Legemiddel-bølla Martin Shkreli har nå lagt ut verdens eneste eksemplar av Wu Tang Clan-albumet «Once Upon a Time in Shaolin» på eBay. Han ble en forhatt figur i media etter han i 2015 økte prisen på AIDS-medisinen Daraprim fra $13.50 til $750 over natten, og har beholdt plassen i rampelyset med mindre kontroverser.
Albumet ble spilt inn i hemmelighet over seks år, og ble auksjonert bort i 2015. Shkreli har jevnlig brukt albumet for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og ved et par anledninger truet om å ødelegge det. Han lovte å lekke albumet dersom Trump vant presidentvalget, men delte i ettertid ikke mer enn introen og et par utklipp fra andre låter.
Utgivelsen står på toppen av listen over verdens mest verdifulle album, etterfulgt av den første kopien av «The White Album». Dette var eid av Ringo Starr, og ble i 2015 solgt for $790.000.
I skrivende stund ligger budet på $75.100, altså i underkant av 600.000 kr. Løp og kjøp? :P
Raymond og Susanne skapte overskrifter i såkalt voksenmedia da de kysset under utdelingen av Spellemannprisen i januar i fjor.
For å utnytte den kjemien ba vi Norges nakneste vokalist intervjue Norges beste, før Sundførs sjette studioalbum, som kom 8. september. Det ble en intim samtale om kjærlighet, fylla, tristhet, foto, miljøaktivisme og mye mer.
Image may be NSFW. Clik here to view. Raymond: Hei Susanne, blir du irritert når jeg sender deg låter på Facebook-chatten, ell? Susanne: – Har du sendt meg en låt nå?
Jeg sendte deg Ace Frehleys «Fractured Mirror» for en tid tilbake med et ønske om at du skulle covre den. Jeg tror jeg drømte at du hadde spilt den live.
– Nei. Jeg må ha fortrengt det. Men jeg blir aldri irritert når du melder meg, jeg. Det er bare veldig hyggelig alltid!
Ja, vi har en fin chatlogg, tror jeg.
– Hvordan går det med deg?
Jo, det går greit. Jeg har drømt om Margaritas i et par dager nå så jeg var ute og kjøpte tequila og Cointreau i dag. Jeg drakk en dobbel nå nettopp før jeg kom hit. De lager de for små her på bjerget, synes jeg. Lovgivningen for hvordan en slik drikk kan serveres må endres på sikt.
– Det er min yndlingsdrink! Har du drukket opp alt allerede?
Nei, du kan få deg en etterpå om du vil. Jeg bor like ved her.
– Ja, gjerne det! Jeg har ikke drukket på en uke nå. Jeg blir en dårlig person hvis jeg drikker for mye.
Men du skal drikke i dag, eller?
– Ja, det lovte jeg meg selv.
Bra. Hva gjør du når du blir en dårlig person da? Sier du slemme ting?
– Jeg har sagt slemme ting, men det er mer at jeg blir veldig deprimert.
Ja, sånn er det. Ikke noe går etter et par kuler.
– Ja, men det er så godt! Det er det gøyeste som finnes!
Ja, enig. Det er veldig gøy og veldig godt.
– Det som jeg sliter med som jeg også har snakket med psykiateren min om er at det skal kunne gå an å ta bare ett glass.
Det går jo ikke?! Da kan man likesågodt drite i det. En pils!? Haha!
– Ja, en sånn måte å drikke på blir jo feinschmecker og det bryr ikke vi oss om?
Kontinentalstil passer ikke oss, nei. Ja takk til gode smaker altså, men flere enheter helst.
– Haha!
Susanne opptrådte nylig på et Scott Walker-hyllestarrangement i regi av BBC i Royal Albert Hall sammen med Jarvis Cocker, Richard Hawley og John Grant. Sistnevnte er også medvirkende artist på hennes siste singel «Mountaineers» fra den kommende plata Music For People In Trouble. Sundfør fremførte Walker-sangene «On Your Own Again» og «Angels of Ashes».
Du var i London og drakk med Scott Walker forrige uke, tenker jeg? Jeg så klipp lagt ut av Anonymous på youtube.com. Så ut som det gikk bra!
– Morsomt! Ja, det gikk bra, men jeg drakk ikke der. Det var etterpå. Jeg klarte å holde meg.
Fikk du spurt Scotty om noe fornuftig da?
– Nei, vet du hva, jeg var veldig redd. Vi visste ikke om han kom til å komme og så plutselig var han der. Jeg måtte få en av de andre der til å introdusere meg fordi jeg ikke turte.
Ja skjønner, men han så showet? Fikk du en kommentar?
– Ja, han likte det!
Meget bra, cookie. Selvfølgelig gjorde han det.
– Jeg har et spørsmål til deg: Du har veldig mange personligheter. Åssen fungerer det egentlig? Får du en type energi som bare må ut, eller?
Ja, nei, jeg har vel vært full hver gang jeg har møtt deg bortsett fra nå, tipper jeg. Jeg kan jo ikke være edru når jeg er full.
– Hehe! Du kan liksom være sånn intellektuell talertype eller veldig flørtende eller veldig alvorlig. Det er tre forskjellige i hvert fall.
Image may be NSFW. Clik here to view. Ja, nei, det kommer vel an på sinnsstemning i utgangspunktet og antall bekymringer før og mens det står på, tenker jeg. Hvor mange følelser som er undertrykt og over hvor lang tid og sånne ting. Har du det ikke sånn selv?
– Hehe, jo, men jeg lurer på hvor du er i karakterene dine. Hva er det som er underholdning og hva er det som er deg?
Haha! Jeg vet ikke. I en ute på byen-setting er det vel en mekanisme for å holde det gående. Orker ikke å sitte ned å prate hele tiden da.
– Ja, akkurat. Men første gang jeg møtte deg på Kampen Bistro, husker du det?
Haha! Ja, det ja! Jeg var naken og vi satt i en sofa backstage og pratet, ikke sant? Jeg husker det litt.
– Du var veldig opphengt i at jeg var den jeg var.
Helt sikkert. Og jeg ville imponere da eller?
– Nå husker jeg det! Du spurte om jeg ville tro på deg om du sa at du kunne gå ut i restauranten helt naken.
Fyff. I restauranten, ja. Regner med kjøkkenet var stengt der da. Vi prater om noe annet, a? Den tristheten på den første singelen på den nye plata som kommer («Undercover», red.anm) klarer jeg ikke høre mange ganger altså. Jeg har problemer med enkelte former for tristhet i musikk.
– Det blir for mye? Hva slags tristhet er for mye?
Jeg tror det har med enkelte vendinger i akkorder og noen tekstlinjer som jeg bare ikke makter.
– Er ikke det interessant at et akkordskifte kan gjøre deg så trist? Jeg synes det er veldig fascinerende.
The power of music! Hører jeg «Be My Baby» med Ronettes så griner jeg i rette humøret. Faen ass. Mange blir kjempehappy av å høre den!
– Hæ? Der er jeg enig med deg. Den er jo kjempetrist!
Jeg klarer ikke sette på musikk som setter meg i sånn trist modus.
– Hvorfor ikke?
Nei, jeg bare orker ikke. Du har sagt at det ikke nytter å skrive en skikkelig kjærlighetssang med mindre du har skikkelig kjærlighetssorg, ikke sant?
– Ja, det gir jo litt mening da. Altså, du kan ikke forestille deg kjærlighetssorg uten å ha det liksom.
Må skrive lykkelige kjærlighetssanger da! Jeg klarer ikke gjøre noe særlig kreativt i sånne nedtrykte faser med for eksempel kjærlighetssorg. Musikk må bygges ut av glede, spør du meg.
– Jeg ser den.
Men du evner dette åpenbart.
– Et sånn parforhold er ikke all kjærligheten som finnes vet du, Raymond. Du har det jo hos venner og familie også.
Det kan ikke sammenlignes, spør du meg.
– Nei, men kanskje er det en like stor verdi som ikke settes så stor pris på som det burde. Jeg hadde ikke klart de kjipe periodene uten vennene og familien min.
Det er ikke den samme tilknytningen.
– Nei, men du snakker om det å beholde inspirasjonen og føle seg trygg og sånn. For min del er ihvertfall ikke det noe problem.
Jeg synger ikke blues. Du er singel nå, eller?
– Jeg er singel, ja.
Når et forhold tar slutt for deg, er det helt krise da?
