King Midas plater representerer alltid et motstykke til tidens strømninger, og du kan nesten lese samtiden ut fra den aktuelle utgivelsen.
Akkurat nå, mens resten av verden sverger til musserende skvip og vrenger seg i tåkete retro-distortion lager King Midas jappetidsorientert avantgarderock som vekker craving for rødvin og ostefondue. Platetittelen er derimot av en helt annen klasse enn bastarden fra Toscanas vinranker med samme navn. Rosso er en musikalsk klassereise som tiltaler følelseskammeret på lik linje med en karakterfylt rødvin.
“A ship glides through the night” er akkurat like seig, creepy og vakker som visjonen av et enormt spøkelsesskip skridende gjennom natten på søken etter fortapte sjeler. Vågalt nok at et rockeband strekker denne åpningslåta ut i 7 minutter, uten vokal. Midtveis i det som åpner som et romslig arrangement slutter Kato Møsters saksofon seg til jammen. Er du i det riktig frynsete hjørnet er det nok til å framkalle en angsttokt eller to. Møster som bidrar på tre av ni låter glir inn i de forskjellige komposisjonene med største selvfølge og tilfører en sterk dramaturgisk effekt. David Lynch-referansen er i dette tilfellet uunngåelig. Brorparten av plata er som sakset ut av soundtracket til Lost Highway. Det vitner om en musikalsk virtuositet som med stor presisjon maler ut ulike lag menneskelig grums. Ubehagelig vakkert.
Allerede på spor to letter Ando Woltmann og co imidlertid litt på trykket med den mer pop-orienterte “Colorsound”. Den beveger seg likevel aldri over i festleiet. På samme måte som ja, rødvin, kaster King Midas deg på dypt vann med et blytungt lodd om foten og åpner for drøvtyggende samtaler. Konsekvent kjølig, tungt og vakkert stiller hver låt med adresserte koblinger. “Snow” for eksempel er for undertegnede som tonesettingen av årets første snø. Like vakkert og vemodig hvert år, og ja alle lyder pakkes faktisk inn i vatt. “Cy” på sin side framstår som en urban forlengelse av Bjørn Eidsvågs sympatiserende begivenhets-hit, “The longest walk you walk is over/The hardest talk you talk is over” synger Woltmann før låten munner ut i en repeterende chanting på norsk. King Midas går definitivt med deg, hvis du tør å ta del i din følelsesmessige karusell vel og merke. Nyt den på en mørk rockepub med angstmarinert sinn til følge.