Årets stemme 2015
Bjørnar Moxnes
Å nominere en politiker til Årets stemme kan kanskje virke kjedelig. De gjør tross alt bare jobben sin. Men Bjørnar Moxnes’ posisjon i norsk politikk er på ingen måte en selvfølge. I et år der partiet SV later til å ha opphørt å eksistere, har Moxnes – som vel mer eller mindre må sies å være partiet Rødt – seilt opp som ikke bare den fremste, men eneste ordentlige venstresideopposisjonen til den cowboy-regjeringen vi har i detta landet. I høst ble han dessuten frikjent i Oslo tingrett etter i 2014 å ha blitt anmeldt av sine kolleger i bystyret for å ha lekket dokumenter i den såkalte Lindeberg-saken, der kommuneledelsen hadde tilbakeholdt informasjon som avdekket forholdene rundt en feilaktig overgrepsanklage. Moxnes har hele veien kjempet for innbyggernes rett til innsyn i forvaltningen, og mot hemmelighold i politikken. Det er synd Rødt aldri kommer inn på Stortinget, for Moxnes hører hjemme på en større arena enn Oslo-politikken.
Luca Dalen Espseth
Mange tenker sikkert: Transpersoner har det bra i Norge i 2015. De får lov til å være seg selv, akkurat som cispersoner. Man kan endre kjønn hvis man vil. Men vent litt. I loven står det at man må tvangssteriliseres hvis kjønnet skal endres juridisk. Cirka. Så en fyr som Luca Dalen Espseth, som har eggstokker og er mann, får ikke lov til å være mann, fordi han har eggstokker. Riiimelig reaksjonært i 2015, sier du? Det synes heldigvis Helsedepartementet også, som ordna en ekspertgruppe som tidligere i år la frem sin rapport, der de foreslår at vi kvitter oss med det steriliseringskravet. Så den kampen er forhåpentligvis snart vunnet. Men om den hadde blitt det hvis ikke det var for en fyr som Luca Espseth, er slett ikke sikkert. Han satt nemlig i ekspertgruppa selv, og har på mange måter vært sakens ansikt utad. Ellers er han masterstudent i tverrfaglige kjønnsstudier. Og jobber på ungdomsklubb, som vel er noe av det kuleste man kan gjøre. Og det var ikke sarkastisk.
Warsan Ismail
Warsan Ismail har lenge vært en av de mest fornuftige stemmene på spørsmål om integrering, feminisme og spesielt krysningspunktet mellom disse. I sine faste spalter i Klassekampen og Morgenbladet argumenterer hun tålmodig, åpent og kunnskapsrikt, og selv om meningene ikke alltid er så sterke, er de alltid grundig gjennomtenkte. I en offentlighet som mer og mer preges av at veien fra tweet til Dagbladets debattspalter er kortere enn pannene i kommentarfeltene deres, i en samfunnsdebatt som drives av den lynraske, affekterte instinkt-posisjoneringen heller enn den konstruktive diskusjon, er det forfriskende med noen som tar leserne litt på alvor og tør å innrømme at hun ikke har svar på alt. Godt år for en god stemme, som vi håper har et ironisk skjær når den sier at hun vurderer å forlate samfunnsdebatten snart for å fokusere på fritid og legestudier. Fritid og legestudier kan jo ikke omsettes i likes og shares!
Bruk din stemme og stem på Årets stemme her!
