En av de mange anekdotene som ble fortalt om Stephen Hawking var at han i 2009 holdt en fest for tidsreisende og sendte invitasjoner etter at festen var avholdt. Om noen dukket opp kunne kunne man altså fastslå at det i fremtiden vil bli mulig å reise i tid. Ingen kom.
Den 28. april 2018 reiste omtrent ti tusen mennesker tilbake til 90-tallet i tidsmaskinen Telenor Arena for å oppleve We love the 90’s.
90-tallet var tiåret da alt kunne skje, en pause mellom to evige kriger (den kalde og den mot terror), hvor vi i vesten kunne slappe av littegrann og ta ecstasy mens vi hørte på eurodance og dro på boybandkonserter. At vi som var unge på 90-tallet nå er betalingsvillige, kjøpesterke og sulteforet på nostalgi utnytter det norske firmaet Nordic Beats mesterlig. Billettene til 90-tallet koster mellom 800 og 1800, alt etter hvor intens du vil ha opplevelsen din.
I tillegg til We love the 90´s står Nordic Beats også bak We love the 80´s, We love the 2000´s og «Roseseremonien på Rådhusplassen i Oslo der over 250 000 deltok». Nordic Beats er sammen med David Hasselhoff også medeiere i Celebrate The 80s & 90s.
Å påstå at Baywatch-stjernen hadde en finger med i rosetoget etter 22. juli er dermed ikke helt feil, men heller ikke helt sant, og det er vel også det disse nostalgikveldene handler om:
Å presentere et glansbilde av noe som var, så man for en stakket stund glemmer at tenåringsjeg-et ditt, mellom allsangen til «The Tiger Took my Family» og forsøkene på å komme til bunns i hva «Mmmbop, ba duba dapp, ba DU bop» egentlig betydde, hadde masse tenåringsproblemer verkende som en kvise under overflaten.
Det er ingen kviser på Telenor Arena.
Les også: Vi dro på pilgrimsferd til Tsjekkia og mistet oss selv på Sensation White
Klokka er litt over syv og på Golden Circle-området rett foran scenen (1000 kroner per person, men vi kjenner en fyr som kjenner en fyr) er det fremdeles relativt god plass. På scenen gjør min barndomshelt Dr. Bombay ikke et eneste forsøk på å late som om han synger selv.
Jeg prøver å legge fra meg følelsen av at det egentlig ikke er så bra å synge om indere på den måten doktoren gjør ved å overbevise meg selv om at det å være woke ikke var noe man var på 90-tallet. I stedet trasker jeg til øl-køen for å kjøpe en øl til hver hånd. Det føles som det eneste riktige å gjøre, og er det noe denne kvelden skriker etter er det full fokus på følelser, null fokus på hjernebruk.
Visjonen om Telenor Arena oppstod i 1999, da en gjeng med det man må anta var folk som hadde tatt seg både en og to runder med to-hånds-drikking i Stabæk fotballklubb bestemte seg for at klubben, som da spilte på en stadion som tok 4938 tilskuere, trengte en helt ny, dritdyr stadion som tok 25 000. Målet var å få Bruce Springsteen til å varme opp før første kamp mot Barcelona.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Stabæks første kamp på Telenor Arena ble isteden spilt mot Gøteborg i 2009 (som året før tok bronse i Allsvenskan), og to år senere sa Stabæk fotballklubb opp kontrakten fordi leien var blitt for høy. I fjor hadde klubben et tilskuersnitt på 3960. Så langt i år er snittet på 3272. Sånn sett er det passende at det er nettopp på Telenor Arena en gjeng rike nordmenn har samlet seg for å tviholde på drømmer fra 90-tallet.
På scenen viser artistene forskjellige grader av livsglede og takknemlighet, og noen ganger kan man lure på om det er artisten som får mest ut av det som skjer. De mindre bandene som Daze (Tamagotchi-sangen og «Super Hero Lover») og Hit N´ Hide («Space Invaders») virker så glade for å stå foran et publikum igjen at jeg tar meg selv i å juble litt ekstra når 90-tallet for dem er over igjen.
Les også: Skjønnheten og ubehaget: Vi dro på Miss Norway 2017
Bortsett fra store navn som Spice Girls og Backstreet Boys (som under konserten ble hyllet i en montasje på storskjermen bak scenen) er det nesten bare én annen 90-tallshelt som mangler: ironien. Jeg prøver å smile og riste litt på hodet til noen andre i salen under La Creams «Be My Lover», men det er lite å få tilbake. Kanskje fordi det er vanskelig å være ironisk når man har betalt mellom 1000 og 1800 kr for å være et sted, eller kanskje fordi jeg sikkert fremstår som en veldig rar fyr som prøver å få øyekontakt med fremmede under det Nordic Beats beskriver som «Nord Europas største 90 talls show».