– Det var ikke det sist i hvert fall. Vi fant ut av det og vi er venner. Har du noengang følt det som jeg synger om?
Ja, det er jo det jeg mente med den «Undercover»-sangen din.
– Noe av det jeg har problemer med er når jeg skal bli fortalt hva som er virkeligheten i et forhold.
Jeg elsker å bli irettesatt, jeg. Om jeg er enig altså.
– Jeg må si at dette er uvant for meg. Jeg er ikke så mye med folk mer. Jeg er litt utrent nå.
Finnes det ikke tid?
– Jeg har ikke så lyst! Jeg har hatt mye behov for å være alene. Det har vart noen måneder nå faktisk. Først trodde jeg det var en ny depresjon og at jeg var kjempedeppa.
Var det ikke slik det var etter Ten Love Songs-innspillingen også da? Annerledes nå?
–Ja, nå går det fint. Men jeg fikk jo den uunngåelige tomhetsfølelsen da, men den er ikke så alvorlig. Jeg har bare ikke så lyst til å sosialisere.
Men dette er hyggelig da, Susanne, hæ?
– Ja, det er det. Det har kommet til et punkt nå hvor jeg har innsett at jeg nesten må begynne med sosialisering igjen.
Susanne har inntil nylig bodd en tid i London, men er nå kommet tilbake hit til bjerget og hovedstaden for permanent bosetting.
Gjorde du innspillingene til den nye skiva i London nå, ell?
– Nei, mesteparten ble gjort i New York og i Woodstock.
Akkurat. Er det nye albumet det beste du har gjort eller er det sånn at du ikke tenker sånn på det nødvendigvis?
– Nei, det vil jeg ikke svare på.
Siste må være beste, vøtt! Synes ikke det skal kreves av artister at de skal levere sin «beste» plate hver gang de kommer med et nytt. Det er vel bare annerledes? Like bra for faen!
– Ja, ikke sant. Den er annerledes helt klart. Jeg synes Ten Love Songs inneholder det beste håndverket jeg har gjort, definitivt.
Sånn rent musikalsk tenker du?
– Ja, komposisjonsmessig. Men jeg synes den nye platen er bedre lyrisk og mer interessant generelt. Jeg er veldig opptatt av håndverk og en god komposisjon og det er veldig vanskelig å få til.
Jeg kan ikke skrive låter, men jeg hører at det skjer store ting her. Det partiet med fløytesolo på «No One Believes In Love Anymore» er jo fanken meg helt sinnssykt uten at jeg klarer å utbrodere noe utover det. Det må være snakk om godt håndverk, ja.
– Er det ikke du som skriver musikken i Beglomeg?
Image may be NSFW. Clik here to view. Nei, det blir for det meste gjort på øvern, ass.
– Akkurat. Men det der med at ting skal bli bedre og bedre hele tiden er en litt kapitalistisk forståelse er det ikke?
Jo, det kan du si.
– Når jeg hører på Miles Davis, for eksempel, så driter jeg jo i om den platen jeg hører på kom før eller etter den såkalt beste platen liksom. Det har ikke så mye å si.
Enig. Men det må komme en skikkelig drittplate en gang også da! Du må gi ut en skikkelig stinker litt utpå! To, tre plater frem i tid kanskje? Så kan noen om tjue år komme og si at det er jo den som er den virkelig bra Sundfør-skiva.
– Dette er et interessant eksperiment.
Jeg synes i hvert fall det er veldig interessant med artister som har en større diskografi hvor de en gang eller to har forsøkt seg på veldig annerledes uttrykk enn det de eller tilhengerne er vant til. Ta det Trans-albumet til Neil Young for eksempel. Det er jo dritartig, da!
– Ja, vi er jo så heldige at vi kan gjøre hva vi vil liksom. Til en viss grad i hvert fall.
Jeg gleder meg til denne platen! Jeg har en følelse av at du og en annen norsk musikkartist som heter André Bratten er litt sånn sjelevenner når det kommer til musikkforståelse. Har jeg rett i det?
– Ja, på mange måter, tror jeg. Men vi er like useriøse og.
Åssen useriøs?
– Jeg er ikke sånn som nihører på alle plater og sånn…
Du elsker jo musikk du!
– Jeg gjør det, men jeg har et metningspunkt. Men jeg leker en del med det også. Jeg er veldig seriøs og jeg lever jo for det.
Hvorfor gjør du det?
– Jeg har alltid følt meg hjemme der.
Hehe, i kunsten?
– Ja.
Hvor gammel var du da du først tenkte dette?
– Seks år kanskje.
Åssen viste det seg?
– Jeg likte veldig godt å gå inn i andre verdener. Å lese en bok. Det å bli transportert til andre oppfatninger, andre verdener og andre bevisstheter.
Ja, riktig, riktig.
– Jeg har jo alltid vært veldig glad i musikk som er veldig ærlig da.
Jeg forstår ikke hva det betyr. Tekstene?
– Ja, og uttrykket. At det kommer fra hjertet. Jeg er en håpløs romantiker. Hehe. Men med tanke på kunst så er jeg veldig opptatt av det; at ting er ekte.
Hmm. Hvilke ting er det som er uekte og eller uærlig da? Åssen spotter man det?
– Det er jo noen ting som lukter penger da! Det føles uekte. Når det er sagt så retter jeg ingen moralsk pekefinger. Det bare treffer ikke meg.
Hva synes du om musikkutøvere som bruker komikk i kunstneriske uttrykk?
– Jeg synes det er kjempegøy!
Ja, Prima Vera for eksempel? Gruppen til Tom Mathisen, Herodes Falsk og min onkel Jahn.
– Nei, jeg har ikke hørt de, men har du hørt «Bleieskiftarbeider»?
Ja. Øystein Sunde. Kom igjen. Han reiser jo bare rundt og rapper jokes på små lokalrevyer som en bygdens David Bowie, han. Er det ekte det, a?
– Han er morsom da! Humor som virkemiddel er fint det.
Hva med mer plumpe ting som går på kroppens hulrom og slikt?
– Jeg synes det er morsomt, jeg. Kommer aldri over det.
Susanne har i senere tid vært opptatt av et nettverk kalt The Dark Mountain Project som består av skribenter og artister hvis ønske ifølge sin nettside er at «kulturelle uttrykk skal gjenspeile og ikke benekte dagens virkelighet med sosiale og økonomiske kriser og økologisk kollaps».
– Jeg har vært opptatt av Dark Mountain siden starten og var også med på en retreat i Spania. Jeg tror ingen jeg har snakket med har sjekket det ut før!
Må jo det om du skal drive seriøs journalistikk! Men retreat, ja! Hva foregikk der? Var det leirskole?
– Eh, Qi gong!
Image may be NSFW. Clik here to view. Yoga?
– Det kan vel minne om tai chi. Man gjør synkroniserte bevegelser. Man skal spre energi rundt omkring.
Hehe. Bevisstgjøring?
– Ja, men også litt trøst. Det var drevet av to organisasjoner. Dark Mountain og Way of Nature som er drevet av han som snakker på tittellåten på den nye platen min.
Ja, nettopp. Jeg skulle spørre deg om det. Er det fra en tale det der?
– Det er fra et intervju som jeg gjorde med han under oppholdet.
Riktig. Var det flere musikere der?
– Jeg var den eneste. For det meste var det journalister som skrev om klimaforandringer. Det var mye grining.
Ja?
– Å dele de erfaringene ble veldig mye for mange tror jeg. Maktesløsheten ved at ingen bryr seg. Jeg måtte ta pauser.
Jeg forstår. Hvor mye av platen er inspirert av dette her a?
– «Mountaineers» for eksempel, er inspirert av det samme diktet som Dark Mountain er basert på. Et dikt av Robinson Jeffers kalt «Rearmament». Han hang med Steinbeck og var en del av kunstnermiljøet på vestkysten før andre verdenskrig. Han var imot amerikansk deltagelse i andre verdenskrig og ble utvist.
Du har også sagt at du med denne skiva ønsker å adressere folks engstelse og angst for tingenes tilstand.
– Du smiler mens du sier det!
Jeg føler meg bare så seriøs så det blir vanskelig å holde masken.
– Du er jo seriøs!
Derom tviles det nok litt, men det er jo greit å prøve å drive litt seriøst og. Alt trenger ikke være om bæsj eller tiss. Du kan kanskje ta en bæsj-story på sparket?