Årets verste stemme 2015
Mina Gerhardsen
Generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan
Eksemplene på Mina Gerhardsens negative innvirkning på samfunnsdebatten er mangfoldige. I våres skrev en anonym politiker en kronikk på NRK Ytring om sin opplevelse med MDMA, og påpekte at slike erfaringer er tabu i politikken. I sitt tilsvar «Nyfrelst MDMA-bruker» benyttet Gerhardsen hele spalteplassen til å beskrive hvordan rusbrukere ofte opplever ruseffekt som positiv, men at de negative effektene kommer over tid. Responsen tok ikke tak i den politiske dimensjonen, og understreket kronikkforfatterens poeng: Om en snakker om ruserfaringer, blir en ikke tatt på alvor. Da tidligere =Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesen nylig ba om en granskning av rusfeltet, svarte Mina med å kalle ham, utrolig nok, «respektløs og kunnskapsløs i sin framstilling av rusfeltet». I samme presseopptreden ønsket Gerhardsen en kunnskapsgjennomgang av rusfeltet hjertelig velkommen, men med et «annet fortegn enn det Mathiesen har». Men har kunnskap om rus, kunnskap i det hele tatt, ulike fortegn? Uttalelsen gir inntrykk av at de steile frontene på det norske rusfeltet bør forbli uforsonlige, og slikt bidrar ikke til god debatt. For Gerhardsens kompromissløshet fremstår lite gunstig for debattklimaene hun opptrer i. Da Gerhardsen stilte hos NRKs Debatten i januar i år, forsøkte programleder Ingunn Solheim å oppsummere ved å spørre om et alkoholforbud kan være aktuelt. Gerhardsen svarte at det neppe er «rom for å ta en sånn debatt i Norge», og begrunnet dette med historiske årsaker. Et rom hun selv er med på å begrense. Actis’ generalsekretær er en forkjemper for at samfunnsdebatten om rus kun skal foregå innenfor visse, tradisjonelle rammer. Gjennom denne holdningen forsterkes de steile frontene i den norske samfunnsdebatten om rus, som fremdeles befinner seg på et irriterende lavt nivå.
Fahad Qureshi
Leder i IslamNet
Ok, det skal IslamNet ha, Imran Ibn Mansur AKA Da’wah Man var en helt rå booking. Den britiske gerilja-forkynneren er noe av det lolleste salafismen har bragt til internett, og hadde det ikke vært for at han var så koko dogmatisk skulle vi gjerne booket ham til et eller annet selv. Det er heller ikke mangel på lol-effekt som gjør Fahad Qureshi spesielt kvalifisert til nominasjonen for Årets verste stemme/Anundsen-prisen, for akkurat som med prisens fraværende stefar Anders, er det nok å le av i Qureshis framtreden også. Problemet er heller at han stadig prøver, og tilsynelatende lykkes med, å overbevise offentligheten om at den ultra-konservative og hatefulle doktrinen han og IslamNet plager kids med, hører hjemme et eller annet sted nær midten av det opplyste samfunnet. Problemet er at han får lov til å sitte på Dax18 og skravle om «toleranse» og «mangfoldig samfunn», og påstå at «de fleste moskémiljøer» er enig med ham, uten å møte annet enn komisk spak motstand fra folk som Fredrik Solvang og Åsne Seierstad. La oss være tydelige her: Qureshi er ikke nominert fordi han på noen måte er en trussel mot demokratiet, det er han ikke. Han er heller ikke nominert fordi det marginale sølet hans øker fordommer mot norske muslimer – det er tross alt ikke hans ansvar å rydde opp i. Han er ikke engang nominert fordi han korrumperer og radikaliserer unge muslimer, for vi tror på folks evne til å vokse fra seg og drite ut det de eventuelt måtte svelge av idiotiet hans i ung alder. Fahad Qureshi og IslamNet fortjener bemerkningen Årets verste stemme fordi bullshitten deres gjør livet vanskeligere å leve for, for eksempel, en ung homofil muslim. Qureshi vil aksepteres som en del av samfunnets mangfold, men aksepterer ikke selv mangfoldet. Hvorfor trenger vi dette i offentligheten? Vi gjør jo ikke det.
