Cezinando ber meg kjøpe øl.
– Er du klar for en øl? Du er jo det, sier han.
Klokken er tre på en vanlig onsdag og jeg har ting å gjøre etter dette, men jeg har også noen ting jeg lurer på.
Det første er hvorfor han for noen uker siden kom bort og ga meg en klem på byen selv om vi ikke kjente hverandre fra før. Det viser seg at jeg har glemt både at det var bursdagen hans, og at vi hadde møttes før.
– Jeg er flink på ansikter.
Kristoffer Cezinando Karlsen vil bli likt. Det vil vel egentlig alle, selv om noen er mer kompromissløse enn andre. Likevel er det som om Cezinando tilhører den lille gruppen med mennesker som er villig til å gå litt lenger enn alle andre. Og når han går fra å være halv-kredibel rapper til å bli popstjerne, fremstår det aldri som et billig triks for å få oppmerksomhet. Han har en vilje til å skulle opp og fram som, enten man liker det eller ei, virker helt genuin.
Les også: Anmeldelse: – Cezinando er en overskridende artist full av mot
«Hold meg fast, jeg gråter» er de første ordene vi hører fra en autotune-dynka Cezinando på Noen ganger og andre, hans tredje album. I en tid der amerikansk rap blir stadig mindre rappete, og stadig mer emo, treffer Cezinando tidsånden perfekt. Men når jeg hører på disse nye låtene, tenker jeg aldri at dette er noe forsøk på å anvende en formel skapt av noen andre. Hvor enn klisjéfullt det høres ut, er det ingen tvil om at Cezinando prøver å gjøre sin egen greie.
Etter «Håper du har plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det» kommer Noen ganger og andre. Er dette det personlige og seriøse albumet ditt?
– Jeg lærte tidlig i karrieren at når du har begynt å få litt momentum og folk er nysgjerrige, så kan det være verdifullt på det tidspunktet å by på seg selv. Å la folk bli kjent med deg og glad i deg. Heie på deg, så de føler at de skjønner og kjenner deg bedre.
Så du skal få dem på kroken?
– Hehe, ja, uten å høres veldig kynisk ut.
Men det gjør det jo? Eller kalkulert i hvert fall.
– Ja, men det er jo kalkulert også.
Selv når han innrømmer rett ut at det personlige imaget han kjører er kalkulert, så føles det ikke avslørende. Det viser snarere bare hvor dedikert han er i målet om å bli elsket. Han håper virkelig bare at folk har plass.
– Men jeg vil jo gjerne være upretensiøs. Jeg kan ofte få en reaksjon når musikk er for følelsesladet og personlig, jeg kan til og med få det av min egen musikk. Det er på en måte en fetter av å cringe. Det er sånn: Oi, det her ble litt mye. Ofte hvis jeg har en dårlig dag kan jeg få den følelsen.
Er det noen låter fra det nye albumet du er særlig nervøs for å slippe ut i verden?
– Kanskje «Tommelen på vekta», som bare er meg og Einar Stray på flygel. Det er jo en melding på en måte, å være «rapper» også er det bare meg og et piano. Det er jo en spess set up.
Les også: 612 stjeler livet du drømmer om
![]()
Er dette i det hele tatt et rap-album?
– Man kunne jo skrevet en masteroppgave om hva som er rap nå. Noen snakker jo om rap som teknikk og hiphop som kultur. Vi bor jo i Norge, og er sånn sett ganske adskilt fra det man i så fall ville kalt hiphop-kulturen. Hvis hiphop-kulturen er noe, så er den ikke i Norge.
– Så, det er et vanskelig spørsmål, men jeg river i og sier ja. Det handler mye om hvordan jeg blir oppfatta, og jeg føler mange oppfatter meg som en rapper.
– De som blower opp veldig nå, sånne som Famous Dex, Trippie Redd, og andre som folk kaller for Soundcloud-rappere, har jo mange låter hvor de virkelig ikke rapper. Det er en form for synging og ad-libing – og de er liksom de nye rapperne.
Rap er ikke lenger én ting. Man forventer at det skal være det, men det blir bare en mer og mer meningsløs tanke?
– Ja, det er jo bare chill for alle, både lytterne og de som lager musikk. Også tenker jeg at det at det skiller seg mer og mer gjør at ytterpunktene blir mer definerte. For eksempel at peak sånn rap hvor du bare sier tre ord på rad er Lil Pump.
