ENDELIG kan den CD-løse generasjonen swingpjatter og hardboppere nyte (nesten) hele katalogen til et av verdens beste jazz-selskaper. De er nå å finne på alle slags strømmetjenester, og den massive katalogen på over 1600 album preget av fjellandskap og annen visuell new age gjør at man naturlig nok ikke aner hvor man skal starte. Vi spurte derfor den gode delen av kulturnorge om deres ECM-favoritter.
Les også: Krokofant: – Målet er å spille så vi glemmer tiden
![]()
Ellen Andrea Wang
Bassist, Pixel, Gurls.
Keith Jarret – Belonging (1974)
– Jeg vokste opp med å høre på og danse til Belonging hjemme i stua. Et episk jazz album med gospel-referanser, deilige groover og catchy melodier som har fulgt meg hele livet. Jeg blir aldri lei musikken og vender stadig tilbake til albumet for å hente inspirasjon.
Kenny Wheeler – Angel Song (1997)
– Husker så godt jeg hørte låta «Kind Folk» og ble hypnotisert av musikken. Elsker hvordan bassen driver musikken fremover mens resten svever over. Noen ganger spilles det litt surt, og det er så deilig, så ekte levd liv! Er så glad i slike detaljer i musikk.
Sidsel Endresen – So I Write (1990)
– Et nydelig album! Det er ikke så dumt å sette på enkelte ECM skiver hvis du har kjærlighetssorg. Bare hør på «Horses in rain» så skjønner du hva jeg mener, jeg begynner nesten alltid å grine av bare å høre på den låta. Den er så vakker.
![]()
Filip Roshauw
Musikkjournalist og gitarist i The Switch.
Dave Holland Quartet – Conference of the Birds (1973)
– Det er en fabelaktig og veldig leken plate, variert og fin, fra tverrfløyte-skogprog på tittelsporet til alskens frijazz-snurrepiperier her og der ellers. Den er preget av et humør man kanskje ikke assosierer med ECM-greia ellers. Den spiller veldig fint som plate også, veldig gode låter og bra rekkefølge på dem. Jeg tror mange kan ha glede av den lille førtiminutters-turen.
Trygve Seim – Different Rivers (2000)
– Stort, velspillende ensemble (mest blås), alvorstunge og vakre låter, og jammen dukker ikke Sidsel Endresen opp også i en spoken word-rolle som napper lytteren ut av komfortsonen med litt new age-poesi på tampen. Different Rivers har virkelig vært en av de store gjenlyttene så langt i ECM-strømmefestivalen, den er bedre enn jeg husket, og jeg husket den som svært god. Det skal ECM ha, på sitt beste har det de tydeligvis oppmuntret artistene sine til å gi ut album med tydelige overhengende ideer. Det gir ofte veldig sammenhengende albumopplevelser, noe som ikke alltid er en selvfølge i improvisert musikk.
Terje Rypdal – The Singles Collection (1989)
– Dette er den eneste ECM-skiva jeg virkelig forbinder med fjell, men soundmessig er den vel nærmere sportrsrevyenreportasjer fra 80- og 90-tallet om raffe ungdsomssporter som BMX og rallycross. Det er vel knappest den mest kredible delen av Rypdals ECM-output, stolt ved siden av ekstremt hårreisende prosjekter som konserten for to gitarer med Ronni Le Tekrø. «Mystery Man» virkelig nailer gitarinstrumentaltropene, og snek seg med på soundtracket til filmen Heat, som også er sylharry og underholdende.
![]()
No. 4
Band!
Keith Jarrett – My Song (1978)
– Musikerne her er de beste som finnes. Det er nydelige melodier, men også veldig rytmiske gøye ting. Det er som å høre en fengende pop-plate, selv om det er improvisert jazz.
Les også: Den hittil uutgitte «Fredag» fra 1979 er helgens beste låt
![]()
Audun Vinger
Musikkjournalist, tidligere redaktør i NATT&DAG.
Terje Rypdal – Descendre (1980)
Uvant besetning med Ryp, Palle Mikkelborg på trompet og elektronikk, og JC. Ambient og groovy på samme tid. Hør på «Innseiling», ca fire minutter uti, og deep house-grooven han setter igang der er forløp til både deep house, Laurent Garnier og alskens Nils Petter Molvær-greier femten år senere.
Charles Lloyd – Fish Out Of Water (1990)
Den sjelfulle amerikanske saksofonisten og utbrente 60tallshippen Charles Lloyd, som hadde et meget vellykket comeback på nittitallet med et europeisk band med Bobo Stenson på piano, Palle Danielsson på bass og Jon C på trommer (med senere besetningsendringer). Førsteplaten er bare så nydelig.
Sidsel Endresen – So I Write (1990)
På denne totalt viduderlige plata tok Sidsel Endresen steget ut av souljazzen til et poetisk, glassklart sound med noen vanvittg sterke låter, og et ensemble med den da ganske unge briten Django Bates, Nils Petter Molvær og Jon Cymbal. Svært gode tekster, og Sidsels stemme høres ut som en del av naturen.
![]()
Martin Bjørnesen
Musikkjournalist, produsent og DJ.
Jan Garbarek Quartet – Afric Pepperbird (1971)
Som god nordmann og med en liten dose «tredje skiva var best»-snobberi oppi miksen, har jeg alltid vært svak for den her. Den har jo ikke alltid vært så tilgjengelig for lytting heller. Men som frenetisk fremtidsorientert overkompenserende gubbe vil jeg også trekke frem en litt ferskere en:
Vijay Iyer Trio – Break Stuff (2015)
Denne inneholder høyst personlige tolkninger av både Robert Hood og John Coltrane, litt komplekse strukturer å vri hue rundt innimellom men når den først sitter, sitter den godt. Og jeg var også såpass heldig at jeg fikk oppleve trioen live i München på en slags release-turné for denne. Manfred Eicher, i egen person, satt i døra og styrte billettkassa. Dét er dedikasjon, det!
The post Jazz-plateselskapet ECM er endelig på internett! Her er kulturelitens anbefalinger appeared first on NATT&DAG.