– Ja, ok. Vi skulle spille i Kongsberg.
Skeit i buksene på Kongsbergjazzen?
– Neinei. Det var på Energimølla, den venuen. Også var det så mye snakk mens jeg spilte.
Sånn pause på bingoen-commotion?
– Det var noen runde bord hvor folk kunne stå og henge ut og snakke. Og så sa jeg bare, egentlig bare mest på tull, sånn «tusen takk til alle dere som lytter og til dere som ikke lytter så kan dere gå hjem og spise bæsj!»
Veldig bra! Fin den!
– Dagen etter skrev lokalavisen om dette. Og VG fulgte opp. Så plutselig var jeg ikke bare sur dame, men også ei som oppfordret folk til å spise bæsj.
Jeg backer dette. Kanskje VGTV kunne laget en kort serie hvor du blir med folk hjem som spiser møkka si etter å ha forstyrret en Susanne Sundfør-konsert. Bra å få med dette. Men hvor var vi nå?
– Var det et spørsmål? Klimadebatten er litt usexy.
Gjør den sexy nå da!
«Fuck for forest!» smeller det fra fotografen.
Nå ja!
– Ja, det snakket jeg masse om mens jeg var der. Neida. Den kan ikke ses så godt liksom. Det må nok bli litt verre før folk blir tiltrukket. Tenker du masse på klimaforandringer?
Nei, kan ikke si det.
– Hva tenker du på da?
Meg og mitt, vel. Men Susanne, hva tror du skal til for at to mennesker skal kunne holde sammen, a?
– Man må svelge en del kameler tror jeg. Akseptere kjedsomhet og trygghet.
Hva skal til for å orke kjedelighet da? Er det Netflix og chill du mener?
– Jeg liker godt å være hjemme og se på Netflix, jeg.
Har du sett på nye «Twin Peaks», a? HBO det da, men der er det litt Dark Mountain Project gående altså.
– Jeg liker ikke Twin Peaks. Jeg vil ikke ha kunst når jeg ser på Netflix. Da vil jeg kose meg.
Se noen «Friends»-episoder! Det er avslapning.
– Ja! Jeg ser på«Mad Men igjen. «Sex and The City» ser jeg hvis jeg er engstelig eller lei meg. Jeg leste at store deler av Great Barrier Reef var erklært dødt nå og da tenkte jeg sånn nei faen, nå får jeg se litt «Sex and the City» så jeg får sove.
Jeg bruker «Mot i brøstet» til det der.
– Haha!
Hvem er du i «Sex and the City»? Er du en smoothie av alle?
– Miranda, kanskje?
Jeg er Karl i «Mot i brøstet» og det har jeg vært siden jeg var liten. Jeg skjønner det sinnet der veldig godt.
– Er du så sint a? Du er jo alltid hyggelig og sånn du?
Njæ.
– Har du vært i slåsskamp noen gang?
Jeg har ikke byttet knyttnever, men jeg har fått et par tæver.
– På tygga?
Jeg er fra Kongsvinger.
– Jeg ser du har et Harry Potter-arr i pannen.
Nja, den plasseringen der er vel mer Charles Manson. Men skit i det. Du har begynt å ta bilder nå du?
– Jeg har begynt å kalle meg selv fotograf. All artworken til plata er bilder jeg har tatt. Jeg dro til mange steder som jeg antageligvis ikke kan dra til igjen om noen år. Der naturen forsvinner eller forandrer seg på grunn av mennesker. Sånn som regnskogen i Nepal. Der har de masse jordskred nå. Jeg snakket med regnskogsfondet før jeg dro til Amazonas fordi jeg ville fotografere noe som kanskje ikke folk hadde sett før. Så jeg fikk ordnet det slik at jeg fikk dra med en båt i syv timer ned Xinguelven til «gummitapperfolket» eller rubber tapper people på engelsk. Et folk som har bodd isolert i et par hundre år tett opp til indianere og som er blitt forfulgt av andre brasilianere som har forsøkt å ta landområdene deres. Det var en intens opplevelse, kan du si.
Var det klimagreiene som var motivasjonen for å starte dette fotoprosjektet?
– Nei, jeg trengte en liten pause og det som jeg liker veldig godt med å ta bilder er at jeg kan distansere meg fra ting. Det blir nesten som meditasjon. Trekke seg tilbake og observere. Også elsker jeg å gå og hente bildene etter fremkalling.
Tar du med kameraet på fylla eller?
– Jeg tok noen bra bilder på byen i London en gang.
På en skikkelig burner?
– En burner?
Bender heter det vel på fagspråket. Har det blitt noen solide benders i London?
– Mhm.
Todagers?
– Hæ? Hvordan kom vi hit? Det ble vel fuktig av og til. Ikke så mye nå lengre.
Synes det er vanskelig å stoppe med det der.
– Det handler nok om at mange av vennene mine er i forhold eller har fått barn. Det er ikke så mange å gå ut med lenger og det er kanskje like greit. Det var også en av grunnene til at jeg flyttet til London fordi jeg syntes kanskje ikke det livet var så interessant lenger.
Oslofylla?
– Ja, det barlivet. Det ble veldig repetitivt. Hvor gammel er du nå?
35.
– Det er en god alder.
Kanskje. Livet mangler litt retning kanskje likevel. Jobben min de siste syv årene går mot slutten nå.
– Har du jobbet så lenge? Det har du aldri sagt?!
Vi har kanskje ikke snakket så mye?
– Jo, jeg husker den andre gangen vi møttes, da skulle du bare lukte på støvlettene mine hele veien!
Faen for noen stories!
– Ja, jeg synes jo det er kjempemoro. Jeg synes det er fint når folk er litt annerledes.
En helt legitim måte å bli kjent på det der.
– Hehe, jo! Men da sa jeg sånn «kan vi ikke snakke litt sammen nå?» Og da fortalte du vagt om noe jobbing, men ikke at det var så mye.
OK. Er du oppvokst i et kristent hjem?
– Nei.
Er du kristen?
– Nei. Hvorfor spør du om dette?
En god venn gjorde meg obs på et bidrag du har med på den Mette Marit-kuraterte samleren kalt Sorgen og gleden, hvor du gjør en praktfull versjon av «Ingen vinner frem til den evige ro».
– Oi, takk!
Ja, jeg var ikke klar over dette. Valgte du den salmen selv? På grunn av teksten, eller?
– Jeg har alltid vært en drama queen!
Jeg og. Veldig fint å høre deg synge på norsk, synes jeg. Blir det en norsk plate noengang?
– Nei, hvorfor det? Jeg skriver dikt på norsk, da. Men det er tre grunner til at jeg skriver på engelsk. Det første er at jeg har nesten bare har hørt på engelskspråklig musikk. Det andre er at om jeg skal synge til folk utenfor Norge så må jeg synge på engelsk så de forstår, og det siste er at det bare føles naturlig. Jeg husker når jeg begynte for ti år siden så var det en stor debatt og folk var sure på meg fordi jeg sang på engelsk! Slike nynorskforkjempere. Jeg er ikke noe glad i nynorsk.
Jeg har Facebook på nynorsk. Har du fått med deg at Radioresepsjonen omtaler deg som Kukkanne Kundfør?
– Nei!
Selv omtaler jeg deg som «cookie» om dagen. Det synes jeg er fint.
– Som en kjeks eller en kuk?
En cookie, liksom.
– Det er stor forskjell!
En treat da!
– Det er fint, da.
Det er veldig fint. Godt med en cookie til kaffen.
Music For People In Trouble er tilgjengelig der du hører og kjøper musikk.
Våre politiske reportere Ida Wammer og Erlend Mørch har møtt alle partiene som ligger an til å få plass på Stortinget, for å bestemme seg for hva de skal stemme ved sitt første stortingsvalg. Kanskje de kan bestemme for deg og? Her er alle intervjuene!
Musikken er Beglomegs «The Land of 1,000 Snakes III/IV: The Land/The Snake».
NATT&DAGs valgomat har holdt koken i en uke og det er på høy tid å presentere våre prognoser!
18099 av våre lesere, som alle representerer et perfekt kulturelt tverrsnitt av befolkningen, har valgomatet seg fram til en uløselig regjeringskabal hvor verken AP, SV og SP eller gjengen med Høyre, FrP, KrF og Venstre klarer å sikre seg flertall alene. De er begge avhengige av MDG, tilsynelatende Norges største parti.
