Det er ikke småtterier Chan-wook Park serverer når han returnerer til hjemlandet Sør-Korea med sin første spillefilm siden den engelskspråklige Stoker fra 2013.
Ordet overflødighetshorn er nok sjeldent mer treffende enn i beskrivelsen av Kammerpiken, for her bugner det nesten over av vakre tablåer, dampende erotikk og skruppelløse intriger.
Heng med nå: Handlingen foregår i det Japan-okkuperte Korea i 1930-årene. Ungjenta Sookee (Tae-ri Kim) blir ansatt som kammerpike for den foreldreløse rikmannsdatteren lady Hideko (Min-hee Kim). Hun bor sammen med sin onkel i et avsidesliggende herskapshus på landsbygda. Han forvalter familiearven, og har oppdratt niesen med jernhånd.
Det onkel og niese ikke vet er at Sookee sammen med en falsk greve (Jung-woo Ha) planlegger et komplott som skal føre til giftemål mellom greven og ladyen, før de senere skal sende den sårbare Hideko på institusjon og overta formuen selv.
Handlingen skrider i den første av tre deler frem i avmålt tempo. Her dveles det ved vakre gjenstander i huset, det veldige biblioteket og den velholdte hagen på eiendommen. Samtidig begynner konturene av et gryende kjærlighetsforhold mellom Sookee og Hideko å ta form, før det eskalerer i emosjoner og temmelig eksplisitt sex. For det må sies:
Det blir periodevis store mengder sex.
Regissør Park balanserer på en nærmest De Palmask knivsegg for at det hele kan gli over til å føles som estetisert kikking. Heldigvis vies karakterene respekt, og de to Kim-ene spiller begge ypperlig.
Les også: «Martin & Mikkelsen» treffer hardest når de tør å bevege seg mot ytterkanten
En av filmens største styrker er hvordan man som seer blir lurt til å tro at man vet hvem som lurer hvem. Uten å avsløre for mye er det et parti ved midten av filmen hvor det meste snus opp ned. Også de to hovedkarakterene viser at det bor betydelig mer i dem enn det som virker å være tilfellet når vi møter dem for første gang.
Kammerpiken viser igjen regissør Parks underliggende feminisme og hans sans for sterke kvinnelige protagonister på hevntokt. Likhetstrekkene til hans egen Lady Vengeance er tidvis veldig tydelige, men det er en betydelig mer stilsikker og moden regissør vi møter i Kammerpiken, og visuelt og stilmessig minner filmen betydelig mer om regissørens forrige film, Stoker.
Som i Lady Vengeance er mennene grusomme og jålete antagonister som ikke styres av annet enn maktsyke og forstyrret begjær.
Jung-woo Ha i rollen som den falske greven opptrer tidvis som en testosteronfylt Paradise Hotel-deltaker som tror han styrer spillet, for i det neste øyeblikket bli sendt på hue og ræva hjem på det første returflyet til Norge.
Filmen tikker inn på to timer og 24 minutter, men blir aldri kjedelig. Riktignok er det noen partier som hviler vel mye på at filmen ser så himla vakker ut og hvor karakterene er på nippet til å bli for karikerte, men for helheten spiller ikke dette noen stor rolle. Kammerpiken klarer jevnt over det mesterstykket å være en drivende god fortelling med slående fotoarbeid signert regissørens faste samarbeidspartner Chung-hoon Chung.
Med andre ord: En helt strålende film som nytes til det fulle i kinoens største sal.
«Kammerpiken» har premiere 7. april.
The post Chan-wook Park byr på lidenskap, plot-twister og store mengder sex i «Kammerpiken» appeared first on NATT&DAG.