Image may be NSFW.
Clik here to view.
The Room. Filmen fra 2003 omtales ofte som verdens dårligste, og holdes evig aktuell av en verdensomspennende fanbase. Filmen var et mysterium fra første premieredag. Hvordan kan et så usammenhengende manus bli til film? Hvordan er det mulig at prosjektet faktisk ble fullført? Og fremst av alt: hvem er mannen bak det hele, Tommy Wiseau?
Noen av disse spørsmålene blir besvart i memoaren med samme navn, skrevet av Wiseaus venn og rollen som «Mark» i The Room, Greg Sestero. Den inneholder fortellinger om deres merkelige, men nære, vennskap, hvordan den kaotiske filmatiseringen av det minst like kaotiske manuset foregikk, og refleksjoner over besettelsen av å følge sine drømmer.
James Francos filmatisering av Sesteros historie leverer på alle punkter.
Les også: Alex Israel fortsetter ironiseringen over amerikansk populærkultur i regidebuten «SPF-18»
Først av alt: Francos rolle som Tommy Wiseau er helt uatskillelig fra originalen. Han nailer alt. Alt fra den karakteristiske latteren, fiklingen med håret, den rare aksenten, klangen i stemmen og helt ned til det skjelende øyet sitter som et skudd. Han får også frem noe av det aller viktigste med Wiseaus karakter, det manglende ordforrådet som fungerer som en trakt i møte med hans store følelsesliv.
Noen vil kanskje si karakterstudiet er ikke er på nivå med filmen man er tvunget til å sammenlikne den med, Tim Burtons kalkunportrett av Ed Wood, men så er også Wiseau på et helt annet nivå av mystikk.
Referansene til originalfilmen kommer som perler på en snor gjennom hele filmen, og er integrert slik at de aldri dominerer en joke eller historien som blir fortalt. The Disaster Artist fryser aldri ut de som ikke har sett The Room, den fungerer helt fint på egenhånd. Referansene fungerer bare som et ekstra lag i formative scener, som da Greg og Tommy sammen ser Rebel Without a Cause og Tommy hypnotiseres av intensiteten til James Dean.
Det er en fryd å føle på kaoset som rådet over settet. Karakterer spilt av komikere og skuespillere som Seth Rogen, Nathan Fielder, Hannibal Buress og Bob Odenkirk kommenterer umuligheten for filmens eksistens, som blir tydeligere og tydeligere jo lenger ut i produksjonen de kommer. Hendelsesforløpet rundt produksjonen av The Room er ikke fortalt bare som en serie morsomheter, det er en historie som er like rørende som den er bisarr.
Les også: 3 filmer du bør se etter å ha sett NRKs hiphop-dokumentar «Takin Ova»
The Room-fans har alltid hatt et problem med at det ikke går klare skiller mellom det å le med og det å le av, et tema som selvsagt tas direkte opp i The Disaster Artist. Wiseau er en sympatisk mann, i stor grad styrt av gode intensjoner. Det gjør vondt å le hånlig av ham. Smerten kulminerer i premierescenen når publikum uungåelig begynner å le. Latterbrølene stikker som en kniv når man ser en tårevåt Wiseau innse sitt nederlag, men varmer når man ser gleden det gir de andre medvirkende.
The Room gjør at vi kan le av hybrisen som finnes i oss alle. Det er menneskelig i blant ikke å se seg selv utenfra. Det er en lettelse å innse at slike feil ikke bare finnes i oss selv, og latteren blir et uttrykk for takknemligheten for at noen står frem og tar støyten.
The Disaster Artist er en praktfull feiring av utenforskap og det eksentriske, og er fortalt med store mengder sympati og kjærlighet for katastrofekunstneren Tommy Wiseau. Verden ville ikke vært foruten verdens dårligste film.
The Disaster Artist har premiere 25. desember.
The post Filmen om The Room er en varm hyllest til vår tids verste filmskaper appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.