en 18-karats gullskje (såklart).

NAV! NAM! Se heldiggrisen 2 Chainz velsigne smaksløkene med verdens dyreste dessert i den nyeste episoden av Most Expensivest Shit:

For flere episoder av MES – sjekk ut 2 Chainz’ hjemmeside.

The post Dekadent dessertnytt: Se 2 Chainz spise verdens dyreste iskrem appeared first on NATT&DAG.

I Skogtur, den kanskje mest kjente norske pornofilmen og en på flere måter famlende bauta i DYI -filmskaping, er mantraet «langt å gå – fitte å få?». Vel, ikke nå lenger, fiskehatt-bærende pløsefyr fra 90-tallets største undergrunnsklassiker: Utviklingen av drone-teknologi har gjort at man ikke lenger trenger å gå for å få seg noe, men heller kan sende droner inn i fremmed farvann for å gjøre jobben. Eller? Slik kan det bli en vår vindunderlige nye verden, men i historiens første droneporno går det litt annerledes for seg: Filmskaper Brandon LaGanke (et navn foreldrene antageligvis fant på en «finn ditt pornostjerne-navn»-generator) har laget en pornofilm med ekte mennesker – filmet med droner.

«Planen var å bruke praktfulle omgivelser», sier LaGanke til Motherboard, «og la folk pule i dem».

Bak alle storslåtte bragder skjuler det seg et enkelt ønske, og dette lille ønsket resulterte i den naturfilm-aktige Drone Boning. Filmen er spilt inn i Los Angeles, og viser diverse puling både i grønne enger, på hvite strender og i et slags nedlagt industriområde i fjellene. Perfekt for voyeurister, tech-geeks, folk som er ekstra opptatt av Globus 2 eller spesielt interesserte i privatlivets fred og tilgang på personlige opplysninger.

LES OGSÅ: Seksuell trakassering ved bruk av droner har selvfølgelig blitt en greie

Traileren under er ikke så NSFW, egentlig. Det er større sjanse for at du blir hengt ut som naturfetisjist enn kåtskælk, så vi anbefaler en tit (sic!)

The post Pikkturesque: Verdens første droneporno appeared first on NATT&DAG.

Nå, utenriks: Det såkalte mellomvalget i USA ble avholdt onsdag. I valget velges medlemmer til begge kamrene i Kongressen og delstatenes guvernører, i tillegg til at det velges inn medlemmer til kongressene i alle delstatene.

Årets mellomvalg ble en brakseier til republikanerne, og i flere delstater var det ren overkjøring, som i Colorado, hvor republikanerne nå er dobbelt så mange som demokratene i Colorado House of Representatives.

Et stort inntog av republikanere betyr at også friske figurer som Gordon «Dr. Chaps» Klingenschmitt ble valgtt inn. Den religiøste aktivisten og radikale anti LGBT-profilen var sist i søkelyset da han forsøkte å utdrive en demon fra president Barack Obama.

– Vi ber mot landets fiender av konstitusjonen, og mot den demoniske tyrannen som okkuperer Det hvite hus. Den demoniske ånd undertrykker oss, uttalte Klingenschmitt.

På sitt radioprogram Pray In Jesus Name har han også fyrt av en rekke kontroversielle standpunkter, som blant annet at en transkjønnet jente ikke skulle få lov til å bruke det toalettet til kjønnet hun identifiserer seg med:

– Små jenter burde ikke eksponeres for små gutte-deler! Snakk om mentale problemer!

Mon det. Den transkjønnede jenta har en tvillingbror, og Klingenschmitt mente at dét at en av de «plutselig begynner å kle seg som en jente» betød at det ikke handlet om et aktivt valg, men en demon:

– Det er enkelt å si at en av disse to guttene er besatt av en demon. Foreldrene burde egentlig ta den gutten til en eksorsist eller prest. I hvert fall disiplinere gutten. Maybe give him a spanking.

Så enkelt kan det sies. I videoen under gir Dr. Chaps sine innspill på aborter (ikke spesielt bra for USA), lesbiske kvinner (ikke akkurat positivt generelt) og Obamas fødselsattest (gjett selv). Forfriskende!

The post UTENRIKS: Colorado velger inn Obama-eksorsist som vil rise transkjønnede appeared first on NATT&DAG.

Jonas Alaska ble født i 1988, så det er tvilsomt hvor aktiv han var drikke-, dame- og bilkjørings-fronten på 90-tallet, men så ble han jo nominert til hele tre Spellemann-priser allerede som 21-åring, så det er mulig han var tidlig ute. Alaska er for øvrig på turné, og spilte sist (04/10)  på Dildofabrik i Hamburg i Tyskland. Voksent!

I den Lavafilm-produserte musikkvideoen til «Summer› spiller Alaska en slags alfahann en gang på 90-tallet (Hanson-plakaten tyder på at det er en gang etter mBop-suksessen i 1996). Låta er produsert av Erlend Mokkelbost (JR Ewing, Montée, Rumble In Rhodos), og mikset av Nicolas Vernhes (The War On Drugs, Dirty Projectors), og er første singel fra det kommendre tredjealbumet som er ventet i februar 2015.

NATT&DAG intervjuet Alaska om litt mer fremtidsrettede ting i 2013, og spurte ham blant annet om hvor han var om 5 år.

– Jeg håper jeg er akkurat der jeg har lyst til å være. Trives godt i Oslo nå, kanskje det blir New York eller å flytte på landet etterhvert. Jeg håper i hvert fall jeg fortsatt er gira på å lage musikk.

Tilsynelatende er han fortsatt gira. Hvor vidt han fortsatt spiser brødskive med salami og nugatti kommer ikke frem i musikkvideoen til «Summer», men det kommer fram at «han» får den peneste jenta på festen. NATT&DAG gratulerer.

Jonas Alaska – Summer from Ida&Andreas on Vimeo.

The post Ny 90-talls-nostalgisk musikkvideo fra Jonas Alaska appeared first on NATT&DAG.

NATT&DAG har tidligere omtalt George Bush’ malerier av Putin, så for å oppretteholde den politiske balansen og nøytraliteten vi bestreber i utenriks-avdelingen må vi selvsagt omtale bildene av Putin som riser Obama. (Sant å si dro vi helt til Texas for å dekke Bush’ malerier, men det er fortsatt god tid til å reise til Moskva.)

Vladimir er partipolitiske uavhengig, men utstillingen er organisert av ungdomspartiet i Forent Russland, som er partiet Putin støttet under Duma-valget i 1999, og som igjen støttet ham tilbake under presidentvalget året etter.

Ustillingen «No filter» kommer under en måned etter at Putins tilhengere organiserte en slags Putin-som-Hercules-utstilling i anledning presidentens bursdag, men det kan jo aldri bli for mye Putin-kunst, heller.

Noen av høydepunktene er Obama med lang nese av tre; Putin som tar selfie mens Obama sover på det ovale kontoret i Det hvite hus; og Obama som sitter på en esel med en ørn på hodet, men Putin sitter på en BJØRN med TO falker på hodet. Tydeligere symbolikk enn det skal du lete kort etter for å finne, for ustillingen er spekket med bilder som sementerer et ganske skjevt maktforhold mellom Russland og USA.

The post Putin hedres med Obama-harselerende kunst appeared first on NATT&DAG.

Det er vanskelig å forklare hva dette er, og det er kanskje hensiktsmessig å ikke si så mye om det, heller. Det holder nesten å si at det er elleve minutters pastisj av se-i-kamera-og-smil-tittelsekvenser fra diverse serievarianter fra 80-tallet (og sent 70-tall og tidlig 90-tall). Sauset sammen i en absurd smørje av Adults Swims Casper Kelly (Your Pretty Face Is Going To Helle, Hoops).

På mange måter er det en 11 minutters reise gjennom et stadig eskalerende bizzaro-univers av sitcoms, detektivserier, grøssere, og alt annet man ble servert av serievarianter på den tiden. Først og fremst LOL. Vel bekomme, og lykke til.

The post 11 minutters parodi på cheesy tittelsekvenser fra 80-talls-serier? appeared first on NATT&DAG.

Spør Yung Lean og Sad Boys, spør Drake, spør Spooky Black – det er få ting som er mer i rapvinden om dagen enn å være deppa. Og i så måte byr det seneste albumet fra kanadiske Ryan Hemsworth Alone For The First Time på et uhyre tidsriktig og passende soundtrack til din allerede emosjonelle høst: Melankolien glimrer med sitt nærvær på oppfølgeren til fjorårets solide Guilt Trips, som bød på samarbeid med hete Soundcloud-navn som Lofty305 og norskættede (!) Tinashe, og på Alone fortsetter 24-åringen å dyrke nostalgien i grenselandet mellom drømmende R&B, cloud rap og go’ gammeldags elektronika. Etter å ha remikset et bredt spekter av artister, fra Frank Ocean, Cat Power og Grimes til Lana Del Rey, Kanye West og tumblr-favorittene The 1975, er det få som kan beskylde Hemsworth for å ikke utfordre seg selv. Og med sin andre fullengder sjangersjonglerer han igjen smakfullt og stødig med en rekke uttrykk fritatt for klein bismak av påtatthet.

- Dette albumet er min personlige reaksjon på – eller mitt oppgjør med – stemningen i dagens rocke- og elektroniske musikkmiljø. Jeg har prøvd å jobbe i et annet tempo, og har slåss mot konvensjonelle formler og forventninger underveis, forteller den journalistutdannete produsenten i presseskrivet til albumet.

- Hele skapelsesprosessen har vært en rar tid for meg, og (videoen til singelen) «Snow In Newark» var et forsøk på å komme meg ut av klubben og prøve noe helt annerledes. En slags permisjon fra nødvendige onder, kan du si.

Fortsetter under videoen til Dawn Golden-gjestede «Snow In Newark».