Valgets tapere er SP og V som begge havner under sperregrensen, i tillegg til AP som gjør et katastrofevalg med kun 10% av stemmene.
Valgets store vinnere er MDG og Rødt som havner på henholdsvis 23% og 18%.
Image may be NSFW. Clik here to view.Hvilke spørsmål var det som virkelig delte folket? Vel, det mest polariserende spørsmålet omhandlet, ikke overraskende, tacotradisjoner. Her var det kun 10% som ikke hadde gjort seg opp en mening:
Det var generelt sett stor enighet i at hvaler ikke selv har ansvar for hvor mye plastavfall de spiser, og at han innvandreren nede på hjørnet har mye spennende frukt og grønt:
Sommeren er over, rusen består, og Norges viktigste, og eneste, podcast om rus er tilbake – i nytt format, og med flere sosiale medier enn før! Følg dem på Facebook, len deg godt tilbake i stresslessen og blås en sky med en herlig duft av energidrikk-blåbær. For det som er bra med vaping er at det bare er damp og at man derfor kan røyke inne. Eller?
For hva er vaping, eller fordamping, som det kanskje heter på norsk?
Nylig ble også vaping forbudt på en del offentlige steder. Podcast om rus tar for seg de nye lovene som kommer, og peker på svakheter i språket som benyttes.
Skal vaping behandles helt likt som tobakksbruk? Og hvorfor vil ikke helsemyndighetene fremheve snus som et mindre helseskadelig alternativ enn sigaretter?
Helsedirektoratets nye snusbokser skal gjøre snusing sykt nørd blant ungdom (som vaping allerede er?), mens de skadelige sigarettene bare blir mer opprørske, jo mer de svartmales, mener Bøffert og Per Ståle. Reguleringen av nikotinprodukter handler fremdeles om moral, men mangler det som virkelig fjerner romantikken fra opprør: skadereduksjon.
Hør og bidra i debatten selv, ikke bare sitt der og vape, jeeez.
Jeg stemte ikke på deg, av den enkle grunn at jeg ikke ønsker at FrP skal være med å styre landet. Men jeg har tro på at Norge er et robust demokrati som kan takle fire år med en potensiell justisminister som vil innføre kjemisk kastrering av og fotlenke på mulige seksualforbrytere, for å nevne noen av hjertesakene til ditt samarbeidsparti.
Det jeg derimot IKKE kommer til å takle er om du ikke innfrir på de løftene du har gitt meg og oss som rusavhengige siden vi begynte vår felles reise mot en rusreform via debatter i avis, radio, TV og til slutt skulder mot skulder i selveste FN. Både på Twitter, i personlige meldinger og når jeg har snakket med deg og sett deg rett inn i øynene har du lovet meg på vegne av tusenvis av rusbrukere at du skal bruke din mye omtalte og utvidede pengesekk på å bedre våre liv og gi verdighet til dem som trenger det mest ved å innføre #RUSREFORM i Norge.
Planen slik jeg skjønte det var at dette skulle skje nå etter valget og at du – om du fortsetter som helseminister i en blå regjering har ansvaret for at dette løftet blir holdt og effektene av disse løftene materialiseres NÅ. Ikke neste år, ikke etter kommunevalget eller neste Stortingsvalg. Vi krever forandring NÅ i 2017.
For å minne deg kjapt på hva det (viktigste) vi umiddelbart krever er:
– FULL AVKRIMINALISERING slik at de svakeste og mest utsatte slipper å bli jaget og hundset av politiet for offerløse forbrytelser
– HEROINASSISTERT BEHANDLING slik at dem som ikke klarer å nyttiggjøre seg av substitusjons-preparater kan få verdige liv
– FLERBRUKSROM FOR RUSMIDLER slik at dem som velger å røyke heroin eller injisere amfetamin også kan føle seg ivaretatt
Utover det håper jeg at du vil fortsette å engasjere deg i debatten, vær med oss på reisen mot en bedre ruspolitikk og rusbehandling, en reise som vil innebære tøffe valg, harde prioriteringer og et åpent sinn.
Det er ikke mange år til dem som ikke har overveid muligheten for en ny måte å regulere illegale stoffer på – ikke minst i solidaritet med de millioner av ofre i produksjons- og transittland som Mexico, Guatemala, Nigeria, Burma og Afghanistan for å nevne en håndfull – kan finne seg i å ende opp på feil side av historien på folkemord-nivå (les: ala dem som, som btw på tross av mye mindre tilgjengelig informasjon enn dagens policy makere sitter på, støttet Pol Pot, Stalin og for den saks skyld Hitler) – ja, såpass blodig og ødeleggende er denne såkalte «krigen mot narkotika» for så enormt mange og uforholdsmessig mange av disse lever i land som har mer enn nok å stri med fra før.
Her hjemme har vi en rusomsorg som «gjør mye bra for mange», men hvor enorme summer går nærmest uavkortet til en håndfull aktører år etter år med en reformvillighet som i beste fall er laber. Her må nye ideer implementeres, og du sitter på nøkkelen i form av penger og makt til å distribuere disse.
Det handler nemlig ikke alltid om hvor store summene er, men hvor godt pengene brukes og ikke minst om at vi – og da mener jeg alle, fra mannen på Plata med knekk i knærne til Kong Salomo med stilig dress i helsedirektoratet – kan få tydelige evidens-baserte analyser servert på et språk vi forstår som viser oss entydig at pengene dere bruker på oss, faktisk kommer oss til gode i størst mulig grad.
Slik er ikke situasjonen nå.
Fortsatt dør snaut 300 av våre rusmiddelavhengige hvert år av totalt unødvendige overdoser som våre politikere kunne vært med å stoppe om de forandret tilnærming til rusfeltet. I fjor døde dobbelt så mange av overdose som i trafikkulykker. Å insistere på en forbudslinje, opponere mot flerbruksrom og heroinassistert behandling og andre tiltak som kan vise seg livreddende, er slik jeg ser det sammenlignbart med at politikerene i dette landet gikk inn i privatbiler og fjernet setebeltet fra bilister mot bedre vitende.
Vi har ikke flere liv å miste, og de av oss med rusavhengighet godtar ikke lenger å leve som annenrangs borgere.
Du Bent Høie, har nå en historisk mulighet til å virkelig reformere dette landet på rusfeltet, og jeg ønsker deg masse lykke til og på forhånd takk. Om du derimot ikke innfrir på de løftene du både har gitt meg personlig og oss som gruppe kommer jeg til å bite meg fast i benet ditt og ikke slippe før du gjør som vi har avtalt.
Har du ikke fått med deg den siste woke-trenden eller, din fascist?
Victoria Princewill, skribent med master i filosofi fra University College of London, argumenterte nylig i en BBC-video at «white people’s» bruk av «black people reaction GIFs» er vår moderne ekvivalent til blackface-sminken fra forrige århundrets Minstrel-shows.
Princewell kaller dette fenomenet for DIGITAL BLACKFACE.
Mørkhudede mennesker skal selv få velge hvordan de vil fremstilles, og GIFs bidrar til en unyansert og todimensjonal oppfatning av demografien, mener hun.
Et av premissene er at de fleste GIFs inneholder mørkhudede fjes. NATT&DAGs frivillige research-avdeling slo på datamaskinen, gikk inn på GIPHY.com og forsikret oss om at nei, vi lever ikke i et apartheid-samfunn der det er en overveldende andel mørkhudede GIFs under «trending».
Videoen har skapt reaksjoner i sosiale medier, og det direkte YouTube-demokratiet har talt: I skrivende stund har videoen stusselige 484 likes og overveldende 70.000 dislikes.
Det er ikke bare hvite som bruker svarte GIFs som får gjennomgå, hun kritiserer også hvite som bruker mørkhudede emojis. Check your privilege, cultural appropriators…
Kan apper og nettsteder erstatte fysiske gallerier? Kan man få et Foodora for kunst? Vi hørte med to av de nye stedene hvor du kanskje kjøper ditt neste kunstverk.
Hvem og hva er dere?
– Nordic Art Issue tilbyr original kunst, trykk og fotokunst fra up-and-coming norske kunstnere. Flere av de vi selger for er tidlig i karrieren, derfor finner du original kunst og autentiske limited editions i høy kvalitet til en rimelig penge når du handler hos oss.
Hvordan vil du beskrive rommet mellom high end kunst til uoppnåelige priser og billig plakatkunst?