– Og i Norge da, så kan man for eksempel ikke gjøre samme greia som Unge Ferrari uten å bli anklagd for å kopiere ham. Men er det ikke bare nice for Unge Ferrari hvis noen baiter ham, og gjør det bra? Hvis noen blir a-lista på p3 fordi de har baita Unge Ferrari, er jo det hans fortjeneste. Så det tror jeg vi kommer til å se mye mer av de neste fem årene, emuleringer av emuleringer. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å høres ut.
Noen sier at du lager rap for folk som ikke liker rap. Hva tenker du om det?
– Jeg kan godt ta den. Jeg tenker at det ikke bare er negativt.
De fleste norske rappere som har blitt store har på en måte vokst fra rap-kategorien: Madcon, Karpe Diem, Lars Vaular til en viss grad…
– Forskjellen mellom meg og alle de er jo at alle de rappa i sånn ti år først – de har liksom virkelig rappa.
Cezinando begynte riktignok tidlig å rappe, og var ifølge seg selv alltid «han rap-kidden» i vennekretsen, med Jordans og New Era-caps.
– Nå vokser sjangeren så fort at det er mer naturlig at en rapper kan gjøre noe helt annet.
Da Madcon gikk pop, med «Beggin», så merket man med en gang hvor naturlig det falt dem. Det fremstod aldri som noe forsøk på å selge ut, eller svikte seg selv, men tvert imot som at det alltid hadde ligget for dem å havne der. Sånn føles det med Cezinando også.
Les også: Historien om Dr. Eriks «Jeg røyker bønner» – Norges første gangster-raplåt?
![]()
Når skal du være med i Skal vi danse? Du har jo til og med vært danser.
– Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre den greia, dansing forbinder jeg med streng disiplin i barndommen.
Det er ikke der du går for å slippe deg løs?
– Da jeg brøt ut av dansingen – det høres litt ut som en sekt, og det er det jo nesten, å danse i operaen – da var jeg veldig sånn, ok ferdig med det, nå skal jeg henge med kompiser, møte jenter og røyke jointer.
Men sånn i rap-sammenheng har du ingen gjeng. Er du en einstøing?
– Jeg tror det har å gjøre med at jeg gikk rett fra klassisk ballett-verdenen og bare nesten på dagen bestemte meg for at nå skal jeg være artist. Og da var jeg vel sånn musikkmessig litt alene. Da jeg slapp andrealbumet mitt fikk jeg jo litt oppmerksomhet, og da følte jeg at jeg var inne på noe, så da ble det liksom bare sånn.
Er det en sammenheng mellom det at du gjør din egen greie og det at du er alene? Det virker ikke som du prøver så hardt å få anerkjennelse fra rappere.
– Jeg pleide å ville ha anerkjennelse fra rapperne. Det feteste som kunne skje var hvis en annen rapper, eller bare en som hadde 1000 følgere på Kingsize, ga meg skryt. Det var det jeg søkte. Men så fikk jeg det, og da var jeg ferdig med det. Det ble sånn, nå er jeg cool med Lars Vaular, jeg er cool med Karpe. Også kommer man til et punkt da man føler at man kan være en direkte konkurrent til dem også da.
Det er morsomt at Cezinando kaller Lars Vaular og Karpe Diem konkurrenter, både fordi det fremstår cocky, men også fordi det ellers er så alt for god stemning blant norske rappere.
– Ja, det er sykt god stemning. Men når jeg snakker om å være konkurrenter mener jeg mer på en kjedeligere måte, som i at jeg og for eksempel Lars Vaular konkurrerer om de samme festival-slotsa. For eksempel kunne vi begge spilt nest sist på hovedscenen på Slottsfjell.
Men kunne du spilt sist på hovedscenen på Øya?
– Vi får se, da.
Men du kunne ikke gjort det i år?
– Ikke i år. Men akkurat den jobben er en egen greie, da.
«Jeg er midt i sentrum og midt i svevet, ingen leggetider, ingen diskusjon». Passer det bra med hvor du er akkurat nå?
– Jeg har for så vidt ingen leggetider, så der passer det bra. Og jeg bor ikke hjemme med mamma lenger, så jeg trenger ikke diskutere det heller. Og jeg føler vel at jeg er midt i svevet også, i mange intervjuer så får jeg spørsmål som «hvordan har det vært å osv» og da tenker jeg jo bare at det har ikke vært, det er nå.