Tross albumtittelen byr Alone For The First Time på en rekke gjesteartister, som Ryan for det meste har kommet i kontakt med via sitt www-aktive plateselskap Secret Songs. I tillegg til Mad Decent-signerte Golden skilter albumet med navn som the GTW & Little Cloud, Kotomi, Alex G, Doss og Lontalius. 

- Alle kan laste opp låter på Soundcloud idag, noe som for lengst har gjort utvalget der veldig utvannet. Så litt av jobben min er å sile ut de produsentene og artistene som faktisk kan komponere noe, sier Ryan til NOISEY.

- Selv om det kan høres litt basic ut, så har dette albumet tillatt meg å lage akkurat den musikken jeg selv ønsker. Så mye av dagens klubbmusikk er formelbasert, og alle benytter seg av den samme teknologien og de samme lydene. Som på «Blemish» har jeg stretchet ut masse vokal som jeg har fått venner av meg til å synge inn, og brukt en av favorittlydene mine akkurat nå som er lyden av et nedpitchet gitarplekter som har fått folk til å spørre meg «Is that you burping?». Ting som høres seriøst ut for meg høres ut som en dårlig vits for andre. Det er et av de mest gøyale aspektene ved lyddesign og musikkproduksjon – folk hører helt forskjellige ting og tilegner lydene og låtene sin helt egen historie.

Vanskelighetsgrad 100000-bonuslek:

Norske Andre Bratten vs. kanadiske Ryan. Hvem er HEM?

(Wow.)

Ryan Hemsworths Alone For The First Time er ute nå via Last Gang / Secret Songs. For mer sårbart øresnop sjekk ut Soundcloud. :( / </3

The post Tidsriktig å være trist? Javisst! appeared first on NATT&DAG.

Du vet når du blar gjennom en festivalkatalog og innser at du har satt kryss ved alle arrangementene? Frustrasjonen over å ville få med seg alt, og samtidig vissheten om at du kun rekker en brøkdel? Det er et årlig tilbakevendende problem når man leser festivalkatalogen til københavnske CPH:DOX, som i år disker opp med 190 dokumentarfilmer fra 6. til 16. november. Vi guider deg til noen av filmene du bør sette aller størst kryss ved:

The look of silence

For to år siden åpnet CPH:DOX med fantastiske, fantastiske The Act of Killing. En bisarr, morsom og vond film om massedrap i Indonesia på midten av 60-tallet, hvor morderne rekonstruerte drapene de begikk. Filmen skrev seg ikke bare inn i filmhistorien, men tvang også Indonesia til å ta et oppgjør med sin egen historie, som de ellers hadde lykkelig glorifisert. Nå er regissør Joshua Oppenheimer tilbake med oppfølgeren The Look of Silence, som forteller den andre siden av historien: En mann bestemmer seg for å konfrontere sin brors mordere ansikt til ansikt. Er The Look of Silence bare halvparten så god som forgjengeren, er dette en film du må se. (Ekkos anmeldelse lover særdeles godt.)

Citizenfour

Laura Poitras hadde jobbet i to år med en dokumentar om overvåkning da hun begynte å motta krypterte e-poster fra en som kalte seg Citizenfour, som fortalte at han satt inne med informasjon som ville endre verden. Denne Citizenfour viste seg å hete Edward Snowden, og Poitras tok med seg videokameraet da hun møtte ham. Dokumentaren Citizenfour er altså et unikt innblikk i historien mens den ble skrevet, eller en «100% real-life thriller unfolding minute by minute before our eyes,» som produsenten kaller den.

Lägenhet+bil+allt jag har och äger

Har du ikke hørt om Vapen och Dramatik før, bør du merke deg navnet nå: Mariken Halle, Clara Bodén og Ronja Svenning Berge utgjør Nordens mest spennende filmtrio. Omtrent samtidig som Mariken Halles andrefilm har premiere i Oslo (vår anmeldelse her), viser CPH:DOX Clara Bodéns poetiske, antropologiske filmessay Lägenhet+bil+allt jag har och äger. Den setter spørsmålstegn ved tanken om urban overlegenhet, som de unge i hennes hjemtrakter i Jämtland virker å ta for gitt. «Som alla vet, börjar normförändringar i urbana miljöer och sprider sig ut över landet,» sto det i en artikkel i DN i 2013. Til det spør Bodén: «Befinner enkelte seg da på et sted hvor det ikke kan skje normforandringer? Der man må akseptere den normen som endres annensteds fra? Hvilke mennesker assosieres med denne plassen hvor ’det ikke skjer noen forandringer’?». Vi gleder oss til å se denne – og til å se hva mer som kommer fra Vapen och Dramatik fremover.

Finding Fela

Dokumentarmaskinen Alex Gibney har to filmer i årets DOX-program – selvfølgelig har han det. (Den andre er for øvrig co-produsert av Mick Jagger og handler om James Brown.) Gibney har ingen ambisjoner om å revolusjonere dokumentarfilmen som medium, men han produserer solide, klassiske dokumentarer på samlebånd – så det er bare å lene seg tilbake og glede seg til to timer med fascinerende, fabelaktige Fela Kuti.

Palestine Marathon

I Palestina har ikke kvinner lov til å løpe offentlig. Men ifølge FN har alle mennesker en grunnleggende rett til å bevege seg, og med det i bakhodet drister de to danskene Signe Fischer Smidt og Lærke Hein seg til å arrangere et maraton i Palestina. Menn og kvinner, barn og voksne, løper side om side igjennom Betlehem, forbi ”muren” og gjennom flyktningleirer. Nå har de startet organisasjonen Right to Movement, og tidligere i år arrangerte de sitt andre maraton. Palestinernes bevegelsesmuligheter er begrenset av mange faktorer, men i maratonen (som løpes på en halvmaraton-løype – det var ikke plass nok i Palestina til et helt maraton) utøver de sin rett til å bevege seg fritt. «Nothing happens until something starts moving. We want to move,» skriver Right to Movement på side hjemmesider.

Frister ikke disse forslagene, finnes det også mye annet å velge mellom. Du kan for eksempel se filmer om roboter, politikk, William S. Burroughs, porno, pirater, sukker, skatteunndragelse, internettavhengighet, Alice Cooper, Michel Houellebecq, The New York Review of Books, udødelighet, ekteskap, klimaforandringer, Lego, sexhoteller, 90-tallets high school-filmer, Dior, foodies og kjellere. Blant annet.

Se flere dokumentarer, folkens.

CPH:DOX finner sted i København fra 6. til 16. november. Les mer på www.cphdox.dk 

The post Her er dokumentarene du MÅ få med deg under CPH:DOX appeared first on NATT&DAG.

I spalten Well Played! skriver Vidya Kvalshaug hver måned om Hearthstone og andre e-sport-relaterte temaer. 

Året er 1993. Richard Garfield blåser liv i en idé, et samlingspunkt for unge menn som er like dårlige i fotball som de er til å ligge med jenter. Det handler om kortspill, men ikke på den tradisjonelle måten. Dette småsvette fantasykonseptet skal vise seg å definere en hel generasjon med nørds: Magic: The Gathering, blir et faktum.

Ca 250 Javaoppdateringer senere er vi i 2014 og et steinkast unna Silicon Valley, i solfylte California. Her sitter to voksne menn i en koselig konstruert varmestue på Anaheim Convention Center og spiller kort – på data. Mot hverandre. Med flere tusen i salen, og hundretusener benket foran egne skjermer. Snart skal Metallica en liten tur på scenen og spille betraktelig dårligere enn de gjorde i årene før internett. «Dette må sikkert være et sånt dataparty som journalister skriver nedlatende om i Dagbladet for å tøffe seg» tenker du kanskje. Nei, ass. Dette er Blizzcon, en årlig kongress holdt av Blizzard Entertainment for å feire sine store franchiser Warcraft, StarCraft, og Diablo – tre giganter som lenge har dominert spillverdenen. Selve moderskipet Blizzard har på lik linje med Fjordland millioner av brukere hver eneste dag, men det er ikke Starcraft eller Warcraft millionene spiller nå. Nå spiller de Hearthstone.

Hva er egentlig Hearthstone, bestefar? Og hvorfor drikker du så sykt mye tran? Som du kanskje husker fra tidligere i artikkelen, nevnte vi såvidt Magic: The Gathering. Hearthstone baserer seg på det samme konseptet: Spillere lager seg en «kortstokk» eller et «deck» bestående av 30 kort. Hvert eneste kort har en unik funksjon som skal hjelpe spilleren til å overvinne motstanderen med ulike strategier. I tillegg til å ha 30 kort, velger du deg også en helt (nei, ikke Jonas Gahr Støre, men en ekte helt med sverd og hjelm på) til å representere deg, og disse finnes det ni ulike typer av. Hver helt har ulike egenskaper; en Priest kan for eksempel helbrede skade, mens en Mage kan angripe med ildkuler.

Hovedsakelig kan vi dele inn kortene i Hearthstone i tre typer. Minions, som er soldater på slagmarken, Spells, som er magi du kan bruke til å føkke opp for motstanderen med og Weapons, som er (hold deg fast) våpen du gir til helten din for å angripe med. I Hearthstone dreier alt seg om effektivitet. Planlegging, timing og tilrettelegging er svært essensielt om du skal bli en skikkelig god strateg. Det er med andre ord liten tvil om at Egon Olsen (RIP) hadde vært helt syk i Hearthstone. Spillet er turbasert. Hver spiller kan altså kun utføre handlinger på sin egen tur, for så å si seg ferdig. For å vinne må man, ved hjelp av minions, spells, secrets, og litt flaks(kommer helt an på om du taper eller vinner, høhø), få motstanderens liv redusert til 0. Dette kan skje på alt fra én til 40 runder, alt etter hvordan spillet utvikler seg.

