UNGPIKEIDOLET

“Det er alltid et eller annet som mangler på den lista over ting man burde ha fått til i livet”.

HVIS DU IKKE har hørt om henne før, er det kanskje fordi du bor langt ute i ødemarka eller fordi du ikke liker å lese blogger om jenter som lever tilsynelatende helt vanlige liv i hovedstaden. Heidi Furre er en av to jenter bak bloggen Kval&Actionfilm, som har fått kultstatus blant forvirra litteraturstudiner, retningsløse homser og vanlige husmødre fra Gud-veit-hvor. Heidi kunne vært deg, du kunne vært Heidi. Kanskje det er derfor fanskaren hennes er så stor. Glem dagens outfit, bilder av små bikkjer med rosa klær og oppstylta bilder av sponsorprodukter. Heidi og Caroline, som bestevenninna hennes heter, skriver om hvordan det er å være ung, fri, glad og trist i storbyen. Det setter åpenbart ungpikene og emogutta pris på, for den velkjente, sidelengse v-en og det påklistra 3-tallet (altså et hjerte) er uten tvil den mest foretrukne kommunikasjonsformen i kommentarfeltet. Og nå, når hun i tillegg har gitt ut sin første roman, Parissyndromet, på Flamme Forlag, oversvømmes Instagram av bilder av boka på ymse fang, sengekanter, nattbord, togseter og parkbenker.

Hvorfor elsker alle Heidi Furre, Heidi Furre?
– Det kan jeg ikke vedkjenne meg. Jeg er bare en helt vanlig person, akkurat som de jentene som skriver til meg i kommentarfeltet og på e-post. Forrige uke skrev ei jente til meg og ville ha kjærlighetsråd. Hun var forelska i en fyr og lurte på hva hun skulle gjøre for å fange oppmerksomheten hans. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare til sånne ting. Men det er sikkert bare godt å ha noen objektive å spørre, som man tror forstår en.

Har du forstått noe som resten av verden ikke har fått med seg?
– Nei, jeg tror bare at folk liker det jeg skriver fordi de kjenner seg igjen, på godt og vondt. Vi er liksom i samme båt. For meg er betegnelsen “ungpikeidol” noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Det blir litt sånn, jeg vet ikke … Justin Bieber-aktig.

N&D har lest bloggen din, og vi kan ikke unngå å tenke at du har sjukt mange venner og fester døgnet rundt og drikker rødvin på franske balkonger og ramler fra bar til bar og treffer de mest interessante menneskene i verden og så videre. Likevel aner vi en slags ensomhet i det du skriver?

– Jeg har alltid hatt mange venner og vært sosial, men det er mange ting som er vanskelig, liksom. Man skal ha jobb og den skal være bra, og man skal være trygg økonomisk. Så det er alltid et eller annet som mangler på den lista over ting man bør ha fått til i livet. I “Sex og singelliv” sier Carrie at man skal ha “perfect job, perfect apartment, perfect guy”. Jeg lever et ganske vanlig liv, så det er litt sånn uvirkelig at folk tror at jeg skiller meg ut på noen måte.

Så du er ikke perfekt, altså.

– Nei, langt ifra. Hvis jeg legger ut et bilde fra en fest på bloggen, forventer jeg at personen som ser bildet forstår at jeg gjør det fordi det er et fint bilde. (Heidi er fotograf, også. For the record. Red. anm.). Jeg gidder ikke å legge ut et bilde av hvor jævlig der ser ut etter en fest om morgenen. Den der kjipe havregrøten og alt stresset og all driten og sånn.

Når man er i slutten i tjueårene, så tror man jo at alt blir bedre bare man får seg en kjæreste, en jobb, unger, alt det der …

– Men det er ikke sånn. Det blir aldri helt bra.

Sier du at livet aldri kommer til å ordne seg?

– Jo, det gjør nok det. Det kommer til å være bra i perioder, og på styr andre ganger. Bananfluer rundt tomflaskene og sånn. Men ting forandrer seg hele tida. Kanskje man får en jobb og slutter igjen. Eller flytter til en ny leilighet. Livet er i bevegelse hele tida.

Apropos fremtida! Du har sagt at feminismen er det beste som kan skje ei ung jente eller en gutt. Hvorfor det?
– Jeg ble feminist da jeg var 15. Det var en stor befrielse. Å få lov å være seg selv. Det er ganske jævlig å være 15 år, uansett om du er gutt eller jente. Da kan det være til hjelp å lese blogger, tekster og bøker som viser at man faktisk er helt ålreit. At man er normal. Feminismen er fin sånn. Friheten. Muligheten til å gjøre det man vil. Sånn sett kan man ofte finne trøst i det andre skriver.

Du har nettopp gitt ut en roman på Flamme Forlag som heter Parissyndromet. Hvordan gikk du fra blogg til bok?

– Før skrev jeg bare dagbok og små historier om ting som venner og bekjente fortalte meg, men så har jeg skrevet mer de siste årene. Så kontakta Flamme meg etter å ha lest bloggen, og da måtte jeg finne noe å skrive om. Så satte jeg meg ned og skrev korte historier fra Paris, byen jeg bodde i for noen år siden. Ting som skjedde der. Dumme ting og bra ting. Til slutt ble det en bok.

Vi har hørt at det første opplaget ble utsolgt på rekordtid?

– På rekordtid, det vet jeg ikke. Men ja.

Heidi Furre (f. 1986) er fotograf, DJ i Dansestøl og forfatter. Hun skriver om livet sitt på bloggen Kval&Actionfilm (www.kvalogactionfilm.blogspot.no). Aktuell med sin første roman, “Parissyndromet”, på Flamme Forlag.

Kilder/linker

Kval&Actionfilm – www.kvalogactionfilm.blogspot.no

Flamme Forlag - www.flammeforlag.no

Heidi Furre, hjemmeside – www.heidifurre.com