Trigger
PR- og kommunikasjonsbyrå
«Sosiale medier har revolusjonert måten vi kommuniserer på». Setningen er provoserende, selvfølgelig, men for den såkalte kommunikasjonsbransjen er floskler som dette gullgruver. «Kommunikasjon» og «sosiale medier» er magiske ord som ved et trylleslag kan åpne lommeboken til et uendelig hav av inkompetente, norske bedrifter. I dette landskapet har Trigger utmerket seg som den mest høylytte aktøren. Enten det har vært tvangsekteskaps-kampanjer for Plan Norge eller «pimping» av boligannonser for FINN.no (i samarbeid med Per Heimly!), har byrået lykkes med å nå kundens mål: «Synlighet i sosiale medier». Det er noe enestående patetisk med en bransje basert på et Trine Grung-mantra, men problemet er selvsagt ikke at Trigger hjelper kunder med dette. Problemet er den ekstremt irriterende måten de gjør det på, og i enda større grad: måten de markedsfører seg selv på. Ved å ta på seg de jobbene som potensielt sett kan generere de mest patosbefengte kampanjene, som Plan Norges tvangsekteskapskampanje, har Trigger blitt PR-byrået som markedsfører godhet. De som vet aller best at dette bare er bullshit er selvfølgelig Triggers medievitenskapsutdannede ansatte, som brukte tre år på å lese kritisk teori før de endte opp i verdens minst konstruktive yrke, men det er ikke sikkert resten av befolkningen er like kyniske. Derfor er det uheldig når for eksempel Trigger-sjef Preben Carlsen får spalteplass i Dagbladet for å kritisere sine konkurrenters dårlige merking av content marketing, og skryte av sin egen. Påfallende all den tid Trigger er kjent for å være gode til å kamuflere reklame som noe annet. Ekstra patetisk fordi Dagbladet er kunde hos Trigger. Altså: Egenreklame forkledd som kritikk av VGs manglende åpenhet rundt content marketing, lurt inn i debattsidene til DB via et ikke-opplyst kommersielt samarbeid. Som bransjeveteran Hans Geelmuyden selv sa det for et par år siden: «Kanskje bransjen vår er blitt en floskelmaskin? Kanskje vi er storprodusenter av klisjeer og tomprat? Kanskje journalister har rett når de skriver at kommunikasjonsfolk lever av å kamuflere, ikke av å kommunisere?» Kanskje det, du. Utvilsomt en av årets aller verste stemmer.
Stem på den du mener fortjener prisen som Årets verste stemme 2015.
Årets litteratur 2015
Eline Lund Fjæren
Klokken og sengen
Vi skulle gjerne latt være å nominere Eline Lund Fjæren til Årets bok igjen, etter at hun vant prisen for debuten Ung jente, voksen mann i 2013. Hadde hun bare sluttet å skrive så bra bøker! I likhet med debutromanen er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod. Jeg-personer flytter til Bergen for å starte et nytt liv. Men boken blir snart en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned: helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Språket er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Klokken og sengen er krevende å lese, men her er det ment som et kompliment.
Mazdak Shafieian
Det urgamle materialet
Mazdak Shafieian er norsk litteraturs eldste 35-åring. Få, om noen, norske forfattere, i hvert fall blant de som tross alt kan kalles unge, er like bevisst den litterære og filosofiske tradisjonen. Etter to diktsamlinger kom den etterlengtede essaysamlingen Det urgamle materialet i år, og skuffet ikke. For Shafieian er kartleggingen av skriftens forbindelser gjennom århundrene en livsnødvendighet, og ingen steder er dette så sentralt som i essaysjangeren. Essayet blir «emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker». Shafieian skaper sin egen litterære kanon, der samtidige norske forfattere – Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde – plasseres side om side med den glemte danske forfatteren Elsa Gress og sentrale iranske forfattere: Sadegh Hedajat, Ahmad Shamlo og Mahmoud Dowlatabadi. Shafieian skriver essays om essayister, et tilsynelatende snevert forehavende. Men det er nettopp her den historiske bevisstheten er sterkest. Det er her «refleksjonen over fortiden slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk», som Shafieian siterer Walter Benjamin. Fienden er den «borgerlig radikale», som Shafieian i et intervju med oss kalte en «ambassadør for alt som er godt, og ‘vet’ hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var». Å være lærd er Mazdak Shafieians fremste dyd. Leser du tekstene hans kommer du et godt stykke på vei.
