(Åpenbart spoilere. Skrevet i forkant av de to siste episodene av serien.)
Siden Laura Palmer sa «See you in 25 years», har alle ventet på en ny sesong av Twin Peaks. Eller, alle er en stor overdrivelse. Veldig mange seere falt fra etter at selve drapet på nettopp Laura Palmer var oppklart. På samme måte er det utvilsomt mange som falt fra etter å ha sett de første episodene av årets sesong.
Eller første del av filmen, som Lynch selv ville sagt: Twin Peaks: The Return, er nemlig en lang film og ikke en serie, i følge skaperen selv.
Og det er noe ganske annet sølvmanken fra Montana og Mark Frost har gitt oss nå, 26 år senere. Om man skal kunne kalle dette produktet noe, må det være medrivende kunst ispedd en viss dramaturgisk oppbygging. Selvsagt er fortsatt noe av nostalgien fra de gamle sesongene til stede, med introlåten til Angelo Bandalamenti som det kanskje viktigste eksempelet, men det blir aldri påtatt nostalgisk.
Les også: Vi har sett på norske gratis-nettserier så du slipper
De som håpet på en mimrestund med gamle kjente har nok blitt veldig skuffet.
De av oss som derimot tok sjansen på å henge med videre etter at de fire første episodene ble lansert på samme dag, har blitt servert en sjelden fascinerende skue. For mange har dessuten en naturlig del av det å følge Twin Peaks vært å lese recaps og høre podcaster som diskuterer spørsmålene man har sittet igjen etter endt episode.
Om de gamle sesongene hadde flere seere, har de som har fulgt med hele veien i 2017 vært enda mer dedikerte.
David Lynch regisserte faktisk bare seks episoder av de første to sesongene. At han i større grad enn før har tatt fullstendig kontroll over serien illustreres vet han denne gangen står oppført som regissør på samtlige 18 episoder. Han er selv i mye større grad til stede på skjermen, i og med at hans rolle som den tunghørte FBI-sjefen Gordon Cole er å se i hele tolv episoder.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Der det i de tidligere sesongene av Twin Peaks lå en klassisk dramastruktur med en rekke kjærlighetshistorier i bunnen for handlingen i serien, har dette vært nærmest ikke-eksisterende i årets sesong. Twin Peaks: The Return er virkelig ikke en såpeserie. Lange sekvenser tilsynelatende løsrevet fra plottet (om det finnes) etterfølger hverandre uten at man kan annet gjøre enn å sitte og måpe over det som skjer på skjermen.
Interessant er det at årets sesong geografisk omfatter betydelig mer enn den lille fiktive byen i Washington State.
Selve handlingen strekker seg fra New York i øst, til Las Vegas i sørvest. Likevel er det som det er en slags magnetisk kraft som trekker karakterene og handlingen til byen Twin Peaks. I så måte er det særs passende av hver episode avsluttes med et musikkinnslag på The Roadhouse, i utkanten av byen. Og for noen musikkinnslag! Fra Lynch-favorittene Chromatics, via (the) Nine Inch Nails fryktinngytende opptreden i episode 8 til et overraskende stemningsfullt bidrag fra Lissie i 14. avsnitt.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Hvor Lynch henter inspirasjonen fra er ikke alltid godt å vite.
Twin Peaks: The Return har virkelig vært en tour de force i regissørens kreative evner. Hvem andre enn Lynch ville pønsket ut de nedsotete og spøkelsesaktige «woodsmen» som spør om folk har fyr før de brutalt knuser dem til døde. Eller den nakne kvinnen uten øyne som kommuniserer med det som høres ut som fugle- eller apelyder et sted i et parallelt univers. Når han så plasserer sistnevnte i en fengselscelle med en bablende kjeltring og en nokså tradisjonell korrupt politimann forener han på mange måter det beste i serien: Høytflyvende kunst, skremmende antagonister og noe av nostalgien fra tidlig nittitall.
Periodevis har flere sekvenser vist at Lynch har hentet inspirasjon fra sine tidligere filmer, mens også fra andre regissører.
