Det har pågått en stund nå. En sakte, men sikker dreining bort fra ubehaget, mot det behagelige. Tendensen gjennomsyrer kunstfeltet internasjonalt.
I Norge er det mest synlig på de større institusjonene, som Astrup Fearnley, Henie Onstad og Museet for samtidskunst. Antagelig er det mer i vente med det kommende Munchmuseet i Bjørvika og det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.
Harmløs, turist- og familievennlig samtidskunst for massene. Kunst redusert og pyntelig servert som visuelt krydder i hverdagen til småborgerne. Fortært i dag, glemt i morgen. De nye museene er blitt det den anerkjente britiske kunstteoretikeren Claire Bishop kaller «et populistisk tempel av fritid og underholdning». De er med få unntak blottet for komplekst menneskelig ubehag og radikalitet.
Død selger ikke.
Sex er dårlig smak.
Forfall ekkelt.
Opprør rart.
Radikalisme farlig.
Vold uforståelig.
Det meste av interessant skurr vi menneskedyr både liker å undertrykke og å påføre oss selv og andre, synes fraværende. Ambivalens eller eksperimentering rundt potensielt touchy og usikre temaer er strengt verboten.
Les også: Den kanadisk-amerikanske kunstneren Chloe Wises forskjellige typer begjær
Skulle grumset likevel flyte opp til overflaten kan du være sikker på å finne det innpakket i en overtydelig forklaring, nesten en unnskyldning for at museet og kunstneren mener det godt og at alle hensyn er tatt. Det hele er forutsigbart opptegnet og koreografert innenfor institusjonen og den pågående diskursens trygge rammer.
Få andre grupper i samfunnet liker nemlig å smykke og hovere sin fortreffelige og overlegne moral i offentligheten som kunstnere.
Men samma faen. Genuint kunstinteresserte har sluttet å bry seg om disse institusjonenes relevans uansett. Spør du meg tror jeg også bermens nyetablerte interesse for «opplevelsesrik» og deltagende samtidskunst vil gi seg på et tidspunkt. Da er utfallet for denne tendensen enkel: død eller total reformasjon.
Nok om dette. Det egentlige utgangspunktet for tiraden er intervjuet med Carsten Höller som følger under. En person og et kunstnerskap jeg har likt og fulgt med på siden dagene som ungfole på kunstskole. Höller er absolutt ingen hvem som helst. Den tidligere vitenskapspersonen byttet i voksen alder på 80-tallet beite til samtidskunst. Siden den gang har han rukket å bli en av feltets største stjerner gjennom en serie underfundige og gjennomarbeidede installasjoner og verker, som tematisk befatter seg med alt fra kjøretøy, narkotika, dyr, lys og speil til leker, sklier og optikk, for å nevne noe.
Clik here to view.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Henie Onstad har fylt Höllers pipe og lagt store summer på bordet for å få kunstsenteret kraftig omgjort i utstillingsperioden. Publikum vil blant annet oppleve å kunne skli gjennom senteret fra sklier montert på utsiden. Det vil også være mulig å fly på taket, flyte i tanker og gå i mørklagte, trange korridorer.
Hovedproblemet mitt, utover tiraden over, er at Höller og blockbuster-utstillinger som dette tiltrekker seg crazy mengder mennesker, og med det en uutholdelig atmosfære. Hele familier, bråkete barn og turister. Kødannelse, høy selfiefrekvens, vakter som snakker i sprakete walkie-talkies og instruktører som berører og kontrollerer kroppen din i et desperat og dølt forsøk på å gjøre kunstinstallasjonene og miljøet rundt dem sømløst trygt. Det er umulig å oppleve verkene for seg.
Denne avgrensede, men likevel presserende problemstillingen er i bunn og grunn essensen av intervjuet med Carsten Höller. Kunstsenteret sto klar med stoppeklokka, så det var ingen grunn til å sløse bort mine avmålte 30 minutter og «eksklusive» tilgang til kunstneren på kaffeslabberas.
Les også: 10 offentlige kunstverk som aldri burde vært laget
For å være ærlig: Det første som slår meg med utstillingen din er et behov for å komme meg til helvete ut derfra kjappest mulig. Jeg finner ikke noe sublimt med verkene fordi det er umulig å tenke overhodet i det intenst jævlige og kaotiske menneskelige spetakkelet. Hvordan håndterer du utfordringene som kommer med å både skape og være en blockbuster-kunstner?
– Du har fullstendig rett, og jeg skjønner utmerket hva du sier. Jeg er veldig glad for at du stiller meg dette spørsmålet. Disse tingene er noe jeg har balet med over lengre tid. Jeg har i årevis lurt på hvordan man kan løse dette. Jeg liker det heller ikke, jeg hater det. Som et eksempel var jeg akkurat i Firenze. En vakker by, men den er utålelig å være i, en katastrofe på grunn av alle turistene. Det er ok om natta for da kan du vandre gatene i fred, men, på dagtid… jeg føler meg kvalt.