Det hele er relativt komplekst, så vi skyver musa over til Norges tørsteste 16-åring:

Spillet er gratis, men lokker deg naturligvis til å investere i nye «card packs» for å få flere figurer du kan kose deg med, både i og utenfor kamp. De er svært søte, noen av dem. Søte små gnomer. Søte små samiske Senterpartignomer. Neida.

«Fortell meg mer bestefar, fortell meg mer om dataspillet.» Påsan, stram setebeltet på den ikke fullt så unike Teslaen din (når i fåkk tok du lappen egentlig, du er syv år), for nå spyr vi nemlig ut litt imponerende facts:

- 20 millioner mennesker (like mange som Stalin ikledde tredressen) har spilt Hearthstone

- Verdensmesterskapet som avholdes denne helgen har $250,000 i pengepremier

- Et Google-søk på «Hearthstone» gir 4 millioner resultater

-Trump, den mest kjente spilleren, har 500.000 abonnenter på Youtube-kanalen hvor han legger ut videoer fra spillet

-Landslagsjakkene til Kina ser helt ville ut. Her er det utviklet en slags kombijakke hvor kapitalisme og kommunisme, jocks og nørds alle går opp i en høyere enhet. Vi snakker rød baseballjakke med det kinesiske flagget. Fuck Normcore, CHINA E-JOCK CORE straka vägen.

- 132.000 mennesker fulgte streamen direkte fra kvartfinalene i VM denne uken

- Kolento, en 23-årig Ukrainer, er favoritten til å vinne hele turneringen. Fun fact: På fritiden liker Kolento å la være å gå til frisøren.

Kald Krig: StrifeCro (USA) slo ut RunandGun (Kina) av Hearthstone-VM etter en nervepirrende kvartfinale

Til tross for at Hearthstone kun har eksistert i ett år, har det vokst til å bli et spill folk lever av. Og det er i langt fra å være det eneste spillet du kan livnære deg på å spille. På verdensbasis er det omtrent 500 millioner mennesker som spiller dataspill hver eneste dag. Spillindustrien har passert filmbransjen i omsetning for lenge siden. Kidsa vil ikke bli pop- eller tradisjonelle idrettsstjerner lenger. De vil bli proffe gamere, såkalte e-sport-utøvere. Heltene (!!!) deres er på Youtube, og drømmearbeidsplassen er hjemme – foran skjermen.

Mine damer og herrer, vi er i ferd med å oppleve «Nerdenes Hevn» – IRL.

Det er en stund siden vi innså at lettere autisme og pottesveis (nei, alt handler faktisk ikke om deg, hele Norges sjakk-Magnus) er en sikker vinner når det kommer til å få flickorna at gilla dig, men hvem skulle trodd at å spille data på fulltid også skulle bli en sikker vinner? Flere og flere jenter dedikerer fritiden sin til å spille, samtidig som det stadig blir vanskeligere å umyndiggjøre gamingkulturen, selv med uavbrutte forsøk fra illsinte mediatryner som heier på Leeds og drikker importøl. Det er blitt en deilig liten trygghet i det hele. Du trenger nemlig ikke lenger å være nørd for å være nørd. Selv ligger vi i redaksjonen med minst to jenter årlig og vi er bare halvgode i Hearthstone. Det er en ny verden å omfavne der ute, folkens, og uansett hvor hardt C.S Lewis prøver å overbevise oss, så finnes den faktisk ikke på innsiden av et lugubert klesskap i England.

Så dudes og dudettes, last ned Hearthstone. Kjøp dere noen packs. Spill mot oss. Vinneren får lov til å henge med puppene til Sandra Lyng Haugen og EDM-kjæresten, og se på at de steiker dragepizza og drikker Pepsi max.

Finalen i Hearthstone-VM spilles klokken 22 i kveld norsk tid og kan sees i sin helhet her: http://www.twitch.tv/playhearthstone

The post Well Played: Nerdene$ hevn appeared first on NATT&DAG.

Ukas nettside: Vanskelig å si hva som foregår i Dagbladets nettredaksjonen for tiden, men det har vært vanskelig å ikke redusere hele denne spalten til en slags «Best of db.no» i det siste. Først ut er den sterke fortellingen «Er alle som nettdater horer, eller?». Kronikken LANGET ut mot menns oppførsel på nett, blant annet skuffelsen over at mange av mennene på nettdatingsider var litt for stygge og bare ute etter sex. Riktig! Det var på tide at noen satte søkelyset på hvor lite attraktive noen menn på nett er! hva skjer a, gutta? Tror dere at dere er digge nok til å få dere noe, eller? Her er en realitetsorientering til dere:

Men det ga seg ikke der, for senere i uka tikket den knallsterke kandidaten «Vi har valgt regjeringen» inn, som litt umotivert ramser opp noen halvfakta om statsbudsjettet og innleder med den herlig ærlige introduksjonen:

Forfriskende! Vi håper virkelig og inderlig at formatet «Her er noen ting jeg kommer på i farten» er den nye gullstandaren innenfor kronikker. Ikke gidd å undersøke fakta nøye eller sett deg inn i sakene du kommenterer, bare mén litt! Alle de kule mener noe! Trenger ikke alltid «lese» statsbudsjettet for å kommentere, greit å bare slenge ut påstander som dette:

Som en liten bonus, her er toppsaken på db.no på torsdagskvelden:

(faksimile: db.no)

Ukas tanta: Nok tull! La oss se hva Norges mest seriøse avis har brukt tiden på i uka som har gått.

(faksimile: aftenposten.no)

Notert!

Ukas hipstere: En matematiker har regnet i årevis og kommet fram til den joken om at det er litt pussig at folk som vil skille seg ut klær seg likt. Dagbladet kjører en NTB-sak om opplegget – «hipsterene tror de er unike, men er egentlig treige» – innledet med nyhetsbyråets standardbeskrivelse av fenomenet «hipster»:

«De finnes i enhver storby: Unge middelklassefolk, ofte kledd i vintageklær. Gjerne iført skjegg, rutete flanellskjorte og tilsynelatende rotete hår. Kanskje en tatoveringer eller tre. Og en sykkel med ett gir.»

Det er for så vidt en helt ok karikatur av hipsterstereotypen i 2008, men i langt større grad en spot on beskrivelse av stilen til borgerlige ungdomspolitikere og godt voksne kulturjournalister i Dagbladet. Her i hipstermedia føler vi oss ikke heeeelt truffet, da karikaturen utelater identitetsmarkører som rayban-solbriller, instagram-konto, band du ikke har hørt om og sånn derre Jarle Bernhoft-sveis. Til å illustrere saken har Dagbladet gjort et bredt utvalg av nordmenn de mener er hipstere: Lars Vaular, Stian Blipp, Karl Ove Knausgård og Tore Renberg. Gratisavisen Dag Og Natt gratulerer!

Ukas lokkemat:

(faksimile: dagsavisen.no)

Jaja! Får bla opp noen hundringser for å ta turen opp endetarmen til Inception-fyren, da! Der fanga dere oss, Dagsavisen!

Ukas sykkeldebatt: SV er ENDELIG i opposisjon! Ikke lenger bundet til den rødgrønne masta, endelig fri til å returnere til kjernesakene og dyrke sin identitet som motstandere av kapitalisme og imperialisme. Heikki Holmås har i den anledning stilt i blå sykkelhjelm på Dagsnytt atten, hvorpå han fikk kritikk fra venstre for å være skamløs nyliberalist. Denne uken raser sykkeldebatten videre i SV:

(faksimile: osloby.no)

SVs kvinnepolitiske leder tar til orde for en ny sykkelpolitikk basert på kjønnsstereotyper om at kvinner ikke er villig til å ta risiko, at det er vanskelig å sykle med skjørt og at kvinner ikke liker å bli svette. Derfor ønsker hun «å fremme det feminine ved å sykle» og etterlyster et «kjønnsperspektiv alle områder i samfunnet». Inspirasjonen hentes fra en tid da man visste å være bevisst på kjønn i samfunnet og sette pris på det feminine.

Helt konkret betyr feminin sykkelpolitikk «bedre tilrettelegging av sykkelveier, samt det å fremme sykkel som fremkomstmiddel». Bra! Der vi kommer fra – født og oppblåst på Olafiaklinikken – betyr feminisme å heie på jenter når de sykler i skjørt uten å bli svette, gjerne i søte 50-tallskjoler. Vi synes imidlertid det er viktig og riktig med en sykkelpolitikk som bevisst favner om alle kjønnsidentieter. Derfor ønsker vi både en feminin sykkelpolitkk, altså å bygge sykkelveier, og en maskulin en: Å ødelegge sykkelveier. I tillegg kommer den transkjønnede sykkelpolitikken, som går ut på å la sykkelveiene være som de er.

Ukas tittel: Vi blir i blant beskyldt for å bare drive med ironi og internt tøys her i avisen. Men se hvordan de holder på i voksenmedia, a!

(faksimile: db.no)

Fun fact: Denne tittelen ble 100 prosent seriøst unnfanget ved at noen foreslo det på tull i facebook-kommentarfeltet til anmelderen.

Ukens forfulgte: Forrige fredag var Halloween. «Ah, så digg med litt kulturimperialisme», tenker man sikkert. Men nei, ikke hvis man er klovn. Først kom nyheten om at klovner har terrorisert Frankrike i hele høst, hvor politiet har måttet bryte inn og stoppe antiklovn-motstandsgrupper bevæpnet med balltrær og tåregass mot tilfeldig vold mot uskyldige klovner. Klovnevold har også vært et problem i California, hvor en mann ble arrestert for å ha truet forbipasserende med våpen. Men ER egentlig alle (medie)klovner psykopatiske massemordere?