– Det finnes mye mellom plakatkunst og høyt priset kunst. Utfordringen er at det er vanskelig å orientere seg blant nye og mindre etablerte kunstnere. Så om man ikke er kunstviter kan det være utfordrende å skjønne hvor man skal begynne letingen, hva ting koster og hva som er gode kjøp. Det er dette vi jobber med å løse, slik at vi får frem mellomsjiktet som fortjener mer oppmerksomhet.
– Det er mange forskjellige mennesker som handler hos oss, men hvis jeg skal generalisere litt så er det nok en liten overvekt av unge mennesker fra hovedstaden som jobber i kreative bransjer, har en grei inntekt og som er komfortable med netthandel.
Hvor godt kommer kunstneren ut i dealen deres?
– Målet er å gjøre det enklere for unge kunstnere å selge mer kunst. Jeg tror vi tilbyr dem en god tjeneste ved at vi tilrettelegger for å nå et bredere publikum. Vi har en no cure no pay-løsning der vi tar en liten provisjon når vi selger et verk for kunstneren, og har ingen faste gebyrer eller kostnader. Siden vi er nettbasert kan vi ta en lavere sats enn tradisjonelle gallerier. Med det gir vi kunstnerne en bedre deal. Nå som vi er relativt nye i gamet er vi fleksible og åpne for tilbakemeldingene fra de vi jobber med. Nordic Art Issue prøver hele tiden å gjøre det vi kan for å tilby et samarbeid som er verdt mer enn det koster.
Hva mister man i møtet med det digitale i kunstsammenheng?
– Jeg synes det er mye greiere å snakke om hva man vinner: Man kan lete og orientere seg på egne premisser, uavhengig av tid og sted. Når det er sagt er det klart at kunst er visuelt. Det å se ting fysisk kan gi en annerledes og i blant bedre opplevelse. Om man ser på kunst i et galleri bruker man jo sansene på en litt annen måte enn gjennom en skjerm. Man forholder seg til arkitektur, rom, inntrykk og opplevelsen. Utfordringen når man jobber med kunst digitalt er å fokusere på det visuelle og å forsøke å overkomme noen av de åpenbare begrensningene.
Hvem og hva er dere?
– Artland er en app for kunstentusiaster og kunstsamlere på alle nivåer. På appen kan de dele bilder av egne verk, se på andres samlinger og lese saker om samlere, utstillinger og kunstnere. Appen kan minne om Instagram, men består utelukkende av bilder av og saker om kunst. Hos oss får du tilgang til anmeldelser og kunstkritikk, i tillegg til skråblikk på ulike tendenser og kunstfenomener. Du har også muligheten til å selge verk fra samlingen din eller kjøpe kunst fra noen av de beste galleriene i verden. Kanskje viktigst av alt er det interaktive og sosiale aspektet: Du kan komme i kontakt med likesinnede og nybegynnere, så vel som connoisseurer.
Hva gjør dere unike? Hva skiller dere fra andre kolleger i samme marked?
– Artland er så vidt meg bekjent den eneste kunstappen i verden som tilbyr kjøp og salg av kunst, nyheter og en bred plattform for sosial interaksjon på et og samme sted.
Hvilke planer og visjoner har dere for geskjeften?
– Planen er å gjøre Artland til et globalt fellesskap for alle som er glad i kunst enten du samler på kunst eller bare er nysgjerrig på hva som skjer på den internasjonale kunstscenen. I løpet av høsten 2017 lanseres appen over hele verden, med nye ansettelser i blant annet London, Los Angeles, New York, Beijing, Amsterdam, Brussel og Berlin.
Har dere en idé om hvem kjøperne deres er?
– Jeg vet at mange av kjøperne er storbybeboere fra den såkalte millenniumsgenerasjonen. Både Bolia-estetikerne som ønsker noe vakkert på veggen og de som går med Stone Island-gensere og digger mer trashy ting. Usikker på hvor stor avstand det egentlig er mellom disse ytterpunktene, men jeg tror på sett og vis denne gruppen utgjør brorparten av dem som kjøper kunst hos oss. Når det er sagt ønsker vi alle mennesker velkomne til å kjøpe og se på kunst i Artland, uavhengig av møbel- og klespreferanser.
Hvordan vil du beskrive rommet mellom high end kunst til uoppnåelige priser og billig plakatkunst?
– Sett fra mitt ståsted, med en viss forståelse for kunst og tilhørende koder, virker det rommet nærmest å ha implodert. I den kulturelle middelklassen som behersker ironien like godt som det alvorstunge, møter jeg ofte folk som liksom er sin egen lille Duchamp. Bestemors veggporselen kan være superhot så lenge det henger på riktig hybelvegg. Det rommet du spør om ser nok litt annerledes ut om du ikke er like bevandret i kunstens verden. Avstandene mellom high end og IKEA kan da synes større. Men jeg opplever samtidig at skillene, både når det gjelder pris og smak, blir mindre rigide. Det gjør noe med tilgjengeligheten til kunst, på godt og vondt. Digitaliseringen av kunstformidlingen, sosiale medier, og stadig flere aktører som selger god kunst til mindre enn en kveld på byen, bidrar til dette.
Revolver har vært en sentral aktør i Oslos konsert- og uteliv siden 2007. Dette var før mange av oss begynte å drikke, noen gikk til og med bare på barneskolen. Det har derfor alltid føltes som Revolver har «vært der». Og måtte den leva uti hundrade år!
Vi gir også bort et par billetter. Kommenter navnet på en venn i kommentarfeltet og du er med i trekningen!
10 år er dritlenge, hvor mange liter øl tror du dere har solgt? Sånn kjapt i hodet. – Vi har nok solgt et par millioner øl.
Hva er det verste som har skjedd Revolver? –Det verste som har skjedd Revolver er når det har vært ansatte eller gjester som har blitt skadet, fysisk eller psykisk, av idioter som tror de kan justere sin egen dårlige selvfølelse gjennom å ødelegge for andre.
Hva er det beste som har skjedd Revolver? – Det beste som har skjedd er all gleden, folk som har det fett, de som har møttes her og blitt kjærester, giftet seg og fått barn, alle smilene og klemmene, bandene som har begynt her og blitt bra/store. Alle de sinnsykt bra konsertene. Kjærligheten.
Hva er det som gjør dere så bra? – Det som gjør Revolver bra er at stedet er som en jungel der det lever masse forskjellige rare dyr, som har sine egne habitat. Det er et veldig organisk sted.
Filip Roshauw fra The Switch er selv litt eldre enn 10 år, og spiller i et band som bare er sju. Revolver både vært et fast vannhøl og et sted man regelmessig har kunne se de frimodige trubadurene blåse fra seg.
Er dere sånne som lett får dere et stamsted? – Jeg aner ikke – det ble vel egentlig sånn mest fordi Peter (Vollset, tekstforfatter i The Switch, intervjuobj.anm.) startet å jobbe der. Tror alle som har vært gode venner med bartendere vet at den enkleste måten å få tak i / hengt med vedkommende er å stikke innom baren de jobber i. Og etter hvert ble vi booka (først på femårsjubileumet, faktisk), og så produserte Ole Øvstedal oss, også hadde vi liksom plutselig skrevet en låt hvor vi nevner stedet. Det lå vel i kortene at vi hadde spilt og trivdes der uansett, altså, det er uunngåelig om man spiller sånn gitarmusikk som oss i Oslo. Men jeg tror ikke The Switch hadde gått inn i en lignende symbiose om det hadde vært for den ansettelsen.
Har tidligere stamsteder vært skolebiblioteket i friminuttet og det offentlige biblioteket etter skolen? – Nei, jeg bodde såpass nær skolen at man gjerne stakk hjem til meg i storefri og etter skolen. Skolebiblioteket på Marienlyst var ganske døvt, såvidt jeg husker – eller, i hvert fall ikke noe kjempespennende sted å henge. Men den skolen har en jævlig fin aula hvor jeg var mye og spilte og sånn. Jeg gikk i korps og det preget livet mitt i svært stor grad, kan du si.
Hva er det rareste som har skjedd dere på en konsert? – Det hender at julenissen og hjelperne hans stikker innom, men ellers veit du jo godt åssen det er, Furu, under konsert har man jo gjerne mer enn nok med å stokke fingrene og huske all teksten og hvordan låtene går og sånn.
