Clik here to view.
Kaos hersker.
Etter noen glimrende bajasavgjørelser som redder en hel sivilisasjon, men ikke kan forsvares i reglementer og paragrafer, blir kaptein James T. Kirk kalt hjem og fratatt kommandoen over USS Enterprise. Arbeidsledigheten er imidlertid kortvarig, da et terrorangrep gjør at stjerneflåtens bajasbehov vokser. Hevntørste Kirk blir nå sendt til utkanten av fiendens territorier for å tilintetgjøre gjerningsmannen.
Siden Nolans Batman-filmer har det blitt stadig vanligere å kaste Hollywood-franchisene inn i mørket etter en film eller to (Thor: The Dark World, Transformers: Dark of the Moon). Når dette gjøres med Star Trek-universet innebærer det ikke en mørk, psykologisk heltereise á la The Dark Knight Rises, men heller at det svartner for noen og enhver i løpet av filmen slik at vi får med en suggererende, rendyrket actionfilm å gjøre.
De dempede, karakterutviklende scenene er nærmest fraværende. Når de en sjelden gang forekommer, er de blottet for undertekst på grensen til det plagsomme (se scenene med Pike og Kirk), noe det later til at Abrams er bevisst på, for disse scenene avbrytes gjerne av at noe eksploderer og kaos bryter ut igjen. Og hvilket kaos! Actionsekvensene er til de grader minneverdige, i stor grad fordi JJ Abrams velger bort de storslagne totalene og plasserer oss midt i kaoset, hvor han og fotograf Daniel Mindel nærmest koreograferer uanstrengt actionballett med deres sveipende kameraføring. Her er også klippen til Maryann Brandon og Mary Jo Markey forbilledlig, da de ikke ihjelklipper á la Transformers, men anvender en behersket klipperytme som gir actionsekvensene en følelse av behagelig anarki; se f.eks. scenen hvor Khan kicker Klingon-ass.
Etter innsatsen som Sherlock Holmes med aspergers i BBC-serien Sherlock, vil det for mange være enklere å forestille seg Benedict Cumberbatch som Spock enn som det genetisk konstruerte overmennesket Khan. Det går fort over. Cumberbatch gjør et sterkt portrett av den knallharde supermannen. Den overdrevne mimikken hans når han leverer replikkene med mørk, teatralsk røst og fastlåst blikk, er med på å gjøre opplevelsen av ham på lerretet truende, og hver scene med ham intens.
Som i den første filmen, er det fryktelig enerverende å måtte tilbringe tid sammen med Simon Pegg, som med sin overdrevne skotske aksent og karikerte framferd igjen er tvunget til å redusere karakteren Scotty til comic relief – og ingenting annet. Et annet irritasjonsmoment er at vi allerede nå må dele ut prisen for “Minst motiverte avkledningsscene 2013”, da det synes umulig å overgå den plutselige “snu deg vekk, sa jeg”-scenen med Dr. Carol Marcus og skuelystne Jim Kirk.
JJ Abrams blir mer stilsikker for hver film han lager, og er i ferd med å gradvis tre ut av skyggen til sin mentor Steven Spielberg. Det blir spennende å se om han tar det endelige skrittet når han – forhåpentligvis – får med hakket hvassere manusforfattere å gjøre når han tar roret i den sjuende installasjonen av Star Wars.
Premiere 10.05.2013
Clik here to view.