Det å oppsøke utstillingen på en rolig onsdag formiddag vil selvfølgelig også være det opplagte svaret på spørsmål mitt, men det var ikke helt der jeg ville….
– Ok, det er to måter å løse dette på. Den ene måten er at du kan ha utstillingen for deg selv, og bare deg selv. Eller på natta med én person til. Du kan leie en seng og ha hele stedet for deg selv.
Clik here to view.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Men det koster store summer? Sist jeg sjekket over 4000 kroner?
– Øh, ja, det var egentlig bra du tok opp dette fordi det er noe vi må løse. Vi bør prøve å ha forskjellige priser. Jeg hadde også et forslag om å ha et tombola hvor noen får opplevelsen gratis. Kanskje ha studentpriser og rimelige inngang på mandager? Den andre måten jeg er interessert i å se dette på er som en slags kollektiv greie. Noe man kan oppleve i en fornøyelsespark. At man ser på det i termer som om alle menneskene er en del av arbeidet. Da blir det med ett mer interessant. Hvis man bruker maleriet som et eksempel blir det som et komplekst verk av Brueghel (flamsk maler på 1500-tallet hvis bilder ofte portretterte store menneskesamlinger, journ. anm). Man må innta en viss holdning i møte med denne typen kunst. Min utstilling er ikke som å oppleve et maleri av Mark Rothko (sentimental amerikansk etterkrigsminimalist og drukkenbolt, journ.anm). For meg var det en øyeåpner å se en utstilling med han på Tate Modern i London. Verkene hans trenger kontemplasjon og stillhet. Hos Tate var det nøyaktig som du beskriver det: et mareritt. Stappfullt, folk går rundt med audio-guider på øret, sitter ved bildene hans, bråkete barn og så videre.
Så etter hva jeg skjønner er du interessert i spetakkelet i seg selv? Blir ikke de fysiske arbeidene dine da per se sekundære?
– Nettopp, ja! Det blir sekundært. Jeg er interessert i det menneskelige spetakkelet.
Hvilken posisjon inntar du der? Hvilken raffinert smak og glede finner du i det?
– Dette er noe jeg har lyst til å finne ut av. Haha, det er derfor jeg gjennomfører disse utstillingene. Jeg mener, jeg vet heller ikke.
Clik here to view.
Foto: Caroline Lytskjold
Men det har utviklet seg? Du lagde ikke utstillinger og arbeider som dette på 90-tallet. Det er noe som gradvis har kommet i takt med at du har blitt mer kjent og fått et større, mer generelt publikum.
– Absolutt. Men det er noe jeg ønsker å hanskes med. Jeg snakket om fornøyelsesparker… jeg ønsker å gjøre disse tingene, jeg synes det er veldig interessant. Men det trenger ikke å handle om store folkemengder. Hos Henie Onstad håper og tror jeg det ikke blir så stor pågang.
Misforstå meg rett, jeg nyter og har en smak for human carnage.
– Haha…
Kanskje til og med en cruel taste…
– Haha, du er en nordmann. Det er helt greit for meg. Har du sett mine tidligere arbeider? De med barna?
Jaja, installasjonen med giftige barneleker?
– Ja.
Morsom den. Men når jeg ser de normale gærningene komme ut av skliene dine med et corny, infantilt drag over ansiktene sine slår det meg at dette er weirdness for normal people. Jeg får ikke et kick ut av installasjonen dine som de gjør?
– Hm… men de ER normal people. Og du kan si at jeg bruker dem for mennesker som DEG.
Ooook! Nå er vi på vei et sted!
– Haha! Ok, ok, det jeg sier er at for folk som deg kan jeg bruke dem. Men for dem, hvis det eksisterer noe sånt som dem, de bruker seg selv. De normale… jeg møtte en gang en av dem, en kvinne. Hun var veldig borgerlig og jeg sa: Hvorfor er du så borgerlig og kjedelig, hvorfor eksperimenterer du ikke mer med livet ditt? Hvorpå hun repliserte «jeg jobber så hardt for å i det hele tatt deale med livet, så jeg trenger denne konstruksjonen rundt meg eller så bryter helvete løs. Jeg trenger å være borgerlig». Det får meg noen ganger til å tenke at disse menneskene er de virkelig menneskene fordi de ikke har friheten til å utnytte og utforske.
Carsten Höller-utstillingen på Henie Onstad avsluttes 10. september.
The post Tusenfryd på Henie Onstad: Kunst forkledd som fornøyelsespark? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.