Nå har klovnelobbyen i USA fått nok og angriper det de kaller medias urettferdige framstilling av klovner. Glenn Kohlberger i den amerikanske klovneorganisasjonen raser mot klovnediskrimineringen og den åpenbare sjikanen klovner må leve med hver dag:

Ukas ærlige selfie: Finsk kvinne tar oppgjør med kroppsfokuset ved å ha salami på hodet og slips rundt begge puppene. Patriarkatet oppløses! Alle sykkelstier blir rosa og alle sykler ser ut som enhjørninger!

Ukas artistnavn:

(faksimile: dagsavisen.no)

Ukas verste: I Bergens Tidene har Lene Wikander – angivelig en slags stemme, blogger i jentebladet Tara ifølge Google, blant annet kjent for å iblant kle av seg mot kroppspresset – skrevet kronikk om at hun ikke har ligget med verken Karl Ove Knausgård eller Tore Renberg. Vi kan desverre ikke ta ansvar for å tilby noen link, da teksten er helt motbydelig.

Ukas avsløring: Adresseavisa AVSLØRER en skjult del av internett hvor det selges dop og greier! «Det mørke nettet» kaller de opplegget. Spennende lesning!

(faksimile: adressa.no)

Ukas best kledde jihadister:

(faksimile: vg.no)

Interpol, da… Det der er jo en buss! Fremmedkrigerne reiser med buss! B-U-S-S!

Ukas nakenhet på dagsorden: Det ble kjent at Sp-politiker Lise Marie Sommerstad har som hobby å avbildes naken, og Norsk Offentlighet sveivet i gang maskineriet: Uttalelser som «Hvis en naken kvinnekropp er et problem i politikken har vi også et samfunnsproblem» lot ikke vente på seg, Mette Hanekamhaug rykket ut og minner om skillet «privatperson/politiker», Sommerstad fikk «nakenstøtte» innad i partiet, før hun selv forsvarte opplegget i form av «Derfor kaster jeg klærne»-saker. Grunnen er selvsagt for å sette nakenhet på dagsorden og – selvfølgelig – for å vise at også politikere er mennesker. Helt etter boka dette, folkens! Bra jobba av alle involverte! Få dere litt hvile nå, i morgen begynner en ny uke.

The post Søndag Summarum: Til orde for en maskulin sykkelpolitikk appeared first on NATT&DAG.

Vi tok over underetasjen på Paleet på fredag og forvandlet senteret til Oslos beste klubb. Den svenske DJ-duoen Mr. Tophat & Art Alfie spilte! Chmmr spilte! Daniel Gude og DJ Karim spilte!

Takk til alle som kom og kickstartet helgen. Sjekk ut masse bra folk:

Lanseringsfest for NATT&DAGs novemberutgave

85 bilder

The post Bildeserie: Lanseringsfest for NATT&DAGs novemberutgave appeared first on NATT&DAG.

Oppvarmer:  Nils Bech bruker ikke oppvarmer denne gangen, men til senere konserter på Park anbefaler NATT&DAG å varme opp med en øl på Café 33 eller et glass vin på Bar Bellini. Eller noe annet, et annet sted. Hvorfor? Det skal vi komme tilbake til.

Dørvaktene:  Verdens vanligste dørvakter. HERREGUD, så kjedelig. Burde vurdere å investere i noen fargerike Løkka-folk med bart og alt det der, eller i hvert fall ansette noen svensker, så folk fra distriktene får valuta for fordommene sine.

Parkteatret:  Park-teater, du! Ikke er det park og ikke er det teater, og det nærmeste stedet kommer kvinnefotball er Linda Medalans solokonsert i 2001. Og den har vi FUNNET PÅ!

Til tross for et lite presist navn er Parkteatret et sjarmerende konsertlokale. Ikke for stort, ikke for lite, og med god utsikt til scenen nesten uansett hvor du stiller deg. Det eneste unntaket er det lille toalettet i underetasjen. Der ser du ikke annet enn masse andre folk. Tips til Park: Dropp de dårlige vitsene om kvinnefotball og investér i et nytt toalett. (OBS: Toalettproblemet var seff grunnen til at vi anbefalte en tur innom et annet sted før konserten starter.)

Publikum:  Overraskende få kunst-, dans- og motefolk. Flere ganger overdøves forsøk på plystring (og etter hvert snakking) av rasende utrop og lynkjappe SHHH! De ivrigste jubler hver gang Bech danser, noe som er litt rart, siden dansing er en ganske åpenbar del av konsertene til Nils Bech.

Dansingen til Bech:  En blanding av ubesluttsom virring («Skal jeg strekke ut armen og gripe den usynlige greia i luften … eller skal jeg ikke? Hva med denne trappen, skal jeg opp eller ned? Jeg legger meg ned litt, tror jeg.») og de innbydende håndbevegelsene fra introen til barne-TV programmet «Vertshuset Den Gyldne Hale». Velkommen! «Human movement and expression is the key to understanding» synger Bech i «Contemporary Dancing» fra debutalbumet Look Back, og for alle del, det kan nok stemme. Deilig med lettfattelig, moderne dans, da.

Omegn:  Parkteatret ligger «midt i smørøyet på go’-Løkka», som Jan Vardøen ville sagt mellom munnfullene av mannepølse (dét er ikke en forsøk på vits: Jan Vardøen elsker mandig pølse) og hjemmebrygget øl. Lett å komme seg med trikken videre, fine steder å spise i nærheten og et potpurri av Vardøens forslag til utelivs-pastisjer i gangavstand. Hvis du skal spise søndagsfrokost anbefaler vi deg å legge deg i køen foran Nighthawk i 03-tiden, og så gå et helt annet sted når sola står opp.

Gjester:  Parkteatret hadde før konserten ymtet frempå at det skulle være profilerte gjester på scenen, men vi så ingen. Denne anmelderen håpet i det stille at planten som Bech turnerte med tidligere skulle være med, men nei.

Konserten:  Det er tydelig kommunisert at konserten starter 23.00. og elleve minutter over elleve trekkes sceneteppet vekk, og Bech, flankert av en stryker-duo, en trommeslager og en DJ foran en skjerm med ordet «BEFORE», går rett på en mimikkløs versjon av «That I», den rolige albumåpneren fra One Year. En (nyklippet?) Bech ser ut som en blanding av Spock fra Star Trek og Freddie Mercury fra Montreal i ’81 – uten bart, selvsagt. Det kan virke som den rolige åpningen setter ut publikum litt: 3 minutter ut i «That I» kan det virke som låta stopper opp, og noen klapper nølende, men Bech haler det hele videre inn i plutselige «Trip Abroad». Forløsende applaus, folkens, og Bech løsner litt opp også: En slags ubestemt armdans – som om han griper etter noe, men så ombestemmer seg, og så griper etter noe igjen – blandes med den første dansebruken av trappen som er plassert på scenen.

I overgangen til «Shame» (og her begynner det å bli tydelig at han spiller albumet han lanserer fra start til slutt) er det et kort parti Bech blir stående på toppen av trappen, bøyd over … D2! *RUNGENDE JUBEL FRA GRÜNERLØKKA-PUBLIKUMMET* Den (nå skamløse) førstelinjen «Have you read about me in the paper?» er seff mer passende nå som Bech har vært på forsiden av D2, og på skjermen bak ham byttes det også til en stor faksimile av utgaven. Bra! Bech river etter hvert D2 i to. *RUNGENDE JUBEL FRA GRÜNERLØKKA-PUBLIKUMMET* 

Faksimilen får heller ikke stå, og byttes ut med ordet «AFTER», som sammen med «Carry Me» innleder del 3 (eller 2, om man ikke anser D2-delen som Del2). Dansenummer på trappen! Igjen farer han ubestemt opp og ned, samtidig som han synger «My insecurites are not stronger than me». I en famlende anmeldelse av One Year skrev et norsk musikkmagasin at det «som lytter forventes en god dæsj tålmodighet, da skiven krever enorme mengder oppmerksomhet og tolkning», men det stemmer jo egentlig ikke, og akkurat denne delen av konserten er særlig forståelig. Samme anmeldelse konkluderer for øvrig at det er lurt å ha «lettlikelige låter» som singler, og hevder at «skiven» (sic!) tidvis er «et realt vågestykke med støy» og «ubehag i ørene». Mon det!

Det eneste som tilsynelatende gir publikum ubehag i ørene er snakking i starten av sangene, og det slås hardt ned på i «This Girl». Bech tar av seg buksene til «I Punish», og trer de etter hvert Cabaret-aktig over hodet. «Siste sang fra vår nye: back Home» sier han etter «I Punish» og det er faktisk det første han sier til publikum, om man da ikke anser moderne dans som å snakke med kroppen, noe muligens en god del av publikum gjør.

Bech avslutter med de to siste låtene fra 2012s Look Inside («Det var One Year, og hvis dere lurer på hvordan året begynte, eller hvordan det ble et år i det hele tatt, så er det sånn her»), og nå skjer det mye: Bech rusler ned i publikum, lar en overspent jentegjeng synge et altfor høyt parti av «Look Inside», og den sittende stryker-duoen vifter med fiolinbuene sine fra side til side. Bech avslutter med et «Love You» og går av scenen. Lysene går på og sceneteppet går igjen.

FIN.

Lurer du på hvordan dørvaktene på Rockefeller er? NATT&DAG anmeldte alt på en Highasakite-konsert, og møtte en som så ut som Hallgeir Kvadsheim.

The post N&D anmelder ALT fra lørdagens Nils Bech-konsert appeared first on NATT&DAG.

Hvorfor har energidrikken Monster blitt så populær i det siste? Kidsa elsker det, de gjør ikke annet enn å trikse rundt på sparkesykkel i Monster-capsene sine, mens de hører på metalcore-band med Monster-spons! Hva er årsaken til denne ukulturen? Kan det være… at… Monster er djevelens verk?