Hva er det rareste som har skjedd på Revolver? – Hmmm. Dette VET jeg at det finnes en del ålreite svar på, men jeg har stort sett aldri vært til stede under de rareste hendelsene. For å gi et litt knirkete, selvsentrert svar, tror jeg at den første avviklingen av Klubb Dagsnytt 18 – hvor man altså hadde klart å samle en full bar til å høre på Dagsnytt 18 på en fredag, sendingen satte i gang, alle klappet og så så på usikkert på hverandre (for hva faen gjør man da? Skal man bare sitte stille og høre på? Skal man være et Ricki Lake-aktig publikum og oooohe/brøle av ting? Finnes det drikkelek-regler?) var ganske rart, både på en morsom og nokså ubehagelig måte.
Image may be NSFW. Clik here to view.Den kristne vestlandsjenta Thelma (Eili Harboe) flytter til Oslo for å studere biologi på Blindern. Kort tid etter studiestart møter hun Anja (Kaya Wilkins) og jentene utvikler raskt et vennskap med sterke følelser.
Når Thelma får det som tilsynelatende ser ut som et epileptisk anfall på lesesalen, tar det ikke lang tid før vi forstår at ting ikke er så enkle som de først ser ut til.
Først og fremst: Thelma er ikke en dårlig film.
Eskil Vogt og Joachim Trier har skrevet et nøkternt, realistisk og fengende manus. Filmen er i kjent Trier-stil full av vakre bilder, og Ola Fløttum bidrar med god filmmusikk som underbygger filmens stemning. Thelma løfter også frem nye skuespillertalenter som skinner gjennom hele filmen.
Thelmas største styrke er nettopp hovedrollenes skuespillerprestasjoner. Eili Harboe gjør en imponerende rolle som studenten Thelma som som dras mellom flere krefter.
Image may be NSFW. Clik here to view.
Thelma er både søkende og avvisende, men også sårbar og kraftfull, og Harboe mestrer disse motsetningene godt. Dette gjør Thelma til en spennende karakter som det er vanskelig å fjerne blikket fra.
Skuespiller-debutant Kaya Wilkins (kjent som artisten Okay Kaya) viser seg også som en dyktig skuespiller i rollen som Anja. Der Thelma er ensom, usikker og keitete, er Anja populær, varm og mystisk.
Også Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen er troverdige i sine roller som Thelmas religiøse og over gjennomsnittet kontrollerende foreldre.
Image may be NSFW. Clik here to view.
Dessverre fremstår Triers ønske om å etablere seg i en ny sjanger tidvis både påtatt og påtrengende.
Symbolene vann, slanger og kråker gjentas til det kjedsommelige, og ender opp med å nærmest undergrave hele filmens tematikk. Det samme gjelder spillet på kontrastene mellom naturvitenskap og religion, samt religionens renhet og kontroll i møte med storbyens fristelser.
Trier viderefører sin regi-stil fra tidligere filmer i Thelma; han har bare lagt til en dimensjon av svulstig symbolikk. Når de spenningsskapende symbolene i tillegg er som tatt rett ut av læreboka, føles overgangen fra sosialdrama til den overnaturlige romantiske thrilleren kun delvis vellykket.
Image may be NSFW. Clik here to view.
Filmen kunne med fordel avsluttet i to eller tre scener tidligere, og når avslutningen i tillegg er så full av klisjeer som den er, er det umulig å ikke gå ut av kinosalen med en følelse av at Thelma vil litt for mye på en gang.
Føler du ikke den nordiske patriotismen nok av lojaliteten til house Stark?
Du får ikke ordentlig høyreekstrem gåsehud av spel, Vikingskiphuset eller «Norway – Home Of The Viking’s» capser fra souvenirsjappene på Karl Johan, sier du?
Hanne Nabintu Herland har hørt dine bønner. Tirsdag 19. september er det premiere på hennes nye nettserie.
«Vi samtaler om vikingtid, norrøn kultur og norsk storhetstid på 1200-tallet, samt moderne store nordmenn som Fridtjof Nansen.»
I første episode snakker hele Norges utenriksekspert om vikingtiden med «vikinghøvdingen» Georg Olafr Reydarsson. Han er leder for Vikingvalley Gudvangen, en turistattraksjon der man kan leve som en viking for en dag, med aktiviteter som spikking, lekeslosskamper og skyting med pil og bue. Den autentiske opplevelsen av å være en 11 år gammel gutt, altså.
Tusenfryds temapark «Thors Rike» er tydeligvis ikke nok for den moderne vikingentusiast.
Dette er tydelig ikke en faktabasert dokumentarserie, den politiske agendaen er klinkende klar. «Vi snakker jo ofte om andre kulturer, men ikke fullt så mye om vår egen kulturelle arv.» Går det virkelig an å ikke ha fått med seg den gyselige debatten om norske verdier?
Vi venter spent på første episode av «Fryktløse Nordmenn», spesielt temaepisoden om Thor Heyerdahl. Var det ikke noe sånt? Christian Tybring-Gjedde? Jon Gelius?
Joacim «Jokke» Triers nye spillefilm «Thelma» har stort sett fått gode kritikker, og selv om den er ganske skummel er det jo en film man bør «få med seg».
Men når en såpass anerkjent regissør slipper en ny film er det ikke til å legge skjul på at man kan få litt høye skuldre. For hva skal man egentlig mene om filmen? Hva kommer andre til å si hvis du mener noe som ikke samsvarer med resten av personaen din, eller gud forby om meningen din rett og slett er FEIL?
Under Slottsfjell i år arrangerte Cezinando sin egen klubbkveld på Kastellnatt, 1111501612-klubb. Det resulterte i rekordlange køer og over 2000 mennesker stappet inn i den gamle rørfabrikken ved elva. De fleste hadde nok kommet for å synge med på «Håper du har plass», men først var det en gjeng 19-åringer i Manchester United-drakter, rosa hettegensere og Ed Hardy-capser som krevde oppmerksomheten, med refrenger av typen «612 612 612 612 612 612».
Dagen etter var de å se på hovedscenen med NMG/G-gjengen, som hadde fått i oppgave å erstatte Gucci Mane.Ting har skjedd raskt for 612.
Det er under ett år siden de spilte sin første konsert, og litt over ett år siden de lagde sin første låt, «Blå», som starter med en forvrengt stemme samplet fra TV Norge-programmet Politiet, og linja «Når jeg føler meg blå, knasker jeg i meg noen valium blå».
Thomas, eller «T_boyofficial» (19) og Tim, «Slim Tim»(19) gikk fortsatt på videregående, og kalte seg for Double T. (Ingen i 612 ønsker å oppgi fulle navn).
– Vi bare lagde noe en dag for moro skyld og sendte Soundcloud-linken til noen kompiser. Det var moro, så vi lagde noen fler, sier Thomas.
Han sitter klemt ned i en sofa mellom «Lille Leon» (18) og «Bønna» (19), som ble med etterhvert. Double T ble til 612, etter deres allerede eksisterende graffiti-crew.
– Jeg ble gira på å bli med da jeg slutta med graffiti. Ville heller brukte tiden min på det, og bare se hva jeg kunne passe til, sier Bønna.
– Jeg og Thomas gikk på Elvebakken, som har studio. Det var der vi begynte å lage sanger sammen, sier Leon.
Vi er hjemme hos King Skurk One og hans makker Mogger Don, i en grå og tåkelagt leilighet innredet som dødsboet til Otto Jespersen-karakteren Birger. Rundt bordet sitter et par fjes fra Dårlig Vane, King Skurk One, Mogger, 612-DJ Lars og et par andre kompiser.
I tillegg til Cezinando er det King Skurk One og Mogger som har pushet 612 opp og frem. De møttes gjennom graffiti-miljøet, og det Mogger beskriver som «mine yngre venners yngre venner». Den første spillejobben var som support for King Skurk One i kjelleren på Pauls Boutique, sammen med den legendariske Holmlia-rapperen Lil Goldfish. Bønna husker konserten som «JÆVLIG gæst».
– Jeg hadde et par kompiser som kom tidlig for å se oss, men de måtte stikke fordi det var så varmt der nede, sier Leon.
På dette tidspunktet hadde de bare gitt ut et par-tre låter som Double T, men Leon og Bønna var allerede med.
– Konserten gjorde det veldig mye mer motiverende å lage mer musikk, sier Leon.
Hvordan har det vært å gå fra dét til for eksempel Slottsfjell på så kort tid?
– Det er dope. Det er fett, liksom, sier Thomas.