Navnet Cezinando er portugisisk, akkurat som faren hans. I 6-7 årsalderen begynte moren å sende ham til besteforeldrene i Portugal, som ikke snakket et ord engelsk. Da lærte han seg portugisisk fort.
Kunne du rappa på portugisisk?
– Nei.
Du har ikke gjort så mye ut av den portugisiske greia som for eksempel Diaz gjorde med det spanske, annet enn å ta mellomnavnet som artistnavn. Du kunne ikke gjort det samme?
– Jeg tror det hadde blitt litt corny. For what, liksom?
For å være litt eksotisk?
– Ja, jo. Men altså, all gammel norsk rap er jo cringe å høre på nå liksom, eller er det drøyt å melde? Alle synes vel det? Diaz er et godt eksempel, det var sånn «tute på rumper», og, i forhold til der vi er nå, superkarikert.
– Jeg traff forresten Diaz i Langesund i sommer. Midt i lydsjekken min snur jeg meg og der er Diaz, som skal ha lydsjekk etter meg. Det er fortsatt weird å hilse på kjendiser og liksom være kjendis selv. Det er rart når jeg treffer Live Nelvik og hun står og sier at hun er fan, og jeg på en måte var litt forelska i henne som barn. Det beste var da jeg traff Ari Behn. Det var det weirdeste ever. Men han er en fin fyr, jævla fin fyr altså.
NATT&DAG spør: King Skurk One
![]()
Ari Behn er jo helt rå. Han kan kanskje være litt selvhøytidelig som forfatter, men …
– Hvordan selvhøytidelig tenker du da? Sånn «her er mine tanker og følelser og de er spesielle fordi de er mine»?
Ja.
– Ok, fordi det er min frykt. Det er jo ekkelt.
Ja, men det hjelper vel at du er selvbevisst på det?
– Ja, og Ari Behn er jo ikke selvbevisst i det hele tatt. Følger du ham på Insta?
Ja ja, og det er jo det som er befriende med ham, og.
– Jeg møtte forresten sønnen til Bjarne Brøndbo i sommer også. Vi sitter backstage på et studentarrangement, også kommer han bort og er litt ovenpå og spør om vi er studenter. Og vi bare, neei vi skal spille etter DDE. Så sier han sånn åja, jeg kom nettopp jeg, jeg landa i choppern for åtte minutter siden med pappa. Og vi bare, jøss, det høres ut som du har et rått liv. Shoutout til sønnen til Bjarne Brøndbo.
Det er ikke mer enn tre år siden du hadde refreng som «okei, leve for detta, pule og drekka, la meg se på høna di, pekka pekka pekka». Hva tenker du om låter som «Pekka pekka» nå?
– Jeg synes det er ganske lett å forholde seg til. For meg føles det ekstremt lenge siden jeg lagde de greiene der. Også tenker jeg at det er jo bare en sang? Jeg var kanskje litt flau over de sangene på slutten av videregående da jeg gjerne ville fremstå litt mer voksen, både som person og artist. Men nå synes jeg bare det er morsomt. Også kan jo folk bare høre den på Spotify hvis de liker den, og jeg liker den ikke, og det er greit på en måte. Jeg spiller den på russetreff.
Noen ganger snakker Cezinando veldig generelt, som når jeg trekker frem en linje fra en gammel sang, «livet er som en gave fra en tante med elendig smak»:
– Det er mye kjipt et menneske må deale med i sitt eget hode, i møte med andre mennesker, i møte med verden, og det kan være et liv som ikke passer deg, som en genser fra en tante som kjøper stygge ting på Cubus. Jeg føler det er en veldig folkelig linje.
Les også: Rapperen som topper VG-lista er et forferdelig menneske
Det er veldig generelt, men ofte er det akkurat nok konkrete detaljer til at folk kan relatere seg til det: Som i «Håper du har plass», som åpenbart tar utgangspunkt i noe konkret, men som likevel er sparsom i detaljer, annet enn enkelte konkrete referanser til ting som frossen pytt i panne.
– Hvis det blir helt generelt blir det litt sånn… Morgan Sulele? Det kan være følsomme låter, men det er ikke nok i seg selv.
Er du bevisst dette når du skriver låter?
– Ja, jeg tenker mye på det. Spesielt i Norge hvor man har folk har veldig like referanserammer og det er et lite land og alt sånn der. Det å da klare å skrive noe som er generelt nok, men å likevel gi en fornemmelse av at det ligger noe dypere der som folk kan undre over, og mystifisere litt, men samtidig lett klare å knytte det til egne assosiasjoner og opplever, dét føler jeg er stor tekstskriving, innen musikk. Hvis det da er fengende, så er det en hit.