Ja! Bare hør på dama i klippet under. Ved hjelp av en laminert plakat med utklipte hebraiske tall og bokstaver viser hun at strekene som utgjør M-en i Monster logoen ligner hebraiske sekstall. Og vi vet alle hva tre sekstall etter hverandre betyr… Gulp!

Videre påpekes det at det er et kors inni O-en. Men hva har Jesus med energidrikk å gjøre? Det står MILF på esken, Monster kan umulig være et kristent firma? «Kan det være en annen agenda her?» Jepp, for hva skjer når du tar dine siste slurker og holder boksen opp ned? OPP NED-KORS! «Bottoms up – and the Devil laughs!» Bare noe å tenke over… «This is how clever Satan is!»

Les også: Colorado velger inn Obama-eksorsist som vil rise transkjønnede.

Facebook-klippet som ble lagt ut av Andrew Blevins gikk viralt over helgen, og har allerede blitt sett over åtte millioner ganger. YouTube-versjonen ble sett over 1.5 millioner ganger på under et døgn.

The post Se helvetes gode argumenter for at Monster energidrikk er djevelens verk appeared first on NATT&DAG.

 Du er opptatt av å fjerne eller forbedre samfunnets lyter og middelmådigheter. Enten det er å abortere downsere, få studenter til å ta Ritalin, få feite folk til å slutte å spise frokost eller gi tips til unge jenter om hvordan de skal bli mer som de chille gutta. I din streben etter en idealbefolkning, har du en mal du går etter? Et idealmenneske vi bør strebe etter at befolkningen skal bli mest mulig lik?

 Er denne idealpersonen tilfeeeeldigvis deg?

– Det er nok ikke meg fullstendig.

 Men LITT?

– Jeg vil ikke at alle skal være meg, jeg tror ikke det er noe behagelig samfunn. Men det kan nok hende at noen kan lære noe av meg.

 Du har sagt at ingen liker menn som lærer seg å sjekke ved å lese The Game, fordi alle foretrekker menn som er naturlig forførende. Men du sier også at folk skal lære av deg? Hvordan henger dette sammen?

– Vi liker jo folk som er genuint gode sjekkere, ikke dem som har gått på kurs og lest den boken. Men jeg synes egentlig vi burde applaudere dem som har lest The Game. De har det ikke fra naturens side, men jobber knallhardt for det. The American Dream.

Har du lest The Game?

– Ja.

 Synes du det var noen gode tips der?

– Tja. Det er jo mange crazy råd der: Ta på fire hatter og seksten gullringer liksom, og det må jeg innrømme at jeg er for beskjeden til å gjøre.

 Men å skrive ukentlige kronikker i landets aviser er jo litt som å ta på seg fire hatter og seksten gullringer? En form for INTELLEKTUELL peacocking.

– Jo, kanskje.

Hvis det fantes en hemmelig elite på Blindern, hvorfor faen var ikke jeg invitert til å være del av den?

 Har du noen gang sjekket opp en dame ved å introdusere deg som kronikør?

– Nei. Men jeg tror nok deltakelse i offentligheten kan ha en indirekte effekt. At folk tenker at det å skrive noe er en barriere, og at når de ser deg gjøre det tenker de: Wow, det er kult. Men jeg tror at det er umiddelbare ting som fungerer, du trenger bare være overbevisende i nuet.

 Og RIPPED.

– Det trenger du ikke være.

 Men det har ikke vært negativt for deg at du er veldig ripped?

– Jeg er ikke så veldig ripped.

 Come on. Vi har sett bildebevis.

 Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?

– Brystene.

 Har du noen gang tenkt på at initialene dine ABS er abs, altså magemuskler på engelsk? Motiverer det deg til sit-ups?

– Nei, jeg er veldig lat med magemusklene. Jeg kjører bare de tunge baseøvelsene som knebøy og benkpress.

 Kunne du solgt kroppen din?

– Jeg tror ikke jeg hadde hatt så mye å selge.

 Hvorfor ikke? Kan du ikke sakene dine?

– Jeg tror ikke jeg hadde gjort en super jobb.

 Kunne du kjøpt sex?

– Jeg hadde hatt problemer med det. Jeg kommer fra et hjem hvor jeg har lært at det å kjøpe sex er helt forferdelig.

 Finnes det hjem der man lærer at det er en bra ting å gjøre?

– Kanskje i Thailand?

 Eh …

– Der ser man det jo hele tiden.

 Svært så fordomsfull antakelse fra en selverklært progressiv da, gitt!

 Hva er egentlig galt med sexkjøpsloven og hallikparagrafen?

– Det viktigste er jo at det ikke ser ut til å fungere. Det er blitt verre for dem som har blitt igjen i prostitusjon, og så har jeg ikke så troa på at det er blitt noe bedre for dem som slutter heller. Hvis folk hadde vært som Hege Grostad hadde saken vært grei, for da hadde spørsmålet vært om vi burde blande oss inn i at hun selger sex, og det bør vi åpenbart ikke. Men det er jo en mye vanskeligere situasjon, for det handler om folk som kommer til Norge med utrolig få alternativer. Og da er min grunnleggende regel, og det skal mye til for at jeg fraviker den, at dersom vi synes noen har det kjipt, må vi gi dem bedre alternativer. Der gjør ikke politikerne en dritt. Det eneste de gjør er å renovere: Vi ønsker ikke å se på alle disse nigerianske horene.

 Hvilken person i norsk offentlighet kunne du tenkt deg å kjøpe sex av, om du måtte? Ikke si Frank Rossavik.

– Nei, definitivt ikke. Jeg tror ikke jeg hadde trengt å kjøpe sex av ham hvis det kom til det. Tror han hadde stilt opp gratis.

 Du ble stadig observert i en T-skjorte påtrykket «Kongen av statsvitenskap» da du gikk på Blindern. Lagde du den selv?

– Jeg gikk ikke med den ofte. Jeg fikk den i bursdagsgave.

 Er sant at du og vennene dine på Blindern uironisk omtalte dere som «Blindern-eliten»?

– Nei. Jeg ble kontaktet av Universitas som spurte om jeg visste noe om en Blindern-elite, noe som gjorde meg fornærma: Hvis det fantes en hemmelig elite der oppe, hvorfor faen var ikke jeg invitert til å være del av den?

 For du er påfallende opptatt av å fremme eliter? Du vil legge til rette for abortering av barn med Downs syndrom og åpne for surrogati, som stort sett bare brukes av velutdannede middelklassepar?

– Man kan se det på den måten, eller så kan man bare se det som det er: en liberal tanke. Teknologien har gitt oss muligheten til in vitro-fertilisering, vi har mulighet til å hente oss barn fra India eller Canada, med villige parter på begge sider. Så kommer staten og sier at dette ikke er moralsk riktig. Skal vi stikke kjepper i hjulene for dem som ønsker seg barn, i en situasjon hvor noen i andre enden også kan tjene på det? Det synes jeg er kontraintuitivt.

På samme måte vil jeg egentlig bare denne moralske fordømmelsen til livs i Downs-debatten. Hvor man anklager dem som aborterer barn med Downs for å bidra til å utrydde denne gruppen. Det synes jeg er en drøy påstand. Mye drøyere enn at jeg mener foreldre selv må velge i hvilke tilfeller de ønsker abort, uavhengig av grunn.

Hver gang jeg prøver å si noe på radio eller TV går det helt gærent

 Føler du tidvis at du burde ha lukket den slusa som angivelig åpnet seg da du skrev din første kronikk?

– Personlig er det ingenting jeg har skrevet som jeg ikke anser som et fint innspill i en debatt. Men hver gang jeg prøver å si noe på radio eller TV går det helt gærent. I går skrev noen på Twitter at jeg representerer et tankegods som hører hjemme i det Nasjonalsosialistiske partiet på 30-tallet.

 Så det er det ikke greit å beskylde deg for? Da må vi nesten stryke alle spørsmålene på andre side her.

 Men du, hvis vi forstår deg rett mener du at man bør gripe inn dersom man ser at et menneske vil kunne bli en byrde for samfunnet. Var det ikke det Breivik gjorde da han skjøt en masse ungdomspolitikere før de rakk å vokse opp til å bli skikkelige politikere? Er ikke Downs-abortering og Utøya-massakrer egentlig tuftet på samme ideologi? Og er ikke du følgelig litt som Breivik?

– Det man kan si er at jeg tillater masse folk å være Breiviker. Jeg tvinger ingen til å ta abort, jeg sier bare at det å ta abort fordi barnet har Downs syndrom ikke er noen dårligere grunn enn andre grunner. Noen ville jo si at det å tillate folk å drive med massedrap, hvis man anser abort som det, er å tillate folk å være Breiviker. Hvis man mener at et barn som er inntil 20 uker gammelt har samme rett på liv som AUFere, så gir det mening. Men det mener ikke jeg.

Forskjellen er også at jeg går inn i en debatt om hvordan loven bør endres, mens Breivik tar loven i egen hånd. Men hvis jeg hadde gått rundt og sparket alle damer som bar på downsbarn i magen, ville det vært det samme som Breivik gjorde, ja.

 Men du føler ikke noen trang til det?

– Nei.

  Ok, vi vil gjerne teste hvor velsmurt du er som meningsmaskin, så vi har en aldri så liten lek til deg! Vi kommer med påstander som du skal, med maks fem sekunders betenkningstid, finne et argument for.

 Norge bør bidra til større spredning av ebola.

– Det er helt klart at man i Afrika føder alt for mange barn og de sliter allerede med økonomien sin. Så det å få spredt ebola vil kanskje renske bort de mest ressurssvake individene på et problemfylt kontinent. Så på sikt kan en spredning av ebola ha positive virkninger for det afrikanske kontinentet.

