Image may be NSFW.
Clik here to view.
Du husker introen. Nærbildet av lille Michelle, lattermild i baksetet. Kameraet som zoomer ut og avdekker hele Tanner-familien kjørende over Golden Gate Bridge. Du kjenner kjenningslåta «Everywhere you look», og de tykke, gule blokkbokstavene som sammen former «Full house». Slik starter også oppfølgeren, bare med tilleggsteksten «29 years later».
Handlinga er enkel – og gjenkjennbar. Eldstedatter D.J. (Candace Cameron Bure) er blitt voksen, trebarnsmor og nylig enke. Sammen med lillesøstera Stephanie (Jodie Sweetin) og bestevenninna Kimmy Gibbler (Andrea Barber), flytter hun og sønnene inn i barndomshjemmet for hjelp og støtte.
Initiativtakeren bak prosjektet er samme mann som stod bak ABC-suksessen i 1987. Jeff Franklin er både produsent og manusforfatter, og legger ikke skjul på at konseptet likner det forrige. I tråd med forgjengeren er Netflix-serien myntet på familiepublikummet, og det spilles raust på nostalgiske strenger. Gamle Full house-travere veksler aktivt på å stikke hodet innom bilderamma, men hovedpersonene forblir jentetrioen med barnelasset.
«Dialogen er klisjéfylt, situasjonene påtatte og humoren masete.»
Seriens største utfordring ligger i dens vaklende egenart. Første episode er eksempelvis ikke annet enn en simpel hyllest til fortidas glansdager. Konstruert og oppstilt består reunionen av entré på entré, med stakkato framdrift. Referanser skytes ut i vilden sky, og catchphrases melkes for harde livet. Selv om både plot og samspill flyter bedre utover i sesongen, forblir manuset svakt. Dialogen er klisjéfylt, situasjonene påtatte og humoren masete. Den familiekonsentrerte feel good-moralen føles overdrevet i en tid hvor mor og sønn heller bånder over The Wire.
Med høylytte vitser rundt idylliserte verdier, hoppes det fra tilgjorte dansenumre til bleieskifting og gruppeklemmer. Ser man i retning en samtidig familieserie som seermagneten Modern family, besitter sistnevnte en dristigere profil i både sarkasmebruk, pinliggjøring og freidige karakterer, sammenliknet med Franklins aldrende dydsprosjekt.
Utover opplevelsen av å ha sett det før – for ikke å snakke om det minimale behovet for å følge det videre, leverer Fuller house enkelt og greit et uinteressant seriekonsept. Høydepunktet forblir artisten Macy Grays gjesteopptreden med Dirty Dancing-låta «(I’ve had) The Time of My Life», som brått avbrytes av linja; «What am I doing here? I won a Grammy!» Metakommentaren later til å oppsummere hele prosjektets essens. I ens inderlige comeback-ønske, tar man det man får – om det så er snakk om 29 år gammelt materiale. «Have mercy.»
Kristine Tingvik Aas
Premiere 26. februar
The post «Fuller House» er en dårlig samling tilgjorte dansenumre, bleieskifting og gruppeklemmer appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
