Image may be NSFW.
Clik here to view.
Faen, som jeg misliker å skrive kritikker av filmer jeg er så langt unna å forstå skikkelig. Altså, misforstå meg rett: Hail, Caesar! er en fullt ut forståelig film på overflaten, men samtidig er det en kjent sak at jo mer tøysete en Coen-film fremstår, jo flere lag er det å finne under overflaten.
På overflaten skjer dette: Hollywoods største stjerne (Clooney) på 50-tallet kidnappes, og en erfaren produsent (Brolin) forsøker å holde den seriøse journalisten (Swinton) og den useriøse journalisten (Swinton igjen) på avstand. I stjernens fravær må han sette det taktløse western-neket Hobie Doyle (Ehrenreich) i rollen som veltalende gentleman på settet til mesterregissøren Laurence Laurentz (Fiennes) – samtidig som han forsøker å avverge en PR-skandale ved å få en synkronsvømmende filmstjerne (Johansson) til å gi bort og deretter adoptere sin egen baby.
Om du syns det hele lyder altfor Coenplisert allerede, kan jeg opplyse om at alt det overnevnte skjer før the russians dukker opp, med deres underlige kobling til en steppende sailorboy-filmstjerne (Tatum), så ja: Dette er en Coen-film. Ikke en No Country For Old Men eller en A Serious Man, men snarere en Burn After Reading-forvikling spunnet ut av en Fargo-esque kidnapping, med en nærmest psykedelisk havfruesekvens som kunne funnet et godt hjem i The Big Lebowski, samt en crazy-eyes-Clooney som fortolker sin fjerde idiot i Coen-oeuvren – etter det brødrene selv refererer til som «idiot-trilogien».
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Hail, Caesar! er full av minneverdige påfunn og småparodier på datidens Hollywood. Jeg nevner i fleng det forbløffende tidstro sang- og dansenummeret «No dames!» med Channing Tatum, Frances McDormands cameo som kjederøykende klipper, de hysteriske utdragene fra (B-)westernfilmene med Hobie Doyle, for ikke å nevne Ralph Fiennes’ perfekte komiske timing i scenen hvor Laurentz forsøker å dialog-coache nevnte Doyle og det ubetalelige antiklimakset som involverer filmens MacGuffin.
Oppå alt pølsevevet – som vi ser gjennom Roger Deakins’ megetsigende linse og opplever gjennom en beundringsverdig effektfull klipp av Roderick Jaynes (et Coen-pseudonym) – svulmer Carter Burwells gravalvorlige komposisjoner med pauker og fanfarer og strykere og kostelig høytidelighet. At tonene til Burwell gjennomgående kontrasterer tullet og nærmest utbasunerer at «det her ække kødd!» er faktisk det mest lattervekkende ved filmen – slik det også var det i mesterverket Burn After Reading.
Hail, Caesar! er likevel en film som i hvert fall ved første møte knaker noe i leddene og strever med å kommunisere en skikkelig helhet – en sitter igjen med en grunnleggende what did we learn? Det er kanskje ingen krise, men de beste Coen-filmene oppleves fullendte allerede ved første påsyn. Hail, Caesar! er en helvetes underholdende affære, men samtidig er helheten så lukket og intern at filmen neppe vil avsløre hvor god den egentlig er før man har sett den en fire-fem ganger – og for de som i utgangspunktet er mindre uforbeholdent Coentusiastiske enn undertegnede, vil det kunne utgjøre en svakhet.
Martin Øsmundset
Premiere 4. mars
The post Hail, Caesar! er sannsynligvis best fjerde gangen du ser den appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