Ida Hegazi Høyer
Fortellingen om øde
Det er ikke hva boka handler om som gjør Ida Hegazi Høyers Fortellingen om øde så bra. Den handler om mennesker på en øde øy, et robinsonsk motiv vi kjenner fra, vel Robinson Crusoe. Det er måten det gjøres på. Her er ingen inderlig og pompøs utforsking av ensomhet. Menneskets patetiske og ubetydelige tilværelse i møtet med den overveldende, brutale og likegyldige naturen fremstilles akkurat så morsomt som det burde. Carlo Ritter er en desillusjonert tannlege som bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra menneskene, og leve resten av sitt liv i ensomhet, i «harmløshet og harmoni, naken og på grønnsaker, og i pakt med andre skapninger». Øya omtales i boka som «hun»: «Hun hadde fulgt med på ham, og fulgte med ham ennå. Han var den første nakne, og av alle dem hun hadde sett, definitivt den dummeste». Det tar ikke lang tid før Carlo angrer på det skjebnesvangre livsvalget: «Da maurene ga seg til å bite ham, begynte han å banne. Da fuglene ga seg til å kretse rundt ham, begynte han å gråte. Og da fuglene viste seg ikke å være fugler likevel, da ba han til Gud. Kjære Gud, hikstet Carlo, la meg bare overleve denne første natten. Og slik, som et hvinende førtiårs foster, kollapset han til slutt». I lengselen etter menneskelig kontakt begynner han å skrive rapporter fra oppholdet, som på mirakuløst vis finner veien tilbake til sivilisasjonen. Dette skaper nysgjerrighet, og plutselig har Carlo selskap på øya. Menneskenes mislykkede opphold på øya fungerer som et sterkt forsvar for byer, sivilisasjon og industri. Og de som sier at norsk litteratur ikke er morsom, burde kanskje lese mer. I hvert fall burde de lese mer Ida Hegazi Høyer.
Årets musikkutgivelse 2015
Todd Rundgren, Emil Nikolaisen & Hans-Petter Lindstrøm
Runddans
Albumformatet er i en kontinuerlig drakamp mellom liv og død sies det, men av og til kommer det utgivelser som sementerer påstanden om at det aldri har stått bedre til med langspilleren. Og i tilfellet Runddans er det vanskelig å ikke si seg enig. For samarbeidet mellom Todd Rundgren, Emil Nikolaisen og Hans-Petter Lindstrøm, som egentlig bare er én lang sang, har ikke bare frarøvet Erik Poppes ufortjente enerett på en Hawaii-Oslo-connection, men også overbevist oss om at psykedeliske sirkelkomposisjoner er ekstremt gangbart rammeverk for en musikkutgivelse. Da legenden og rabulisten Todd «The God» Rundgren ble hanket inn til å remixe Lindstrøms «A Quiet Place to Live» i 2012, og følgelig landet pladask midt i Oslogryta, ville skjebnen det til at de tre visjonære musikerne skulle legge hodene i bløt. Tre år senere var Runddans et faktum, og norsk musikkhistorie ble med ett litt rikere. Og selv om mange sikkert tok nyheten om utgivelsen med reservert entusiasme i frykt for at tre musikalske ponduser, fra tre forskjellige – dog overlappende leire, skulle bli et møte som ville implodere i ren fiasko, er Runddans antitesen og intet mindre enn en oppvisning i samstemt presisjon. Da NATT&DAG anmeldte albumet til en sekser, mente vi at det var som å «begi seg inn i et ormehull av nyvinninger og totalt ukjente rom». Vi fikk åpenbart umiddelbart fot for Runddans, men etter et halvt års rotasjon er fortsatt albumet, som av uransakelige grunner ikke ble en kioskvelter, en av redaksjonens absolutte toppnoteringer fra i år.