Dette er jo tross alt en kveld som ikke skal handle om nye impulser.
De aller fleste av artistene på scenen ser overraskende bra ut. Spesielt Vengaboys virker å holde seg omvendt proporsjonalt godt med hvor dårlig musikken deres har holdt seg. «Det er som en vag referanse til Oscar Wilde!» prøver jeg noe usympatisk å rope til de jeg er med mens jeg søler halve ølen på genseren min. Alt de hører er heldigvis «Boom boom boom».
Unntak som bekrefter regelen er det riktignok flere av. Den mannlige vokalisten i Daze´ vektøkning skjules dårlig bak en gråmelert joggebukse. Den sterkeste påminnelsen om at 90-tallet er over for lenge siden kommer da legendene i Los del Rio setter i gang «Macarena» og en av gutta foran roper: «Fy faen han ene er jæævlig gammel, ass!». Om han mener 71 år gamle Antoniono eller 69 år gamle Rafael er jeg usikker på. Etter to refreng av Macarena sniker jeg meg avgårde til baren og kjøper en øl til hver hånd.
Da jeg kommer tilbake står kveldens eneste representant for boyband, britiske 5ive, på scenen og synger seg gjennom et cover av Queens «We Will Rock You», i en slags nostalgi-inception hvor man får det beste fra flere tiår. Jeg synger med på refrenget til «Get On Up», og underveis i sangen forteller en jente med kort hår oss at hun endelig er kreftfri og er her for å feire.
Det koker bra på Telenor nå, og selv ikke 60 år gamle Dr. Albans resignerte kroppsspråk og mumlesynging kan hindre allsang på «Sing Hallelujah» og «It´s My Life».
Og så skjer det.
Etter at Hanson har slitt med å få med seg publikum på de nye sangene deres, etter at de har spilt «Mmmbop», etter en introduksjon fra konferansier Howard, etter en montasje på lerretet av den beste kulturen fra 90-tallet (som tv-serien De Syv Søstre), så står han der endelig, sammen med to damer i sort latex-bikini, omgitt av pyroeffekter, bak den karakteriske synthen som følger han hvorhen han går.
Hans majestet H.P. Baxxter, født Hans Peter Geerdes for 52 år siden, primus motor og vokalist i Scooter.
Brølet fra publikum sier to ting: Vi er flere som har gledet oss til Scooter, og to-hånds-drikking setter en effektiv stopper for applaus. Men hva trenger du hender til når du har et hull midt i ansiktet som kan lage HØY lyd?
Les også: Rapport fra samtiden: Ung kultur + dyre snobbete matvaner = Sant :-)
Å se Scooter live er best sammenlignbart med første gangen jeg så Ground Zero i New York, og med egne øyne innså at 9/11 faktisk skjedde på ekte. Det er mye å ta innover seg idet flammer, små eksplosjoner og den forvrengte stemmen på «Nessaja» angriper sansene mine. Scooter finnes på ekte! Folk skriker, hopper og vifter med glowsticks, og jeg mister den ene ølen min på gulvet. Jeg ser meg rundt og innser at jeg ikke har sett de jeg dro hit med siden Scooter gikk på scenen. Jeg sjekker mobilen og ser de har sendt meg flere meldinger.
Etter fire timer uten en eneste pause fra 90-tallet begynner kroppen endelig å få nok. Jeg kaster en av glowstickene jeg fant på bakken under Dr. Alban og går mot utgangen. «Dette var helt rått», sier jeg til en som står alene og røyker ved en av utgangene. Han svarer ikke. På veien tilbake til 2018 ser jeg gjennom bildene på mobilen, og finner 32 bilder jeg ikke husker å ha tatt av meg selv og en mann jeg ikke kjenner med lysende Kanye West-briller fra 2008.
Ingen av oss smiler.
Dagen etter innser jeg at jeg ikke husker å ha sett hverken Robin S eller Mr. President som står oppført som artister. Men de var jo der, var de ikke? Jeg sjekker Facebook-eventet på jakt etter hint. En dame har lagt ut bilde av seg selv i hvite klær fra gårsdagen og berømmer Nordic Beats for å ha vært «gode på praktiske løsninger» og ha «bra sikkerhet under arrangementet».
Jeg setter på «Coco Jambo» på Spotify og går inn på siden til We love the 90´s. I november er det We love the 2000´s på samme sted. 1000 kroner for Golden Circle-billetter.
I de pipende ørene mine høres ekkoet av 10 000 lykkelige idioter.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
The post – En jente med kort hår forteller oss at hun endelig er kreftfri og er her for å feire appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.