Clik here to view.
Hans poetiske bygdeblues er folkelig og vidløftig. To egenskaper han kunne risikert å bli bannlyst på både by og bygd for. I stedet har hele kongeriket fra asfaltpappaer som heier på Lysbakken og likestilling til odelsgutter som kjemper for ostetoll og selvstendige småkommuner, trykket Stein Torleif Bjella til sitt bryst. Bare smak på navnet, det er som hugget ut i norsk granitt. Stødig og nøkternt med en lyrisk tøtsj.
Etter to maktdemonstrerende album på solosamvittigheten gjenstår finalen i hans triologi. For Bjella handler det ikke lenger om å overbevise, men å levere de samme sterke varene som Heidersmenn og Vonde Visnu representerte. Bjella-tilhengerene blir nok ikke skuffet. Heim For Å Døy er akkurat like usentimental og oppriktig som tittelen lover. Skjønt Bjella tar aldri for hardt i, verken i den ene eller andre enden. Han tar det aldri så langt ned i mørket at han ekskluderer ferske pappapermere, og selv om tekstene har en litterær kvalitet som overgår storparten av landets lyrikere, blir det aldri så avansert at odelsgutten melder seg ut.
Kåbbåien fra Ål med den mjuke, mandige røsten rir trygt og stødig gjennom kjent americana landskap. Av og til kaster han erkjennende nikk til den ville vesten, men han lar seg aldri rive med av verken gamle guttedrømmer eller en moden manns sentimentalitet. For Bjella glemmer aldri hvor han kommer fra, og det er slike karer Norges land vil ha. De som synger uanstrengt om ufullendte drømmer, religiøs tvil og kjærlighet det aldri ble noe av. At Hallingdølspoeten opererer i en importert musikksjanger er det ingen som arresterer ham for. Americana og kåbbåiblues er like integrert som taco og tikka masala at det går for allemannseie å være.
På “Yndlingsengel” som åpner med de brutale ordene, “Sonen min gjekk bort i fjor, eit vogntog stal min augestein.”, nærmer Bjella seg romani-popens store sønn, Elias Akselsen. Med enkelt banjoarrangement og konfronterende dialog med Gud akkompagnert av Marita Igelkjøn på kor etterlater han seg et stort avtrykk i sjela di. Ingen av låtene på “Heim for å døy” lar seg forbigå i stillhet, de krever en bit av deg enten du vil det eller ikke. Med denne triologien kan Bjella daue med god samvittighet.
Clik here to view.
