Lettglemt, melodramatisk sightseeing.
Livet har fart forbi estiske Anne, som ikke har stort mer å vise til ved halvgått liv enn en forfyllet eksmann og en dement, pleietrengende mor. Når sistnevnte går i pennalet, står Anne fritt til endelig å forfølge drømmene sine. Beleilig nok får hun kort tid etter jordpåkastelsen et gullkantet tilbud om å bli hjemmehjelp for en estisk kvinne i Paris. Skåret i gleden er imidlertid at arbeidsgiver Frida viser seg å være ei gretten og tverr peppermø med lite til overs for både Anne og tilværelsen.
Først og fremst er En Lady i Paris en provoserende forutsigbar affære (foruten én vending vi skal holde oss for gode til å spoile). Når en har sluttet seg til hvor det bærer i relasjonen mellom Anne og Frida ved å sette inn det velkjente “motsetninger tiltrekker hverandre”-formularet (anvendt med hell i f.eks. De Urørlige), er det ikke stort annet å fordrive kinotiden med enn å forsøke å gjette seg til hvilken rolle den kjekke Stepháne skal spille i beretningen. Det tar ikke så altfor lang tid, det heller.
Stilistisk er En Lady i Paris en utpreget “flinkisfilm”, da den preges av nærmest hårreisende trygge valg. De halvnære utsnittene dominerer så kraftig at en fristes til å gå ned på kne foran lerretet og bønnfalle fotografen om å ta noen skritt frem eller tilbake. Kostymer og scenografi er så betegnende for karakterenes indre følelsesliv at det grenser til det latterlige; ta for eksempel arrogante Frida som møter oss for første gang i en gullmorgenkåpe (!), for ikke å nevne kritthvite, gråkledde Anne-med-det-merkelig-oppsatte-håret, som gjør en gradvis kostymereise til The Land of Oz og – må vi anta - joiner et tanning team og blir hårmodell i et par deleted scenes. Sist, men ikke minst i denne bonanzaen av trygge valg, er cello og kontrabass, som stormer til unnsetning hver gang vi skal føle noe eller det kan tenkes at vi kjeder oss fordi ingen snakker.
Det finnes kanskje de som vil lese tittelen og automatisk anta at filmen er et skamløst innsalg av drømmen om Paris, komplett med tvangsplasserte sightseeingscener der Triumfbuen og Eiffeltårnet er skutt i vakkert kveldslys… og godt er det, for de kan advare resten. Nå føles det betimelig å innrømme at undertegnede ikke er helt i kjernemålgruppa for denne utpreget frankofile turistguiden av en film. Avslutningsvis bør det derfor nevnes at det nok er fullt mulig å nyte filmen, nær sagt “for de den måtte angå”. En Lady i Paris er nemlig en godt castet og velspilt affære, der spesielt Laine Mägi imponerer med sin dempede tolkning av estiske Anne. Og rett skal være rett: Relasjonen mellom Frida og Stepháne er tidvis interessevekkende. Imidlertid er det dessverre et ufravikelig faktum at undertegnede angrer på at han ikke prioriterte å bli hjemme for å friske opp ”borte-tittei”-ferdighetene foran speilet.
Premiere 10.05.2013