Scenene med The Giant/Fireman (Carl Struycken) er for eksempel som snytt ut av debutfilmen Eraserhead fra 1977. Og likner ikke det sinte, snakkende treet veldig på det nyfødte kreaturet i samme film? Stemningsmessig og fortellerteknisk likner nok årets utgave av serien aller mest på Lynchs to siste spillefilmer, Mulholland Drive og Inland Empire.
Når Dale Cooper i episode 15 endelig begynner å skjønne hvem han egentlig er, er det når han ser et klipp fra en Lynchs favorittfilmer, Sunset Boulevard, hvor en karakter ved navn Gordon Cole dukker opp.
Og er det egentlig tilfeldig at Matthew Lillards karakter William Hastings utseendemessig likner så mye Aleksandr Kaydanovskiys karakter i Tarkovskys Stalker?
Og er sonen i Twin Peaks inspirert av «sonen» i samme film?
Svaret på det spørsmålet får vi nok aldri, men Lynch selv har sagt at han elsker at fansen spekulerer i slike teorier.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
I comebacksesongen har rollegalleriet blitt enda større og enda mer fragmentert enn tidligere. Noen opptrer nærmest som rene kulisser uten menneskelige egenskaper, mens vi virkelig kommer under huden på både kjente karakterer og nye tilskudd. Laura Dern og Naomi Watts gjør sine beste roller på lenge, og Eamon Farren er demonisk ond som Richard Horne.
Kyle MacLachlan, som etter Paul Verhoevens Showgirls tilsynelatende aldri ble helt den samme, får virkelig vist at hans død som skuespiller var betydelig overdrevet. Gjennom de totalt 18 episodene spiller han mer eller mindre fire ulike roller. Han gestalter den grusomme Bob-infiserte slemme versjonen av Cooper like overbevisende som han i cirka en halv episode er den stakkarslige Dougie Jones, før han kommer ut av en stikkontakt og blir den nyfødte og fåmælte versjonen av … en blanding av Dale Cooper og Dougie Jones.
Når han så i episode 16 kommer til seg selv igjen som den gode gamle Cooper vi kjenner fra 26 år tilbake etter ha blitt eksponert for et vell av kaffe, kirsebærpai, navnet Gordon Cole og til sist et elektronisk sjokk, er det med like stor overbevisning.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det er likevel godt å se at noen er omtrent som sist vi møtte dem. Ben Horne er fortsatt hotellsjef, Lucy og Andy jobber fremdeles på politistasjonen, Norma driver den lokale dineren og Ed er like forelsket i henne. Den siste telefonsamtalen mellom Hawk (Michael Horse) og Margaret Lanterman/The Log Lady (Catherine E. Coulson) er kanskje det mest rørende TV-øyeblikket til nå i år. To kjenninger som tar et siste farvel, helt uten overdreven sentimentalitet og staffasje.
Les også: Hvilke norske serier fortjener nye sesonger?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Som seer har det vært interessant å følge Twin Peaks parallelt med den stadige fremadskridende vinteren i en annen HBO-serie i sommer. Der Game of Thrones med teskje gir oss forklaringen på hvem Jon Snow egentlig er og lar en rekke karakter gjenforenes før den store krigen begynner, er det vanskelig å tenke at noe slikt vil skje før vi tar et endelig farvel med karakterene i Twin Peaks.
Selvsagt kan man sitte med et håp om at siste episode blir den endelige duellen mellom The Good Dale og The Bad Dale. At vi får en endelig forklaring på hvem/hva Bob egentlig er, og vi får klarhet hvor Audrey Horne har vært de siste 27 årene. Eller er det kanskje like greit at teoriene fortsetter å spinne på Reddit og i utall podcaster, og at Twin Peaks: The Return på sikt blir dette tiårets Citizen Kane eller The Shining.
Kanskje er det til og med lov å håpe at dette er David Lynchs testamente som regissør. Sjelden har en karriere blitt oppsummert på en bedre og mer fascinerende måte.
Twin Peaks: The Return kan streames på HBO Nordic.
The post Glem Game of Thrones, sommerens beste og største TV-opplevelse har vært «Twin Peaks: The Return» appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.