Juni, 2009
Etter åtte og en halv time i en klam direktebuss fra Oslo ankommer jeg Roskilde klokka halv seks om morgenen og oppdager at bagasjen min aldri har vært om bord i bussen.
Som i et realityprogram med et ganske halvhjerta premiss befinner jeg meg dermed på min første festival noensinne kun utstyrt med shorts, t-skjorte og den økonomien man oppnår etter to måneder som deltidsansatt i panteautomaten på Brynsenteret.
Etter ytterligere noen minutter med resignert leting og språkforvirrede samtaler med bussjåføren, rusler jeg inn på festivalområdet der jeg blir møtt av en drita kar i tredveårene med dype sår på leggen og en sombrero på hodet. Han vil kjøpe t-skjorta mi for 200 kroner, men ettersom skjorta er én av kun tre ting jeg eier i øyeblikket velger jeg å takke nei til tilbudet.
Les også: Vent, en Immanuel Kant-basert holdningskampanje som faktisk er morsom?
Juli, 2019
Når jeg ti år senere er tilbake på Roskilde har jeg allerede installert meg på et hotell i København, der jeg kommer til å bo under årets festival, og spist en frisk salat i Kødbyen før jeg tar toget ut til festivalområdet. Jeg har åpenbart blitt mer opptatt av komfort i løpet av 10-tallet, men hva har egentlig skjedd med Nord-Europas største musikkfestival? Hvordan oppleves Roskilde nå ti år senere?
Det er 3. juli 2019 og bussjåføren kjører en intern-joke over anlegget i det vi forlater bussterminalen i Oslo. Barnefamilien foran meg åpner lokket på en tupperware-boks med et asiatisk restemåltid som med ett senker livskvaliteten til samtlige andre passasjerer på bussen. Selv har jeg glemt å ta med mat og drikke, men er fortsatt lykkelig uvitende om at den første muligheten til å kjøpe dette befinner seg over fem timer unna. Jeg stirrer ut av vinduet og ser skyene forvandles til sprøe baguetter og flaskevann. Eller er det rumpa til Cardi B og konturene av den Orange Scenen jeg ser der oppe?
Clik here to view.
På Roskilde i 2009.
DA JEG VAR 18 representerte Roskildefestivalen selve ungdomsdrømmen om maksimal ansvarsfrihet og hedonisme. Her kunne man se verdens største artister og drikke seg full uten og måtte kamuflere øl-lukten med tyggis før man kom hjem. På Roskilde slapp man også å støvsuge stua og besøke Tante Gerd på pleiehjemmet dagen derpå. Her våknet du i stedet av at han med hemp-hettegenser og en veldig uklar forbindelse til campen din jekket den første Tuborgen og blasta Rage Against The Machines Killing In the Name of på en sprengt boomblaster – hver morgen.
Ti år senere har den samme fyren rukket å hoppe av tre Blindern-studier, bli rik på bitcoin, tape pengene igjen og forsvinne fullstendig fra sosiale medier. Ting har unektelig fått en litt annen klang nå.
Roskildefestivalen 2009 viste seg å bli den varmeste festivalen på 33 år. Det gjorde det beint frem umulig å sove til lengre enn klokka ni i det overoppheta teltet jeg omsider hadde klart å få fatt i. En av de første dagene på campen så vi en sveiseblind danske pisse på et av naboteltene våre og nekte å ta selvkritikk da fyren som eide det konfronterte ham. Man må nesten bare beundre en sånn oppførsel.
Clik here to view.
Ti år senere, på Roskilde 2019, denne gang med et flagg.
FOR HVER EDM-BEFENGTE feelgood-montasje av jublende, vakre ungdommer og konfettiregn som pumpes ut på sosiale medier etter at en festival er over, kunne man nok lagd en tilsvarende møkka-montasje med dårlig fyll, forsøpling, og sporadiske innklipp av uinspirerte indieband fra festivalens minste scene. Men når sant skal sies opplevde jeg stemningen for øvrig som upåklagelig. Folk var blide, snille og hyggelige. Selv fikk jeg riktignok tilsnakk en gang, men det var (bare?) for å synge uforholdsmessig høyt inn i øret på kjæresten min under Oasis-konserten.
To måneder senere ble Oasis oppløst, og ti år senere opptrer eldstebroren, Noel Gallagher, alene på festivalen med et sett bestående av én halvdel nye sololåter og én halvdel gamle Oasis-låter. Det er åpenbart en nedgradering fra 2009-versjonen, men kanskje ligger det også noe symbolsk her.
«En ting som dog ikke har forandret seg siden 2009, er fulle gutter som unison-brøler Seven Nation Army hver gang det blir stille mellom to låter under en konsert de ikke følger med på uansett.
Siden 2009 har artister og trender kommet og gått. Band har blitt oppløst, mens andre har rukket å bli både oppløst og gjenforent. Likevel er nok den mest åpenbare forskjellen mellom 2009- og 2019-programmet representert ved en annen faktor. I 2009 var det nemlig ikke en eneste kvinnelig artist som spilte på hovedscenen (det gjorde derimot Ulf Lundell og balkan-punkebandet, Gogol Bordello – husker du dem?). I år står Cardi B, Robyn, Mø og Janelle Monae øverst på plakaten.
