Carmen Villain har alltid vært på rømmen

Scroll deg nederst i saken og hør Carmens mixtape mens du leser intervjuet.

– DET ER OFTE JEG synes det er utrolig kjedelig å gå på konsert, medga Carmen Villain da N&D møtte henne under Iceland Airwaves i høst.

Det er ikke det at Carmen ikke tar seg tid til livemusikk. Tvert imot har hun brukt mesteparten av året som gikk på promokonserter og festivalopptredener i kjølvannet av debutalbumet Sleeper, som kom ut på Smalltown Supersound i mars. Det hun derimot ikke har tid til, er å se band servere det de tror publikum helst vil høre.

– Det er så mye livemusikk som blir for flinkt, for gjennomført og kalkulert. Jeg tror ikke på 95 prosent av det jeg ser.

Kanskje var det et savn etter det autentiske som gjorde at 29-åringen bestemte seg for å spille nesten alle instrumentene på Sleeper selv, til tross for at hun under innspillingen hadde flust med tilgang på noen av byens dyktigste musikere. Det er mulig det lå en slags lavmælt protest i den nesten narkotiske gjennomførelsen, eller i valget om aldri helt å skjære gjennom den slørete tåken Sleeper ligger svøpt i.

Men selv Carmen ikke forsøkte å favne bredt, var nedslagsfeltet stort nok. Både her hjemme og i internasjonal musikkpresse høstet hun anstendige anmeldelser, med hedersomtale fra blant andre Rough Trade og SPIN. Det britiske musikkmagasinet The Wire ryddet til og med plass til det utstrakte støygitarsporet «Obedience» (manet fram i samarbeid med den ellers så diskoorienterte Prins Thomas) på sin kompilasjonsserie Wire Tapper – en slags Absolute Music for blodfans av musikk fra undergrunnens mest obskure avkroker.

MELLOM KASSETTSTØY OG METALLISK samtidsklirr skled Carmens hypnotiske nynning overraskende bekvemt inn, litt som en outsider som finner sin egen form for tilhørighet blant alle de andre raringene.

Jeg har aldri følt noe sterk tilhørighet til noen av stedene jeg har bodd.

Da Sleeper kom ut bodde norsk-meksikanske Carmen fortsatt i London, men i høst flyttet hun tilbake til Oslo for første gang siden hun forlot landet til fordel for New York som 17-åring. Siden har hun sluppet en 12” med remikser gjort av blant andre det eksperimentelle ekteparet Peaking Lights, og det ryktes at en 7” med nytt materiale er å vente på nyåret. Det kan med andre ord virke som om det var et innholdsrikt år for Carmen Villain.

– Det har vært ganske hektisk, ja. I tillegg til å gi ut plata, har nok det å flytte til Oslo vært det største som hendte i 2013.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Carmen møtte en av sine store islandske helter, den originale Sea Baron i Reykjavik under Iceland Airwaves 2013.

VI MØTER HENNE igjen på en kafé på Grünerløkka, et drøyt steinkast unna leiligheten hun flyttet inn i i august. Hun nipper til kaffen sin under en bustete manke, iført flere lag med skittenglitrende lurex og raggete sort fuskepels.

– Også var det veldig spesielt å reise til New York i april for å spille. Det var den første spillejobben jeg gjorde etter at albumet kom ut, men jeg hadde ikke råd til å ta med meg bandet mitt! Settet var jo ikke lagt opp til at jeg skulle spille alene, så jeg kunne bare fremføre tre sanger. Jeg følte meg som tidenes dust, men det viste seg å være et veldig kult publikum, så det endte med å bli en fantastisk opplevelse av å trå over den første store terskelen. Etter det har alt virket mye enklere.

Mye livemusikk blir for flink, gjennomført og kalkulert.

Apropos New York, da vi møtte deg på Island i høst så nevnte du at du begynner å erkjenne at du egentlig alltid har vært litt «på rømmen». Hva er det du har prøvd å unngå?