  Det er bra for samfunnet at en mindre gruppe vellykkete alfahanner får stadig flere barn, mens resten av den mannlige befolkningen får stadig færre barn.

– Kvinnene ønsker jo dette, så hvorfor skal vi stikke kjepper i hjulene for …

 Kjepper i hjulene, hehehe.

– Utviklingen har jo vært drevet av denne typen seleksjon lenge. At de sterkeste får drevet genene sine videre har jo alltid vært en oppskrift på suksess, og vil mest sannsynlig være det i fremtiden også.

  Vakre romjenter bør tvangsgiftes med etnisk norske menn.

– Vi har lang erfaring med mislykkede forsøk på å integrere romfolk. Det vi vet er at integrering fungerer best gjennom giftemål. Skal vi ha et mål om å gi romfolk et verdig liv i Norge er de helt nødt til å integreres, og giftemål er den beste måten å gjøre det på.

 JØSS. Tydelig at denne meningsmaskinen fungerer i beste velgående.

  La oss snakke om Ritalin. Du har tatt til orde for at studenter bør bruke Ritalin for å prestere bedre. Mener du alvor?

– Jeg er litt usikker på hvorvidt jeg mener at studenter burde bryte loven og skaffe seg Ritalin, men jeg tror nok at slike typer konsentrasjonsfremmende rusmidler er kommet for å bli. Jeg tror det er flere positive enn negative virkninger av det, og at det derfor er noe man eventuelt burde subsidiere om det skulle være nødvendig.

  Har du selv følt behov for Ritalin?

– Jeg føler jo at jeg selv har ganske god konsentrasjon, men det er ganger der jeg har vært sliten og selv kunne ønske at jeg kunne ta en pille for å bli mer skjerpet. Hvis det hadde vært mulig uten bivirkninger ser ikke jeg noen grunn til at jeg skulle være imot det.

  Dilemma: Være debattredaktør i Ny Tid resten av livet eller aldri få noe på trykk igjen?

– Åh, det var vanskelig. Hvis jeg kunne gjort noe skikkelig spennende ved siden av … Nei, jeg måtte vel valgt å være debattredaktør i Ny Tid da. På deltid.

 Tror ingen gjør noe på heltid i Ny Tid. De vurderer å skifte navn til Del Tid.

– Haha.

 Neste: Kjøpe sex av en sigøynerpike eller selge sex til Bård Hoksrud?

– Nei, fy faen.

 Enten må du utnytte noen i en vanskelig situasjon eller så må du få pikken til Bård Hoksrud inn i deg.

– Tror jeg hadde kjøpt sex av hun sigøyneren.

 Bli overvektig, eller utvikle dysleksi type 2 og aldri kunne uttrykke deg skriftlig igjen?

– Da ville jeg nok vært feit, ja.

 Spise frokost med Marte Wexelsen Goksøyr resten av livet eller aldri få en Wikipedia-artikkel om deg selv?

– Da må det bli det siste.

 Du har jo opparbeidet deg et visst drittsekk-image. Anti-feite, anti-downsere, anti-teologer og anti-flinke piker. Men alle vi har snakket med omtaler deg som en skikkelig inkluderende godgutt som inviterer oppvaskansatte i kantina på Blindern på nyttårsfest. Har du snill-gutt-komplekser?

– At folk blir støtt av det jeg sier er bare en utilsiktet konsekvens fra min side.

 Men du er litt fornøyd med at de blir det?

– Nei! Jeg er jo ikke fornøyd med at Marte Wexelsen Goksøyr, som har Downs syndrom, blir støtt av meg.

 Det er litt gøy da?

– Nei, det er ikke gøy. Men jeg har veldig dårlig selvinnsikt da, selv om den riktignok er blitt bedre med årene.

 Er det noe du har jobbet mye med?

– Ja, det var en Blindern-venninne av meg som fortalte at folk oppfattet meg som sykt overlegen. Og det sjokkerte meg, for jeg prøvde jo bare å hilse på alle. Men så forsto jeg etterhvert at det å gå rundt på Blindern og bare halla, halla halla er jo et skikkelig douchebag-move. Det har jeg skjønt nå.

 Douche i offerrolle. Wow!

 Tror du kanskje at du har lagt deg til den doucherollen for å veie opp for at du var sykt nørd og spilte CS og i korps?

– I hvert fall korps. CS var greit, for det var noe man gjorde i gjengen jeg var i, som hadde en selvforståelse av oss selv som kule. Folk røyka og drakk og sånn, og det kunne kombineres med CS.

 Rått.

– Men korps synes jeg var pinlig. Det hadde jeg ikke rygg nok til å bære den gangen.

The post Smil & Gift møter Aksel Braanen Sterri appeared first on NATT&DAG.

Som om vi ikke hadde nok med ebola: Nå har amerikanske forskere har oppdaget et virus som gjør tilsynelatende friske mennesker dummere, skriver The Independent.

Viruset, som normalt påvirker ferskvannsalger, har for første gang blitt funnet i halsen hos friske mennesker. Der fører det til nedsatt kognitiv funksjon, viser en studie publisert i Proceedings of the National Academy of Science.

«Dette er et slående eksempel på at ‘ufarlige’ mikroorganismer vi bærer på, kan påvirke adferd og kognisjon, sier Dr. Robert Yolken, virologen ved Johns Hopkins University School of Medicine som ledet studien, til Healthline.

44 prosent av studiens deltakere testet positivt for ATCV-1, som viruset heter. Disse gjorde det dårligere på intelligens- og oppmerksomhetstester, og særlig visuell prosessering fikk kjenne på ATCV-1s tilstedeværelse i halsen.

For backe opp funnene gjorde forskerne oppfølgningsstudie med mus. Resultatet var det samme, musene underpresterte også på kognitive tester. I tillegg endret viruset aktiviteten til noen gener i hjernen, som påvirker plant annet dopamin, rapporterer Healthline.

«Det er begynnelsen på en annen måte å se på smittestoffer. Dette er ikke virus som kommer inn og gjøre mye skade for så å forlate kroppen, som ebola- eller influensaviruset. Dette er i  andre enden av spekteret. Dette er virus som vi bærer på i lang tid, som har mer subtile effekter på kognisjon og atferd, sier Dr. Robert Yolken.

The post Virus som gjør deg dummere oppdaget appeared first on NATT&DAG.

Forrige uke publiserte bloggen Noyzelab første del av et intervju med Aphex Twin som fullt mulig er en av de mest dyptgående utstyrspratene vi har sett i nyere tid. I tillegg til at saken i sin helhet vil ta den mest skumbeleste sånn cirka to uker å brøyte igjennom, byr kosepraten på utallige innblikk i Aphex’ sjuke synthsamling. I dag droppet del 2 av intervjuet – igjen med nok tech-geeking til å gi enhver scrollende studionerd klam hånd på Mac-musa, altså.

Fortsetter under.

(OMGear?)

Den eksentriske Warp-legenden er kjent for å finte både musikkmedia og fansen til høyre og venstre (eller panne dem L/R? lol) med motstridende utsagn og utrettelig selvmytespinning, noe som gjør det vanskelig å skille sannhetsklinten fra tullehveten når far en sjelden gang åpner munnen. Som for eksempel: Tidlig i Noyzelab-intervjuet sier 43-åringen at han ikke har barn, for så å by på en samling låter angivelig laget av hans seks år gamle sønn. (Hvorpå det uidentifiserte vidunderbarnets stolte far proklamerer stolt: «Han var bare fem år da han lagde dette, og han gjorde det helt uten hjelp fra meg. Mind boggling!».)

Sjekk ut låtene – enten signert Richard D. James junior eller evt barnløse senior – her:

Fortsetter under. 

Hva som egentlig er greia med denne produserende wünderkid’en til AFX vites altså ikke, men det omfattende intervjuet inneholder hvertfall rikelige mengder med eksklusiv godis for gamle & nye fans (muligens ekstra stas i disse dager ettersom de lærde strides om hvorvidt det ferske sjettealbumet Syro egentlig holder mål). I tillegg til utstyrspraten deler Aphex private bilder fra sitt studio, demoversjoner av tidligere utgitt materiale, samt mange titalls uutgitte låter og Soundcloud-snippets med ihugga eksperimentering med en Roland System 700 (mmmmodular<3).

Elsker du Aphex Twin, studioutstyr-geeking på skyhøyt nivå og har to-tre uker å slå ihjel? Les hele Dave Noyze’ intervju med den britiske ringreven her: 

- Del 1

- Del 2

NB: Stream eller last ned en raus bunke eksklusivt låtmateriale (deriblant en sjuk samling låter gjort med Buchla- og Serge-modularsynther) på Aphex Twins Soundcloud.

The post Modulær mandag: Analoghimmelsk dypdykk i Aphex Twins studio appeared first on NATT&DAG.

Det er gått lang tid siden Common spurte om han kunne låne penger av deg på debutplata Can I Borrow a Dollar. Siden den gang har han fått barn med Erykah Badu, blitt glad i tennis, og startet skuespiller- og forfatterkarriere. Lonnie Lynn jr. er epitomen av conscious rap, fra en tid da rappere hadde et budskap, og albuedans til Chief Keef ikke var legitimt i kredkretser. Common har heldigvis ikke mistet relevans gjennom årene, han har stadig fornyet seg selv til fansens store misnøye og glede. Fra den spede begynnelsen i Chicagos gater til tennisglede og intellektuell look, har han samarbeidet med storheter som Kanye West, Pharell Williams og D’Angelo.

Den myndige stemmen til Common har båret hele veien til Oslo før, og denne gang er han albumaktuell med Nobody’s Smiling. Surmaget tittel til tross, Common er en godlynt mann med et årvåkent blikk. Han kan vekselvis gjøre låter om knulling og sosiale forskjeller uten at du får tid til å blunke. Det er noe med den utstuderte flowen og karakteristiske stemmen som gjør at når Common rapper, holder man brødhullet lukket. Eller så rapper man med.