Vel å merke er det selveste Bob Dylan som spiller på den Orange Scenen før Cardi B, noe som sannsynliggjør at verdens kanskje rareste backstage-hangout har funnet sted her i år. «Hi Bob!», «Hi Cardi!».
Image may be NSFW.
Clik here to view.
En ting som dog ikke har forandret seg siden 2009, er fulle gutter som unison-brøler Seven Nation Army hver gang det blir stille mellom to låter under en konsert de ikke følger med på uansett. Urinstinktet dette riffet synes å vekke i folk gjør det lett å forestille seg at denne melodien egentlig har vært med oss siden steinalderen. Jeg ser for meg Djengis Khan gire opp troppene sine gjennom en taktfast Seven Nation Army på slettene i Mongolia på 1200-tallet, eller kanskje en fransk revolusjons-bøddel som stillferdig nynner den ikoniske melodien mens han rydder bort et avkappet hodet etter endt arbeidsdag. «Ta tada ta ta daaaa daaa».
Les også: Rave er ikke en museumsgjenstand
MENS BOB D ikke ytrer ett ord mellom låtene, og på imponerende vis unngår alt som kan invitere til allsang, kjører Cardi B en annen linje med heftigere fokus på rompevrikking og air horn. De to headlinerne er ulike som natt & dag (jepp), men dermed også symptomatiske for en typisk Roskilde-lineup der nytt og gammelt, syntetisk og organisk, obskurt og ultrakommersielt står side om side på plakaten.
Roskilde-programmet gaper over mye. Bak de store headlinerne er det litt som om Mela, gamle Norwegian Wood og den danske ekvivalenten til By:Larm har fått kuratere en tredel av programmet hver. Som helhet blir det en litt schizofren suppe av mer eller mindre relevante artister. Det er nok ikke mange andre festivaler der du kan rekke å se et nytt Ghanesisk afrobeat-band, noen aldrende åtti-talls-helter som ga ut sin forrige skive i 2004 og det grusomme S&M-synthbandet Island stilte med i årets Eurovision i løpet av tiden det tar å drikke en 0,4 øl.
Men sånne opplevelser tilbyr Roskilde.
Det mest påfallende ved festivalen er derfor stemningen. Den er nemlig goooood. Klokken er ikke blitt to på formiddagen en gang når publikum drar i gang den Norske nasjonalsangen før Sushi X Kobe går på scenen. Selv de slappeste punkebanda klarer å generere en heftig moshpit, og når Noel Gallagher omsider kommer til Oasis-delen av settet sitt er det som å stå inni Manchesters største karaokeklubb rett etter at City har sikret ligagullet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Jeg rusler rundt på området og blir smått nostalgisk når jeg ser igjen de gamle matbodene fra sist jeg var her. Det er fint å se at Gringo Nachos fortsatt serverer store porsjoner tortillachips til en ny generasjon steine og skrubbsultne ungdommer med bøttehatt. I det fjerne hører jeg noe som unektelig lyder som et terrorangrep, men som isteden viser seg å være eksplosjoner og skyteeffekter fra konserten til Travis Scott. Alt er harmoni.
På festivalens siste dag går jeg meg en tur gjennom camp-området, men skjønner fort at jeg er for sent ute til å se den i sin «prakt». Kollapsede telt, søppel og deformerte camping-stoler dominerer. Foruten tre Mad Max-aktige figurer som passerer meg som silhuetter i solnedgangen har menneskene forlatt stedet. Den største forskjellen fra 2009 er åpenbart at jeg denne gangen har misset fullstendig ut på campinglivet, festivalens hjerte (og cyste). Jeg synes å høre Killing In the Name Of i det fjerne. I morgen er det over.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
PÅ BUSSEN HJEM er det grensekontroll i Sverige. Jeg mangler pass. Heldigvis er det en fyr på bussen med Pikachu-hatt og paljettgenser som drikker repareringspils i midtgangen. Da er vi nok to, tenker jeg. Men neida, han har kontroll på sakene og fisker opp passet fra en plastlomme i Berganssekken. Faen!
Fyren foran meg er heldigvis verre. Han har mistet alt av legitimasjon på Roskilde og spør grensekontrolløren om det holder å vise frem kodebrikka si. Ting årner seg. Bagen jeg mistet i 2009 ble funnet på et hittegods i Helsingborg en måned senere. Alt er stort sett ved det samme.
Roskildefestivalen blir ofte sammenlignet med en by. Med nesten 100 000 «innbyggere» i løpet av festivalperioden er det også en legitim sammenligning. Det er en by mange besøker hvert år, og akkurat som med andre byer du drar tilbake til, er forandringene nesten umerkelige fra gang til gang. Det hyggelige spisestedet er der fortsatt. Han gamle fyren med ansiktstatovering sitter og raljerer fra samme barkrakk han satt på sist. Smått om smått åpner det seg noen nye veier, settes opp et nytt bygg, rives noen gamle trær og ting forandres. Men byen er den samme, og det er vel også derfor man drar tilbake.
Les også: BadlandsChugs er Youtubes hyggeligste brus-styrter
The post Roskilde 2009 vs. 2019 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.