– Hehe, det har nok kanskje bare vært meg selv jeg har løpt fra hele tiden – uten å helt forstå det selv. Jeg har aldri følt noe sterk tilhørighet til noen av stedene jeg har bodd, det var blant annet én av grunnene til at jeg reiste fra Norge da jeg var 17. Etter en stund i New York ble jeg lei av meg selv der, så da flyttet jeg til et annet sted – og siden har jeg egentlig fortsatt sånn.

Men nå er du klar til å slå deg ned her?

– Jeg begynner å føle at det er på tide, ja. Oslo føles veldig riktig i forhold til alt som skjer i livet mitt for tiden. Folkene jeg jobber med her er inne i en veldig kul, kreativ vibe som inspirerer meg enormt. I forhold til musikken, så føltes London ofte veldig hardt og ekskluderende, samtidig som jeg synes det var mye snevert og overfladisk materiale ute og gikk. Det føles enklere å se underoverflaten her i Oslo – kanskje fordi miljøet er mindre? Det er mulig å føle seg inkludert selv om man ikke alltid involverer seg i alt. Du kan ta del i noe og samtidig være komfortabel med å sitte i din egen boble og skrive.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Når du lytter gjennom Sleeper nå, synes du platen høres veldig annerledes ut enn for ett år siden?

– Jeg har nesten ikke hørt på den! Her forleden var jeg hos foreldrene mine, og pappa satte den som vanlig på fullt volum i stuen, så jeg ble tvunget til å høre på meg selv synge. Tortur … ha! Jeg er litt lei av sangene etter å ha spilt dem live i et år, men jeg er helt klart stolt av albumet. Jeg ville ikke gjort noe annerledes.

Har det vært frustrerende for deg at du ofte blir introdusert som «eksmodellen Carmen», gjerne med en påfølgende disclaimer om at du likevel har prestert å lage et fint album?

– Hehe, ja helt klart. Det har selvsagt gitt meg muligheten til å snakke med folk om albumet, men der det begynner å bli utrolig frustrerende, er når folk tar seg friheten til å tyde platen i lys av hva jeg gjorde før. For eksempel når anmeldere påstår at de vet hva en låt handler om, og drar inn modelljobbingen som en slags forklaring på at noe kanskje låter dystert eller tungt. Det finnes virkelig ingen referanser til den delen av livet mitt på Sleeper. Mest av alt er det bare overraskende at folk synes et såpass svakt utgangspunkt er interessant. Overgangen fra motebransjen til å drive med musikk – kan du tenke deg noe kjipere å skrive en plate om?!

Hvordan synes du selv du har utviklet deg i løpet av året som har gått, musikalsk sett?

– I tillegg til at jeg har fått jobbet masse med spillingen, så har jeg kanskje litt klarere idéer om hva jeg vil frem til når jeg skriver låter. I begynnelsen var alt veldig messy og intuitivt. Nå redigerer jeg aktivt i mye større grad, og jobber tydeligere mot én spesiell helhet, eller en tanke jeg har om hva jeg vil det skal bli.

Overgangen fra motebransjen til å drive med musikk – kan du tenke deg noe kjipere å skrive en plate om?!

I løpet av de siste årene har du lært deg å håndtere de fleste av instrumentene som brukes på albumet, og satt deg inn i alt fra opptaksutstyr til miksing. Handlet det på noe vis om å skape sin helt egen prosess?

– Ja, jeg har sittet mye alene og nerdet med alt dette siden jeg var i slutten av tenårene. Det begynte med at jeg plukket opp gitaren igjen, og gikk til innkjøp av noe helt enkelt innspillingsutstyr. Sakte men sikkert har jeg lært meg mer og mer, og stolt på intuisjon underveis. Jeg har kanskje ikke lært så mye som jeg burde, men noen ganger kan det være digg å ha begrensede kunnskaper. Det gir deg visse rammer å eksperimentere med.

Blir det da ekstra utfordrende å levere fra seg resultatet?

– Denne platen var på mange måter mitt ultimate kontrollprosjekt, så det er selvfølgelig skummelt å gi det fra seg. Men jeg hadde gledet meg sånn til at det skulle komme ut. Når jeg har bestemt meg for noe, så vil jeg helst at det skal skje jævlig fort. Dessuten er jeg veldig obs på å ikke tviholde på noe ting, heller prøve å gå videre så fort som mulig.