Beglomeg
Eurokrjem
«2015 er fødselsåret for musikksjangeren «eurohåp» – en vulgær form for New Age», skrev vokalist Raymond Teigen Hauger i ENO-årboken. Slik lyder den kortfattede beskrivelsen av «eurohåp». Et begrep Beglomeg selv har myntet, og som har avstedkommet et slags manifest som forsøker forklare hvordan musikksjangeren skal fremprovosere en følelse av ubetinget kjærliget – og i ytterste konsekvens kurere depresjon. Et betimelig mandat, skulle vi mene, ettersom Eurosonen – om ikke hele verden – er preget av kriser av så uhåndgripelig natur at det eneste vi kan gjøre er å knuge oss til håpet. For Eurokrjem er ikke bare håp og optimisme satt i musikalsk system, det er også «en øvelse i sjangeroverskridende musikk, som står i opposisjon til alt hva angår sjangerkonvensjoner», som vår anmelder skrev da han premierte utgivelsen med det gjeveste terningkastet. Den livsbejaende septetten har med Eurokrjem laget vår generasjons Scandinavia – et saksofonbefengt lydspor til alle villfarne krek som krabber gatelangs, og hvis eneste misjon er å heve den enigmatiske undergrunnens fane høyt nok til at dølle streitinger kanskje får øye på den. «Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle», sa Raymond Hauger til NATT&DAG da vi intervjuet dem. Det må være vanskelig å være bandet hans når Hauger er så jævlig on point som enkeltperson, men mest av alt må det være vanskelig å være Norge med et band som er så herlig unorsk.
Susanne Sundfør
Ten Love Songs
Av og til konfronteres man med album som er så helvetes briljante at man rett og slett ikke kan gjøre stort annet enn å måpe, for å så komme med slepphendte formuleringer som «helvetes briljant». For Susanne Sundførs fjerde album Ten Love Songs får deg til å innse at det vanlige begrepsapparatet ikke strekker til, noe NATT&DAG-skribent Svein Strømmen også fikk erfare da han sto lengst fremst under Sundførs konsert på Øyafestivalen i sommer. Vi sakser fra Klassekampen som sakset Twitter-paraden til Strømmen i sommer: «Sundfør, det er saker. Det er trehodet flygende enhjørning på kvadruppel regnbue fra klar himmel. En påfugl som treffer en avlfugl, hund og katt som sykler tandem, kjærligheten som seirer under bomberegnet, lammet og geita som fusjoneres.» Med den kritikerroste Ten Love Songs har Sundfør ikke bare satt en ny standard for hvordan en popplate bør høres ut, men også hvordan ambulerende musikkskribenter kan og kanskje bør ordlegge seg. Da hun debuterte i 2007 med Susanne Sundfør var det åpenbart at Sundfør var en unik artist, men det var nok ingen som kunne se for seg at stigningskurven skulle være så bratt. Det er ikke en eneste av hennes utgivelser som preges av lavvannsmerke, og hennes besnærende popteft har gitt henne anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Susanne Sundfør er rett og slett en usedvanlig ambisiøs artist som det mildt sagt er vanskelig å matche – selv om det er mange som forsøker bidra med lunkne innspill. Og om du som leser skulle være så full av vrangvilje at du ikke er Sundfør-troende, diagnostiserer vi deg herved vederlagsfritt med lidelsen «dust» og gir deg en god dose skjerpings som medisin. Susanne Sundfør er nemlig Norges eneste enhjørning.
