En liten ill-fated spådom innledningsvis man kan velge å se bort fra om man ikke er av den oppfatningen at verden drives fremover av pur kynisme: Banks’ indie-kred EP’er blir snappet opp av major label, hun gir ut en fullengder det blir smertelig enkelt å overse, stort motehus gjør henne til ansikt utdad fordi, vel, hun er pen.
Lana Del Rey-sammenligningene har haglet, men har det validitet utover at det er enkelt å se for seg samme skjebne for Banks? For de av dere som ikke er in the loop (ennå): Banks er altså ikke det stuerene alibiet til Azealia Banks, men snarere en LA-basert artist som allerede før første EP (Fall Over) hadde et ganske omfattende og bifallende mediesirkus bak seg (The Guardian, Dazed, Vogue, Interview Magazine).
I likhet med Del Rey har Banks en hviskende, forførende - nesten erotisk undertone i vokalen og tekstene. Selvfølgelig er det er de store, store følelsene som skal dekonstrueres, men Banks har et langt mer sofistikert tilsnitt enn det Del Rey har (kanskje best observert av en kritiker som traff spikeren på hodet da han mente Del Rey og “Dracula’s Lament” fra filmen Forgetting Sarah Marshal deler flere likheter enn hva som er spiselig).
På London har Banks, med rette, satt sin lit til dansegulvsorienterte produsenter som Sohn, Jamie Woon og Totally Enourmus Extinct Dinosaurs (T.E.E.D). Det ligger tett opp mot en R&B-tradisjon med en elektronisk ambivaliens – som i et nanointernettsekund ble døpt PBR&B, hvilket gjør det naturlig at det er nettopp Banks som varmer opp for The Weeknds kommende turné.
(Tekst fortsetter under video)
embed:http://www.youtube.com/watch?v=GcyRPn__V9o PRODUSERT AV LIL SILVA & JAMIE WOON
Det låter omhyggelig skreddersydd; popperler med elektroniske arrangementer som er akkurat så organiske at det ikke fremstår som et syntetisk og kalkulert pengemaskineri (“This Is What It Feels Like”). Banks vokal bærer preg av å ha et langt større reportoar enn hun tillater seg å slippe til, som i for seg kan tilskrives god kontroll, men dette byr også på problemer. Foruten “Waiting Game” føles stemmebeherskelsen som generisk og kjedelig, hvilket kan passere på en EP som er såpass kort (fire låter). For selv om det er strømlinjeformet låter det til syvende og sist – gitt at du ikke blir lei av å høre variasjoner av samme låt om og om igjen – fokusert. Men er det egentlig nok i det lange løp? Det er fristende å svare et entydig “nei”, avskrive hele sulamitten som en døgnflue og henfalle til ideen innledningsvis.
embed:http://www.youtube.com/watch?v=IaI5JCxOCdw PRODUSERT AV SOHN