JAZZ, POP, TRIP-HOP, post-punk, dance, rap, elektronika og hip-hop. Kategoriske øvelser i sjanger-dropping i møte med den omfangsrike katalogen til Neneh Cherry, er til forveksling likt det å skulle bytte fastlege: En oppgave de færreste av oss ser poenget med å gjøre fordi det likevel er umulig. Siden debuten Raw Like Sushi i 1989 – hvor en ganske famøs opptreden på Top Of The Pops da Cherry var høygravid hører med til historien – har den musikalske kameleonen bykset gjennom et villnis av sjangre, samarbeidet med et ensemble av musikere fra vidt forskjellige leire – og alltid landet elegant i den foretrukne enden av smaksbarometeret.
Med signaturlåten «Buffalo Stance», hvis tittel refererer til bevegelsen hvor man lener overkroppen bakover, legger hodet på skakk, og krysser armene mens man former øyenbrynene i en nonchalant v-formasjon, har hun sikret seg en plass blant de mest minneverdige musikalske innslagene fra tampen av åttitallet. Hennes mainstream-gjennombrudd «7 Seconds», en duett med senegaleseren Youssou N’Dour, er muligens noe av det beste trip-hopen har avlet frem, kun forbigått av Portisheads Dummy fra samme år.
Poenget er: Cherry har satt markante spor i musikkhistorien, og det med en forbløffende evne til å naile hva enn det er hun tar i. Alt tyder på at det også blir tilfellet med den kommende platen The Blank Project.
FOR TO ÅR SIDEN, etter nesten seksten års inkognito – foruten et fåtall samarbeidsprosjekter med blant annet Gorillaz, Kleerup og Teddybears – dukket Cherry plutselig opp igjen flankert av avant-jazztrioen The Thing. Men å rynke på nesen over et comeback ikledd jazz er for historieløst å regne. Cherry er stedatter av jazzlegenden Don Cherry, som for øvrig er grunnen til at det å sitte på Miles Davis’ fang backstage er et av barndomsminnene hennes.
«Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er ambisiøs, men sitter ikke og spionerer på alt som hender.»
– Det er et sterkt minne, men det var ikke slik at foreldrene mine gjorde noe spesielt ut av de menneskene vi møtte da vi var på turné, eller at de ble behandlet annerledes. Men jeg kunne kjenne at det var personer med en sterk aura. Jeg husker spesielt følelsen mot bena mine, fordi Miles Davis hadde på seg ormskinnsbukser. Og at jeg tenkte «that’s kinda unusual!».
Neneh Cherry har så og si hatt sine formative år i en turnébuss, et sted mellom Skåne, Stockholm og New York. Og den fargerike oppveksten ble ikke mindre spektakulær av at Allen Ginsberg var familievenn, eller at Arthur Russel, Talking Heads og The Modern Lovers bodde i samme leilighetskompleks som Cherry i New York. Med en mor som var kunstner, en jazz-musiker til stefar, en stebror som senere ble Eagle-Eye Cherry og en stesøster som nå er kjent som Tityo, er det ikke til å komme unna at familielivet var preget av en idé om at kunst og kreativitet var en organisk del av oppdragelsen.
– Det blir mer og mer åpenbart for meg at jeg er en forlengelse av min bakgrunn.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
DA CHERRY VAR seksten år flyttet hun til London hvor hun ble med i en rekke post-punk-band som Rip Rig + Panic, The Cherries og New Age Steppers. Det var her hun møtte Cameron McVey, som hun senere giftet seg med, og som produserte de R&B-influerte albumene Raw Like Sushi, Homebrew og Man. Men selv om det å gå fra punk til hip hop, funk og R&B høres ut som et dramatisk brudd og stilskifte, fremstår det for Cherry som en helt naturlig utvikling.
– Jeg tror ikke det var en klar overgang. Når du er ung blir du veldig lett påvirket. Jeg har alltid tenkt at punk og hip hop henger sammen, og at attituden handler mye om det samme. Det er selvdrevet, grenseløst og DIY. Jeg var mye i New York på slutten av åttitallet, og det var da hip hopen virkelig ble fremtredende med Afrika Bambaata, Sugar Hill Gang og Funky Four Plus One. Det ble som et rart møte hvor det ikke spilte noen rolle hva det var som ledet veien.
Det virker som om det er mye av drivkraften bak musikken din, evnen til å kunne bevege seg fritt mellom sjangre?
– Ja, og det er av og til vanskelig fordi du kjenner på en ensomhet. Du drømmer veldig ofte om en tilhørighet, og i begynnelsen – spesielt når du er yngre – at du skal passe inn i en gjeng, eller en spesifikk «greie». Men tilhørighet kommer fra noe som er langt mer personlig enn det. Jeg har hatt flaks fordi jeg har kunnet omgi meg med mennesker som har kjempet hardere for det enn for det å skulle passe inn, eller som har akseptert at jeg ikke vil passe inn. Punken handlet om å holde på vår individualitet og vår non-konformitet sammen, men samtidig handlet ikke det kreative så mye om et eierskap eller det å oppnå status. Det fantes plass for alle uavhengig av bakgrunn.