– Det er heftig, liksom. Det er fett som faen. Det er lit, sier Bønna.
612 holder det enkelt, både i intervjusituasjoner og på mikken. Det er ukompliserte tekster og melodier over minimalistiske produksjoner. Tboy rapper sakte og synger særpreget sløvt, hovedsakelig om typiske trap-interessert-tenårings-interesser som piller, plater, politi og penger. Bønna er hyperaktiv hypeman og sertifisert stagediver («har dykkersertifikat!»), men bidrar også med monologer på noen av låtene. Lille Leon fremstår som et ufrivillig sjarmerende raptalent, på tross av, eller kanskje på grunn av, et nærmest komisk snevert tekstunivers der alt handler om konseptet «få dyre ting gratis».
Den beste introduksjonen til dette universet er låta «612 for alltid», gruppas nyeste og mest populære låt. Den starter med en Bønna-monolog, der han påstår at «alle andre drømmer om livet vi har, mens vi stjeler livet folk drømmer om», før Lille Leon tar over på refrenget – en oppramsing av all things 612: Moncler-jakker, Polo badesaker(!), Jarritos-brus, «store kebaber», Gucci-sandaler og så videre.
Hva slags liv er det dere stjeler, Bønna?
– Jeg vil påstå at de folka som er rundt her på Solli plass har et jævlig fett liv. Og vi bøffa det på en måte, eller vi kjørte en snarvei ved å lage fet musikk, sier Bønna.
Etter debuten i kjelleren på Pauls ble det flere oppvarmingsjobber for King Skurk One, de spilte i Bergen og Trondheim, på Vibbefest på Parkteatret og på et utsolgt Rockefeller med NMG/G-gjengen i mai.
Politiet møter flittig opp på alle konserter. Bønna har en teori om hvorfor:
– Spilles det hiphop kommer det politi fordi de tror de skal finne dop. De går dit for å få mer penger. Politi er på de fleste hiphop-konserter, og jeg har et tips til dem: De kan bare slutte å være sivil for alle ser det, og det er jævlig kleint.
Han har selv et anstrengt forhold til «baosj». Musikkvideoen til «Gjengtegn» starter som en Olsenbanden-film, der Bønna blir møtt av resten av gjengen når han slipper ut av «Botsen».
– Mamma ble litt lei seg da hun så i musikkvideoen at jeg kom ut av fengsel, sier han, men mener han gjør det godt igjen når han spiller for fulle hos på Rockefeller og Slottsfjell.
Slottsfjell var det imidlertid like før ikke ble noe av, av grunner som typisk ikke gjør foreldre stolte. Lille Leon var på det han beskriver som «en ufrivillig ferie i Sveits». Han visste ikke hvor lenge denne ferien ville vare, og det var like før Cezinando måtte finne erstattere.
– Det var kanskje litt problemer, men det ordna seg, vi kom til slutt. Jeg var på ufrivillig ferie i Sveits, men jeg bodde gratis og fikk mat og sånn, sier Leon fornøyd, mens han spinner spinner og drikker brus.
Hva er målet fremover?
– Tjene opp mange sandwicher og dra til Ibiza, sier Thomas.
Denne saken ble først publisert i N&D april 2009. Re-publiseres grunnet Eirik Jensens nylige 21 års fengsel-dom for grov korrupsjon og medvirkning til narkotikasmugling.
B-gjeng-familien Rasool gikk ned på Capone-måten, tatt på skatten. NOKAS-saken tok det som måtte finnes av et organisert rans-Oslo med seg i dragsuget. MC-gjengene kjører sykkel. Og Young Guns? Hva er igjen der etter at Jeddi møtte sin bane i en utbrent bil tidligere i år?
Med andre ord: Det er Tabula Rasa i Oslo by. NATT&DAG bestemte seg for å finne ut av hvem som står først i arverekkefølgen til å ta over gatekriminaliteten.
Hvem blir det kriminelle Oslos kommende kraftsenter? Generation Next. Og det er bare å si det med én gang:
Går du med en Soprano i magen, er dette ditt øyeblikk!
La oss ta en kort tur tilbake tildet glade 90-tall: Bokstavgjengene var Oslos ansikt utad. Selvsikre, unge menn trilla rundt i lilla-metallic BMW’er. Så høy splifføring som mulig. Gutta eide ikke utesteder og dørvakter. De eide byen.
2006: Aker Brygge.
Skudd ble avfyrt. Igjen. Moroa pleide å være forbeholdt lokalbefolkningen i Groruddalen.Nå var den plutselig tilgjenglig for finansfiffen. Det likte ikke ordensmakta.Og tok affære. Vi kjenner historien: Politiets Operasjon Nemesis. Razziaer. Våpenbeslag. Og til sist bildet av Pelé somsmilende poserer med kjente fjes fra Furuset. Opprydding. Det politiet ikkefikser, tas internt.
Januar 2009.
Mohammed «Jeddi» Javed blir funnet drept, henrettet på Haugerud. Game over?
Eller er Oslos organiserte kriminalitet i ferd med skifte fra en form til en annen? Byen flyter over av dop. Den koster penger. Og noen casher inn. Er det slik at Furuset Bad Boys har tenkt seg om og skiftet taktikk? Sluttet å investere veskenappingsoverskuddet i diamantbelagte hub-caps? Dealer de heller tyngre stoffer og setter kronene på høyrentekonto på Caymanøyene?
«Det er jævla slitsomt å være i en gjeng nå».
Ordene kommer fra Eirik Jensen. Han jobbet med organisert kriminalitet allerede midt på 80-tallet. Han har ledet politiets Gjengsatsing siden starten i ’06, og vet, ifølge enkelte, mer om gjengmiljøet enn de noen gang vil gjøre sjøl. Han sitter tilbakelent i stolen på kontoret sitt i politihuset på Grønland. Utseende som en sjørøver: tykk lenke rundt halsen, bling i øret, tilbakegredd hår. Men stemmen er lav og fast.
Gjengene er borte fra gatebildet. Hvordan er egentlig situasjonen?
– Ting har forandret seg. På midten av 90-tallet var det slik at gutta reiste rundt med media på slep og var veldig synlige. Og de var mange. Vi regnet med at det bare i bokstavgjengene, som vi kalte dem, var mellom 200 og 300 stykk mer eller mindre aktive medlemmer. Sånn det er i dag,vil jeg si at Young Guns teller mellom 8-10 medlemmer. B-Gjengen 15-25. Men når det drar seg til, faller det mange fra. Kanskje det er noe sånn som tolv, tretten stykker som fortsatt mener alvor.
Det er ikke noe spesielt høy tall med tanke på hvor mye oppmerksomhet det har vært?
–Nei. Folk er mer forsiktige nå. Vi har slått ned på alt. Kjører de uten setebelte får de pålegg som alle andre. Og så har vi jo tatt fra dem mange ting. Kutta ressursene deres. Det er jævla slitsomt å være i en gjeng nå.
Så du sier at gjengkriminaliteten i realiteten ikke eksisterer i Oslo 2009?
–Når det kommer til hardt mot hardt er det ikke allverdens å regne med lenger. Etter at Jeddi ble skutt er det ikke så mange tøffinger igjen. Men spørsmålet er også hva gjengkriminaliteten egentlig var. Mye av skytingen og de greiene handler mer om ære og små dritt-ting enn egentlig vinningskriminalitet. Og her har vår innsats absolutt redusert de alvorlige episodene. Det er enkle ting. Nå tør de ikke å kjøre rundt med våpen i bilene lenger. Når de kommer i opphetede situasjoner må de hjem og hente våpnene som ofte er jævlig godt gjemt. Og dermed rekker ofte ting å roe seg før de er tilbake. Det er så enkelt.
Men det er mer dop i Oslo enn noen gang. Har ikke gjengene noe med det å gjøre?
–Jo, men ting er veldig annerledes. Før var gjengene mer selvforsynte med stoff og kjørte sin egen operasjon med full kontroll. Nå er de en del av et større nettverk. I løpet av årene har de bygd opp et rimelig omfattende kontaktnett. De får tilbud om varer hele tiden. Men mye av det forsvinner ut av byen til byer andre steder i landet, der det ikke er så mye trøkk som her.
Så de outsourcer ganske enkelt en del av businessen?
– Ja, de samarbeider mye mer med det vi kan kalle norske, kjente kjeltringer. Men det er ikke så lett lenger, det heller. Vi nappa simpelthen inn alle de var i kontakt med…
Image may be NSFW. Clik here to view.
