Philomena er en tannløs og velspilt road movie teppelagt med malplasserte toner.
Den politiske journalisten Martin Sixsmith, som mener seg urettmessig sparket fra BBC-jobben sin, får det for seg at han skal bruke litt av sin nyvunne tid til å skrive en skikkelig pute- og sippesak om en eldre dame ved navn Philomena, som leter etter bastardsønnen hun for 50 år siden ble tvunget til å gi fra seg. Sammen reiser de til hennes tidligere hjem, et kloster i Irland, som den gang da var en slags katolisismens fordømmende mottakssentral for ugifte ungjenter med barn eller barn på vei. Etter litt fånyttes graving hos usedvanlig lite serviceinnstilte nonner, lærer Martin av en lokal bartender at enkelte av barna ble sendt over Atlanteren. Away we go.
Philomena er en Tore på sporet-historie, rammet inn i en sjarmerende, men noe oppskriftsmessig og konfliktfattig road movie der to rake motsetninger gradvis lærer hverandre å kjenne, utvikler en gjensidig respekt og i prosessen tar opp i seg deler av motpartens egenskaper og kommer ut av det som rikere mennesker. Dette er med andre ord ikke historiefortelling som pløyer ny mark, så takke fanden for kjemien mellom en Dame Judi Dench i storslag som from, selvklandrende katolikk og en Steve Coogan på sitt mest naturalistiske, som syrlig, kald og arrogant sinna-ateist. På tross av innsatsen fra tospannet, blir karakterene til tider altfor “typete”. Dialogen er jevnt over troverdig hverdagslig, men den har øyeblikk hvor det er grunn til pannerynking, som da Philomena serverer sin enkle livsvisdom i utsagnet "Just because you're in 1st class, doesn't make you a 1st class person" eller da Martin viser seg åh-så-belest ved å lire av seg et perfekt T.S. Eliot-sitat.
Filmens problem er ikke at fortellingen blir for varm og lodden og innstendig sentimental - det er den nemlig ikke, til det er den for selvbevisst, men den oppleves likevel sånn. Med sine undersåtter går regissør Stephen Frears så hardt til verks for å lokke frem følelsene våre at det til slutt blir mest nærliggende å koble dem helt ut. La gå at lyssettingen, de kornete tristesse-tilbakeblikkene og nærbildene av Philomena i tårer er litt insisterende… ja, la for den saks skyld også gå at Philomena og Martin ut av intet har en bonding-prat midt på en gyllensolfylt åkerteig, men et sted må grensa gå, og dessverre er det den nydelige musikken til Alexandre Desplat som blir filmens bane - fordi den brukes på feil film. Desplat utforsker flere av de samme Elfman-inspirerte, klokkespill- og stryker-dominerte tung-lett-lett-dansende landskapene som var så ufattelig kledelige for Fantastic Mr. Fox, men som dessverre føles komplett malplasserte her. At filmen er bortimot teppelagt med Desplats komposisjoner, gjør ikke saken bedre.
Mange unge og ugifte mødre ble sendt i kloster og fratatt sine barn i etterkrigstiårenes Irland, fordi den katolske kirken mente de var for moralsk forkomne til å oppdra dem selv. Den ekte Martin Sixsmith fortalte historien om en av dem i boka “The Lost Child of Philomena Lee”, som filmen baserer seg på. Det er sørgelig at en så sterk og viktig historie er tatt ut i en film som ofte er morsom, men sjelden er virkningsfull.
Martin Øsmundset