17. november kommer han til Rockefeller. Vi har billetter! Faktisk flere av dem. Alt du trenger å gjøre er å laste ned NATT&DAG-appen på iPhone eller Android eller herfra, og svare på et Common-relatert spørsmål. BONUS: Du får Norges beste app, men full oversikt over hva som skjer i byen din og muligheter til å vinne billetter, gjestelisteplasser og evig lykke. OBS: Konkurransen er bare åpen en (1!) dag til.

Lykke til. Go!

The post Vinn billetter til Common-konsert på Rockefeller! appeared first on NATT&DAG.

VIL HEN DUKKE OPP? Korrespondansen med filmskaper Ester Martin Bergsmark har vært hyggelig, men gått litt tregt. Mye tyder på at hen sjekker mailen sin kun én gang om dagen og svarer så kort som mulig. Den siste beskjeden var klar: «Vi möts vid Kornhamnstorg». Så her står vi, fotografen og jeg. Plassen befinner seg i Gamla Stan, Stockholm. Ved torgets ytterkant står vi og skuer nedover mot bussholdeplassen på den andre siden av det åpne området. Er Ester Martin en person som tar bussen? Det kan minne om en scene i en Hitchcock-film: På avstand følger vi nøye med på alle menneskene som beveger seg over torget, i håp om å få øye på den vi venter på.

Ester Martin er 31 år gammel, og et eksempel på at den kjønnsnøytrale «hen»-formen i hjemlandet Sverige har noe for seg. Hen ble født som gutt, føler seg langt på vei som jente, men identifiserer seg først og fremst som en transperson. I sin siste film Nånting måste gå sönder forsøker hen å løsrive individuell kjærlighet fra innskrenkende, seksuelle kategorier. Filmen handler om transpersonen Sebastian, som forelsker seg i heterofile Andreas. Forelskelsen gjengjeldes, men for Andreas er de nye følelsene forvirrende. Nånting måste gå sönder er like vanskelig å plassere som Sebastian: Den er Ester Martin Bergsmarks første fiksjonsfilm, men har en sterk forbindelse til regissørens virkelige liv.

I filmen spiller også forfatter Eli Levén en vesentlig rolle, ettersom Nånting måste gå sönder er basert på hens roman Du är rötterna som sover vid mina fötter och håller jorden på plats (2010). Ester Martin Bergsmarks forrige film Pojktanten (2012) var en dokumentar som handlet spesifikt om Levén og hens forhold til sin partner og elsker – Ester Martin selv. De spiller begge seg selv i Pojktanten, som ble belønnet med flere priser, blant annet Gøteborg filmfestivals nordiske filmpris.

JEG FORTSETTER Å SE etter Ester Martin på den vidåpne plassen, som jeg tror jeg har full oversikt over. Likevel overrasker hen ved å plutselig dukke opp rett bak oss.

Filmregissøren er høy og slank, med langt hår og runde briller. Hen er kledd i en lang shorts, sorte, fotballstrømpe-aktige strømper, sneakers og sort skinnjakke. «Hva med der?», sier hen med myk og aktsom stemme, og peker mot en kafé rett ved torget. Valget virker tilfeldig, men vi går dit.

Nånting måste gå sönder har en del til felles med din forrige film Pojktanten, selv om den var en dokumentar. Én ting er tematikken, men de er også litt like i blandingen av rå realisme og det langt mer poetiske?
– Jeg synes Pojktanten er mer drömsk. Jeg synes de har litt ulik form. Nånting måste gå sönder er mer lik Maggie vaknar på balkongen (2008), som jeg lagde før Pojktanten.

Men ser du på filmene dine som del av et større prosjekt? Du drøfter jo temaer som kjønn og identitet i både Nånting måste gå sönder og Pojktanten.
– Det er jeg enig i.

Ester Martin snakker rolig, på grensen til stillestående. Hen tar lange pauser; men ofte viser det seg at det ikke var en pause, hen var bare ferdig med å snakke. Filmskaperen tar en bit av en veldig liten kake og forsikrer meg om at hen «snart kommer i gang».

Fortell litt om hva som var nytt da du lagde Nånting måste gå sönder, da?
– Jeg begynte allerede i 2008 med en «førstudie» til Nånting måste gå sönder. Et viktig øyeblikk i filmen er nærbildet av ansiktet til Sebastian under en sexscene. Håret som dras bakover i slow motion, der ansiktet går fra smerte til nytelse. Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn. De er to størrelser som kan ligge veldig nært hverandre. Jeg bygger filmer i sirkler – de beveger seg mellom destruktivitet og det livsbejaende. Det som har bragt frem mest latter i kinosalene er et brått klipp fra skjæring med kniv til en scene på sykehuset. Der går man fra smerte og destruktivitet til noe morsomt. Det er et bildemessig og eksistensielt kaos i filmen, hvor både livet og destruktiviteten hører hjemme – selv om det kanskje høres veldig bredt ut.

Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn

– Pojktanten er gjort mer som en prosessfilm, laget over tre år. Selv om den hadde et manus, vokste den frem mer organisk. Nånting måste gå sönder ble spilt inn over to år i 2011 til 2013, og hadde et tydeligere manuskript. I dokumentaren handlet det mer om å skulpturere frem filmen langsomt, i stedet for å ha en klar historie. Veve inn det som skal fortelles gjennom bilder veldig tidlig. Historien og bildene henger jo sammen i begge filmene, men de ser forskjellige ut. I Nånting måste gå sönder følger man hovedpersonene tett, og deres energi som partners in crime. Den føles mer som noe «i nuet».

SAGA BECKER, som spiller Sebastian i Nånting måste gå sönder, oppdaget en annonse der det ble etterlyst en person til å spille hovedrollen. Det ble opplyst at filmen skulle baseres på Eli Levéns bok. Becker hadde ikke lest romanen, men kjøpte den samme dag, og leste den ut på tre timer. Hun sendte øyeblikkelig et svar på annonsen – en e-post med beskjeden «Jeg er Sebastian».

– Det var hun som fant oss, etter at vi ikke hadde funnet noen som passet i rollen. Hun fortalte moren sin at hun skulle spille i en film, før hun i det hele tatt hadde vært på casting! Til vanlig jobber hun med markedsundersøkelser over telefon, forteller Ester Martin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det er noe universelt over hovedkarakteren Sebastian. Det er interessant at ved å velge en skuespiller og rollefigur som er transperson, ender resultatet opp med å bli noe nøytralt de fleste kan speile seg i. Man kan kjenne igjen følelsene Sebastian opplever, uavhengig av om man er kvinne eller mann.
– Det er fint at du sier det. Jeg tror folk opplever det slik når de ser filmen, men det er vanskelig å forstå at den kan ha en slik effekt når man leser om den på forhånd.

Handler Nånting måste gå sönder mer om å fjerne seg fra all seksuell legning, i stedet for at man er nødt til å ta et valg? Selv har du jo valgt å ha to ulike, kjønnsbestemte navn.
– Jeg tenker at det fins en masse folk som for eksempel har foreldre fra ulike land, som føler at de er hybrider – at de er noe annet enn «svart» eller «hvit», eller knyttet til ett språk. Det finnes en kontrast mellom virkeligheten og hvordan vi ser på virkeligheten. Saga føler seg som en jente og velger å se ut som en jente, men hun vil ikke operere seg. For å bli akseptert er det mange som plasserer seg i kategorier som allerede finnes. Jeg vil gjerne åpne opp språket og bildene gjennom filmen, slik at man kommer nærmere sannheten.

Sannheten om hva som er ens egentlige identitet?
– Ja, men jeg vil også overskride identiteten. Nånting måste gå sönder handler indirekte om identitet, men først og fremst om kjærlighet – at Sebastian og Andreas møtes. I andre filmer om transpersoner er det ofte lange sekvenser med bilder av kropp. I filmen min er kroppen mindre kommentert, det spiller ingen rolle hvilken kropp man har. Iblant synes jeg den «streite verden» er altfor opptatt av hvem man er og hva man kaller seg. Det er mange ulike former innenfor LGBT (lesbian, gay, bisexual, transgender, red.anm.), mest for at «vanlige» heterofile skal forstå at det finnes forskjellige former. Den som er forvirret i filmen er jo først og fremst heterofile Andreas, som mister det han har tatt for gitt hele livet. Men han bestemmer seg for å lære å elske seg selv.

Iblant synes jeg den «streite verden» er altfor opptatt av hvem man er og hva man kaller seg

UNDER ARBEIDET MED sin første film Svälj (2006) fikk Ester Martin hjelp av Lukas Moodyson. De to filmskaperne deler muligens det rå blikket på menneskelig utenforskap, men Ester Martin nøler på spørsmålet om hvorvidt hen er inspirert av sin svenske medborger.

– Moodyson har en varme og følelse for karakterer og mennesker, men jeg synes iblant at filmene hans ikke er så visuelt interessante. Nå kommer han kanskje til å bli sint på meg!

Føler du at du er en del av et svensk filmmiljø, eller ser du på deg selv som en outsider?
– Har Sverige noe filmmiljø? Jeg opplever svenske filmskapere mest som individualister: Ruben Östund jobber for seg selv, Lukas Moodyson for seg selv, Lisa Aschan holder på med sitt, og så videre.

Når vi møtes i Stockholm, jobber Ester Martin i en kort periode med color grading i forbindelse med en musikkvideo. Den siste tiden har hen vært mye i utlandet og besøkt filmfestivaler, men til vanlig holder hen for det meste til i Berlin. Nånting måste gå sönder er likevel sterkt forankret i og spilt inn i Stockholm, og må – til tross for å ha blitt skrevet og klippet i Berlin – betegnes som en «svensk film».