GANG RELATED: Faksimile, NATT&DAG april 2009.
Men hvis ikke de klassiske gjengene besørger dop og organisert krim i Oslo, hvem styrer butikken da?
– Nye folk etablerer seg og tar markedet ganske i det stille. Men det ligner ikke på det vi så på 90-tallet. Det er mye løsere sammenslutninger. Vi har jo vietnamesere, albanere, litauere… Og somaliske miljøer der ting fungerer helt annerledes. Dette er tidligere barnesoldater. Folk som er skrudd sammen på en helt annen måte, helt uten hemninger.
Så det er disse som er utfordringen fremover?
Det svarer Eirik Jensen bare tja på. Og kommer i stedet med en utgreining som burde bli et standard innlegg i alle debatter om radikal islam og generell innvandringspolitikk: En dønn ærlig, men empatisk fremstilling av hvor elendig integreringen har fungert mange steder i byen. Om ineffektivt forebyggende arbeid. Om hvordan gjengsatsingen tok inn antropologer og sosiologer som drillet alle politifolkene. Om hvordan konsekvent dialog og respekt for at gjengmedlemmer også er folk var en forutsetning for hele prosjektet. Mye dypt fornuftig om hva Norge som samfunn bør fokusere på, men lite konkret om dagens mest presserende risikogrupper.
«Slik jeg ser det, er det ikke organisert kriminalitet i Oslo i dag. Jeg kan bare ikke se det!»
Vi tar i stedet spørsmålet videre til advokat Abedliah Saeme. En annen mann med stor oversikt. Erfaringen skorter det ikke på: Han har vært forsvarer i Rasool-saken. NOKAS. Albanere-ligaer.Mannen kan sin 60A – lovhjemmel for organisert krim.
Finnes det gjengkriminalitet i Oslo, 2009?
– Slik vi er vant til å tenke på den, er den i ferd med å forsvinne helt. Litt fordi folk blir smartere: Det er ikke så mye posering foran fete corvetter lenger, for å si det sånn. Men det er også snakk om unge gutter som er i ferd med å bli voksne.
Det er altså et «nei»?
–Det finnes fortsatt en liten skare, en hardere kjerne, i det som var B-gjengen. Men jeg er svært usikker. Jeg mener at politiet alltid har overdrevet med hvem de har kalt gjengmedlemmer. Ofte har det vært nok å være i nærheten, og jeg kan ikke se strukturene. Kan ikke se det hierarkiet som gjør at det er snakk om en «gjeng» i kriminell forstand.
Så Rasool-familien er ikke en lokal Corleone-variant?
– Altså. Se på fakta. Se hva de ble tatt på. Noen penger som ikke kunne redegjøres nøyaktig for. Samlet kanskje ti millioner kroner. «Mye» tenker du kanskje, men med tanke på hvor mange involverte det var, og hva media har fremstilt dem som, er det bare småtterier. 100 kg hasj: Der har du ti mill. Og så fremstilles de som et kartell!? Det blir helt feil. Politiet gikk inn og sjekket klokkene deres. Og boxer-shortsene! For å se om de kunne kvittere for dem. Så desperate var de.
Hva med organisert kriminalitet som sådan?
– Slik jeg ser det, er det ikke organisert kriminalitet i Oslo i dag. Jeg kan bare ikke se det! Helt objektivt, ut ifra den rettslige definisjonen. Det er klart at for eksempel albanere eller somaliere holder seg til hverandre. Og hvis noen av dem gjør noen mindre lovbrudd, så er det en sterk lojalitet innad i miljøet. Men det er ikke organisert kriminalitet av den grunn.
Men det selges beviselig en hel del dop i Oslo?
– Ja. Og for å gjøre det må man ha et nettverk, selvsagt må man det. Det er flere ledd her. Noen må ta ting inn i landet. Noen må ta imot. Noen må selge. Noen må kjøpe. Og det sier seg selv at disse folkene kjenner hverandre på en eller annen måte. Men det betyr ikke at det er snakk om noen organisasjon.
«I Oslo styres ikke narko av organisasjoner. Det er veldig spesielt. Her er det i prinsippet fritt frem for alle eventyrere som vil tjene raske penger.»
Men det omsettes for store penger. Noen må jo sitte på toppen av næringskjeden?
– Ja, men det er også snakk om store utgifter. Plutselig mister du en last, og det koster mye å betale inn. Og som tilfellet var med Broken Lorry, hvor politiet for en gangs skyld fikk tatt noen bakmenn, var disse lokalisert i Nederland. Ok, det var en slags Norges-sjef i Oslo. Men han hadde ikke noen organisasjon her.
Så hvor mye av pengene som genereres her i Oslo-markedet blir i byen?
–Det er selvsagt veldig vanskelig å si. Men jeg vil gjette på 10, 15, maksimum 20 %, kanskje.
Og hvor mange er det som deler på dette?
–Ganske mange. Selvsagt: hvis man får inn hundre kilo hasj i Norge, kan ikke hele partiet selges av en enkeltperson, gram for gram. Dermed er det et slags system, men det er snarere snakk om et tusentalls mindre aktører enn et dusin småkonger.
Hva sier dette om dopkriminalitet i Oslo nå?
– For det første: Markedet har eskalert! På 90-tallet var det slik at om det ble gjort et beslag på én kilo heroin var det tørke i byen. Slik er det ikke lenger. Ikke det at det er vanlig, men i dag kan man gjøre et beslag på 50 kilo uten at det i det hele tatt merkes. Oslo er et spesielt tilfelle. I alle andre byer er det slik at det er en eller flere organisasjoner som styrer doptrafikken. Kommer du inn på egen hånd og prøver deg på noe, blir du banka opp eller drept. Slik er det ikke her. I Oslo styres ikke nark av organisasjoner. Det er veldig spesielt. Her er det i prinsippet fritt frem for eventyrere som vil tjene raske penger
Så dine fremtidige klienter er ikke somaliske Kath-baroner eller albanske røver-høvdinger?
– Jeg skal si deg noe: De som sitter i fengslene i dag er stort sett stakkarer. Folk som er ramma av finanskrisa og løper den risken det er å putte trekvart kilo kokain i kroppen og ta seg fra Nederland til Norge. For å tjene noen tusen euro. Men de er ikke med i noen liga. Det er mye mer tilfeldig enn det.
Ingen mafia i Norge?
– Nei.
Og hvem er egentlig overrasket? Det er vel i undergrunnen som i resten av forretningsverdenen: Outsourcing avløser enhetlige bedrifter. Ingen er fast ansatte lenger. Ingen pensjonsavtaler. Bare freelancere uten fagorganisasjon eller rettigheter. Ingen er på fastlønn. Hvem gidder vel å ha fjorten feite gangstere i kosten mens man venter på at den rette pengetransporten skal være tilgjengelig? Nei, da er det lettere å sope sammen en gruppe rett før det braker løs og ta det derfra. Det er ingen som sitter på muskelmenn en gang, ifølge Saeme: Ikke noe muscels. Forbrytere med myk maktretorikk: Governance fremfor government. Det nye sosialdemokratiet, Blair-ism, er tydeligvis operativ også i den svarte økonomien. Verden går fremover.
Men altså. Om du går med en Scarface, eller i det minste en Soprano i magen, er dette ditt øyeblikk. Det er ingen der ute. Bare en løs vev småskårent utskudd. Lykkejegere og uambisiøst fantepakk. Tronen er ledig.
For Oslos del kan det godtfortsette å være slik. Alternativet? Køben. En krigssone. Det britiske utenriksdepartement ber britiske borgere avstå fra å bevege seg på Nørrebro. Offisielt, på ramme alvor. Samme retorikk som vanligvis forbeholdes Gaza,Tikrit og Helmand-provinsen. Innvandrergjenger og Hells Angels er i krig. Så mye for Fogh Rasmussens med venner og en hard linje.
Så får gamle Noreg være annerledeslandet. Der en hvilken som helst hasjbonde kan komme fra bøgda og selge potten sin på torget, uten å risikere Chicago-tøfler og en nærmere kikk på fundamentet til operaen i Bjørvika av den grunn.
Bare Eirik Jensen som byr på en kopp kaffe og ber han se til helvete å kutte ut det tullet der.
Men for de frilynte og foretaksomme av dere med lite å tape og smak for raske penger: Carpe Diem.
