Clik here to view.
I sin begeistring deler vår anmelder ut både imaginær pokal og royal tittel til regissøren av Fortiden.
Om vi kan begynne med å se for oss en fullsatt stadion av melodramafans, et signalkorps med slagverk og hornblåsere midt ute på gressplenen, samt et podium befolket av mildt smilende jurymedlemmer med hver sine progressive brilleglass i rektangulær ramme ytterst på nesen og tunge dokumenter på hver sin venstre underarm, så er stemningen sånn noenlunde satt for at undertegnede kan bruke noen sekunder på å justere mikrofonstativet og kremte en forlegen lydtest før han annonserer at "Asghar Farhadi, regissøren av mesterverket Nader og Simin - et brudd, har med Fortiden en gang for alle gjort seg fortjent til vår imaginære pris Kongen av interessevekkende og innsiktsfulle familiedramaer med troverdige relasjoner".
For det har han virkelig.
Fortiden tar utgangspunkt i Ahmad, som ankommer Paris for å - noe motvillig - signere skilsmissepapirer. Fordi kona Marie ikke har bestilt hotellopphold til ham, begynner de å kverulere som i gamle dager. I sitt gamle hjem finner Ahmad ikke bare en tenåringsstedatter i fullt opprør og en ny mann, men et knippe hemmelighter som utløser livsendrende avsløringer.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Farhadi har selv skrevet manus, og det er bare å ta av seg strikkelua for hvor fullendte karakterer han evner å banke ned på papiret og løfte til lerretet. Hans regi skal selvsagt ha en pokal i så henseende, og spesielt hans årvåkenhet for hvor mye som kan fortelles i det små - se bare hvordan husets passiv-aggressive tenåringsstedatter høflig sender tekanna til mors nye flamme på en måte som gjør det umulig for ham å ikke brenne seg på den. Videre er det prisverdig hvor vanskelig det er å møte filmen med den gamle seeroppskrifta om å “holde med helten” - her må det holdes litt med alle, for alles oppførsel henger på greip og/eller irriterer likeverdig. I Fortiden er det ingen andre bad guys enn omstendighetene - ja, eller Livet, da, og Livet kan som kjent være et utilslørt rasshøl.
Hele skuespillerstaben opererer tilsynelatende etter Robert De Niros enkle ord om skuespill: "It's important not to indicate. People don't try to show their feelings, they try to hide them." Som i Nader og Simin er Farhadi velsignet med skuespillere som har innsikt i menneskers følelsesliv og hvor iherdig vi forsøker å skjerme det fra andres påsyn til demningene brister og ordene må flyte, noe som stadig forekommer i Fortiden. Det var Bérénice Bejo (The Artist) som ble belønnet i Cannes, men innsatsen til Ali Mosaffa og Tahar Rahim (Profeten) som henholdsvis Ahmad og Maries nye flamme Samir står ikke tilbake for Bejos. Også de yngre imponerer; Pauline Burlet leverer nyanserte varer i rollen som sinnatagg-tenåringsdatter, og Elyes Aguis står i sentrum for et par scener det virkelig gnistrer av, i rollen som den rotløse og smårebelske guttungen til Samir.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Fortiden er en effektfull reise i følelsesregisteret, og i stor grad skyldes det cinematografien til Mahmoud Kalari, som også jobbet med Farhadi på Nader og Simin. Kamerabevegelsene er varierte, men de fungerer fordi de med viten og vilje og med hell speiler karakterenes indre. Til tider kan Farhadi bli litt overivrig med metaforene, som når han lar Ahmad og Marie snakke til hverandre gjennom et lydtett vindu på flyplassen i åpningsscenen, men andre ganger fungerer de godt, som bagasjen til Ahmad, som er låst inne i garasjen, men selvsagt ikke blir borte av den grunn - ikke ulikt hvordan karakterene forsøker å stue bort fortiden.
At ekteskapets oppløsning igjen danner utgangspunkt for en etterlengtet renselsesprosess, gjør det naturlig å sammenligne Fortiden med regissørens forrige film Nader og Simin - Et brudd, som stakk av med Oscar i sin tid. Det en kan savne i Fortiden, er det religiøse, politiske og juridiske bakteppet som gjorde Nader og Simin til noe mer enn bare et steingodt konstruert melodrama. Fortiden er et innsiktsfullt familiedrama som stadig tar avstikkere vi ikke ser komme og holder på interessen hele veien, men det skorter altså noe på resonansen her, og hvis du slipper til din indre kyniker, kan historien tidvis føles litt i overkant konstruert for dramatisk effekt.
Martin Øsmundset
Clik here to view.