Årets film 2015
Kvinner i for store herreskjorter
Regi: Yngvild Sve Flikke
Det ble mange firere på terningen for Kvinner i for store herreskjorter, filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008). «Ufarlig» og «enkel» ble brukt som argumenter i det som i utgangspunktet var positive kritikker, som om norske filmer automatisk ikke er gode nok hvis tonen er for lett. Kvinner… er dessuten ikke bare «lett», selv om en av filmens hovedstyrker er den rødvinssjanglende humoren i grenseland mellom rølp og nevrose. Filmen behandler sine karakterer og deres kriser med dypeste respekt, det er bare at det formidles så upretensiøst. Klisjeene tas på alvor, som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Inga Ibsdotter Lilleaas) og den eldre forfatteren Kåre Tryvle (Hallvard Holmen). Måten de tilnærmer seg hverandre på er komisk og flau, og oppleves som troverdig og gjenkjennelig. Filmen er kanskje ingen audiovisuell fest, men Trondheim får utfolde seg i de elegante bybildene. Kåre Chr. Vestrheims musikk er perfekt og fengende. Alle skuespillerne er helt i tråd med universet; selv tilskuere som ikke er spesielt begeistret for Henriette Steenstrup, vil risikere å bli overrasket over sine egne latterhikst når hennes høygravide kunstnerkarikatur treffer tonen. Som et feministisk filmverk er Kvinner… befriende, smart og selvransakende. Regissør Yngvild Sve Flikke har ikke laget banale portretter av «sterke kvinner»; de tre vi møter i filmen er både reflekterte og menneskelige, der frigjøring og nederlag er tett forbundet. Lagerarbeideren Agnes (Anne Krigsvoll) ga fra seg sitt barn i bytte mot et uavhengig forfatterliv, men angrer på sine eldre dager. De eksistensielle krisene henger sammen med en feministisk fellesidé om «frihet», som kvinnene i filmen følte de burde følge. Hva når denne ideen ikke lenger passer med virkeligheten, eller glir over i parodien? Kvinner i for store herreskjorter er en nydelig film. Rørende og morsom, og klok i sin lettsindige livsvisdom. Og ikke glem at dette er en debutfilm – nå må alle veier legges til rette for Yngvild Sve Flikkes videre regikarriere!
Demning
Regi: Paul Tunge
Om vi ser bort fra noen få festivalvisninger og en bitteliten kinolansering i Oslo i desember, har Demning knapt vært tilgjengelig for publikum. Det er synd, for den er også en de mest særegne og velfortalte filmene som har blitt laget her på bjerget på lenge. Premisset er enkelt: To unge menn som er tiltrukket av hverandre, men knapt kjenner hverandre, bestemmer seg for å campe sammen på vestlandsvidda. Begge har vanskelig for å åpne seg og vise sine sanne følelser, men de bobler til overflaten likevel, og kommer til uttrykk i en sår og opprivende maktkamp. Dette er en film hvor mye forblir usagt, men regissør Paul Tunge sørger for at bildene taler sterkere enn ord, og han gjør det med en forbløffende presisjon. Noen ganger iakttar kameraet de to mennene på avstand, og rammer dem inn blant trær og busker; en sjelden gang beveger det seg inn for et intimt nærbilde; fra tid til annen glir det rundt dem, og da er det som om det er selve rollefigurenes som setter det i bevegelse, som om de er uløselig knyttet til hverandre. Demning er fremfor alt en usedvanlig ekspressiv film. Filmen kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av Jørgen Hausberg Nilsen, som spiller den mest frustrerte og dominerende av mennene. Han dominerer også filmen med sin intense tilstedeværelse. Dessuten mestrer han kunststykket å anlegge en fasade av poserende maskulinitet – til tider komisk, andre ganger nesten skremmende – og samtidig blottlegge rollefigurens dype sårbarhet. Små filmer som dette inneholder som regel ikke slike enorme rolleprestasjoner. Demning er brygget på rent talent – her er det ingen flinkisfakter, og definitivt ikke noe nevneverdig budsjett. Derimot er det takket være Tunges imponerende formidlingsevne at ut fra filmens særdeles enkle premiss vokser en kompleks og gripende historie.
