Clik here to view.
Levende animasjon, velskrevet dialog og nok to-lags morsomheter til å holde de voksne fornøyd.
Fengende fargerik monsterplakat til tross – Monsteruniversitetet bærer like fullt den ladede betegnelsen prequel, historien som går forut for den egentlige historien men som lages etter originalen. Den mindre sensasjonelle høna fra egg nummer to. Monsteruniversitetet er ikke nummer én og heller ikke Monsters Inc., men gir lykkeligvis blaffen.
Sist vi møtte Mike Wazowski og Sully – øyeeplet og pastellmonsteret – var de skremmeeksperter på Monsterbedriften. Sully som barnas verste mareritt og alle småmonstres superhelt, og Mike som heltens coach. Toppidrettsutøveren og treneren.
Men var det sånn alltid? Nei. Tilbake på campus finner vi følgende: Det var Mike som ville bli skremmer, som ville det mest av alle og som gjorde alt riktig. Og likevel ble det ikke slik. Og han og Sully? Langt fra kjærlighet ved første blikk, med hver sin overlegne ambisjon på kollisjonskurs med hverandres, og dekan Hardscrabble, hardkokte idealer. Den uforbederlige besserwisseren mot naturtalentets arrogante latskap. Dermed barker Mike og Sully sammen med hverandre, og de andre campus-gjengene, i jakten på felleskap, anerkjennelse og en varig plass på skremmeprogrammet. Oppvekstskildring, high school-komedie og bromance i ett. Det går bra, må vite, men det er en lang vei.
Slik er Monsteruniversitetet både god, klassisk Pixar-underholdning – odde, nyanserte karakterer satt inn i et handlingsmettet temporitt – men også en smått bemerkelsesverdig historie om følgende grunnleggende spørsmål: Kan man bli det man ikke alt er (i Mikes tilfelle – kan skummelhet læres?) og hvis ikke, er det ok å være en god nummer to?
Med strålende humør lar regissør Dan Scanlon (ny siden sist), og resten av Pixar-teamet, to ulogisk allierte finne sammen ved hjelp av levende animasjon, velskrevet dialog og nok to-lags morsomheter til å holde de voksne fornøyd. Ikke fantastisk originalt, men fullkomment hjertevarmt og helt innforstått (som Mike) med hva rollen som en god nummer to innebærer; verdien av tross alt å spille for det beste laget.
Her kan vi føye til norske dubbere Åsleik Engmark (Mike) og Even Stormoen (Sully). Langt fra Billy Crystal og John Goodman, men ikke dårligere av den grunn.
Følgelig står Monsteruniversitetet vel tilpass i storebrorens skygge. Ikke fus og enestående, men sjarmerende opplagt likevel. Så får vi heller håpe at neste Pixar-prosjekt tar oss med til et nytt og enda bedre sted.
Ragnhild Brochmann
Premiere 2. august
Clik here to view.