«Jeg har alltid tenkt at punk og hip hop henger sammen, og at attituden handler mye om det samme. Det er selvdrevet, grenseløst og DIY.»
La oss spole frem til The Blank Project. Det er nesten atten år siden du ga ut en soloplate sist.
– Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når.
Men det er ganske imponerende at du fortsatt har samme status i dag som du hadde på nittitallet. Musikkverdenen følger slippet av platen med argusøyne, og du er på en rekke «most-anticipated-albums»-lister.
– Haha! Jeg håper folk har samme entusiasme når platen faktisk slippes. Det er jätteroligt, og jeg kjenner meg veldig beæret. Jeg visste ikke hvilken vei denne skiven skulle ta, og man må nesten bare se hvor det går. Vi lagde hele skiven på fem dager, men det var ikke sånn at vi absolutt måtte gjøre det på den måten. Kieran (Hebden, jou. anm.) var rett og slett bare ledig i én uke.
The Blank Project er et samarbeid mellom Neneh Cherry og den elektroniske duoen RocketNumberNine. Kieran Hebden, bedre kjent under artistnavnet Four Tet, står for produksjonen. Han er en av de mest anerkjente og allsidige produsentene innenfor elektronisk musikk, og har, bortsett fra en rekke egne studioalbum og EP-er under beltet, produsert alt fra James Yorkston til Omar Souleyman.
Hebden er et interessant valg av produsent, kanskje mest fordi dere på sett og vis er veldig like hverandre i måten musikken deres er summen av alt dere er inspirert av?
– Precis.
Jeg så akkurat et klipp av Hebden som var med i programmet Beat This, hvor premisset er at man skal lage en låt på bare ti minutter. Innslaget ble etterfulgt av et relativt negativt ordskifte på Twitter hvor folk kritiserte ham for å bruke uverdig utstyr, en shitty Sony-PC og en mus, i stedet for å bruke midi-kontrollere …
– Haha.
… det virker som om han har en veldig ydmyk tilnærming til musikk?
– Ja, han er et dypt menneske, og er veldig spesiell. Kieran har så klart et sound som er hans eget, men han er også veldig sensitiv i møtet med musikken han produserer for andre. Han har ikke tenkt «okay, nå skal jeg få det til å høres ut som Four Tet». Platen er ikke produsert av Four Tet, den er produsert av Kieran Hebden. Kieran er mer interessert i å gjøre noe på sin egen måte, enn å følge hva som er «in» akkurat nå. Vi kunne ikke hatt en bedre pilot for dette prosjektet, han var nesten selvskreven. Hadde vi vært nødt til å ferdigstille dette prosjektet selv, hadde vi sikkert sittet der fremdeles. Da vi var i studio, var han mer opptatt av å fjerne ting – noe som er veldig modig. Det er så innmari enkelt å begrave seg i masse saker.
Du har vært i «industrien» i nesten 25 år. Har du begynt å forstå den?
– Nei. Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er ambisiøs, men samtidig så sitter jeg ikke og spionerer på alt som hender nå, og uroer meg over at det ikke er ditt og datt. Nå holder jeg på med noe, og da kjører vi på med det.
Likevel er du the talk of the town.
– Når jeg sier at jeg føler meg beæret, da mener jeg det, men samtidig tar jeg ikke det med det største alvor. Det betyr mye, men det som betyr mest er at folk liker musikken og først og fremst er det det det handler om. Akkurat nå kjennes det bra, men det er ikke dermed sagt at det blir snakket om i neste uke. Sånn er det bare. In the end er jeg fortsatt meg, og det var noe pappa alltid sa til meg «don’t let them change you». Det handler om å fortsette å trampe langs sine egne veier.
Er det derfor du har gitt ut på Smalltown Supersound, og ikke en «major label»?
– Absolutt. Da jeg hadde det første møtet med Joakim (Haugland, som driver Smalltown Supersound, jou. anm.) med The Thing, kjente jeg med én gang at dette var hjemme for meg. Jeg er interessert i å jobbe med mennesker som har et forhold til musikken, og Joakim er utrolig lidenskapelig. Mange som driver DIY-labels har et veldig personlig forhold til musikken som blir gitt ut. Jeg tror ikke det kunne fungert på en annen måte, så det var fantastisk at vi møttes.
Du har på sett og vis gått full circle med DIY-estetikken?
– Ja, men vi har alltid jobbet sånn. Med Raw Like Sushi forsøkte vi en tradisjonell måte med profesjonell manager, men det funket ikke i det hele tatt. Cameron ble min manager, vi hadde studio og kontor hjemme, og var alltid ganske selvstendige. Vi er en familie som gjør saker sammen, og liker å holde det hjemme. På den måten har vi alltid vært DIY. Jeg vet egentlig ikke om noe annet.
Bonus til spesielt interesserte:
Four Tet-remix av «Dream baby dream» fra The Cherry Thing
Ekstra-bonus:
56 minutter lang Don Cherry-tribute med Neneh Cherry & The Thing
The post Intervju: Nenehstående Cherry med nytt soloalbum appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.