Clik here to view.
Elektronisk eksplosjon
PET SHOP BOYS KAN SKILTE med en flying start som holdt seg svevende i nesten ti år, med fem album som alle nyter mesterverkstatus – på rad. Det står i motsetning til brorparten av syntherne på åtti- og begynnelsen av nittitallet, som sjeldent klarte å levere mer enn én eller to “perfekte” skiver.
Guttene entret scenen med de sublime hit-kanonene Please ogActually, overfylt av fremragende låter som fortsatt spraker i bilradioen (“West End Girls”, “Suburbia”, “It's a Sin”). Konseptalbumet Introspectivemå regnes som åttitallsdiskoens suverene høydepunkt, ledet an av mastodonten “Left On My Own Devices” og den uimotståelige Elvis-coveren “Always On My Mind”. H. Faltermeyer-produserte Behaviour og candyking-fargede Very må nok likevel anses som katalogens viktigste. Her er ikke bare Pet Shop Boys i en klasse for seg selv – de skaper nærmest en egen sjanger. Et ubestemmelig amalgam av konvensjonell synthpop, Kraftwerk-elektro, melodramatisk musikkteater og symfonisk ballett à la Tsjaikovskij.
Den trøstende melankolien i førstnevnte er som en varm blås på et hovent sår (“Being Boring”, “This Must Be the Place I've Waited Years To Leave”), og mange feinchmeckeres favoritt. Euforiske Very løfter lytterne himmelhøyt med sin barokke schmaltz på produksjonssiden – en slags paradeøvelse i overflatens kunst – for så å slippe oss ned i avgrunnen med noen av de skarpeste tekstene i popmusikkens historie (“Can You Forgive Her?”, “Dreaming of the Queen”). Til dags dato duoens største suksess, mye takket være populariteten til den usannsynlige Village People-coveren “Go West”.
Nittitallets brunhet forvandlet popmesterne til nisjemusikk som ikke helt fant sin plass i tiden.
Men disse to urørlige ble også innhentet av nittitallets brunhet med ujevne Bilingual og Nightlife, som forvandlet toneangivende popmestere til nisjemusikk som ikke helt fant sin plass i tiden. 9/11-postludiumet Release er riktignok et av 00-tallets aller vakreste og mest slitesterke album, men appellen til massene var som fordunstet. Det var først Fundamental, under Trevor Horns herlig svulstige produksjon, som delvis gjenopplivet oppmerksomheten rundt Pet Shop Boys, og i 2009-2012 overrasket de mange festivalgjengere med en flamboyant, påkostet turné – som fikk sitt punktum på konkursrammede Rått & Råde i Stavanger.
Fjorårets høstlige L.A.-album Elysium ble møtt av gjesp, men ettertiden vil gjøre den lukseriøse produksjonen og de bittersøte tekstene godt (hør på “Requiem in Denim and Leopardskin”). Vokalist Neil Tennant ble såret av responsen, og bare ni måneder senere presenterer ham og den tause makker Chris Lowe et høylydt elektroalbum; duoens mest fullendte, dansegulvslipende utgivelse på tyve år, skapt i samarbeide med produsent Stuart Price – mannen som revitaliserte Madonna og dance-musikk generelt med fantastiske Confessions on a Dancefloor.
Duoens mest fullendte, dansegulvslipende utgivelse på tyve år.
Electric tar umiddelbart av med “Axis”, en pumpende italo disco-instrumental med svimlende mange lag av syntetisk lyd – vi snakker åttitalls disco bells og keyboard-trompeter, ispedd elementer av dubstep. Låten kunne vært hentet fra fortekstene til en gammel Jerry Bruckheimer-film, og fremstår som en langt mer vital hyllest til Giorgio Moroders innflytelse på populærmusikken enn Daft Punks nokså pretensiøse “Giorgio By Moroder”.
I likhet med resten av skiva høres “Axis” både retro, kontemporær og fremadpekende ut på samme tid. Moroderismene syder også i nattklubbslyngelen “Fluorecent”, mens tøysete “Bolshy” mikser bjeller og håndklapp med vocoder-prat på russisk og beats som kunne vært hentet fra New Orders Technique. En slags forløsning for Pets årelange fascinasjon for Bolsjevik-Sovjet – dette er jo bandet som har komponert sitt eget soundtrack til Sergei Eisensteins stumfilm Panserkrysseren Potemkin.
Love is a Bourgeois Construct er albumets episenter, og en slags pastisj på den "ultimate Pet Shop Boys-låten"; et epos om kjedelighetens bekymringsløse gleder og eksistensielle sorger, med en melodi som bygger på Michael Nymans Purcell-tolkning fra filmen The Draughtman's Contract (Greenaway, 1982), transformert og speedet opp med analoge A Clockwork Orange-synther. Teksten er tørr, men boblende av all den vidd og sjarm som preger de største PSB-klassikerne (I've been taking my time for a long time/ Putting my feet up a lot/ Speaking English as a foreign language/ Any words that I haven't forgot). Når sant skal sies har jeg knapt hørt en mer elegant poplåt på flere år.
Den britiske rapperen Example byr på en gjesteopptreden som får meg til å huske hvor kult det var med Timbaland et par ukers tid for noen år siden.
På Elysium finnes det et bittert spor som heter “Your Early Stuff”, basert sertifikat-løse Tennants møter med taxisjåfører som liker de gamle hitene, men som skrukker på nesa over at gubbene gidder å fortsette når de ikke opplever samme suksess som før. Electrics “Thursday” er Pet Shop Boys' kjærlighetsbrev til deres egen debutalbum, og minner sterkt om “West End Girls”, før syv pianoakkorder kaster oss inn i et gåsehudfremkallende refreng som aldri slutter å eskalere. Lowe leser opp ukedagene bak keyboardet med minimal innlevelse, “Paninaro”-style, og den britiske rapperen Example byr på en gjesteopptreden som får meg til å huske hvor kult det var med Timbaland et par ukers tid for noen år siden. Ren lykke, altså.
Trance-aktige “Vocal” avslutter festen på skjønneste vis. Mellom all den deilige, dundrende lyden finner vi en stemme som lengter og drømmer, som forstatt vil bli hørt – en formidler som fortsatt besitter dedikasjonen man hører hos et ungt band som slipper sin første skive.
Pet Shop Boys har alltid blitt omfavnet av intellektuelle og “kyniske”, men dessverre ofte sett ned på av folk som liksom er i “nærkontakt med musikk”. Avvist som følelsesløs maskinpop. Pet Shop Boys er forvirrende for mange; de er både hemningsløst romantiske og misantropiske, inderlige og kjølige, cheesy og elegante om hverandre. Ping pong-spillet mellom nærhet og distanse gjør at man må investere litt tid før man kan fornemme duoens kunstneriske prosjekt, men det er i sannhet en fascinerende reise for den som er villig til å ta turen ned i platekjelleren.
Ping pong-spillet mellom nærhet og distanse gjør at man må investere litt tid før man kan fornemme duoens kunstneriske prosjekt.
Men med sin første topplassering på VG-lista noensinne, er det lov å håpe på at Pet Shop Boys også når ut til nye lyttere med Electric.Dette er elektropop som smelter på tungen, renner ned i halsen og kaster seg rundt som lysende skip i nervebanene. En eksplosjon.
Lars Ole Kristiansen
Clik here to view.