JAN-ERIK FJELL
HEVNEREN
Juritzen forlag (2013)
DA JAN-ERIK FJELL brakdebuterte med “Tysteren” i 2010, gikk anmelderne av skaftet. Superlativene lot ikke vente på seg, og Stavanger Aftenblad gikk til og med så langt som å be Jo Nesbø pelle seg av tronen som landets ubestridte krimkonge. Så kom oppfølgeren, ”Skyggerom”, som jeg skal holde utenfor som referanse i denne anmeldelsen, rett og slett fordi jeg vil lese “Hevneren” uten å være forutinntatt.
Med det sagt: Jan Erik-Fjell har skrevet nok en kriminalroman om antihelten Anton Brekke, som denne gangen må løse en rekke bestialske drap i Fredrikstad. Selv om Brekke er degradert fra Kripos til ordensavdelingen på grunn av gambling (typisk), blir det klart at en seriemorder er på ferde. Brekke klarer selvfølgelig ikke å styre nysgjerrigheten, og prøver å løse saken med Magnus Torp og en bekjent i FBI som wingmen. Som en del av plottet får vi også historien om den 17 år gamle Daniel “Danny” Larsen, som på begynnelsen av 60-tallet ble dømt til livstid på Alcatraz for væpnet ran og drapet på en politimann. Et norsk turistpar som tilfeldigvis besøker øya i 1994, blir kjent med en godt voksen amerikaner, William, som forteller Dannys historie.
Så, hva er sammenhengen mellom disse drapene og fengselshistorien fra Alcatraz?
Det tar rundt 180 sider før vi aner svaret. Sagt på en annen måte: Fjell bruker nesten halve boka på å legge ut spor og presentere karakterene sine – og ikke minst bakgrunnshistorien deres – før han lynraskt snører nettet sammen i andre halvdel av boka. For å være ærlig, plager det meg at en så skrivefør forfatter ikke får ut fingeren tidligere. Jan-Erik Fjell er til tider enestående hva plotting angår, og de velskrevne scenene fra USA matcher de aller beste i Norden. En annen innvendig er hovedpersonen, Anton Brekke. Jada, vi vet at han skal være flåkjefta. Harry Hole er flåkjefta og slipper unna med det. Men hvis Anton Brekke skal svare vulgært hver eneste gang han åpner kjeften, så blir han så endimensjonal at det ikke åpner for flere lag av menneskelighet i ham.
Jan-Erik Fjell er til tider enestående hva plotting angår.
At han i tillegg konstant uttaler hvor jævlig dårlig han har det, trekker også ned. Et eksempel på det er en scene hvor Daim-isen hans smelter i kantina. Sitat, s.95: (”Faen,” sa han. “Se her.” Han holdt opp isen … (…) … Det dryppet ned på bordet. “Illustrerer egentlig skjebnen min. Denne isen her er livet mitt. Renner bort. For en tragedie. Helvete”.) Og som ikke det var nok, sitat s.98: (”Det er slik en døende mann ser ut, Torp.” Anton så på ham. ”Har du noensinne sett et par øyne som er mer livløse enn mine?”).
Forskjellen på en jævlig god krimforfatter og en krimforfatter er at den jævlig gode krimforfatteren klarer å skape en hovedperson som vi som lesere sympatiserer med. I tillegg mestrer en jævlig god krimforfatter å vise hvorfor vi bør sympatisere med karakteren, fremfor at hovedpersonen selv understreker det i dialogene. Show, not tell. Det eldste trikset i boka. Jeg håper at Jan-Erik Fjell jobber med å utvikle karakteren Anton Brekke før bok nummer fire. For da kan det smelle virkelig, virkelig bra.
Linda Klakken