Louder Than Bombs
Regi: Joachim Trier
Louder Than Bombs var første norske film i hovedprogrammet i Cannes siden Anja Breiens Arven i 1979. Og hurra for det, men Cannes er og blir en merkelig verden å lansere film i, hvor det går sport i å være raskest på Twitter-labben, og hvor kritikkene kommer ut før de er ferdigtenkt. Vi så eksempler på det da et par norske filmkritikere la seg på den trygge firer’n til Louder Than Bombs: Jon Selås i VG mente Triers film «gaper over for mye», mens Dagbladets Inger Merete Hobbelstad mente det var i overkant å «utforske tungsinnet i fire filer samtidig». Kanskje er det mer presist å påstå at det kan være i overkant for selv en erfaren filmkritiker å påstå at hen har klart å fordøye en filmrikdom som Louder Than Bombs bare timer etter påsyn. Det var riktignok tonedøvt av distribusjonsselskapet å henvende seg til de lunkne kritikerne i etterkant med det gjennomskuelige budskapet «nå har vi justert klippen noe, så kanskje dere vil vurdere filmen en gang til?», men: Om Hobbelstad og Selås hadde gått med på idiotien, kunne den hatt noe for seg, for Louder er en skattekiste av detaljer, nyanser og tvetydighet; et univers hvor en oppdager nye ting for hvert besøk. Tidligere har den filmhistorisk bereiste Trier lent seg tydeligere på sine mangfoldige inspirasjoner, men med Louder orkestrerer han et familiedrama som ikke kan anklages for å være noe annet enn rendyrket Trier; et assosiativt, genuint og innsiktsfullt verk gjennomsyret av regissørens betingelsesløse kjærlighet til hver og en av sine karakterer. Triers største oppnåelse med Louder er at han med stø hånd åpner for flerfoldige lesninger. Filmen vil simpelthen ikke bety det samme for to mennesker som går på kino sammen, fordi de vil lese situasjoner, blikk og replikker forskjellig og kjenne seg igjen i forskjellige karakterer, basert på hva de selv har erfart i livet. Flere filmer som gaper over for mye, takk.
Årets TV 2015
Foto: Kristoffer Kumar
Uaktuelt med Amir og Odin
VGTV
VGTV har sluttet med humor – i hvert fall tilsiktet humor – men de gikk ut av gamet med hodet hevet. Odin Eiriksson og Amir Asgharnejads Uaktuelt med Amir og Odin fikk to sesonger på VGTV, og var et absurd lite mesterstykke. Ikke bare klarte de kunststykket å lage VG-frontvennlige innslag ved å bruke (relativt gamle) YouTube-fails og virale videoer, de klarte også å sy sammen et helhetlig, interessant og utfordrende humorprogram som lekte med flere former. Programmet er produsert av Jørgen Høst og Erik Solbakken fra Norsk fjernsyn, og bruker Christian Valeur og Magnus Rye fra blant annet Karl Johan som henholdsvis manusredaktør og regissør. Sterke navn, og det synes: Som et streit sketsjeprogram var det ypperlig, som en bissar talkshow-pastisj var det ypperlig, og som tidvis rørende drama var det faktisk også ypperlig. Særlig scenene som handlet om Asgharnejads bror traff hjerterota (søk det opp, det er det internett er laget for!). Asgharnejad og Eiriksson, som blant annet har «stått på» i flere år i stand up-miljøet i Oslo (og også gjort sketsjeserien Vaniljepels sammen med Anders Lahn, Jim Swann og Francisco Briceno for NATT&DAG i 2013), kunne med ytterligere backing fra VG utviklet Uaktuelt til en norsk humormilepæl. Dessverre ble det med to sesonger, noe som ble feiret med en Seinfeld-parodi, hovedpersonenes groteske endelikt og et påfølgende selvmord av morderen: Den noe mer folkelige Kasim fra Kasim Bæder. Tolk det som du vil, men vis oss ETT humorprogram som kunne gjort noe lignende, og vi skal vise deg døren, for du, din skabbete luring, er en løgner. Uaktuelt med Amir og Odin får en fortjent nominasjon og et ønske om at de lager noe enda bedre neste gang.