Hva slags stemme ønsker du å ha som svensk filmskaper?
– Jeg forholder meg til svensk samtid, samtidig som jeg hater Skandinavia. Det er et elsk/hat-forhold. Jeg synes skandinavisk film er for distansert, den er for … grå-blå. Jeg vil ha mer kjøtt, svette og blod. Spying … kroppslig film.

Ser du på Sverige som et åpent og inkluderende land? Du er jo fra utkanten av Stockholm, men bor ikke i Sverige nå. Hvorfor flyttet du til Berlin?
– Berlin er mye mer åpent enn Skandinavia! Jeg tror det finnes en konsensuskultur, det finnes vel også i Norge? Jeg synes det er kreativt hemmende. Jeg flyttet til Berlin fordi jeg fikk dårlig selvtillit og ikke våget å gjøre film i Stockholm. «Sånn får man ikke gjøre, sånn får man ikke gjøre», var vanlig for meg å høre. Det tillates mer i Berlin. Når man ikke gjør film som er lik alle andres, er det dessuten vanskeligere å få god feedback. Mottar man tips om hvordan man skal lage en film, er det ofte et ønske om noe som allerede er gjort. Når jeg har jobbet utenfor Sverige føles det som om jeg lager film for en større verden. Men man vil jo også bli elsket der man skiter.

– Når man bor i Berlin kjennes Sverige som en «liten grej», en liten flue – selv om jeg liker Stockholm. Nånting måste gå sönder handler mye om Stockholm. Jeg er oppvokst her og har valgt innspillingssteder etter 30 års location-scouting! Visse situasjoner er selvopplevd. Jeg har selv gått rundt og blitt full på folköl. Samtidig er ikke byen i filmen den byen man er vant til å se. I Stockholm er man opptatt av å ha et hjem og å ha en viss materiell standard. Det er derfor Sebastian og Andreas stjeler den kitchen aid-maskinen. De skjærer hverandre med en kniv av et bestemt merke, som mange svensker kjøper til bruk i hjemmet. Gjenstandene er ladet med symboler – det handler om livskvalitet, hvem som får nyte og hvem som blir skamfull av å nyte.

I EN OPPSIKTSVEKKENDE og svært stilisert scene i filmen, ser vi en naken Sebastian bli urinert på i sakte film på en sexklubb. I likhet med scenen tidligere i filmen der han dras i håret mens han blir tatt bakfra, er det en viss form for nytelse i det smertefulle han oppsøker. Ester Martin forteller om en debatt som utspilte seg etter at hen hadde vist filmen i Italia, der en person påsto at enkelte bilder minnet om Caravaggio. Det er sannsynlig at han refererte til den estetiserte urineringsscenen. En annen tilskuer reagerte på Caravaggio-utsagnet med sinne, og det utartet seg til en debatt om barokk kunst, der Ester Martin selv sto fremme på scenen i stillhet.

Det handler om livskvalitet, hvem som får nyte og hvem som blir skamfull av å nyte.

Er man som transperson nødt til å søke seg mot det destruktive?

– Jeg tenker at det er det samme som å drikke kaffe. Machiatto betyr jo «stemplet» eller «flekket». Nytelse er noe som også handler om skam. Det finnes visse ting … ja, den fineste kaffen er vel en som katter har bæsjet ut, eller noe slikt? Poenget er at det finnes mye snusk i det som er fint også. Det er samme sak å bli tisset på i en sexklubb, som annen mer «akseptert» nytelse. Jeg tror det finnes et slags undertrykket menneskelig behov for det skitne og ekle, som ritualiseres – særlig i Skandinavia.

Du mener at det skitne i nytelsen blir pakket inn i en slags form og skjult?
– Ja. Samtidig er jeg selv en del av det. Jeg er veldig misunnelig på Sebastian fordi han kan leve fullt ut. Virkelig hengi seg til eventyr.

Hva gjør at du ikke klarer å oppføre deg mer radikalt? Hvorfor holder du tilbake?
– Jeg tror det handler om latskap. Jeg er for trygg til å ha et sånt liv. Det er mye lettere å ikke utsette seg for sånt. Men samtidig går det i perioder – jeg har gjort to personlige filmer, og da orker jeg ikke være så personlig hele tiden.

Kommer du noen gang til å flytte tilbake til Sverige?
– Jeg vet ikke, men det er bra å jobbe her iblant. I Berlin er det slik at jeg bare ruller en sigg … tar en øl … haha! Jeg vet ikke … Man er ute og fester en hel helg, og så trenger man tiden frem til onsdag eller torsdag før man er tilbake. Og så er det fest igjen. Det er herlig og inspirerende, men et annet liv. Det er skjönt i Berlin, men jeg er nok mer skandinav enn jeg vil erkjenne. Jeg liker natur og rutiner. Og jeg elsker å jobbe, derfor er det bra at jeg er i Stockholm av og til. Men det er også bra å bli lokket ut på eventyr.

Nånting måste gå sönder hadde kinopremiere 7. november. Les NATT&DAGs anmeldelse her 

The post Ester Martin Bergsmark: – Jeg vil ha mer kjøtt, svette og blod appeared first on NATT&DAG.

Klokken ni i går kveld – akkurat etter det såkalte vannskillet, tidspunktet da myndighetene antar barn har lagt seg og lar kanalene sende sånt griseri voksne liker ­– var britiske tv-seere vitne til et historisk tv-øyblikk: En kvinne i tettsittende, svart kjole så dem forførende inn i øynene og tok et trekk av en sigarett, for første gang i en tv-reklame siden 1965.

Filmen, som er en reklame for e-sigmerket VIP, er tillatt på grunn av en nylig endring av britisk reklameregelverk, som nå tillater markedsføring for batteridrevede nikotinprodukter. Det er imidlertid ikke bare røykingen som har vært problematisk. Filmen har også to ganger blitt stoppet etter for å være «for seksuell», da den visstnok spilte litt for overtydelig på at sigaretten egentlig var en penis. Den vises nå i forkortet og nedtonet versjon (se nederst i artikkelen).

LES OGSÅ: E-sigg blir lovlig i EU

Vaping på TV kan imdlertid bli en kortvarig fornøyelse, også for britiske tv-tittere, da de nye EU-reglene som trår i kraft fra 2016 vil plassere e-sigaretter i samme kategori som andre «tobakksrelaterte produkter». Det innebærer begrensninger av markedsføring og krav om strenge advarsler om helseskader, som på vanlige sigaretter og snus. En beslutning som opprører forkjempere, da det ikke er påvist om produktene faktisk er helseskadelige. Derimot mener mange vaping kan være kjempepositivt for folkehelsen. Et utvalg ved Universitetet i London anslo i september at for hver million røykere som går over til e-sigaretter, kan det potensielt reddes mer enn 6000 liv i året.

LES OGSÅ: Forskere krangler, WHO er skeptiske

I og med at e-sigaretter fortsatt er et  såpass nytt produkt finnes det imidlertid ingen troverdige studier av eventuelle langtidseffekter. Verdens Helseorganisasjon har derfor lagt seg på en «føre var»-linje, og foreslo samme måned et forbud mot bruk på arbeidsplasser og offentlige steder i frykt for økt nivå av giftstoffer i luften og faren for at e-sigaretter kan rekruttere nye røykere.

Produsenter av e-sigaretter er nå i ferd med å lansere massive markedsføringskampanjer over hele Europa, for å komme begrensningene i forkjøpet. E-sigaretter har nemlig, til tross for juridiske problemer, tatt Europa med storm. Man regner i dag med at EU har syv millioner vapere, et tall det er liten grunn til å tro at ikke vil fortsette å vokse raskt.

The post Storbritannias første tv-reklame for e-sigg får kritikk for å spille på sex appeared first on NATT&DAG.

Bill Cosby – en av USAs mest folkekjære tv-skuespillere og komikere, mest kjent for serien The Cosby Show – har god grunn til å kritisere vurderingsevnen til PR-teamet sitt. De tenkte nemlig det ville være en god idé å lage en meme-generator på hjemmesiden hans og spørre Twitter om bidrag ­– i den tro at resultatet ville bli noe a la dette:

Dessverre glemte de, som så mange gjør når de lager #some-kampanjer, å ta høyde for én ting. Nemlig at folk som av en eller annen grunn ikke skulle være begeistret for den som arrangerer kampanjen, kan tenkes å misbruke den. Og apropos misbruk, akkurat nå er det ganske mange som ikke liker Bill Cosby siden de mener han har dopet ned og voldtatt en rekke unge kvinner.

Ergo:

Voldtektsanklagene kom først i 2006, da en kvinne saksøkte ham for å ha dopet og voldtatt henne to år tidligere. Da saken ble kjent fikk hun følge av hele tretten andre, som fortalte tilsvarende historier og meldte seg som vitner i en eventuell rettssak. Saken gikk imidlertid ikke til retten, men ble løst med et forlik. Beskyldningene har siden fått lite oppmerksomhet og sjelden blitt nevnt i omtale av Cosby ­– de er for eksempel helt utelatt fra biografien Cosby: His Life and Times, som ble utgitt tidligere i år. Det forandret seg i slutten av oktober i år, da komiker Hannibal Buress langet ut mot Cosbys folkekjære image i et stand up-show:

– It’s even worse because Bill Cosby has the fuckin’ smuggest old black man persona that I hate. He gets on TV, «Pull your pants up black people, I was on TV in the 80s! I can talk down to you because I had a successful sitcom!» Yeah, but you rape women, Bill Cosby, so turn the crazy down a couple notches.

De siste ukene har oppmerksomheten mot voldtektsanklagene blusset opp igjen, og forsøket på lede tankene tilbake til familieunderholderen Cosby endte slik:

The post Bill Cosby ber Twitter lage memes om ham, får voldtektsanklager appeared first on NATT&DAG.