Vi vasser i drømmepop her til lands. Hva er det egentlig dere drømmer om?
– Vi drømmer om å ha et sted som føles litt mer hjemme. Å finne det stedet eller den følelsen, det lille glimtet du kan leve i.
Moyka er Monika Engseth. Hun har nettopp blitt 22 år ung, og lager temmelig fengende pop spekket med analog-aktige synther og andre house-elementer. Hun er også Øya-aktuell.
Konserten hennes på Vindfruen kommer til å bli et høydepunkt så langt i karrieren hennes, en karriere som skal en tro musikkbransjens entusiasme kommer til å bli både lang og fruktbar. Hun er nemlig akkurat det den norske lytterskaren vil ha i 2019, en innlysende fakkelbærer av det utlendinger kaller «scandi-pop»: en varm, inderlig personlighet med behagelig stemme og et smått alvisk utseende. En typisk Håsblås-skikkelse?
Les også: Disse typene møter du på Øya 2019
MOYKA VOKSTE OPP i et av Østlandets største dalfører. I Hallingdal har meieriprodukter, ull og kjøtt vært hovednæringer i århundrer, men Moyka sang heller ivrig med til mammas popmusikk og klimpret på gitaren enn å føre jordbrukstradisjonene videre. Nå er Hallingdal for lengst skiftet ut med Bergen der hun påstår at «viben er nice».
Byen er full av flinke folk som dytter hverandre i riktig retning, nemlig opp.
– Mange drømmer om å stå på gigantiske scener og sånt, men jeg ønsker først og fremst at folk skal føle seg hjemme i universet jeg prøver å lage. Jeg vil bare skape et bånd med publikum.
Kanskje er drømmepop-merkelappen litt misvisende. Moyka tar heller utgangspunkt i hvor hun er enn å fable seg bort i grandiose fantasier.
– Noe av det fineste jeg har opplevd til nå var på Bergenfest da det sto en ganske voksen mann og sang med på alle låtene mine. Han sto helt foran. Det var helt sykt. Det kan ikke beskrives, det båndet.
Les også: Trist Pike møter Deathcrush
Journalister er som kjent pålagt å sammenligne nye kvinnelige artister med etablerte kvinnelige artister, også Moyka har fått sin dose halvkokte sammenligninger. Den «nye Aurora», «nye Sundfør», «nye Highasakite». Nylig investerte giganten Universal store summer i plateselskapet hun er signert på, Made Records, og én ting er sikkert: de vil ikke gå glipp av den «nye Sigrid».
Bransjen er kynisk, men Moyka, som alle vi andre som lever i dette kapitalistiske helvetesmaskineriet, er mer enn en markedsstrategi.
– Det er litt kjipt, det der. Mennesker er opptatt av å putte ting i bås, men det har jo skjedd med nesten alle de jeg blir sammenliknet med også. De ble også puttet i bås, og tok så utfordringen med å ødelegge kategorien. Det kommer en tid hvor man får bryte ut av det og vise at man ikke bare er lik alle andre.
Avgjørende for at nettopp Moyka bryter gjennom støyen er at hun, i motsetning til artister flest, står for samtlige ledd i produksjonen. 22-åringen har full kunstnerisk kontroll over sitt eget prosjekt. Selv karakteriserer hun musikken som «in your face». Hun er ikke redd for å synge for full hals.
– Det er mange som går ut ifra at jeg ikke kan noen ting og som spør om det er sant at jeg produserer, og om det er riktig at jeg produserer så mye som jeg gjør.
Hva er det som gjør at du vil gjøre alt selv?
– Jeg rakk ikke bussen hjem så jeg måtte gå en time hjem over Laksevåg. Det var såpass sent på natten at solen begynte å komme opp igjen. Det ga en veldig fin følelse jeg ville gjenskape.
Hvis vi ser bort fra soloppganger, under hvilke omstendigheter skaper du best?
– Når jeg er trist, dessverre. Når det har skjedd noe som er litt tungt eller noe jeg sitter inne med som jeg bare må få ut.
Elsker du at det gjør vondt?
– Ja
Sjæl.
Moyka er i 20-årene, og er, som oss andre på samme sted i livet, stadig på søken etter et sted som kjennes ut som hjemme. Kanskje er det på scenen? Noen dager kjennes det å spille konserter så skremmende at hun nesten ikke makter å snakke. I siste instans hjelper det å synge og danse ekstra hardt, for å tråkke i stykker nervene.
– Jeg skjelver bare mer når jeg står stille.
Det er en artig motsetning! Hvilken av låtene dine synes du er finest?
– Det er nok en av sangene på den nye EPen som heter «Ride». Den ble til på rommet mitt en dag jeg bare … tok tak i en følelse. Jeg ser mye når jeg hører den. Jeg veldig stolt av den. Den ble tatt rett med i studio der jeg la på flere synther.
Hvorfor synger du på engelsk egentlig?
– Jeg liker hvordan det klinger. Det er spennende å utforske også. Jeg er jo norsk, og det tror jeg man kan høre gjennom måten ordene blir uttalt på. Noen synes sikkert det er irriterende, men jeg synes det er fint å kunne bruke det engelske språket på en norsk måte. Da blir det mer spennende.
Biru Baby er helt enige. Hva er ditt forhold til den internettbaserte ordboken for rim, RhymeZone?
– Jeg ELSKER RhymeZone.
Les også: Bendik HK har en høne å plukke med norske festivalgjester
The post Moyka: – Det handler om å finne det lille glimtet du kan leve i appeared first on NATT&DAG.