Foto: Daniel McStay
Skam
NRK
Kan du se for deg en NRK-produsert ungdomsserie der karakterene er utstyrt med falske Facebook- og Instagram-profiler – UTEN at det er kleint eller påklistret? Ikke vi heller! Men det er akkurat det Skam er. Eva går i første på Nissen i Oslo. Hun er sammen med Jonas, men har ikke så mange venner ellers. Ingrid i Pepsi Max-gjengen hater henne. Ting forandrer seg når hun blir kjent med Noora, Vilde, Sana og Chriss. Temaene er typiske: Åssen skaffe penger til russebussen, og hvem hooka med hvem på bussvors? Hvordan skaffe nye venner på videregående? Som i fjorårets mesterverk av en film, Natt til 17., ligger mye av styrken i Skam i et lite rigid manus, der skuespillerenes mulighet til selv å forme replikkene er med og styrker troverdigheten. Sentralt i serien er jentene som utgjør kanskje den kuleste vennegjengen i en norsk TV-serie noensinne. Eva er fantastisk som døll og usikker tenåring. Noora er hun som er for kul for alt – samtidig som hun er søt og sjarmerende. Sana er hun sjefete og egenrådige med hijab, mens Vilde er den nervøst eksentriske russebussjefen med fullstendig oversikt over det sosiale hierarkiet. Gutta er til gjengjeld litt kjipe – men er ikke det typisk gutter i den alderen? Serien bruker sosiale medier, musikk (Young Thug! The Weeknd! Lana Del Rey!) og ungdommelig sjargong på en relevant måte, og med daglige videoklipp, meldingsutvekslinger og Instagram-oppdateringer er serien tilpasset dagens medievirkelighet på en smart, gjennomført og avhengighetsskapende måte. NRK går hardt inn for å hype sin Unge lovende som «det alle snakker om». Men der serien om irriterende folk i slutten av tjueårene prøver litt for hardt å være ikonisk, treffer NRK blink når de sikter seg inn på tenåringene.
Foto: Kyrre Lien
Nettkrigerne
VGTV
VGTVs og Kyrre Liens Nettkrigerne er skutt med relativt beskjedne midler og tilgjengelig utstyr, men det skulle man ikke tro etter produksjonsverdien å dømme. I motsetning til de fleste TV-produksjoner fra norske og internasjonale nettaviser, er dette visuelt spennende og presist. Det samme gjelder innholdet, hvis utgangspunkt er grunnleggende sympatisk. Folk som har vært sinte på internett møtes med en annen tålmodighet enn i andre forsøk på å konfrontere fenomenet. Nettkrigerne er fritt for vulgære grep som sjokkonfrontasjon eller den utslitte sitte-på-en-benk-langt-borte-sammen-med-journalisten-tropen. I stedet for å stille dem til veggs, møter Lien dem heller med genuin nysgjerrighet, og gir dem mulighet til å utvikle resonnementene sine, slik at de ofte selv kommer fram til de åpenbare innvendingene mot egne standpunkter. Der andre har møtt dette fenomenet med klar, sosialpornografisk avstand, ligger denne serien langt tettere og mer respektfullt på menneskene. Med utgangspunkt i innlegg de har skrevet, får krigerne selv mulighet til å presentere omstendighetene, i egne, hjemlige omgivelser. Her er Scott Johansen som skriver sinte innlegg om NRKs «propaganda» med en fin, liten katt sittende på bordet. Eddy Jacobsen som gir penger til gatemusikanter når han ikke ber innvandrere «DRA TIL HELVETE UT AV NORGE». Og klimaskeptiker Anders Fjäll Stenstad, som sitter rolig i sofaen og leser kommentarene sine, deriblant den illsinte «VERDEN VIL BEDRAS!!!!!!!!». Kontrasten i fremtoning mellom virkeligheten og internett er tilsynelatende stor. Men like etter ser vi ham sitte i sitt normale norske arbeiderklassehjem og snakke om hvordan «de flyr med jetsettene sine jorda rundt og snakker om at vi ikke skal forurense», og man blir nok en gang tvunget til å innse at meninger ofte har mer med synsvinkel å gjøre enn noe annet.
Kjøp billetter til prisutdelingen på Rockefeller 5. februar her!
SE OGSÅ:
The post Riksprisene: De nominerte til NATT&DAGs Årets beste 2015 appeared first on NATT&DAG.