Image may be NSFW.
Clik here to view.
Når Oslo Records fredag slipper samlealbumet Vin og rap er det en begivenhet. Ikke fordi det skal bli spennende å endelig høre låtene på albumet. For et overveldende antall av låtene har blitt sluppet som singler allerede. Det er en annen dynamikk som er i spill. Bokstavelig talt ALLE de ti låtene som har dukket på strømmetjenestene siden Larsivelis «Baby» ble sluppet som første singel 13. april, er kjempegode låter. Så når albumet endelig kommer er det en begivenhet i den forstand at nå skjer det endelig.
For ved å slippe kruttsterke singler hver fredag i over en måned har Oslo Records sørget for at det tilnærmet har vært umulig å gå glipp av at albumet kommer.
Dermed ligger alt til rette for at det moderne mennesket får fylt et av sine aller mest grunnleggende behov: å konsumere tidsånd i realtime. Å være der det skjer, når det skjer.
Derfor er selve albumet, forstått som det helhetlige musikkprosjektet det nå en gang er, på mange måter dømt til å skuffe. Det gjør det ikke.
Vin og rap er Yoguttene-mastermind Aron Eskelands hjertebarn og det bærer det preg av. Fra første sekund er det et livsbejaende og overskuddspreget feel good-prosjekt. Snow Boyz smeller det hele i gang med «1+1», låta som allerede er en av årets sommerlåter – eller i alle fall burde være det. Etter følger «Baby» av Larsiveli, en låt som også fortjener å være årets sommerlåt.
Oh my man. Mye høyere nivå blir det ikke.
Også resten av albumet er proppfullt av gode låter. Høydepunktet er «Opplevelse og kos» med Maya Vik og Myra – en låt som formelig skriker etter en 12 minutter lang «One Blood»-aktig remiks med alle Oslo Records-rapperne på. Men det er mer. På «Desperado» høres Snow Boyz og Arif ut som om de alltid har vært en trio. På «Adieu» skinner Unge Ferrari sammen med Makko Makeba (måtte han aldri lage pop igjen!). På «Way back» får vi hyggelig besøk av «Moncler»-rapperen Tilda. Albumet avsluttes med den eneste låten som egentlig handler om både vin og rap, Yoguttenes «Asparges Ruccula». Takk for maten!
Vin og rap bringer assosiasjonene i retning et annet samlealbum, og en av norsk hiphops klassikere, T.P. Allstars’ Norske Byggeklosser fra 1999. Begge albumene er 19 spor lange showcaser – tidstypiske eksempler på hva hiphop på norsk er. Begge albumene er også noe ensformige i lydbilde. Norske Byggeklosser er det fordi Tommy Tee står bak alle sporene. Vin og rap har beats fra USA, Norge, Sverige og Åland og burde og kunne hatt et mer variert sound. De fleste sporene er stort sett veldig flinke, men ingen av dem er nyskapende. Både i 1999 og i 2018 setter tidsånd og trender tydelige grenser for kreativiteten.
Der norsk rap i 1999 var Tommy Tee-dominert, New York-orientert og engelskspråklig blodseriøs er sjangeren i 2018 (stort sett) humørfull, leken og selvreferende ironisk. Å høre Vin og rap og Norske byggeklosser etter hverandre er en selsom opplevelse. I 1999 handlet norsk hiphop om trollmenn, okkulte krefter og urban utenforskap. I 2018 handler det om kjærlighet, festing og at vin smaker godt.
Ikke bare forteller denne utviklingen oss at hiphop har gått fra å være motstrøms anti-kultur til å bli mainstream. Den minner oss også på at en av populærmusikkens funksjoner er å kommentere tiden den oppstår i ved å bevisst eller ubevisst stille seg i et kritisk forhold til den.
1999 var preget av tusenårsoptimisme, det liberale demokratiets triumf, internettidealisme og at Kristopher Schau spiste ekle ting på NRK 2. I et slikt naivt og uskyldig pre-9/11-samfunn var hiphopen mørk, negativ og seriøs.
I 2018 er bildet annerledes. Kulturkrigen raser, velferdsstaten bygges ned og klimaendringene gjør at vi visstnok kan gå tom for både kaffe og sjokolade. Samtidig er hiphopen morsommere, mer leken og mer livsbejaende enn noen gang. Joda, 2018 er en jævlig tid. Men som Aron Eskeland sier: «For en tid å være i live for rapmusikk!»
LES OGSÅ: – Jeg digger den der syden-estetikken
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Men klassikerstatus fortjener Vin og rap ikke.
Til det er albumet for sprikende. Til tross for at lydbildet er noget konformt mangler den tematiske røde tråden. Noen låter burde vært sløyfet. Andre burde vært flyttet på, deriblant Urørt-finalist Kald Flamme sin «Er på vei», en låt som på drømmende, håpefullt og nærmest Olav H. Hauge-aktig vis bærer bud om noe som skal skje, som vil skje – noe som må skje!
Et par av bidragene fra den eldre garde på skiva føles unnværlige. Men først og fremst er det hvordan albumet fremstår som helhet som trekker ned fra toppkarakter. Som enkeltlåter er de fleste sporene veldig gode, men lite binder dem sammen, annet enn ekstremt crispy produksjon og en viss uuttalt hipsterappell. En uunngåelig skjebne for et samlealbum, kanskje, men en svakhet er det, åkkesom.
Muligens burde man se på Vin og rap mer som en spilleliste. Vin og rap-singlene har jo også blitt lagt inn i en gradvis voksende spilleliste. I så fall er ikke den manglende røde tråden et problem. Men all den tid det faktisk utgis som et album bør det også bedømmes deretter.
LES OGSÅ: Selmer om surfing, neseblod og Märtha Louises hestekanal på YouTube
Så, er dette lyden av 2018?
Man kan argumentere for at Vin og rap viser hvordan ståa er i norsk rap akkurat i 2018, men helt sant vil det ikke være.
I virkeligheten er det (minst!) to tendsenser som for tiden gjør seg gjeldende. Uten å overdrive skillet, kan man si at der Oslo Records representerer et striglet, crispy «europeisk» sound som appellerer til privilegerte folk som liker – nettopp – vin og rap, representerer storebrødrene/rivalene i NMG/G-huset et mer gateorientert, gritty sound. Gateorientert hiphop er nok hakket mer tidløst enn poppete afro- og cloud trap-inspirerte greier. Derfor vil sannsynligvis Vin og rap stå igjen som idealtypen på en epoke i norsk hiphop.
Derfor er denne utgivelsen en begivenhet.
I likhet med Norske byggeklosser er ikke Vin og rap et formfullendt album. Men begge to er uperfekte på sin egen veldig tidstypiske måte. Norske byggeklosser står seg godt for ettertiden. Det vil nok også Vin og rap gjøre. Kanskje er det virkelig sånn at man ikke kan få i både pose og sekk – men heldigvis kan man få både vin og rap.
PS: Er det lov å håpe at «rivalene» i NMG/G-Huset også gir ut en samleskive snart? :)
The post Anmeldelse: «Vin og rap» er lyden av 2018 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.