Hvordan skriver du tekster?
– Noe sporadisk, og noe aktivt.
Hvor lang tid bruker du?
– Alt fra en halvtime til et halvt år. Noen ganger må jeg legge det fra meg.
Cezinando har som sagt ingen gjeng, men har likevel laget noen av sine beste – og mest rappete – låter i samarbeid med andre rappere. Mer spesifikt: Èn rapper. Både på låta «Sånn som meg» og på remixen av Dårlig Vane-låta «2 Blå» er det noe helt spesielt som skjer når KingSkurkOne og Cezinando møtes. De inntar ulike roller, og spiller dem perfekt: Skurk som han tøffe som rapper om å selge og ta dop, og Cezinando som den søtere lillebroren som får lov til å henge med de store gutta og prøver å være med i gjengen – og klarer det. De spiller hverandre gode.
– Det som er fett med Adrian er at han er skikkelig rapper. Da vi skrev det «2 Blå»-verset, så var det sånn som det var da jeg var 16 og satt med kompiser og sa sånn «hør på den her linja!». Det var jævlig gøy. Og jeg er sykt fan av ham.
Les også: Hva er GREIA med fransk hiphop?
![]()
Nylig leste jeg et intervju der noen sa setningen: «Jeg gjør jo bare det eneste jeg kan». Det kan jeg ikke se for meg deg si?
– Jeg synes jo det kanskje er en liiiitt pretensiøs ting å si? Men det er også pretensiøst å si det motsatte, på en måte? Jeg vet ikke hva annet jeg skulle gjort, men jeg kunne godt ha gått den streite veien også, og dunka ut noen firere på skolen og tatt en utdannelse.
Du gikk kjapt fra ballett til hiphop. Noen folk finner noe som er trygt, og så blir de der. Jeg føler ikke du er der?
– Nei, jeg tror kanskje jeg synes det blir litt kjedelig å bare gjøre det samme, og jeg vet at dette er en veldig intervjuete ting å si, men noen liker jo å utfordre seg selv. Og det er et personlighetstrekk jeg har, da.
– Men når man er kjempekomfortabel med det man holder på med så må man jo bare se hvor langt man kan ta det. Samtidig er jeg veldig opptatt av å ha et legacy, sånn «se på alle de fete tingene jeg har gjort!». Jeg liker å tenke at folk ser tilbake på ting jeg har gjort. Og jeg vil jo at folk skal like meg, da.
Du er allerede blitt veldig folkekjær, vært på Lindmo, og så videre. Har du et behov for å gi folk det de vil ha?
– Jeg har ikke rukket å reflektere over det. Jeg har laget albumet etter «Håper du har plass», og det har bare blitt som det har blitt. Men kanskje har jeg, i ordets urette forstand, «hevet meg over» hiphopkreden, og gått videre.
– Jeg føler litt på det at nå er det min tid. Ikke sånn «2017 er mitt år», men mer sånn at det er nå jeg må kjøre. Så det er den underliggende arbeidsmoralen jeg har. Det er mange i Norge som har sløst bort momentumet sitt.
Ja, men det er kanskje ikke alle som vil være stjerne?
– Nei, det er sant.
Mens det vil jo du.
– Jeg vil jo bli størst. Det vil jo for eksempel ikke Store P. Han gjør sin greie, ferdig.
Ja, han er nok mer kompromissløs. Mens jeg føler du kanskje i større grad er villig til å bruke mer tid og krefter på å finne den veien som kan forene idéene dine med det som gir et størst mulig publikum.
– Jeg synes konseptet å selge ut er veldig interessant.
Føler du at du har solgt ut?
– På ingen måte. Og jeg er litt usikker på hva det betyr lenger. Mange vil kanskje si at Karpe Diem solgte ut da de gjorde pante-reklame. Når man låner bort navnet sitt til noe sånt, så synes jeg ikke det er noe galt i det, selv om noen ting er kleinere enn andre, men det er viktig å huske på at man kan selge navnet sitt så mye man vil, men man må huske at det går ikke an å kjøpe det tilbake, fordi internett glemmer ikke. Det er dét man burde være bevisst på.
Cezinandos nye album Noen ganger og andre er ute nå.
The post Det store Cezinando-intervjuet: – Jeg vil jo bli størst appeared first on NATT&DAG.
![]()
